Regnmakeren av John Grisham

Regnmakeren

John Grisham

Regnmakeren Oversatt av Peter Lorentzen

John Grisham Originalens tittel: The Rainmaker Oversatt av Peter Lorentzen © Opprinnelig utgave: 1995 by John Grisham, c/o The Gernet Company Inc. © Norsk utgave: 2006 N.W. DAMM & SØN AS © Denne utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33298-3 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen/Kjersti Iversen Omslagsfoto: © Getty Images/George Doyle Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til amerikanske skrankeadvokater

Mens jeg skrev denne boken, fikk jeg stadig hjelp av Will Denton, en fremtredende skrankeadvokat i Gulfport, Mississippi. I 25 år har Will kjempet en iherdig kamp på vegne av forbrukere og de små i samfunnet. Hans seirer i rettssalen er legendariske, og den gang jeg selv praktiserte som skrankeadvokat, ønsket jeg å bli som Will Denton. Han ga meg de gamle saksdokumentene sine, svarte på alle mine spørsmål og leste endatil korrektur på manuskriptet.

Jimmie Harvey er en venn og en glimrende lege i Birmingham, Alabama. Han ledet meg støtt og sikkert gjennom den ugjennomtrengelige labyrinten av medisinske rutiner. Visse deler av denne boken er korrekte og leselige takket være ham.

Takk.

1

Min beslutning om å bli advokat ble ugjenkallelig beseglet da jeg innså at min far hatet jurister og alt de står for. Jeg var bare tenåring den gang – keitet, usikker og forlegen på grunn av min egen ubehjelpelighet, frustrert over livet i sin alminnelighet, skrekkslagen over hva puberteten gjorde med meg – og min far skulle sende meg til et militærakademi på grunn av min oppsetsighet. Han var tidligere marinesoldat, og mente at unge gutter trengte jernhard disiplin. Løsningen var altså å sende meg bort. Det gikk mange år før jeg tilga ham.

Han var dessuten ingeniør, og jobbet 70 timer i uken for et firma som blant annet produserte stiger. Fordi stiger i seg selv er farlige innretninger, ble firmaet ofte trukket for retten i erstatningssaker. Og fordi far var ansvarlig for designen, ble han en yndet talsmann for firmaet ved vitneforklaringer og under rettergangen. Jeg kan ikke si jeg klandrer ham fordi han hatet advokater, men for min egen del beundret jeg dem fordi de klarte å gjøre livet så surt for far. Han tilbrakte ofte åtte strake timer i krangel med dem, og kastet seg over drinkene sine så snart han var innenfor døren hjemme. Ingen hilsener.

Ingen klemmer. Ingen middag. Bare en times tid med sammenhengende banning og sverting, og fire stive glass martini før han sluknet i den gamle liggestolen sin. En av rettssakene varte i tre uker, og da den endte med at firmaet ble dømt nord og ned, ringte min mor til en lege, og de holdt ham skjult på et sykehus i en måned.

Firmaet gikk senere konkurs, og advokatene fikk naturligvis hele skylden. Ikke på noe tidspunkt hørte jeg den minste 9

antydning om at dårlig ledelse kunne ha bidradd til konkursen.

Spriten ble det sentrale i tilværelsen hans, og han ble deprimert. Han gikk i flere år uten fast arbeid. Det gjorde meg virkelig forbannet, fordi jeg ble nødt til å jobbe som servitør og levere pizzaer for å komme meg gjennom universitetet. Dagen etter at jeg kom inn på jusstudiet, dro jeg hjem for å fortelle de gode nyhetene, stolt som en hane. Mor fortalte meg senere at han holdt sengen i en uke etterpå.

To uker etter mitt triumferende besøk sto han på vaskerommet og skiftet en lyspære i taket. Plutselig (jeg sverger på at dette er sant) brøt stigen han sto på, sammen, og han gikk i gulvet med hodet først. Han lå et år i koma på et pleiehjem før en eller annen barmhjertig sjel stoppet pustemaskinen hans.

Flere dager etter begravelsen antydet jeg mulighetene for erstatningssøksmål, men mor orket ikke tanken på det. Dessuten har jeg alltid hatt en mistanke om at han var litt på en snurr da han falt. Og på den tiden tjente han overhodet ikke penger, så i henhold til erstatningsretten i dette landet hadde livet hans liten økonomisk verdi.

Min mor mottok den nette sum av femti tusen dollar i livsforsikringspenger og gjorde deretter et dårlig valg av ny ektefelle. Han var en temmelig simpel type, min stefar. En pensjonert postfunksjonær fra Toledo. De tilbrakte det meste av tiden med å danse, og reise rundt i Winnebagoen sin. Jeg holdt en viss avstand. Min mor tilbød meg ikke fem øre av pengene. Hun sa det var alt hun hadde å trygge sin fremtid med, og siden jeg hadde vist meg som litt av en ekspert på å leve på eksistensminimum, følte hun ikke at jeg trengte noe.

Jeg var overbevist om at Hank, hennes nye ektemann, tutet henne ørene fulle av økonomiske råd. Vi skal møtes igjen en vakker dag, Hank og jeg.

Jeg blir ferdig med jusstudiet i mai, om en måned fra i dag, og deretter skal jeg ta bevillingseksamen i juli. Jeg kommer ikke til å ta eksamen med laud, men karakterene mine er bedre enn gjennomsnittet. Det eneste smarte jeg har gjort i de tre årene jeg har studert jus, er å ta de vanskelige fagene tidlig, slik at jeg kan ta det rolig i det siste semesteret. Fagene i dette vår10

semesteret er nærmest som spøk å betrakte – idrettsjus, opphavsrett, Code Napoléon og, min favoritt, jus for oldinger.

Det er dette siste valgfaget som gjør at jeg nå sitter her på en vaklevoren stol bak et skrøpelig klaffebord i en varm og fuktig bygning sammen med en underlig forsamling av eldre mennesker. Cypress Gardens Eldresenter, står det på et stort, håndmalt skilt over inngangsdøren. Men bortsett fra navnet er det ingen blomster eller grønne vekster å se. Veggene er triste og grå, bortsett fra et eldgammelt og falmet bilde av Ronald Reagan i et hjørne mellom to triste, små flagg. Det ene er Stars and Stripes, det andre er flagget til delstaten Tennessee. Bygningen er liten og dyster, og ble tydeligvis bygget i hui og hast fordi man hadde noen få føderale dollar til overs. Jeg tegner kruseduller på blokken min og er redd for å se opp på flokken av eldre på klappstolene sine.

Det må være minst 50 av dem i rommet, like mange fargede som hvite. Gjennomsnittsalderen må være minst 75, og noen av dem er blinde, minst et dusin sitter i rullestol, og mange har høreapparat. Vi er blitt fortalt at de møtes her hver dag i tolvtiden for å få et varmt måltid mat, litt sang samt sporadiske besøk fra desperate politiske kandidater som ikke har noe annet sted å holde møter. Etter et par timer med sosialt samvær drar de hjem igjen og teller timene til de kan komme tilbake hit. Professoren vår forteller at dette er dagens høydepunkt for de eldre.

Vi gjorde en grusom tabbe ved å komme tidsnok til lunsj.

De plasserte oss fire i et hjørne sammen med lederen vår, professor Smoot, og studerte oss inngående mens vi plukket i foliekyllingen og de nesten frosne ertene. Geleen min var gul, og det ble lagt merke til av en skjegget, gammel gubbe som hadde navnet Bosco rablet på navneskiltet over den skitne brystlommen. Bosco mumlet noe om gul gelé, og jeg tilbød ham umiddelbart min porsjon, sammen med kyllingen, men Miss Birdie Birdsong hugg tak i ham og dyttet ham bryskt ned i stolen igjen. Miss Birdsong var omtrent 80, men usedvanlig sprek for sin alder, og hun oppførte seg som mor, diktator og ordensvakt i denne organisasjonen. Hun håndterer gruppen som en veteran av en fangevokter, og småprater med de andre mens 11

hun stadig deler ut klem og klapp, og ler med den temmelig skrikende stemmen sin. Hele tiden holder hun godt øye med Bosco, som utvilsomt er forsamlingens sorte får. Hun skjente på ham fordi han glodde på geleen min, men bare sekunder senere satte hun fra seg en full tallerken med gul masse foran ham, og øynene hans strålte av glede. Han spiste den med fingrene.

Det gikk en time. Lunsjen skred frem som om disse sultne sjelene nøt et syv retters måltid som skulle bli deres siste. De skjelvende gaflene og skjeene deres beveget seg opp og ned, inn og ut, frem og tilbake, som om de skulle ha inneholdt edle metaller. Tiden spilte overhodet ingen rolle. De ropte til hverandre når de hørte noe av interesse. De mistet mat på gulvet i slike mengder at jeg etter en stund ikke orket å se på lenger. Jeg spiste til og med geleen min. Bosco stirret fremdeles begjærlig på tallerkenen, og fulgte alle mine bevegelser med øynene. Miss Birdie flagret rundt i rommet og kvitret snart om det ene, snart om det andre.

Professor Smoot, en erketypisk professor med krøllet tversoversløyfe, bustet hår og røde bukseseler, satt og så seg rundt med et veltilfreds uttrykk, som om han nettopp skulle ha satt til livs et bedre måltid, og betraktet scenen rundt seg i kjærlig beundring. Han er en enkel sjel i begynnelsen av femtiårene, men med en oppførsel som minner ganske sterkt om Bosco og hans likesinnede. I 20 år har han holdt de enkle kursene som ingen andre ønsker å undervise i, og som bare et fåtall studenter ønsker å ta. Barneloven, funksjonshemmedes rettigheter, seminarer om vold i hjemmet, de psykisk utviklingshemmedes problemer og, naturligvis, jus for oldinger, som faget kalles når han selv ikke er til stede. En gang prøvde han å få i gang et kurs som skulle dreie seg om det ufødte livs rettigheter, men det avstedkom en storm av protester og uoverensstemmelser, så professor Smoot tok en rask permisjon.

Han forklarte oss i første time at hensikten med kurset var å bringe oss i kontakt med virkelige mennesker, med virkelige juridiske problemer. Han er av den oppfatning at alle studenter begynner på jusstudiet med en viss mengde idealisme og et visst ønske om å gjøre en samfunnsgagnlig innsats. Men etter 12

tre år med beinhard konkurranse bryr vi oss ikke om annet enn å skaffe oss den rette jobben i det rette firmaet, hvor vi kan bli partnere etter syv år og tjene en bråte med penger. Og han har helt rett.

Kurset hans er ikke obligatorisk, og da vi begynte, var vi 11 studenter. Etter en måned med Smoots gørrkjedelige forelesninger og stadige formaninger om å forsake penger og heller jobbe gratis, var vi bare fire igjen. Kurset er helt uten verdi, teller bare som to undervisningstimer i uken og krever nesten ikke noe arbeid. Det var derfor jeg valgte jus for oldinger.

Men hadde det vært mer enn en måned igjen av kurset, ville jeg neppe ha holdt ut. På dette tidspunkt hater jeg jusstudiet.

Og jeg er virkelig skeptisk med hensyn til å skulle praktisere faget.

Dette er mitt første møte med virkelige klienter, og jeg er vettskremt. Til tross for at menneskene jeg ser foran meg, er eldgamle og ved dårlig helse. De sitter og stirrer på meg som om jeg skulle være den reneste vismann. Jeg er jo tross alt nesten advokat, jeg går i mørk dress, jeg har en skriveblokk foran meg som jeg tegner små rundinger og firkanter på mens jeg hele tiden stirrer fremfor meg og prøver å se så intelligent ut som mulig. De går nok ut fra at jeg kan hjelpe dem. Ved siden av meg ved klaffebordet sitter Booker Kane, en farget kar som er min beste venn på fakultetet. Han er like vettskremt som jeg. Navnene våre står skrevet med sort tusj på et brettet ark foran oss på bordet – Booker Kane og Rudy Baylor. Det er meg. Ved siden av seg har Booker talerstolen hvor Miss Birdie står og kakler, og på den andre siden av talerstolen står nok et klaffebord med tilsvarende navnelapper. Ifølge lappene er ingen ringere enn F. Franklin Donaldson den 4. til stede. Han er en selvhøytidelig drittsekk som i tre år har utstyrt navnet sitt med diverse initialer og numre foran og bak. Ved siden av ham sitter en ufordragelig heks av et kvinnemenneske, N. Elizabeth Erickson, som går i smalstripet drakt og silkeslips.

Mange av oss har dessuten mistanke om at hun går med susp.

Hun tar seg selv usedvanlig høytidelig.

Smoot står inntil veggen bak oss. Miss Birdie leser opp beskjeder, sykehusrapporter og nekrologer. Hun skriker inn i en 13

mikrofon i et lydanlegg som fungerer overraskende bra. Fire store høyttalere henger i hvert sitt hjørne av lokalet, og den gjennomtrengende stemmen hennes gjaller mellom veggene.

Folk klapper seg på høreapparatene og tar dem ut. Det er i det minste ingen som sover akkurat nå. I dag er det tre nekrologer, og da Miss Birdie endelig blir ferdig, ser jeg at en og annen blant tilhørerne feller en tåre. Kjære Gud, ikke la noe slikt som dette vederfares meg. Vær så snill å la meg få 50 år med arbeid og moro, og deretter en rask død mens jeg sover.

Til venstre for oss våkner pianisten til liv, og klasker en bunke med noter opp på sprinkelstativet foran seg. Miss Birdie har store tanker om sine egne evner innen politisk analyse, og akkurat idet hun gir seg i kast med en lengre utredning om en foreslått økning av omsetningsavgiften, kaster pianisten seg over tangentene. «America the Beautiful», tror jeg. Med synlig velbehag raser hun gjennom et forspill, og oldingene river til seg salmebøkene og venter på første vers. Miss Birdie tar situasjonen på strak arm. Hun går umiddelbart over i rollen som forsanger og dirigent. Hun hever armene foran seg og klapper i hendene for å få oppmerksomhet. Så veiver hun vilt rundt seg idet det første verset tar til. De av gamlingene som er i stand til det, reiser seg.

