Page 1


5. Fyret

En stor måke sitter på toppen av det lille fyrtårnet. Den ser doven og mett ut. Andre måker flakser med tunge vinger rundt noe stort som ligger i vannet. Det er en delfin, eller restene av en delfin. Det døde dyret ligger med buken i været. Solen har begynt å bli kveldsrød. Oransje lys flakker over bølgene. Ved klippene inne på land går Tomas og Ninnoc. Ninnoc går i gummistøvler og roter i steinene med en stokk. Måken virker ikke særlig interessert i de to. Noe smeller mot fyrtårnet. Måken vagger litt urolig frem og tilbake. Den sender et bekymret blikk mot dem. Ninnoc kaster noe. Med et knas treffer det tårnet, midt mellom beina på måken. Den mister nesten balansen, skriker fornærmet og hiver seg opp i luften. Med tunge vingeslag setter den kursen ut mot havet. De andre måkene hyler fortvilet og masende 63


mot hverandre. Det er nok kjøtt i delfinen til hundre måker, men likevel må de krangle. «Så du den skvatt!» Ninnoc bøyer seg ned og plukker opp en ny stein. «Jeg traff den nesten rett i hodet!» Armen svinger høyt, perfekt, og steinen flyr i en slak bue rett mot måkeflokken. Et mykt dunk høres helt dit de står. Måkene flyr opp, forstyrret, men samler seg fort på delfinskrotten igjen. «Mm,» mumler Tomas, og kaster et blikk mot måkene. Det er tydelig at Ninnoc begynner å kjede seg. «Jeg lurer på hvordan vi skal kjenne igjen nøklene han snakket om. De ligger vel ikke bare og slenger.» Ninnoc sparker hissig i en tykk, morken rot som har blitt skylt opp på klippene. «Æsj, vi gidder ikke lete etter nøkler. Vi finner ingenting.» Tomas ser seg om. Han vet aldri helt hva hun vil finne på når hun er sur. «Kom igjen,» sier han. «Førstemann til fyrtårnet!» Han løper ned mot vannkanten og vrenger av seg skjorten, sparker av skoene, og står igjen i bare shortsen. Ninnoc nøler noen øyeblikk. Så løper hun ned til bølgene hun også. Så snart han begynner å vasse uti, angrer 64


Tomas. Steinene er harde og skarpe, og han har aldri badet her før. Vannet er rolig, men det er ganske langt ut til fyret. Og der ute ligger delfinen og råtner. Men nå er de i gang, han kan ikke snu og svømme tilbake. Nå er det førstemann til fyrtårnet. Tomas svømmer mest med armene, for ikke å slå tærne mot steinene. Men Ninnoc holder ikke igjen, hun slipper ut alt hun har av kraft, fosser gjennom bølgene som en torpedo. Da Tomas bare er halvveis, er hun fremme. Ninnoc holder seg fast til siden av fyrtårnet og ler. Tomas føler noe er feil, men han vet ikke hva. Det er som om både Ninnoc og måkene står og ler med ryggen til noe farlig, som om en sort bølge kan komme opp bak dem og skylle dem bort. Idet han er fremme ved fyrtårnet, gir følelsen slipp, og Tomas kan også le. Det lukter råttent her ute, de rynker på nesen begge to og flirer. Tomas skal til å foreslå at de svømmer tilbake igjen, men Ninnoc er på vei opp av vannet, opp på berget. Hun kjenner på døren til fyrtårnet, men den er tydeligvis låst. «Hva gjør du?» spør Tomas. 65


