Page 1


Jaume CabrĂŠ

Stemmene fra Pamano Oversatt fra katalansk av Kjell Risvik


Originalens tittel: Les veus del Pamano Copyright © Jaume Cabré, 2004. License given by PPM Editorial 2006, S.L.U. Peu de la Creu, 4, 08001 Barcelona. www.grup62.com Norsk utgave © 2009 CAPPELEN DAMM AS Omslagsfoto: Grup d'alumnes d'Envin, cap al 1940. Procedència: Casa Pillo. © Pagès Editors i Arxiu Comarcal de Sort Oversatt fra katalansk av Kjell Risvik Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige 2009 ISBN 978-82-02-28285-1 1. opplag 2009 Published with the support of the Culture Programme (2007–2013) of the European Union.

www.cappelendamm.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til Margarida


Fader, tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør. vladimir jankélévitch


0

Det var bare så vidt det kunne høres. Som om noen strøk lett over døren. Den gikk stille opp, og en behansket hånd grep etter dørhåndtaket på innsiden for å unngå den minste lyd. Døren gled igjen med et uhørlig sukk. En mørk skikkelse snek seg gjennom den mørke leiligheten. Øynene til Jurij, som hadde vent seg til nattemørket, fulgte den stumt. Inntrengeren gikk ut i arbeidsværelset. Persiennen var ikke nede, og da han så det, bannet han lavt. På den andre siden av ruten virvlet snøfnuggene. En kaldfront hadde uventet slått igjennom, polarluften kjølte ned landskapet som om det var en grav, og det gjorde natten enda mer stille. Ikke engang elvebruset var å høre. Han fant ut at det ikke var verdt å dra ned persiennen, for ingen fikk under noen omstendighet vite at han hadde vært der inne denne natten. Inntrengeren satte seg med et stønn foran PC-en, la fra seg vesken på gulvet ved siden av stolen og startet maskinen. Han la merke til at bordet var pent og ryddig, og visste at det ville gjøre jobben lettere for ham. Jurij hadde listet seg etter mannen bort til arbeidsværelset, og nå sto han enda mer stille i døren og fulgte med på hva han gjorde. Lyset fra den blåskimrende skjermen kastet et matt skjær over rommet, og inntrengeren håpet inderlig at det svake og kalde lyset ikke kunne merkes fra den øde gaten eller den andre enden av leiligheten. På kanten av skjermen var det festet en post-it der det sto: «God morgen! Maten står i skapet over kjøleskapet. Takk for alt!» Han begynte å gjennomgå mappene. Så trakk han en eske med disketter opp av anorakklommen og begynte tålmodig å kopiere filer. Et eller annet sted i bygningen var det noen som 9


hostet, og han antok at det var naboene nedenunder som var kommet hjem fra fest, fulle og trette, og mumlet noe om at de begynte å bli for gamle til den slags. En bil kjørte sakte, antagelig på grunn av snøværet. Hvorfor bruker PC-er så lang tid når du har det travelt? Hvorfor durer de sånn når de egentlig skal være stillegående? I det samme ringte telefonen, og han stivnet til, skrudde av PC-en enda den var i gang med noe, og ble sittende urørlig, som forstenet. En svettedråpe trillet nedover nesen. Han tørket den ikke bort, for egentlig var han jo ikke til. Ingenting rørte seg i den andre enden av leiligheten. – Jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå. Legg igjen en beskjed etter pipetonen. – Du, jeg kan ikke komme i morgen tidlig, for det er kommet et nytt lass med steinheller til Tremp, og datteren min har satt seg på bakbeina. Ingen fare, jeg stikker innom ved tolvtiden, før jeg spiser. Hei. Lykke til og klem. Jeg kommer snart og besøker deg. Du har forresten rett: Man hører faktisk bruset fra Pamano. Pip, pip. Hei. En mannsstemme, med det særlige tonefallet de har her oppe i fjelltraktene, hes av røyk og kaffe med noe attåt, snakket fortrøstningsfullt om morgendagen. Den ukjente mannen ventet noen sekunder, i tilfelle en dør skulle bli åpnet. Ingen. Ingenting. Heldigvis for ham hadde Jurij bestemt seg for ikke å gi seg til kjenne, han ble bare stående urørlig i mørket. Først da gjenklangen av ringetonene hadde stilnet, da han igjen kunne fornemme snøfnuggene som la seg mykt over alt der ute, trakk den ukjente et lettelsens sukk og startet PC-en på nytt. Jurij listet seg bort fra døren til arbeidsværelset, visste ikke riktig hva han skulle gjøre, og foreløpig gjemte han seg i stuen og lyttet spent til hver minste lyd fra arbeidsværelset. Inntrengeren satte seg i sving igjen. Snart hadde han fylt fem disketter med filer fra de mappene som var lagret med initialene O.F. og en del andre også, for sikkerhets skyld. Da det var gjort, tømte han alle disse mappene i PC-ens papirkurv. Så slettet han alt og forsikret seg om at det ikke lenger fantes spor etter disse dokumentene eller noe lignende. Til slutt 10