Ulingen avtar betraktelig i styrke idet de kommer til andre vers. Teksten er ikke så kjent, og de fleste av disse ynkelige sjelene kan ikke se lenger enn til sin egen nesetipp, så salmebøkene er til ingen nytte. Munnen til Bosco lukker seg brått, men han nynner høyt mens han stirrer tomt opp i taket.

Pianoakkompagnementet stilner brått idet notene faller ned fra stativet og flagrer utover gulvet. Sangen tar slutt. De stirrer på pianisten, som kaver rundt på gulvet for å finne igjen notene sine.

«Takk skal dere ha!» skriker Miss Birdie i mikrofonen idet folk synker sammen på stolene sine igjen. «Mange takk! Er det ikke herlig med musikk, dere! La oss takke Gud for all vakker musikk.»

«Amen!» brøler Bosco.

«Amen,» gjentar en annen olding på bakerste benk.

14

«Takk, takk,» sier Miss Birdie. Hun snur seg og smiler til Booker og meg. Vi lener oss begge forover og prøver nok en gang å oppnå øyekontakt med forsamlingen. «Og mine damer og herrer,» fortsetter hun med en dramatisk mine, «til dagens møte er vi så heldige å ha professor Smoot her igjen, med noen av sine kjekke og lynende intelligente studenter.»

Hun veiver med armene mot oss og smiler med de grå og gule tennene sine mot professor Smoot, som har stilt seg rolig opp ved siden av henne. «Er de ikke kjekke, dere?» spør hun og vinker mot oss. «Som kjent,» fortsetter Miss Birdie, «så underviser professor Smoot i jus ved Memphis State, hvor min yngste sønn studerte, men ikke fikk noen eksamen, vet dere.

Og hvert år kommer professor Smoot hit med noen av studentene sine for å vurdere de juridiske problemene deres og gi råd som alltid er like kloke og nyttige, og alltid gratis, må jeg få legge til.» Hun snur seg og smiler fjollete til Smoot nok en gang. «På vegne av oss alle vil jeg gjerne få ønske Dem velkommen, professor Smoot, velkommen tilbake til Cypress Gardens. Vi takker for Deres omtanke for oss eldre. Vi setter pris på Dem. Mange takk, kjære Dem.» Hun trekker seg bort fra talerstolen og begynner å klappe frenetisk i hendene mens hun nikker ivrig for å få de andre til å gjøre det samme. Men ikke en sjel, ikke engang Bosco, så mye som løfter en hånd.

«Jammen er han populær,» mumler Booker.

«Han blir i hvert fall satt pris på,» mumler jeg til svar. De har sittet her i ti minutter nå. Det er like etter lunsj, og jeg ser at flere av dem begynner å bli smale i blikket. De kommer til å snorke før Smoot er ferdig med introduksjonen sin.

Han stiger opp på podiet, justerer mikrofonen, kremter og venter på at Miss Birdie skal finne stolen sin på første rad.

Idet hun setter seg, hvisker hun rasende til mannen ved siden av: «Dere skulle ha klappet!» Mannen hører ikke et ord av hva hun sier.

«Mange takk, Miss Birdie,» kvitrer Smoot. «Alltid hyggelig å komme hit til Cypress Gardens.» Tonefallet hans er oppriktig, og jeg er overhodet ikke i tvil om at professor Howard L. Smoot faktisk føler seg privilegert som får være her i dette 15

øyeblikk, selv i denne deprimerende bygningen, foran denne begredelige forsamlingen av gamlinger, sammen med de fire studentene som ennå er igjen på kurset hans. Det er dette Smoot lever for.

Han presenterer oss. Jeg reiser meg, smiler så vidt til forsamlingen og setter meg ned igjen mens jeg hele tiden prøver å se begavet ut. Smoot snakker om helseomsorg, budsjettreduksjoner, bestemmelser om kunstig forlengelse av livet, fritak fra omsetningsavgift, om mishandling av eldre og betaling av medforsikringspremier. Folk faller fra som fluer. Smutthull i reglene om trygdeytelser, forventede lovendringer, pleiehjemsreglementer, planlegging av boskifte, vidundermedisiner – han skravler i vei, akkurat som på forelesningene. Jeg gjesper, og begynner å føle meg søvnig selv. Bosco kikker på klokken omtrent hvert tiende sekund.

Endelig går Smoot i gang med avslutningen. Han takker Miss Birdie og forsamlingen hennes nok en gang, lover å komme tilbake hvert eneste år, og omsider setter han seg ned ved enden av bordet. Miss Birdie klapper hendene sammen to ganger, men gir opp med det samme. Ingen andre gjør mine til å røre seg. Halvparten av gamlingene snorker.

Miss Birdie vinker mot oss og roper til forsamlingen. «Der er de, folkens. De er dyktige, og de er gratis.»

Sakte kreker de seg mot oss. Bosco er førstemann i køen, og det er tydelig at han fremdeles bærer nag på grunn av geleen, for han stirrer olmt på meg og går til den andre enden av bordet, hvor han setter seg ned overfor den ærede N. Elizabeth Erickson. Noe sier meg at han ikke kommer til å bli den siste klienten som vil velge å gå annetsteds hen for å få juridisk rådgivning. En eldre farget mann velger seg Booker som advokat, og de lener seg mot hverandre over bordet. Jeg prøver å la være å lytte til hva de sier. Noe om en tidligere kone og en skilsmisse for mange år siden som muligens aldri ble formelt avsluttet. Booker skriver notater som en ordentlig advokat og lytter oppmerksomt, som om han vet nøyaktig hva han skal foreta seg i sakens anledning.

I det minste har Booker en klient. I fem hele minutter føler jeg meg som en idiot der jeg sitter alene mens mine tre med16

studenter hvisker, noterer og lytter medfølende mens de rister på hodet over problemene de blir forelagt.

At jeg sitter der alene, går ikke upåaktet hen. Miss Birdie Birdsong stikker omsider hånden i vesken sin, trekker frem en konvolutt og spankulerer bort til min del av bordet. «Det var Dem jeg egentlig ville snakke med,» hvisker hun idet hun trekker stolen sin inntil bordkanten. Hun lener seg forover, jeg lener meg mot venstre, og akkurat i dette øyeblikket, da hodene våre nesten berører hverandre, går jeg inn i min første konferanse som juridisk rådgiver. Booker kaster et blikk bort på meg med et skøyeraktig smil.

Min første konferanse. Året før hadde jeg sommerjobb i et lite advokatfirma nede i byen. Det var 12 advokater der, og de holdt seg strengt til timearbeid. Ingen honorarer til dekning av uforutsette utgifter. Jeg lærte å ta meg betalt. Det viktigste prinsippet i så måte er at en advokat tilbringer mange av døgnets timer i konferanser. Klientkonferanser, telefonkonferanser, konferanser med motpartens advokater og med dommere, partnere, forsikringsagenter, funksjonærer og advokatassistenter, konferanser i lunsjen, konferanser i tinghuset, konferansereiser, oppgjørskonferanser, forberedende konferanser, avsluttende konferanser. Uansett hva slags aktivitet det dreier seg om, kan en advokat oppkonstruere en konferanse om emnet.

Miss Birdie kaster stjålne blikk omkring seg som signal om at det hun skal fortelle meg, er alvorlig som bare pokker, og at jeg derfor må sitte med bøyd nakke og hviske til henne. Og det passer meg i grunnen fint, for jeg vil ikke at en levende sjel skal høre de ynkelige og naive rådene jeg helt sikkert kommer til å gi henne i forbindelse med problemene hun skal til å fortelle meg om.

«Les dette,» sier hun. Jeg tar konvolutten og åpner den.

Halleluja! Det er et testamente! Testamente og siste vilje for Colleen Janiece Barrow Birdsong. Smoot fortalte oss at mer enn halvparten av disse klientene ville ha oss til å gjennomgå og ajourføre testamentene deres. Og det passet oss fint, for i fjor var det obligatorisk med et fag som het testamenter og bobehandling, og derfor føler vi oss nokså kompetente når 17

det gjelder å påpeke problemer i testamenter. De er i grunnen ganske enkle dokumenter, og kan utformes uten plett og lyte av selv den ferskeste advokat.

Testamentet jeg holder i hånden, er maskinskrevet og ser ut til å være korrekt, formelt sett. Jeg leser de første to avsnittene og får vite at Miss Birdie er enke med to barn og en skokk barnebarn. Det tredje avsnittet får meg til å bråstoppe i lesingen, og jeg kikker bort på henne mens jeg leser. Så leser jeg det én gang til. Hun smiler selvtilfreds. Avsnittet spesifiserer at testamentfullbyrderen skal gi hvert av barna hennes en sum av to millioner dollar, samt at hvert av barnebarna skal ha én million som skal båndlegges inntil barnebarna blir myndige. Jeg teller navnene sakte, og kommer til at det dreier seg om åtte barnebarn. Dermed dreier dette seg om minst 12 millioner dollar.

«Les videre,» hvisker hun, som om hun kan høre regnemaskinen tikke i hodet mitt. Klienten til Booker, den gamle mannen, har begynt å gråte nå. Det har å gjøre med et kjærlighetsforhold som gikk i vasken for mange år siden, og barn som har gitt blaffen i ham. Jeg prøver å la være å lytte, men det lar seg ikke gjøre. Booker noterer som en gal, og forsøker å overse tårene. Bosco ler høyt ved den andre enden av bordet.

I avsnitt nummer fem testamenteres tre millioner dollar til et kirkesamfunn, og to millioner til et universitet. Så følger en liste over diverse gode formål. Den begynner med diabetesforeningen og slutter med Memphis Zoo, og ved siden av hvert av punktene står en sum, hvorav den minste er på femti tusen dollar. Jeg rynker pannen, gjør litt hoderegning og kommer til at Miss Birdie har en formue på minst tyve millioner dollar.

Plutselig ser jeg mange problemer med dette testamentet.

Først og fremst er det ikke på langt nær så tykt som det burde være. Miss Birdie er rik, og rike mennesker har ikke tynne, enkle testamenter. Det skal være tykke, tettskrevne testamenter med legater og legatstyrer, klausuler om midler forbeholdt senere generasjoner, samt en mengde triks og knep utviklet og satt i system av dyre skatterettsjurister i store advokatfirmaer.

18

«Hvem har satt opp dette testamentet?» spør jeg. Konvolutten er umerket, og det finnes ikke noe som viser hvem som har gjort jobben.

«Min tidligere advokat. Han er død nå.»

Godt for ham at han er død. Dette testamentet er i strid med god advokatskikk.

Altså: Denne søte, lille damen med grå og gule tenner og ganske melodiøs stemme sitter altså på tyve millioner dollar.

Og hun har åpenbart ingen advokat. Jeg kikker opp på henne, og rekker henne testamentet. Hun kler seg ikke som noen riking, går ikke med diamanter eller gull og bruker hverken tid eller penger på håret sitt. Kjolen hennes er et alminnelig bomullsplagg, og den burgunderrøde jakken er slitt og kunne ha vært kjøpt på postordre. Jeg har sett noen rike, gamle damer i min tid, og de er vanligvis ganske lette å få øye på.

Testamentet er nesten to år gammelt. «Når døde advokaten Deres?» spør jeg, så innsmigrende jeg bare kan. Hodene våre er fremdeles bare noen centimeter fra hverandre.

«I fjor. Kreft.»

«Og De har ingen advokat nå?»

«Hadde jeg hatt en advokat, ville jeg vel ikke ha sittet her og snakket med deg, hva, Rudy? Det er ikke noe komplisert ved et testamente, så jeg tenkte at du kunne ta deg av det.»

Grådighet er et pussig fenomen. Jeg har en jobb som jeg skal begynne i den 1. juli, hos Brodnax og Speer, et kummerlig, lite firma med femten advokater som ikke gjør stort annet enn å representere forsikringsselskaper i retten. Det var ikke den jobben jeg aller helst ville ha hatt, men det var nå engang slik at Brodnax og Speer i motsetning til alle andre ga meg tilbud om jobb. Jeg har tenkt å jobbe der i noen år, lære meg håndgrepene og deretter se meg om etter noe bedre.

Og gjett om folkene hos Brodnax og Speer ville bli imponert om jeg kom til dem den første dagen og hadde med meg en klient med en formue på minst tyve millioner dollar! Jeg ville bli erklært som mirakelmann, en lysende, ung stjerne med midasfingre. Kanskje kunne jeg til og med be om å få et større kontor.

«Selvsagt kan jeg ta meg av det,» sier jeg spakt. «Saken 19

er bare at, ja, det dreier seg jo om store summer her, og jeg –» «Hysj!» hveser hun og lener seg enda nærmere. «Ikke snakk om pengene.» Hun flakker med blikket, som om lokalet skulle ha vært fullt av kjeltringer. «Jeg nekter å snakke om det,» insisterer hun.

«OK. Greit for meg. Men jeg tror vel du bør snakke med en skatterettsjurist om saken.»

«Det var akkurat det min tidligere advokat sa, men jeg vil ikke. En advokat er en advokat i mine øyne, og et testamente er et testamente.»

«Sant nok, men du kunne spare enorme summer ved å drive skatteplanlegging.»

Hun rister på hodet som om jeg skulle være en komplett idiot.

«Jeg sparer ikke en rød øre.»

«Unnskyld meg, men det tror jeg faktisk du ville gjøre.»