Ninnoc gliser lekent mot ham. «Ta det rolig. Fyret går av seg selv, det er ikke noen som jobber her.» Så begynner hun å klatre, først på dørkarmen, så får hun tak i et lite vindu, og så strekker hun seg etter et tau som henger og dingler omtrent to meter over bakken. Det er bundet fast i rekkverket på en liten terrasse helt øverst på tårnet. Smidig som en ape klatrer Ninnoc oppover tauet. På toppen svinger hun seg over rekkverket, reiser seg ustøtt og ler, en sort silhuett mot solnedgangen. Så roper hun: «Kom opp!» Tomas har ikke lyst, men han vil ikke virke feig. Tårnet ser mye høyere ut på nært hold. Forsiktig tar han tak i dørkarmen, setter føttene på dørhåndtaket, strekker seg etter tauet. Det er vanvittig tungt, armene verker, men han kan ikke slippe: Under ham er det hard stein. Han gjør feilen å titte ned. Da svimler det nesten for ham, og det kribler farlig i magen til Tomas. Han sklir med beina, kravler og sparker. Så er han oppe. Tomas ligger på ryggen og puster som en hval, mens Ninnoc gliser hånlig. «Tusen euro hvis du hopper ned dit,» sier Ninnoc og peker ned mot delfinskrotten. Tomas reiser seg på albuen og kaster et skeptisk blikk ned. Holmen som fyrtårnet 66


er bygget på, er ganske liten, det er bare en halvmeter med stein som stikker ut fra under fyret, så om du tar ordentlig sats ser det lett ut å hoppe herfra ned i vannet. Men om man bommer, slår man seg ganske sikkert i hjel. Og selv om man treffer vannet, er det umulig å se hvor dypt det er. «Æsj,» sier Tomas. Han spytter ned mot måkene. «Aldri i livet!» Ninnoc klatrer opp og balanserer på rekkverket. «Sitt ned!» nesten roper Tomas. «Du kommer til å ramle uti!» Ninnoc ser glisende på ham, og løfter det ene beinet i været. Så sklir hun. Fort, men så sakte at Tomas ser hver detalj mens det skjer, mister Ninnoc balansen. Kroppen blir et kaos, hun slenger armene ut til siden for å holde likevekten, men tipper over på feil side av rekkverket. Det ser ut som om hun skal til å trekke kroppen sammen til en kule, en bombe mot vannflaten, men så retter jenta ut den korte kroppen og strekker armene mot bølgene. Hun bryter overflaten som en pil. Bølgene er sorte nå. Tomas ser ned etter Ninnoc. Det kan være klipper like under vannflaten. Hun kan ha brukket nakken. 67


Men som en eksplosjon sprenger Ninnoc prustende opp av havet. Herfra kan Tomas bare se et stort glis under det våte håret. «Kom igjen!» roper Ninnoc. Tomas hopper etter. Følelsen av å henge i løse luften varer ubehagelig lenge før overflaten smeller mot beina hans og det mørke vannet lukker seg over ham. De svømmer prustende og plaskende rundt hverandre. De merker ikke med én gang at det blåser opp. Vinden kommer plutselig, omtrent med det samme solen har forsvunnet. Da de oppdager at bølgene har begynt å slå, er det allerede for sent. «Om vi forsøker å svømme tilbake nå, risikerer vi å drukne!» De har klatret opp på holmen, og Tomas ser bølgene fosse mot klippene. Junidagen har vært varm og mild, men nå er solen borte, og vinden fra havet får dem til å hutre. Klærne deres ligger inne på stranden. «Jeg tror vi klarer det,» svarer Ninnoc til sist. «Jeg er ikke så god til å svømme! Og det blåser mer og mer!» Tomas stirrer dystert mot bredden. Med det samme høres det første tordenskrallet. 68


Skyene gjør det usedvanlig mørkt selv om fyret skinner sterkt utover havet. Mot horisonten flerres skyene av et lyn. Tomas skjelver og slår floke for å holde varmen idet det første regnskyllet kommer over dem. Ninnoc rister i skulderen hans. «Vi må forsøke å svømme tilbake. Om vi blir her, fryser vi i hjel!» De sorte bølgene ser lite innbydende ut, men Tomas vet at hun har rett. Forsiktig glir de ut i vannet og legger på svøm. Vannet er kaldt, og det er vanskelig å orientere seg i mørket. Flere ganger blir Tomas overrasket av brottsjøer som slår over hodet hans og får ham til å sluke saltvann, slik at han blir liggende og hoste i bølgene. Idet et nytt lyn lyser opp himmelen, ser Tomas at Ninnoc er langt foran ham, og at han selv har drevet langt mot venstre. Bølgene tar ham i en helt annen retning enn han forsøker å svømme! Om han kommer for langt mot venstre er det ikke noe sted å gå i land, bare høye klipper! Tomas begynner å få panikk. Han slår fortvilet med armene for å komme fortere frem. Han kaver, og sluker vann igjen. Rolig! Rolig! Kraf69


