Page 1


Presidentene


HANS OLAV LAHLUM

Presidentene FRA GEORGE WASHINGTON TIL BARACK OBAMA


© CAPPELEN DAMM AS, 2008 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-02-30627-4 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Jesper Egemar og Fredrik Eive Refsli Omslagsfoto: Library of Congress, Print and Photographs Division; Shutterstock Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2009 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

FORFATTERENS FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. George Washington (1789–97) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. John Adams (1797–1801) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Thomas Jefferson (1801–09) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. James Madison (1809–17) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. James Monroe (1817–25) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. John Quincy Adams (1825–29) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Andrew Jackson (1829–37) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Martin Van Buren (1837–41) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. William Henry Harrison (1841) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. John Tyler (1841–45) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. James K. Polk (1845–49) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Zachary Taylor (1849–50) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Millard Fillmore (1850–53) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Franklin Pierce (1853–57) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. James Buchanan (1857–61) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Abraham Lincoln (1861–65) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Andrew Johnson (1865–69) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Ulysses S Grant (1869–77) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Rutherford B. Hayes (1877–81) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20. James A Garfield (1881) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Chester Arthur (1881–85) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 & 24. Grover Cleveland (1885–89 og 1893–97) . . . . . . . . . . 23. Benjamin Harrison (1889–93) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25. William McKinley (1897–1901) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Theodore Roosevelt (1901–09) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. William Howard Taft (1909–13) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Woodrow Wilson (1913–21) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5

7 9 12 27 38 54 66 77 89 104 115 123 135 146 156 166 178 189 202 215 229 239 247 253 263 271 280 294 301


29. 30. 31. 32. 33. 34. 35. 36. 37. 38. 39. 40. 41. 42. 43. 44.

Warren G. Harding (1921–23) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Calvin Coolidge (1923–29) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herbert Hoover (1929–33) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Franklin D. Roosevelt (1933–45) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Harry S Truman (1945–53) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dwight D. Eisenhower (1953–61) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . John F. Kennedy (1961–63) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lyndon B. Johnson (1963–69) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Richard Nixon (1969–74) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gerald Ford (1974–77) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jimmy Carter (1977–81) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ronald Reagan (1981–89) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . George Bush (1989–93) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bill Clinton (1993–2001) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . George W. Bush (2001–2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barack Obama (fra 2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

315 329 338 349 367 387 403 419 437 458 472 483 503 518 534 557

AVSLUTNING I. Om USA, verdenssamfunnet og 42 presidenter, 1789–2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 580 II. Oppladning til presidentperioden 2009–2013. Om hvem som blir presidenter i USA – og hvem som lykkes med å være det . . . . . . . . . . . . . . . . . 594 APPENDIKS 1: Historisk rangering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 612 APPENDIKS 2: En kort presentasjon av USAs politiske system, partisystem og geografiske vekst 1789–2009 . . . . . . .614 NOTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LITTERATURLISTE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NAVNEREGISTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ILLUSTRASJONER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

623 760 788 810


FORFATTERENS FORORD

Bak denne boken ligger fra forfatterens side to sterke interesser for politiske ledere og for USAs historie, som lagt sammen har blitt til en mangeårig fascinasjon for amerikanske presidenters liv og virke. Utgivelsen av denne boken er således en stor og gammel drøm som går i oppfyllelse for forfatteren. Jeg er skyldig Cappelen Damm forlag stor takk for å ha gitt meg sjansen til å realisere den både i trykt utgave og som lydbok, og kan bare håpe at jeg har klart å vise meg denne tilliten verdig. Forlaget skal også ha takk for å ha akseptert den utvidelsen av sidetallet som utover i skriveprosessen viste seg nødvendig for at boken skulle kunne dekke alle de 42 presidentene på en meningsfull måte. Hos Cappelen Damm skal min forlagsredaktør Marius Wulfsberg ha stor takk for mange gode innholdsmessige og språklige kommentarer, som utvilsomt har gjort manuset både bedre og lettere tilgjengelig særlig for allmennlesere. Språkvasker Hege Berstad har gjort en stor innsats med å sikre korrekthet og konsekvens i rettskriving og språk, og i tillegg kommet med verdifulle kommentarer til innholdet. Samtalene med lydbokredaktør Ingrid Schibsted Jacobsen har vært til stor nytte og inspirasjon også for bearbeidingen av den trykte utgaven. Utenfor forlagets vegger er to tusen takker herved gitt til historiker James Godbolt og til lærerstudent (og sjakknorgesmester) Espen Lie, som fra sine vidt forskjellige ståsteder har gjennomgått og kommentert i detalj hele manuset. I tillegg har jeg hatt uvurderlig nytte av ulike kommentarer til deler av manuset og/eller diskusjoner om innholdet fra et politisk og faglig godt blandet utvalg av andre hjelpsomme venner og kollegaer: Vidar Eng, Tor Egil Førland, Aleksander Hagen, Pål Vegard Rameckers Hagesæther, Kristin Hatledal, Per Egil Hegge, Torstein Lerhol, Haakon Lie, Turid Lilleøren, Jane Iren Nygård og Geir Sune Tallaksen. 7


Avslutningsvis er jeg også skyldig en siste stor takk til det mennesket som i et annet land en vakker sommerdag i forrige århundre, ga meg det inspirerende råd selv å skrive en bok om alle de amerikanske presidentene. I løpet av tre høstmåneder i 2008 ble to opplag utsolgt av denne bokens innbundne fullprisversjon, som hadde undertittelen Fra George Washington til George W. Bush. Når det i mars 2009 utgis en pocketbokversjon er tittel, omslag og innhold oppdatert frem til 10. mars 2009. Sammenlignet med 2008-versjonene er presidentkandidatportrettet av John McCain tatt ut. Presidentkandidatportrettet av Barack Obama er utbygget til et komplett presidentportrett, som inkluderer utførlig omtale av presidentvalget 2008 samt Obamas regjeringssammensetning, innsettelse og fremtidsutsikter som president. Boken skal dermed være den første norske som behandler disse svært aktuelle begivenhetene, og som gir et komplett oppdatert portrett av USAs 44. president. De oppsummerende avslutningsdelene om erfaringene fra presidentene til og med George W. Bush står derimot uendret, unntatt noen få korrigeringer for presidentvalget i 2008. Det er satt inn to kart og et appendiks om USAs politiske system, som dessverre ikke fikk plass i fullprisutgaven. Videre er det foretatt en omfattende oppdatering av presidentportrettet til den nylig avgåtte George W. Bush, samt et fåtall korrigeringer og rettelser i noen tidligere presidentportretter. Forfatteren benytter anledningen til å takke anmeldere og andre lesere for oppmuntrende kommentarer så vel som kritiske anmerkninger. Jan Arild Snoen fortjener her en spesiell takk for omfattende kommentarer både skriftlig og muntlig. I tillegg skal min unge venn Simen Lie ha takk for høyst påkrevd teknisk hjelp med de nye kartillustrasjonene.

Gjøvik, 10.03.2009

Hans Olav Lahlum


INNLEDNING

«Hvorfor i all verden har du skrevet en bok om de amerikanske presidentene – på norsk?» Historien om de amerikanske presidentene, fra George Washington til George W. Bush, er en spennende fortelling om 42 høyst ulike mennesker. Det er også historien om USAs utvikling fra å være en ny og skjør nasjonalstat i 1789, til å bli verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt. Alle med interesse for det fine samspillet mellom enkeltmennesker, politikk og samfunnsutvikling, tror jeg har mye å lære av de amerikanske presidentenes historie. Ikke minst gjelder det i vår globaliserte tid, da USA påvirker situasjonen ikke bare i Norge, men også i en rekke andre småstater verden over. I år (2008) er USAs sittende president uten tvil den mest kjente og omstridte ikke-nordmann i Norge. Det amerikanske presidentvalget kommer til å bli den mest omtalte utenlandske begivenheten i norske medier i år. For enten man liker det eller ikke, er USAs president verdens mektigste mann, og den som har størst innflytelse på verdens utvikling de kommende årene. I Norge er det derfor kort mellom avisreportasjer, kronikker og tvinnslag om dagens situasjon i USA og spekulasjoner om landets utvikling. Atskillig lenger er det mellom bøker som kan gi viktig bakgrunnskunnskap for å forstå utviklingen i USA. Da jeg påbegynte denne boken, hadde det gått nærmere 60 år siden det ble utgitt en samlet fremstilling om USAs historie fra 1789 til i dag.1 Denne boken gjør riktignok ikke krav på å være en bred fremstilling av hele USAs historie; den er mer enn fornøyd med å være en lettlest introduksjon om presidentenes betydning under sentrale politiske begivenheter i amerikansk historie, som uavhengighetskrigen, borgerkrigen, 1. og 2. verdenskrig, den kalde krigen, Vietnamkrigen, Watergate-skandalen og dagens krig mot terror. I den grad plassen tillater det, trekker boken i tillegg inn noen bredere sosiale og kulturelle samfunnsendringer, fra 9


det amerikanske samfunnet så vel som fra europeisk og global historie. I USA er det selvsagt utgitt flere leseverdige bøker om de 42 amerikanske presidentene, men på norsk har det ikke eksistert en bok som denne, som forsøker å analysere de amerikanske presidentene i lys av et hovedfokus på utviklingen av USAs skiftende rolle i verdenssamfunnet generelt og Europa spesielt.2 Dét er den røde tråden i min fremstilling, og selv om den kanskje er mindre iøynefallende i enkelte portretter, løper den likevel gjennom hele boken, og nøstes opp i avslutningskapittelet. Under arbeidet med denne boken ble jeg under et tilfeldig møte på en bussholdeplass en dag gjort kjent med at professor Ole Moen også arbeidet med en portrettbok om de 42 amerikanske presidentene.3 I denne situasjonen har jeg valgt å fullføre mitt manus som planlagt med den fordel at min fremstilling kunne trekke veksler på Moens bok og henvise til den der det var på sin plass. Forhåpentligvis vil de to bøkene på denne måten både kunne utfylle hverandre og bidra til videre debatt både blant fagkollegaer og allmennlesere. Det å skrive for den allment interesserte leser så vel som for faghistorikerne, er et velkjent dilemma for alle som har skrevet bøker om historiske temaer. I likhet med min biografi over tidligere statsminister Oscar Torp, er dilemmaet forsøkt løst gjennom den såkalte totempometoden.4 Det innebærer at hovedteksten er forsøkt gjort lett tilgjengelig, mens utdypende forklaringer er plassert i notene. Der finnes også detaljerte tips om litteratur og andre kilder, for studenter og andre lesere som ønsker å fordype seg på bestemte personer, begivenheter eller temaer fra denne boken. Boken har selvsagt alt overveiende måttet basere seg på bruk av engelskspråklige kilder, men det er lagt særlig vekt på å følge opp sporene fra litteratur tidligere utgitt på norsk. Fremstillingen er livet opp med korte sitater, anekdoter og dramatiske episoder fra presidentenes liv der det fungerer som illustrasjoner. Og for at leseren skal være best mulig oppdatert før presidentvalget i 2008, inneholder den også kortere portretter av de to kandidatene som fortsatt gjenstår i kampen om å bli USAs neste president. Den mest uheldige presidenten fikk bare beholde makten i 32 dager, mens den som satt lengst fikk tolv år i Det hvite hus.5 Det er også stor variasjon i hvor spennende de 42 presidentene var som mennesker og politikere, og hvilken tid de levde i. Det er åpenbart langt mer 10


å skrive om enkelte presidenter enn om andre, og lengden på portrettene er avpasset etter deres betydning. Under arbeidet med denne boken har det imidlertid vært overraskende å se hvilken interesse også historien om i dag nesten glemte presidenter kan ha. I mange tilfeller kan det også være mye å lære om hvorfor presidenter som tilsynelatende hadde store muligheter, likevel ikke lyktes. Noen av de mindre viktige og mindre dyktige presidentene er derfor også gitt utvidet plass. Det er etter dette forfatterens håp og tro at en bok om 42 amerikanske presidenter på norsk vil være ikke bare til underholdning, men også til lærdom og utvikling for mange lesere. Spørsmål og synspunkter fra leserne mottas med takk, leses med interesse, og besvares så langt tid og kompetanse tillater på e-post hanso.lahlum@c2i.net.


1. PRESIDENT

George Washington

Føderalist. Virginia. Født 22. februar 1732 i Westmoreland, Virginia. Gift 6. januar 1759 med Martha Dandrige Custis (1731–1802). Adopterte hennes barn John Parke Custis (1754–81) og Martha Parke Custis (1756–73). President 30. april 1789–3. mars 1797. Døde 14. desember 1799 i Mount Vernon, Virginia.


Britiskfødte George Washington ble utvilsomt 1700-tallets mest populære og berømte amerikaner, og dertil mannen som kom til å bety mest for nasjonsbyggingen i USAs kritiske barndomstiår. Han ble nasjonalhelt som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene under uavhengighetskrigen 1775–83, og var et udiskutabelt valg da republikken seks år senere skulle velge sin første statsleder. USAs første president er illustrerende nok også den eneste presidentkandidaten ingen noen gang avga en stemme imot. Tross berømmelsen fremstår nasjonalmonumentet George Washington 208 år etter sin død fortsatt som en noe vag og mystisk person. Han forble hele sitt liv en reservert og noe distansert mann, som sa lite og skrev enda mindre om sine personlige tanker og følelser. George Washington så på uavhengighetskampen som sitt livsverk, og trivdes bedre med å bli titulert som general enn som president. Han gjorde likevel større suksess politisk, som skaper av presidentembetet og av flere svært langvarige tradisjoner både i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken.

DEN ENSOMME OVERKLASSESØNN George Washington ble født morgenen 22. februar 1732, på en plantasje sør for elven Potomac i Virginia. Plantasjen var stor, men arvingene ble etter hvert mange: Faren Augustine Washington (1694–1743) hadde to sønner og en datter fra et tidligere ekteskap, og George fikk senere fem yngre helsøsken. Augustine Washington var en suksessrik plantasjeeier og forretningsmann, og en kjent mann i hjemstaten. Imidlertid døde han plutselig da George var elleve år, og hadde vært så mye bortreist på forretningsreiser at sønnen bare hadde vage minner om ham. Tapet av faren ble særlig stort siden George i ung alder fikk et anstrengt forhold til sin kravstore mor Mary Ball Washington (1709–89). Det vik13


tigste forbildet for ham i oppveksten kom i stedet til å bli den 14 år eldre halvbroren Lawrence. Som medlem av den kultiverte engelskspråklige overklassen, fikk George privat undervisning fra tiårsalderen, og viste betydelige intellektuelle talenter, særlig for matematikk. Han ønsket som de eldre halvbrødrene å gå på skole i England, men moren motsatte seg både det og hans senere ønske om å få dra til sjøs. I sekstenårsalderen brøt George med moren, og flyttet inn med halvbroren Lawrence på hans plantasje Mount Vernon. I påvente av å få sin farsarv ved 21-årsalderen drev den unge George en tid som handelsmann og landspekulant. Tilværelsen ble imidlertid preget av at hans storebror ble stadig sykere av tuberkulose. 18 år gammel reiste George som medhjelper for broren til Barbados, men oppholdet førte bare til at lillebroren selv ble liggende syk en stund. Ved Lawrences død i 1752 overtok George Mount Vernon, som gjennom alle opp- og nedturer skulle forbli hans trygge base og faste holdepunkt i livet.1 21 år gammel var George Washington økonomisk uavhengig, men sto samtidig på bar bakke familiemessig. Han hadde mistet både sin far og sin kjære storebror, gikk dårlig overens med sin mor og hadde derfor lite kontakt med sine yngre søsken. George Washington anno 1753 fremstår som en mann med mange talenter, og med store ambisjoner for egen karriere. Han satset først på en militær karriere, og sympatien lå klart på britenes side. Faren hadde vært sterkt englandsorientert, og selv om fransk var 1700-tallets internasjonale sosietetsspråk, hadde George Washington aldri fått lære det. I kraft av sin formue og sosiale status ble han 20 år gammel utnevnt til major i Virginias militære kolonistyrker.

FRA FIASKO TIL SUKSESS PÅ SLAGMARKEN Syvårskrigen, som med stor rett er blitt kalt den aller første verdenskrigen, dateres i Europa til 1756–63. I de amerikanske koloniene startet krigen mellom briter og franskmenn imidlertid allerede i 1754. Den startet lettere katastrofalt for George Washington, som den sommeren først led store tap og så likevel måtte gi opp fortet sitt. Tross den dårlige starten ble han under krigens videre gang forfremmet fra løytnant til oberst i den britiske hæren, men trakk seg i protest mot at engelskfødte offiserer av lavere grad ble stilt over ham.2 Ved årsskiftet 1758–59 kom 14


George Washington i drift mot politikken for første gang, da han forlot de militæres rekker for å innta sin plass i det britiskkontrollerte overhuset for Virginia. Syvårskrigen ble personlig en skuffelse for Washington. Erkjennelsen av at amerikanskfødte tropper i eget terreng ofte klarte seg bedre enn britiske elitesoldater, skal imidlertid ha blitt en viktig inspirasjon for hans senere rolle i uavhengighetskampen.3 I tjueårene var Washington en søkende mann i det offentlige liv. Samtidig synes han å ha vært aktivt søkende etter en passende kone. Den unge George Washington fremsto imidlertid som både overambisiøs og noe autoritær, og hadde lite hell med seg. Det hører med til historien at Washington bare søkte sine ektefellekandidater blant Virginias mest fornemme og rike familier. I 1756 fikk han nei på sitt frieri til en rik godseierdatter.4 Langt bedre gikk det da han to år senere avla flere besøk i eiendommen Det hvite hus, for å besøke Martha Dandrige Custis – som ble sagt å være Virginias rikeste kvinne. Washington skal ha kjent både henne og ektemannen fra tidligere, men hadde ingen betenkeligheter med å utnytte situasjonen da Martha 27 år gammel plutselig ble enke. Martha Washington beskrives som en trofast og fornuftig kvinne, men ble ikke oppfattet som noen blendende skjønnhet eller noen stor intellektuell kapasitet. Det var en utbredt oppfatning at Washington giftet seg mer for penger og eiendom enn av kjærlighet. Etter en storslått bryllupsfeiring på brudens eiendom, tok hun raskt med seg sine penger og sine barn til Mount Vernon. Der levde ekteparet Washington livet ut i et barnløst, men harmonisk ekteskap, tilsynelatende uten verken de store krangler eller den stormende kjærlighet.5 Washington satt i 15 år som representant i delstatsforsamlingen i Virginia. Han fremsto som stadig mer kritisk til britenes behandling av kolonien i Nord-Amerika, men vek tilbake for et endelig brudd med moderlandet. Det berømte teselskapet i Boston i november 1773, da amerikanske nasjonalister i protest mot teskatten bordet et britisk skip og kastet store partier te på sjøen, tok Washington avstand fra.6 En lenge stigende irritasjon over britenes behandling synes imidlertid å ha toppet seg noen få måneder senere. Da den første kontinentalkongressen trådte sammen i 1774, møtte Washington som delegat, og ble valgt til formann i den viktige komiteen for innsamling av våpen og ammunisjon. Han støttet fortsatt forslag om fredsforhandlinger, men syntes å ha gitt opp håpet om at de kunne føre frem. Sommeren 1775 lot 15