satte han inn en ny diskett med virus, lastet den inn og slo av maskinen. Han tente lommelykten og stakk den mellom tennene for å ha frie hender. I arkivskuffen på skrivebordet fant han lett frem til de tre mappene som interesserte ham. De inneholdt papirer, fotografier, dokumenter. Han stappet alt sammen i vesken og lukket skuffen. Borte ved veggen sto en liten rød koffert. Han åpnet den. Som om noen hadde tenkt seg ut på reise. Han rotet forsiktig i den: Ikke noe av interesse. Han lukket den og satte den tilbake slik han fant den. Før han gikk, lette han for sikkerhets skyld i alle skuffer. Blanke ark, blokker, skrivehefter. Og en sigarkasse. Han åpnet den, og svetten piplet frem i pannen. Han syntes han hørte et stønn av smerte i den andre enden av leiligheten. Da han lukket døren til leiligheten, visste han at han ikke hadde etterlatt seg spor som kunne vise at han hadde vært der, visste at det ikke hadde tatt ham stort mer enn et kvarter å gjøre jobben, og nå gjaldt det bare å komme seg lengst mulig bort herfra før han ble overrasket av dagslyset. Så snart Jurij ble alene, gikk han ut i det mørke arbeidsværelset. Så vidt han kunne se, var alt som vanlig, men han kjente en snikende uro. En vag følelse av at han ikke hadde vært på høyde med situasjonen.

11


1. del GRØNNFINKENS FLUKT


Navn, dekket av blomster. joan vinyoli Klokken ni søndag morgen den enogtredevte mars i det Herrens år to tusen og to, denne sårt etterlengtede dagen er blikkene til de mange troende på Petersplassen i Vatikanet, folk som er kommet fra alle kanter av verden, spent rettet mot det damasksmykkede vinduet der Hans Hellighet paven skal gi sin velsignelse urbi et orbi. Det er allerede vår, men det er bitende kaldt på grunn av den isnende, snikende trekken som stiger opp fra Tiberen, gjennom Via della Conciliazione, og trenger overmodig, triumferende inn på plassen, fast bestemt på å dempe hengivenheten til dem som venter spent på at pontifex maximus skal vise seg. Forkjølelse og sinnsbevegelse får lommetørklær til å danse. Noe rører på seg i vinduet, sollyset gnistrer i rutene til balkongen, som åpnes innenfra. En mikrofon, en geskjeftig prest sørger for å anbringe den i passe høyde for den krumbøyde skikkelsen, kledd i krittende hvitt, og den hellige far, Johannes Paul II, sier noen ord som det er umulig å oppfatte, til tross for at folk har holdt opp med å snyte seg. Så følger velsignelsen. Seks guineanske nonner gråter av glede, knelende på de klamme brosteinene. Den gruppen som er anført av pastor Rella, som har funnet en meget gunstig plass rett foran pavens vindu, tier en smule beklemt ved synet av de overstrømmende geberdene til noen troende som enten lar rosenkransene dingle mellom hendene eller kysser et stikk til en halv euro med pavens portrett eller tar det bildet som skal forevige denne stunden. Pastor Rella gjør en diskré håndbevegelse, liksom for å vise at det får være måte på, og kikker på klokken. De må rappe seg om de skal rekke til Piazza del Sant’Uffizio om en halvtime. Da paven, rett etter 15


velsignelsen, blir slept bort fra vinduet av legene sine, løfter derfor pastor Rella armen for å angi retningen, gjennom folkemengden, innstilt på å bane seg vei med den røde paraplyen sin gjennom trengselen på Petersplassen. I sluttet flokk følger de femti kvinnene og de tretten mennene i gruppen etter paraplyen. Også andre mennesker begynner så smått å røre på seg, som om de syntes det var leit å forlate det stedet de hadde drømt om så mange ganger. Gjennom Via di Porta Angelica glir en limousin med sotete ruter katteaktig frem, svinger til høyre og stanser ved kontrollposten i Via del Belvedere. To menn med hodetelefoner, solbriller og glattbarbert nakke bøyer seg over bilen, fra hver sin side, elegant, med en nøye innøvd rykning i øyelokkene. De retter seg opp samtidig og vinker bilen forbi. Men en av dem følger etter limousinen, går med raske skritt bort til stedet der den skal parkere, i Via della Posta. En portvakt fra Vatikanet skyter ut fra veggen og åpner den høyre bildøren. Utenfor portalen til Palazzo Apostolico står en mann fra sveitsergarden, kledd som janitsjar, og gir inntrykk av at verden omkring ham ikke er av interesse. Han stirrer bare rett fremfor seg, mot vaktbygningen, som om han prøvde å avsløre unevnelige hemmeligheter der. Et par føtter, i beksvarte sko med sølvspenne, går ut av limousinen og plantes forsiktig på bakken. Som protokollen krever, som seg hør og bør på denne store dagen, skal det holdes messe i Peterskirken i nærvær av en fulltallig kongregasjon for saligkåring. Man har vært så omtenksom at samtlige hedersgjester er blitt anvist plass tre timer før seremonien, for å utelukke det minste uhell. Er det noe den hellige apostoliske og romersk-katolske kirke har lært i århundrenes løp, så er det å pønske ut, organisere og gjennomføre enhver seremoni med den helt rette grad av pomp og prakt, avstemt etter feiringens betydning. Den gamle damen er kledd i sorg, en smal og rank skikkelse tross sine syvogåtti år, med en diskré, men hyperelegant hatt, og hun venter på at hennes sønn og forhenværende svigerdatter skal komme og stille seg på hver sin side av henne. Med trett likegyldighet overhører hun støyen som trenger inn 16