tige, rolige tak er det som skal til. Han arbeider seg langsomt mot land. Han er kvalm, og kjenner metallsmak i munnen, men han må holde panikken på avstand. Kroppen verker, han orker nesten ikke å bevege armene mer. Så kjenner han steiner mot magen. Halvt i svime kravler han det siste stykket opp på land, hvor han blir liggende på bakken og pese. Ninnoc har kommet bort til ham med klærne, og de kler raskt på seg. Ansiktet til Ninnoc er blekt og alvorlig i mørket. Det virker som om vinden har tatt seg opp igjen, enda verre enn før. De begynner å følge den smale stien oppover til toppen av klippene. På toppen snur Tomas seg og kaster et siste blikk bakover mot fyret. Det slår ham at det burde lyse i tårnet, men han ser ingenting. I det samme farer et nytt lyn over himmelen. Tomas griper Ninnoc hardt i armen. Ninnoc har sett det samme som ham. I et øyeblikk var den lille steinholmen der ute klart opplyst – men fyrtårnet sto ikke der! Ninnoc tar med ett tak i ham og drar ham ned bak en stor stein. «Hva skjer?» hvisker Tomas. 70


Ninnoc svarer ikke, men peker bak steinen. Forsiktig gløtter Tomas over kanten. Først ser han ingenting i mørket. Så aner han en kappekledd skikkelse, bare noen meter fra dem. Skikkelsen bøyer seg ned, og kort etter flammer et bål opp. Tomas setter seg raskt igjen. Så lenge bålet brenner kan de ikke komme seg vekk uten å bli sett. Like etter hører begge to lyden av hovslag. Sakte stikker Ninnoc hodet opp. «Det er en rytter,» hvisker hun. «Han hilser. Han går av hesten.» Tomas reiser seg også. Rytteren går med raske steg bort til mannen ved bålet, og i det samme faller lyset over ansiktet. Det er Almaric! «Kommer du tilbake alt …,» begynner den første mannen, før han bråstopper. «Men du er ikke …?» Almaric svarer ikke, men trekker raskt en kniv, går inntil mannen og setter kniven i ham. Mannen kommer med et lavt stønn, og krøker seg sammen. Som for å holde seg oppreist griper han fast i den gylne spennen Almaric har festet kappen med. Med et kaldt flir dytter Almaric ham bakover, så spennen blir revet av. Uten en lyd styrter mannen ned fra klippen, ned i havet 71


langt der nede. Spennen følger etter ham ned, som en liten, glitrende stjerne. Et øyeblikk er det som om alt er helt stille. Så hører Tomas igjen tordenen, bølgene som slår mot klippene, hviskingen fra vinden. Han merker at Ninnoc tviholder i armen hans, neglene borer seg inn i huden. Han blunker et par ganger. Almaric er i ferd med å slukke bålet, og snart er det helt mørkt. Så snur han, går bort til hesten og rir vekk. De synker ned bak steinen. «Han … han så oss ikke,» sier Ninnoc. «Nei,» svarer Tomas. «Hva hendte? Hvorfor drepte han den mannen? Hvorfor slukket han bålet?» «Jeg vet ikke.» Tomas tenker at de bør komme seg vekk, men han klarer ikke å finne styrke til å reise seg. Ninnoc puster tungt ved siden av ham. De rører seg ikke. Han vet ikke hvor lenge de har sittet slik, da det lyder et voldsomt brak ute fra havet. Et langt drønn, som av noe stort som blir sakte knust. Tomas spretter opp. Han syns han hører stemmer som skriker gjennom vinden. «Hørte du …?» 72


