Page 1


PAULO C O ELHO & Ve d e l v e n P i e d r a satt jeg og gråt


PAULO C O ELHO & Ve d e l v e n P i e d r a satt jeg og gråt

Oversatt av Christian Rugstad


Bazar Forlag AS Ekornrudveien 20 C 1410 Kolbotn Bazar Forlags hjemmeside er: www.bazarforlag.com Paulo Coelhos hjemmeside er: www.paulocoelho.com Originaltittel: Na magrem do Rio Pedra en sentei e chorei © Paulo Coelho 1994 Utgitt etter avtale med Sant Jordi Asociados Agencia Literaria S.L., Barcelona www.santjordi-asociados.com © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Kolbotn 2002 Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Foto © Nonstøck/megapix.no & gettyimages.com Produsert av: Bodoni AS Trykk: Nørhaven Paperback, Viborg 2002 ISBN 82-8087-002-4 Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til I. C. og S. B., hvis kjærlige fellesskap lot meg se Guds kvinnelige ansikt; Mônica Antunes, følgesvenn fra første stund, som med sin kjærlighet og entusiasme sprer ilden over verden; Paulo Rocco, for stridene vi utkjempet sammen i glede, og for de verdige slagene vi førte mellom oss; Matthew Lore, som minnet meg på et klokt utsagn fra I Ching: «Utholdenheten bærer belønningen i seg.»


Forfatterens anmerkning &

En spansk misjonær besøkte en øy, og der møtte han tre aztekiske prester. – Hvordan ber dere? spurte presten. – Vi har bare en bønn, svarte en av aztekerne. – Vi sier: «Gud, Du er tre, vi er tre. Ha barmhjertighet med oss.» – Det er én vakker bønn, sa misjonæren, – men det er ikke en bønn som behager Gud. Jeg skal lære dere en som er mye bedre. Presten lærte dem en katolsk bønn, og fortsatte videre på sin misjonsreise. Flere år senere, på vei tilbake til Spania, måtte skipet på ny gjøre et opphold på øya. Fra dekket fikk han øye på de tre prestene inne på stranden – og vinket til dem. I samme øyeblikk begynte de tre å gå på vannet mot ham. – Fader! Fader! ropte den ene idet de nærmet seg skipet. – Lær oss på nytt bønnen som Gud lytter til, for vi har glemt den! – Det er ikke så farlig, sa misjonæren der han sto og betraktet underet. Og han ba Gud om til7


givelse for at han ikke hadde forstått at Han snakker alle språk. Denne historien er en god illustrasjon på det jeg forsøker å si i Ved elven Piedra satt jeg og gråt. Vi legger sjelden merke til at vi er omgitt av Det ekstraordinære. Mirakler skjer rundt oss, Guds tegn viser oss veien, englene ber om å bli hørt – men fordi vi har lært at det finnes formler og regler for hvordan vi kan nå frem til Gud, er vi døve og blinde for alt dette. Vi forstår ikke at Han er der vi lar Ham komme inn. De tradisjonelle religiøse ritualene er viktige: De lar oss få ta del i bønnens og tilbedelsens fellesskap. Men vi må aldri glemme at den åndelige erfaring fremfor alt er en konkret erfaring av kjærligheten. Og i kjærligheten finnes ingen regler. Vi kan lese bøker, forsøke å styre hjertet, lage regler for hvordan vi skal te oss – men alt dette er sludder og vås. Hjertet bestemmer, og det er hva det vil som betyr noe. Dette har vi alle erfart i livet. Og alle har vi en eller annen gang sagt til oss selv gjennom tårer: «Jeg pines av en kjærlighet som ikke er bryet verdt.» Vi lider fordi vi mener at vi gir mer enn vi får. Vi lider fordi vår kjærlighet ikke blir akseptert. Vi lider fordi vi ikke klarer å træ våre regler ned over den. Vi lider forgjeves, for kjærligheten er frøet i 8


vår vekst. Jo mer vi elsker, desto nærmere kommer vi den åndelige erfaring. De sanne opplyste, med sjelen oppflammet av kjærligheten, overvant samtidens fordommer. De sang, de lo, de danset, de ba med høy stemme, de tok del i det sankt Peter kalte «hellig galskap». De var glade – for den som elsker har beseiret verden, og han er ikke redd for å miste noe. Den ekte kjærligheten betyr betingelsesløs overgivelse. Ved elven Piedra satt jeg og gråt er en bok om betydningen av denne overgivelsen. Pilar og følgesvennen hennes er fiktive personer, men de representerer de mange konfliktene som følger oss i vår søken etter Den andre delen i oss selv. Vi vil før eller senere måtte overvinne våre redsler – for den åndelige vei går gjennom den daglige opplevelsen av kjærligheten. Munken Thomas Merton sa: «Det åndelige liv består i å elske. Du elsker ikke fordi du ønsker å gjøre det gode, eller å hjelpe, eller å beskytte noen. Hvis vi handler slik, ser vi vår neste som et objekt og intet annet, og vi opplever oss selv som sjenerøse og kloke mennesker. Dette har ingenting med kjærligheten å gjøre. Å elske er å forenes med den andre, og oppdage Guds gnist i ham eller henne.» Må Pilars tårer ved bredden av elven Piedra lede oss på veien til denne foreningen. PAULO COELHO