fra plassen, der folk har stimlet sammen. Gasull diskuterer en del formaliteter med korporalen, som har dukket opp bak portvakten. – Hvor blir det av Sergi? spør damen og stirrer fremfor seg med streng mine, uten å ta seg bryet med å heve stemmen. – Han er her, mamma, svarer Marcel kort. – Hvor skulle han ellers være? Sergi har trukket seg noen skritt tilbake og tent en sigarett, for han regner med at der inne vil det vare evigheter før han får ta seg en røyk. – Jeg hører ham ikke. Du kunne vel bare ha bekvemmet deg til å spørre ham direkte, tenker Mertxe, som ikke har klart å dekke over det sure oppsynet hun hadde gått omkring med fra grytidlig på morgenen. Men du ville jo aldri spørre noen som helst om noe som helst, for hvis du vred på hodet og så etter noe, kunne du jo få rynker på halsen, og dessuten er det jo de andre som vennligst har å melde seg for deg. – Nå? sier damen til Gasull. – Alt i orden. Følget på fem personer under kontrollnummer 35Z går inn gjennom portalen til palasset tre timer før seremonien skal begynne. Santa-Clara-salen er stor og rommelig, fylt av et matt lys som strømmer inn gjennom de tre balkongdørene som vender ut mot en stor, indre gård hvor en mann haster av sted, med et påfallende gult skjerf skrått over brystet, og foran ham går en vanlig borger i hverdagsantrekk, løfter armen og peker på en dør. Rett overfor balkongdørene står det en diger, mørk halvkule som viser hvordan menneskene i det 17. århundre forestilte seg jorden. Ved siden av den står et flygel, noe man ikke skulle ha ventet seg i denne salen, liksom hensunket i grublerier, som alle stumme musikkinstrumenter. Seremonimesteren, en radmager mann kledd i sort, i likhet med damen, antagelig en prest, opplyser på mumlende italiensk, ettersom de allikevel ikke skjønner hva han sier, at de kan sette seg, at de må late som de er hjemme, at nå er det bare å vente, og hvis de åpner døren ved pianoet, vil et toalett stå 17


til deres disposisjon. Allerede før de har slått seg ned, kommer en middelaldrende dame, antagelig nonne, med en vogn full av antipasti og alkoholfrie drikkevarer, og den radmagre mannen mumler til Gasull at en time før den høytidelige akten vil vognen bli trillet ut, du skjønner sikkert hvorfor. Damen setter seg i en bred lenestol, med bena tett sammen, og retter blikket mot den andre enden av salen, som om hun ser noe der, og venter seg at de andre skal gjøre det samme. Hennes indre spenning blir nesten for sterk for den svake kroppen. Men hun lar verken sin sønn, sin forhenværende svigerdatter eller det likegyldige barnebarnet, som nå står og glaner fra balkongen, ei heller advokat Gasull, skjønne hvor nervøs hun er, ja hun blir nesten grepet av angst, i den bekvemme stolen i den svære Santa-Clara-salen i Vatikanets Palazzo Apostolico. Damen vet at når denne dagen er omme, kan hun dø i fred. Hun tar seg til brystet for å kjenne på det lille korset hun har hengende om halsen. Hun vet at de siste seksti årenes kvaler kulminerer i dag, og kan ikke vedgå at det kanskje ville ha vært bedre om hun hadde levd et annet liv.

18


1

Den dagen hans navn ble overlatt til glemselen, var det svært få mennesker ute og gikk. Selv om det ikke hadde regnet, ville det ikke ha vært så mange, for de fleste valgte å late som om det ikke var noe de hadde noe med, eller de sto diskré i et vindu eller nede ved hageporten, fulgte med på det som skjedde og tenkte på alle tårene som hadde flytt. Borgermesteren hadde bestemt at seremonien skulle gjennomføres samme hvor mye det høljet ned. Han sa ingenting om at den egentlige grunnen til dette anfallet av politisk vilje var at han hadde avtalt å treffe en kunde i Sort, og at det der ventet dem en paella på restaurant Rendé. Bare tanken på det fikk tennene hans til å løpe i vann. Men han var jo en Bringué og ville gjøre det klart for hele landsbyen, også Casa Gravat, at denne høytiden skulle gjennomføres, om så regnet styrtet ned. Altså skulle utskiftingen gå sin gang i nærvær av borgermesteren, byrådsmedlemmene, sekretæren og noen turister som hadde forvillet seg dit, i glorete regnfrakker, folk som ikke ante hva det dreide seg om, men som ville knipse i vei for å ha bilder av de merkelige skikkene blant fjellbefolkningen, foruten den evinnelige Serrallac, og Báscones, selv om ingen kunne fatte og begripe hva de hadde der å gjøre. Frenokolopeksi. Jaume Serrallac hadde laget de fire praktfulle marmorplatene med elegante bokstaver – sort mot en lysegrå bakgrunn – som kunne ha fortjent å henge i mer fornemme gater, på mer velholdte vegger i en mer velstelt landsby. Platen der det sto Carrer President Francesc Macià, erstattet den med Calle Generalísimo Franco, Carrer Major dekket over Calle José Antonio, Plaça Major avløste Plaza de España, og Carrer del Mig kom i stedet for Calle 19