Med det samme åpner skylaget seg et øyeblikk, og månen titter frem. Plutselig ligger det sorte havet opplyst, og de ser tydelig den lille holmen, og seilskipet som har grunnstøtt der. Det ser gammeldags ut, av mørkt tre og med årer som stikker ut fra sidene. Det er den samme holmen de svømte ut til. Skipet er nesten knekt i to, og er i ferd med å forsvinne ned i vannet. I de veldige bølgene kaver mennesker for livet, uten mulighet for å komme noen annen vei enn der havet fører dem. Så glir skyene sammen igjen, og det forferdelige skuet er borte. Tomas gaper. «Vi må gjøre noe … vi må hente hjelp!» Men neste gang det lyner er det forliste skipet forsvunnet, like brått som det kom, og det lille fyrtårnet er tilbake. Ingen skrik blander seg med vinden. * En halvtime senere sitter de skjelvende på kjøkkenet og drikker varm te fra svære, skålformede kopper. Nolwenn er sint fordi de har vært og badet og stupt ved de farlige klippene. Hun skjeller på dem, men hver gang hun snur seg bort, ser Ninnoc og Tomas taust på hverandre. De har 73


håndklær over skuldrene, tørre bukser og varme sokker. Det er noe i blikket til Ninnoc. Plutselig er det som om hun ser mye mer ut som ei vanlig jente, nesten pen. Han ser bort. Nolwenn går opp for å hente varme klær, og Ninnoc lener seg mot Tomas. «Hva var det vi så på stranden?» Tomas tenker ikke før han svarer. «Det var noe fra det andre landet, det som Felix snakket om.» Ninnoc skutter seg. «Vi skulle ikke ha gått inn i den kirken,» sier hun. Tomas trekker utålmodig på skuldrene. «Det er bare slik det er. Vi har gjort det, og nå må vi finne ut hva vi skal gjøre videre.» Ninnoc ser en annen vei. «Gjøre?» «Vi må jo gjøre noe. Det eneste jeg kan komme på er å lete etter de nøklene.» Ninnoc ser sint på ham. «Hva er vitsen med det?» Tomas vet ikke hva han skal si. Det blir stille. «I morgen stikker vi ut før noen våkner,» sier Tomas. «Og så finner vi det ut.» Ninnoc er taus, munnen blir liten. Men hun nikker.

74


6. St. Salomon

Ninnoc kommer listende ut på veien i grålysningen. Hun leier sykkelen. Tomas står allerede og venter. Luften er kjølig, lyset er blekt og gråhvitt. «Har du spist frokost?» spør hun. Tomas rister på hodet. «Ikke jeg heller,» sier Ninnoc. «Mamma dreper meg hvis hun finner ut at jeg dro ut før jeg matet hønsene.» Hun sparker i sykkelhjulet. «Jeg hater høns. Når jeg blir stor, skal jeg ikke bli bonde.» «Hva skal du bli da?» Ninnoc ser ikke på ham. Hun tar et par raske skritt og slenger seg opp på sykkelen. «I hvert fall ikke bonde,» sier hun mens hun stirrer rett frem. «Jeg vet ikke helt hvor vi skal begynne å lete,» sier Tomas. «Kanskje vi kan dra inn til landsbyen og se om vi finner Charles?» Ninnoc grynter noe som minner om «okei». 75


Tomas smiler lettet. De sykler sammen innover mot St. Salomon. * Men de finner ikke tryllekunstneren på torget i dag heller. Det er folketomt i byen så tidlig på dagen. Bare en mørkebrun hund lusker omkring langs husene på torget og snuser i søppelkassene. Duene samler seg i små flokker for å plukke mat. Et lite stykke unna, nærmere kirken, står en mann og mater duene. Med rolige, flytende bevegelser plukker han bit for bit av et brødstykke og kaster foran seg. Han kaster hver bit litt kortere, så duene kommer nærmere og nærmere. De flokker seg rundt føttene hans. Flere og flere kommer til etter hvert som de merker at det er mat å få. Tomas begynner å gå mot mannen. En tanke kommer til ham ut av det blå: Kanskje vet han noe om Charles? Mannen har sluttet å kaste ut brødstykker. Nå holder han hendene frem så duene kan komme til ham. Han har på seg skinnhansker. En av duene hopper opp og setter seg på tommelen hans. Den begynner grådig å grave etter smuler i hendene hans. 76


