«Han ga henne ikke eiendommen tilbake av veldedighet. Han kommer til å ønske en eller annen form for gjentjeneste,» bifaller Richard. «Det finnes ikke en kvinne ved hoffet han ikke har ligget med. Hvorfor skulle han ikke prøve seg på Elizabeth?» «En lancastrianer,» sier Edward, som om det burde sikre vårt fiendskap, og Lionel nikker snusfornuftig. «En vanskelig mann å avvise,» sier Anthony tankefullt. Han er mye mer verdensvant enn John; han har reist over hele den kristne verden og studert hos store tenkere, og foreldrene mine lytter alltid til ham. «Jeg vil anta, Elizabeth, at du kunne komme til å føle deg kompromittert. Jeg er redd du ville føle deg forpliktet overfor ham.» Jeg trekker på skuldrene. «Slett ikke. Jeg har bare fått tilbake det som er mitt. Jeg ba kongen om rettferdighet og fikk det, som seg hør og bør, som enhver ydmyk borger med loven på sin side burde.» «Ikke desto mindre, hvis han tilkaller deg, drar du ikke til hoffet,» sier far. «Dette er en mann som har forsynt seg av halvparten av Londons gifte kvinner, og som nå forsyner seg av de lancastrianske damene også. Dette er ikke en hellig mann som velsignede kong Henrik.» Ikke like forrykt heller, tenker jeg, men høyt sier jeg: «Selvfølgelig, far, jeg gjør det du ber om.» Han ser skarpt bort på meg, mistenksom overfor denne umiddelbare lydigheten. «Synes du ikke at du skylder ham en tjeneste? Et smil? Det som verre er?» Jeg trekker på skuldrene. «Jeg ba ham om kongens rettferdighet, ikke om en tjeneste,» sier jeg. «Jeg er ingen tjener som kan kjøpes eller en bonde som kan sverges inn som vasall. Jeg er en kvinne av fornem familie. Jeg har min egen lojalitet og mine egne forpliktelser som jeg tenker på og ivaretar. De tilhører ikke ham. De er ikke noe jeg ville oppgi for noen mann.» Mor senker hodet og skjuler et smil. Hun er datteren av Burgund, etterkommer av Melusina, vanngudinnen. Hun har aldri følt seg forpliktet til å gjøre noe i sitt liv; hun ville aldri tenke at datteren hennes var forpliktet til noe heller. 28