Falangista Fontelles. Siden alt var gjort klart på forhånd, hullene allerede var boret, og Serrallac hadde fått dreis på slikt nå – etter slutten på diktaturet ble samtlige gatenavn skiftet ut – så kom alt til å gå som smurt. Den siste platen, den med Falangista Fontelles, satt så godt fast at han måtte hamre løs på den mot veggen. Så kastet han de sørgelige restene av historien i containeren som sto utenfor huset til familien Batalla. Bitene som var igjen av Falangista Fontelles satte i et stumt og avmektig skrik som gikk i ett med det nesten uhørlige stønnet fra verandaen i Casa Gravat, fra den anspente og urørlige skikkelsen som klamret seg til gelenderet, og som ingen andre enn kattene la merke til. To kraftige kvinnfolk, den ene av dem eldgammel, sto i enden av Rasa og fulgte stjålent med på seremonien. Da de hadde forvisset seg om at Serrallac hadde smadret den gamle platen, ruslet de sakte, arm i arm, nedover Carrer del Mig, og lot blikket vandre over alle fasadene, vinduene, dørene, og kom av og til med en liten bemerkning, kanskje for å dekke over ubehaget over at manges blikk nå fulgte dem fra husene, like ustraffet som de hadde sett navneskiltene bli byttet ut i gaten sin. Da de kom til containeren, bøyde de seg over den som om det var noe der de måtte få fastslått. Byens øvrighet var allerede på vei bort, via Francesc Macià til Plaça Major, for å utføre det siste navnebyttet, og borgermesteren hadde tenkt å si noen ord om den forsoningens ånd som kom til uttrykk ved at gatene fikk tilbake sine gamle navn. Den sedvanlige roen vendte snart tilbake til denne gatestumpen i Torena. Ingen tenkte mer på Oriol, og fra alle husene steg det opp et stille lettelsens sukk, for alle trodde at nå var endelig symbolene på stridighetene forsvunnet. Ingen i hele landsbyen, bortsett fra den skyggen som sto på balkongen i Casa Gravat og pusset brillene og tenkte, bare vent skal dere få se, den som ler sist, ler best, tenkte mer på Oriol Fontelles før det fireogtyve år senere ble snakk om å rive den forlatte og unyttige gamle skolebygningen, for å kunne gå mer tidsmessig inn i det 21. århundre. Som ventelig var, ga skolens rektor Tina Bros i oppdrag å ta turen opp til Torena for å snuse helt offisielt i alt skrotet etter 20


den gamle skolebygningen, for de hadde planer om en utstilling om læremidlenes utvikling, og var sikre på å kunne gjøre verdifulle funn i den lille skolestuen. All slags rukkel fra gamle dager. Ettersom Tina holdt på med den boken sin, overlot man den offisielle granskningen til henne. Det vil si, til tross for at Tina hadde hodet fullt av andre tanker, måtte hun motstrebende, for andre gang på tre dager, ta turen til Torena i sin påfallende røde 2CV. Hun kunne ikke ane at hun parkerte under den platen som for fireogtyve år siden hadde gitt gaten tilbake det opprinnelige navnet Carrer del Mig. Hun gikk rett til rådhuset og ba om nøklene til skolen, og der sa de at de ikke hadde dem lenger, at murerne allerede var i gang, og da hun kom frem til bygningen, den siste i landsbyen, der hvor veien til Triador begynte, oppdaget hun at de allerede hadde begynt å ta ned skifertaket, stein for stein. Uvilkårlig fant hun frem det lille fotoapparatet sitt, det med den lysømfintlige filmen, og benyttet det diffuse kveldslyset til å ta tre bilder av bygningen. Hun passet på at ingen av arbeiderne på taket kom med på bildet. Hun kunne kanskje bruke et av disse bildene i boken. Ikke umulig. Arbeiderne hadde heldigvis begynt på den siden hvor toalettene lå. Hun fikk tid til å rote igjennom de to skapene i klasseværelset, hun rakk å skitne til hendene med det seige, svarte støvet som hadde samlet seg i årenes løp, sorterte ut digre bunker med ubrukelige papirer, tok vare på ti–tolv bøker som i pedagogisk henseende var forhistoriske, men som ville ha sin sjarm på en slik utstilling, og lyttet til hammerslagene til arbeiderne som allerede hadde dømt bygningen til utslettelse. Alt det materiellet hun hadde samlet, fikk god plass i pappesken hun hadde tatt med seg fra Sort. Et øyeblikk ble hun stående og speide ut av vinduet og lure på om det hun hadde tenkt å gjøre når hun gikk fra skolen, ikke lå under hennes verdighet. Jo, det gjorde nok det, men Jordi ga henne ikke noe valg. To minutter til, med vidåpen munn. Nei, ikke noe valg. Jordi var nå engang den han var, og Arnau likeså. For hjemme hos henne var det ingen som ville snakke om det, fordi de bet alt i seg, fordi Arnau ble mer og mer fjern for hver dag som gikk, så til de grader at han kunne bli borte i dagevis og bare mumlet noe svevende om hvem han hadde 21


