Reza Aslan Seloten

Reza Aslan

SELOTEN Historien om hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Bazar Forlag AS Ankerveien 209 1359 Eiksmarka www.bazarforlag.com Originaltittel: Zealot Copyright © 2013 by Aslan Media, Inc. Copyright kart og illustrasjoner © 2013 by Laura Hartman Maestro All rights reserved.

This translation published by arrangement with Random House, an imprint of The Random House Publishing Group, a division of Random House LLC. Copyright © norsk utgave: Bazar Forlag AS, 2017 Oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond I den norske oversettelsen følges Bibel 2011.

Professor i teologi og ekspert på Dødehavsrullene, Torleif Elgvin, har vært faglig konsulent for den norske oversettelsen. Det betyr ikke at han nødvendigvis er enig i hovedlinjene i Reza Aslans tolkning av evangeliene eller i diskusjonen av enkeltavsnitt.

Omslagsdesign: Gabrielle Bordwin Tilrettelegging av design: Nic Oxby Omslagsillustrasjon: Giovanni Battista Cima da Conegliano, © bpk, Berlin/Gemäldegalerie Alte Meister, Dresden/Elke Estel/Hans-Peter Klut/Art Resource, N.Y. Forfatterfoto: © Malin Fezehai Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,4/14 pt Trykk og innbinding: Livonia Print, Lativa, 2017 Trykt på 80 g Holmen Book Cream, bulk 1.6 ISBN 978-82-8087-608-9 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til min kone, Jessica Jackley, og hele Jackley-klanen, som har lært meg mer om Jesus gjennom sin kjærlighet og aksept enn jeg har lært gjennom årevis med forskning og studier.

Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden.

Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.

MATTEUS 10,34

Innhold Kart, Palestina i det første århundret 11 Templet i Jerusalem 13 Forfatterens kommentar 15 Innledning 19 Tidstavle 27

DEL I Prolog, Et annerledes offer 31 Kapittel én, Et hull i hjørnet 37 Kapittel to, Jødenes konge 43 Kapittel tre, Du vet hvor jeg kommer fra 50 Kapittel fire, Den fjerde filosofi 58 Kapittel fem, Hvor er flåten som skal seire på det romerske hav? 68 Kapittel seks, År én 78

DEL II Prolog, Brennende iver for ditt hus 93 Kapittel sju, En røst roper i ødemarken 100 Kapittel åtte, Følg meg 109 Kapittel ni, Ved Guds finger 120

10

SELOTEN

Kapittel ti, La riket ditt komme 130 Kapittel elleve, Hvem sier dere at jeg er? 140 Kapittel tolv, Ingen annen konge enn keiseren 156

DEL III Prolog, Den legemliggjorte Gud 171 Kapittel tretten, Hvis Kristus ikke er oppstanden 179 Kapittel fjorten, Er jeg ikke apostel? 189 Kapittel femten, Den rettferdige 201 Epilog, Sann Gud av sann Gud 215 Takk 219 Sluttnoter 221 Litteraturfortegnelse 273 Register 283

Pro

Tyrus

idd

elh

av

et

Sidon

vi

S nsen

Damaskus

Cæsarea Filippi G

Gishala

M

yria

Genn esa sjøen ret-

Kapernaum Sepporis Tiberias Nasaret Galilea

s niti a l au

Filips fyrstedømme

Cæsarea

til et mm pas edø nti rst s A Fy rode He

Samaria Gari si m

Judea

fjellet

Jeriko

Jerusalem

Jor danelva

Dekapolis

Perea

Palestina i det første århundret

Død

eha

rke eaø Jud

Hebron

vet

nen

Qumran

Idumea Nabatea

0

15

kilometer Illustrasjon

30

Huldaporten

Templet i Jerusalem

Den kongelige søylehallen

Israelittenes forgård

Det aller helligste

Antoniaborgen

Hedningenes forgård

Prestenes forgård

t rge e b e Olj

Kvinnenes forgård

Forfatterens kommentar Da jeg var 15 år gammel, fant jeg Jesus.

Denne sommeren ble jeg med på en kristen ungdomsleir i NordCalifornia – et vakkert sted med åkre omkranset av høye trær og en endeløs blå himmel. Fikk man tilstrekkelig tid, stillhet og forsiktig oppmuntring her, var det umulig ikke å høre Gud tale til en. Mellom innsjøer og majestetiske furutrær sang vi, spilte spill og utvekslet hemmeligheter med venner i løssluppen glede over friheten fra press og stress fra hjem og skole. Om kvelden samlet vi oss rundt leirbålet. Det var her jeg hørte en bemerkelsesverdig historie som skulle forandre livet mitt for alltid.