Hun legger en brunflekket hånd over håndleddet mitt. «La meg forklare deg noe, Rudy,» hvisker hun. «Skatten betyr ingenting for meg, skjønner du, for da er jeg jo allerede død.

Ikke sant?»

«Eh, jo da. Men hva med arvingene dine?»

«Det er derfor jeg sitter her. Jeg er rasende på arvingene mine, og jeg vil stryke dem fra testamentet mitt. Begge barna mine, og noen av barnebarna. Stryk, stryk, stryk. De skal ikke få noen ting, forstår du. Null og niks. Ikke en rød øre. Ikke så mye som et skjærebrett. Ingenting.»

Blikket hennes er skulende, og hun har et bistert drag om munnen. Hun klemmer til om håndleddet mitt uten å være klar over det. En kort stund er Miss Birdie snarere såret enn sint.

Ved den andre enden av bordet begynner Bosco og N. Elizabeth Erickson å krangle. Han skriker og bærer seg over Medicaid og Medicare og republikanerne i sin alminnelighet mens hun peker på et ark og prøver å forklare hvorfor visse typer legeregninger ikke blir dekket. Smoot kommer seg langsomt på bena og går bort til bordenden for å spørre om han kan hjelpe dem med noe.

20

Klienten til Booker prøver desperat å gjenvinne fatningen, men tårene renner, og Booker begynner å miste motet. Han forsikrer den eldre herren om at han, Booker Kane, sannelig skal undersøke saken og sørge for at alt går i orden. Klimaanlegget starter opp, og overdøver noe av ståket. Tallerkenene og koppene er blitt fjernet fra bordene, og en mengde forskjellige spill er i gang – kinasjakk, sjakk, bridge, og et for meg ukjent terningspill. Heldigvis er flesteparten av folkene kommet hit på grunn av maten og samværet, ikke for å få juridisk bistand.

«Hvorfor vil du stryke dem fra testamentet?» spør jeg.

Hun slipper taket rundt håndleddet mitt og gnir seg i øynene.

«Tja, det er et personlig anliggende, og jeg ønsker ikke egentlig å snakke om det.»

«Greit nok. Hvem skal få pengene?» spør jeg, og føler meg plutselig beruset av all makten som er blitt meg til del. Jeg kan skrive de magiske ordene som vil gjøre millionærer av vanlige mennesker. Smilet jeg sender henne, er så bredt og påtatt at jeg håper hun ikke føler seg fornærmet.

«Jeg er ikke sikker,» sier hun vemodig og ser seg rundt som om dette skulle være en slags lek. «Jeg er rett og slett ikke sikker på hvem jeg skal gi dem til.»

Hva med en million til meg? Texaco kommer til å saksøke meg en av de nærmeste dagene på grunn av fire hundre dollar jeg skylder dem. Vi har avbrutt forhandlingene, og jeg er blitt kontaktet av advokaten deres. Husverten min truer meg med utkastelse fordi jeg ikke har betalt husleie på to måneder. Og her sitter jeg og småprater med den rikeste personen jeg noensinne har truffet, en person som sannsynligvis ikke kommer til å leve stort lenger, og som hygger seg med å spekulere på hvem som skal arve hva etter henne.

Hun rekker meg et ark med en rekke på fire navn skrevet med sirlige blokkbokstaver. «Dette er de av barnebarna jeg ønsker å tilgodese, de som fremdeles er glade i meg.» Hun holder hånden opp til munnen og hvisker mot øret mitt: «Gi dem én million hver.»

Hånden min skjelver når jeg skriver. Simsalabim! Det var 21

det. Jeg har nettopp skapt fire millionærer. «Hva med de andre?» spør jeg med hviskende stemme.

Hun retter seg brått opp på stolen. «Ikke en cent! De ringer ikke til meg, og sender meg aldri gaver eller kort. Stryk dem!»

Hadde bestemoren min hatt en formue på tyve millioner dollar, ville jeg ha sendt henne blomster én gang i uken, postkort annenhver dag, sjokolade hver gang det regnet og champagne hver gang det ble opphold. Jeg ville ha ringt henne om morgenen, og to ganger til før dagen var omme. Jeg ville ha tatt henne med i kirken hver bidige søndag, holdt henne i hånden under hele prekenen og tatt henne med meg ut til brunsj etterpå, og så gått på auksjon eller på en utstilling eller hva nå enn den gamle damen måtte ha lyst til. Jeg ville sannelig ha tatt meg av bestemoren min.

Og jeg tenkte på om det ikke ville være lurt å gjøre det samme for Miss Birdie.

«OK,» sier jeg høytidelig, som om dette er noe jeg har gjort ofte. «Og ingenting til dine to barn?»

«Det var jo det jeg sa. Null og niks.»

«Tør jeg spørre hva de har gjort mot deg?»

Hun sukker tungt, prøver å se frustrert ut og himler med øynene som om hun slett ikke har lyst til å fortelle meg det, men så legger hun brått underarmene på bordet, lener seg frem og forteller meg det likevel. «Nåvel,» hvisker hun, «Randolph, den eldste – han er snart seksti – har nettopp giftet seg for tredje gang, med ei lita tøyte som alltid maser om pengene.

Uansett hva jeg gir ham, kommer pengene til å havne i hennes lomme, og da gir jeg dem heller til deg, Rudy, enn til min egen sønn. Eller til professor Smoot – hvem som helst, bare ikke til Randolph. Skjønner du hva jeg mener?»

Hjertet mitt er nære ved å stoppe. Jeg er nummeret fra å skyte gullfuglen allerede med min første klient. Blås i Brodnax og Speer og alle konferansene som venter meg.

«Du kan ikke gi dem til meg, Miss Birdie,» sier jeg og smiler så hjertelig jeg kan. Øynene mine, og sannsynligvis også leppene og munnen, formelig tigger henne om å si: «Helsike heller! Det er mine penger, og jeg testamenterer dem til hvem 22

jeg vil, og hvis jeg vil at du skal ha dem, Rudy, så er pengene dine, for pokker!»

Men det sier hun ikke. «Alt annet går til pastor Kenneth Chandler. Vet du hvem han er? Han er på fjernsynet stadig vekk for tiden, holder til i Dallas, og han gjør en masse fantastiske ting over hele verden med pengene han får inn. Han bygger hus, skaffer mat til sultne barn og sprer Det gode budskap. Jeg vil at han skal ha pengene.»

«En fjernsynspredikant?» «Å, han er mye mer enn som så. Han er lærer og statsmann og rådgiver. Han spiser middag med statsoverhoder, vet du.

Dessuten er han helt skjønn. Har masse krøllete, grått hår. Litt tidlig med grått hår i hans alder, men han kunne bare prøve å farge det!»

«Nei, akkurat. Men – » «Han ringte meg forleden kveld. Hva gir du meg? På TV er stemmen hans silkemyk, men i telefonen er han direkte forførerisk. Skjønner du hva jeg mener?»

«Ja, jeg tror det. Hvorfor ringte han deg?»

«Jo, altså, da jeg sendte bidraget mitt for mars, skrev jeg en kort beskjed og fortalte at jeg vurderte å endre testamentet mitt, og at jeg kanskje ville la noen av pengene tilfalle menighetene hans. Bare tre dager etter ringte han meg – flott kar, skjønner du, en så malmfull og vakker stemme – og ville vite hvor mye jeg vurderte å testamentere til ham og menighetene hans. Jeg oppga et rundt tall, og siden har han ringt meg i ett sett. Sa til og med at han kunne fly hit i sin egen Learjet og møte meg hvis jeg ville.»

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Smoot har lagt armen rundt Bosco og prøver å roe ham ned, og få ham til å sette seg ned foran N. Elizabeth Erickson igjen. For øyeblikket virker hun slett ikke så viktig og høytidelig. Hennes første klient har åpenbart satt henne i forlegenhet, og det ser ut som om hun har mest lyst til å krype ned under bordet og gjemme seg. Hun ser seg fortvilet rundt, og jeg sender henne et raskt smil så hun skal forstå at jeg ser hva som foregår. Ved siden av henne sitter F. Franklin Donaldson den 4. i en dypsindig konsultasjon med et eldre ektepar. De diskuterer et dokument 23

som minner om et testamente. Jeg fryder meg ved tanken på at testamentet jeg holder i hendene, er verd mye mer enn det han funderer over.

Jeg bestemmer meg for å skifte samtaleemne. «Eh, Miss Birdie, du sa du hadde to barn, Randolph og – » «Ja. Og Delbert. Glem ham også. Jeg har ikke hørt fra ham på over tre år. Bor i Florida. Stryk, stryk, stryk.»

Jeg setter en strek med pennen, og Delbert blir noen millioner fattigere.

«Jeg må ta meg av Bosco,» sier hun plutselig og spretter opp. «Han er virkelig en ynkelig liten fyr. Ingen familie, og ingen venner, bortsett fra oss.»

«Vi er ikke ferdige ennå,» sier jeg.

Hun bøyer seg ned mot meg igjen. «Å jo da, det er vi, Rudy.

Bare gjør som jeg sier. Én million til hver av de fire jeg nevnte, og resten til Kenneth Chandler. For øvrig skal ingenting forandres; testamentsfullbyrder, avtaledokument, bobestyrer – alt annet forblir som det var. Det er da ganske enkelt, Rudy. Jeg gjør slikt stadig vekk. Professor Smoot sier dere kommer tilbake om to uker, og da skal alt være renskrevet og ferdig, ikke sant?»

«Skulle tro det.»

«Fint. Da sees vi, Rudy.» Hun svinser bort til enden av bordet og legger armen rundt Bosco, som umiddelbart roer seg ned og blir snill gutt igjen.

Jeg gransker testamentet og skriver notater. Det er beroligende å vite at professor Smoot og de andre professorene er tilgjengelige og kan gi meg råd og vink, og at jeg har to uker til å ta meg sammen på, slik at jeg kan finne ut hva jeg skal gjøre. Jeg behøver ikke å gjøre dette, sier jeg stadig til meg selv. Denne herlige, lille kvinnen med en formue på tyve millioner trenger mer råd enn jeg kan gi henne. Det hun trenger, er et testamente som hun selv ikke forstår et fnugg av, men som skattemyndighetene tar alvorlig. Jeg føler meg ikke dum, bare utilstrekkelig. Etter å ha studert jus i tre år er jeg pinlig klar over hvor lite jeg kan.

Klienten til Booker prøver tappert å kontrollere følelsene sine, og rådgiveren hans vet ikke lenger hva han skal si. Booker 24

fortsetter å skrive notater, og mumler ja eller nei en gang imellom. Jeg kan knapt vente med å fortelle ham om Miss Birdie og formuen hennes.

Jeg kaster et blikk utover forsamlingen. Folk er begynt å gå, men på andre rad sitter et par som ser ut til å stirre på meg.

For øyeblikket er jeg den eneste tilgjengelige juristen, og det virker som om de ikke riktig kan bestemme seg for om de skal prøve lykken hos meg eller ikke. Kvinnen holder på en tykk bunke papirer med flere strikker rundt. Hun hvisker et eller annet, og mannen hennes rister på hodet som om han heller vil vente på en av de andre juridiske begavelsene.

Langsomt kommer de seg på bena og går mot mitt hjørne av bordet. Begge to stirrer på meg idet de nærmer seg. Jeg smiler tilbake. Velkommen til mitt kontor.

Hun tar stolen til Miss Birdie. Han setter seg på den andre siden av bordet og holder seg på behørig avstand.

«Hei sann,» sier jeg med et smil og en utstrakt hånd. Han trykker den slapt, og jeg snur meg mot henne. «Jeg er Rudy Baylor.»

«Jeg heter Dot, og det er Buddy,» sier hun og nikker mot Buddy, mens hun overser min utstrakte hånd.

«Dot og Buddy,» gjentar jeg og begynner å notere. «Hva heter dere til etternavn?» spør jeg vennlig, som den erfarne, juridiske rådgiver jeg er.

«Black. Dot og Buddy Black. Egentlig heter vi Marvarine og Willis Black, men alle kaller oss Dot og Buddy.» Dot har tupert hår og permanent med striper av sølvgrått på toppen.

Håret ser rent ut. Hun går i billige, hvite joggesko, brune sokker og altfor store jeans. Hun er en mager, senete kvinne og virker temmelig kvass.

«Adresse?» spør jeg.

«863 Squire, i Granger.»

«Arbeid?»

Buddy har ennå ikke åpnet munnen, og jeg får inntrykk av at det er Dot som har ført ordet i mange år nå. «Jeg er uføretrygdet,» sier hun. «Jeg er bare åtteogfemti, men jeg har dårlig hjerte. Buddy har pensjon, i hvert fall litt.»

Buddy bare stirrer på meg. Han har tykke brilleglass med 25

plastinnfatning som så vidt når til ørene. Kinnene hans er røde og runde. Håret er bustet og grått med et islett av brunt. Jeg tviler på om det er blitt vasket på en uke. Skjorten er rød- og sortrutet, og om mulig enda skitnere enn håret.

«Hvor gammel er Mr. Black?» spør jeg henne, og er usikker på om Mr. Black ville fortelle det dersom jeg spurte ham.

«Det er Buddy, OK? Dot og Buddy. Kutt ut dette Mistertøvet, OK? Han er toogseksti. Kan jeg få betro deg noe?»

Jeg nikker raskt. Buddy kikker bort på Booker ved den andre enden av bordet.

«Han er ikke helt som han skal være,» hvisker hun med et svakt nikk i retning Buddy. Jeg ser på ham. Han ser på oss.

«Krigsskade,» sier hun. «Korea. Kjenner du til disse metalldetektorene de bruker på flyplassene?»

Jeg nikker igjen.

«Sirenene begynner å ule selv om han er splitter naken når han går gjennom dem.»

Skjorten til Buddy er trang som et pølseskinn, og den digre kulemagen truer med å sprenge knappene hvert øyeblikk som helst. Han har minst tre dobbelthaker. Jeg prøver å se for meg en naken Buddy på vei gjennom Memphis International Airport mens alarmene uler og sikkerhetsvaktene styrter til i panikk.

«Han har en metallplate i hodet,» legger hun til.

«Så – så synd, da,» hvisker jeg tilbake. Så skriver jeg på blokken min at Buddy Black har en metallplate i hodet. Mr. Black snur seg og stirrer på klienten til Booker, som sitter en meter bortenfor.

Plutselig lener hun seg fremover. «Og én ting til,» sier hun.

Jeg lener meg forventningsfullt mot henne. «Ja?» «Han har problemer med alkohol.»

«Du sier ikke det.»

«Men alt sammen skyldes krigsskaden,» legger hun til. Og på mindre enn tre minutter har hun redusert sin mann til en sinnsforvirret alkoholiker.

«Noe imot at jeg røyker?» spør hun og griper etter vesken sin.

«Er det lov å røyke her inne?» spør jeg, og ser meg håpe26

fullt rundt etter et skilt med «røyking forbudt». Jeg kan ikke se noe skilt.

«Ja, jøss.» Hun stikker en sigarett mellom leppene og tenner den. Så rykker hun den raskt ut og blåser en diger røyksky rett på Buddy, som ikke engang blunker.

«Og hva kan jeg så gjøre for dere?» spør jeg, og ser på dokumentbunken med strikk rundt. Jeg skyver Miss Birdies testamente inn under notatblokken min. Min første klient var mangemillionær, og mine neste klienter er altså pensjonister.

Min gryende karriere virker plutselig langt mer hverdagslig.

«Vi har ikke mye penger,» sier hun lavt, som om dette skulle være en dyp hemmelighet som hun skammer seg litt over å innvie meg i. Jeg smiler medfølende. Uansett hva de måtte eie, er de i hvert fall mye mer velstående enn meg, og jeg tviler på om de er på nippet til å bli saksøkt.

«Og vi trenger en advokat,» legger hun til idet hun griper dokumentbunken og vipper av gummistrikkene.

«Hva er problemet?»

«Det er et forsikringsselskap som tar rotta på oss.»

«Hva slags polise gjelder det?» spør jeg. Hun dytter papirene mot meg, og gnir hendene sine som om hun er glad for å være kvitt dem, og fordi en mirakelmann nå har overtatt ansvaret. En flekket og slitt polise av et eller annet slag ligger på toppen av bunken. Dot blåser ut nok en røyksky, og et øyeblikk kan jeg nesten ikke skimte Buddy gjennom tåken.

«Det er en sykeforsikring,» sier hun. «Vi kjøpte den for fem år siden, av Great Benefit Life, da guttene var sytten år gamle. Nå er Donny Ray i ferd med å dø av leukemi, og de svina nekter å betale for behandlingen.»

«Great Benefit?»

«Ja.» «Har aldri hørt om dem,» sier jeg mens jeg leser forsiden av polisen. Det lyder som om jeg har ført en mengde slike saker, og vet alt som er å vite om ethvert forsikringsselskap. To personer står oppført som forsikret på polisen, Donny Ray og Ronny Ray Black. De har samme fødselsdato.

«Unnskyld uttrykket, men de er en gjeng med drittsekker.»

«Slik er de fleste forsikringsselskaper,» sier jeg tankefullt, og 27

Dot smiler. Jeg har vunnet hennes fortrolighet. «Så du kjøpte polisen for fem år siden?»

«Noe sånt. Har ikke vært for sen med betalingen en eneste gang, og jeg har ikke brukt den i det hele tatt før Donny Ray ble syk.»

Jeg er student, og har ikke råd til hverken livs- eller sykeforsikring. Ikke bilforsikring heller, for den saks skyld. Jeg har ikke engang råd til et nytt dekk til venstre bakhjul på den gamle Toyotaen min.

«Og, eh – han er døende, sier du?»

Hun nikker med sigaretten i munnviken. «Akutt leukemi.

Fikk det for åtte måneder siden. Legene sa han hadde ett år igjen, men han vil ikke klare seg så lenge, fordi han ikke kunne få en benmargstransplantasjon. Nå er det sannsynligvis for sent.»

«En transplantasjon?» sier jeg forvirret.

«Vet du ingenting om leukemi?»

«Eh, egentlig ikke.»

Hun sukker og ruller med øynene som om jeg skulle være en komplett idiot, og tar nok et magadrag av sigaretten. Røyken legger seg som en tåke over bordet. «Guttene mine er eneggede tvillinger, skjønner du. Så Ron, vi kaller ham Ron fordi han ikke liker Ronny Ray, er en perfekt donor til Donny Rays ryggmargstransplantasjon. Legene sa det. Problemet er at denne transplantasjonen koster omtrent 150 000 dollar. Og så mye penger har vi ikke, skjønner du. Forsikringsselskapet skulle betale fordi operasjonen omfattes av polisen som ligger der. Men de drittsekkene sa nei. Og på grunn av dem ligger Donny Ray og dør.»

Hun har en forbløffende evne når det gjelder å komme til poenget.

Vi har begge oversett Buddy, men han har hørt hva vi snakker om. Langsomt tar han av seg de tykke brillene og tørker seg i øynene med den hårete venstre håndbaken. Storartet.

Buddy gråter. Bosco sitter og klynker ved den andre enden av bordet. Og klienten til Booker er nok en gang blitt overveldet av skyldfølelse, samvittighetsnag eller sorg av et eller annet slag, og hulker høyt mens han holder hendene foran ansiktet.

28

Smoot står ved vinduet og betrakter oss, og lurer sikkert på hva slags råd vi gir, siden det avstedkommer slik sorg overalt.

«Hvor bor han?» Egentlig spør jeg bare for å få tid til å notere litt, slik at jeg slipper å se på alle tårene i noen sekunder.

«Han flyttet aldri hjemmefra. Han bor sammen med oss.

Det var også en av grunnene til at forsikringsselskapet sa nei.

De sa at siden han er voksen, er han ikke lenger omfattet av forsikringen.»

Jeg bladde gjennom papirene og kikket på brevene til og fra Great Benefit. «Står det noe i polisen om at forsikringen opphører når han blir myndig?»

Hun rister på hodet og smiler stramt. «Niks. Står ikke noe om det i polisen, Rudy. Jeg har lest den minst et dusin ganger, og det står ikke noe slikt der. Jeg har til og med lest alt det som står med små bokstaver.»

«Er du sikker?» spør jeg igjen, og kikker på polisen.

«Hundre prosent. Jeg har lest i det fordømte dokumentet i nesten et år.»

«Hvem var det som solgte den til dere? Hvem var forsikringsagenten?»

«En eller annen sløv dust som banket på døren vår en dag og overtalte oss til å signere. Han het Ott, eller noe slikt. En slesk liten skurk med snakketøyet i orden. Jeg har prøvd å få tak i ham, men det virker som om han er flyttet utenbys.»

Jeg plukker ut et brev fra bunken og leser det. Brevet er fra en kontorsjef i erstatningsavdelingen i Cleveland, og ble skrevet flere måneder etter det første brevet jeg så på.

I bryske ordelag benekter selskapet ansvar under henvisning til at Donnys leukemi var en tilstand som forelå allerede da avtalen ble inngått, og at sykdommen derfor ikke var omfattet av forsikringen. Hvis det stemte at Donny hadde fått leukemidiagnosen for mindre enn ett år siden, var det mer enn fire år etter at Great Benefit utstedte polisen. «Det står her at kravet ble avslått fordi sykdommen var å betrakte som en tilstand som forelå allerede da forsikringsavtalen ble inngått.»

«De har brukt alle tenkelige unnskyldninger, Rudy. Men ta 29

bare papirene for deg og les dem nøye. Forbehold, unntak, forutgående tilstand, liten skrift – de har prøvd alt sammen.»

«Er det tatt forbehold om benmargstransplantasjoner i avtalen?»

«Ikke i det hele tatt. Legen vår kikket endatil på polisen og sa at Great Benefit burde betale fordi benmargstransplantasjoner er helt rutinemessig behandling nå for tiden.»

Klienten til Booker tørker seg i ansiktet med begge hender, reiser seg og ber seg unnskyldt. Han takker Booker, og Booker takker ham. Den gamle mannen finner seg en plass ved et bord hvor det pågår et forrykende slag kinasjakk. Miss Birdie frigjør omsider N. Elizabeth Erickson fra Bosco og problemene hans. Smoot vandrer rundt bak oss.

Det neste brevet er også fra Great Benefit, og innledningsvis ser det ut som alle de andre. Det er kortfattet, ekkelt og rett på sak. «Kjære Mrs. Black. Ved syv tidligere anledninger har dette selskapet skriftlig avvist kravet Deres. Dette er det åttende og siste avslaget. De må virkelig være dum, dum dum!» Brevet var signert av avdelingssjefen i erstatningsavdelingen, og jeg blir sittende og stryke fingertuppene over brevhodet. Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. I fjor høst tok jeg et kurs i forsikringsrett, og jeg husker at jeg ble sjokkert over hvordan enkelte forsikringsselskaper oppførte seg i saker der de avviste kravene mot bedre vitende. Læreren vår var en gjesteforelesende kommunist som hatet forsikringsselskaper, og alle slags store selskaper, for den saks skyld. Han hadde hatt stor glede av å studere uberettigede avslag på legitime krav fra forsikrede. Han var overbevist om at det fantes ti tusener av slike saker som aldri kom for retten. Han hadde skrevet bøker om rettssaker som dreide seg om uberettigede avslag, og hadde til og med statistikk som underbygget påstanden om at mange mennesker ganske enkelt aksepterte avslagene uten å undersøke saken nærmere.

Jeg leste brevet en gang til mens jeg strøk fingertuppen over det elegante brevhodet til Great Benefit.

«Og du har aldri latt være å betale forsikringspremien?» spurte jeg Dot. «Nei, sir. Ikke en eneste gang.»

30

«Jeg må få se Donnys legejournaler.»

«Jeg har de fleste av dem hjemme. Han har ikke fått så mye legebehandling i det siste. Vi har rett og slett ikke råd til det.»

«Husker du nøyaktig hvilken dato han fikk diagnosen leukemi?»

«Nei, men det var i august i fjor. Han var på sykehuset i forbindelse med den første runden med kjemoterapi. Så ga disse skurkene beskjed om at de ikke ville dekke ytterligere behandling, så vi ble kastet ut av sykehuset. De sa at de ikke hadde råd til å utføre transplantasjonen gratis. Det ble rett og slett for dyrt. Og jeg kan ikke si at jeg bebreider dem for det.»

Buddy studerer Bookers neste klient, en spinkel liten kvinne som også har med seg en svær bunke med dokumenter. Dot fingrer med Salem-pakken sin, og omsider stikker hun en ny sigarett i munnen.

Hvis Donny faktisk lider av leukemi, og har hatt det i bare åtte måneder, kan sykdommen rett og slett ikke avfeies som en tilstand som allerede forelå. Hvis det ikke er noe forbehold om eller unntak for leukemi i polisen, må Great Benefit betale, ikke sant? Dette synes jeg virker helt enkelt og innlysende, og siden jusen sjelden er enkel og nesten aldri innlysende, vet jeg at det må ligge et eller annet skjebnesvangert poeng skjult i Dots bunke med avslag.

«Jeg skjønner virkelig ikke dette,» sier jeg og stirrer på Det dumme brevet.

Dot sender en sky av blå røyk mot ektemannen sin, og den hvirvler rundt hodet på ham. Jeg tror han er tørr i øynene, men jeg er ikke sikker. Hun smatter med de fuktige leppene sine og ser på meg. «Det er da ganske enkelt, Rudy? De er en gjeng med kjeltringer. De tror at vi er enfoldige tullinger uten peiling på hva dette gjelder, og at vi ikke har penger til å gå til sak mot dem. Jeg jobbet på en jeansfabrikk i tredve år, meldte meg inn i fagforeningen, og vi kriget mot selskapet hver bidige dag. Dette er akkurat det samme. Et svært selskap som er helt hensynsløse overfor de små i samfunnet.»

I tillegg til at han hatet jurister, var min far full av giftige betraktninger om fagforeninger. Jeg utviklet meg naturligvis 31

derfor til å bli en ivrig forkjemper for arbeiderklassens rettigheter. «Dette brevet er helt utrolig,» sier jeg til henne.

«Hvilket av dem?»

«Brevet fra Mr. Krokit. Der det står at du er dum, dum, dum.»

«Den drittsekken. Jeg skulle ønske han ville komme hit og prøve å si noe slikt ansikt til ansikt med meg. Jævla nordstatsmann.» Buddy vifter bort røyk fra ansiktet og grynter et eller annet.

Jeg kikker på ham i håp om at han prøver å si noe, men han lar være. For første gang legger jeg merke til at den venstre siden av ansiktet hans er en smule flatere enn den høyre, og nok en gang ser jeg for meg hvordan han skulle trippe gjennom våpenkontrollen på en flyplass i blanke messingen. Jeg folder sammen Det dumme brevet, og legger det på toppen av bunken.

«Det vil ta meg et par timer å gå gjennom dette,» sier jeg.

«Jaha, men det er best du skynder deg. Donny Ray har ikke lenge igjen. Han er gått ned fra toogsytti til femti kilo. Noen dager er han så dårlig at han knapt kan gå. Jeg skulle ønske du kunne se ham.»

Jeg har ingen ønsker om å se Donny Ray. «Ja, kanskje senere.» Jeg skal vurdere polisen og korrespondansen, samt Donnys legejournaler, og deretter konferere med Smoot og skrive et pent, tosiders brev til familien Black. I brevet skal jeg med stor dypsindighet forklare at de burde få saken gjennomgått av en ordentlig advokat, og ikke en hvilken som helst advokat, men en som spesialiserer seg på saker mot forsikringsselskaper som avslår krav mot bedre vitende. Jeg vil legge til navn og telefonnumre til noen slike advokater, og så vil jeg være ferdig med dette ubrukelige kurset, ferdig med Smoot og hans lidenskap for oldinger og de juridiske problemene deres.

Det er åtteogtredve dager til avslutningsfesten.

«Jeg må få beholde dette,» forklarer jeg Dot mens jeg rydder opp i rotet hennes og samler papirene med gummistrikk.

«Jeg kommer tilbake om to uker med en skriftlig anbefaling.»

«Hvorfor tar det to uker?»

«Jo, altså – eh, jeg må studere saken, ikke sant, konsultere 32

professorene mine, og sjekke tidligere dommer og den slags.

Kan du sende meg Donnys legejournaler?»

«Ja visst. Men jeg skulle ønske du ville forte deg.»

«Jeg skal gjøre så godt jeg kan, Dot.» «Tror du vi kan få medhold i retten?»

Til tross for at jeg bare er jusstudent, har jeg lært meg en masse tomme fraser. «Vanskelig å si på det nåværende tidspunkt. Det ser i grunnen lovende ut. Men jeg blir nødt til å studere saken nærmere, og vurdere detaljene nøye. Det er mulig.»

«Hva pokker skal det bety?»

«Det – eh, det betyr at jeg tror dere har et bra utgangspunkt, men jeg må undersøke saken nærmere før jeg kan si noe sikkert.»

«Hva slags advokat er du egentlig?»

«Jeg er jusstudent.»

Dette ser ut til å forundre henne. Hun krummer leppene rundt det hvite filteret og stirrer på meg. Buddy grynter for annen gang. Heldigvis dukker Smoot opp bak oss. «Og hvordan går det her?» spør han.

Dot glor først på tversoversløyfen hans, og deretter på det bustete håret.

«Bare bra,» sier jeg. «Vi holder akkurat på å gjøre oss ferdige.»

«Fint,» sier han, som om tiden er ute, og andre klienter står for tur. Så går han videre.

«Vi sees om et par uker,» sier jeg vennlig, med et falskt smil.

Dot stumper sigaretten i askebegeret og lener seg mot meg igjen. Plutselig skjelver underleppen hennes, og hun har tårer i øynene. Hun legger hånden forsiktig på håndleddet mitt og ser hjelpeløst på meg. «Vær så snill å skynde deg, Rudy. Vi trenger hjelp. Gutten min holder på å dø.»

Vi stirrer på hverandre i et uendelig langt øyeblikk, men omsider nikker jeg og mumler et eller annet. Disse stakkars menneskene har nettopp lagt sin sønns skjebne i mine hender. Og jeg er ikke annet enn en tredjeårsstudent ved Memphis State.

De tror i fullt alvor at jeg kan ta denne haugen med papir de 33

har dumpet på bordet foran meg, ta en telefon, avlegge et par besøk, skrive noen brev, morske meg litt, true med dette og hint, og vips! så faller Great Benefit i kne og overlesser Donny Ray med penger. Og de forventer at det skal skje litt kvikt.

De reiser seg og stolprer bort fra bordet mitt. Jeg er nesten sikker på at det et eller annet sted i polisen står en særbestemmelse, knapt nok leselig og helt sikkert ubegripelig, men ikke desto mindre plassert der av folk som kan sine juridiske knep, og som har mottatt fete honorarer for å skrive med liten skrift i årevis.

Dot snor seg mellom klappstoler og dypt engasjerte svarteperspillere. De stopper ved kaffebordet, hvor hun skjenker seg en kopp med koffeinfri kaffe og tenner enda en sigarett. De står tett sammen i den andre enden av rommet og betrakter meg på tyve meters avstand. Jeg blar raskt gjennom polisen, tredve sider med nesten uleselig, liten skrift, og skriver notater. Jeg prøver å overse dem.

Det er blitt glissent i forsamlingen, og folk har begynt å gå.

Jeg er lei av å være advokat. Jeg har fått nok for i dag, og håper at jeg ikke får flere klienter. Min uvitenhet når det gjelder jus er sjokkerende, og jeg grøsser ved tanken på at jeg om noen få måneder skal stå i retten og argumentere med andre advokater foran øynene på dommere og jurymedlemmer. Jeg er ikke rede til å bli sluppet løs i samfunnet med fullmakt til å saksøke folk.

Jusstudiet er ikke annet enn tre år med bortkastet stress. Vi tilbringer utallige timer med å grave etter opplysninger vi aldri kommer til å få bruk for. Vi bombarderes med forelesninger som blir glemt med det samme. Vi pugger domsavsigelser og statutter som vil bli underkjent og omgjort i morgen. Hvis jeg hadde fått opplæring hos en dyktig advokat i femti timer i uken i de siste, tre årene, ville jeg ha vært en god advokat.

I stedet er jeg en nervøs tredjeårsstudent som er redd for selv de enkleste juridiske problemer og vettskremt ved tanken på den forestående bevillingseksamenen.

Noe beveger seg foran meg. Jeg kikker opp og får øye på en lubben, gammel fyr med et digert høreapparat som kommer subbende mot meg.

2

En time senere går de langtekkelige kinasjakk- og gin rummypartiene mot slutten, og de siste gamlingene forlater bygningen. En vaktmester venter ved døren idet Smoot samler oss til en oppsummering av all moroa. Vi oppsummerer etter tur de forskjellige klientenes problemer. Vi er trøtte, og ivrige etter å komme oss bort herfra.

Smoot kommer med et par forslag, ikke noe kreativt eller originalt, og sender oss av gårde med et løfte om at vi skal diskutere de eldres virkelige juridiske problemer i neste time til uken. Skal si jeg gleder meg.

Booker og jeg drar i hans bil, en gammel Pontiac som er for stor til å virke stilig, men som er i adskillig bedre forfatning enn den falleferdige Toyotaen min. Booker har to små barn og en kone med deltidsjobb som lærer, så han lever på, eller like i nærheten av, fattigdomsgrensen. Han er en flittig student, og får gode karakterer, og av den grunn har et velbeslått firma i sentrum lagt merke til ham. Firmaet er ganske velrenommert, og kjent for sin ekspertise i borgerrettighetssaker. Begynnerlønnen hans er 40 000 dollar, 6000 dollar mer enn det Brodnax og Speer har tilbudt meg.

«Jeg hater jusstudiet,» sier jeg idet vi svinger ut fra Cypress Gardens Eldresenter.

«Det er helt normalt,» svarer Booker. Booker hater ingenting, hverken folk eller fag, og påstår faktisk fra tid til annen at han ser jusstudiet som en utfordring.

«Hvorfor ønsker vi å bli advokater?»

«Vi skal tjene almenheten, kjempe mot urettferdighet, for35

andre samfunnet til det bedre – hele leksa. Hører du ikke etter hva professor Smoot sier?»

«La oss dra og ta en øl.»

«Klokken er ikke engang tre ennå, Rudy.» Booker drikker lite, og for min del drikker jeg enda mindre fordi det er en dyr vane, og for tiden må jeg spare penger for å få råd til mat.

«Jeg bare tuller,» sier jeg. Han kjører i retning fakultetet. I dag er det torsdag, og det betyr at morgendagen er belemret med idrettsjus og Code Napoléon, to fag som er like unyttige som jus for gamlinger og som krever enda mindre arbeid.

Men vi har bevillingseksamenen hengende over oss, og hendene mine skjelver lett når jeg tenker på den. Hvis jeg stryker til bevillingseksamen, kommer helt sikkert de vennlige, men formelle og alvorlige herrene hos Brodnax og Speer til å be meg ta min hatt og gå. Det betyr at jeg vil ha arbeid i en måned, og så er det rett ut på gaten. Det er helt utenkelig å stryke til bevillingseksamen – det ville gjøre meg arbeidsledig, konkurs, fornedret og sulten. Hvorfor tenker jeg da på det hver time på dagen? «Bare kjør meg til biblioteket,» sier jeg. «Jeg skal jobbe med disse sakene, og deretter gå løs på eksamensforberedelsene.»

«God idé.»

«Jeg hater biblioteket.»

«Alle hater biblioteket, Rudy. Det er konstruert for å bli hatet. Bibliotekets fremste formål er å bli hatet av studentene.

Du er helt normal.»

«Takk.»

«Den første gamle damen du snakket med, Miss Birdie – har hun penger?»

«Hvordan vet du det?»

«Jeg syntes jeg hørte noe.»

«Ja. Hun er søkkrik. Hun trenger et nytt testamente. Hun føler seg forsømt av barna og barnebarna sine, så hun vil naturligvis stryke dem fra testamentet.»

«Hvor mye?»

«Tyve millioner eller noe sånt.»

Booker stirrer svært mistenksomt på meg.

«Det sier hun i hvert fall,» legger jeg til.

36

«Hvem skal så få pengene?»

«En sexy fjernsynspredikant med egen Learjet.»

«Gi deg!»

«Banna bein.»

Booker tygger på det mens vi tilbakelegger to kvartaler i tett trafikk. «Hør her, Rudy – ikke ta det fornærmelig opp – du er en kjernekar, en dyktig student og gløgg, men liker du tanken på å skulle sette opp testamentet for et så verdifullt bo?»

«Nei. Gjør du?»

«Selvfølgelig ikke. Hva skal du gjøre?»

«Kanskje hun sovner inn for godt i morgen.»

«Det tror jeg ikke. Hun virker altfor sprek. Hun kommer til å overleve oss begge.»

«Jeg overlater det til Smoot. Kanskje jeg kan få en av skatterettsprofessorene til å hjelpe meg. Eller kanskje jeg bare sier til Miss Birdie at jeg ikke kan hjelpe henne, at hun må betale en eller annen stjerneadvokat fem tusen dollar for å sette det opp. Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Jeg har mine egne problemer å stri med.»

«Texaco?»

«Ja. Jeg har dem i hælene. Husverten min, også.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg,» sier Booker, og jeg vet at han mener det. Kunne han avse pengene, ville han mer enn gjerne ha lånt meg dem.

«Jeg overlever til den 1. juli. Og da er jeg allerede en av storkara hos Brodnax og Speer, og mine dager som fattig stakkar vil være over. Hvordan i himmelens navn skal jeg klare å bruke 35 000 dollar i året?»

«Det virker helt umulig. Du kommer til å bli rik.»

«Pokker heller, jeg har levd på drikkepenger og lommerusk i syv år. Hva skal jeg gjøre med alle pengene?»

«Kjøpe en dress til?»

«Hvorfor det? Jeg har to stykker allerede.»

«Kanskje noen nye sko?»

«Der sa du det. Det skal jeg gjøre. Jeg skal kjøpe sko, Booker.

Sko og slips, og kanskje litt mat som ikke ligger på boks, og kanskje et par nye underbukser.»

I de siste tre årene har Booker og hans kone invitert meg 37

til middag. Hun heter Charlene, er fra Memphis, og det er utrolig hva hun kan få ut av et magert husholdningsbudsjett.

De er mine venner, men jeg er sikker på at de synes synd på meg. Booker flirer, og snur seg bort. Han er lei av å spøke med ubehagelige saker.

Han svinger inn på parkeringsplassen ved Central Avenue vis-à-vis Memphis State Law School. «Jeg må gjøre noen ærend,» sier han.

«Ja vel. Takk for turen.»

«Jeg er tilbake ved sekstiden. Da kan vi lese til eksamen sammen.»

«OK. Jeg er i kjelleren.»

Jeg smeller døren igjen og jogger over Central.

I et mørkt og bortgjemt hjørne av kjelleren i biblioteket, bak hyller med sprukne, gamle skinnbind med juridisk litteratur, finner jeg yndlingsleseplassen min øde og forlatt. Den venter bare på meg, slik den har gjort i flere måneder nå. Plassen er formelt reservert i mitt navn. Det er ingen vinduer i hjørnet, og fra tid til annen er det fuktig og kaldt der. Av den grunn er det ikke mange som finner veien hit. Jeg har tilbrakt utallige timer her, i min private lille hule, med å studere domsreferater og lese til eksamener. Og i de siste ukene har jeg sittet her i mange, lange timer og grublet på hva som skjedde med henne og spurt meg selv om når jeg slapp henne fra meg. Jeg sitter her nede og plager meg selv. Bordplaten er omgitt av paneler på tre sider, og jeg har lært å kjenne hver eneste årring i treverket i veggene. Jeg kan gråte uten at noen merker det. Jeg kan til og med banne uten å bli hørt, bare jeg banner lavt nok.

Mang en gang i løpet av den tiden det vidunderlige forholdet varte, satt Sara her sammen med meg, og vi leste sammen, og plasserte stolene tett inntil hverandre. Vi kunne knise og le uten at noen brydde seg. Vi kunne kysse og klemme hverandre uten at noen så det. Og i dette øyeblikk, i denne bølgedalen av depresjon og sorg, kan jeg nesten kjenne lukten av parfymen hennes.

Jeg burde egentlig finne meg et annet sted å studere i denne forvokste labyrinten. Nå ser jeg ansiktet hennes for meg når jeg stirrer på trepanelene, og kjenner fornemmelsen av bena 38

hennes mot mine. Umiddelbart blir jeg overveldet av en knusende hjertesorg som gjør meg helt paralysert. Hun satt her for bare noen uker siden! Og nå er det en annen som kjenner bena hennes mot sine.

Jeg tar med meg dokumentbunken til familien Black og går ovenpå til bibliotekets forsikringsavdeling. Jeg beveger meg langsomt, men blikket mitt flakker i alle retninger. Sara kommer ikke hit så ofte lenger, men jeg har sett henne ved et par anledninger.

Jeg sprer Dots papirer utover et ledig bord mellom reolene, og leser Det dumme brevet en gang til. Det er sjokkerende og ondskapsfullt, og åpenbart skrevet av en person som var overbevist om at Dot og Buddy aldri ville vise det til noen advokat. Jeg leser det én gang til, og merker at hjertesorgen har begynt å gi seg litt – den kommer og går, og jeg lærer meg etter hvert å takle den.

Sara Plankmore er også tredjeårsstudent ved fakultetet, og hun er den eneste piken jeg noensinne har elsket. Hun slo opp med meg for fire måneder siden til fordel for en lokal snobb som går på et av prestisjeuniversitetene. Hun fortalte meg at de var venner fra skoledagene, og at de tilfeldigvis hadde truffet hverandre i juleferien. Ungdomskjærligheten blusset opp på ny, og hun var virkelig lei for å gjøre noe slikt mot meg, men livet må gå videre. Det går hardnakkede rykter på fakultetet om at hun skal være gravid. Jeg kastet faktisk opp første gangen jeg fikk høre det.

Jeg studerer forsikringspolisen mellom familien Black og Great Benefit, og skriver flere sider med notater. Det ser ut som sanskrit. Jeg ordner brevene, innberetningsskjemaene og de medisinske rapportene. Sara er ute av tankene mine for øyeblikket, og jeg er blitt helt oppslukt av denne saken, som jeg synes stinker mer og mer.

Polisen ble kjøpt for 18 dollar i uken av Great Benefit Life Insurance Company i Cleveland, Ohio. Jeg studerer skjemaene hvor de ukentlige innbetalingene er oppført. Det ser ut som om forsikringsagenten, en kar ved navn Bobby Ott, faktisk kom hjem til familien Black hver uke for å motta betalingen.

Det lille bordet mitt er dekket av dokumenthauger, og jeg 39

leser alt som Dot ga meg. Jeg tenker stadig på Max Leuberg, den kommunistiske gjesteprofessoren, og hans lidenskapelige hat til forsikringsselskaper. De styrer landet vårt, sa han om og om igjen. De kontrollerer bankindustrien. De sitter på det meste av fast eiendom. Blir de angrepet av et virus, har Wall Street diaré i en uke etterpå. Når rentenivået synker og investeringene deres ikke kaster så mye av seg lenger, styrter de til kongressen og forlanger endringer i erstatningslovgivningen.

Rettssakene tar livet av oss, skriker de. Disse ufyselige advokatene anlegger de mest vanvittige søksmål mot oss, og overbeviser uvitende jurymedlemmer om at de skal tilkjenne enorme erstatningsbeløp. Hvis vi ikke setter en stopper for det, kommer vi til å gå konkurs. Leuberg ble så sint noen ganger at han slengte bøkene sine veggimellom. Vi syntes han var helt fantastisk.

Og han underviser fremdeles her. Jeg tror han skal tilbake til Wisconsin når vårsemesteret er over, og hvis jeg tar mot til meg, kan jeg kanskje be ham om å gå gjennom saken mellom familien Black og Great Benefit. Han påstår at han har bistått i flere betydningsfulle rettssaker nordpå, der forsikringsselskaper har avvist erstatningskrav mot bedre vitende.

Juryene i disse sakene hadde pålagt forsikringsselskapene å betale enorme beløp i erstatning.

Jeg tar fatt på å skrive et sammendrag av saken. Jeg begynner med datoen da polisen ble utstedt, og fører så opp alle hendelser av betydning i kronologisk rekkefølge. Great Benefit hadde avvist å utbetale forsikring åtte ganger, skriftlig. Den åttende gangen skrev de altså Det dumme brevet. Jeg kan formelig høre Max Leuberg plystre lavt og le når han leser brevet. Jeg er på sporet nå.

Jeg håper professor Leuberg ser saken likedan. Jeg finner kontoret hans mellom to lagerrom i tredje etasje. Døren er dekket av klistremerker som proklamerer homoseksuelles rettigheter, boikott av diverse firmaer og folkemøter til støtte for utryddingstruede dyrearter – saker som vanligvis vekker liten interesse i Memphis. Døren står på gløtt, og jeg hører ham snakke med høy røst i telefonen. Jeg holder pusten og banker forsiktig.

40

«Kom inn!» roper han, og jeg går nølende inn i rommet.

Han vinker mot den eneste stolen der inne. Den er fylt av bøker, arkivmapper og blader. Kontoret er overfylt. Rot og rask, aviser og tomflasker. Bokhyllene virker segneferdige under vekten av bøker og papir. Det henger glorete plakater på veggene. Løse papirbiter ligger som sølepytter på gulvet. System i sakene og et minimum av orden betyr åpenbart ingenting for Max Leuberg.

Han er en tynn, kortvokst sekstiåring med bustet, kornblondt hår og hender som aldri er i ro. Han går i utvaskede jeans, T-skjorte med miljøvennlig budskap og gamle joggesko.

Hvis det er kaldt, hender det at han tar på seg sokker. Han er så fordømt overaktiv at jeg blir rent nervøs.

Han slenger på røret. «Baker!»

«Baylor. Rudy Baylor. Forsikringsrett, forrige semester.»

«Ja visst! Ja visst! Jeg husker deg. Sitt ned.» Han vinker mot stolen.

«Nei takk.»

Han vrir seg på stolen og rydder sammen en bunke papirer på skrivebordet. «Hva kan jeg gjøre for deg, Baylor?» Studentene forguder Max fordi han alltid tar seg tid til å høre på dem.

«Eh, ja – har du et par minutter å avse?» Vanligvis ville jeg være formell når jeg snakket til en professor, og sagt «sir», eller noe sånt, men Max avskyr alt som er formelt. Han insisterer på at vi skal kalle ham Max. «Naturligvis. Hva gjelder det?»

«Jo, altså – jeg tar et kurs med professor Smoot,» forklarer jeg, og fortsetter med å gi ham et kort resymé av lunsjbesøket hos gamlingene, og forteller om Dot og Buddy Black og deres problemer med Great Benefit. Han følger oppmerksomt med på det jeg sier.

«Har du hørt om Great Benefit?» spør jeg.

«Ja. Det er et svært selskap som selger en masse billige forsikringer til landsens folk, både hvite og fargede. Et svært snuskete foretagende, spør du meg.»

«Jeg har aldri hørt om dem.»

«Det er ikke så rart. De annonserer ikke noe sted. Agentene 41

deres driver dørsalg og henter premiene hver uke. Her snakker vi om det absolutte bunnsjiktet i bransjen. La meg få se polisen.»

Jeg gir ham den, og han blar raskt igjennom dokumentet.

«Hva oppgir de som grunn til avslaget?» spør han uten å se på meg.

«Alt mulig. Først nektet de av prinsipielle grunner. De sa at leukemi ikke var omfattet av polisen. Så sa de at leukemien var en tilstand som oppsto før forsikringsavtalen ble inngått.

Så sa de at guttungen var myndig, og dermed ikke omfattet av foreldrenes polise. De har faktisk vært ganske så kreative.»

«Ble alle premiebeløpene betalt?»

«Ja, ifølge Mrs. Black ble de det.»

«Drittsekker.» Han blar videre, og smiler ondskapsfullt.

Max liker dette. «Og du har gått gjennom alle papirene?»

«Ja. Jeg har lest alt klienten ga meg.»

Han slenger polisen fra seg på skrivebordet. «Det er så avgjort verdt å se nærmere på saken,» sier han. «Men husk på at klientene sjelden gir deg alle opplysninger med det samme.»

Jeg rekker ham Det dumme brevet. Mens han leser, glir nok en gang et ondt flir over ansiktet hans. Han leser det én gang til, og omsider kikker han opp på meg.

«Det er helt utrolig.»

«Det syntes jeg også,» svarer jeg, som en erfaren overvåker av forsikringsbransjen.

«Hvor er resten av materialet?» spør han.

Jeg legger hele dokumenthaugen på skrivebordet hans.

«Dette er alt Mrs. Black ga meg. Hun fortalte at sønnen er i ferd med å dø fordi de ikke har råd til behandling. Sa at han veier femti kilo og ikke har lenge igjen.»

Hendene hans blir liggende urørlige foran ham. «Drittsekker,» sier han igjen, nærmest til seg selv. «Helvetes drittsekker.»

Jeg er helt enig, men sier ingenting. Jeg legger merke til enda et par joggesko som står parkert borte i et hjørne – veldig gamle Nikesko. Han forklarte oss en gang under en forelesning at han hadde gått med Converse tidligere, men at han nå boikottet firmaet fordi de ikke gjenvinner skoene de produserer.

42

Han fører sin private lille krig mot det amerikanske næringslivet, og kjøper ikke varer fra firmaer som på noen som helst måte har irritert ham. Han nekter å forsikre både seg selv og eiendelene sine, men ryktene vil ha det til at familien hans er velstående, og at han derfor har råd til å vandre rundt uten forsikringer. Jeg for min del har heller ikke forsikring, men det har sine helt naturlige årsaker.

De fleste av professorene mine er akademikere av det formelle slaget som går med slips og gjenkneppede dressjakker.

Max har ikke gått med slips på flere årtier. Og han underviser ikke. Han opptrer. Det plager meg virkelig at han skal reise herfra.

Hendene hans våkner til liv igjen. «Jeg vil gjerne gå gjennom dette i kveld,» sier han uten å se på meg.

«Alt i orden. Kan jeg stikke innom i morgen tidlig?»

«Ja visst. Når som helst.»

Telefonen hans ringer, og han river røret til seg. Jeg smiler og trekker meg ut av rommet med en lettet mine. Jeg skal snakke med ham i morgen, høre på hans råd og deretter skrive en tosiders rapport til familien Black der jeg gjentar det han måtte ha å fortelle meg.

Nå gjenstår det bare å finne en eller annen gluping som kan sjekke testamentet til Miss Birdie. Jeg kan tenke meg noen kandidater, et par professorer i skatterett, og jeg får vel prøve å snakke med dem i morgen. Jeg tar trappen ned, og kommer inn i pauserommet ved siden av biblioteket. Dette er det eneste stedet i hele bygningen hvor det er tillatt å røyke, og lampene i rommet er alltid innhyllet i en blålig tåke. Det står et gammelt fjernsynsapparat i et hjørne, og for øvrig inneholder rommet en blanding av nedslitte sofaer og stoler. Veggene er prydet med klassebilder – en innrammet samling av skoleflinke ansikter som for lengst er sendt til skyttergravene i den juridiske krigen. Når det ikke er andre til stede, pleier jeg ofte å betrakte disse bildene, mine forgjengere, og lure på hvor mange av dem som er blitt fratatt bevillingen sin, og hvor mange som angrer på at de noensinne satte sine ben på dette stedet, og hvor få som faktisk liker å saksøke og forsvare folk. En av veggene er reservert for oppslag og annonser av alle mulige slag, og bak 43

veggen står en rad med leskedrikk- og smørbrødautomater.

Selv spiser jeg mange av måltidene mine her. Maskinmat er undervurdert.

I et hjørne sitter selveste F. Franklin Donaldson den 4. og småprater med tre av kompisene sine. De er strebere som skriver artikler i Rettstidende hele gjengen, og de ser ned på oss andre som ikke gjør det. Han får øye på meg, og virker av en eller annen grunn interessert. Han smiler idet jeg går forbi, og det er uvanlig. Ansiktet hans er vanligvis ellers stivnet i et permanent nedlatende uttrykk.

«Si meg, Rudy – du skal begynne hos Brodnax og Speer, ikke sant?» roper han. Fjernsynsapparatet er slått av. Kompisene hans stirrer på meg. To kvinnelige studenter i en sofa retter seg opp og stirrer mot meg.

«Jo. Hvordan det?» spør jeg. F. Franklin den 4. har fått jobb hos et firma som oser av tradisjoner, penger og prestisje, og befinner seg i en helt annen divisjon enn Brodnax og Speer.

Kompisene hans er W. Harper Whittenson, en arrogant liten snørrvalp som heldigvis skal flytte fra Memphis og jobbe for et digert firma i Dallas, J. Townsend Gross, som også har takket ja til jobb i et svært firma, og James Straybeck. Straybeck er i hvert fall tidvis en vennlig sjel, som har lidd seg gjennom tre år med jusstudier uten noen initial å sette foran navnet sitt eller noe nummer å føye til etter det. Med et så kort navn er hans fremtid i de store firmaene høyst usikker. Jeg tviler på om han vil klare det.

F. Franklin den 4. tar et skritt mot meg. Han smiler bredt.

«Fortell oss hva som foregår, da.»

«Hva som foregår?» Jeg har ingen anelse om hva han snakker om.

«Ja, sammenslåingen, vet du.»

Jeg klarer å holde masken. «Sammenslåingen?»

«Har du ikke hørt det?»

«Hørt hva da?»

F. Franklin den 4. kikker bort på de tre kompisene sine, og det virker som om alle sammen morer seg. Han smiler om mulig enda bredere og vender seg mot meg igjen. «Gi deg da, Rudy. Sammenslåingen av Brodnax og Speer og Tinley Britt.»

44

Jeg blir stående urørlig og prøver å finne på noe intelligent eller vittig jeg kan si. Men for øyeblikket finner jeg ikke ord.

Jeg vet overhodet ingenting om sammenslåingen, men det gjør tydeligvis denne drittsekken. Brodnax og Speer er et lite firma med femten advokater, og jeg er den eneste de har ansatt fra mitt kull. Da vi ble enige om vilkårene for to måneder siden, ble det ikke nevnt noe om sammenslåingsplaner.