vært sammen med. Da hun hadde stått hensunket i disse dystre tankene en god stund, sukket hun, slo blikket ned og så igjen for seg den forlatte skolen i Torena. Hun gjorde en kraftanstrengelse for å skyve fra seg tanken på de to, især Jordi. Det var da hun kom på tanken å kikke i skuffene på kateteret. I den første fant hun, bortsett fra en bråte med usynlige minner som løste seg opp idet hun åpnet skuffen, bare noen sponer etter en spisset blyant. I de to andre var det ingenting, ikke engang et minne. Gjennom de skitne vinduene var dagen langsomt på hell, og plutselig slo det henne at hammerslagene for lengst hadde stilnet. Ved tavlen lå det et halvbrukt kritt. Hun tok det og kunne ikke motstå fristelsen til å bruke det. Med sin beste skjønnskrift skrev hun datoen: onsdag, 13. desember 2001. Så snudde hun seg, som om det satt elever ved de markstukne pultene og ventet på at hun skulle forklare hva de skulle gjøre den dagen. Hun ble stående og gispe, for i den andre enden av rommet, støttet til dørkarmen, sto en ubarbert murer med en sigarett i munnen, en sigarkasse i den ene hånden og en campinggasslykt i den andre, også han forbløffet måpende. Men han var den første som summet seg: – Frøken … vi hadde tenkt å ta kvelden nå, det blir for mørkt for oss. Tar du med deg nøkkelen tilbake? Der han gikk bort til henne med sigaretten, lampen og et nøkkelknippe dinglende i en jeans som var hvit av støv, minnet han Tina om en skolegutt som kom for å levere leksene, og det var som om hun i hele sitt liv hadde vært lærer på denne skolen. Mannen satte fra seg sigarkassen på bordet. – Den fant vi bak tavlen. – Denne tavlen? Mureren gikk bort til tavlen og skjøv den til side, enda den så ut som om den var innfelt i veggen. Den gled med en jamrende lyd nesten to håndsbredder til side, og avdekket et mørkt hulrom. Han holdt lampen opp. – Inni der. – Som en sjørøverskatt. Mureren dro tavlen på plass igjen. 22


– Det er skrivebøker, sa han og klappet to ganger på kassen med to bøker bundet sammen med en sort sløyfe. – Kan jeg beholde den? – Jeg hadde tenkt å kaste den. – Kunne du la gasslykten stå igjen her? – Hvis du blir her, kommer du til å fryse i hjel, sa han advarende idet han rakte henne lykten. – Jeg har godt med klær. Takk for lykten. – Du får låse når du går og la gassbeholderen stå utenfor. Så finner vi den i morgen. – Hvor lang tid tar det å rive alt dette? – Vi blir ferdige i morgen. I dag har vi bare gjort alt klart. Det er fort gjort å få revet dette. Han hilste som om han var en soldat, med en likeglad finger til tinningen. Så smelte han døren igjen etter seg, og skravlingen mellom ham og de to kameratene hans lød fjernere og fjernere gjennom den skitne ruten, til alt ble så stille at man formelig kunne høre hosteanfallene til Elvira Lluís, jenta som satt på første pultrekke, og som døde av tuberkulose for seksogfemti år siden. Tina så seg omkring. Gasslykten kastet nye, fremmede skygger. Det er fort gjort å få revet dette, tenkte hun. Hvor mange generasjoner av barn har lært å lese og skrive her? tenkte hun. Og det tar bare en dag å rive alt sammen. Hun gikk tilbake til kateteret og oppdaget at mureren hadde hatt evig rett: Det var iskaldt i klasseværelset. Og dagslyset svant stadig raskere. Hun satte fra seg lykten på kateteret og tenkte på sjørøverskatten. Tenk om de hadde revet skolen med alle juvelene inni der, tenkte hun … Hun løsnet den sorte sløyfen og åpnet lokket: Juvelene var noen lyseblå og lysegrønne skrivebøker, med ordet Cuaderno skrevet på skrå med sorte, trykte bokstaver. Skrivebøker fra barneskolen. To, tre, fire stykker. Så synd at det ikke er virkelige juveler, sukket hun. Og så den jagende smerten hun kjente så godt. Hun åpnet den ene: Det første som slo henne, var den sirlige, regelmessige, lettleste skriften som fylte alle sidene fra øverst til nederst. Her og der en liten tegning. Alle fire bøkene likedan. I den første boken var det et ansikt. Hun visste det ikke, men det var et selvportrett av Oriol tegnet foran spei23


let på guttedoen. En mann med bedrøvet blikk. I den andre, et hus med underteksten: «Casa Gravat.» I den tredje, la meg nå se … en kirke. Sant Pere i Torena. Og en springer spaniel med de tristeste øyne Tina noensinne hadde sett, en hund som antagelig het Akilles. Og i den siste boken, den uferdige skissen av en kvinne, klusset og rettet utallige ganger, og likevel bare halvferdig, uten lepper og med tomme øyehuler, som de marmorstøttene Serrallac laget på verkstedet sitt. Hun satte seg og merket ikke at pusten ble til hvit tåke i den kalde luften, som om den ville tilsløre funnet av de fire heftene. Hvor hadde hun hørt det navnet før? Oriol Fontelles. Det var ikke lenge siden. Det kjentes som om noen hadde snakket om ham for bare et øyeblikk siden. Tina Bros ga seg til å lese, nysgjerrig, uforvarende, uten å ane hva hun hadde i vente. Hun begynte på den første siden i det første heftet, fra overskriften som sa kjære datter, jeg vet ikke engang hva du heter, men jeg vet at du er til, for jeg har sett den søte lille hånden din. Jeg håper noen kan vise deg disse linjene når du blir stor, for jeg vil at du skal lese dem … Jeg blir skremt ved tanken på hva de kan fortelle deg om meg, især din mor. Klokken halv ni om kvelden, da lyset fra gasslykten ble svakere, løftet hun hodet med et rykk, som om hun vendte tilbake fra en annen verden. Det hadde vært ubetenksomt av henne å sitte her og bli så stivfrossen. Det grøsset i henne. Hun klappet sammen den bløte permen på det siste heftet og pustet sakte ut, som om hun hadde holdt pusten mens hun leste alt dette. Hun kom til at disse heftene ikke var av noen interesse for den utstillingen Maite hadde tenkt å lage. Hun la dem tilbake i sigarkassen, med den sorte sløyfen, puttet kassen i anorakklommen og gjorde seg klar til å forlate skolebygningen. Det kjentes som om hun hadde levd der i over femti år. Hun satte fra seg lykten der mureren med soldatfaktene hadde sagt, leverte nøkkelen i rådhuset og gikk bort til marmorplaten som opplyste om at de befant seg i Carrer del Mig. 2CV-en ventet trofast på henne, dekket av et tynt lag nysnø som beskyttet den mot eierinnens tungsinn. 24


