Slutten på flagget vårt
Peter Franziskus Strassegger
Slutten på flagget vårt
© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-54646-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: ©Bertl123 /Shutterstock, ©cdrin/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jens
– Wer fürchtet sich vorm schwarzen Mann? – Niemand! – Und wenn er kommt? – Dann laufen wir davon! * (*Tysk barnelek. – Hvem er redd for den svarte mannen? – Ingen – Og dersom han kommer? – Da løper vi vår vei)
1
Lillebror er en av de største idiotene i landet vårt, selv om han er landsmann. Jeg pleier å kalle ham for det lille kraprylet. Det høres litt ut som å pryle, og det er jeg god til. Far er best til å pryle. Deretter kommer far til Zotterbrødrene, så kommer Zotterbrødrene og til slutt jeg. Lillebror og jeg sover alltid i samme rom. Det har far bestemt. En dag la han parkett i et rom som jeg trodde var et kott, og sa: Der inne skal mor og jeg sove med alle småplantene og forplantningene. Og her ute sover de større plantene som det allerede er kommet litt bark på. Altså lillebror og jeg. Far har også bestemt at jeg skal oppdra lillebror. Han sa: Nå som mor har fått seg en ny baby må du ta deg av lillebror. Far har gitt meg en stor oppgave. Jeg må få lillebror til å bli som oss. Først og fremst må jeg få ham til å bli landsmann; stolt og bred som dobbelt9
ørnen i flagget vårt. Men oppdragelse betyr også at de andre barna ikke skal finne ut at vi er idioter. Det har ikke far fått med seg, for han er ikke barn lenger. Oppdragelse om natta er slik: Jeg må lære lillebror ikke å tisse på lakenet. Han er gutt som meg, og akkurat slik far lærte meg å tisse stående, må jeg lære lillebror å tisse stående. Helst nedi do. Det er veldig vanskelig å oppdra lillebror om natta. Kan jeg sove hos deg? spør han og vekker meg. Jeg setter meg opp og ser ut vinduet, det er fortsatt mørkt ute. Ingen lys bortsett fra stolpene langs landeveien. Hva er det? Jeg tror jeg hørte flyene igjen, sier han. Lillebror står foran meg uten pyjamasbukse. Med den ene hånda holder han seg på tissen. Hvorfor holder du deg alltid der? sier jeg og peker. Gå tilbake og ta på deg buksa di! Han går tilbake til senga, løfter opp pyjamasbuksa. Den er blitt våt, sier han. Har du tisset i senga? Jeg vet ikke, svarer han og lukter på buksa. Det drypper litt, er det tiss da? Ja, om det er vått, så er det tiss, svarer jeg. Jeg reiser meg og går til klesskapet for å finne en ny pyjamas til ham. 10
Under lakenet hans ligger en ekkel, tynn gummimatte. Jeg river av alt bortsett fra den og slenger det i en haug på gulvet. Jeg passer på så det ikke faller oppi kofferten vår, som jeg har pakket for sikkerhets skyld. Landet vårt er i vanskelige tider, sier jeg til lillebror. Slik har det alltid vært. Men nå er det en ny tid, og den er veldig, veldig ille. Lillebror ligger allerede i senga mi og later som om han sover. Han har dårlige manerer som går imot alt jeg har bestemt og lært ham. Jeg vekker ham. Tissingen må ingen få vite noe om, spesielt ikke Zotterbrødrene, hvisker jeg, da tror de at hele familien vår er åndssvak, og da er det ingen som kan redde oss.