Tomas er bare noen meter unna da mannen plutselig griper tak i duen med den andre hånden. Fuglen bakser, men mannen holder den over vingene så den ikke kan bevege seg. Nå ser Tomas at han holder en kniv i den andre hånden. Med et raskt kutt skjærer mannen hodet av fuglen. Forskrekket stirrer Tomas på blodet. Så ser han opp i ansiktet på mannen. Buskete øyenbryn. Stikkende øyne. Tomas snur seg og løper. Han løper alt han kan mot Ninnoc mens han roper: «Det er Almaric! Kom deg på sykkelen!» Han springer, men klærne kjennes tunge ut, dolken henger og slenger i jakkelommen og håndtaket smeller hardt mot magen for hvert steg. Bak seg hører han en latter. En kort, brutal, gledeløs latter. Nå er han fremme ved sykkelen, drar den opp, hiver seg på setet. Alt går så tregt, altfor langsomt, sykkelen kjennes umåtelig tung ut. Han tråkker på pedalene, tråkker alt han kan, men de vil ikke gå rundt, vil ikke … «Kom igjen, da!» roper Ninnoc til ham. Blek av redsel griper hun tak i armen til Tomas. Og med ett kjenner Tomas det som om han 77


kommer opp fra dypt vann. Han løfter hodet, reiser seg i setet, tar et par kraftige tak med pedalene og suser av gårde. Som om han flyr. I løpet av noen sekunder er de to barna langt borte fra torget, fra Almaric, fra tomme gater og døde fugler. * Tomas og Ninnoc holder på å sykle opp den lange bakken mot menhirene da de ser Charles. Han sitter i bar overkropp lent opp mot en av de store steinene. På nesen har han et par briller, og han skriver på en liten notatblokk. Ved siden av ham står det en slapp grå sekk. De roper så høyt de kan. «Charles! CHAAARLES!» Den bustete fyren ser opp fra skribleriene. De to er svette og røde. «Hva er det?» spør han. «Det er en som vil drepe oss! Han har kniv! Han skar hodet av en due på torget! En levende due!» Tomas er så andpusten at han nesten ikke klarer å snakke. Ninnoc overtar. «Det er en gærning som heter Almaric! Han vil drepe oss fordi vi har dolken hans!» 78


Charles ser forbauset på dem. «Hva? Drepe dere? Har dere tatt noe fra ham?» Tomas lener seg mot menhiren med den ene armen. Ninnoc setter seg ned på gresset, og lar seg falle bakover. De puster tungt en liten stund. Så begynner de å snakke. Charles får høre alt sammen. Om de tre mennene i kirken, og dolken de tok, og trusselen fra Almaric, og hvordan onkel Gustav nesten kjørte utfor klippene fordi han så noen stå midt i veien. Om brannen Tomas så om natten, da Almaric kom til hest for å true ham. Og om skalden, om møtet de nettopp hadde med Almaric på torget. Charles lytter alvorlig, uten noen gang å antyde at han ikke tror på dem. Han stiller en del spørsmål underveis, og virker spesielt interessert i det skalden fortalte. «En gang ble jeg fortalt at steder kan drømme,» sier han. «Og noen ganger tråkker et menneske ned feil sti på feil kveld og forsvinner inn i drømmen. Det er en vakker tanke, er det ikke? Om alle disse synene er øyas drømmer om fortiden?» «Men det er jo farlig! Almaric er ute etter oss!» «Ja, det høres ut som om dere har satt i gang noe dere ikke uten videre kan stoppe igjen. Om 79


jeg forstår dere rett må dere finne veien helt inn i drømmen før dere kan løsrive dere fra den igjen. Ikke sant? Med tre nøkler. Og den første nøkkelen deres er forbundet med kong Erispoë?» De nikker. «Vel … hvis den andre nøkkelen har noe å gjøre med kongens fetter Salaün, og den siste med Almaric … hmm …» Charles sier ikke noe mer på lenge. Det ser ut som om han faller i tanker. Plutselig sier Ninnoc utålmodig: «Hei, skulle ikke du vise oss flammesluking?» Charles ler. «Jo, men jeg har ikke med det jeg trenger akkurat nå, det står igjen nede i byen. Men jeg kan vise dere et annet triks!» Tomas roper: «Gjør det med fingeren! Ninnoc har ikke sett det ennå!» Charles ser forvirret ut, nesten som om Tomas har avslørt en hemmelighet. «Fingeren?» «Ja!» sier Tomas. «Det du viste meg i bilen. Da du dro av tommelen din.» «Hør her,» sier Charles med ett, og begynner å rote i sekken. «Det er noe dere må hjelpe meg med. Noe dere må passe på for meg.» Han plukker frem en liten tøypose. «Kan dere ta vare på 80