Veien nedover til Sort var fryktelig øde og kald. Hun hadde ikke tatt seg bryet med å legge på kjettinger, derfor tok hun det med ro i bakkene, i samme tempo som tankene, stiv og anspent, både av kulden og av de sidene hun hadde lest, og utsikten til det som ennå foresto den kvelden. På en gammel forstøtningsmur, ved svingen til Pendís, der grensen til Torena gikk, var det med dramatisk skrift sprayet en protest mot snauhugsten ved Tuca Negra, hvor det var planer om å utvide slalåmbakkene. Det var ingen på skolen lenger, så hun satte fra seg pappesken på kontoret til Maite, med en kort forklaring rablet ned på en lapp. Deretter la hun på sprang, for hun hadde alltid vært redd for å vandre alene gjennom disse mørke og ensomme korridorene. Som om spøkelsene trivdes ekstra godt i slik kulde. 2CV-en brakte henne uten uhell av noe slag tilbake til pensjonatet. Det lå lenger mot nord, men likevel hadde det ikke begynt å snø der ennå. På setet ved siden av henne lå sigarkassen med de fire skrivebøkene. For sikkerhets skyld ville hun ikke sette fra seg bilen på parkeringsplassen utenfor pensjonatet. Derfor parkerte hun på et avsides sted, ved en øde landevei, slukket lysene og motoren og ble sittende urørlig og stirre mot den opplyste inngangsdøren til pensjonatet. I det samme begynte det å snø, mykt og stille, som om det bare hadde ventet på dette øyeblikket, og hun lot hånden gli famlende over setet ved siden av, for å kjenne om sigarkassen fremdeles var der. Tina var ute av stand til å oppfange den hviskende lyden av snøfnuggene som la seg over alle ting. Det var kaldt, og hun hadde allerede vært ute et par ganger for å børste av frontruten. Hun hadde hele tiden holdt øye med døren til pensjonatet og hadde bestemt seg for ikke å sette på varmeapparatet i bilen, for i den magiske stillheten, som i en konfekteske fôret med fløyel, kunne ikke engang bruset fra elven høres, og motorduren ville ha gjort Jordi oppmerksom på at hun var der. Den siste gangen hun gikk ut av bilen for å trampe med føttene i bakken, skrapte hun isen av frontruten og dekket til bilnummeret med nysnø fra veikanten. Det var én ting å innrømme at det var under hennes verdighet å sitte her, noe annet at det ble oppdaget. Nesen var iskald. 25


Hun satte seg inn igjen uten å få øynene fra den opplyste døren til pensjonatet, hvor det på hele denne tiden bare var kommet to ukjente mennesker. Så klappet hun varsomt på sigarkassen med den behanskede hånden. – Hva sa du? – Du hørte det godt. Rosa ble stående og gape av overraskelse, kanskje av skrekk, og kjente hvordan hjertet begynte å hamre. Det svimlet for henne, hun sank sammen i gyngestolen og hvisket: – Hvorfor? – Her er alle i fare. – Nei, den som er i fare, er barnet. – Jeg gjør så godt jeg kan. – Det gjør du pokker ikke. Kom deg av sted til senyora Elisenda, du. – Hvorfor det? – Du pleier da ikke å ha noe imot å besøke henne? Og mer ondsinnet: – Er du ikke helt borte vekk bare ved synet av henne? Hun har jo et så uttrykksfullt ansikt, og øyne som det er så vanskelig å bli klok på … – Hva mener du med det? Rosa så ut av vinduet som om hun ikke hadde ment å antyde noe som helst, og sa med trett stemme at du er den eneste i landsbyen hun hører på. – Det er ingenting senyora Elisenda kan gjøre heller. – Her i landsbyen gjør alle som hun sier. – Gid det var så vel. Rosa kastet et blikk på Oriol, så ham dypt inn i øynene, som om hun prøvde å lodde hemmelighetene i blikkene han og senyora Elisenda vekslet hver gang de var sammen. Da Oriol skulle til å svare, begynte kirkeklokkene å ringe for å varsle om at det var tid for angelus. De tidde som om de aldri hadde bedt en bønn, ikke engang en streng vinter som denne. Allerede før kirkeklokkene stilnet, eksploderte Rosa. – Hvis du ikke finner en løsning, drar jeg tilbake til Barcelona. – Du kan ikke bare la meg bli igjen her. – Du er en feiging. 26