George Washington seg velge til øverstkommanderende for de militære styrkene. Hans kvalifikasjoner og lederegenskaper ble rost opp i skyene av en optimistisk og nasjonalistisk stemt kongress. Valget skyldtes likevel i liten grad Washingtons militære kvalifikasjoner: Han hadde ikke vært i aktiv tjeneste på 15 år, og hadde ikke gjort noen stor suksess den gang han var det. Men den 43 år gamle George Washington var ikke for ung og ikke for gammel, og til forskjell fra de fleste andre ledende politikerne hadde han militær erfaring. En moderat Virginia-mann var en ideell leder for en unionshær som ellers hadde sterkest oppslutning blant mer revolusjonære og ytterliggående menn fra nordstatene. Og sist, men ikke minst, var George Washington så rik at han selv kunne betale en stor del av de militære driftsutgiftene om det ble nødvendig. George Washington ble fra et militærstrategisk perspektiv slett ikke noen stor suksess under uavhengighetskrigen. Washingtons styrker var fra krigsutbruddet i 1775 bedre motivert enn sine britiske fiender, men til gjengjeld dårligere utdannet og utrustet. I de første krigsmånedene befridde de amerikanske styrkene Boston, men mistet til gjengjeld New York. Washington var ikke opprørernes beste militære leder, og plaget av et hissig temperament briljerte han i liten grad som feltherre. Blant annet kostet hans dårlige strategiske vurderinger med oppdeling av styrkene mange soldater livet. De første krigsårene vurderte Kongressen flere ganger å bytte ham ut som øverstkommanderende. Han beholdt kommandoen mindre på grunn av egne militære prestasjoner enn sin innsats som nasjonalt samlingssymbol og ukuelig optimist for opprørernes sak. Og med sitt suksessrike overraskelsesangrep over Delawareelven julen 1776, som resulterte i flere oppsiktsvekkende seirer mot militært overlegne britiske styrker, triumferte han. Tross senere tilbakeslag kunne ingen etter den fremgangen utfordre George Washingtons posisjon som landets mest berømte og populære mann, og overfor sine menn fremsto han med sin ukuelige optimisme som en stor inspirator. Det passet godt til den nasjonale krigslederrollen at Washington ruvet et halvt hode over de fleste av sine samtidige. Han var åpenbart både inspirert og bevisst sin forbilderolle: George Washington skal under fem års uavhengighetskrig ikke ha vært syk en eneste gang, og var knapt innom sitt hjem på Mount Vernon.7 Uavhengighetskampen ble den store livsoppgave han tidligere hadde manglet, og han brukte all sin tid og energi på den. Også enkelte europeiske historikere har slukt den amerikanske myten 16


om at opprørerne aldri kunne vunnet uavhengighetskrigen uten George Washington.8 Til tross for hans inspirerende lederskap er det en høyst usikker påstand, tatt i betraktning Washingtons militærstrategiske feilvurderinger og det faktum at seieren over britene knapt ble vunnet av egen kraft. Det har ofte vært sagt at franskmennene aldri helt har kunnet tilgi amerikanerne at de i 1945 befridde Frankrike fra den tyske okkupasjonen. Amerikanerne klarte derimot imponerende raskt å fortrenge at det var Frankrikes hjelp som sikret dem uavhengighet i 1783. Washington var med sine minner fra kampene mot franskmennene under syvårskrigen 1754–63, ikke umiddelbart bekvem med den alliansen. Allerede under uavhengighetskrigen viste han seg imidlertid som en realpolitiker, ved å erkjenne avhengigheten av militær hjelp utenfra. Det innledet en tradisjon for et ambivalent forhold mellom Frankrike og USA, som har blitt videreført til dags dato. I oktober 1781 kom det til våpenhvile på vilkår de fleste amerikanerne kunne feire som en seier. De britiske styrkene og deres sympatisører søkte dekning i den nordligste delen av Amerika, i de britiske koloniene som i dag er kjent under fellesbetegnelsen Canada. Høsten 1783 ble USAs selvstendighet formelt anerkjent gjennom en fredsavtale med britene. George Washington ble omtalt som en landsforræder man gjerne skulle sett hengt i London, men var blitt et kjent heltenavn både i de amerikanske skogers mange tømmerkoier og i Frankrikes radikale salonger. På hjemmebane fremsto George Washington enda mer som den store nasjonalhelten, ikke minst i kontrast til general Benedict Arnold, som ble USAs store nasjonalforræder etter å ha forsøkt å overgi sine tropper for å gå i britisk tjeneste.9

EN MOTVILLIG, MEN ANSVARSBEVISST PRESIDENT 51 år gammel anså George Washington etter alt å dømme sitt livsverk som fullført. To måneder etter fredsavtalen sa han fra seg kommandoen og reiste hjem til Mount Vernon. Eiendommen lå neglisjert etter krigsårene, og Washington hadde mistet flere nære venner under krigen, blant annet sin adoptivsønn og adjutant John Parke Custis, som etterlot ham forsørgeransvaret for flere små stebarnebarn.10 Det var et ansvar George Washington i samsvar med sin tids patriarkalske familieidealer straks påtok seg. Hans forhold til sin egen mor synes derimot 17


å ha blitt ytterligere anstrengt, etter at hun under uavhengighetskrigen gjentatte ganger beklaget seg over manglende gaver fra ham.11 De første fire fredsårene levde George Washington en tilbaketrukket tilværelse som godseier i Virginia. Han beholdt imidlertid interessen for den nye statens utforming og styre. I 1787 var nasjonsbyggingen kommet så langt at representanter fra ti delstater kunne samles for en grunnlovskongress, mye lignende den som 27 år senere ble avholdt på Eidsvoll i Norge. Virginia-delegaten Washington ble enstemmig valgt til Kongressens formann, og tok til orde for opprettelse av en sterk føderalstat. Han fremsto som forsamlingens store høvding, men var verken blant dens mest skriveføre eller mest beleste menn. Grunnloven og dens teoretiske maktdelingslære påvirket Washington lite: Den ble i stor grad overlatt til yngre menn, viktigst blant dem den unge James Madison.12 Det må likevel ha vært underforstått at Grunnloven ikke kunne inneholde ordninger George Washington var sterkt imot, og slik bidro han indirekte også til utformingen av den. Etter at delegatene hadde blitt enige om et utkast til Grunnloven, drev han da også en aktiv kampanje for å få hjemstaten Virginia til å ratifisere den. To år senere hadde Virginia i likhet med tolv andre delstater ratifisert Grunnloven. Dermed trådte føderalstaten USA i kraft – og sto overfor utfordringen med å velge sin første president. Valget lå i hendene på en liten gruppe landskjente menn som i stor grad kjente hverandre fra uavhengighetskrigen. Det var i 1789 ingen uenighet blant dem om presidentvalget. Da 69 fremmøtte delegater fra ti delstater ble bedt om å skrive ned navnet på to menn de kunne tenke seg som president, sto George Washingtons navn på alle 69 lappene.13 Det er noe av en skjebnens ironi at George Washington fikk høste fruktene av krigsseieren over britene, samme år som den samme seieren kostet hans franske allierte makten. De store kostnadene fra krigen i Amerika ble en sterkt medvirkende årsak til Den franske revolusjonen. De to delvis sammenknyttede begivenhetene – George Washingtons tiltreden som USAs første president, og det eneveldige monarkiets fall i Frankrike – gjorde samtidig 1789 til et merkeår både i Europas og Amerikas moderne historie. Det er også et mer personlig paradoks at den tidligere så ambisiøse Washington nærmest var gått lei av å være president før han i det hele tatt tiltrådte stillingen. Han var med sine 57 år en for sin tid gammel mann, og synes å ha vært godt fornøyd med sin rolle som godseier og 18


pensjonert krigshelt. Washington viste imidlertid allerede før sin tiltreden som president igjen sine evner som realpolitiker. Det gjorde han ved å erkjenne at den spinkle, nye føderalstaten var avhengig av en sterk og samlende president, og at ingen andre hadde så gode forutsetninger for å lykkes i rollen som han selv. Washington var slett ikke overbevist om at føderalstaten USA ville overleve: Privat skal han ha uttalt at han ikke trodde Grunnloven ville bestå mer enn 20 år.14 Trusselen kom dels fra de åpenbare interne splittelsene mellom unionens 13 delstater. Samtidig var imidlertid George Washingtons USA sammenlignet med senere utgaver en liten og sårbar nasjon, omgitt av ekspanderende europeiske stormakter. Russland kontrollerte Alaska, Frankrike store områder sørvest i dagens USA, og Spania Florida så vel som et Mexico som var dobbelt så stort som dagens utgave. Hovedutfordringen kom likevel fra britene, som ble stående med store styrker i Canada. Disse ble i årene etter USAs selvstendighet forsterket med flere titusener av kongetro amerikanere, deriblant flere av George Washingtons venner fra Virginia.

PRESIDENTSKAPETS SKAPER President George Washington måtte under slike forhold se på nasjonens overlevelse som det altoverskyggende målet. Han var seg likevel svært bevisst sin status, og klar over at hans forbilde kunne få stor betydning for utviklingen etter hans tid. Han utformet et presidentskap som styrte med vidtgående personlige fullmakter, men i samråd med en liten gruppe statsråder som ledet hver sine fagdepartementer. Den nye statens begrensede ressurser demonstreres av at selv om Washington for sin samtid fremsto som tilhenger av en stor føderalstat, besto regjeringen foruten presidenten og visepresidenten bare av fire statsråder.15 Det er illustrerende for hvilken betydning Washington tilla forholdet til verdenssamfunnet at to av de fire statsrådene fikk sine oppgaver der: Foruten utenriksministeren fikk USA en egen krigsminister. Under det lå ikke noe krigsønske fra Washington, men derimot en erkjennelse av at militær opprustning kunne vise seg nødvendig for å forsvare selvstendigheten. Selv om antallet statsråder senere har økt, har tradisjonen for relativt små regjeringer i USA bestått. George Washington skapte også presedens for kommende generasjoner ved å foreta sine utnevnelser av både statsråder og høyesterettsdommere selv, men med formelle 19


godkjenninger fra Kongressen. Fra ham stammer også den fortsatt fungerende maktbalansen mellom presidenten og Kongressens to kamre, inkludert at Senatet, men ikke Representantenes hus kan kreve tilgang til dokumenter fra presidenten. Oppfølgingen av presidentens vetorett mot uønskede vedtak fra Kongressen har vært noe mer varierende. Washingtons bevisst sparsomme bruk av denne vetoretten ble imidlertid et eksempel til etterfølgelse for de neste fem presidentene, og er også blitt lagt til grunn av de fleste senere presidenter. George Washington styrte selv USA først noen måneder fra en leid kontorbygning i New York, og så syv år i noe mer fasjonable omgivelser i Philadelphia. Han la imidlertid alt i 1790 frem forslag om at landets fremtidige presidenter skulle styres fra en ny hovedstad, opprettet som selvstendig distrikt på et landområde avstått fra delstatene Maryland og Virginia. Flyttingen ble realisert få måneder etter Washingtons død, og har siden bestått gjennom 208 år. Således var det ikke misvisende at den fremtidige hovedstaden allerede på planleggingsstadiet også fikk navn etter ham. Washington selv syntes det ble i meste laget med persondyrkelse, og omtalte konsekvent den kommende hovedstaden som «den føderale byen».16 Ideen om at presidenten skulle ha bolig og kontorer i et stort hus, stammer fra Washington. Om navnet Det hvite hus kan tilbakeføres til ham er mer usikkert.17 En varig arv fra Washington ble også en politisk arverekke hvor visepresident og dernest speakeren i Representantenes hus følger nærmest presidenten. Også i den økonomiske politikken fikk Washington stor betydning. I samarbeid med sin betrodde finansminister Alexander Hamilton la han opp til en sterkt føderalstatlig styring, opprettet en nasjonalbank, og ga Kongressen rett til å utskrive skatter og avgifter. Situasjonen for afroamerikanerne ble aldri noe stridsspørsmål i George Washingtons levetid. Washington tok som nær sagt alle andre hvite amerikanere av sin tid for gitt afroamerikanernes underlegenhet, og han var selv eier av rundt 200 slaver.18 Personlig fremstår han likevel som noe av en foregangsmann med sin stadig mer humane behandling av slavene på egen plantasje, og man ser her en utvikling som kulminerer med hans beslutning om i testamentet å frigi alle sine slaver. Hans eksempel bidro utvilsomt til at den skikken ble stadig mer vanlig de neste generasjonene. En illustrasjon av Washingtons relativt positive syn på afroamerikanere er også hans politikk overfor Haiti etter slaveopprøret der i 1795. Washington avviste ikke bare alle tanker om 20


en militær inngripen, men opprettet også diplomatiske kontakter med regjeringen til opprørslederen Toussaint Louverture.19 Mer brennbart var spørsmålet om hvor grensen mot indianerne skulle gå – og hvor harde midler man skulle bruke for å håndheve den. Som president tok George Washington for første gang i bruk militærmakt i 1791, for å bekjempe indianere som angrep nybyggere i nordvest. Også hva angår indianerne synes Washingtons holdninger likevel med årene å ha endret seg. I 1792 deltok han selv på et møte med høvdingene for seks stammer, noe som bidro vesentlig til at indianerne 20 år senere sluttet opp om USAs sak i kampen mot britene.20 Dette skal trolig forstås ut fra at George Washington, selv om han på slagmarken også hadde opptrådt hensynsløst mot fiendtlige stammer, hadde hatt stor nytte av indianerne som allierte og rost deres dyktighet.21 Men utvilsomt spilte også taktiske hensyn inn: Washington fryktet en ny krig mot britene, og ville hvis den kom, heller ha indianerne med seg enn mot seg. 60 år gammel ønsket George Washington sterkt å få avslutte sitt offentlige virke, og fastholdt lenge ønsket om å trekke seg tilbake. I de planene for utvikling av presidentmakten som han tiltrådte med, inngikk opprinnelig at ingen skulle være president mer enn en fireårsperiode. Men mot slutten av sin første periode innså han selv problemene et så raskt presidentskifte kunne medføre, i en situasjon hvor en løs antiføderalistisk opposisjonsgruppe utfordret den nasjonale fronten med sine krav om en mindre føderalstat og økt makt til delstatene. Tross sitt føderalistiske program var George Washington som person og politiker fortsatt et nasjonalmonument hevet over offentlig debatt. Høsten 1792 ble han enstemmig gjenvalgt som president, denne gangen av 132 delegater fra 15 delstater.22 George Washingtons andre presidentperiode skulle bli noe mer krevende enn den første. Innenriks sto Washington overfor en vanskelig utfordring vedrørende balansen mellom føderalstaten og delstatenes makt. Det ble konkretisert i spørsmålet om statens inntekter. Statsfinansene var etter krigen i sørgelig forfatning, og på finansminister Hamiltons råd valgte Washington å løse det ved å skrive ut en alkoholskatt. Den ble svært upopulær, og utløste endog et militært opprør blant vinbønder i Pennsylvania. Washington sto ved både skatten og Hamilton, og fastslo et nytt viktig prinsipp om føderalstatens bruk av maktmidler da han sendte militære styrker til Pennsylvania for å slå ned dette såkalte «whiskyopprøret».23 21


UTFORMINGEN AV EN UTENRIKSPOLITIKK USA måtte for første gang ta stilling til en europeisk stormaktskonflikt da Frankrike etter revolusjonen havnet i krig med en allianse ledet av britene. Anti-engelske stemninger sto fortsatt sterkt ti år etter uavhengighetskrigens avslutning. Det var et tilsvarende sterkt press i deler av opinionen og det politiske miljøet for at USA burde gå inn i krigen på Frankrikes side. Washington var imidlertid klokkeklar i sin proklamering av amerikansk nøytralitet, og erklærte den franske ambassadøren uønsket i USA etter at han hadde forsøkt å verve amerikanere til angrep på britiske skip. Som en underliggende årsak til den avgjørelsen, aner man Washingtons medfødte britiske sympatier. Hovedårsaken synes likevel å ha vært en realpolitisk erkjennelse av at USA var dårlig forberedt på en ny krig, og at den dessuten ville virke sterkt splittende. Krisen drev over med krigen i Europa, men bidro til å etablere en praksis for amerikansk nøytralitet under kriger mellom de europeiske stormaktene. Samtidig kan imidlertid også tradisjonen for et spesielt forhold til Storbritannia trekkes helt tilbake til Washington. Jay-avtalen han inngikk med Storbritannia i 1795, ga britene rett til inspeksjoner av amerikanske fartøyer i internasjonale farvann, en rett franskmennene ikke hadde. Det brøt med prinsippet om nøytralitet på verdenshavene, og styrket et inntrykk av at USAs øverstkommanderende fra uavhengighetskrigen som president sympatiserte med britene. Mindre kontroversiell var Pinckney-avtalen med Spania samme år, der USA mot å bekrefte grensene for det spanskkontrollerte Florida sikret amerikanske handelsmenn tilgang til elven Mississippi og byen New Orleans.24 Utover i Washingtons andre presidentperiode så man stadig tydeligere den politiske splittelsen av hans nasjonale front. I 1793 trakk utenriksministeren Thomas Jefferson seg ut av regjeringen, etter gjentatte konflikter med Washingtons betrodde finansminister Alexander Hamilton. Jefferson forble typisk nok en personlig venn og beundrer av president Washington, men kom utover i Washingtons andre presidentperiode stadig tydeligere til å kritisere regjeringens politikk. Jefferson ble dermed den uoffisielle lederen av en løs antiføderalistisk opposisjonsgruppe. De stilte seg i opposisjon til regjeringen Washington både med sine sympatier for Frankrike i utenrikspolitikken, og med sine krav om en mindre føderalstat og større selvbestemmelse for delstatene innen22


riks. Washington var fortsatt usikker på om nasjonalstaten USA ville overleve og så med stor bekymring på splittelsen i egne rekker, men var ute av stand til å stoppe den.