For to tusen år siden, ble jeg fortalt, i oldtidens Galilea, ble himmelens og jordens Gud født som et hjelpeløst barn. Barnet vokste opp og ble en syndfri mann. Mannen ble til Kristus, menneskehetens frelser. Gjennom ord og mirakler provoserte han jødene, som mente de var Guds utvalgte folk. Til gjengjeld spikret jødene ham opp på et kors. Selv om han kunne ha reddet seg selv fra en så grusom død, valgte han å dø. For det var hans død som var meningen med det hele. Hans offer skulle fri oss alle fra byrden av syndene våre. Men fortellingen ender ikke her, for tre dager senere sto han opp igjen fra de døde, opphøyd og guddommelig, slik at de som nå tror på ham og tar ham imot i hjertet sitt, heller ikke skal dø, men få evig liv.

For meg, en ungdom som hadde vokst opp i en broket familie av lunkne muslimer og overstadige ateister, var dette virkelig den flotteste historien jeg noen gang hadde hørt. Aldri før hadde jeg følt en slik dragning mot Gud. I Iran, mitt fødeland, var jeg muslim på

16

SELOTEN

omtrent samme måte som jeg var perser. Religionen og etnisiteten min var to sider av samme sak. Som de fleste som fødes inn i en religiøs tradisjon, kjente jeg religionen like godt som mine egne bukselommer, og var omtrent like opptatt av den. Etter at revolusjonen i Iran tvang familien min på flukt, ble religion generelt og islam spesielt et tabuemne hos oss. Islam ble symbolet på alt vi hadde mistet til mullaene som nå styrte Iran. Moren min ba fremdeles hvis hun trodde seg usett, og det var ennå mulig å finne ett eller to eksemplarer av Koranen gjemt i et skap eller en skuff. Men for det meste var livene våre skurt rene for alle spor av Gud. Det var helt greit for meg. På 80-tallet var det å være muslim i USA omtrent som å komme fra Mars. Troen min var som et blåmerke – det tydeligste symbolet på min annerledeshet – som måtte skjules.

Jesus, derimot, var USA. Han var den sentrale figuren i USAs nasjonaldrama. Det gikk ikke an å komme nærmere følelsen av å være ekte amerikaner enn å ta imot Jesus i hjertet sitt. Med det mener jeg ikke å si at jeg bekvemmelighetsomvendte meg. Tvert imot brant jeg av absolutt hengivenhet til min nyfunne tro. Jeg ble introdusert for en Jesus som var mindre «herre og frelser» enn han var bestevenn, en jeg kunne ha et dypt og personlig forhold til.

Jeg var en tenåring som forsøkte å fatte en flyktig verden jeg nettopp hadde blitt bevisst på, og kunne ikke takke nei til denne invitasjonen.

Fra det øyeblikket jeg kom hjem fra sommerleiren, begynte jeg ivrig å spre det gode budskapet om Jesus Kristus til venner og familie, naboer og klassekamerater, til folk jeg nettopp hadde møtt og til fremmede på gata, de som hørte på med glede, og de som hardnakket avviste budskapet. Likevel skjedde noe uventet i min kamp for å redde verdens sjeler. Jo mer jeg leste i Bibelen for å ruste meg mot de vantros tvil, desto større avstand oppdaget jeg mellom Jesus fra evangeliene og den historiske Jesus – mellom Jesus Kristus og Jesus fra Nasaret. Da jeg begynte å studere religionshistorie på college, sprang dette innledende ubehaget snart ut i full tvil.

Grunnvollen for den konservative evangeliske kristendommen, i det minste slik jeg lærte det, er betingelsesløs tro på at hvert ord i Bibelen er gitt oss fra Gud og sant, bokstavelig og ufeilbarlig. Da jeg

FORFATTERENS KOMMENTAR

17

plutselig innså at en slik antakelse åpenbart og ugjendrivelig må være feil, at Bibelen er stappfull av grove og opplagte mangler og motsigelser – som man kan forvente fra et dokument som er skrevet av hundrevis av forskjellige personer gjennom rundt ett tusen år – ble jeg forvirret og mistet den åndelige forankringen jeg hadde følt.