Neste morgen ligger mor og Antonia på madrassen i stua hvor lillebror og jeg vanligvis leker. Antonia ligger inntil mor og drikker av brystet hennes. Mor sover og har den ene armen over henne. Mor sover alltid om dagen fordi Antonia skriker om natta og har vondt i magen. Hun har lovet oss å reise snart, langt, langt bort, men hver gang vi skal dra, sier far at vi må høre på radioen først, og etter at han har hørt på radioen blir det ikke noen tur likevel. Skjortene til far ligger ikke oppi kofferten hans, de henger fortsatt i fine rekker i skapet. Far sier han ikke blir med oss. Uansett hva som skjer. Jeg hører noen lyder fra baderommet. Lillebror står på huk foran vaskemaskinen og drar tøy ned i en balje. Hva gjør du? spør jeg. Jeg vasker, svarer han. Først nå ser jeg at lakenet og sengetøyet fra i natt ligger ved siden av ham. Han drar ut det rene tøyet som mor satte på i går kveld, og prøver å få vasket 12
unna det han tisset ut i natt. Nesten hver morgen drar lillebror ut et rent laken og legger oppi et skittent. Men han er så dum at han ikke klarer å sette på vaskemaskinen, han trykker bare inn den gule knappen og tror det holder. Skal jeg hjelpe deg? spør jeg. Jeg hører ham hviske: Jeg trenger ikke hjelp, jeg er ikke åndssvak. Vi går tilbake til mor. Her har ingenting skjedd, øynene hennes er fortsatt lukket, ansiktet er tørt. Det er fordi hun har vært våken i hele natt, hvisker jeg til meg selv. Far var også våken, svarer lillebror. Han var våken i hele natt og måtte ta viktige telefoner. Hvordan vet du det? Da åpner mor øynene og ser på oss. Er du våken? spør jeg. Gå ut og lek, svarer hun. Vi blir stående. Hva er det? spør hun. Lakenet, sier jeg. Kan du henge opp lakenet? Hun ser på lillebror. Igjen? sier hun før hun reiser seg. Vi står i vinduskarmen og ser på når mor går ut av porten. Hun bærer Antonia på den ene armen, og baljen med den andre. Hun beveger seg sakte mot tørkesnorene, et putetrekk henger ned over kanten, det holder på å falle ut. 13
Jeg gnikker pekefingeren mot ruta. Når jeg drar pekefingeren fra det ene hjørnet til det andre, og så videre til alle hjørnene, er det trygt for mor å henge opp sengetøyet. Vi får ikke lov til å stå oppreist i vinduskarmen, men jeg når ikke opp til alle hjørnene om jeg ikke står slik. Derfor sier jeg til lillebror at det er lov likevel. Hva er lov? spør han. Jeg viser ham hvordan han skal dra fingeren over ruta. Gjør sånn. Det er mange røvere ute nå, hele landet kryr av dem. Men når de ser barn i et vindu tør de ikke komme hit, sier jeg. Er det et røvertegn? Jeg nikker. Gaunerzinken. Røverne holder seg til lovene sine. Også når det er krig? Ja, man kan stole på røverne, sier jeg. Bak mor ligger Antonia i gresset. Hun ligger helt i ro, men hun puster nok også. Mor tar dynetrekket opp fra kurven og henger det opp med klesklypene hun har i munnen. Hun gjør alt som før i tiden, men hun orker ikke lenger å henge opp alle plaggene, de fleste lar hun ligge i kurven. Dynetrekket henger på tørkesnora som et gammelt flagg, mor ser på det, setter seg i gresset ved siden av Antonia. Før stod de andre damene på Rottenhof langs alle tørkesnorene. De stod der hver dag, men det er ikke lenger som før i tiden, sier jeg til lillebror. Før kunne de stå i timevis og snakke sammen, men nå må alle 14
skynde seg inn etter at de er ferdige. Det er ikke bra å bli værende ute for lenge nå til dags, sier jeg. Åh, sier lillebror og ser ned. Hvilken dag er det nå til dags? spør han. Det heter ikke nå til dags, det heter i dag, svarer jeg. Hvilken dag er det i dag da? Fredag, sier jeg. Det er den siste dagen i uka og nesten den siste dagen i måneden. Hvorfor sa mor at vi skulle ut og leke i dag? Vi kan være ute når vi vil, for vi er menn. Er vi det? Jeg har lyst til å være inne sammen med mor og Antonia, svarer han. Vil du det? Han rister på hodet. Nede langs veien går to menn med en stor sekk i hånda. Se, der går de, hvisker jeg. Hvem er det? Er det noen av elevene? spør lillebror. Det er røverne. De kommer for å ta kvinnene med seg i sekkene sine. Nå henter de nok mor og Antonia. Lillebror hopper opp og banker mot ruta. Antonia vrir på seg i det grønne gresset, men mor rører seg ikke. Det nytter ikke, sier jeg. Du må dra fingeren mot hjørnene sånn som meg. Lillebror holder seg ikke til reglene, han drar fingertuppene rundt om på hele ruta. Det er opp til meg å gjøre det grundig, jeg gjør det alltid grundig, jeg begynner nederst til høyre, drar fingertuppen sakte oppover til toppen av ruta, fortsetter til venstre langs 15
karmen til jeg kjenner at jeg berører venstre kant, og så ned igjen. Fingertuppen knirker hele tiden mot glasset, noen ganger blir den hengende fast, men hopper raskt videre etter hånda. Og så, til slutt, etter at jeg har kommet rundt hele ruta, forsvinner mennene nedover åkeren igjen. Sånn, det var det jeg sa. Røverne holder seg alltid til reglene sine, sier jeg og stapper fingeren i munnen. Lillebror ser på fingertuppen sin, presser den inn mellom leppene han også. Hvorfor er alt blitt så farlig for tiden? spør han. Det er den nye tiden, svarer jeg. Den er veldig, veldig ille. Har du glemt det? Mor setter seg opp igjen og ser mot vinduet vårt. Vi slenger oss ned på gulvet og krøller oss sammen.