EN NASJONSFADERS AVSKJEDSHILSEN Det var velkjent i det politiske toppmiljøet at Washington ikke ville la seg overtale til å fortsette. Han slo det definitivt fast i en avskjedstale høsten 1796. Washington advarte der sterkt mot dannelse av politiske partier og intern splittelse mellom landsdeler og særinteresser.25 Det var et forståelig utspill fra den store lederskikkelsen for den brede nasjonale fronten som hadde brakt USA selvstendighet. Men det var samtidig en kamp mot tidevannet. Det er nærmest en politisk naturlov at tidligere latente politiske motsetninger slår ut i løpet av få år etter dannelsen av en nasjonalstat. Høsten 1796 var motsetningene mellom føderalistene og antiføderalistene allerede gått altfor langt til at de kunne samles om noen annen presidentkandidat enn George Washington. Generasjonen etter ham var splittet både av motsetninger mellom flere sterke personligheter, og av en grunnleggende politisk uenighet om føderalstatens rolle så vel som forholdet til de europeiske stormaktene.26 Selv George Washington var dømt til å tape kampen mot de politiske partienes fremvekst, og fremstår i dag som konservativ inn til det antidemokratiske, fordi han ikke selv innså det. Langt mer heldig var han med to andre elementer fra sin avskjedstale. Det ene var advarselen mot å blande seg inn i europeiske stormaktsmotsetninger. USA burde ifølge Washington ha mest mulig handel og minst mulig politisk kontakt med stormaktene i Europa, og unngå faste allianser med noen av dem. Det var en utenrikspolitisk hovedlinje landet først skulle bryte med på 1900-tallet, og da i en situasjon som lå langt utenfor Washingtons forståelseshorisont fra 1790-tallet. Stor og langsiktig betydning fikk også Washingtons anbefaling av at ingen burde bli valgt som president mer enn to ganger. Den uformelle toperioderegelen ble typisk nok videreført som konstitusjonell sedvane, helt til en president av Washingtons format valgte å skape ny presedens ved å la seg velge for tredje gang – og det skjedde først i 1940. George Washington har med den regelen og sin øvrige utforming av presidentvervet fått større betydning for USAs politiske system enn noen av sine etterfølgere. Indirekte har han med det også fått stor betydning for utviklingen i andre land. Så godt som 23


alle demokratiske land med en sterk presidentmakt har i større eller mindre grad hentet inspirasjon fra USA, og derunder lagt begrensninger på hvor lenge en person kan inneha presidentmakten. Det verserte i samtiden rikelig med ideer om å krone Washington til konge. Dem tok han selv kategorisk avstand fra.27 At USA i motsetning til Europas eneveldige monarkier skulle ha en valgt president, var for George Washington selvsagt. Hans posisjon var likevel så sterk at det lett kunne blitt opphav til et politisk dynasti for generasjoner fremover. Men dynastiet Washington gikk i graven med ham: Den store landsfaderen hadde ingen sønn som kunne føre arven videre. Tilsynelatende fikk han gjennom sin visepresident etterfølgeren han ønsket seg. Presidentvalget i 1796 innebar likevel noe av et nederlag for Washington, fordi det ikke bare ble et reelt valg basert på en politisk uenighet, men også et svært bittert og splittende valg. Dessuten var Washingtons politiske sønn slett ikke den nesten like gamle visepresidenten Adams. Washington ønsket seg sin unge finansminister Alexander Hamilton som etterfølger i 1796, men innså selv det urealistiske i det. Hamilton var blitt så altfor omstridt, og til dels forhatt rundt om i delstatene etter sin skatte- og avgiftspolitikk. Selv med støtte fra Washington ville Hamilton neppe kunne bli valgt, og å forsøke ville bidra til en videre splittelse. Det vek både Washington og Hamilton tilbake for, utvilsomt i håp om at Hamiltons tid i stedet skulle komme i 1800 eller 1804.28 Personlig anså George Washington seg definitivt som ferdig med topppolitikken, da han våren 1797 reiste hjem til en rolig tilværelse som eneveldig godseier på Mount Vernon. «Generalen og jeg er like glade som to barn som har fått skolefri,» skrev hans kone gledestrålende til en venn.29 Fra Virginia holdt han kontakt med venner fra uavhengighetskampen, og fungerte sporadisk som rådgiver for regjeringen Adams. USAs første ekspresident ble i sine siste leveår både en levende legende og en av landets største turistattraksjoner. Fra fjern og nær strømmet det til besøkende som gjerne ville se Mount Vernon og hilse på godseieren. Det ble mest et irritasjonsmoment for Washington. Han hadde fått nok berømmelse, og forble britisk overklassemann nok til å mislike fysisk kontakt med mennesker av lavere samfunnslag. Inntrykket av at USA så lenge George Washington levde hadde en nasjonalhelt i beredskap, ble styrket da han våren 1798 sa ja til å gjeninntre som øverstkommanderende for landets militære styrker i tilfelle 24


krig mot Frankrike.30 Den krisen drev raskt over. Sorgløse ble likevel ikke Washingtons siste leveår. Som et forvarsel om den videre utviklingen, var den slavedrevne plantasjeøkonomien i Virginia allerede i ferd med å komme på defensiven, og selv om Washington var en av landets største jordeiere, måtte han ta opp banklån for å klare de løpende driftsutgiftene. Tilværelsen kom de siste årene ellers mye til å kretse rundt ham og hans kone, etter at de hadde overlevd begge hennes barn fra første ekteskap. De to kom imidlertid nærmere hverandre på gammel grunn i Virginia, og fremsto i sine siste leveår som et lykkeligere ektepar enn noen gang tidligere. Blant USAs politikere og nasjonale ledere fra 1700-tallet ruver George Washington altså alene et hode over alle andre. Symbolsk nok fikk han aldri oppleve 1800-tallet. Illustrerende for hvilken gammel mann George Washington var blitt, er det at han høsten 1799 begravde det siste av sine fem yngre søsken. Selv var den 67 år gamle landsfaderen tilsynelatende fortsatt i storform både fysisk og mentalt. 12. desember ble han imidlertid overrasket av snøvær og flere raske væromslag under en ridetur på Mount Vernon. Neste morgen våknet George Washington hes og slapp, men alarmen gikk først da han morgenen 14. desember hadde store problemer med å både puste og snakke. Hele dagen ble han av tre leger intensivbehandlet med tidens enkle medisiner og årelatinger. Blodtapet viste seg imidlertid bare å svekke pasienten. Ved titiden den kvelden ga George Washington opp, og ba legene avslutte behandlingen. Om statsstyret og nasjonens fremtid hadde han for lengst sagt sitt. Washingtons siste ord styrker inntrykket av ham som en pragmatisk og nøktern realist. Han konstaterte kort at «Nå dør jeg hvert øyeblikk» – og ba tjeneren passe på at han ikke ble lagt i kisten før minst tre dager etter sin død.31 Like før midnatt 14. desember 1799 døde George Washington av en halsinfeksjon, mens han kaldblodig til det siste forsøkte å ta sin egen puls. Han var definitivt død ved sin begravelse fire dager senere. USAs første presidentfrue var for nedbrutt til å delta, og gikk selv i graven tre år senere.32

25


EN ANTIKVARISK 1700-TALLSLEDER? George Washington er ikke lett å sette opp mot senere tiders presidenter: Det er vanskelig å sammenligne skaperen av en nasjon og et politisk system med dem som senere styrte landet og reformerte systemet. Med sin motstand mot etablering av politiske partier kan Washington fremstå som en antikvarisk 1700-tallsleder i dag. Hans brede føderalistiske bevegelse gikk da også raskt i oppløsning etter hans tid. I utenrikspolitikken ble hans linje en suksess når det gjaldt å bevare nasjonalstaten USA på kort sikt. På lengre sikt skulle hans råd om å unngå allianser med europeiske stormakter imidlertid få en utilsiktet negativ påvirkning i over hundre år. Den isolasjonismen som skulle prege amerikansk utenrikspolitikk helt til 2. verdenskrig, baserte seg i stor grad på en historisk arv fra nasjonsfaren. Washingtons varige positive betydning er likevel udiskutabel. Den nye nasjonalstaten han ledet frem til selvstendighet, er i dag verdens eneste supermakt, Grunnloven han etablerte er fortsatt i bruk, og med viktige justeringer i form av stemmerettsutvidelser består landets politiske system i sine hovedtrekk uendret. Føderalstaten USA skulle etter Washington ikke bare bestå, men også vokse seg større enn han noen gang forestilte seg. Motsatt av mange andre suksessrike forkjempere for uavhengighet, klarte George Washington omstillingen til å fungere som statsleder for den nye nasjonen etter selvstendigheten. Hans gode eksempel innledet dessuten en tradisjon for å velge seierrike generaler til statsledere, som skulle vise seg å bli både sterkere og mer langvarig i USA enn i andre vestlige demokratier. Det er etter dette ikke vanskelig å forstå at George Washington har fått både en delstat og landets hovedstad oppkalt etter seg. Men den politiske borgfred som hadde rådet i USA under hans første presidentår, ble definitivt begravd med ham. George Washingtons politiske sønn Alexander Hamilton skulle dø en voldsom død bare fem år senere. Og allerede året etter George Washingtons begravelse, skulle den siste presidenten fra hans føderalistiske bevegelse bli kastet fra makten.


2. PRESIDENT

John Adams

Føderalist. Massachusetts. Født 30. oktober 1735 i Quincy, Massachusetts. Gift 25. oktober 1764 med Abigail Smith (1744–1818). Fikk med henne barna Abigail Adams (1765–1813), John Quincy Adams (1767–1848), Susanna Adams (1768–70), Charles Adams (1770–1800), Thomas Boylston Adams (1772–1832) og Elizabeth Adams (1777). Visepresident 30. april 1789–3. mars 1797. President 4. mars 1797– 3. mars 1801. Døde 4. juli 1826 i Quincy, Massachusetts.


Bostonadvokaten John Adams var et trygt og nærliggende valg, når man etter George Washington måtte velge en president blant de nest fremste heltene fra uavhengighetskampen. Det ble den konservative Adams’ skjebne å styre som en overgangspresident mellom to mer markante presidenter, som langt sterkere enn ham kom til å prege den videre utviklingen. Det fremstår som et utslag av nasjonalnostalgi når amerikanske historikere tidvis plasserer John Adams på topp femten blant sine presidenter: Han ble den siste presidenten fra føderalistene og den første presidenten som ikke klarte å bli gjenvalgt, og fremstår sett fra ettertiden som en autoritær og antidemokratisk leder. John Adams videreførte likevel på en solid måte George Washingtons politiske konsolidering av den nye nasjonalstaten, og selv om føderalistenes nasjonale front sprakk under Adams, var det i liten grad hans skyld.

EN LANDSENS PURITANER OG HANS OPPVEKST 30. oktober 1735 kom John Adams til verden på en storgård i Massachusetts. Som den eldste av tre brødre vokste han der opp i privilegerte materielle kår. Faren John Adams senior (1691–1761) var en velstilt storbonde, som først i godt voksen alder stiftet familie sammen med Susanna Boylston Adams (1709–97). John Adams senior var en kjent mann i lokalsamfunnet, som påtok seg en rekke lokale verv og også utviste et sterkt engasjement for de vanskeligere stilte. Han lærte sin eldste sønn å lese i ung alder, og bidro også senere til å stimulere hans intellektuelle utvikling. John Adams junior synes å ha hatt et mer distansert forhold til sin mor. I sine omfattende dagboknedtegnelser nevner han henne bare kort og i ganske negative ordelag, som en hissig kvinne som ofte motarbeidet farens sosiale engasjement.1 Barndommen 28


ble ellers preget av et ganske sorgløst familieliv i trygge landlige omgivelser. John Adams junior utmerket seg tidlig som en sta og sterk personlighet med betydelig intellektuell kapasitet. Delvis preget av et traumatisk første møte med en rektor han ikke kom overens med, forble han gjennom hele oppveksten mer interessert i jakt og annet friluftsliv enn i boklig lærdom. Interessen for intellektuelle studier våknet imidlertid i studieårene, og i samsvar med farens ønsker fullførte han 22 år gammel sine jusstudier ved det senere så kjente Harvard-universitetet.2 Den britiske puritanismen sto midt på 1700-tallet fortsatt sterkt innenfor den overklassen i New England-regionen hvor John Adams vokste opp. John Adams var ikke uten interesse for unge kvinner fra egen klasse, men forble likevel svært reservert i sin omgang med dem. I tjueårsalderen innledet han en romanse med en ett år yngre offisersdatter fra hjemstedet. Adams var svært forelsket, men holdt seg likevel strengt til sine prinsipper: Fire år senere avviste han fortsatt fysisk kontakt før ekteskapsinngåelsen, og insisterte på å arbeide opp sin advokatpraksis før han inngikk ekteskap. Da var det slutt på tålmodigheten for hans unge kjæreste, som i stedet giftet seg med en annen.3 28 år gammel giftet John Adams seg med den ni år yngre Abigail Smith, en prestedatter som også hørte til de øvre sosietetslag i Quincy. Utgangspunktet var tilsynelatende ikke altfor lovende: John Adams selv hadde vært mye sykdomsplaget i oppveksten, og hans unge kone var av for skrøpelig helse til å ta noen slags utdanning. I tillegg var svigermoren svært skeptisk til å få bondefamilien Adams inngiftet i familien. Bryllupet i 1764 skulle likevel bli innledningen til et 54 år langt og lykkelig ekteskap, med seks fødte barn hvorav fire overlevde barneårene. Ekteparet delte en sterk interesse for boklig lærdom, og fru Abigail leste seg opp til å bli en av samtidens mest kunnskapsrike kvinner. Hun ble en viktig støttespiller for mannens karriere, og markerte seg med synspunkter på kvinnesak og andre samfunnsspørsmål som senere har gitt henne status som en foregangskvinne hos amerikanske feminister.4 Det hører likevel med til historien at John Adams tross mange års vedvarende påtrykk fra sin kone aldri reverserte sitt grunnleggende bilde av forholdet mellom kjønnene. Muligvis påvirket av forholdet mellom foreldrene, forble han hele livet en sterkt verdikonservativ mann, som i stor grad tok for gitt den etablerte orden for forholdet mellom både raser og kjønn. Det fremstår i det hele tatt som et vitnesbyrd om en sterkt konservativ natur og legning, at John Adams’ synspunkter på politikk 29


og samfunnsliv i så liten grad endret seg. I så måte var det ingen tilfeldighet at han skulle bli opphavsmannen til en sterk tradisjon for opplyst konservatisme i amerikansk toppolitikk.

DEN KONSERVATIVE REVOLUSJONÆRE Ett unntak fra Adams’ konservatisme er likevel iøynefallende, og åpnet helt nye dører for hans karriere. Uavhengighetskrigen i USA var også en borgerkrig, hvor hundretusener født og oppvokst i Amerika fastholdt sin lojalitet til regjeringen og tronen i London. Man skulle tro at Adams som en grunnleggende konservativ og forsiktig mann, født og sosialisert som britisk borger, ville være en av dem. I synet på spørsmålet om uavhengighet for koloniene i Nord-Amerika drev imidlertid han som George Washington over til de radikale. Det skjedde utvilsomt mye som følge av stigende frustrasjon med britenes behandling av koloniene og deres ledere. I tidsrommet 1758–70 arbeidet Adams seg gradvis opp som advokat i Boston. Han påtok seg lokale verv, men syntes ikke å ha nasjonale politiske ambisjoner. John Adams ble først landskjent i 1770, da han som advokat påtok seg å forsvare en gruppe britiske offiserer som hadde skutt ned og drept flere demonstranter under sammenstøt i Boston. Adams vant frem med sin påstand om selvforsvar. Saken ble en juridisk triumf for Adams, som i en tid av opphissede gemytter fremsto som en kaldblodig forsvarer av rettsstatsprinsipper.5 Spådommene om at saken skulle bli slutten på hans offentlige karriere, var mange. Adams vant seg imidlertid et kjent navn på saken, og fikk høy troverdighet når han utover 1770-tallet fremsto som stadig mer kritisk til britenes kolonistyre. Han fikk noe av en politisk martyrstatus blant befolkningen, da den britiske guvernøren nedla veto mot å gi ham stilling i Massachusetts’ førstekammer. Samme høst støttet den ellers så lovlydige advokat Adams en revolusjonær aksjon etter teselskapet i Boston. Året etter lot han seg velge til et revolusjonært organ da han representerte Massachusetts i Kongressen. Adams ble der en viktig pådriver for å få med også de sørlige koloniene på opprøret, og var mannen som lanserte George Washington som militær øverstkommanderende. Adams selv kom aldri nær slagmarken, i stedet påtok han seg i årene 1774–77 en rekke politiske og administrative verv. Blant annet satt han i komiteen som forberedte uavhengighetserklæringen og var medunderskriver på den. Adams er med stor rett 30


blitt omtalt som uavhengighetskrigens statsrettslige hode.6 Den amerikanske uavhengighetskampen var i realiteten verket til et lite oligarki av rike og velutdannede menn fra overklassen. Adams’ innsats måtte komme i skyggen av Washingtons, men er kanskje forblitt undervurdert. I ti år fra 1778 kom John Adams med kortvarige avbrekk til å utkjempe sin uavhengighetskamp i Europa. Adams’ deltagelse i en diplomatisk kommisjon i Frankrike 1778–79 var lite suksessfull. Forutsetningene var så tidlig i uavhengighetskrigen uklare for delegatene, og det hjalp lite at puritaneren Adams’ strenge moralkrav skapte splittelse i delegasjonen. Større suksess gjorde Adams som ambassadør i Nederland 1780–82: Han oppnådde både diplomatisk anerkjennelse av USA og viktige lån til den nye staten. Tilbake i Paris bidro Adams til å få på plass fredsavtalen med britene i 1783. Hans linje for å forhandle med britene over hodet på Frankrike var imidlertid på kanten av instruksene, og bidro til å svekke alliansen fra krigsårene. Som ambassadør i Storbritannia fra 1785 fikk han utrettet lite, og ba selv om å bli hjemkalt i 1788.7 Manglende suksess der skyldtes i stor grad at de amerikanskbritiske relasjonene var preget av sterk gjensidig mistillit de første årene etter uavhengigheten. Adams’ gamle britiske sympatier synes likevel å ha blitt styrket av hans opplevelser i Europa, og han skulle alltid senere stå nærmere Storbritannia enn Frankrike.

VISEPRESIDENTEN SOM BLE PRESIDENT Når Adams i februar 1788 frasa seg ambassadørstillingen i London, skyldtes det utvilsomt også den spennende utviklingen i USA. Adams’ karriere nådde et nytt høydepunkt da han den høsten ble valgt som visepresident for George Washington. Adams ble valgt til visepresident fordi 34 av 69 delegater nominerte ham som en mulig president. Det var 35 stemmer etter Washington, men fortsatt 25 stemmer foran nestemann.8 Det var illustrerende i den forstand at Adams’ popularitet og tillit sto langt tilbake for Washingtons, men likevel altså foran alle andre kandidater anno 1789. Hans påfølgende åtte år som visepresident kom imidlertid til å bli en lite begivenhetsrik og tidvis frustrerende periode: Adams bemerket i et selvkritisk hjertesukk selv at landet i sin visdom hadde gitt ham verdenshistoriens mest unyttige embete.9 Visepresidenten ledet formelt Senatets samlinger, men hadde stemme31


rett bare ved stemmelikhet. Det var imidlertid en situasjon som oppsto ofte i tidens lille senat, og dermed kom Adams ved hele 29 anledninger til formelt å avgjøre avstemninger.10 Visepresidenten kom likevel i skyggen ikke bare av den eldre landsfader Washington, men også av yngre stjerner som utenriksminister Jefferson og finansminister Hamilton. Det var George Washingtons valg å gi visepresidentstillingen liten politisk tyngde. Visepresident Adams’ viktigste påvirkning ble utformingen av etikette og formaliteter for Kongressens arbeid, og der var han lite heldig. Adams ble latterliggjort og beskyldt for å være monarkist etter europeisk mønster da han tok til orde for at presidenten burde tituleres som «Hans høyhet». Han fikk etter dette selv tilnavnet «Hans unødvendighet».11 Adams bidro slik ufrivillig til å utforme tradisjonen for en relativt anonym visepresident. Det kan synes merkelig at den 61 år gamle Adams etter dette ble valgt til president i 1796. Først og fremst skyldtes det støtten fra George Washington. Og den støtten kom mer av nødvendighet enn av entusiasme, i en situasjon der Washington innså at hans favoritt Alexander Hamilton var for omstridt til å kunne holde føderalistenes nasjonale front samlet. Likevel ble Adams valgt bare med knepen margin, etter en bitter valgkamp mot tidligere utenriksminister Thomas Jefferson. Valgkampen i 1796 kan fremstilles som startpunktet for alle de bitre presidentvalgkampene i USA, og for den senere så sentrale motsetningen mellom liberale og konservative. Ironisk nok var den liberale Jefferson da en vaskeekte representant for det senere så konservative plantasjearistokratiet i sørstatene, mens Adams kom fra den senere så liberale østkyststaten Massachusetts. Adams fremsto tross påstått manglende ideologisk interesse som en erkekonservativ: I utenrikspolitikken fordømte han Den franske revolusjon som et mobbevelde, og innenriks tok han til orde for at Senatet burde omgjøres etter mønster av det britiske overhuset, til valg på livstid for representanter fra overklassen.12 Valget i 1796 var det første reelle valg i USAs historie, og langt mer demokratisk enn noe samtidig valg i Europa. Det var likevel et høyst ufullstendig valg sett ut fra senere demokratiske premisser. Valgmennene som skulle velge president, ble indirekte valgt i sine hjemstater av et lite mindretall med stemmerett, og sto langt friere i sin stemmegivning enn hva tilfellet er blitt senere. Adams fikk støtte fra ni av de seksten delstatene som deltok, og ble valgt med 71 mot 68 valgmenn. Det var 32


en valgthriller som ble enda mer dramatisk fordi Adams i innspurten ble forsøkt torpedert av sin 20 år yngre partifelle Alexander Hamilton, som ønsket seg en mindre selvstendig president. Valgmennene stemte den gang på to kandidater uten å spesifisere hvem som skulle være president og visepresident. Dette forsøkte Hamilton med sinnrike intriger å utnytte til å forbigå både Jefferson og Adams som president, til fordel for Adams’ visepresidentkandidat Thomas Pinckney. Det paradoksale utfallet ble at presidentkandidat Adams beholdt sitt knepne flertall, mens visepresidentkandidat Pinckney ble forbigått av Thomas Jefferson.13 Utgangspunktet var slett ikke lett da John Adams 4. mars 1797 sverget eden som USAs andre president. Adams måtte overta etter et nasjonalt samlingssymbol, i en situasjon der oppdemmende kampsaker i innenrikspolitikken var i ferd med å velte frem. Splittelsen i føderalistenes rekker var blitt påskyndet av at Adams både åpent og i det skjulte ble motarbeidet av Alexander Hamilton, føderalistenes ledende talsmann blant den yngre generasjon. Adams hadde blitt valgt med knepen margin, etter en bitter valgkamp mot en motkandidat som så ble valgt til visepresident. Statsfinansene var anstrengte og den utenrikspolitiske situasjonen truende. Forholdet til moderlandet Storbritannia hadde normalisert seg noe, men fortsatt våget ingen å ta for gitt at britene ville respektere kolonienes selvstendighet. Og forholdet til Frankrike var etter åtte år med Washingtons britiskorienterte utenrikspolitikk så anstrengt at mange regnet en ny krig som nær forestående. Manglende respekt for nøytraliteten til amerikanske skip fra fransk og britisk side vakte sterke reaksjoner innen presse og opinion i USA. I Kongressen ble en opposisjon av svært franskvennlige Jefferson-tilhengere stadig mer besværlig. Mer uforsonlige og nasjonalistiske føderalister, deriblant Adams’ justisminister, krevde derimot krig mot Frankrike.