Og så, som så mange andre i min situasjon, forkastet jeg sint troen min, som om den var en kostbar forfalskning jeg hadde blitt narret til å kjøpe. Jeg begynte å revurdere troen og kulturen til mine egne forfedre, og som voksen fant jeg i det en dypere, mer fortrolig beslektethet enn jeg følte som barn, som når man møter igjen en gammel venn etter mange år.

I mellomtiden fortsatte jeg religionsstudiene og fordypet meg i Bibelen igjen, ikke som kritikkløs troende, men som vitebegjærlig akademiker. Når jeg ikke lenger var bundet av antakelsen om at historiene jeg leste, var bokstavelig sanne, ble jeg klar over en mer meningsfull sannhet i teksten, en sannhet som med hensikt er fri fra historiens krav. Jo mer jeg lærte om livet til den historiske Jesus, den turbulente verdenen han levde i og den brutale romerske okkupasjonen han trosset, desto mer ble jeg trukket mot ham. Den jødiske fattiggutten og revolusjonære som utfordret herskerne i det mektigste imperiet verden noen gang har opplevd, ble så mye mer virkelig for meg enn det fjerne, overjordiske vesenet jeg var blitt presentert for i kirken.

I dag kan jeg med visshet si at to tiår med omfattende akademisk forskning på kristendommens opprinnelse har gjort meg til en mer oppriktig overbevist disippel av Jesus fra Nasaret enn jeg noen gang var av Jesus Kristus. Håpet mitt med denne boka er å spre det gode budskapet om historiens Jesus med samme inderlighet som jeg en gang spredte fortellingen om Kristus.

Det er et par ting vi må ha klart for oss før vi går nærmere inn i dette stoffet. For hvert nøye dokumenterte, grundig undersøkte og absolutt overbevisende argument som fremsettes om den historiske Jesus, finnes et like veldokumentert, grundig undersøkt og tilsvarende overbevisende motargument. I stedet for å bebyrde leseren med den århundrelange debatten om Jesus fra Nasarets liv og virke har jeg bygget skildringen min på det jeg mener er de riktigste og rimeligste argumentene, når jeg tar utgangspunkt i mine

18

SELOTEN

to tiår med akademisk arbeid med Det nye testamentet og tidlig kristen historie. For dem som er interessert i debatten, har jeg gitt utdypende informasjon fra forskningen min og, der det er mulig, beskrevet argumentene til dem som er uenige i mine tolkninger, i de omfattende sluttnotene bakerst i boka.

Alle nytestamentlige oversettelser fra gresk er mine egne (med litt hjelp fra min trofaste venn: Liddell og Scotts gresk-engelske ordbok). Alle oversettelser fra hebraisk og arameisk er gjort av dr.

Ian C. Werrett, førsteamanuensis i religionsstudier ved St. Martin’s University, Washington.

I teksten blir alle referanser til Q-kilden (materialet som er felles og unikt for evangeliene etter Matteus og Lukas) merket slik: (Matt. | Luk.), der rekkefølgen viser hvilket evangelium jeg siterer mest direkte. Leseren vil legge merke til at jeg hovedsakelig benytter evangeliet etter Markus og Q-kilden når jeg beskriver Jesu historie. Det er fordi dette er den tidligste og dermed mest pålitelige kilden som er tilgjengelig for oss om nasareerens liv. Stort sett har jeg valgt ikke å gå for dypt inn i de såkalte gnostiske evangeliene. Selv om disse tekstene tydelig viser de mange synspunktene som fantes i det tidlige kristne samfunnet om hvem Jesus var og hva hans lære innebar, gjør de oss ikke så mye klokere når det gjelder den historiske Jesus.

Selv om det er så godt som full enighet om at evangeliene ikke ble skrevet av de personene de er oppkalt etter, med mulig unntak av Lukas-skriftene, henviser jeg for enkelthets skyld til evangelieforfatterne ved de navnene vi nå kjenner dem ved.

I tråd med generell termbruk i akademia skriver jeg evt., eller «etter vår tidsregning» i stedet for e.Kr. og fvt. i stedet for f.Kr. ved datering. Jeg bruker også den riktigere betegnelsen Den hebraiske Bibelen eller De hebraiske skriftene om Det gamle testamentet.