Vi ligger under bordet til vi hører døra som åpner seg. Så blir det stille i noen sekunder før vi hører at døra smeller igjen. Lillebror forsøker å rulle seg bak meg, han presser hodet inn under armen min. Er dere fortsatt her? spør mor og bøyer seg ned mot oss. Hun setter seg ned på gulvet. Dere må ut, sier hun. Det er farlig å være ute, sier lillebror og løper for å se på Antonia som ligger på madrassen. Hun sparker litt med beina. Farlig? spør mor. Det er menn som skal stjele oss, sier lillebror. Hva? Jo, Adam har sett dem. Jeg også! Hva er det du har sett? spør mor. Det er menn som kommer fra krigen, sier jeg. Mor ser på meg. Jeg forstår alt dere voksne snakker om, sier jeg. Mor har små øyne, hun går bort til lillebror, setter 17
seg ned ved siden av Antonia, og skyver bort klærne som ligger på madrassen. Hun er rar, sier lillebror. Ikke plag henne, svarer mor. Kan vi dra snart? Vi har pakket ferdig allerede, sier han. Har dere pakket? spør mor og ser på meg. Ja, sier jeg. Kofferten ligger klar under senga. Det har den gjort lenge. Min også? spør lillebror. Du har den samme som jeg, svarer jeg. Når skal vi dra? Mor ser på oss. Jeg vet ikke, det er faren deres som bestemmer. Kan ikke du bestemme iblant? Kanskje … sier mor. Har dere sagt til ham at kofferten deres er pakket? spør hun. Nei, far vet ikke noe om det, han er jo nesten aldri hjemme lenger, svarer jeg. Fint, sier mor, men nå skal dere ta på dere skoene. Hvorfor det? Fordi dere skal ut. Adam sier at han skal få meg til å bli like sterk som Kaiseren, sier Florian. Det er derfor han pryler meg så mye, sånn at jeg skal bli sterkere. Og jeg skal gjøre det samme med Antonia når hun blir større. For når vi er like sterke som Kaiseren kan ingen gjøre oss noe. Når han sier det blir jeg varm i ørene. Jeg drømte i natt at hodet hans stakk ut gjennom et tett piggtråd18
gjerde, og da dro jeg hodet til meg. En gang kommer jeg kanskje til å gjøre det, og det er nok derfor jeg blir varm i ørene. Adam sier vi kan bli like sterke som Habsburgerne, legger lillebror til. Habsburgerne? Hva har de med dette å gjøre? spør mor. Adam har fortalt meg om dem, og Adam kan alt. Hva gjør Habsburgerne nå? spør han. Habsburgerne styrte landet vårt i mange, mange hundre år, og alle gikk med hvite uniformer fordi de var så rene, og hadde store våpenmerker på brystet, svarer jeg. Ja, men hvor er de nå til dags? Jobber de på skolen eller på gården? Jeg har aldri sett noen med hvit uniform, bare damene som jobber på kjøkkenet har på seg hvite klær, sier lillebror. Damene på kjøkkenet er dumme, svarer jeg. Det er Habsburgerne som er de største heltene, alt i landet er kalt opp etter dem. Franz Josephs-høyden, Franz Josephs-land, Helteplassen, Kaiserhymnen … Alt. Nå holder det! sier mor. Dere må komme dere ut, for jeg må begynne på middagen før far deres kommer hjem. Men jeg må gi Florian oppdragelse, svarer jeg. Hvem har sagt det? Far sa at jeg må ta meg av Florian nå. Han sa at jeg er Stammhalter, og derfor må jeg lære ham ting. Hva er Stammhalter? spør lillebror. Far deres mener bare at dere skal leke mer sammen, 19
og nå som Antonia er liten må Adam ta seg mer av deg, sier mor. Og nå må dere ut! Mor dytter meg i ryggen. Da tar jeg tak i lillebror og skyver ham ut foran meg. Kom, vi skal gå nå, sier jeg. Hva betyr Stammhalter ? spør han når vi går ut i gangen. Det betyr at jeg får lov til å dra deg opp etter ørene, svarer jeg. Åh … sier han og prøver å holde seg for ørene uten at jeg merker det.
Ute i gangen ser jeg at lillebror bare har en støvel på den høyre foten, ingenting på den andre. Det blir feil, sier jeg og peker. Jeg vet det, og jeg må puste inn bare på den andre siden av munnen for at det skal bli riktig igjen, sier han og reiser seg. Når han går ser det ut som om han halter. Jeg presser ham ned på gulvet for å få på ham den andre støvelen også. Men du har jo fortsatt på deg pyjamasbuksa! sier jeg. Jeg river av ham alt og går for å finne nye klær til ham. Hva er det? sier jeg da jeg kommer tilbake. Han står foroverbøyd og drar seg i tissen. Den ene kula er større enn den andre, sier han. Den er jo like stor som et hesteeple, hva har du gjort med den? spør jeg og prøver å dra i den. Lillebror vrir seg unna. Han løfter melkespannet og går naken mot smijernsporten. Idiot, du kan ikke gå ut uten noe på deg! 21
Florian får kuler på kroppen fordi jeg pryler ham. Han tåler ingenting, men alle pryler hverandre: far, far til Zotterbrødrene, Zotterbrødrene og jeg. Alle bortsett fra lillebror. Han har ennå ikke prylt noen, og kula i pungen hans går aldri vekk, den blir bare større og større.