disse steinene? Jeg skal av gårde på en tur, og jeg vil helst ikke miste dem mens jeg er borte.» Tomas tar nølende imot posen. «Hvor skal du?» «Bare bort et par dager. Jeg kommer tilbake! Jeg må jo vise dere flammesluking neste gang vi møtes!» De tar med syklene og følger ham på veien. «Men hvordan skal vi finne de to andre nøklene?» Charles myser på Tomas. «De trenger ikke se ut som nøkler, det kan være hva slags ting som helst. Men det kan være vanskelig å finne ting som er forbundet med folk som har vært døde i hundrevis av år. Ha øynene med dere, og vær forsiktige.» Ved broen over til fastlandet tar de farvel. Charles vinker mens han går til broen. Så stanser han plutselig og begynner å hoste. Han bøyer seg tvekroket, rød i ansiktet, og harker så det høres ut som om lungene skal falle ned på bakken. Ninnoc drar bekymret i Tomas. Charles er helt lilla. Så reiser han seg plutselig opp og ser ned i hendene sine på noe han har hostet opp. Han kaster det opp i luften. 81


Det er en fugl! En sort ravn flakser forvirret med vingene og flyr i spiral opp mot himmelen. Charles ser liksom-forvirret ut. «Er det den jeg har gått og hostet for i hele dag!» Han ler. Barna ler også. Så vinker Charles for siste gang, og går ut på broen. «Lykke til!» roper han. * «Jeg burde dra hjem snart,» sier Ninnoc. Tomas ser på henne og stønner. «Du kan være med litt til! Moren din kan vel mate hønsene selv!» Ninnoc ser bekymret ut, men sykler med til byen. «Vi kan se om vi finner noe i bymuseet,» foreslår hun på veien. Bymuseet er ikke helt det Tomas hadde forestilt seg. Museer han har vært på med skolen pleier å være store bygninger med søyler og store glassmontere fulle av stein og skjeletter og sånn. Men dette museet er bare et halvmørkt rom i annen etasje over en liten kro. Ved døren ligger en liten skål med mynter, hvor man skal betale. «Har du noen mynter?» spør Tomas. «Nei,» svarer Ninnoc. De går inn uansett. På veggene henger svart-hvittfotografier og 82


malerier av folk som har vært viktige en gang. I et glasskap langs veggen er det bøker og bilder av hvordan øya så ut før andre verdenskrig. Det er noen små flagg og vimpler der, og en kanonkule fra en annen krig for lenge siden. På et lite bord står det suvenirer man kan kjøpe: små gipsmenhirer, flasker med forskjellige drikkevarer og parfymer og oster av plast. «Dette er kjedelig,» sier Ninnoc. «Vi går!» Men Tomas blir stående ved ett av bildene på veggen, et av de som ser eldst ut. Maleriet viser en tykkfallen mann med små, plirende, blå øyne og foldete hender over et bredt sverd. Han har mørkt skjegg i en liten smultring om munnen. Over hodet hans er det en glorie. Og under bildet står det: «St. Salomon (Salaün)». «Det må være han som slapp dolken og løp,» sier Tomas. «Om ikke vi hadde kommet inn i kirken hadde han drept kongen. Det er rart, bildet må være laget mange århundrer senere, men det ligner litt likevel.» Ninnoc betrakter helgenen skeptisk. «Egentlig visste jeg at vi burde holdt oss unna. Ingen går inn i kirken på St. Salomons natt. Og ingen går rundt alene. Jeg tror kanskje det er derfor vi har 83