Innledning Det er et mirakel at vi vet noe som helst om mannen som kalles Jesus fra Nasaret. Omreisende forkynnere som vandret fra landsby til landsby og ropte om verdens undergang med en flokk fillete tilhengere på slep, var et vanlig syn på Jesu tid – faktisk så vanlig at den romerske eliten begynte å karikere dem. I et parodisk stykke om nettopp en slik figur beskriver den greske filosofen Celsus en jødisk hellig mann som streifer rundt på landsbygda i Galilea og roper til den som måtte høre på: «Jeg er Gud, eller Guds tjener, eller en hellig ånd. Men jeg kommer, for verden er allerede på vei mot undergangen. Og snart vil dere se meg komme med himmelske krefter.»

Det første århundret var en periode med apokalyptiske forventninger blant jødene i Judea, som var det uoffisielle navnet på det området som utgjør dagens Israel og Palestina. I samsvar med faglig praksis bruker jeg betegnelsen «Palestina i det første århundret».

Talløse profeter, forkynnere og messiaser trasket gjennom Det hellige land og overleverte budskaper om Guds nært forestående dom. Mange av disse såkalte falske messiasene kjenner vi ved navn.

Noen få nevnes i Det nye testamentet. Ifølge Apostlenes gjerninger hadde profeten Teudas fire hundre disipler før romerne tok ham til fange og hogde av ham hodet. En mystisk, karismatisk person som bare er kjent som «egypteren», samlet en hel hær av tilhengere i ørkenen – nesten alle ble massakrert av romerske soldater. I år 4 fvt., det året da de fleste vitenskapsfolk mener at Jesus fra Nasaret ble født, satte en fattig hyrde ved navn Athronges et diadem på hodet og kronet seg selv til «Jødenes konge»; sammen med disiplene sine

20

SELOTEN

ble han brutalt drept av en soldathær. En annen messiaskandidat, som bare kalles «samaritaneren», ble korsfestet av Pontius Pilatus selv om han hverken samlet noen hær eller truet Roma på noen som helst måte – et tegn på at myndighetene hadde registrert den apokalyptiske feberen som lå i luften, og blitt ekstremt følsomme for alle antydninger til oppvigleri. Vi kjenner også til røverhøvdingen Hiskia, Simon fra Perea, Judas Galileeren, barnebarnet hans, Menahem, Simon, sønn av Giora, og Simon, sønn av Kosiba – alle hadde messianske ambisjoner, og alle ble drept av romerne fordi de hadde det. Til denne listen kan vi føye sekten esseerne, som levde tilbaketrukket på Qumran-platået i nordvestlig ende av Dødehavet, den jødiske revolusjonære gruppen selotene, som bidro til å starte en blodig krig mot Roma, og den fryktløse snikmorderbanden som romerne kalte sikarierne (dolkmennene). Palestina i det første århundret flommet bokstavelig talt over av messiansk energi.

Det er vanskelig å plassere Jesus fra Nasaret helt og holdent innenfor en av de kjente politisk-religiøse bevegelsene på hans tid.

Han var en mann som var full av motsigelser. Den ene dagen snakket han om rasebasert utestengning («Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus», Matt. 15,24), den andre om nestekjærlig universalisme («Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler», Matt. 28,19); noen ganger oppfordrer han til ubetinget fred («Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn», Matt. 5,9), andre ganger til vold og konflikter («… og den som ikke har noe sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et», Luk. 22,36).

Det som gjør det vanskelig å definere den historiske Jesus, er at det nesten ikke finnes spor av mannen som har endret menneskenes historie for alltid, utenfor Det nye testamentet. De tidligste og mest pålitelige ikke-bibelske henvisningene til Jesus finner vi hos den jødiske historikeren Flavius Josefus, som levde i det første århundret (d. 100 evt.). Et sted i Jødenes gamle historie nevner Josefus kort en ondskapsfull jødisk øversteprest ved navn Annas som urettmessig dømte en viss «Jakob, bror av Jesus, han som de kaller messias» til steining for lovbrudd etter den romerske guvernøren Festus’ død.

Deretter går han over til å fortelle hva som skjedde med Annas etter at den nye guvernøren, Albinus, endelig ankom Jerusalem.