9


&

Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn Lukas, 7:35


&

V

ed elven Piedra satt jeg og gråt. Legenden forteller at alt som faller i denne elven – blader, insekter, fuglefjær – forvandler seg til steiner på bunnen. Å, kunne jeg bare rive hjertet mitt ut av brystet og kaste det ut i strømmen, så ville det ikke finnes smerte mer, ingen lengsel, ingen minner. Ved Rio Piedra satt jeg og gråt. Vinterkulden fikk meg til å kjenne tårene på kinnene, og de blandet seg med det iskalde vannet som rant forbi. Et eller annet sted vil denne elven slutte seg sammen med en annen, så enda en, helt til alt dette vannet blander seg med havet – fjernt fra mine øyne, fjernt fra mitt hjerte. Måtte tårene mine føres langt bort, så min elskede aldri får vite at jeg en dag gråt for ham. Måtte mine tårer føres langt bort, så jeg kan glemme elven Piedra, klosteret, kirken i Pyreneene, tåken, veiene vi vandret sammen. Jeg vil glemme veiene, fjellene og mine drømmers enger – drømmer som var mine, og som jeg 11


ikke kjente. Jeg husker mitt magiske øyeblikk, det øyeblikket da et «ja» eller et «nei» kan endre hele vår eksistens. Det er som om det skjedde for lenge siden, og allikevel er det bare en uke siden jeg fant min elskede igjen – og mistet ham. Jeg har skrevet denne historien ved bredden av elven Piedra. Hendene mine ble iskalde, bena ble numne, og jeg måtte stanse igjen og igjen. – Forsøk å leve. Minner hører de gamle til, sa han. Kanskje kjærligheten får oss til å eldes før tiden, og gjør oss unge når ungdommen er forbi. Men hvordan kan jeg la være å minnes disse stundene? Jeg skriver dette for å forvandle tristheten til lengsel, ensomheten til minner, og når jeg er ferdig med å fortelle meg selv denne historien, vil jeg kaste den i elven Piedra, slik at vannet – for å bruke en helgens ord – kan slukke det ilden har skrevet. Alle kjærlighetshistorier er like. &

12


i hadde vokst opp sammen. Men en dag reiste han, slik alle landsbygutter reiser. Han sa at han ville lære verden å kjenne, og at drømmene hans strakte seg ut over Sorias marker. Det gikk noen år uten at jeg hørte stort fra ham. Nå og da fikk jeg et brev, men det var alt – for han vendte aldri tilbake til vår barndoms gater og skoger. Da jeg var ferdig på skolen, flyttet jeg til Zaragoza – og oppdaget at han hadde rett. Soria var en liten by, og dens eneste berømte dikter hadde sagt at veien er skapt til å vandres. Jeg begynte på universitetet og fikk en kjæreste. Jeg fikk avslag på stipendiet jeg søkte, måtte arbeide som selger for å finansiere studiene, og forlot kjæresten min. Brevene hans begynte å komme mer regelmessig – og frimerkene fra forskjellige land gjorde meg misunnelig. Han reiste verden rundt, han visste så mye, han foldet ut sine vinger – mens jeg forsøkte å slå røtter.

V

Plutselig en dag begynte han å skrive om Gud i brevene sine, og hver gang kom de fra det samme stedet i Frankrike. I et av dem skrev han at han ønsket å begynne på et presteseminar og vie sitt liv til bønn. Jeg skrev et brev og ba ham om å vente litt, om å leve friheten enda en stund før han tok et så alvorlig valg. Da jeg hadde lest igjennom brevet mitt, rev jeg 13


det i filler: Hvordan kunne vel jeg snakke om frihet og forpliktende valg. Det var han som kjente disse tingene, ikke jeg. En dag fikk jeg vite at han hadde begynt å holde foredrag. Jeg ble overrasket, for han var altfor ung til å undervise i så alvorlige emner. Men så sendte han meg et brev der han sa at han skulle tale for en liten forsamling i Madrid, og spurte om jeg ville komme. Jeg ville så gjerne se ham igjen, så jeg tok den fire timer lange turen fra Zaragoza til Madrid. Jeg ville høre hva han hadde å fortelle. Jeg ville sitte sammen med ham i en bar og minnes tiden da vi lekte sammen, den gang vi trodde at verden var altfor stor til at vi kunne lære den å kjenne.

