Marius Nergård Pettersen
OsloS nære villmark
93959_oslos naere villmark_r1.indd
1
11/09/13
12.03
innhold
93959_oslos naere villmark_r1.indd
5
intro
8
tur 1: oslomark a turmix
50
tur 2: drit tsommer’n
92
tur 3: når mørket kommer
128
tur 4: event yret
166
tur 5: mellom årstider
204
tur 6: fr a sofaen til gaustatoppen
250
steget ut: tips, r åd og ny t tige lister
272
kilder
273
takk til
274
stedsnavnregister
3
11/09/13
12.03
4
93959_oslos naere villmark_r1.indd
4
11/09/13
12.03
intro Eventyret begynner alltid med ideen. Først er det helt stille. Så kommer regnet. Det styrter gjennom mørket, torpederer den langsomt stigende tåka, splintres mot tretoppene, eksploderer i gresset, og slår kratere over hele innsjøen nord i Nordmarka. Gjennom tåka, skyene og regnet rødmer soloppgangen, mens vårkåte traner trår til med improvisert a cappella i det fjerne. Morgen. Igjen. Men for noen har det nettopp blitt natt. På en odde, under en duk spent opp mellom granene, ligger fire soveposer rundt det som timen tidligere var et flakkende bål. Posene inneholder fire kamerater. Tre av dem sover. En er lys våken. Jeg strekker armen ut etter støvlene ved glørne, drar dem innunder duken. Så pakker jeg posen tettere rundt kroppen, og blir liggende og myse ut på været, lytte til regnet. Får ikke sove. For jeg har sett et lys. Altså, ikke et lys i fysisk forstand. I billedlig. En idé har gnistret i tussmørket. Og ideen har omtrent denne forhistorien:
Gjenoppdagelsen Dette er min første tur i Oslomarka på lenge. De siste årene er i hovedsak tilbrakt andre steder. I nordnorske daler, østlandske fjell og trønderske skoger. Jeg har vært høyt og lavt, på jakt etter historier og fotografier for bøker og magasiner. Oslo-skogene, de som for noen år siden var mitt absolutt mest brukte turareal, er nedprioritert til fordel for nye
5
93959_oslos naere villmark_r1.indd
5
11/09/13
12.03
ødemarker. Og inntil i natt har de bleknet litt. Må innrømme det. For hvordan kan Oslomarkas tett besøkte skoger måles mot Nordlands nesten uberørte villmark? Hvordan kan butte koller sammenlignes med majestetiske tinderekker, eller regulerte vann settes opp mot urørte vassdrag fulle av fisk? Er det fremdeles mulig å finne de samme opplevelsene her som i områder hvor man kan gå i uker uten å møte mennesker? Eller er høydepunktene herfra allerede oppbrukt i en barndom da hvert skogholt innebar et nytt eventyr? Inntil i natt har svaret vært et litt uinteressert skuldertrekk. Jeg har heller studert kart over andre landsdeler. Men nå trer virkeligheten frem gjennom tåka og fugleorkesteret. For ved bålplassen ligger beinrester etter abbor og ørret som bet på etter intens sniking langs tettvokste vannkanter nesten uten nye spor etter mennesker. Over oss har fiskeørn svevd lydløst, over lier bugnende av eldgamle grankjemper og store skoger fulle av dyreliv, koller, tjern og innsjøer. På tre dager har vi ikke sett andre sivilisasjonstegn enn noen stier, et par hytter og våre egne medbrakte ryggsekker. Følelsen av å være relativt nær en storby er grundig byttet med følelsen av å være langt, langt vekk. Det er den følelsen villmarksliv handler om. Om steget til siden, inn til natur, ro og konsentrasjon om de nære øyeblikkene. Med ett er svaret så klart. Selvfølgelig har disse områdene et enormt potensial for nye opplevelser. Skogene rundt Oslo er gigantiske og fulle av steder jeg fremdeles ikke har sett. De er dessuten naboer til andre, enda større, villere og mindre besøkte naturområder, og det slår meg at
om jeg har mye ugjort her i Oslomarka, hvor mye har jeg ikke igjen å oppleve rett utenfor? Hvor mye har jeg ikke igjen å se i strøkene som alltid har ligget bak dørterskelen, bare en pakket sekk og en kort reise unna? Og nå, under en duk på en holme, er det at ideen tennes og snart brenner så varmt at ingen regnskur noen gang vil kunne slukke den.
Prosjektet – Hæ …? Seks månedsturer fra Oslo? Det er den kommende reaksjonen fra kjæreste, familie, venner, forlag og kolleger. Fra stort sett alle. Og, ja, det er hele ideen. Seks månedsturer fra Oslo, gjennom det aller beste av hva de bynære områdene har å tilby. I løpet av halvannet år skal jeg tilbringe omtrent hver tredje måned ute. Den første turen skal gå rundt Oslo, de fem neste legges i ulike retninger ut fra byen. Jeg vil dekke over store deler av Østlandet. Målet er å utforske kjente og ukjente områder og attraksjoner, og skildre hvilket fantastisk tursentrum hovedstaden er og kan være. Enkelt og likevel komplisert, slitsomt og likevel helt herlig. Og uten så mye mer om og men, kanskje mest for å ikke tenke nettopp «Men …?» og kanskje komme på bedre tanker, setter jeg i gang. Underveis i planleggingen får jeg ofte spørsmål om hvorfor turene må vare i en måned. Hvorfor ikke mange korte i stedet for seks lange ekspedisjoner? Til det er svaret at jeg vil ha den gode historien, en rød tråd som inspirerer og holder på oppmerksomheten
6
93959_oslos naere villmark_r1.indd
6
11/09/13
12.03
gjennom det som kanskje til slutt blir en hel bok. Det er for så vidt sant, men sannheten er at jeg bare vil være ute. Lenge. Kjenne naturen på kroppen, alle årstider og all slags vær. Vil ikke gjøre turene kun til jobb, men til altoppslukende eventyr i takt med pulsen til områdene som besøkes. Jeg lager fire ekspedisjonsregler:
er bare inntil cirka to timers reise (oftest mye kortere) pluss noen timers gange unna Oslo sentrum. Håpet er at du tenker «Jøss!» og «Fett!», pakker sekken og drar på tur.
*
Turene (bortsett fra den første) skal starte innenfor Oslo kommune.
*
Hvor turene ender er ikke så viktig, men den siste skal avsluttes på Gaustatoppen, landsdelens mest markerte fjell.
*
Transport skal skje uten bruk av motor.
*
Overnatting skal skje i telt eller under åpen himmel.
Alt går etter planen. Forlaget takker ja til boka, og en forening bevilger et stipend til prosjektet. Jeg får forståelse for langturene hos kjæreste og familie, utsetter et siste delfag av et studium og varsler diverse arbeidsgivere om at kapasiteten vil være betydelig redusert det kommende halvannet året. Noen måneder etter den regnvåte morgenen i Nordmarka ligger alt til rette for et nytt, stort turprosjekt. Likevel. Før første tur, sittende på kjøkkengulvet i et virvar av kart, notater, ruteplaner, avisutklipp, bøker og blader, er det ikke fritt for at tanken slår meg: «Hva er det du egentlig har satt i gang nå?».
Klart
Reglene er unødvendige for alle som foretrekker mer bedagelig turliv. Områdene har mange overnattingshytter, og kollektivtransport og infrastruktur som tar deg raskt til fantastiske muligheter for dagsturer, helgeturer og ukesturer. Men i dette tilfellet vil jeg bo ute. Og jeg vil ikke haste til perlene, men vandre sakte og oppdage enda flottere perler underveis. Dessuten er målet å tydeliggjøre hvor vanvittig nær all denne naturen er. Om jeg loffer dit i løpet av en måned, kan de fleste beboere på det sentrale Østlandet komme dit i løpet av en halv dag. Hvert eneste sted du finner beskrevet eller fotografert her,
7
93959_oslos naere villmark_r1.indd
7
11/09/13
12.03
tur 1 *
oslomarka turmix Et nytt prosjekt i en ny vår. Foran meg ligger vandringen gjennom hele Oslomarka. Den skal preges av skiftet mellom to årstider, fiskelyst og den litt overraskende følelsen av å aldri før ha gjort noe så fint.
93959_oslos naere villmark_r1.indd
8
11/09/13
12.03
9
93959_oslos naere villmark_r1.indd
9
11/09/13
12.03
12 13 14
hønefoss
jessheim
15 16
ROMERIKSÅSEN
11
NORDMARKA
18 17
10 9 8
Tyrifjorden
KROKSKOGEN
19
7
6
LILLOMARKA
lillestrøm
OSLO FINNEMARKA
20 5
21
VESTMARKA
ØSTMARKA
22
Øyeren
4
asker
3 Oslofjorden 2
23
KJEKSTADMARKA 24
drammen ski 25 Drammensfjorden 26
drøbak
SØRMARKA 1
tomter
27 28
HURUMLANDET
askim
østnestangen
29
10
93959_oslos naere villmark_r1.indd
10
11/09/13
12.03
Tur 1: Oslomarka rundt Varighet: 16. mars til 16. april Start–slutt: Tomter–Tofte Distanse: Cirka 305 kilometer På denne første turen er målet å utforske byens nærmeste skoger. Disse kalles gjerne «Oslomarka» eller bare «Marka» og består av mange ulike delmarker, hvorav de største er Sørmarka, Østmarka, Nordmarka, Romeriksåsen og Krokskogen. I tillegg omgis byen av de mindre skogene Skjettenåsen, Gjelleråsen, Lillomarka, Bærumsmarka, Vestmarka og Kjekstadmarka.
1
gaupesteinen: Markas største stein? Landemerke og kilde til sagn og overtro.
2
børtervanna: Krokete og vilt skogsvann i hjertet av det som er i ferd med å bli Østmarkas ulverevir. Ligger i et av Markas mest spennende fiskeområder.
3
tonekollen: Overraskende flott panorama. På klare dager ser man helt til Gaustatoppen.
4
østmarka naturreservat: Kupert og fylt med gammelskog. Blant de villeste stedene i de nære Oslo-skogene.
Totalt måler Oslomarka over 1700 kvadratkilometer. Det er langt større enn villmarker som for eksempel nasjonalparkene Børgefjell (1447) og Femundsmarka (597), og selv om Oslomarka oppstykkes av tettsteder og infrastruktur, gir arealet mer enn nok plass til friluftsliv. Selv i de minste markene finnes store naturopplevelser. I de største kan man ture i dager og uker uten å føle seg tett på en hovedstad. Min tur starter lengst sør i Sørmarka og er innom de fleste av markene, før jeg avslutter med å gå over Hurumlandet. Dette siste området regnes vanligvis ikke blant byskogene, men er en naturlig og spennende forlengelse av turen vest for Oslofjorden.
10 kikutmassivet: Ruvende høydedrag bestående av flere topper med stor utsikt, der Sandungskollen kanskje er aller mest magisk.
21 brennhoggfjellet: En av mange høyreiste koller over Tyrifjorden.
11 kjerkeberget: Oslo kommunes høyeste punkt.
22 skaugumsåsen: Villmarksås dekket av vernede giganttrær og med fantastisk utsikt over Oslofjorden.
12 kollern: På leting etter fjellfølelse i Oslomarka? Du finner den her.
23 småvanna: Et av flere småområder med spennende eventyrskog i Kjekstadmarka.
13 pershusfjell: Vill og variert høyde med dramatisk utsyn østover.
24 svartvannsdalen: Trang og særpreget dal klemt nede mellom små stup.
14 spålen-katnosa naturreservat: Nordmarkas indrefilet. Villmarkspreget, kupert terreng og mengder av små og store vann.
25 herstadheia: Kolle med vid utsikt og mange fine leirplasser i vest.
ramstadslottet: Utsiktspunkter og fredet gran- og furuskog. Østmarkas høyeste punkt, Barlindåsen, ligger like ved.
15 spålen: Perle av et skogsvann.
aurevann: Idyllisk vann omgitt av småkoller og små og store tjern med god ørretbestand.
16 storflåtaflaka: I utgangspunktet anonymt høydedrag dekket av eventyrskog.
7
slengfehøgda: Høyde med lommer av Lillomarkas godt bevarte eventyrskoger.
17 gyrihaugen: Topp ruvende høyt over alt og alle.
8
mellomkollen: Det videste utsiktspunktet i et naturreservat fylt med kløfter, gammelskog og mengder av flotte landskapsrom. Et av flere flotte turmål i de såkalte Maridalsalpene.
18 mørkgonga: Gedigen bergsprekk i Oslomarkas ende.
28 tofteskogen naturreservat: Gammel og vakker blandingsskog mellom idylliske koller og vann.
19 djupedalen/kjaglidalen: Lang og smal elvedal med kulturminner og storvokst og frodig skog.
29 østnestangen: Særpreget, lang og vernet tange i Oslofjorden. Ligger i et svært spennende område for kystfiske.
5
6
9
bjørnsjøen: Blant flere vide innsjøer i hjertet av Nordmarka.
26 kringlefjell: En av mange bratte, spennede koller på Hurumlandet. Her oppe møter du ikke mange andre. 27 stikkvannskollen: Topp med utsiktstårn og et av de aller råeste panoramaene i disse traktene.
20 rødmyr: Inneklemt myrplatå med en av Vestmarkas største furuer.
11
93959_oslos naere villmark_r1.indd
11
11/09/13
12.03
12
93959_oslos naere villmark_r1.indd
12
11/09/13
12.03
Kart er som gode bøker der du selv bestemmer handlingen. I løpet av disse seks turene i Oslos nære villmark skal jeg komme til å trenge over 30 ulike kartblader, de fleste i størrelse 1:50 000 cm, for å dekke alle krinkelkroker av turarealet. Leser i perioder mer kart enn aviser.
16. mars Alle eventyr har en begynnelse. Og eventyr som begynner i Oslo, begynner gjerne på samme måte: Inne i en stappfull buss. I dette tilfellet har jeg inntatt startposisjon med 30 kilo på ryggen, en hånd rundt en løkke i taket og kroppen i dirrende helspenn mellom andre kropper i en busskupé med tetthet som en atomkjerne. Det er morgen, jeg er trøtt og ufokusert, helt til et ansikt i haugen av ansikter fortegner seg tolv centimeter fra mitt eget. – Skal du på tur? I Marka? Den eldre mannen har smilerynker og i likhet med åtte andre kroppen solid plassert innenfor det jeg i alle andre sammenhenger ville ment var intimsone. Om jeg skal på tur? Joda. Sekken på ryggen min er like stor som mannen selv. Så jeg nikker. Og så prater vi litt om fiskevann og favorittsteder, til mannen skal av, ønsker god tur, sier «Skulle gjerne hatt en helg i Marka selv!» og på mirakuløst vis brøyter vei gjennom mengden og er borte. Jeg rekker ikke å nevne at dette ikke er noen helgetur. Like greit. Vi rister videre. Utenfor passerer byen jeg aldri trodde jeg skulle bli glad i. Gater fremdeles dekket av vinterens strøgrus, bygninger bygget uten noen tilsynelatende estetisk plan, grågrønne parker. Alt bestrødd av biler, trikker, busser og mennesker i et ujevnt seigtflytende kaos. Det er sagt før og kan sies igjen: Oslo er ikke en spesielt vakker by. Ikke på overflaten. Tilbringer du tid her, finner du riktignok perlene, åpne landskapsrom og gater osende av sjel,
men på overflaten ser bykjernen mest ut som et lager for andre byers ubrukte bestanddeler. Jeg hadde sett for meg å bli her i noen få år. Kanskje tre. Kanskje ut studietida. Nå har det gått sju, og sakte men sikkert har røttene grodd gjennom asfalten. For det er noe med Oslo, noe som tilvenner tanken om bare å bli. Jeg tror rett og slett at jeg begynner å like meg. Liker livet, parkene, fjorden og menneskene, at «alt» er tilgjengelig, enten det er et møte, en klatrevegg, et loppemarked, en konsert, en strand eller smaken av ekte tandoori. Digger vrimmelen på solfylte dager og rushet av konkurranserusede syklister langs veiene hver eneste sommerkveld. Også liker jeg det jeg gjør akkurat nå. Busse mot sentrum, for så å velte av utenfor togstasjonen, vingle mot perrongene, toge i en halvtime, velte av igjen og med ett befinne meg midt på landsbygda. På terskelen til et helt nytt eventyr.
Ekspedisjon Roald Amundsen startet mot Sydpolen fra Framheim, en havn i et ukjent isøde. Folk som kjemper seg til toppen av Mount Everest, har gjerne utgangspunkt fra Dingboche, en nepalsk fjellandsby 4530 meter over havet. Min ekspedisjon starter fra Tomter, et flatt tettsted omgitt av enger og fuglesang i Hobøl kommune lengst nord i Østfold. Det er forskjell på folk. Idet jeg klyver opp for å få oversikt fra Tomters eneste utsiktspunkt, en gammel hoppbakke, har jeg likevel følelsen av å begynne på noe stort. For
13
93959_oslos naere villmark_r2.indd 13
12/09/13 14.09
herfra til målet er det med alle krinker, kroker og omveier over 300 kilometer med trasking. Jeg skal være ute i 31 dager. Og hvor mange har egentlig gått Oslomarka rundt i ett strekk? Sannsynligvis færre enn dem som har satt føttene på toppen av verdens høyeste fjell. Dessuten er denne turen bare begyn nelsen. Innen neste sommer skal jeg ha tilbrakt seks måneder ute. Seks måneder, pluss minst like lang tid til re search, skriving og foto. Prosjektet vil gi nok å bakse med. Lange avstander, all slags vær, skakkjørt øko nomi og lange, nytteløse diskusjoner med folk som ikke ser poenget. Likevel vet jeg at månedene først og fremst skal preges av de enkle ting. Av å våkne i
teltet eller under åpen himmel, gå lange dagsetap per og campe under stjernene. Av å finne roen man kun finner i øyeblikkene da man hverken trenger eller har tilgang på mer. For meg symboliserer de øyeblikkene livets viktigste verdier, og jeg gleder meg som et solvarmt ekorn til å leve i dem. Fra toppen av hoppbakken er utsikten ganske laber. De kommende ukers koller, myrer, sletter og innsjøer skjules bak skogene. Likevel ser jeg nok til å trekke et par konklusjoner. Den mest åpenbare er at det ikke er snø her sørøst for byen. Det er en lettelse. Jeg har nemlig droppet skiene, uten egent lig å vite hvor mye som ligger igjen mellom trærne. Sannsynligvis er det mer snø lenger nord, men inn
14
93959_oslos naere villmark_r1.indd
14
11/09/13
12.03
Korpsmusikk og jublende folkemasser ønsker ekspedisjonens medlemmer lykke på reisen.
til videre skal vandring gå problemfritt. En annen konklusjon er at veien er kort til dagens mål, en ås som duver i landskapet. Der ligger turens første attraksjon, en attraksjon som klart tilhører kategorien «enkle ting»: en pokker så stor stein.
Gaupesteinen Ikke at steiner nødvendigvis er enkle. De er tross alt resultatet av millioner av år med bergdannelse og forvitring. Men målt opp mot for eksempel den politiske situasjonen i Midtøsten fortoner stein seg unektelig som mindre komplisert. Likevel er den spesiell, den steinen jeg finner noen timer senere. Underveis er omgivelsene endret. Bare noen skritt vekk fra Tomters slake veier slukte skogen meg. Og jo lenger inn jeg kommer, desto større blir trærne, samtidig som terrenget endrer form, blir mer og mer kupert. Loddrette bergvegger reiser seg fra bakken, og dype juv skjærer gjennom landskapet. Så ligger den der. Åtte meter høy, ti meter bred og tjue meter lang. Den kalles Gaupesteinen. Den er kanskje ikke direkte majestetisk, liggende på en åpen plass kringsatt av høyere graner, men absolutt imponerende. For steinen er så omfangsrik at den i tidligere tider ble sagt å være bolig til selveste Dovregubben. Sagnet sier at trollet ble tilkalt for å løse en grensekrangel mellom to lokale høvdinger, og at han bygget huset der han mente at grensa skulle gå. Overtro til tross, Gaupesteinen markerer fremdeles grensa mellom tre kommuner og to fylker. Nettopp her, over
denne kolossen nede i tett skog, går skillet mellom Østfold og Akershus. Også på Gaupesteinen klatrer jeg til topps etter utsikt, men ser bare trær og bergvegger. Så er jeg da også i sentrum av et viltvoksende naturreservat, hvor en av Oslomarkas største graner står like i nærheten med en stammeomkrets på tre og en halv meter. Her er det gammelskogen som rår, og som sammen med rikt dyreliv og over snittet kupert terreng gjør området til en aldri så liten perle. Da mørket kommer, brenner et bål på toppen av en lav høyde. Over meg glimter tusen stjerner. Bortsett fra kneppene i bålveden er natta stille. Det er ikke langt. Likevel føler jeg meg evigheter fra bussene, trikkene og resten av byens seigtflytende kaos.
Sjelefred Trekroner som svaier under en lyseblå himmel. Morgenens utsikt, der jeg ligger med armene under hodet og gress under armene, mysende mot gåseflokker som pløyer forbi i ujevne V-er. Ved siden av meg putrer kjelen, mens en sjokoladebit langsomt smelter mot tunga. En grei start på dagen. Sjokoladen er del av matlageret som skal vare i snaue to uker. Ensformige måltider venter. Havregrøt til frokost, kjeks og sjokolade til lunsj, potetmos og spekepølse til middag. Noen vil mene den er kjedelig, men jeg trives godt med turkosten. Den er lett å bære, hysterisk enkel å tilberede og energirik nok til at det ikke forsvinner altfor mange kilo kroppsfett i løpet av en måned ute. Trikset er dess-
15
93959_oslos naere villmark_r2.indd 15
12/09/13 14.10
uten å ikke ha med for mye. Er du først tilstrekkelig sulten, smaker selv havregrøten himmelsk. Jeg skal også supplere matlageret med noen av skogens råvarer, blant annet ved å koke te på C-vitaminrike granskudd og fiske så snart sjansen byr seg. Akkurat fisket er en historie for seg selv. Jeg er på ingen måte tidenes mest erfarne fisker, men er hardt rammet av en fiskedille som trenger stadig lenger inn i nervesystemet. Sykdomsperioden startet med uskyldige kast i nordnorske villmarker, men har utartet til et behov som kun tilfredsstilles av å kaste, sveive og kjenne rykket av noe som hugger til under overflaten. Nå, etter en lang vinter, får jeg spasmer i kastearmen bare ved tanken. Likevel
er ikke ventetida over. Vannene dekkes fremdeles av is og jeg har valgt bort tungt isfiskeutstyr. Håpet er at isløsningen skjer så snart som mulig, tett etterfulgt av de legendariske døgnene når fisken feirer friheten fra en innestengt vinter ved å gå bananas og sluke nesten alt den kommer over. Dette er en kort periode jeg selv aldri har opplevd, men som ifølge (røver)historiene er helt magisk. Uansett. Den som venter, får se. Trekkfuglene er i hvert fall et tegn på at våren er i emning, på tross av haglbygen som dundret ned over teltet i natt. Men først er det kaffe og frokost, og kanskje nok en strekk i gresset, før sekken seles på og støvlene styres mot nye skoger.
16
93959_oslos naere villmark_r1.indd
16
11/09/13
12.03
En schikkli schwæring. Gaupesteinen er landemerke, stikryss, kommune- og fylkesgrense. Og om du lurer: Det er gaupe i Gaupesteinsmarka. Kattedyret har de siste årene økt bestanden i Osloskogene, særlig i disse sørøstlige delene.
Så hvor går man når man har en måned til rådighet? Inntil videre rett nordover. Selv om tidsbudsjettet er romslig, må jeg ha et visst tempo for å rekke alle målsetninger for turen. Nå, de første seks–syv dagene, er Sørmarka og Østmarka tumleplass. Jeg vil bruke mest tid i sistnevnte. Sørmarka, som skogene rundt Gaupesteinen er del av, er spennende nok, men Østmarka er det største og mest sammenhengende skogsområdet av de to. Der er det mer kupert, færre veier og lenger mellom hver gang man støter på andre turgjengere. Faktisk er de indre delene av Østmarka blant de mest villmarkspregede i hele Oslomarka. Årsaken er et terreng flerret opp av nord–sørgående daler, noe som historisk sett har gjort det litt mindre fristende å etablere veier og bosetninger der inne. Ikke at det er spesielt folksomt i sør heller. I løpet av turens to første dager møter jeg ikke en eneste person langs stiene. Ingen gransker meg med skeptisk blikk der jeg sitter i toppen av en furu på Mjærskaukollen og skuer utover Østfold, eller står paralysert ved bredden av Vikstjern i dype tanker om istykkelse og ørret. Ingen ler da jeg en sen kveld står overfor et juv, tenner lykta for å sjekke kartet, og brøler ukontrollert idet en svær ugle bakser opp fra greina bare to meter unna hodet mitt. Ingen andre bål lyser i mørket, mens jeg ligger på en odde ved Børtervanna og ser gnister stige mot stjernene. Og det er idet jeg griper kjelen og rusler ned til vannkanten for å kakke hull i isen, at jeg merker den. Turfreden. Roen som senkes etter en viss tid ute, som legger et teppe over tankene og fyller kroppen. Jeg setter meg på en stein, hører isen brake i
natta. Det går kanskje ett kvarter. Kanskje tre. Akkurat nå spiller tida ingen rolle.
Østmarka naturreservat Villmarksgrensa går langs nordenden av de krokete Børtervanna. På kartet synes skillet som en tynn, grønn strek. I terrenget tar det kanskje litt tid før du merker det. Men om du ser deg rundt, for eksempel langs Deliseterfjorden, oppdager du at alt ikke lenger er som i skogene lenger sør. Fuglene er flere, trærne større og landskapet råere. Du omgis av bratte dalsider, trolske rotvelter og gammelt, veltet tømmer fullt av sopp. Du har akkurat passert grensa til et av de største verneområdene i lavlandet østafjells. Sola glimter mellom trærne da jeg via en trang dal ankommer området vandrende på et stuegulv av hardpakket snø. Østmarka naturreservat har vært fredet siden 1990 og rommer noe av det mest spennende terrenget i hele Oslomarka. Her inne bevares et helt økosystem av skogsbiotoper spredd utover, rundt og nedimellom et virvar av koller, kløfter og store og små vann. Ikke dermed sagt at området er uberørt av menneskehender, også her finnes tegn etter tidligere tiders bruk og hogst, men sammenlignet med omkringliggende skoger er dette noe av det villeste vi finner så nær hovedstaden. Snøen knaser under sålene. Fremdeles befinner jeg meg i en tilstand av bedagelig ro. Går bare rolig. Stanser av og til ved lyden av kvist som knekker eller busker i bevegelse. Står stille og lytter. Reservatet er leveområde for blant annet gaupe, en katt jeg har
17
93959_oslos naere villmark_r1.indd
17
11/09/13
12.03
Første natt ute. Det blir mer enn 180 slike netter i løpet av det neste halvannet året. Gjennom trærne over bålet synes Venus og Jupiter som står ekstra tett på nattehimmelen denne måneden.
18
93959_oslos naere villmark_r1.indd
18
11/09/13
12.04
19
93959_oslos naere villmark_r1.indd
19
11/09/13
12.04