Uansett hvor ubetydelig eller nedlatende denne henvisningen er

INNLEDNING

21

ment å være (utsagnet «han som de kaller messias» er helt klart ment spottende) er den av enorm betydning for den som leter etter spor etter den historiske Jesus. I et samfunn uten etternavn måtte et alminnelig navn som Jakob få en tilleggsbetegnelse – et fødested eller farens navn – slik at det var mulig å skille ham fra alle de andre mennene rundt omkring i Palestina som også het Jakob (derfor Jesus fra Nasaret). I dette tilfellet kom Jakobs tilnavn fra brorskapet med en som Josefus antok at hans publikum ville kjenne til. Tekststykket beviser ikke bare at «Jesus, han som de kaller Messias» trolig fantes, men at han innen år 94 evt., da Jødenes gamle historie ble skrevet, var viden kjent som grunnlegger av en ny og blivende bevegelse.

Det er denne bevegelsen, ikke grunnleggeren, som får oppmerksomhet fra historikerne i det andre århundret, som Tacitus (d. 118 evt.) og Plinius den yngre (d. 113 evt.). Begge nevner Jesus fra Nasaret, men forteller lite om ham, bortsett fra at han ble arrestert og henrettet – en viktig historisk kommentar, som vi vil se, men som kaster lite lys over detaljene rundt Jesu liv. Derfor står vi igjen med den informasjonen vi kan finne i Det nye testamentet.

Det første skriftlige vitnesbyrdet vi har om Jesus fra Nasaret, finner vi i Paulus’ brev. Han var en tidlig tilhenger av Jesus og døde rundt år 66 evt. (Det første brevet hans, Paulus’ første brev til tessalonikerne, kan dateres til mellom år 48 og 50 evt., rundt to tiår etter Jesu død.)

Problemet med Paulus er imidlertid at han utviser en ekstraordinær mangel på interesse for den historiske Jesus. Bare tre episoder fra Jesu liv blir nevnt i brevene hans: nattverden (1. Kor. 11,23–26), korsfestelsen (1. Kor. 2,2) og, det viktigste for Paulus, oppstandelsen. Uten den, hevder han, «er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1. Kor. 15,14). Paulus er kanskje en utmerket kilde for dem som er interessert i utviklingen av den tidlige kristendommen, men han er til liten hjelp hvis man vil avdekke den historiske Jesus.

Da sitter vi igjen med evangeliene, som byr på helt egne problemer. Ingen av evangeliene våre ble skrevet av den personen de har fått navn etter, muligens med unntak av evangeliet etter Lukas.

Det gjelder faktisk de fleste bøkene i Det nye testamentet. Såkalte pseudepigrafiske tekster, eller tekster som tilskrives, men som ikke

22

SELOTEN

er skrevet av, en spesifikk forfatter, var svært utbredt i antikken og må på ingen måte ses som forfalskninger. Når en bok fikk navn etter en person, var det en vanlig måte å henvise til denne personens synspunkter på eller beskrive hans eller hennes tankegods. Under ingen omstendigheter er evangeliene en historisk dokumentasjon av Jesu liv, og det var de heller ikke ment å være. De inneholder ikke øyevitnefortellinger om Jesu ord og virke, nedtegnet av mennesker som kjente ham. De er trosvitnesbyrd nedtegnet av trossamfunn mange år etter at hendelsene de beskriver, fant sted. For å si det på en enkel måte forteller evangeliene oss om Jesus Kristus, ikke mannen Jesus.

Den mest aksepterte teorien om hvordan evangeliene oppsto, «tokildehypotesen», sier at evangeliet etter Markus ble skrevet først, en gang etter år 70 evt., omtrent fire tiår etter Jesu død. Markus hadde tilgang til en del muntlige, og kanskje og også en håndfull skriftlige, beretninger som var overført mellom Jesu tidlige etterfølgere gjennom flere år. Markus tilførte dette sammensuriet av fortellinger et kronologisk narrativ og skapte dermed en helt ny sjanger av litteratur, kalt evangelium, det greske ordet for «godt budskap». Likevel er Markusevangeliet kort og en smule utilfredsstillende for mange kristne. Det finnes ingen skildringer av Jesu barndom; en dag står han bare ved bredden av Jordanelva og vil bli døpt av døperen Johannes. Oppstandelsen beskrives heller ikke.

Jesus korsfestes. Kroppen hans legges i en grav. Noen få dager senere er graven tom. Selv de tidligste kristne fant nok Markus’ ordknappe redegjørelse for Jesu liv og levnet noe mangelfull, derfor tok etterfølgerne hans, Matteus og Lukas, på seg oppgaven med å forbedre originalteksten.

To tiår etter Markus, mellom år 90 og 100 evt., og etter å ha jobbet uavhengig av hverandre med manuskriptet til Markus som mal, oppdaterte forfatterne av Matteus- og Lukasevangeliet fortellingen ved å legge til sine egne, unike beretninger, blant annet to forskjellige og motstridende narrativer om Jesu barndom samt en rekke detaljerte oppstandelseshistorier som skulle tilfredsstille de kristne leserne. Matteus- og Lukasevangeliet må også ha hatt utgangspunkt i det vi tror var en tidlig og mye brukt samling av Jesus-ord, som forskerne har gitt betegnelsen Q (tysk for Quelle,

INNLEDNING

23

eller «kilde»). Selv om vi ikke lenger har fysiske kopier av dette dokumentet, kan vi utlede innholdet ved å se på de versene som er felles for Matteus og Lukas, men som ikke finnes hos Markus.

Sammen kalles disse tre evangeliene – Markus, Matteus og Lukas – de synoptiske evangeliene (gresk for «samsyn»), fordi de mer eller mindre deler et felles narrativ og en kronologi for Jesu liv og virke, et narrativ som bryter skarpt med det fjerde evangeliet, etter Johannes, som trolig ble skrevet rett etter det første århundret, mellom år 100 og 120 evt.

Dette er altså de kanoniserte evangeliene. Men de er ikke de eneste evangeliene. Nå har vi tilgang til et helt bibliotek av ikkekanoniske skrifter, for det meste forfattet i det andre og tredje århundret, som gir et helt annet perspektiv på livet til Jesus fra Nasaret. Skriftene omfatter Tomasevangeliet, Filipevangeliet, Johannes’ hemmelige bok, Maria Magdalenas evangelium og et vell av andre såkalte gnostiske skrifter som ble funnet i Øvre Egypt, i nærheten av byen Nag Hammadi, i 1945. Selv om de ikke ble tatt med i det som til slutt ble Det nye testamentet, er disse bøkene viktige fordi de viser de dramatiske meningsmotsetningene som rådet med tanke på hvem Jesus var og hva Jesus mente, selv blant dem som påsto å følge ham, som delte hans brød og spiste sammen med ham, som hørte ordene hans og ba med ham.

Det finnes bare to endelige og rene historiske fakta om Jesus fra Nasaret som vi kan være helt sikre på. Det første er at Jesus var en jøde som ledet en populær jødisk bevegelse i Palestina i begynnelsen av det første århundret evt. Det andre er at romerne korsfestet ham fordi han gjorde nettopp dette. I seg selv kan ikke disse to faktaene gi et komplett portrett av livet til en mann som levde for to tusen år siden. Men ser vi dem sammen med alt vi vet om den urolige tidsepoken Jesus levde i – og takket være romerne vet vi ganske mye – kan vi sette sammen et bilde av Jesus fra Nasaret som kan være mer historisk nøyaktig enn det som evangeliene tegner for oss. Karakteren som kommer til syne ved en slik historisk øvelse – en brennende revolusjonær midt i det religiøse og politiske kaoset som rådet i Palestina i det første århundret – har lite til felles med bildet av den milde hyrden som ble dyrket frem av det tidlige kristne fellesskapet.

24

SELOTEN

Tenk på dette: Korsfestelse var en straff som romerne nesten utelukkende forbeholdt oppvigleri. Innskriften som romerne laget over Jesu hode der han vred seg i smerte – «Jødenes konge» – ble kalt en titulus, og på tross av det folk flest antar, var den ikke ment sarkastisk. Hver eneste forbryter som hang på et kors, fikk en innskrift som beskrev det spesifikke lovbruddet som var årsaken til at han skulle henrettes. I romernes øyne var Jesu forbrytelse å prøve å tilstrebe seg kongemakt (dvs. forræderi), den samme forbrytelsen som så godt som alle andre messiaskandidater ble henrettet for i samme periode. Jesus døde heller ikke alene. Evangeliene hevder at det på hver side av Jesus hang menn som kalles lestai på gresk, noe som kan oversettes med «røvere», og som var den vanligste romerske betegnelsen på en opprører eller rebell.