14


Lørdag, 4. desember 1993 &

M

øtet ble holdt på et mer formelt sted enn jeg hadde forstilt meg, og det var flere mennesker der enn jeg hadde ventet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. «Kanskje han er blitt berømt,» tenkte jeg. Jeg hadde lyst til å snakke med dem som var til stede, spørre hva de gjorde der, men jeg våget ikke. Jeg ble overrasket da jeg så ham komme inn. Han var ikke lenger den guttungen jeg kjente – men selvfølgelig, vi forandrer oss alle på elleve år. Han var vakrere nå, og øynene hans var klare og skinnende. – Han skal gi oss tilbake det som var vårt, sa en kvinne ved siden av meg. Hva skulle det bety? – Hva er det han gir tilbake? spurte jeg. – Det som ble tatt fra oss. Troen. – Nei, han skal ikke gi oss troen tilbake, sa en yngre kvinne som satt til høyre for meg. – Ingen kan gi oss tilbake det som allerede er vårt. – Hva gjør du her da? spurte den første kvinnen irritert. 15


– Jeg vil gjerne høre på ham. Jeg vil vite hvordan de tenker, for de kastet oss på bålet en gang, og de kan komme til å gjøre det igjen. – Han er bare én stemme, sa kvinnen. – Han gjør så godt han kan. Den unge piken smilte ironisk og rettet blikket fremover. – Han er dristig til en prestestudent å være, fortsatte kvinnen, denne gangen henvendt til meg. Jeg forsto ingen verdens ting, så jeg holdt munn, og kvinnen ga opp. Den unge piken ved siden av meg blunket til meg – som om jeg var hennes medsammensvorne. Men jeg var taus av en annen grunn. Jeg tenkte på det den andre kvinnen hadde sagt. Prestestudent! Det kunne ikke være mulig. Han skulle ha fortalt meg det. Han begynte å snakke, men jeg klarte ikke å konsentrere meg om det han sa. «Jeg burde ha tatt på meg noen finere klær,» tenkte jeg. Jeg så at han fikk øye på meg blant publikum, og jeg forsøkte å lese tankene hans: Hvordan kunne jeg være nå? Hvor forskjellig var piken på atten fra denne kvinnen på niogtyve? Stemmen hans var den samme. Ordene hans var det ikke.

16


V

sjanser, sa han. Det er først når vi lar det uventede skje at vi forstår livets mirakel. Slik Gud gir oss solen hver dag, gir Han oss et øyeblikk da det er mulig å endre alt som gjør oss ulykkelige. Hver dag forsøker vi å late som om vi ikke merker dette øyeblikket – som om det ikke eksisterer, som om dagen i dag er den samme som dagen i går, og vil være den samme i morgen. Men den som virkelig legger merke til dagen i dag, vil oppdage det magiske øyeblikket. Det kan ligge skjult i det øyeblikket vi stikker nøkkelen i låsen om morgenen, i den stille stunden like etter middagen, i de tusen og én tingene som fortoner seg like for oss. Dette øyeblikket finnes – et øyeblikk da stjernenes samlede kraft strømmer ned til oss og lar oss utføre mirakler. Lykken er iblant en velsignelse, men vanligvis er den en erobring. Det magiske øyeblikket hjelper oss til å forandre oss, og det får oss til å dra ut på leting etter våre drømmer. Vi vil lide, vi vil gjennomleve tunge stunder, vi vil møte mange skuffelser – men alt dette går over og setter ikke merker. Og lenger fremme kan vi se oss tilbake med stolthet og tillit. Stakkars dem som ikke våger å gripe sjansen. De vil kanskje ikke bli skuffet eller desillusjonert, de vil kanskje ikke lide slik de lider som har en drøm å følge, men når de ser seg tilbake – for vi ser oss alltid tilbake – vil de høre hjertet si: «Hva I MÅ TA

17


gjorde du med miraklene som Gud strødde over dine dager? Hva gjorde du med gavene som din Mester skjenket deg? Du begravde dem langt inne i en hule fordi du var redd for å miste dem. Og dette er derfor din arv: Vissheten om at du ødslet bort ditt eget liv.» Ve dem som får høre disse ordene. Da vil de omsider tro på miraklene, men livets magiske øyeblikk vil være tapt for alltid. &

18

Profile for Cappelen Damm AS

Paulo Coelho Ved elven Piedra satt jeg og gråt  

Hun er en moderne ung kvinne som har lært seg å kontrollere følelsene sine og se rasjonelt på tilværelsen. Han er en mann som lever og ånder...

Paulo Coelho Ved elven Piedra satt jeg og gråt  

Hun er en moderne ung kvinne som har lært seg å kontrollere følelsene sine og se rasjonelt på tilværelsen. Han er en mann som lever og ånder...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded