Passasjeren

første som falt meg inn, var å kvitte meg med liket. Så skulle jeg fortelle myndighetene at Frank hadde forlatt meg for en annen kvinne. Eller var på flukt fra en lånehai. Alle visste at han elsket å spille kort, men ikke hadde talent for det.

Jeg bestemte meg for å se om jeg var sterk nok. Jeg halte og dro i de hovne og trælete føttene hans, som jeg hadde kommet til å hate – hvorfor må man be en voksen mann om å klippe tåneglene? Jeg dro liket omtrent tretti centimeter fra stedet der det hadde landet, før jeg ga opp. Frank hadde gått opp i vekt det siste året, men selv om han hadde vært slank, hadde jeg ikke klart å få dumpet ham et sted der han ikke ville bli funnet. Og nå var det et mistenkelig blodspor i form av et spørsmålstegn like over hodet hans. Jeg ville kanskje klare å bortforklare det hvis jeg ble værende og ringte politiet. Men de ville begynt å studere meg inngående, tatt meg under lupen, og jeg var ikke spesielt glad i at folk gransket meg.

Jeg prøvde å se rettssaken min for meg. Jeg, nyvasket og med håret satt opp som en lærerinne, med en uskyldig kjole med blomstrete mønster og Peter Pan-krage, i et forsøk på å se ut som ikke skyldig, med et uttrykksløst pokerfjes. Jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle klare å presse frem tårer eller se ut som om jeg hadde lidd et fryktelig tap. Jeg klarer ikke å vise sånne følelser lenger. Det var noe Frank alltid likte ved meg. En gang pleide jeg å gråte, men det var i et annet liv. Hjertet mitt ble knust bare én gang.

Men til gagns.

Mens jeg satt der i stolen til Frank med drinken i hånda, lot jeg som om jeg vurderte hva jeg skulle gjøre. Men svaret var allerede gitt.

Frank hadde gambling-pengene i en verktøykasse. Litt over tolv hundre dollar. Jeg pakket en weekend-koffert og la den i bagasjerommet på Franks Chevy pickup.

Det var bare to mennesker jeg forlot, unntatt Frank: Carol i baren og dr. Mike.

Dr. Mike var den beste kiropraktoren i Waterloo, Wisconsin. Det fantes bare to, så det var så som så med kon12