Fest Noz den natten – fordi vi har lyst til å ha så mange andre mennesker rundt oss som mulig. Da jeg var liten pleide jeg å sovne utpå natten, og da hadde jeg alltid mareritt.» Tomas ser tvilende på henne. «Det var sikkert bare deg. Voksne pleier ikke å være overtroiske.» Ninnoc ser rart på ham. «Voksne her ute tror på mye rart. Utenom turistsesongen kjenner alle på øya hverandre sånn noenlunde og ingen har blitt overfalt her så lenge jeg kan huske, men jeg får ikke gå alene ute etter at det er mørkt uansett. Mamma liker ikke å gå alene i mørket selv engang.» * Da de kommer ut i lyset igjen, sier Ninnoc: «Jeg må komme meg hjem. Mamma er sikkert forbannet fordi jeg dro uten å si fra.» «Greit,» sier Tomas. «Jeg blir her en stund, tror kanskje Nolwenn er sint ennå for den badingen i går.» De blir stille begge to. Så sykler Ninnoc av gårde. Tomas går litt frem og tilbake gjennom landsbyen. Det er ikke så mange hus her, og i grunnen ikke så mye å gjøre. Hva alle turistene vil her, 84


forstår han ikke. Det er jo ingen badebassenger, ikke noe tivoli … Det er skip som forliser midt på natten bare for å forsvinne igjen neste øyeblikk, men det ser jo ikke turistene. Annerledes, er det i alle fall. Hjemme snakker alle om brannen, eller andre ting som har skjedd som han vil glemme. Det er som om alle er mistenksomme, og tror han kommer til å gjøre noe dumt. Men det er jo ikke det han vil. Det er bare … det er så mange ting … Tomas kjenner på den lille posen som ligger i bukselommen, den med steinene han fikk av tryllekunstneren. Han setter seg på en fortauskant og føler forsiktig på innholdet. Den er ganske lett – kanskje det er kalkstein? Merkelige greier, egentlig. Charles var ganske rar da han dro frem posen. Skal han kikke oppi? Nei, tenker Tomas. Han legger posen tilbake i lommen. En turist, en eldre dame med en liten, rød sekk på ryggen, går plystrende forbi. Tomas kjenner noe som treffer hodet hans. En regndråpe, så en til. Før han vet ordet av det, høljer det ned. En kraftig regnskur kommer over den lille landsbyen. Det høres nesten ut som torden når 85


de tunge dråpene hamrer mot biltak og vinduer. Tomas søker ly under markisene til en fortauskafé. Snart står det en mengde andre mennesker der også. Noen ler, noen ser misfornøyde ut og skuler mot regnet. Et par ved siden av ham diskuterer. «Så ergerlig,» sier damen, «akkurat nå som vi skulle ut på sykkeltur!» Tomas går ut i regnet og henter sykkelen sin. Han blir søkkvåt på noen sekunder, men han bryr seg ikke om det. Det er bare regn, og det er faktisk ganske varmt og deilig. De andre turistene kan stå der og klage under markisen. På veien hjem sladder han i søla og lager lange bremsespor på de gjørmete veiene. Han skremmer opp en gjeng padder idet han kjører i full fart gjennom en enorm sølepytt som dekker hele veien der grøfta har blitt oversvømt. På en innskytelse plukker han en bukett blomster i veikanten. «De kan jeg gi til Nolwenn,» tenker han. Litt senere er han glad for det. For da han kommer hjem, er onkel Gustav sint fordi han dro uten å si hvor han skulle, og selv om Nolwenn syns akkurat det er greit, er hun sint fordi han syklet hjem akkurat i den verste regnskuren. «Se på klærne dine!» sier hun. «Gjørme over hele 86


buksen! Har du så lyst til å bli forkjølet i ferien din?» Tomas er for glad til å la det gå inn på seg. Mens Nolwenn er oppe for å hente tørre klær til ham, setter han blomstene i en liten vase på bordet. Da hun kommer tilbake, sender hun et blikk mot blomstene og smiler litt skjevt. «Nå,» sier hun. «Jeg ser du hadde viktige ting fore ute i regnet. Vel, vel.» Så smiler hun ordentlig. «Det er fine blomster. Takk skal du ha!» Hun tar et håndkle og tørker håret til Tomas, ganske hardt, så han blir helt bustete.

Landet bak landet kap.5-6  

Kapittel 5 og 6

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you