Tinley Britt er på den annen side det største, mest selvtilfredse, mest prestisjefylte og velstående firmaet i hele Tennessee. Ved siste opptelling var det hundre og tyve advokater som tjente sitt daglige brød og litt til der. Mange av dem kommer fra de mest prestisjetunge universitetene. Mange av dem har slektninger i føderale stillinger. Det er et mektig firma, som har pengesterke selskaper og offentlige organisasjoner som klienter. Av denne grunn har de et eget kontor i Washington som driver med lobbyvirksomhet i toppsjiktet. Det er en bastion for erkekonservativ politikk. En av partnerne er tidligere senator. Medarbeiderne jobber åtti timer i uken, og alle går i mørkeblått og sort, med hvite, nedkneppede kraver og stripete slips. Frisyren er kort, og enhver form for skjegg er forbudt.

Advokater fra Tinley Britt er lett gjenkjennelige på grunn av klærne og den selvsikre måten de sprader rundt på. Firmaet har aldri ansatt annet enn hvite overklassetyper som alle kommer fra de riktige skolene og har den riktige omgangskretsen.

Av den grunn har advokatmiljøet i Memphis én gang for alle døpt dem Rik & Vellykket.

J. Townsend Gross har hendene i lommene og flirer hånlig til meg. Han er nest bestemann på kullet vårt, har riktig mengde stivelse i poloskjortene sine og kjører BMW, så han hørte naturlig hjemme hos Rik & Vellykket.

Jeg føler at knærne mine er i ferd med å svikte under meg, for jeg vet at Rik & Vellykket aldri ville være interessert i meg.

Hvis det stemmer at Brodnax og Speer er blitt slått sammen med kjempefirmaet, har jeg bange anelser om at jeg kan ha falt ut av regnskapet.

«Det har jeg ikke hørt noe om,» sier jeg spakt. Pikene i sofaen følger ivrig med. Det er helt stille i rommet.

«Mener du at de ikke har fortalt deg det?» spør F. Franklin 45

den 4. med vantro i stemmen. «Jack hørte om det allerede i dag ved tolvtiden,» sier han og nikker til sin kompis, J. Townsend Gross.

«Det er sant,» sier J. Townsend. «Men firmanavnet forblir det samme.»

Firmanavnet, bortsett fra kallenavnet, er Tinley, Britt, Crawford, Mize & St. John. Heldigvis hadde man for mange år siden valgt å bruke forkortelsen i stedet. Ved å si at firmanavnet forble det samme, hadde J. Townsend informert sitt lille publikum om at Brodnax og Speer er så lite og ubetydelig at Tinley Britt kan svelge det helt, uten så mye som å rape etterpå.

«Så det er fortsatt Rik & Vellykket?» sier jeg til J. Townsend, som snøfter av dette utbrukte kallenavnet.

«Jeg fatter ikke at de ikke har fortalt deg det,» fortsetter F. Franklin den 4.

Jeg trekker på skuldrene som om dette ikke betyr noe som helst, og går mot døren. «Kanskje du bekymrer deg for mye, Frankie.» Idet jeg går ut av rommet, utveksles selvtilfredse smil, som om de har oppnådd det de var ute etter. Jeg går inn i biblioteket, og bibliotekarassistenten ved skranken vinker på meg.

«Her er en beskjed til deg,» sier han og rekker meg en papirlapp. Jeg skal ringe til Loyd Beck, som er daglig leder i Brodnax og Speer. Det var han som ansatte meg.

Telefonautomatene står på pauserommet, men jeg er ikke i humør til å treffe F. Franklin den 4. og banden hans igjen.

«Kan jeg få låne telefonen din?» spør jeg bibliotekarassistenten. Han er andreårsstudent, og oppfører seg som om han eier biblioteket.

«Telefonautomatene står på pauserommet,» sier han og peker, som om jeg skulle ha studert her i tre år uten å oppdage hvor pauserommet er.

«Jeg kommer akkurat derfra nå. Alle er opptatt.»

Han rynker brynene og ser seg omkring. «Ja vel, men vær snar, da.»

Jeg slår nummeret til Brodnax og Speer. Klokken er nesten seks, og sekretærene slutter klokken fem. Da det ringer for niende gang, hører jeg en mannsstemme. «Hallo.»

46

Jeg snur ryggen til resten av biblioteket og prøver å skjule meg bak hyllene ved skranken. «Hallo, dette er Rudy Baylor.

Jeg er på universitetet, og har fått beskjed om å ringe Loyd Beck. Det står at det haster.» Det står det ingenting om på lappen, men akkurat nå er jeg temmelig oppspilt.

«Rudy Baylor? Hva gjelder det?»

«Det er meg dere nettopp har ansatt. Hvem snakker jeg med?» «Å, ja. Baylor. Carson Bell her. Eh, Loyd sitter i møte, og kan ikke forstyrres nå. Prøv igjen om en time.»

Jeg møtte så vidt Carson Bell da de tok meg med på omvisning i lokalene, og jeg husker ham som en typisk stresset prosessfullmektig – vennlig i ett sekund, og så tilbake til arbeidet. «Eh, Mr. Bell – jeg tror det er viktig at jeg får snakke med Mr. Beck.»

«Jeg beklager, men det lar seg ikke gjøre akkurat nå. OK?» «Jeg har hørt rykter om at firmaet skal slåes sammen med Rik &, eh, med Tinley Britt. Er det sant?»

«Hør her, Rudy. Jeg har mye å gjøre, og kan ikke snakke om det nå. Ring tilbake om en time, så vil Loyd ta seg av deg.»

Ta seg av meg? «Har jeg fremdeles jobben?» spør jeg fortvilet.

«Ring tilbake om en time,» svarer han irritert og slenger på røret.

Jeg rabler ned en beskjed på en lapp og rekker den til bibliotekarassistenten. «Kjenner du Booker Kane?» spør jeg.

«Ja visst.»

«Fint. Han kommer hit i løpet av noen minutter. Gi ham denne beskjeden. Si at jeg er tilbake om en times tid.»

Han grynter misbilligende, men tar imot beskjeden. Jeg går ut av biblioteket, sniker meg forbi pauserommet og håper at ingen ser meg. Så forlater jeg bygningen og løper ut på parkeringsplassen, hvor Toyotaen min står og venter. Jeg håper den starter. En av mine dystreste hemmeligheter er at jeg fremdeles skylder finansieringsselskapet nesten tre hundre dollar for dette ynkelige vraket. Jeg har til og med løyet for Booker om det. Han tror den er betalt.

3

Det er ingen hemmelighet at det er for mange advokater i Memphis. Vi fikk vite det da vi begynte på jusstudiet. Bransjen var overfylt, ikke bare her, men i hele landet. Noen av oss kom til å jobbe som gale i tre år, kjempe for å bestå bevillingseksamen og allikevel ikke få noen jobb når vi ble ferdige.

Under orienteringsmøtet gjorde de oss derfor den tjenesten å fortelle oss at de kom til å stryke en tredjedel av hele kullet i løpet av det første året. Og det gjorde de.

Jeg kan navngi minst ti av kullkameratene mine som kommer til å få god tid til å lese til bevillingseksamen fordi de ennå ikke har funnet noen jobb. Syv års universitetsstudier, og rett ut i arbeidsledigheten. Jeg vet dessuten om flere dusin av mine medstudenter som vil ta seg jobber som assistenter for offentlig oppnevnte forsvarere og byrettsaktorer eller som dårlig betalte kontorister for underbetalte dommere – alle disse jobbene som ingen fortalte oss om da vi begynte på jusstudiet.

Så på mange måter har jeg vært stolt av stillingen min hos Brodnax og Speer, et ordentlig advokatfirma. Ja, jeg har faktisk vært ganske overlegen i min omgang med folk som ikke har gjort det fullt så bra – noen av dem traver fremdeles rundt og tigger om jobbintervjuer. Denne arrogansen er nå plutselig som blåst bort. Jeg kjenner at det knyter seg i magen mens jeg kjører mot sentrum. Det er ingen plass for meg i et firma som Rik & Vellykket. Toyotaen hoster og harker som vanlig, men den beveger seg i hvert fall.

Jeg prøver å analysere sammenslåingen. For noen år siden slukte Rik & Vellykket et firma med tredve advokater, og det 48

ble slått stort opp her i byen. Men jeg kan ikke huske om noen mistet jobben på grunn av sammenslåingen. Hva vil de med et femten mann stort firma som Brodnax og Speer? Jeg erkjenner med ett hvor lite jeg vet om min fremtidige arbeidsgiver.

Gamle Brodnax døde for flere år siden, og det fyldige ansiktet hans var blitt udødeliggjort i form av en heslig bronsebyste som står ved inngangsdøren til kontoret. Speer er svigersønnen hans, men det er lenge siden han ble skilt fra datteren.

Jeg møtte Speer så vidt, og han virket i hvert fall som en hyggelig fyr. En eller annen gang i løpet av det andre eller tredje intervjuet fortalte de meg at de største klientene deres var et par forsikringsselskaper, og at åtti prosent av arbeidet deres besto i å forsvare selskapene i saker som hadde med bilulykker å gjøre.

Kanskje Rik & Vellykket trengte å ruste opp bilkræsjavdelingen sin litt. Hvem vet.

Trafikken er tett på Poplar, men de fleste skal motsatt vei.

Jeg kan skimte de høye bygningene i sentrum. Det er da helt urimelig at Loyd Beck, Carson Bell og de andre karene hos Brodnax og Speer skulle ta seg bryet med å ansette meg, påta seg en masse forpliktelser og legge planer, for så bare å kaste meg ut på grunn av penger. De ville ikke slå seg sammen med Rik & Vellykket uten å beskytte sine egne folk, eller hva?

I løpet av det siste året har de av studentene som er ferdige samtidig med meg, trålet hele byen på jakt etter arbeid. Det kan umulig være noen jobber igjen. Selv ikke den mest ubetydelige stilling på markedet kan ha unngått dem.

Til tross for at parkeringsplassene er i ferd med å tømmes, og det er mange plasser der, parkerer jeg ulovlig på den andre siden av gaten, overfor den åtte etasjer høye bygningen hvor Brodnax og Speer holder til. To kvartaler lenger borte i gaten ligger en bankbygning, den høyeste i hele sentrum, og Rik & Vellykket leier naturligvis den øverste halvdelen. Fra sitt høye tårn kan de skue med forakt ned på resten av byen. Jeg hater dem.

Jeg spurter over gaten og går inn i den skitne vestibylen i Powers-bygningen. Til venstre for meg er det to heiser, men 49

til høyre får jeg plutselig øye på et kjent fjes. Det er Richard Spain, en medarbeider hos Brodnax og Speer, en virkelig trivelig fyr som tok meg med ut til lunsj første gang jeg var her.

Han sitter på en smal marmorbenk og stirrer tomt fremfor seg.

«Richard,» sier jeg idet jeg går bort til ham. «Det er meg, Rudy Baylor.»

Han rører seg ikke engang, fortsetter bare å stirre fremfor seg. Jeg setter meg ved siden av ham. Heisdørene er rett overfor oss, ti meter unna.

«Hva er det, Richard?» spør jeg. Han er halvt i svime. «Richard – er det noe i veien?» Den lille vestibylen er folketom for øyeblikket, og det er stille her inne.

Langsomt snur han på hodet, og munnen hans åpner seg så vidt. «De ga meg sparken,» sier han lavt. Han er rød i øynene, og har enten grått eller drukket.

Jeg trekker pusten dypt. «Hvem?» spør jeg alvorlig, men jeg vet allerede svaret. «De ga meg sparken,» sier han nok en gang.

«Richard, da. Snakk til meg. Hva er det som foregår? Hvem er blitt sparket?»

«De sparket alle oss medarbeidere,» sier han langsomt.

«Beck kalte oss inn på konferanserommet sitt og fortalte at partnerne var blitt enige om å selge firmaet til Tinley Britt, og at det ikke var bruk for oss mer. Han sa det rett ut. Ga oss en time til å rydde skrivebordene våre og forlate bygningen.»

Hodet hans vugger fra den ene siden til den andre mens han snakker, og han stirrer mot heisdørene.

«Sa han det rett ut?» spør jeg.

«Du lurer vel på hvordan det vil gå med jobben din,» sier Richard.

«Jeg har vært inne på tanken.»

«Disse svina gir blaffen i deg.»

Jeg har naturligvis allerede innsett det. «Hvorfor ville de sparke dere?» spør jeg, så lavt at det er så vidt stemmen min bærer. For å være helt ærlig bryr jeg meg ikke om hvorfor de sparket medarbeiderne. Men jeg prøver å lyde oppriktig.

«Rik & Vellykket er ute etter klientene våre,» sier han. «For 50

å få tak i klientene måtte de kjøpe partnerne. Vi vanlige medarbeidere sto bare i veien.»

«Det var leit å høre,» sier jeg.

«Det skal være visst. Du ble forresten nevnt i løpet av møtet. Noen spurte om deg, fordi du er den eneste nye medarbeideren i år. Beck sa han prøvde å ringe deg for å gi deg de dårlige nyhetene. Du fikk sparken du også, Rudy. Beklager.»

Jeg synker litt sammen der jeg sitter, og jeg stirrer i gulvet.

Hendene mine er fuktige av svette.

«Vet du hvor mye jeg tjente i fjor?» spør han.

«Nei?» «80 000 dollar. Jeg har slitt som en slave her i seks år, jobbet sytti timer i uken, oversett familien min og svettet blod for gode, gamle Brodnax og Speer, ikke sant? Og så sier disse svina at jeg har en time på meg til å rydde skrivebordet og komme meg ut av kontoret. De satte til og med en sikkerhetsvakt til å holde øye med meg mens jeg pakket sakene mine.