KRIGEN SOM IKKE KOM John Adams’ presidentperiode kom til å bli dominert av utenrikspolitikken og forholdet til Frankrike. Motsetningene kulminerte allerede få måneder etter Adams’ maktovertagelse i 1797, gjennom den såkalte XYZ-skandalen. Det utløste sterke anti-franske reaksjoner da president Adams offentliggjorde at USA hadde avslått forhandlinger med Frankrike etter at tre amerikanske diplomater, senere omtalt som X, Y og Z, av den franske stat var blitt avkrevd en stor bestikkelse. At president 33


Adams i det lengste nektet å offentliggjøre diplomatenes navn eller deres rapport, utløste imidlertid stadig mer aggressive påstander om at hans beskrivelse av saken ikke var dekkende. Politisk utnyttet Adams saken mesterlig da han på prinsipielt grunnlag lenge nektet offentliggjørelse, for så effektfullt å slå i bordet en rapport som i alt og ett bekreftet hans versjon.14 Problemet var bare at saken drev USA til kanten av stupet for en krig mot Frankrike. Samt at landets evne til krigføring ikke var på høyde med krigslysten i store deler av befolkningen. Adams innså det, holdt hodet kaldt, og gjorde ingen ting som kunne fremprovosere et krigsutbrudd. I halvannet år forelå det en krigslignende situasjon mellom USA og Frankrike, men uten at noen av landene erklærte krig. Kamphandlinger avgrenset seg til spredte konfrontasjoner mellom amerikanske og franske skip. I hemmelighet arbeidet Adams for å finne en diplomatisk løsning, og fant en forhandlingsvillig motpart i den nye franske utenriksministeren Maurice de Talleyrand.15 Etter at Talleyrand hadde lovet å motta dem uten å kreve bestikkelser, sendte Adams en ny forhandlingsdelegasjon til Paris. Forutsetningene på fransk side ble ytterligere bedret etter Napoleon Bonapartes statskupp i 1799, siden Napoleons interesser var vendt mot britene og Europa for øvrig mer enn mot det amerikanske kontinentet. Krigsfaren drev definitivt over med en fredsavtale i 1800, hvor Frankrike lovte å respektere amerikanske skips nøytralitet mot å få samme handelsprivilegier som Storbritannia.16 Man skulle tro at Adams etter denne vellykkede krisehåndteringen ville være en populær president. Hans fredsdiplomati var imidlertid sterkt omstridt, og dets suksess ble i noen grad Adams’ personlige tap. Hans sjanse til å bli gjenvalgt ville trolig vært bedre som nasjonal leder i krig. Til dette kom at Adams var mindre suksessrik i sin innenrikspolitikk enn i sin utenrikspolitikk. Adams var på trygg grunn da han i 1799 satte inn føderale styrker for å slå ned et lokalt opprør i Pennsylvania, all den tid han der kunne vise til presedens fra George Washington. Under opprøret lå imidlertid en besværlig misnøye med nye skatter og avgifter som statens svake økonomi var ganske avhengige av. Og Adams begikk en grov feilvurdering da han i forlengelsen av XYZ-saken innførte en fremmedlov som ga regjeringen utvidede fullmakter til deportasjoner og avvisning av innvandrere fra Europa, og en oppviglerlov som innebar sterke innskrenkninger i presse- og ytringsfriheten.17 Lovene og Adams’ bruk av dem fremsto som et angrep på 34


opposisjonen, og ga Jeffersons tilhengere god anledning til å fremstille ham som en udemokratisk og autoritær leder etter mønster av Europas eneveldige konger. Til dette kom nasjonalhelten George Washingtons uventede død senhøsten 1799. Adams’ viktigste støttespiller fra valget i 1796 var dermed borte før valgkampen startet i 1800. Motsetningen til Alexander Hamilton hadde samtidig bare tiltatt, og innebar en splittelse av den føderalistiske bevegelsen som strakte seg helt inn i Adams’ regjering.18

EN PRESIDENTS HARDE FALL Adams hadde også vunnet tilhengere på sin innsats som president, og var i 1800 blitt mer populær enn sitt parti. Siden 1796 hadde imidlertid Jeffersons liberale tilhengere overtatt makten i New York, og Adams gjorde ingen fremskritt i andre delstater som kunne kompensere at valgmennene derfra nå stemte samlet for Jefferson.19 En bitter presidentvalgkamp endte dermed med et knepent tap, som Adams aldri helt skulle komme seg over. Hans avgang ble preget av det. Kvelden 3. mars 1801, på sin siste dag som president, forsøkte John Adams å gjøre sin etterfølgers oppgave så vanskelig som mulig ved å underskrive lange lister med utnevnelser av egne tilhengere til viktige posisjoner. Deretter snek han seg ut av hovedstaden uten å vente på sin etterfølgers innsettelsesseremoni. John Adams’ videre betydning ble i forlengelsen av maktskiftet begrenset: Jefferson fikk i løpet av to år avskaffet hans nye lover og sparket mange av hans nye utnevnelser. Det var under Adams at hovedstaden i november 1800 ble flyttet til Washington D.C., men det var en avgjørelse fra 1790 som i liten grad var hans fortjeneste.20 Adams fikk likevel varig betydning dels gjennom sin opprettelse av et nytt marinedepartement, som innebar noe av et startskudd for marinens sterke stilling i USA. Med det fastla Adams også strukturen med fem departementer som skulle bli videreført gjennom 28 år etter hans avgang. Viktig ble også hans utnevnelse av den nye høyesterettsjustitiariusen John Marshall, som skulle bli sittende i 34 år etter Adams’ avgang og utøve svært stor innflytelse på Høyesteretts videre virke. Marshall ble den siste føderalist som innehadde en viktig posisjon i amerikansk samfunnsliv. John Adams’ selv ble den siste føderalistiske presidenten, og dessuten den eneste av de fem første presidentene som ikke klarte å bli gjen35


valgt. Det var selvsagt et stort nederlag både personlig og politisk. At føderalistenes nasjonale front falt fra hverandre, var likevel i liten grad Adams’ ansvar: Splittelsen var snarere en historisk lovmessighet, og det hadde blitt synlig allerede i George Washingtons siste år som president. Illustrerende nok ville Adams’ beste sjanse til å forlenge den nasjonale fronten fra uavhengighetskrigen vært om han hadde gått til krig mot Frankrike, i stedet for å søke den fredsløsningen som sett fra ettertiden er hans største bedrift som president.

EN ELDGAMMEL KONSERVATIV OG HANS ETTERMÆLE Adams’ avskjed med makten fremsto som en dårlig tapers bitre adjø til det offentlige liv. Adams var 65 år ved sin avgang, og definitivt ferdig med rikspolitiske verv. Forventningen både fra ham selv og andre var at han som sin forgjenger skulle leve noen få år som sorgløs godseier hjemme på storgården. Selv om Adams fikk mindre varig betydning enn Washington, viste han seg imidlertid rent personlig å være langt mer seiglivet. Den leseglade godseieren i Quincy mistet sin siste datter i 1813 og sin kone i 1816, men beholdt med velkjent stahet sin livsglede og optimisme. Han fikk oppleve ikke bare sin sytti- og åttiårsdag, men også noe for sin tid så sensasjonelt som nittiårsdagen. Han forble i alle år åndsfrisk, og videreførte gjennom omfattende brevvekslinger med gamle kjente sin interesse for statsstyret. Per brev kom han mange år etter at deres aktive politikerkarrierer var over, også til en betinget forsoning med sin erkerival Thomas Jefferson. Og 89 år gammel fikk John Adams i 1825 oppleve en glede det skulle ta 176 år før noen annen ekspresident fikk oppleve: Å få se sin sønn tiltre som president.21 Tross sin manglende sans for ideologi, står John Adams sett fra ettertiden igjen som et startpunkt for de konservative presidenter i USA. Forutsetningene i en tid uten politiske partier og med en lite utviklet nasjonalstat, var imidlertid så spesielle at han partipolitisk er vanskelig å plassere. Sammenlignet med den senere situasjon kan Adams med sin konservatisme synes å stå nærmest republikanerne, men samtidig var han som demokratene talsmann for å bygge opp en sterkere føderalstat. I noen grad kan han forstås som en forløper til de demokratiske presidentene fra andre halvdel av 1800-tallet, og de republikanske presidentene fra 1900-tallet. 36


Etter at han endelig slapp fri fra George Washingtons skygge, kom John Adams’ politiske liv altså til å handle mye om hans tapte kamp mot Thomas Jefferson. Illustrerende for det er også slutten på hans lange liv. 90 år gammel fulgte patriarken sommeren 1826 forberedelsene til det store 50-årsjubileet for uavhengighetserklæringen, men var for svak fysisk til selv å kunne reise til de store feiringene i Washington D.C. eller Boston. Ved månedsskiftet juni–juli 1826 var John Adams sengeliggende i sitt hjem, og da morgenen opprant 4. juli, lå han i koma. Ved tolvtiden på den store nasjonale festdagen våknet John Adams plutselig, og utbrøt: «Thomas Jefferson overlever.»22 Det ble de siste ordene USAs andre president sa – og samtidig siste gang han tok feil. Budet var underveis fra Virginia med beskjeden om at Jefferson var død få timer tidligere. At de to presidentene som hadde underskrevet uavhengighetserklæringen dermed døde på samme dag nøyaktig 50 år senere, har av den fremste amerikanske presidenthistorikeren blitt omtalt som «en av de merkeligste tilfeldigheter i amerikansk historie».23 Det er sant nok ved første blikk ganske merkelig, men likevel neppe noen ren tilfeldighet. Men før vi kan ta stilling til det må vi se på livshistorien til den konservative John Adams’ store liberale rival. Utfordreren som så bittert hadde tapt presidentvalget mot John Adams i 1796, fikk altså sin store revansj i 1800. Det skulle vise seg å innvarsle et politisk skifte så omfattende at de tidvis omtales som en revolusjon – samt en fordobling av USAs areal.


3. PRESIDENT

Thomas Jefferson

Demokratrepublikaner. Virginia. Født 13. april 1743 i Gochland, Virginia. Gift 1. januar 1772 med Martha Wayles Skelton (1748–1782). Fikk med henne døtrene Martha Jefferson (1772–1836), Jane Randolph Jefferson (1774–75), en navnløs sønn (1777), Mary Jefferson (1778–1804), Lucy Elisabeth Jefferson I (1780–81) og Lucy Elisabeth Jefferson II (1782–84). Utenriksminister 1789–93. Visepresident 4. mars 1797– 3. mars 1801. President 4. mars 1801–3. mars 1809. Døde 4. juli 1826 i Monticello, Virginia.


Snart 200 år etter sin avgang ruver forfatteren av uavhengighetserklæringen fortsatt som en av de største politiske tenkerne blant de amerikanske presidentene. Thomas Jeffersons ideer om liberalisme og demokrati fikk ikke bare stor og direkte betydning for den videre utviklingen i USA, men indirekte også for utviklingen i Europa fra og med Den franske revolusjon. Også som president gjorde Jefferson betydelig suksess, viktigst ved å doble USAs areal. Tross sine udiskutable intellektuelle talenter og talegaver fremstår Thomas Jefferson likevel nesten like omstridt og paradoksal i dag som i sin samtid. Det var under ham USA for første gang drev krig på et annet kontinent, hans visepresident skapte skandale blant annet ved å drepe den fremste opposisjonslederen, og Jefferson selv holder fortsatt en uoffisiell verdensrekord i mest forfeilede tidsanslag fra en statsleder. Jeffersons fremsynthet i det å bringe bredere lag av hvite menn inn i statsstyret, forhindret ham heller ikke fra å stemple afroamerikanere, indianere og kvinner av alle hudfarger som mindreverdige mennesker.

EN RADIKAL ARISTOKRAT FORMES TIL Det har fra 1700-tallet vært en lang tradisjon i Europa for at de ledende radikale liberalistene ikke kom fra underklassen, men fra de velutdannede og privilegerte øvre samfunnsklasser. Den høyreiste og magre Thomas Jefferson kunne kulturelt og språklig gått rett inn i denne kretsen av privilegerte renessanseliberalister fra Storbritannia og Frankrike. Han ble født 13. april 1743 i en for tiden overdådig luksus, på den gigantiske Shadwell-plantasjen i Virginia. Thomas Jefferson kom til verden som tredje barn i en søskenflokk på ti. Som eldste sønn vokste han likevel opp som familiens store fremtidshåp, særlig da to av hans tre yngre brødre døde i sine første levemåneder. Minnebildet til den unge Tho39


mas våknet typisk nok i treårsalderen, en dag han satt trygt innpakket i puter hos slaver på en hesterygg under en av farens reiser. Faren Peter Jefferson (1708–57) var en av de rikeste godseierne i det vestlige Virginia. Han hadde obersts grad, ivaretok en lang rekke offentlige verv, og foretok omfattende oppdagelsesreiser for å tegne opp kart over delstaten. Selv om lite er kjent om forholdet mellom Thomas Jefferson og faren, er det nærliggende å tro at han derfra arvet en forventning om en offentlig karriere, som ble fremskyndet da han 14 år gammel plutselig mistet faren. Det forelå en sterk kulturarv fra Europa idet moren Jane Randolph (1720–76) var en førstegenerasjons innvandrer med bakgrunn fra overklassen i London. Thomas Jeffersons familietre kunne på morssiden trekkes helt tilbake til den skotske kong David I på 1100-tallet. Moren synes imidlertid å ha vært en stillfarende kvinne, som i liten grad kom til å påvirke sin eldste sønns liv.1 Hos ham som hos forgjengeren Adams, kan man ane en påvirkning fra hjemmet og til et senere konservativt syn på kvinnesak. Den unge Thomas markerte seg allerede i barneårene som et kunnskapssøkende barn av opplysningstiden, som kombinerte boklige studier med egne oppdagelsesferder. Han ble sendt på skole fra niårsalderen, og lærte i løpet av tenårene fransk så vel som gresk og latin. Unge Jefferson var svært interessert i matematikk, naturfag, filosofi og litteratur, og han skal i studieårene ha lest femten timer per dag. At han likevel brukte fem år på å komme seg gjennom tidens enkle jusstudier, skyldtes i stor grad frivillige tilleggsstudier i diverse andre fag.2 Etter å ha fått sin advokatbevilling i 1767, opprettet han egen praksis i Virginia. Det kunne han gjøre uten å bekymre seg for økonomien: 24 år gammel var Thomas Jefferson i kraft av sin farsarv allerede søkkrik. Hjemmet Monticello, som han i 1768 lot bygge ved Charlottesville i Virginia, ble et storslått monument over Jeffersons arkitektoniske kreativitet. Byggingen ble i første omgang erklært fullført i 1772, men skulle i takt med Jeffersons nye ideer i praksis fortsette så lenge han levde. Som et sant renessansemenneske forsøkte Jefferson også å reformere driften av eiendommen med forskjellige selvlagede oppfinnelser. Inspirasjonen fra europeisk kultur var åpenbar, ikke bare hva angår navnet på eiendommen, men også med den romerske byggestilen, vinkjelleren og interiøret. Resten av livet forble Monticello et fast holdepunkt i Jeffersons omskiftelige liv, på samme måte som Mount Vernon var det for George Washington. Jefferson skiller seg ut sammenlignet med 40


de tidligere amerikanske presidentene i sin manglende tro på en aktiv, inngripende gud. I tunge og vanskelige stunder søkte han alltid senere svar i egen hjerne, ofte under lange rideturer rundt på Monticello-eiendommen. Han ble fra tidlig i sin karriere også tilhenger av et prinsipielt skille mellom stat og kirke.

SØRGENDE EKTEMANN – OG FAR TIL SLAVEBARN? Tross sin intellektuelle legning fremsto Jefferson fra ungdommen av også som et følelsesmenneske, og med stor interesse for selvstudier også av vakre kvinner. Hans første eksperimenter på det området var imidlertid lite fremgangsrike. Forsøket på å tilby en ung skjønnhet forlovelse mislyktes grunnet talekrampe som følge av overdreven nervøsitet, og en av naboene til Monticello skulle mange år senere utfordre Jefferson til duell fordi Jefferson skulle ha vært forelsket i hans kone.3 28 år gammel giftet Thomas Jefferson seg 1. januar 1772 med den fem år yngre Martha Wayles Skelton, en svært attraktiv ung enke og godseierdatter. De to delte mange interesser, blant annet for kultur og musikk, og forble stormende forelsket gjennom hele sitt ekteskap. Ekteskapet skulle likevel bli stående i et tragisk skjær. Av de syv barna fru Jefferson fødte på Monticello, overlevde bare to barneårene. Hvilket følelsesmenneske Thomas Jefferson bak masken forble, fremgår av hans voldsomme sorg i september 1782, da fru Martha døde av komplikasjoner etter det siste svangerskapet. I time etter time, dag etter dag og uke etter uke den høsten red Jefferson alene rundt på Monticello. Han skal på sin hustrus dødsleie ha lovet henne aldri å gifte seg igjen. Det var i så fall et løfte han overholdt.4 Helt trofast mot sin avdøde kones minne er det likevel mer enn tvilsomt om Jefferson forble. Allerede fire år senere ble han involvert i et lidenskapelig forhold til en 16 år yngre gift kvinne. Forholdet fikk en tragikomisk slutt da han forsøkte å imponere henne med å hoppe over et høyt gjerde, og pådro seg en skade i den høyre hånden som skulle hemme ham resten av livet. Med venstrehånden skrev han kort tid senere et brev til kvinnen, hvor han med henvisning til en dialog han hevdet å ha overhørt mellom sin hjerne og sitt hjerte, avbrøt forholdet.5 Det er også høyst usikkert om de to overlevende barna fra ekteskapet var Jeffersons eneste. Allerede i samtiden verserte det rykter om at 41


Jefferson skulle ha fått opptil flere utenomekteskapelige barn med sin tjenestepike, Sally Hemings. Det var i seg selv en alvorlig anklage mot en toppolitiker, som ble enda mer alvorlig fordi Sally Hemings var en afroamerikansk slavinne, og fordi Jefferson selv tok sterk avstand fra raseblanding. Senere DNA-tester har bekreftet et slektskap mellom Thomas Jefferson og flere av Sally Hemings fem mulattbarn. Det påståtte farskapet står likevel igjen som noe usikkert, siden listen over andre sannsynlige barnefedre også inkluderer Jeffersons yngre bror og flere av hans nevøer.6 Uavhengig av det mulige farskapet er det en merkelig svikt hos den ellers så opplyste Jefferson, at han i så liten grad stilte spørsmål ved slaveriet og det etablerte forholdet mellom rasene. I likhet med George Washington behandlet Jefferson sine slaver relativt godt, men også han forble slaveeier livet ut og tok aldri noe politisk oppgjør med slaveriet. Snarere kom hans holdning overfor afroamerikanere til å bli mer nedlatende med årene. Også overfor indianerne fremsto Jefferson som svært nedlatende, og oppfordret aktivt til å fralure dem landområder gjennom handel.7 Og tross sin personlige vennlighet overfor kvinner, la Jefferson selv overfor sine elskede døtre aldri skjul på at han anså dem for å være mindreverdige mennesker.8 Jefferson var ikke lenger forut for sin tid enn at hans liberale ideer om likeverd mellom mennesker avgrenset seg til hvite menn.