– Ja, jeg er det. Rosa la instinktivt hånden på magen og sa med trett stemme at jeg vil ikke at datteren vår skal få vite at hennes far er en feiging og fascist. – Jeg er ikke fascist. – Hva er forskjellen på deg og den fordømte borgermesteren? – Ikke skrik sånn. Folk kan høre deg! – Han driver på, og du finner deg i det. – Men hør nå her. Jeg er bare lærer her. – Du kunne få borgermesteren med på det hvis du ville. – Det går ikke. Dessuten er jeg redd. Den mannen skremmer meg. – Du må få stoppet det der med Ventureta. – Det kan jeg ikke. Jeg sverger. Han hører ikke på meg. Rosa så ham for siste gang inn i øynene. Så snudde hun seg bort, vugget lett i gyngestolen og så ut av vinduet. Det var en måte å si adjø på mens hun lurte på hvordan det kunne ha gått slik, mens hun forbannet den dagen han hadde søkt lærerjobben i en så vakker landsby, som ifølge leksikon levde av kveg og sauer, og tenk så flott vi to skal få det, for der vil vi få tid til å lese og elske hverandre, akkurat det vi trenger. Og etter å ha tenkt frem og tilbake på det hadde hun endelig sagt: Da drar vi til Torena, Oriol. Og nå sto cannelloniene de skulle hatt på stefanusdagen, og ble kalde på bordet. Hun skulle aldri ha funnet på å lage cannelloni den dagen, det skulle ikke ha vært jul om bare fire dager, for med tanken på den stakkars ungen var det umulig å få ned en matbit. Oriol så på nakken til Rosa. Så skar han opp franskbrødet med innett raseri, smelte døren igjen etter seg da han gikk, men kom straks tilbake, som om han hadde glemt noe. Han ble stående rett opp og ned, uten å slippe dørhåndtaket, og anstrengte seg for å legge bånd på raseriet. Rosa stirret fremdeles ut på gaten. Hun så ingenting, for tårene hadde visket ut den imponerende utsikten over Vall d’Àssua. Oriol trev pelsjakken og luen og gikk igjen. Etter bare åtte måneder som skolemester i Torena var Oriol ikke til å kjenne igjen. Så store forhåpninger som de hadde 27


hatt da de kom, hun som nettopp var blitt gravid, ennå forvirret over at han, som ikke hadde gjort militærtjeneste og ikke hadde vært ved fronten på grunn av magen, hadde fått jobben, uten å være veteran fra krigen. Ennå var de overrasket, for de hadde trodd at alle jobbene ville gå til lærere som kom utenfra, med partiboken fra Falangen i orden, eller med et rulleblad som dokumenterte at de hadde kjempet mot Republikken. Ennå var de forbløffet over at de hadde vært så troskyldige at de ikke skjønte at en lærerjobb i Torena ville ikke engang Jesus ha takket ja til. At han var født i en stall, kunne til nød gå an, men noe helt annet var det at han skulle gå på skolen i Nasaret, der gutter og jenter ble holdt adskilt, der ikke alle var fra bondefamilier, men en og annen også hadde en far som var snekker, og de holdt det pent og ryddig rundt seg og sørget for at veggene var nymalte som seg hør og bør. Hun stirret ut av vinduet, men så ikke torget. Det var Valentí Targa som hadde forandret mannen hennes slik. Fra første dag hadde han klengt seg på ham og begynt å sleske for ham. Fra første stund hadde han stått på torget og sett utfordrende på dem, med hendene på hoftene, da de kom ut av drosjen med øyne som lyste av håp, og med den store kurven de hadde lagt alt serviset i. Og så bildet som Oriol hadde malt av henne, forsvarlig pakket. Hun hadde ikke oppdaget den lurende faren, og i tre måneder var det ikke blitt sagt et ord i Torena om at det av og til kom svarte biler med gråtende menn kjørende bort til bakken ved Sebastià, og etterpå ble de, etter at tårene var tørket for alltid, fraktet bort på krøttervogner. Valentí Targa hadde også greid å få henne til å holde munn. Altfor lenge hadde hun tiet om det hun så. Helt til i dag, da Oriol kom hjem fra rådhuset, innkalt av den fordømte Targa. Han hadde fortalt henne, uten å se henne inn i øynene, at det var best han meldte seg inn i Falangen, og hun, som holdt på borte ved komfyren, var blitt stående med åpen munn, målløs, og hadde tenkt at hun kanskje hadde misforstått ham, eller at han hadde sagt det for spøk. Men nei. Han unngikk hele tiden å se henne inn i øynene, og sa ingenting, som om han ventet på en reaksjon. Hun satte brettet med cannelloni fra seg på brikken, gikk med tunge skritt bort til gyngestolen, 28