Tre røvere på en høyde full av kors, og hvert kors bar den plagede og blodige kroppen til en mann som hadde turt å trosse Romas vilje.

Dette bildet alene bør få oss til å betvile evangelienes portrett av Jesus som en mann som står for ubetinget fred, og som er nesten totalt isolert fra de politiske omveltningene i sin tid. Tanken om at lederen av en populær messiansk bevegelse som ønsket å innføre «Guds rike» – et begrep både jøder og hedninger må ha oppfattet som et signal om opprør mot Roma – skulle ha vært uberørt av den revolusjonære feberen som hadde grepet så godt som alle jøder i Judea, er rett og slett latterlig.

Hvorfor strakk evangelieforfatterne seg så langt for å tone ned den revolusjonære siden ved Jesu budskap og bevegelse? Når vi skal svare på dette spørsmålet, må vi først huske at nesten alle evangeliefortellingene som er skrevet om Jesus fra Nasarets liv og virke, ble forfattet etter det jødiske opprøret mot Roma i år 66 evt. Dette året oppildnet en gruppe rebeller sine jødiske brødre til revolusjon, drevet av sin nidkjærhet for Gud. Mirakuløst nok klarte opprørerne å frigjøre Det hellige land fra romersk okkupasjon. I fire herlige år var Guds by igjen under jødisk kontroll. Så, i år 70 evt., kom romerne tilbake. Etter en kort beleiring av Jerusalem brøt soldatene seg gjennom bymurene og slapp seg løs i en orgie av vold mot innbyggerne. De slaktet alle som kom i deres vei. Likene ble samlet i hauger på Tempelhøyden. En elv av blod strømmet gjennom de brosteinsbelagte gatene. Da massakren var over, satte soldatene fyr

INNLEDNING

25

på Guds tempel. Brannen spredte seg fra Tempelhøyden og oppslukte Jerusalems åkre, gårder og olivenlunder. Alt brant. Så fullstendige var ødeleggelsene som var forvoldt Den hellige by, at Josefus skriver at det ikke var noe igjen som kunne vise at Jerusalem en gang hadde vært bebodd. Titusener av jøder ble slaktet. Resten ble slept ut av byen i lenker.

Det er vanskelig å forestille seg det åndelige traumet jødene ble utsatt for ved denne katastrofale hendelsen. I eksil fra landet Gud hadde lovet dem, tvunget til å leve som utstøtte blant hedningene i Romerriket, skilte rabbinerne i det andre århundret gradvis og målrettet jødedommen fra den radikale messianske nasjonalismen som hadde forvoldt den skjebnesvangre krigen mot Roma. Toraen (Mosebøkene) erstattet templet som sentrum for det jødiske livet, og rabbinsk jødedom oppsto.

De kristne følte også behov for å distansere seg fra den revolusjonære ånden som hadde ført til raseringen av Jerusalem, ikke bare fordi den tidlige kirken da skjermet seg mot de hevngjerrige romernes vrede, men også fordi romerne hadde blitt det viktigste målet for kirkens evangelisering, nå som jødene var utstøtt. Dermed begynte den lange prosessen med å forvandle Jesus fra en revolusjonær, jødisk nasjonalist til en fredelig åndelig leder uten interesse for verdslige anliggender. Dette var en Jesus som romerne kunne godta, og som de faktisk godtok tre århundrer senere, da den romerske keiseren Flavius Theodosius (d. år 395 evt.) tok denne jødiske predikantbevegelsen og gjorde den til statsreligion, slik at det vi nå kjenner som ortodoks kristendom, ble til.

Denne boka er et forsøk på å ta tilbake så mye som mulig av den historiske Jesus, Jesus før kristendommen, den politisk bevisste jødiske revolusjonære som vandret gjennom landsbyene i Galilea for to tusen år siden og samlet tilhengere til en messiansk bevegelse som skulle stifte Guds rike, men som mislyktes da han, etter et provoserende inntog i Jerusalem og et skamløst angrep på templet, ble arrestert av romerne og henrettet for oppvigleri. Boka handler også om hvordan Jesu tilhengere nytolket både Jesu oppgave og identitet og forståelsen av hva en jødisk messias skulle være, etter at Jesus mislyktes i å innføre Guds rike på jorden.