UAVHENGIGHETSERKLÆRINGENS FAR Thomas Jefferson innledet sin politiske karriere som medlem av Overhuset i Virginia allerede i 1769, og utmerket seg de kommende årene som en radikal kritiker av britenes styre. Unge Jefferson fremsto tidlig på 1770-tallet som en mer utålmodig uavhengighetsforkjemper enn eldre menn som George Washington og John Adams. Han engasjerte seg innen et illegalt nettverk i Virginia, som søkte kontakt med opposisjonelle i andre delstater for å koordinere et opprør mot britene. Da opprøret kom i 1775, var Jefferson vel forberedt og motivert. Som John Adams var han ingen militær mann, og kjempet sin uavhengighetskamp i sivile og politiske verv. Der kom imidlertid Jefferson til å spille en viktigere rolle enn noen andre. Sammen med John Adams ble Jefferson på kontinentalkongressen i 1775–76 satt i den viktige komiteen som skulle forberede uavhengighetserklæringen. Selv om det sto fem navn under deres forslag da det ble fremlagt, var realiteten at Thomas Jefferson 42


med korte kommentarer fra de andre hadde skrevet erklæringen. Det gjorde han i løpet av femten dager i juni 1776, under sterkt improviserte forhold og med sterkt begrenset tilgang på skriftlige kilder. Det var en arbeidsdeling både Jefferson og resten av komiteen ønsket, og som sier mye både om hans selvtillit og de andres respekt for hans kunnskaper og skrivekapasitet. Fra John Adams og flere av de andre lå det likevel også taktiske vurderinger under: Erklæringen ville, hvis den var skrevet av Jefferson, ha vesentlig bedre sjanser til å oppnå nødvendig støtte fra de store jordeierne i sørstatene. Kongressen vedtok senere hans forslag med noen mindre endringer.9 Jefferson bygget sitt arbeid med uavhengighetserklæringen i stor grad på sitt kjennskap til europeisk filosofi, og fremfor alt på den engelske opplysningsfilosofen John Lockes ideer om styre ved lov og den begrensede stat.10 Dersom den senere så sentrale ideen om menneskers prinsipielle likeverd og rettigheter skal tilskrives noen utøvende politiker, er det nærliggende å gi Jefferson æren. I noen grad var Jefferson utvilsomt preget av amerikanske samfunnsforhold, som uten adelstitler var mindre basert på nedarvede privilegier enn hva tilfellet var i Europa. Også i Amerika var imidlertid klasseforskjellene enorme og samfunnsordenen basert på menneskers ulike verdi. Det er således åpenbart at Jefferson her fikk en stor betydning, som er blitt undervurdert av europeiske intellektuelle med hovedfokus på tenkere og politikere fra egen verdensdel. Den franske revolusjonserklæringen av 1789 var basert på den amerikanske uavhengighetserklæringen, og budskapet spredte seg derfra videre blant annet til den liberale norske Grunnloven av 1814. Også ideen om et prinsipielt politisk skille mellom stat og kirke, kan i noen grad trekkes tilbake til Jefferson og hans uavhengighetserklæring. Etter at uavhengighetserklæringen var vedtatt, videreførte Jefferson sitt offentlige virke først som medlem av delstatsforsamlingen i Virginia 1776–79, og siden to år som guvernør i delstaten. Det var i teorien et viktig verv, med tanke på at Virginia den gang var unionens viktigste stat. I realiteten var imidlertid administrasjonen så dårlig utviklet og krigssituasjonen så usikker, at Jefferson hadde små muligheter til å iverksette reformer av betydning. Det mest dramatiske øyeblikket kom like etter at guvernørperioden var over, da Jefferson rømte til hest like for øynene på britiske tropper etter å ha evakuert sin familie fra Monticello. Eiendommen fikk Jefferson snart tilbake, men året 1782 ble preget av dødsfallet til hans unge kone. Først i 1783–84 vendte Jefferson 43


tilbake til offentlig virke, som medlem av kontinentalkongressen.11 Sammen med sine to overlevende døtre levde han de neste fire årene som ambassadør i Frankrike, der han etablerte viktige økonomiske forbindelser og med stor interesse fulgte utviklingen mot revolusjonens utbrudd.12 Per brev diskuterte han forslaget til grunnlov med James Madison. Jefferson hadde mye positivt å si om Madisons forslag, men etterlyste i tråd med opplysningsfilosofien en liste over innbyggernes rettigheter.13 Han kom også der til å vinne frem: Grunnloven ble alt i 1791 utvidet med slike rettigheter.

UTENRIKSMINISTEREN SOM BLE VISEPRESIDENT I 1789 var etableringen av en nasjonalstat i USA kommet så langt at heltene fra uavhengighetskrigen igjen ble samlet til tjeneste, nå for å ivareta nasjonalstatens nye utøvende makt. George Washington ble kalt opp fra sitt gods i Virginia, John Adams fra sin ambassadørpost i London, og Thomas Jefferson fra Paris. Jefferson støttet som alle andre valget av George Washington til den nye toppstillingen som president, men bak sin støtte skjulte han utvilsomt en ambisjon om å få bli Washingtons etterfølger. Jefferson anno 1789 var selv et åpenbart valg som USAs første utenriksminister, et verv han tiltrådte med stor entusiasme. Administrativt kom Jefferson godt fra oppbyggingen av departementet, og han ble sammen med finansminister Alexander Hamilton en av regjeringens viktigste statsråder. Jefferson nådde frem i en sak som fikk svært stor betydning, da han ved en middag i 1790 overtalte Hamilton til å godta opprettelse av Washington D.C. som hovedstad.14 Planen om en videre allianse som valget av hovedstad var basert på, kom imidlertid ikke til å bli fulgt opp. Regjeringens videre arbeid kom i stedet til å bli preget av skarp rivalisering mellom Jefferson og Hamilton, og det ble stadig klarere at den franskvennlige Jefferson manglet støtte i regjeringen for sin utenrikspolitikk. Etter Washingtons første presidentperiode, trakk Jefferson seg som den første statsråd i USAs historie ut av regjeringen. Den utløsende årsaken var hans forsvar av en franskmann ansatt i Utenriksdepartementet, som på fritiden via sin avis stadig kritiserte finansminister Hamilton. Underliggende lå imidlertid Jeffersons voksende uenighet med regjeringens politikk, selv om han beholdt sin personlige respekt for George Washington.15 44


De kommende fire årene inntok Thomas Jefferson uten å inneha formelle verv en uoffisiell lederrolle for en fremvoksende liberal og radikal opposisjon. Indirekte var Jefferson i stor grad årsaken til at de senere så kjente betegnelsene demokrater og republikanere kom inn i amerikansk politikk. Hans opposisjon kalte seg republikanere, men aksepterte betegnelsen demokratrepublikanere selv om den egentlig innebar en anklage om at partiet var for demokratisk.16 Samtidig med sine liberale krav, kom Jefferson som den første ledende politiker til å målbære kravet om delstatenes selvstyre. Jeffersons bakgrunn anes under hans store tro på jordbruket, og det var i sørstatene han beholdt sin sterkeste stilling. Da George Washington som ventet frasa seg gjenvalg i 1796, sto en utålmodig Thomas Jefferson klar til å utfordre visepresident John Adams. De to kom til å stå mot hverandre ved valgene både i 1796 og 1800. Den bitre kampen og omkampen om presidentmakten mellom Adams og Jefferson var dels preget av voksende politisk uenighet, dels av et stadig bitrere oppgjør mellom to stadig mer uforsonlige tidligere venner og medarbeidere. Det gikk hardt for seg allerede i 1796. Adams ble da med knepent flertall valgt til president, men fikk Jefferson som visepresident som følge av en misforstått inngripen fra deres felles rival Alexander Hamilton.17 Adams ignorerte fullstendig sin visepresident, som fikk god tid til å konsentrere seg om sine administrative tjenester som møteleder i Senatet. Jefferson brukte tiden til å skrive en i dag fortsatt aktuell bok om parlamentarisme – og til å drive ren opposisjonsvirksomhet mot regjeringen han formelt selv var medlem av. Motsetningene mellom presidenten og visepresidenten toppet seg da Jefferson forfattet en resolusjon der sørstatene fraba seg Adams’ nye fremmedlov og oppviglerlov.18

ET PRESIDENTVALG MED KOMPLIKASJONER Tonen ble ved valget i 1800 enda skarpere enn fire år tidligere. Jefferson beskyldte uten skrupler Adams for å være en eneveldig monark av europeisk type, som misbrukte presidentmakten til egen vinning. Det var imidlertid ikke noen åpenbart urimelig anklage, i en situasjon hvor president Adams brukte presselovene til å sensurere angrep på seg selv. Føderalistiske aviser fikk samtidig fritt fremstille Jefferson som en gudløs mann, og truet blant annet med at valg av ham ville innebære at 45


«mord, ran, voldtekt, utroskap og incest blir tillatt og jevnlig praktisert».19 De underliggende geografiske motsetningene var som i 1796: Sørstatene sto samlet bak Jefferson, og New England i nord samlet bak Adams. Direkte avgjørende ble det at Jeffersons tilhengere hadde vunnet maktkampen i storstaten New York, og brukte det til å sikre seg alle valgmennene der. Valgdramaet var imidlertid ikke over med det. Av taktiske grunner stilte Jefferson med den omstridte New York-advokaten Aaron Burr som sin visepresidentkandidat. Ikke før var flertallet sikret, så utnyttet Burr det faktum at rollene som president og visepresident ikke var spesifisert på stemmesedlene, til å kreve presidentvervet selv. Saken måtte avgjøres i Kongressen, men Burr viste seg helt å ha feilberegnet stemningen der. Føderalistene anført av Alexander Hamilton mislikte sant nok Jefferson intenst, men de mislikte Burr enda mer – og stoppet derfor hans forsøk på å kuppe valget.20 År 1800 startet med at visepresident Jefferson utfordret og beseiret president Adams, for så umiddelbart etter valget selv å bli utfordret av sin egen visepresident. Men han gikk altså seirende ut av begge disse maktkampene, og hans maktovertagelse innvarslet flere nye tradisjoner. Jeffersons valgseier slo fast at gjenvalg av en sittende president ikke var noen selvfølge, og innvarslet en periode hvor utenriksministerstillingen snarere enn visepresidentstillingen ble springbrettet til presidentskapet. Den siste tradisjonen ble likevel først fastslått under Jeffersons etterfølger. Jefferson var den første utenriksminister som ble president, men han hadde også vært visepresident – og er for øvrig så langt en av kun to presidenter som har innehatt begge vervene. Slik sett var det en av historiens mest rutinerte og velkvalifiserte presidenter som ble valgt i 1800.

PRESIDENTEN SOM FORDOBLET SITT LAND 4. mars 1801 snek avtroppende president John Adams seg ut av hovedstaden uten å avvente Jeffersons innsettelse, og la igjen lange lister med utnevnelser av egne tilhengere til viktige posisjoner. Jefferson svarte med å avskjedige mange av dem, og reverserte i løpet av sine første to år flere av Adams’ føderalistiske reformer – inkludert fremmedloven, oppviglerloven og alkoholskatten. Noen videre nedbygging av føderalstatens makt overfor delstatene medførte Jeffersons periode likevel ikke. Snarere sto føderalstaten større og sterkere igjen etter ham. Slik innledet Jefferson en lang tradisjon for presidentkandidater som stilte til valg på 46


en målsetning om å nedbygge statens makt, for så i praksis å øke den. Det er en tradisjon så ulike presidenter som Andrew Jackson og Richard Nixon senere har fulgt opp. I Jeffersons tilfelle skyldtes det imidlertid i stor grad den utenrikspolitiske utviklingen. USA ble et mer liberalt samfunn under hans åtte år som president, og Jefferson gjennomførte svært optimistiske kutt i føderalstatens militære styrker.21 Men føderalstatens makt vokste likevel som følge av voksende statsinntekter – og fremfor alt som følge av en stor arealøkning. Jefferson forsøkte i 1803 å utnytte sitt gode forhold til Frankrike til å kjøpe franske besittelser i New Orleans og det vestlige Florida. Napoleon trengte imidlertid desperat penger til krigen mot britene, og tilbød til Jeffersons store overraskelse å selge alle gjenværende franske besittelser i Nord-Amerika på opphørssalg for 15 millioner dollar. Jefferson var i tvil om Grunnloven ga ham fullmakt til et slikt kjøp, men var pragmatisk nok til likevel å slå til på stedet. Og Kongressen var pragmatisk nok til å gi ham overveldende støtte. Kjøpet er kjent som Louisiana-handelen, men det er en sterkt misvisende betegnelse ut fra senere geografiske begreper. Området som Jefferson kjøpte, dekker alt land mellom elven Mississippi og fjellene Rocky Mountains, og omfattet dermed deler av dagens Louisiana, Arkansas, Missouri, Iowa, Minnesota, Nord-Dakota, Sør-Dakota, Nebraska, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Colorado, Wyoming og Montana. Det innebar nesten en fordobling av USAs areal. Jefferson begikk en av historiens mest feilaktige tidsanslag, da han i sin overoptimisme for småbrukernes fremtid anslo at kjøpet ga jord nok for 100 generasjoner.22 Men jorden holdt til 100 års nydyrking, og innebar en dramatisk økning av USAs ressurser. Louisiana-handelen var en suksess som hadde sikret Jeffersons plass i historien allerede før utløpet av hans første presidentperiode. Han forsøkte da også å følge opp sin fars oppdagelsesreiser så vel som sin egen geografiske ekspansjon, ved straks å sende ut ekspedisjoner for å utforske de store villmarksområdene i vest.23 Det pekte fremover mot en videre utvidelse av landegrensene og den hvite manns sivilisasjon på 1800-tallet.

47


VISEPRESIDENTEN SOM SKJØT OPPOSISJONSLEDEREN I kjølvannet av Louisiana-handelen var Jeffersons utsikter til gjenvalg i 1804 svært gode. Valget ble en illustrasjon både av hans popularitet og av føderalistpartiets krise. Jefferson vant 15 av 17 delstater, og den langt mindre kjente motkandidaten Charles Pinckney klarte ikke engang å vinne sin hjemstat Sør-Carolina. Mens Jefferson i 1800 hadde blitt valgt tross minimal støtte utenfor sørstatene, vant han i 1804 et klart flertall også i New England.24 Det kan forstås som innledningen til de liberales senere sterke stilling på østkysten. Jeffersons valgseier kan synes merkelig sett i lys av at hans administrasjon sommeren 1804 ble rystet av en av presidenthistoriens største og mest tragiske skandaler. Føderalistenes sterkeste presidentkandidat, George Washingtons politiske sønn Alexander Hamilton, ble i en duell fire måneder før valget skutt og drept – av Jeffersons visepresident Aaron Burr. Saken vakte enda større oppmerksomhet på grunn av måten Burr vant duellen på. Hamilton trakk første skudd og skjøt det demonstrativt i luften for å vise at han anså seg ferdig med saken – men like sportslig var ikke Burr. At Jefferson ikke ble hardere rammet av drapet, skal forstås i lys av at presidenten den gang langt mindre enn senere sto ansvarlig for visepresidenten. Burr ble etter sitt kuppforsøk i 1800 oppfattet som en politisk villstyring, og satt i 1804 på oppsigelse som visepresident.25 Hamiltons død og det påfølgende valgnederlaget gjorde 1804 til et nytt uår for føderalistene, og Jefferson innledet dermed sin andre presidentperiode med en sterkt svekket opposisjon.

DEN FØRSTE KRIGEN MOT TERRORISME? I skyggen av landevinningene på eget kontinent hadde Jefferson kort tid etter sin maktovertagelse ledet USA i landets første krigføring på et annet kontinent. Det skjedde i Nord-Afrika, og fiendene var pirater fra Marokko, Algerie, Tripoli og Tunisia som hadde rettet en serie angrep mot amerikanske fartøyer. Det hører med til historien at krigen brøt ut fordi Tripoli erklærte krig mot USA, da Jeffersons regjering nektet å betale beskyttelsespenger for å unngå angrep på amerikanske skip. Den krigserklæringen fikk imidlertid liten betydning før Jefferson 48


sendte stadig større marinestyrker til området. Lenge gikk krigen dårlig for USA, og det innebar et alvorlig nederlag da en gruppe pirater i 1803 kapret USAs skip «Philadelphia» og vendte det mot amerikanerne. Etter at Jefferson hadde satt inn større styrker, endte det med en formell seier i 1805, da Tripoli ga opp kravet om beskyttelsespenger. I realiteten var krigen ikke mye til seier. Det paradoksale høydepunktet kom da amerikanske styrker i 1804 klarte å brenne ned sitt eget skip «Philadelphia». For å få frigitt mannskapet måtte Jefferson betale løsepenger, og beskyttelsespengene fortsatte hans regjering stilltiende å betale til Marokko, Algerie og Tunisia. Krigen angikk imidlertid så få amerikanere at den i liten grad ble noen belastning for presidenten.26 På begynnelsen av 1800-tallet gjaldt USAs utenrikspolitikk fortsatt primært forholdet til stormaktene i Europa, og det var der Jefferson i sine to siste år som president gikk på sitt største nederlag. Jefferson sto overfor en vanskelig situasjon da napoleonskrigene utløste nye overgrep fra både Storbritannia og Frankrike mot amerikanske skip og deres mannskap. Jefferson og hans utenriksminister James Madison overvurderte imidlertid sterkt USAs økonomiske styrke, da de i desember 1807 innførte en handelsembargo som stoppet all handel mellom USA og Europa. Jefferson hadde trodd at Storbritannia og Frankrike snart ville bli tvunget til å respektere nøytraliteten til amerikanske skip. Det viste seg imidlertid raskt at europeerne klarte seg langt bedre uten handelen over Atlanterhavet enn hva USA gjorde. Avsetningssvikten skapte krise innen store deler av næringslivet i USA, og manglende tollinntekter slet tungt på statens finanser. Jefferson erkjente nølende fiaskoen, og avskaffet den stadig mer upopulære embargoen kort tid før sin avgang som president. En av lærdommene fra Jeffersons presidentperiode ble dermed at USAs økonomi fortsatt var sårbar. Jefferson kan i og med embargoen imidlertid også fremheves som en tidlig talsmann for bruk av økonomiske sanksjoner fremfor krig.27 Mer fremsynt var en annen beslutning Jefferson tok senhøsten 1807. Da forbød han slavehandelen i USA. Det var en idé som han hadde støttet allerede på 1770-tallet, men altså først kom til å følge opp mot slutten av sin andre presidentperiode. Han var utvilsomt inspirert av at først Danmark og så Storbritannia hadde forbudt slavehandel til sine kolonier. Smugling av slaver til sørstatene fortsatte i praksis helt til borgerkrigen. Jeffersons lovforbud bidro likevel til at omfanget raskt avtok 49


i de neste tiårene, og han ble med det den første presidenten som bedret slavenes rettslige stilling. Jeffersons skepsis til slaveriet stakk likevel ikke dypere enn at han livet ut selv holdt over 200 slaver.28

EN ALDRENDE LIBERALIST OG HANS ETTERMÆLE Til tross for embargofiaskoen var Thomas Jefferson anno 1808 fortsatt demokratrepublikanernes suverene lederskikkelse, og ville mot en svak opposisjon hatt gode utsikter til å bli gjenvalgt. Men Washingtons råd til ettertiden om ikke å velge noen president mer enn to ganger sto ved lag, og 65 år gammel valgte Thomas Jefferson å slutte seg til det. I likhet med George Washington reiste han hjem til sitt kongerike i Virginia som en fornøyd mann. Også på Monticello merket man at jorden hadde begynt å svikte under plantasjeøkonomien i sørstatene, men Jefferson fikk likevel leve sitt liv ut som rikmann på egen eiendom. Han tok imot gjester i stor skala, og brukte mye tid på å utveksle brev med forgjengeren John Adams og andre gamle kjente fra revolusjonstiden. Jefferson beholdt sin politiske interesse, og forsøkte i flere tilfeller å påvirke sin presidentetterfølgers politikk.29 Som familiefar ble det hans tunge skjebne å være enkemann i 44 år og å overleve seks av sitt ekteskaps syv barn. En glede i sorgen var det imidlertid at et kondolansebrev fra fru Abigail Adams, ble innledningen til en delvis forsoning med familien Adams. Datteren flyttet inn hos ham, og de tolv barnebarna ble ham til stor glede. Fra Monticello videreførte Jefferson sitt engasjement for utdanning til fordel for nye generasjoner. I 1815 solgte han sin enorme boksamling til staten; den ble begynnelsen til nasjonalbiblioteket. Opprettelsen av universitetet i Virginia i 1825 ble hans siste store seier – etter at han selv hadde tegnet bygningen, ledet byggearbeidet og valgt ut de ansatte. Trygt plassert på UNESCOs liste over verneverdig verdensarv, står universitetet sammen med Monticello i dag igjen som det synligste monumentet over det intellektuelle multitalentet Jefferson.30 Da den gamle Jefferson skulle få innskrevet tre prestasjoner han var særlig stolt av på sin gravsten, valgte han uavhengighetserklæringen, innføringen av religionsfrihet i Virginia og universitetet der.31 Tross alle ulikheter er det en viktig likhet mellom Thomas Jefferson og John Adams at begge utøvde sin betydning gjennom flere tiår fra uavhengighetskampen, mer enn i kraft av de store enkeltsaker som president. 50


Jefferson kom likevel som president både til å sitte lenger og til å få større betydning enn Adams. Landutvidelsen fra den store Louisianahandelen fikk han stukket opp i hendene som følge av krigen i Europa. Jeffersons effektive utnyttelse av situasjonen fikk imidlertid stor betydning, og det samme gjorde hans idé om en ekspansjon vestover. Ideologisk kom også Jeffersons demokratiske liberalisme til å prege USA langt sterkere enn Adams’ autoritære konservatisme. Helt opp i vår tid har Jefferson forblitt et ikon for nye generasjoner intellektuelle liberalister. En illustrasjon av det er en uttalelse fra John F. Kennedy, som en gang smigret et selskap av nobelprisvinnere med at så mange talenter ikke hadde vært samlet i Det hvite hus siden Thomas Jefferson spiste alene der.32 Det er likevel ikke vanskelig å finne punkter hvor utviklingen kom til å gå i en helt annen retning enn Jefferson tenkte seg, og hvor han fremstår som svært lite genial. Jefferson forble en konservativ mann i spørsmål om rase og kjønn, undervurderte sterkt industriens kapasitet, og var helt på jordet i sin overdrevne tro på småbrukernes muligheter. Den liberalistiske nattvekterstaten han så for seg var noe helt annet enn de stadig større statsapparater som skulle følge, og utviklingen kom til å gå stikk mot hans tro på at USA ville klare seg uten stående militære styrker. I likhet med George Washington døde Thomas Jefferson uten å ha noen sønn til å løfte arven. Flere av hans dattersønner og oldebarn gjorde senere stor fremgang, men uten å komme nær Det hvite hus. Tenkeren og politikeren Thomas Jefferson forble slik det store unntaket, den nasjonale lederen og verdensborgeren, i en familie som i generasjoner før og etter ham tilhørte samfunnseliten i hjemstaten. Det er der og i mye annet klare likheter mellom Jefferson, 1800-tallets første og kanskje viktigste liberale president, og Franklin D. Roosevelt, som 1900-tallets viktigste liberale. Mest iøynefallende var at de begge ble store reformatorer som vant støtte i brede befolkningslag, selv om de begge kom fra samfunnets øverste toppsjikt – og selv om de begge forble rå og tidvis skruppelløse maktmennesker. Det demokratiske partiet har gjerne villet trekke sine røtter tilbake til Jefferson. Jeffersons valgseier i 1800 brøt sant nok de konservative føderalistenes maktmonopol, og kan med en viss rett forsvares som USAs første liberale revolusjon. Den startet en utvidelse av stemmeretten til nye grupper hvite menn, som skulle få stor betydning de kommende tiårene. I realiteten var hans seier likevel mest en palassrevolusjon innenfor den privilegerte 51


overklassen. En bredere folkelig revolusjon skulle først komme 28 år senere, med en ganske annerledes mann fra ganske andre samfunnslag.

EN AV DE MERKELIGSTE TILFELDIGHETER I AMERIKANSK HISTORIE? Jefferson forble som John Adams klar i hodet til det siste, men ved åttiårsalderen sviktet hans tidligere så gode fysiske helse. Etter flere år med revmatiske problemer ble Jefferson også rammet av smertefulle prostataproblemer og diaré. Sommeren 1826 fant det sted et paradoksalt kappløp mot tiden, utkjempet dels på storgården Quincy i Massachusetts og dels på Monticello i Virginia. At verken den 90 år gamle John Adams eller den 83 år gamle Thomas Jefferson skulle få se høstløvet falle igjen, sto den sommeren klart begge steder. Både i Massachusetts og Virginia var det store spørsmålet hvem av de gamle rivalene som ville leve lengst, men mest om noen av dem skulle få oppleve feiringen av uavhengighetserklæringens 50-årsdag. Det paradoksale utfallet ble at begge fikk oppleve dagen, men ingen av dem feiringen. Samt at Adams til slutt vant denne siste striden mot Jefferson – uten selv å få vite det. Da John Adams ved tolvtiden 4. juli 1826 som sine siste bitre ord hvisket frem «Thomas Jefferson overlever», hadde venner, familie, tjenere og slaver på Monticello i flere timer sittet samlet i sorg rundt Jeffersons båre.33 Det har vært kalt «En av de merkeligste tilfeldigheter i amerikansk historie»34, men blir ved nærmere ettertanke både mindre merkelig og mye mindre av en tilfeldighet. Rent matematisk er selvsagt sjansen utopisk liten for at USAs andre og tredje president skulle dø på samme dag, som dessuten var nasjonaldagen og en stor jubileumsdag. Men historien dreier seg jo som kjent mindre om matematikk enn om mennesker. Og denne delen av historien handler om to syke, men fortsatt viljesterke menn av svært høy alder, som gjorde det til sitt siste livsmål å få oppleve en stor merkedag. Det er også i våre dager et kjent fenomen at svært gamle eller syke mennesker ofte dør på eller kort etter slike store merkedager. For at den samme mekanismen her spilte inn, taler det at omgivelsene både i Quincy og på Monticello sterkt forsøkte å oppmuntre de syke oldingene til å holde seg i live til 4. juli. Et enda sterkere indisium er likevel Thomas Jeffersons siste ord. Det var 52


hos omgivelsene en sterk frykt for at ekspresidenten skulle dø like før jubileumsdagen, da han etter en gradvis forverring av sykdommen gled inn i koma om kvelden 2. juli 1826. Den radmagre oldingen holdt seg imidlertid med kjent jernvilje i live, og stilte da han kvelden 3. juli plutselig våknet med bare ett kort spørsmål: «Er det blitt den fjerde nå?» Etter å ha hørt svaret «Nei, men det er det snart», nikket Thomas Jefferson kort, bet tennene sammen og forsvarte livet noen timer til, før han tidlig på morgenen 4. juli 1826 fredfullt åndet ut.35 At Adams fikk overleve ham, virker i liten grad å ha plaget Jefferson. Noe som også er rimelig tatt i betraktning at han jo både politisk og personlig hadde gått seirende ut av maktkampen mot Adams to tiår tidligere. Det hører med som et PS til den merkelige historien om Thomas Jeffersons død, at hans etterfølger ti år senere i det lengste ble forsøkt holdt i live frem til uavhengighetserklæringens 60-årsjubileum 4. juli 1836. Det var en lavmælt og forsiktig liten mann som tilsynelatende skilte seg sterkt fra den karismatiske og offensive Thomas Jefferson, men som etter mange års trofast tjeneste likevel endte opp som hans ønskede etterfølger.


4. PRESIDENT

James Madison

Demokratrepublikaner. Virginia. Født 16. mars 1751 i King George County, Virginia. Gift 15. september 1794 med Dolley Payne Todd (1768–1849). Ekteskapet var barnløst. Medlem av Representantenes hus 1789–97. Utenriksminister 1801–09. President 4. mars 1809–3. mars 1817. Døde 28. juni 1836 i Montpelier, Virginia.


Etter åtte år med reformer under Thomas Jefferson fulgte i innenrikspolitikken åtte rolige år under hans lavmælte og forsiktige medarbeider James Madison. I utenrikspolitikken ble det derimot en dramatisk periode, som kulminerte da Det hvite hus i 1814 ble brent ned av britene etter at presidenten hadde rømt fra hovedstaden. Skrivebordspolitikeren James Madison utøvde sin største betydning som den amerikanske Grunnlovens far. Som president kom han greit fra det, men er kanskje mest interessant fordi han kunne bli valgt. Som menneske og tenker er James Madison interessant dels grunnet sitt intellektuelle klarsyn – og dels grunnet sin totale fargeblindhet i alle raserelaterte spørsmål.

EN STILLE OG NERVØS UNG MANN Mens presidentene født på 1800-tallet i stor grad skulle bli født i tømmerhytter, ble de på 1700-tallet som regel født på plantasjer. Det gjelder også James Madison: USAs fjerde president ble den fjerde født av den jordeiende overklassen, og den tredje fra Virginias plantasjearistokrati. Han kom til verden like før midnatt 16. mars 1751, som en etterlengtet første sønn. Plantasjen var noe mindre enn den Thomas Jefferson var blitt født på åtte år tidligere. Men livsstilen var mye av den samme, og tross seks yngre søsken vokste også Madison opp i materiell velstand. Hans unge mor Eleanor Conway (1731–1829) var selv datter av en kjent godseier og tobakksprodusent, og var en intellektuelt orientert kvinne som gjennom et langt liv skulle utøve stor innflytelse på sin eldste sønn. Faren James Madison senior (1723–1801) hadde ni år gammel arvet plantasjen etter sin far, og utvidet den senere til å bli distriktets største. Med jorden fulgte for ham som for Washingtons og Jeffersons fedre sosiale forventninger, som han oppfylte ved å påta seg 55


en rekke verv i hjemstaten. Det lå i samfunnsstrukturen at den eldste sønnen skulle arve både jorden og posisjonen i lokalsamfunnet. Lite tydet imidlertid på at den unge James junior hadde større ambisjoner. Mer knyttet til moren enn faren forble han gjennom hele oppveksten ikke bare liten, spinkel og sykelig, men også sky og introvert. Med et nervøst vesen og en stemme som knapt kunne høres, gjorde den unge James Madison et ynkelig førsteinntrykk på alle han møtte. Mange av dem spurte seg hva det skulle bli til både med ham og plantasjen.1 Den intellektuelle kapasiteten var det imidlertid lite å si på. Madison blomstret opp i selskap med en inspirerende huslærer fra elleveårsalderen, og forble siden en nærmest altetende lesehest. Da Madison 20 år gammel avsluttet sine collegestudier, var han vel bevandret i moderne naturvitenskap og matematikk, men fremfor alt i filosofi og klassiske språk. Som Jefferson og mange europeiske tenkere i opplysningstiden la Madison til grunn et deistisk verdensbilde, hvor en eventuell Gud ikke blandet seg inn Jordens daglige virke, slik at menneskene hadde stor evne til å påvirke egen tilværelse. Kampen for et skille mellom politikk og religion kom alltid senere til å gjennomsyre hans arbeid.2 Sjakkspilleren Madison vant i samtiden tidlig oppmerksomhet for sine logiske og balanserte resonnementer. Sett fra ettertiden trekker hans synspunkter på rasespørsmål imidlertid mye ned. Mens Madison var en fremsynt demokrat i forholdet mellom hvite mennesker, fremstår han nemlig som plagsomt rasistisk. Madison tok ikke bare for gitt en samfunnsorden basert på rasesegregering mellom hvite og de afroamerikanske slavene. Og han skrøt ikke bare åpenlyst av hvor stort overskudd han kunne presse ut av slavene sine.3 Han tok også til orde for utryddelseskrig mot indianerne. Et skrekkeksempel er hans uttalelse fra moden alder om at de to hovedtruslene mot USAs sivilisasjon var den svarte mann som fikk leve midt iblant dem, og den røde mann som fikk leve ved deres grenser.4 Madisons rasisme var ikke basert på samtidens religiøse forestillinger om den hvite manns overlegenhet, all den tid han jo knapt var religiøs. Den skyldtes primært oppvekstforholdene. Afroamerikanernes underordning var selvsagt i det sørstatssamfunnet Madison vokste opp i, og indianerfrykten fra syvårskrigen skulle han aldri komme over. Den nervøse Madison hadde med en senere biografs ord sett tomahawken på for nært hold som barn til at han noen gang senere klarte å se noen indianere som noe annet enn menneskefiendtlige villmenn.5 Det hører med til historien at en rasistisk tro på den 56


hvite manns overlegenhet og et ensidig fokus på den hvite sivilisasjons utfordringer, den gang var utbredt blant intellektuelle også i Europa.6 Som det klassiske renessansemenneske han var bedrev Madison også naturfaglige eksperimenter, men noen praktisk mann ble han aldri. Typisk nok begynte han jusstudier for å utvide sine kunnskaper, uten ambisjoner om å bli advokat. Han kom da heller aldri til å fullføre studiene. Uavhengighetskrigen kom i veien, og ble en politisk vekkelse som for alltid skulle endre Madisons liv. De første tre årene gjorde han sin krigsinnsats i hjemstaten Virginia, først som medlem av delegatforsamlingen og senere som medlem av delstatens administrative råd. Bak sitt unnvikende vesen og sin lave stemme skjulte den kortvokste og spede James Madison store ambisjoner, og han kastet seg i 1780 straks på sjansen til å bli kontinentalkongressens yngste medlem. Med stigende selvtillit kom han til å markere seg stadig sterkere de kommende årene, som tilhenger av en sterk regjering og videre geografisk ekspansjon i vest.7 Tilbake i delegatforsamlingen i Virginia 1784–86 vant han stor oppmerksomhet, men også mange motstandere, for sin suksessrike kamp mot skatter til kristne formål og for en verdinøytral administrasjon.8

GRUNNLOVENS FAR Sin kanskje viktigste bragd utførte Madison bare 36 år gammel i 1787, da han i Jeffersons utenlandsfravær ble Grunnlovens hovedforfatter. Å få vedtatt en grunnlov med en sterk føderalmakt ble den unge Madisons politiske livsoppgave. Han lyktes tross motstand fra ledende menn i Virginia.9 USAs politiske system slik det ble fastsatt i Grunnloven, med en sterk presidentmakt balansert av en folkevalgt kongress og en høyesterett utpekt av presidenten, var i større grad enn noen andre Madisons verk. Påvirkningen fra fransk og engelsk opplysningsfilosofi er åpenbar hos ham som hos Jefferson, særlig hva angår Montesquieus lære om maktfordeling mellom en utøvende, en dømmende og en lovgivende makt. USAs politiske system skilte seg likevel klart ut, mest åpenbart ved at man i stedet for et arvelig monarki satte en president valgt for en klart avgrenset tidsperiode. Det var en løsning som skulle få stor betydning også for andre land. De arvelige monarkiene har siden blitt stadig færre, og der de har bestått, fått stadig mer av sin makt overført til folkevalgte politikere. Hva angår den lovgivende forsamling, valgte 57


Madison en tokammerløsning, men motsatt av den engelske som da hadde to folkevalgte kamre. Det brennbare spørsmålet om maktbalansen mellom store og små stater ble forsøkt løst ved at hver stat fikk to medlemmer i førstekammeret Senatet, mens antallet representanter ble differensiert etter delstatenes størrelse i andrekammeret Representantenes hus. Behovet for maktbalanse mellom delstater har vært mindre sentralt i de mer kompakte vesteuropeiske landene, og selv om prinsippet om geografisk utjevning er vanlig også her, er den amerikanske modellen i liten grad blitt adoptert. Madisons løsning har altså i liten grad spredt seg til andre land, men har fått desto mer varig betydning i USA. Tross alle senere grenseutvidelser og endringer av det amerikanske samfunnet er maktfordelingen og grunntrekkene i USAs politiske system 221 år senere i oppsiktsvekkende stor grad uendret. Siden både kongressmedlemmer og presidenten ble indirekte valgt i delstatene, var det politiske USA Madison skisserte selvsagt et lite demokratisk samfunn ifølge vår tids krav. Men like selvsagt var det en for den tiden sensasjonelt demokratisk grunnlov – sammenlignet med et Europa styrt av eneveldige monarkier og adelige med arvelige privilegier. Også det prinsipielle skillet mellom stat og kirke var et oppsiktsvekkende og slett ikke opplagt brudd med USAs europeiske røtter. I skarp motsetning til dagens situasjon gjorde Madisons grunnlov USA til et naturlig ideal for Europas radikale og intellektuelle. Skal man trekke en sammenligning til det Norge som fikk sin for den tiden radikale grunnlov 27 år senere, er James Madison den åpenbare parallellen til den norske grunnlovsfaren Christian Magnus Falsen. Deres videre skjebne ble imidlertid høyst ulik. Den karismatiske Falsen forsvant raskt ut av politikken etter å ha fått sin grunnlov vedtatt. Den tilsynelatende så beskjedne Madison fortsatte derimot tålmodig sitt politiske arbeid helt til han 20 år senere sto alene på toppen, som innehaver av den sterke presidentmakten skissert i hans grunnlov. 219 år etter at den trådte i kraft, er Madisons grunnlov den eldste som er i bruk. Det hører med til den historien at Grunnloven er blitt supplert med i alt 26 tillegg, for i uendret form ville den vært helt utilstrekkelig. Det må likevel sies at Madisons grunnlov fra 1787 både har fått større betydning og tålt tidens tann langt bedre enn hva den norske Grunnloven og andre senere grunnlover har gjort. I tillegg er Madisons innflytelse som politisk tenker klart undervurdert i Europa. Karl Marx bygget i stor grad sine studier på Madisons ideer om øko58


nomiske drivkrefter for historien. Og flere tiår før Thomas Malthus skrev om overbefolkningsproblemet i Europa, hadde James Madison i Amerika påpekt at matforsyningen ikke ville kunne øke like raskt som folketallet.10 Da Madison ble en av landets ledende menn, var han i begynnelsen av trettiårene, men hadde etter alt å dømme aldri hatt noe slags romantisk forhold til noen kvinne. Det første forsøket ble da også en heller pinlig affære, som Madison senere forsøkte å viske ut alle spor etter i sine brevvekslinger. 31 år gammel forelsket han seg hals over hode i den femten år gamle datteren til en av sine kongresskollegaer. Madison var høyt oppe da hun året etter sa ja til hans hemmelige tilbud om ekteskap, men fikk en hard nedtur da hun få måneder senere i stedet giftet seg med en medisinstudent. Etter den fiaskoen tok det over ti år før Madison våget seg på nye romantiske fremstøt. 43 år gammel giftet han seg høsten 1794 etter en kort romanse plutselig med Dolley Payne Todd, en 17 år yngre enke med en liten sønn. Bryllupet vakte både forskrekkelse og latter i bekjentskapskretsen, siden den unge konas sprudlende sosiale vesen sto i skarp kontrast til den langt eldre og tørrere ektemannen. Tross stor forskjell både i alder og sosial legning ble imidlertid ekteskapet lykkelig, selv om det forble barnløst.11

EN FØDERALIST SKIFTER SPOR – OG NÅR TOPPEN Som medlem av Representantenes hus 1789–97 fremsto Madison som en lojal føderalist og tilhenger av president Washington. Madison skrev ofte taler for presidenten, og hadde blant annet ført i pennen presidentens første innsettelsestale.12 Sin største betydning spilte Madison ellers ved utarbeidelsen av en rekke grunnlovstillegg med rettigheter.13 Han var også en viktig aktør i kompromisset mellom Hamilton og Jefferson, som i 1790 sikret etableringen av Washington D.C. som ny hovedstad. En betingelse for at Jefferson aksepterte det, var at Madison sikret støtte i sørstatene til nedbetaling av nordstatenes krigsgjeld.14 Utover 1890-tallet sluttet Madison seg imidlertid til Thomas Jeffersons opposisjon. Det er nærliggende å se dette i lys av hans personlige tilnærming til Jefferson, all den tid Madison de kommende tiårene forble prinsipiell tilhenger av en sterk føderalstat.15 Jefferson og Madisons allianse ble demonstrert bortenfor rimelig tvil i 1798, da de skrev hver 59


sin resolusjon som fordømte president Adams’ fremmedlov og oppviglerlov. Madisons resolusjon fikk særlig stor oppmerksomhet siden den var forfattet av mannen som hadde skrevet Grunnloven, og ble vedtatt av delstatsforsamlingen i hans hjemstat Virginia. Med det ble også den senere sentrale problemstillingen om delstaters rett til å underkjenne lover vedtatt i Kongressen, satt på dagsordenen.16 Madison har blitt omtalt som USAs første presidentskaper, på grunn av sin innsats for å bygge opp Thomas Jefferson på 1790-tallet.17 Det er det god dekning for. Madison var selv den innenfor demokratrepublikanernes rekker som sto nærmest til å utfordre Jefferson, men innså at Jefferson hadde langt bedre sjanser enn ham selv til å vinne presidentvalget i 1800. Det kom ikke som noen overraskelse da han etter Jeffersons valgseier ble utnevnt til utenriksminister. Madison forble gjennom de åtte årene som fulgte Jeffersons nærmeste medarbeider, og utøvde svært stor innflytelse på regjeringens politikk. Madison og Jefferson var helt på linje både med hensyn til krigen mot Tripoli, og Louisiana-handelen. Jeffersons mislykkede handelsembargo mot Storbritannia og Frankrike var i realiteten Madisons feilvurdering.18 Inntrykket av Madison som en verdensfjern teoretiker ble styrket av fiaskoen, men han ble likevel Jeffersons ønskede etterfølger. For første gang ble demokratrepublikanernes kandidat i 1808 valgt av et nasjonalt partilandsmøte, men nominasjonen var en formalitet. Madison ble svært overbevisende nominert med 83 stemmer mot tre for hans gamle venn James Monroe, og tre for New York-politikeren George Clinton. At føderalistene gjenvant noe av det tapte i New England, kunne ikke kompensere demokratrepublikanernes sterke stilling i sør og vest, og Madison vant trygt 12 av 17 delstater ved presidentvalget.19 Da James Madison ble valgt til president, var han 57 år gammel, men fortsatt en nervøs og introvert mann uten stemmekraft til å holde offentlige taler. I tillegg hadde han hele livet slitt med en beslutningsvegring som gjorde ham til en lite dynamisk politiker. Madison var rask og god til å resonnere og til å utrede vanskelige saker, men treg og dårlig til å konkludere. Man skal være svært forsiktig med å si at han ville være utenkelig som statsleder i et moderne mediesamfunn. Norges tidligere statsminister Trygve Bratteli er et av flere kjente eksempler på at introverte menn med integritet, tålmodighet og intellektuell kapasitet også i moderne tid har nådd helt opp til å bli statsledere. Og i det tidlige 1900-tallets USA kunne en så fåmælt og reservert person som Calvin 60


Coolidge bli en svært populær president.20 At Madison med langt mer ekstreme sosiale handikap kunne nå helt til topps i en så hardfør tid, sier mye om det skrevne ords makt og respekten for Madisons intellektuelle kapasitet. Det skal likevel primært forstås ut fra en svak opposisjon og en sterk støtte fra den avgående president Thomas Jefferson. Madison innså det, og anstrengte seg for å vise kontinuitet blant annet ved å beholde Jeffersons visepresident og tre av hans statsråder. Også under Madison var det anstrengt forhold mellom presidenten og visepresidenten, etter at hans visepresidentkandidat George Clinton under valgkampen hadde gjort et helt mislykket forsøk på å utfordre Madison som presidentkandidat. Derimot klarte Madison langt på vei å samle demokratrepublikanerne, ved i 1811 å tilby sin tidligere rival James Monroe stillingen som utenriksminister. Det ble et viktig valg særlig fordi utenrikspolitikken kom til å dominere Madisons presidentperiode. Etter at Jefferson før sin avgang i praksis hadde oppgitt handelsembargoen mot Storbritannia og Frankrike, var Madisons store utfordring å få de europeiske stormaktene til å respektere amerikanske skips nøytralitet. Madisons resept ble – etter noen måneders nøling – et tilbud om å gjenopprette handelen med den av de krigførende partene som først lovet å respektere nøytraliteten til amerikanske skip. Napoleon Bonaparte slo i 1810 til på det tilbudet, noe som politisk passet den franskvennlige Madison godt. Ulempen var at britene som verdens sterkeste sjømakt gikk enda hardere til verks mot amerikanske skip. Og dermed økte utover i 1811–12 presset på president Madison for å erklære krig mot britene.

PRESIDENTEN SOM MÅTTE RØMME DET HVITE HUS Tross embargofiaskoen var begynnelsen av 1800-tallet en periode hvor optimismen for USAs styrke overfor den gamle verden i Europa var stor. I det toppolitiske miljøet så mange krigshauker napoleonskrigene som en gylden mulighet til å fordrive britene fra Canada. Det var et standpunkt Madisons nye utenriksminister James Monroe sluttet seg til. En presset og stresset Madison nølte i kjent stil i det lengste, men 1. juni 1812 sto han der for å hviske frem et forslag om krig mot Storbritannia.21 Forslaget ble vedtatt av Kongressen, men debatten viste en stadig dypere geografisk splittelse som ble bekreftet ved presidentvalget 61


få måneder senere. Madison ble gjenvalgt med styrket oppslutning fra sør og vest, men tapte med store sifre i New England – hvor motstand mot krigen ga føderalistene et siste oppsving.22 At Madison med seier i elleve av atten delstater fikk et lite overbevisende gjenvalg, skyldtes i stor grad at krigen hadde fått en dårlig start. USAs marine klarte seg uventet godt, men på land dominerte britene i allianse med indianere slagmarken i 1812–13. En medvirkende årsak til det var Madisons mangelfulle krigsforberedelser og uheldige valg av militære ledere. Det ble aller tydeligst demonstrert da hans øverstkommanderende general først foretok et overoptimistisk angrep inn i Canada, for så å overgi alle sine styrker til motstandere som viste seg å være underlegne. Anført av yngre generaler som William Henry Harrison og Andrew Jackson, kom hjemmestyrkene gradvis på offensiven, men ved fronten i sørøst sto britene fortsatt så sterkt at Washington D.C. sto i fare for å falle. Et av de mest ydmykende øyeblikk i presidentmaktens historie inntraff i august 1814, da presidenten i all hast rømte til Virginia, mens britene inntok Washington D.C. og brente ned både Det hvite hus og Kongressen. Denne fremferden mot et sivilisert land vakte imidlertid sterke reaksjoner i Storbritannia, og senhøsten 1814 var krigstrettheten stor på begge sider.23 I desember 1814 kom en delegasjon utsendt av president Madison til enighet med sine britiske motparter om fredsavtalen i Gent, som fastslo geografisk status quo fra 1812. En amerikansk historiker med sans for spissformuleringer har med stor rett hevdet at 1812-krigens årsaker var forsvunnet før krigen startet, at den ble utkjempet på falske premisser, at ingen av hovedmålene ble oppfylt, og at krigens største seier ble vunnet etter at freden var inngått.24 Krigen kostet mer enn 2000 amerikanere livet uten å oppnå verken noen landevinning i nord eller noen britisk anerkjennelse av amerikanske skips nøytralitet. Krigsårene skapte imidlertid sterk vekst for næringslivet, og utfallet av denne andre uavhengighetskrigen kom til å innebære britenes endelige aksept av selvstendigheten til de tidligere koloniene i Nord-Amerika. Det kjentes mer som en seier enn et nederlag for amerikanerne. Og før budskapet om fredsavtalen fra Gent nådde over havet, hadde den krigsglade general Andrew Jackson benyttet sjansen til å avslutte med en stor seier i slaget om Florida i januar 1815. Med avslutningen av napoleonskrigene, kom problemet med britiske bordinger av amerikanske skip til å bli langt mindre. Der62


med vant president James Madison alt i alt mer enn han tapte på krigen. Med den utenrikspolitiske situasjonen foreløpig avklart, kom innenrikspolitikken mer i fokus i Madisons siste år som president. Viktigst ble etableringen av den andre amerikanske nasjonalbanken i 1816. USA hadde da vært uten en nasjonalbank i fem år, etter at den førstes tjueårsmandat utløp i 1811. Det kan synes som Madison med dette var på glid tilbake mot føderalismen. Nasjonalbanken var et forslag fra hans rival Alexander Hamilton, som Madison tidligere hadde motarbeidet fordi han ikke fant støtte for den i sin egen grunnlov.25 Inntrykket av Madison som en forbeholden tilhenger av føderalstatens vekst, styrkes av at han avsluttet sin presidentkarriere med å nedlegge veto mot et nytt samferdselsprogram, som han anså i strid med Grunnloven.26 Grunnloven var fra et teoretisk perspektiv Madisons store verk, men i hans senere virke som praktisk politiker fungerte den ofte som en tvangstrøye.27

«ONLY A CHANGE OF MIND, MY DEAR» Etter mønster fra George Washington og Thomas Jefferson reiste Madison etter sin andre presidentperiode hjem til et rolig liv på barndommens plantasjemarker i Virginia. Også Madison fikk i noen grad slite med plantasjens sviktende økonomi, men han forble som en av distriktets største jordeiere en rik og respektert mann. Egne barn fikk James Madison aldri, og hans kones alkoholiserte og eventyrlystne stesønn ble ham bare til besvær.28 Med en langt yngre kone og en lang rekke nevøer og nieser, fremsto den vevre, lille statsmannen på Montpelier likevel lykkelig som politisk pensjonist. Interessen for hjemstaten og Virginias utvikling slapp ham aldri, og Madison ble sammen med sin gamle venn Jefferson en engasjert talsmann for opprettelsen av universitetet i Virginia. Som pensjonert statsmann uttalte han seg utvetydig mot den rett for delstatene til å tilsidesette lover vedtatt av Kongressen, som han tilsynelatende hadde støttet da han i 1798 fikk Virginia til å sette til side president Adams’ nye presselover. Den aldrende ekspresident Madison fremsto ellers som en nasjonal kompromissmaker i spørsmålet om unionens fremtid. Han erkjente klarsynt at strid om slaverispørsmålet ville bli et problem i fremtiden. Hans foreslåtte løsning på problemet – tvangsdeportasjon av slaver til Afrika – kom imidler63


tid aldri til å bli noe alternativ verken for konservative slaveeiere i sør eller radikale slaverimotstandere i nord. I rasespørsmål forble James Madison til det siste et fortapt barn av en sterkt rasistisk samtid.29 James Madison ble den siste overlevende ikke bare av de som underskrev Grunnloven, men også blant dem som hadde vært med på kontinentalkongressen under uavhengighetskrigen. Når han i samvær med nære venner våget å vise sin humor, kunne han bemerke at han nå snart hadde overlevd seg selv.30 I åttiårene ble han stadig mer plaget av revmatisme, og 85 år gammel var James Madison i samme situasjon som John Adams og Thomas Jefferson hadde vært ti år tidligere. Det var usikkert om han ville få oppleve jubileumsfeiringen 4. juli. Madison selv hadde imidlertid oppfylt alle sine ambisjoner, og var blitt en avslappet gammel mann. Han sa nei da legen tilbød ham kunstige medikamenter som skulle holde ham i live til 4. juli. 28. juni 1836 kollapset James Madison i sitt hjem, men besvarte niesens bekymrede spørsmål om hva som hadde skjedd med et rolig «Only a change of mind, my dear».31 Så var han borte. Hans hjertesvikt ble slutten ikke bare på familien Madisons politiske karriere, men også på dens godseiertilværelse i Virginia. Den fortsatt livsglade enken reiste tilbake til hovedstaden, og få år senere så hun seg nødt til å selge Montpelier for å dekke sitt forbruk og sin sønns utallige skylder. Den personlig nøkterne Madison, som hele sitt liv forble knyttet til arvejorden på Montpelier, ville sikkert ristet trist på hodet om han hadde kunnet se det. Men det avspeilet en større samfunnsutvikling, der leveveien gradvis raste vekk under den slavedrevne plantasjeøkonomien i sørstatene.

BLANDEDE RESULTATER FOR EN OVERVURDERT PRESIDENT? Tross de politiske forskjellene er det som politikertyper mange åpenbare likheter mellom James Madison og John Adams. Begge kom til makten primært på støtten fra en populær avgående president, og fremsto senere som noe bleke arvtakere. Madison klarte til forskjell fra Adams å bli gjenvalgt, og med et stort unntak for alle raserelaterte spørsmål var han også mer på linje med fremtidens politiske utvikling. Sett fra ettertiden er Madisons vei frem til makten på mange måter mer interessant enn hans periode ved makten. President Madison var tilsynelatende en mann uten stemme i de store taleres tid, og en fredens mann i 64


et århundre av krig. Slik sett er han en interessant illustrasjon av de ofte undervurderte intellektuelle kvalitetene på det tidlige 1800-tallets USA. Men gjennom hele sitt voksne liv forble Madison et maktmenneske, i så stor grad at man kan ane et revansjbehov fra en sosialt handikappet ung mann. Og med til historien om den sammensatte James Madison hører også at denne stillferdige og kultiverte mannen ble USAs første krigerpresident.32 James Madisons avgang som president i 1817 forløp udramatisk og utgjorde tilsynelatende ikke noe stort skille. Etter Madison overtok hans utenriksminister, som også var en godseier fra plantasjearistokratiet i sørstatene. Under overflaten var mye likevel i ferd med å endre seg i det amerikanske samfunnet. Mannen som etterfulgte James Madison, skulle symbolsk nok bli den siste godseieren fra Virginia som ble valgt til president i USA33, og det til tross for at han ganske uventet ble den mest populære og samlende presidenten siden George Washington.


5. PRESIDENT

James Monroe

Demokratrepublikaner. Virginia. Født 28. april 1758 i Westmoreland, Virginia. Gift 16. februar 1786 med Elisabeth Kortright (1768–1830). Fikk med henne barna Eliza Monroe (1786–ca. 1835), James Spence Monroe (1799–1801) og Maria Hester Monroe (1803–50). Senator 1790–94. Guvernør i Virginia 1799–1802 og 1811. Utenriksminister 1811–17 og samtidig krigsminister 1814–15. President 4. mars 1817–3. mars 1825. Døde 4. juli 1831 i New York City.


Begrepet Monroe-doktrinen er i dag mer kjent enn navnet James Monroe, i hvert fall hvis man spør europeere. Det er hva angår president Monroe og hans amerikanske samtid sterkt urettferdig. Dette for det første fordi Monroe-doktrinen først oppsto som begrep mange år senere: Monroe selv gikk i graven uten noen gang å ha hørt om den. Men for det andre også fordi den i dag lite kjente James Monroe av sin samtid ble oppfattet som en sjeldent suksessrik president. Mest interessant er han sett fra ettertiden likevel som en historisk overgangsfigur, fra en tid da USAs uavhengighet var fastslått og store interne konflikter var på vei opp.

EN UNG PLANTASJEEIER OG HANS UAVHENGIGHETSKRIG James Monroe ble født i Westmoreland i Virginia 28. april 1758, og var som Jefferson og Madison eldste sønn av en jordeiende familie. Familien var av engelsk avstamning, og stammet på farssiden fra 1300-tallskongen Edvard III. Når langt mindre er kjent om James Monroes oppvekst enn om de tidligere presidentene, skyldes det mye at han tross kongelig avstamning vokste opp under enklere forhold. Faren Spence Monroe (død 1774) hadde arbeidet seg oppover i samfunnet som snekker, og plantasjen hans ble aldri noe storgods. Han var likevel en politisk engasjert mann, som sammen med George Washington og andre samfunnsstøtter i 1760-tallets Virginia tok til orde for boikott av britiske varer. Lite er kjent om hans kone Elizabeth Jones, utover at hun var en for tiden velutdannet kvinne som sønnen beholdt gode minner om. James ble sendt på skole elleve år gammel, og viste seg å ha et lyst hode særlig i latin og matematikk. Barndommen ble imidlertid tidlig avsluttet, da han som 16-åring arvet plan67


tasjen, pengene og forsørgeransvaret for sin mor og sine yngre søsken.1 Etter at studiene til James Monroe var blitt avbrutt av krigsutbruddet, meldte han seg våren 1776 som frivillig til de militære styrkene. Som ung løytnant deltok han i George Washingtons suksessrike felttog etter overraskelsesangrepet over Delaware-elven julen 1776.2 Monroe var nær ved å forblø under slaget ved Trent, men overlevde og ble forfremmet først til kaptein og så til major for sitt heltemot. Høsten 1778 trakk Monroe seg etter konflikter med sin øverstkommanderende. Han reiste hjem og konsentrerte seg om plantasjen sin, til han i 1780 ble utnevnt til oberst og militærkommisjonær for Virginia. Monroe etablerte under uavhengighetskrigen en rekke kontakter til eldre menn, blant dem de senere presidentene George Washington, Thomas Jefferson og James Madison, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. Monroe la mye arbeid i å opprettholde disse kontaktene, selv om hans frykt for konspirasjoner og kritikk førte til mange sammenstøt også med gamle venner. Med Jefferson som privatlærer i jus, leste Monroe seg uten formelle studier til advokatbevilling. Han tjente som medlem av styringsrådet for Virginia i 1782–83, og påtok seg sitt første rikspolitiske verv som delegat til grunnlovskongressen 1783–86.3 Midt under grunnlovskongressens sluttfase giftet den 27 år gamle James Monroe seg våren 1786 med Elizabeth Kortright, en ti år yngre datter av en kjent offiser og handelsmann fra New York. Deres første barn ble født før utgangen av året, og selv om det tok tretten år før neste fødsel, skal ekteskapet ha vært lykkelig. Den unge fru Monroe fremsto likevel som noe mindre sosial enn sin ektemann, og hennes stadig større helsemessige problemer ble en tung belastning for ham. En sorg var det også at deres eneste sønn døde som barn, selv om begge døtrene klarte seg bra.4 For Monroe som for Washington, Jefferson og Madison, ble politikken dermed en opplagt livsoppgave. Han var ikke bare den fjerde presidenten som var en privilegert sønn av jordeieraristokratiet i Virginia, men også den fjerde som ikke hadde en sønn til å føre arven videre.

68


EN LANG OG VAKLENDE VEI TIL TOPPEN Det er åpenbare likheter mellom James Monroe og den nesten jevngamle James Madison. Begge var talentfulle unge menn fra plantasjearistokratiet som etter å ha måttet avbryte sine studier fikk sine første rikspolitiske verv under uavhengighetskrigen, og senere fikk sine liv dominert av toppolitikken. Av vesen var de likevel svært forskjellige. Mens Madison hele livet forble en lavmælt og sjenert mann som gjorde et svakt førsteinntrykk, utviklet Monroe seg fra en noe reservert ungdom til en sjarmerende og sosialt allsidig mann folk umiddelbart fikk tiltro til. I kraft av overlegne intellektuelle talenter og skriveferdigheter ble Madison likevel den mer fremgangsrike av de to fra og med sin rolle som grunnlovsfar i 1787–89. Monroe gikk på et knepent tap etter en vennskapelig valgkamp, da de to i 1788 konkurrerte om en plass i Representantenes hus.5 Det var imidlertid et prestisjenederlag som han med karakteristisk optimisme raskt vendte til seier, ved året etter å bli valgt inn i Senatet. Monroes politiske karriere virket truet da han en kort periode på slutten av 1780-tallet motarbeidet Virginias ratifisering av Grunnloven.6 Han tok seg imidlertid raskt inn igjen, og ble en tilhenger av Grunnloven og president Washington. I Senatet fremsto Monroe likevel tidlig som en tilhenger av Thomas Jefferson og hans demokratrepublikanske opposisjon, blant annet som motstander av Jay-avtalen med britene.7 Et oppdrag som ambassadør i Paris 1794–96 ble lite vellykket, selv om både Monroe og hans kone hadde en sterk interesse for Frankrike. Monroes generasjon hadde ikke vokst opp med den rotfestede lojalitet til Storbritannia som George Washington og John Adams hadde gjort, og han fremsto i forlengelsen av sine krigsopplevelser som pro-fransk i utenrikspolitikken. Dette kom sterkt til å prege ambassadørens virke, og han ble hjemkalt av president Washington etter å ha motarbeidet en avtale med Storbritannia. En episode som viser den stigende betydningen USA ble tillagt i Frankrike inntraff imidlertid da et besøk ambassadørfrue Monroe foretok på dødscellen til en fransk adelskvinne, viste seg å føre til kvinnens benådning.8 Ved hjemkomsten fra Paris i 1796 sto James Monroe uten rikspolitiske verv, og under president John Adams hadde han tilsynelatende også dårlige utsikter til å få noen. I 1799 ble han imidlertid valgt til guvernør i hjemstaten, og med Jeffersons maktovertagelse i 1801 åpnet 69


døren seg på nytt til regjeringskontrollerte verv. Monroe fikk igjen et landskjent navn da han i 1803 representerte USA i forhandlingene med Napoleon Bonaparte, som viste seg å føre til Lousiana-handelens dobling av USAs areal. Hans påfølgende fireårsperiode som ambassadør i London ble mindre fremgangsrik, men det kom ikke som noen større overraskelse og kan i liten grad legges Monroe til last. Jefferson-administrasjonen hadde et svært anstrengt forhold til Storbritannia, og valgte seg i Monroe konsekvent nok en ambassadør som også hadde det.9

KONFLIKT OG FORSONING MED EN GAMMEL VENN Tilbake i USA i 1807 siktet Monroe seg raskt inn på å bli Thomas Jeffersons etterfølger som president året etter. Det viste seg å være en av hans karrieres alvorligste feilvurderinger. Da Jefferson gjorde det klart at han foretrakk sin utenriksminister James Madison, viste det seg raskt at løpet var kjørt for utfordreren Monroe. Monroe boikottet sammen med sine tilhengere demokratrepublikanernes partilandsmøte i 1808, og fikk i likhet med den andre hovedutfordreren, George Clinton, bare tre proteststemmer da Madison ble nominert. Mens Clinton seilte opp som Madisons mulige arvtaker da han ble tilbudt vervet som visepresident, ble Monroe stående igjen uten noen post verken i regjeringsapparatet eller diplomatiet. James Monroe var ved 50-årsalderen igjen støtt ut i kulden. Mens visepresident Clinton straks overspilte sin hånd ved å motarbeide Madison i valgkampen, klarte imidlertid Monroe med kjent pragmatisme raskt å omstille seg etter situasjonen. Høsten 1810 ble han valgt til guvernør i Virginia, og ba både sine tilhengere og folk i hjemstaten lojalt om å støtte regjeringen og det demokratrepublikanske partiet. Den utstrakte hånden fra Monroe bidro, sammen med startproblemer for Madisons svakt besatte regjering, til at Monroes guvernørperiode denne gangen bare varte et par måneder. Allerede i mars 1811 ble han kalt til Washington D.C., denne gangen for å overta som utenriksminister.10 Betydningen av utnevnelsen var vanskelig å overse: Utenriksministerembetet var det vanligste springbrettet til presidentskapet, og Madison hadde selv blitt president etter åtte år som Jeffersons utenriksminister. Madison og Monroe synes begge raskt å ha blitt innforstått med en videre timeplan som tilsa at Madison skulle være president til 1817 og 70


Monroe deretter etterfølge ham. De to var jevngamle menn, med mye til felles på det private plan, og sto politisk nær hverandre også i sin skepsis til Storbritannia i utenrikspolitikken. Den mer handlekraftige Monroe konkluderte tidligere enn president Madison med at krig mot Storbritannia var blitt uunngåelig. Da krigen brøt ut sommeren 1812, ble Monroes posisjon i regjeringen ytterligere styrket. Ett år, i 1814–15, fungerte han samtidig som utenriksminister og krigsminister – og rykket endog som snarest selv ut i felten under et britisk angrep på Maryland.11 Krigsutbruddet var et stort sjansespill, der Monroe satset både nasjonens eksistens og sin egen politiske karriere på en optimistisk vurdering av USAs militære styrke. Man skulle tro at hans nominasjon var sikret, da krigen endte med et utfall de fleste i USA oppfattet som en seier våren 1815. Med støtte fra ekspresident Jefferson og president Madison ble da også Monroe innstilt som presidentkandidat året etter. Mye på samme måte som føderalistenes hegemoni på 1790-tallet, var imidlertid hegemoniet til demokratrepublikanerne i ferd med å sprekke midt på 1810-tallet. Øst sto mot sør og vest i strid om krigen og utenrikspolitikken. Monroes nominasjon ble i forlengelsen av det lite overbevisende: Han beseiret finansminister William Crawford med de knepne sifrene 65–54, selv om Crawford trodde så lite på egne sjanser at han offisielt ikke stilte som kandidat. Selve valgkampen ble langt mindre dramatisk. Restene av det føderalistiske partiet sto enda mer splittet omkring krigen enn demokratrepublikanerne, og vant bare tre delstater i New England.12

PRESIDENT FOR «DE GODE FØLELSERS ÆRA» Valget av Monroe til president i 1816 innvarslet åtte år hvor USA nærmest fungerte som en ettpartistat, uten en organisert opposisjon til presidenten. Om Jefferson var mannen som først hadde styrtet de konservative føderalistene fra makten, ble Monroe mannen som definitivt gravla deres håp om noen gang å vinne den tilbake. Midlertidig avbrutt av en økonomisk depresjon 1819–21 fulgte åtte fredsår preget av økonomisk vekst og geografisk utbygging internt i USA. Perioden Monroe styrte USA, ble senere ofte omtalt som «de gode følelsers æra».13 Renominasjonen i 1820 var så åpenbar at et dårlig besøkt partilandsmøte ikke tok saken opp til votering, og samme høst ble James Monroe som 71


den eneste presidenten etter George Washington valgt uten motkandidat.14 Monroe forble en forsiktig president, med et vennskapelig forhold til Kongressen. Sitt eneste veto nedla han i 1822, da han som forgjengeren Madison anså at større infrastrukturprogrammer lå utenfor føderalstatens oppgaver.15 Den største politiske spenningen fant typisk nok sted internt i regjeringen, der det pågikk en intens dragkamp om å få bli den populære Monroes etterfølger.16 Under overflaten var Monroes presidentperiode likevel langt fra udramatisk, og flere senere viktige stridsspørsmål ble synlige under ham. Mest gjaldt det slaverispørsmålet: Motsetningen mellom den slaveridrevne plantasjeøkonomien i sør og den arbeiderdrevne industrien i nord ble for alvor satt på kartet med opprettelse av flere nye delstater i Monroes første presidentperiode. Det var en motsetning som skulle prege landet helt frem til borgerkrigen. Den første utsettelsen av striden ble Missouri-kompromisset av 1820. Missouri ble da opprettet som slavestat og Maine som fristat, samtidig som slaveriet ble forbudt vest for Missouri og nord for 36.30 grader. Kompromisset ble etter langvarig tautrekking akseptert av Kongressen. Monroe var lenge innstilt på å nedlegge veto mot Missouri-kompromisset, fordi han anså at Grunnloven ikke ga Kongressen rett til å forby slaveriet over hodet på delstatene. Det var et synspunkt som er lett å forstå ut fra Monroes bakgrunn som slaveeier fra sørstatene, og som beholdt betydelig oppslutning i USA helt frem til borgerkrigen. Sett i lys av vår tids moralske begreper og menneskerettighetsidealer tar det seg dårlig ut, og styrker et inntrykk av at Monroe som forgjengeren Madison var et barn av sin sterkt rasistiske sørstatstid. Realpolitisk viste det seg imidlertid at pragmatikeren Monroe igjen vurderte situasjonen godt, da han etter lang tids tvil aksepterte kompromisset av frykt for at saken ellers kunne utløse en borgerkrig. For Monroes presidentperiode drev krisen over med kompromisset, og det ble stående i 25 år etter hans avgang.17

INDIANERKRIG OG MONROE-DOKTRINEN Også forholdet til indianerne ble ytterligere tilspisset under Monroe. Den første regulære krigen med indianerne, senere kjent som Den første seminolkrigen, ble utkjempet få måneder etter Monroes maktovertagelse. Stridens kjerne var at seminolindianere fra leirer i det spanskkontrollerte Florida angrep sivilbefolkningen i Georgia, uten at den spanske 72


regjeringen kunne eller ville reagere. Monroe grep til sterke virkemidler da han ga en av de største heltene fra 1812-krigen, general Andrew Jackson, frie hender til å rydde opp. Indianernes tap bekymret knapt Monroe, som mot slutten av sin presidentperiode lanserte ideen om å tvangsforflytte dem til områder vest for Mississippi.18 Deres skjebne kom da også helt i skyggen av at Jackson i forbifarten også henrettet to britiske statsborgere. President Monroe spilte et høyt politisk spill, da han ignorerte press fra Storbritannia og råd fra sine medarbeidere om å straffe Jackson. Satsningen ga jackpot for presidenten: Trusselen fra seminolene forsvant, krigsseieren skapte en nasjonal begeistringsbølge og regjeringen i Spania ble skremt nok til at den i 1819 solgte Florida til USA. Forholdet til Storbritannia gikk inn i en krise, men den drev over med avtaler som avmilitariserte de store innsjøene i Nord-Amerika og fastla grensen mellom USA og Canada. Den tidligere så franskvennlige Monroe gjennomførte som president slik en pragmatisk tilnærming til Storbritannia. Det står som et trendskifte: Etter at utviklingen i perioden 1800–1818 hadde gått mot et stadig mer tilspisset forhold mellom Storbritannia og USA, startet under Monroe en forsiktig tilnærming. Den skulle tross senere svingninger bli videreført helt inn i etterkrigstiden.19 Sin varigste betydning i utenrikspolitikken utøvde James Monroe likevel overfor Latin-Amerika. Når Monroe selv for mange faghistorikere i dag er en doktrine mer enn en president, skyldes det en erklæring han avga for Kongressen i desember 1823, om at USA i fremtiden ikke ville tillate nye europeiske koloniseringer på det amerikanske kontinentet. Begrepet Monroe-doktrinen skal illustrerende nok først ha blitt tatt i bruk mange år etter James Monroes død. Monroe hadde ingen hensikt om å fordrive de europeiske kolonier som eksisterte ikke bare i Latin-Amerika, men også i Canada og Alaska. Erklæringen var ment som et forebyggende tiltak, og for å motvirke uro skapt av rykter om nye europeiske koloniseringer. Motsatt av hva som ofte antas, var den ikke primært rettet mot Storbritannia. Tvert imot var det i samtiden allment antatt at USA ved en krig mot europeiske stormakter i Latin-Amerika ville måtte basere seg på støtte fra den britiske marinen, og Monroe vurderte lenge å avgi erklæringen sammen med britene.20 Erklæringen var i stedet rettet mest mot Spania, som kunne forsøke å gjenerobre Mexico og andre tapte kolonier i Latin-Amerika. Og dernest mot Russland, som fra Alaska kunne tenkes å ekspandere 73


sørover. På lengre sikt skulle Monroe-doktrinen imidlertid peke fremover mot en fordrivelse av de europeiske kolonimaktene fra det amerikanske kontinentet. James Monroes erklæring forble et viktig grunnlag for USAs utenrikspolitikk under hele 1800-tallet, og er med modifiseringer fra flere av 1900-tallets presidenter fortsatt i bruk. Erklæringen var i stor grad utarbeidet av Monroes betrodde utenriksminister John Quincy Adams, men det var presidentens avgjørelse og ansvar å gå ut med den.21 Med det sikret Monroe sitt navns plass i internasjonal historie. Mindre kjent, men også viktig for Latin-Amerikas videre utvikling, ble Monroes beslutning om å anerkjenne nye nasjonalstater der.22

«DEN SISTE AV TREKANTHATTENE» Sin popularitet til tross valgte Monroe i 1824 å gi seg mens leken var god, og utfordret ikke tradisjonen med å søke et tredje gjenvalg. Som forgjengerne Washington, Jefferson og Madison reiste han hjem til sin plantasje i Virginia. Monroes økonomiske problemer var ved avgangen større enn forgjengernes. Inntil Kongressen delvis innfridde hans krav om betaling for tidligere diplomatoppdrag, var ekspresidenten for gjeldsslave å regne. Som Jefferson og Madison engasjerte Monroe seg for det nye universitetet i Virginia, og i tillegg representerte han sin hjemregion i en forsamling som skulle utarbeide grunnlov for Virginia. Årene etter presidentskapet ble likevel lite lykkelige: I tillegg til vedvarende økonomiske problemer kom først svigersønnens og så konas død. Høsten 1830 forlot Monroe Virginia og flyttet inn hos sin yngste datter i New York. Han hadde planer om å bli historisk ved som den første president å skrive sine memoarer, men kom aldri til å realisere verken den eller en planlagt bok om likheter mellom USA og Romerriket. Helsen sviktet ham raskt i New York, og 4. juli 1831 ble James Monroe i stedet historisk som den tredje president som døde på nasjonaldagen.23 177 år etter James Monroes død er det åpenbart at han fikk størst betydning i utenrikspolitikken. Det skjedde dels for Latin-Amerika og forholdet til Europa gjennom Monroe-doktrinen, dels gjennom Seminol-krigen og den påfølgende overtagelsen av Florida fra Spania, og dels gjennom en mindre kjent tilnærming til Storbritannia. Det kan således trekkes en lang, om enn også tynn og viklete, linje fra Monroe og til etterkrigstidens verdensorden, hvor USA helt dominerte på 74


det amerikanske kontinentet og hadde Storbritannia som sin nærmeste allierte i Europa. Det må imidlertid da tilføyes at den supermaktstatus og den dominans over andre verdensdeler USA skulle ha på 1900-tallet, lå langt utenfor forståelseshorisonten for pragmatikeren Monroe. Selv om Monroe lyktes med å bli landets mest populære president etter George Washington, ble hans varige betydning for innenrikspolitikken mindre. En tidligere visepresident påsto i 1815 at Monroe aldri hadde hatt noen egen mening om noe som helst.24 Det er en uttalelse preget av misunnelse, som dessuten må leses i lys av 1800-tallets ofte hatske personkarakteristikker. Til illustrasjon av dette hadde den samme rivalen tidligere i samme uttalelse påstått at Monroe var uklar, dum, kunnskapløs, ubesluttsom, feig, hyklerisk og allment inkompetent. En kime av sannhet er det likevel i påstanden om Monroes manglende meninger. Han forble gjennom hele karrieren en rund og fleksibel pragmatiker, med egne karrieremuligheter som fellesnevneren. Hans syn på Grunnloven skiftet på 1780- og 90-tallet flere ganger, og etter flere tiår som pro-fransk fremsto han plutselig som en britisk-vennlig president. Monroes popularitet som president skyldtes i stor grad at han styrte i en vekstperiode uten umiddelbare konflikter, samt at han viste en behendig evne til å skyve de mulige konfliktene som fantes foran seg. Det har ofte vært sagt om en av Danmarks mest fremgangsrike statsministere at det var hans store lykke aldri å bli overvurdert.25 Det kan passe godt også på James Monroe. Illustrerende er i så måte den europeiske gjesten som hadde tenkt å spørre president Monroe om hvorfor han hadde ansatt en så undermåls sekretær – inntil det gikk opp for gjesten at han alt snakket med presidenten.26 Ingen, heller ikke Monroe selv, forsøkte noen gang å late som han intellektuelt var av kaliberet til forgjengerne Jefferson eller Madison. Men Monroe kompenserte det ved sine evner som pragmatisk realpolitiker og menneskekjenner. Som president demonstrerte han en fingerspissfølelse for folkemeningen, som peker fremover mot den demokratiske revolusjon USA gjennomgikk i tiårene etter hans avgang. Slik ble Monroe undervurdert til han ble president, deretter overvurdert mens hans var president – og så igjen undervurdert.27 En senere biografs omtale av Monroe som «den siste av trekanthattene»28, er samtidig også dekkende: Han står i stor grad igjen som en overgangsfigur. Fire av de fem første presidentene hadde kommet fra jordeieraristokratiet i Virginia, og de hadde alle fått styre USA i 75


to fulle perioder. Monroe var verken den minst vellykkede eller den minst populære av dem, men han ble likevel den siste valgte president fra Virginia og den siste president valgt uten motkandidat. Den første presidenten som ikke hadde spilt en sentral rolle i 1776, ble også den siste som hadde gjort det i 1789. Monroe var den siste presidenten som hadde vært George Washingtons medarbeider, og ble med sin forsiktighet og sitt fokus på sikkerhetspolitikk i stor grad også mannen som fullførte nasjonsfarens politiske livsverk. Ved Monroes avgang i 1825 var selvstendigheten sikret, men nye, store problemstillinger var på full fart opp. Det gjaldt partisystemet, maktbalansen mellom delstatene og føderalstaten, motsetningen mellom nord og sør, slaveriet, veststatene og indianerne, grensedragningene i nord og sør og USAs rolle i verdenssamfunnet. Flere av disse problemstillingene skulle bidra til å gi Monroes mer prinsippfaste etterfølger en kortere og mer konfliktfylt presidentperiode.

Presidentene av Hans Olav Lahlum  

I denne boken tegner Hans Olav Lahlum spennende portretter av de amerikanske presidentene - enten de heter Lincoln og er berømt for å opphev...

Presidentene av Hans Olav Lahlum  

I denne boken tegner Hans Olav Lahlum spennende portretter av de amerikanske presidentene - enten de heter Lincoln og er berømt for å opphev...