med den digre magen sin struttende, som om hun ville legge størst mulig avstand mellom datteren sin og mannen sin og spurte hva var det du sa? – Det hørte du godt. José Oriol Fontelles Grau, falt for Gud og Spania. Nå kom Tina plutselig på hvor hun hadde sett det navnet før. For en uke siden, da hun ennå var lykkelig, hadde hun dradd oppover for å fotografere kirkegårdene i Vall d’Àssua, for hun hadde tenkt seg at et eget kapittel i boken skulle handle om graver. Kirkegården i Torena virket femstjerners sammenlignet med dem i de andre landsbyene. Hun hadde funnet ut at det beste var å stille seg litt på avstand for å få et godt helhetsinntrykk, slik at hun ikke forvrengte bildet med vidvinkelobjektiv. Hun hadde passet på at det midt på bildet kom et minnesmerke som var sterkt preget av forfall. På begge sider hadde det vært rad på rad med lave gravmæler, de fleste med kors av rustent jern, et og annet også av marmor. I bakgrunnen, halvt skjult bak minnesmerket, en ny rekke med graver, foran muren i den nordre enden, den kanten som fienden og den iskalde vinden kom fra. Den rike familiens mausoleum lå til venstre, velstelt og godt vedlikeholdt. Klikk. En grønnfink som akkurat tok til vingene, ble fanget på bildet, i løse luften, til høyre for det forfalne minnesmerket. Hun hadde ikke lagt merke til den. Eller kanskje likevel, slik det er med mange fotografer som har en slags totalopplevelse av alt det som foregår innenfor billedrammen, men likevel får seg en overraskelse når de fremkaller bildet og ser hva det ble til. Det hvite papiret, oversvømt i en rødskimrende verden, først blek, så sterkere og sterkere, hadde spyttet ut de underligste former. Hun ristet papiret i væsken med en pinsett, og formene ble til bilder, stadig klarere avtegnet. Veldig fint innstilt, var hennes første tanke. Med pinsetten hadde hun trukket papiret opp av trauet, hadde fiksert, hengt det på snoren sammen med de tyve andre bildene fra filmrull nummer tre, fra femte desember to tusen og én, kirkegården i Torena. Ja, virkelig bra innstilt. Ved nærmere ettersyn viste det seg at alt var gått etter pla29


nen, uten egentlige overraskelser. Det var da hun hadde fått øye på grønnfinken som var i ferd med å lette, fastholdt på det aller siste bildet, det med det forfalne minnesmerket. Hun kunne ikke huske det lenger. Dæven! Det var noe eget der, noe poetisk. Hun fant frem lupen og så nærmere på fuglen. Ja visst, en grønnfink, med vingene senket, akkurat idet den skulle til å lette. Den hadde en mark i nebbet. Nei. Det var et rusk på negativet. Nei forresten. En tegning på graven helt bakerst i bildet. Fuglen fløy bare forbi, og det skapte et slikt synsbedrag. En tegning i relieff. Først da la hun merke til den gravstøtten. Til tross for at den lå på bakken, bakerst i bildet, og hun hadde hatt svært kort blendingstid, var bakgrunnen godt i fokus. Grønnfinken og gravstøtten, på skakke, helt tydelige. Kanskje en anelse for akademisk, for flatt. Hun hadde fått inntrykk av at grønnfinken var den pennen som skrev ordene på støtten med nebbet sitt. Der hadde den skrevet José Oriol Fontelles Grau (1915–1944), falt for Gud og Spania. Og under det, åket og det fascistiske pileknippet. Spissen på en av pilene var det som lignet en liten mark som grønnfinken ville ha med seg til redet. Tina la fra seg lupen på bordet og gned seg i øynene. Jo visst, det bildet, det siste på spolen, ville ha gjort seg godt som det første bildet i boken, i svart-hvitt, som et signal om tidens gang og så videre. Den behanskede hånden lå fremdeles på sigarkassen som inneholdt skrivebøkene til Oriol Fontelles, og en kort stund hadde tanken på innholdet fått henne til å glemme hvorfor hun satt og holdt vakt foran den opplyste inngangsdøren til Ainets pensjonat, mens snøen igjen dekket frontruten. Snøfnuggene minnet henne om stjerner som falt, trette av å holde seg oppe i himmelen til ingen nytte, skuffet ved tanken på at lyset deres hadde brukt århundrer på å nå frem til pupillene i øynene til deres kjære. Fantes det virkelig noen det var grunn til å ha kjær, der på jorden? Nå ja, jeg elsker jo Arnau, men han lar seg ikke elske. Alltid er han så taus, alltid opptatt av sitt, det er som om han ikke vil se stjernene, akkurat som Jordi. Mennene jeg har hjemme hos meg, vil ikke se stjernene. Hun skulle 30


akkurat til å gå ut og børste snøen av ruten da hun så at noe rørte på seg ved inngangen til pensjonatet. Det var noen på vei ut. Jordi. Visst var det Jordi. Hennes Jordi var på vei ut fra Ainets pensjonat, mange kilometer hjemmefra, og lot blikket streife fra side til side mens han satte på seg luen. Han la ikke merke til den røde 2CV-en i mørket borte i veien. Han snudde seg og strakte armen inn av døren. Den bevegelsen vakte hennes sjalusi. Mye mer enn at en kvinne, nesten like høy som Jordi, kom ut, kledd i en anorakk som gjorde det umulig å se hvem hun var. Det var måten Jordi tok imot henne på, som om det ikke bare var den kvinnen, men hele kvinnens liv. En velkomsthilsen som også var en ørefik til henne, som satt der i den kalde bilen bare for å få sine bange anelser bekreftet. Nå reagerte hun. Hun tok kameraet, støttet seg mot rattet, stor blenderåpning, lav hastighet, og så trykket hun av. To, tre bilder. Fire, fem. Og nå med fjernlinse: ett, to, tre, fire, fem, seks … Hun tok ikke flere bilder og tenkte på seg selv der hun satt som en helt alminnelig paparazza. Før denne kvelden hadde det aldri forekommet at en tåre frøs til is på kinnet hennes.

31

Stemmene fra Pamano av Jaume Cabre  

Bak tavlen i en skole som skal rives, finner Tina Bros den 60 år gamle dagboken til en viss Oriol Fontelles. Dagboken er skrevet til et barn...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you