80 000 dollar betalte de meg, og jeg har utfakturert 2500 timer à 150 dollar. Det vil si at jeg tjente inn 375 000 dollar brutto for dem i fjor. De betaler meg 80 000 dollar, gir meg et gullur, forteller meg hvilken kjernekar jeg er, og at jeg kanskje kan bli partner om et par år. En stor, lykkelig familie, ikke sant? Så dukker Rik & Vellykket opp med sine millioner, og jeg er arbeidsledig. Og det er du også, kompis. Er du klar over det? Innser du nå at du har mistet din første jobb før du i det hele tatt kom i gang?»

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

Han hviler hodet sitt varsomt mot venstre skulder og overser meg. «80 000 dollar. Det er ganske mye penger, ikke sant Rudy?»

«Jo.» Jeg synes det lyder som en liten formue.

«Umulig å finne en jobb hvor jeg kan tjene så mye. Ikke her i byen. Det er ingen som ansetter folk. Altfor mange advokater som det er.»

Du sier ikke det.

Han tørker seg i øynene med fingrene og reiser seg langsomt.

«Jeg må fortelle det til kona,» mumler han for seg selv idet 51

han går dukknakket gjennom vestibylen, ut av døren og forsvinner bortover fortauet.

Jeg tar heisen opp til fjerde etasje, og kommer ut i forgangen.

Gjennom de doble glassdørene ser jeg en uniformert sikkerhetsvakt som står ved siden av resepsjonspulten. Han flirer hånlig til meg idet jeg kommer inn i lokalene til Brodnax og Speer.

«Kan jeg hjelpe deg med noe?» brummer han.

«Jeg ser etter Loyd Beck,» sier jeg og prøver å kikke forbi ham innover i gangen. Han beveger seg litt til siden for å sperre utsikten for meg.

«Og hvem er så du?»

«Rudy Baylor.»

Han bøyer seg ned og tar opp en konvolutt fra resepsjonspulten. «Dette er til deg,» sier han. Jeg ser navnet mitt skrevet med rød håndskrift på konvolutten. Jeg åpner den og finner et kort brev. Hendene mine skjelver mens jeg leser det.

En stemme kakler i radioen hans, og han trekker seg langsomt unna. «Les brevet og gå din vei,» sier han og forsvinner innover i gangen.

Brevet består av ett enkelt avsnitt, fra Loyd Beck til meg.

Han gir meg de dårlige nyhetene, og ønsker meg lykke til.

Sammenslåingen skjedde «brått og uventet».

Jeg slenger brevet fra meg på gulvet og ser etter noe annet jeg kan kaste. Alt er stille inne fra gangen. De sitter sikkert bak låste dører og venter på at alle vi overflødige tullinger skal komme oss ut. Det står en byste på en sokkel borte ved døren, en dårlig bronseskulptur av det feite fjeset til gamle Brodnax, og jeg spytter på den idet jeg går forbi. Den enser det ikke.

Derfor gir jeg bysten et lite dytt idet jeg åpner døren. Sokkelen svaier, og hodet faller av.

«Hei, du!» brøler en stemme bak meg, og akkurat idet bysten treffer glassveggen, ser jeg vakten komme stormende mot meg.

Et øyeblikk vurderer jeg å stoppe opp og be om unnskyldning, men så styrter jeg gjennom forgangen og river opp døren ut til trappen. Han roper til meg igjen. Jeg raser nedover trappen, og bena mine går som trommestikker. Han er for gammel og feit til å ta meg igjen.

52

Vestibylen er folketom idet jeg kommer ut fra en dør ved siden av heisene. Jeg åpner rolig hoveddøren og går ut på fortauet.

Klokken er nesten syv, og det begynner å bli mørkt da jeg svinger inn foran en butikk seks kvartaler unna. Et håndskrevet skilt forteller at de selger seks pils av dårlig merke for tre dollar. Jeg kunne trenge seks pils akkurat nå.

Loyd Beck ansatte meg for to måneder siden. Han sa at karakterene mine var gode nok, at jeg skrev bra, at intervjuene gikk fint, og at karene på kontoret var entydig overbevist om at jeg ville passe fint i firmaet. Alt så rosenrødt ut. En lysende fremtid hos gode gamle Brodnax og Speer.

Så kommer Rik & Vellykket og vifter med noen dollarsedler, og partnerne lar alle andre i stikken. Disse grådige svina tjener tre hundre tusen dollar i året, men allikevel vil de ha mer.

Jeg går inn og kjøper ølet. Når det er betalt, har jeg fire dollar og noen småpenger i lommen. Og det står ikke stort bedre til på bankkontoen min.

Jeg sitter i bilen min ved siden av en telefonkiosk og drikker den første boksen. Jeg har ikke spist noe siden den fabelaktige lunsjen med Dot, Buddy, Bosco og Miss Birdie. Kanskje jeg burde ha bedt om en ekstra porsjon gelé, slik som Bosco.

Det kalde ølet havner i den tomme magen min, og gir umiddelbare resultater.

Jeg tømmer boksene i rask rekkefølge. Timene går mens jeg kjører rundt i gatene i Memphis uten mål og mening.

4

Leiligheten min er en nedslitt toroms hybelleilighet i andre etasje av en forfallen mursteinsbygning som heter The Hampton.

Husleien er på 275 dollar i måneden, og den blir sjelden betalt i tide. Gården ligger et kvartal unna en sterkt trafikkert gate, og halvannen kilometer fra universitetsområdet. Jeg har bodd der i nesten tre år nå. I det siste har jeg tenkt mye på om jeg skulle stikke av en natt, og så forhandle meg frem til en nedbetalingsplan over de neste tolv månedene for det jeg skylder. Helt til nå har disse planene alltid vært sentrert omkring det faktum at jeg hadde en jobb og fast lønn fra Brodnax og Speer. The Hampton er fullt av studenter som er like blakke som jeg, og huseieren er vant til å måtte krangle for å få inn utestående husleie.

Det er mørkt og stille på parkeringsplassen når jeg kommer dit, klokken er snart to. Jeg parkerer i nærheten av søppelcontaineren, og idet jeg kravler ut av bilen og lukker døren, registrerer jeg plutselig en bevegelse like i nærheten. En mann stiger raskt ut av bilen sin, slår døren igjen etter seg og kommer rett mot meg. Jeg stivner til på fortauet. Rundt meg er alt mørkt og stille.

«Er du Rudy Baylor?» spør han, med ansiktet helt opp i mitt. Han ser virkelig ut som en cowboy – spisse, høyhælte støvler, trange Levi’s, denimskjorte, velpleiet hår og skjegg.

Han tygger tyggegummi og ser ikke ut som om han er redd for et basketak.

«Hvem er du?» spør jeg.

«Er du Rudy Baylor? Ja eller nei?»

«Ja.» 54

Han haler noen papirer opp fra baklommen og stikker dem opp foran ansiktet på meg. «Beklager,» sier han oppriktig.

«Hva er det?» spør jeg.

«Stevning.»

Jeg tar papirene. Det er for mørkt til at jeg kan lese noe av det, men jeg skjønner hva det dreier seg om. «Og du er her for å forkynne stevningen for meg,» sier jeg nedslått.

«Jepp.»

«Texaco?»

«Jepp. Og The Hampton. Du blir kastet ut.»

Hadde jeg vært edru, ville det kanskje ha sjokkert meg å stå der med en utkastelsesordre i hendene. Men jeg har allerede fått min dose med sjokk for i dag. Jeg kikker bort på den mørke, dystre bygningen med søppel på plenen og ugress langs fortauet, og begynner å lure på hvorfor i all verden jeg skal la dette ynkelige stedet ta innersvingen på meg.

Han tar et skritt bakover. «Alt står i papirene,» forklarer han. «Dato for rettsmøtet, navnet på advokatene og så videre.

Du kan sannsynligvis ordne alt dette ved å ta et par telefoner. Men det er ikke noe jeg har noe med. Gjør bare jobben min.»

Og for en jobb. Snike seg rundt i skyggene og kaste seg over uforvarende mennesker, stikke papirer opp i fjeset på dem og gi dem et par gratis juridiske råd, før man sniker seg av gårde for å finne andre å terrorisere.

Han går mot bilen, men stopper plutselig opp. «Og, du – jeg er tidligere politimann, og har alltid en politiradio på i bilen min. Fikk inn en merkelig melding for noen timer siden. En eller annen fyr ved navn Rudy Baylor hadde rasert et advokatkontor nede i sentrum. Beskrivelsen passer på deg. Samme type bil, samme modell. Men det gjaldt vel ikke deg?»

«Og om det så gjorde?»

«Ikke noe jeg har noe med. Men politiet er ute etter deg.

Hærverk.»

«Mener du at de vil arrestere meg?»

«Jepp. Jeg ville finne meg et annet sted å sove i natt, var jeg deg.» Han setter seg inn i bilen, en BMW. Jeg betrakter bilen idet den kjører bort.

55

Booker møter meg på trappen utenfor det velstelte, vertikaldelte huset han bor i. Han har en silkeslåbrok utenpå pyjamasen, og har ikke tøfler på seg. Booker er kanskje bare nok en lutfattig jusstudent som teller dagene til han skal begynne i jobb, men han tar garderoben sin alvorlig. Det henger ikke stort i skapet hans, men det som er der, er nøye utvalgt. «Hva svarten er det som foregår?» spør han anspent. Han har ennå ikke helt fått søvnen ut av øynene. Jeg ringte ham fra en telefonautomat i Junior Food Mart nede på hjørnet.

«Jeg beklager,» sier jeg idet jeg kommer inn i stuen. Jeg ser Charlene ute på det lille kjøkkenet. Også hun går i silkeslåbrok. Håret er trukket bakover, og hun ser søvnig ut mens hun romsterer der ute og lager kaffe eller noe sånt. Jeg hører et barn som skriker i bakgrunnen et sted. Klokken er nesten tre om natten, og jeg har vekket hele familien.

«Sett deg ned,» sier Booker. Han tar meg i armen og fører meg forsiktig bort til sofaen. «Du har drukket.»

«Jeg er full, Booker.»

«Noen spesiell grunn til det?» Han står foran meg og minner i grunnen ganske mye om en sint pappa.

«Det er en lang historie.»

«Du nevnte noe om politiet.»

Charlene setter en kopp kaffe på bordet ved siden av meg.

«Er alt i orden, Rudy?» spør hun, og er vennligheten selv.

«Storartet,» svarer jeg i et forsøk på å være morsom.

«Gå og se til ungene,» sier Booker til henne, og hun går sin vei.

«Jeg beklager,» gjentar jeg. Booker sitter på hjørnet av salongbordet, helt inntil meg, og venter.

Jeg overser kaffen. Hodet mitt verker. Jeg lirer av meg min versjon av det som er skjedd siden han og jeg forlot hverandre i går ettermiddag. Tungen min henger ikke riktig med, så jeg tar meg god tid og konsentrerer meg om fortellingen.

Charlene smyger seg opp i den nærmeste stolen og lytter bekymret til hva jeg har å si.

«Jeg beklager,» sier jeg.

«Det er OK, Rudy. Det er OK.» Faren til Charlene er prest, et eller annet sted ute på lands56

bygda i Tennessee, og hun har ikke noe til overs for fyll eller tvilsom oppførsel. De få drinkene Booker og jeg har tatt sammen i studietiden, har vi tatt i smug.

«Har du drukket tolv pils?» spør hun vantro.

Charlene går for å se til barnet, som er begynt å skrike igjen. Jeg avslutter fortellingen med forkynnelsen av stevningen, trusselen om rettssak og utkastelsen. Det har vært litt av en dag.

«Jeg må få meg en jobb, Booker,» sier jeg, og tømmer i meg kaffe.

«Akkurat nå har du mer presserende problemer. Vi skal ta bevillingseksamen om tre måneder, og deretter blir vandelen vår sjekket. En arrestasjon eller domfellelse kan ødelegge alt for deg.»

Det hadde jeg ikke tenkt på. Hodet mitt verker ordentlig nå, det hamrer løs der oppe. «Kan jeg få et smørbrød?» Jeg føler meg kvalm. Jeg spiste en pose saltstenger til de siste pilsene, men det er også alt siden lunsjen med Bosco og Miss Birdie.

Charlene står ute på kjøkkenet og hører hva jeg sier. «Hva med egg og bacon?»

«Flott, Charlene. Takk.»

Booker tenker så det knaker. «Jeg skal ringe til Marvin Shankle om et par timer. Han kan ringe til broren sin, og kanskje trekke i noen tråder hos politiet. Vi må unngå at du blir arrestert.»

«Det lyder bra.» Marvin Shankle er den mest fremtredende fargede advokaten i Memphis, og Bookers fremtidige sjef. «Og mens du har ham på tråden, kan du jo spørre om han har en ledig jobb.»

«Ja visst. Du vil gjerne begynne å jobbe i et borgerrettighetsfirma med bare fargede advokater.»

«Akkurat nå skulle jeg gjerne ha tatt jobb hos en koreansk skilsmissespesialist. Ikke ta det fornærmelig opp, Booker. Jeg må få meg en jobb. Jeg risikerer å gå personlig konkurs. Det kan være andre kreditorer der ute som sitter i buskene og venter på å kaste seg over meg med flere papirer. Jeg holder ikke ut.» Jeg legger meg forsiktig ned på sofaen. Charlene steker bacon, og den tunge duften siver ut i stuen.

57

«Hvor har du papirene?» spør Booker.

«I bilen.»

Han går ut, og kommer tilbake etter et par minutter. Han setter seg i en stol like ved, og studerer stevningen fra Texaco og utkastelsesordren. Charlene steller på kjøkkenet, gir meg mer kaffe og hodepinetabletter. Klokken er halv fire om morgenen. Ungene er omsider falt til ro. Jeg føler meg trygg og varm, ja, faktisk elsket.

Rommet roterer sakte idet jeg lukker øynene og slumrer inn.