Det finnes de som ser på et slikt forsøk som bortkastet tid, og

26

SELOTEN

som mener at den historiske Jesus er ugjenkallelig tapt og ikke kan gjenfinnes. Det er lenge siden tiden da vitenskapsfolk ivrig «søkte etter den historiske Jesus» og opprømt og selvsikkert erklærte at moderne vitenskapelige verktøy og historisk forskning ville gjøre det mulig for oss å avdekke Jesu sanne identitet. Den virkelige Jesus er ikke viktig lenger, hevder disse vitenskapsfolkene nå. I stedet bør vi bare fokusere på den Jesus som er tilgjengelig for oss, Jesus Kristus.

Det må innrømmes at det ikke er det samme å skrive en biografi om Jesus fra Nasaret som om Napoleon Bonaparte. Oppgaven har en viss likhet med å sette sammen et enormt puslespill der man bare har tilgang til noen få biter; den eneste muligheten blir da å fylle resten av puslespillet med de beste, mest kvalifiserte gjetningene om hvordan hele bildet bør se ut. Den kjente kristne teologen Rudolf Bultmann pleide å si at søken etter den historiske Jesus i prinsippet er en indre søken. Fageksperter har en tendens til å se den Jesus de ønsker å se. Altfor ofte ser de seg selv – sin egen refleksjon – i bildet de har konstruert av Jesus.

Likevel kan denne beste, mest kvalifiserte gjetningen være tilstrekkelig til i det minste å stille spørsmål ved våre mest grunnleggende antakelser om Jesus fra Nasaret. Hvis vi utsetter påstandene i evangeliene for en inngående historisk analyse, kan vi rense de hellige skriftene for de litterære og teologiske utbroderingene, slik at det trer frem et mer nøyaktig bilde av den historiske Jesus. Og hvis vi gjennomgående ser Jesus innenfor den sosiale, religiøse og politiske konteksten som rådet i den tidsepoken han levde i – en tid preget av et ulmende opprør mot Roma, som skulle forandre tro og praksis for jødedommen for alltid – vil denne biografien på mange måter skrive seg selv.

Den Jesus som avdekkes i denne prosessen, er muligens ikke den Jesus vi forventer. Og han er helt sikkert ikke den Jesus som de fleste moderne kristne kjenner. Men når alt kommer til alt, er han den eneste Jesus vi har tilgang til via historiske midler.

Alt annet er trosspørsmål.

Tidstavle 164 fvt. Makkabeeropprøret 140 Det hasmoneiske dynastiet grunnlegges 63 Pompei inntar Jerusalem 37 Herodes den store utnevnes til konge over Judea 4 Herodes den store dør 4 Judas Galileeren starter et opprør mot romerne 4 fvt.–6 fvt. Jesus fra Nasaret blir født 6 evt. Judea blir formelt romersk provins 10 Sepporis blir Herodes Antipas’ første hovedstad i Galilea 18 Josef Kaifas utnevnes til øversteprest 20 Tiberias blir Herodes Antipas’ andre hovedstad i Galilea 26 Pontius Pilatus blir guvernør (prefekt) i Jerusalem 26–28 Døperen Johannes starter sitt virke 28–30 Jesus fra Nasaret starter sitt virke 30–33 Jesus fra Nasaret dør 36 Det samaritanske opprøret 37 Saulus av Tarsus (Paulus) omvendes 44 Teudas starter et opprør

28

SELOTEN

46 Sønnene til Judas Galileeren, Jakob og Simon, starter et opprør 48 Paulus skriver sitt første brev, 1. Tessalonikerbrev 56 Øverstepresten Jonatan myrdes 56 Paulus skriver sitt siste brev, Romerbrevet 57 Det egyptiske opprøret 62 Jakob, Jesu bror, dør 66 Paulus og apostelen Peter dør i Roma 66 Det jødiske opprøret 70 Jerusalem ødelegges 70–71 Evangeliet etter Markus blir skrevet 73 Romerne erobrer Masada 80–90 Jakobs brev blir skrevet 90–100 Evangeliene etter Matteus og Lukas blir skrevet 94 Josefus skriver Jødenes gamle historie 100–120 Evangeliet etter Johannes blir skrevet 132 Simon, sønn av Kosiba, starter et opprør 300 De pseudo-klementinske homilier samles 313 Keiser Konstantin utsteder Milanoediktet 325 Det første kirkemøtet holdes i Nikea 398 Synoden i Hippo Regius