Issuu on Google+


Junot DĂ­az

Oscar Waos korte, makeløse liv Oversatt av Hege Hammer og Henning Hagerup


Junot Díaz Originalens tittel: The Brief Wondrous Life of Oscar Wao Oversatt av Henning Hagerup og Hege Hammer Opprinnelig utgave: Copyright © 2007 by Junot Díaz Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43799-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: www.silviamoran.no Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Utdrag fra Narn i chîn Húrin : beretningen om Húrins barn s 15 av J.R.R. Tolkien er oversatt av Nils Ivar Agøy (Tiden 2007). Utdrag fra Atter en konge s. 152 av J.R.R. Tolkien er oversatt av Torstein Bugge Høverstad (Tiden 1999) Utdrag fra diktet The Schooner «Flight» fra boka TheStar-Apple Kingdom av Derek Walcott er gjendiktet av Henning Kramer Dahl (Havet er historien, Solum 1992). Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Elizabeth de LĂŠon


«Hva slags betydning har korte, navnløse liv … for Galactus??» De fantastiske fire Stan Lee og Jack Kirby (Vol. I, nr. 49, april 1966)


Kristus, se i nåde til alle som sover! Fra bikkja som råtner nede i Wrightson Road til meg sjæl da jeg levde et hundeliv på gata her; hvis kjærlighet til denne øya er en byrde jeg må bære skal sjelen min stige fra fordervelsen på vinger. Men de hadde alt begynt å forgifte min sjel med pisset sitt om hus og bil og stor suksess, kuli, nigger, syrier og fransk kreol, så jeg overlater det til dem og karnevalet deres – tar en dupp i havet, skygger banen det gjør jeg. Jeg kjenner disse øyene, fra Monos til Nassau, er en rusthåra sjøulk med havgrønne øyne som de kaller Shabine – det er slang for alle røde niggere, og jeg, Shabine, så imperiets slum den gang den var paradis. Jeg er bare en rød nigger som elsker havet, jeg ble oppdratt på god koloni-manér, jeg har hollender, nigger og engelskmann i meg, og enten er jeg ingen, eller en hel nasjon. Derek Walcott


Det sies at den først kom fra Afrika, båret inn på bølgen av slavenes skrik; at den var taino-indianernes dødsbane, uttalt akkurat idet én verden gikk under og en annen oppsto; at den var en djevel som var trukket inn i Skapelsen gjennom marerittdøra som var satt på gløtt i Antillene. Fukú americanus, eller til hverdagsbruk: fukú – generelt om en slags forbannelse eller ond skjebne; spesifikt om den nye verdens forbannelse eller onde skjebne. Også kalt admiralens fukú fordi admiralen både var fukúens fødselshjelper og et av dens store europeiske ofre: Til tross for at admiralen hadde «oppdaget» den nye verden, døde han ynkelig og syfilitisk mens han (formodentlig) hørte guddommelige stemmer. I Santo Domingo, landet admiralen elsket over alt på jord (som Oscar mot slutten kalte den nye verdens Ground Zero), er hans eget navn blitt synonymt med begge typer fukúer, den lille fukúen og den store; sier du navnet hans høyt – ja, bare du hører det – bringer det ulykke over deg og dine. Uansett fukúens navn eller opprinnelse, tror man det var europeernes ankomst til Hispaniola som slapp den løs på verden, og siden har vi ligget drittynt an, alle sammen. Santo Domingo er kanskje fukúens nullpunkt, dens inngangsport, men vi er alle dens barn, enten vi er klar over det eller ikke. Men fukúen er ikke bare historie, et gjenferd fra fortida som ingen lar seg skremme av. Da foreldrene mine 11


var unge, var fukúen virkelig som bare faen, noe gud og hvermann trodde på. Alle kjente noen som fukúen hadde slukt, akkurat slik alle kjente noen som jobbet oppe på slottet. Det lå i lufta, kan man vel si, som alt annet viktig på øya, det var ikke noe folk pratet om. Men fukúen hadde det godt på den tida, i gamle dager, den hadde til og med en slags hypeman, en yppersteprest, på en måte. Den tidas diktator-på-livstid Rafael Leónidas Trujillo Molina1. Ingen vet om Trujillo var forbannelsens tjener eller

1For dere som gikk glipp av de obligatoriske to sekundene med dominikansk historie på skolen: Trujillo, en av det tjuende århundres minst kjente diktatorer, regjerte Den dominikanske republikk mellom 1930 og 1961 med en iherdig, ubarmhjertig brutalitet. En korpulent, sadistisk mulatt med griseøyne og bleket hud, som gikk med plattformsko og hadde sans for aksessorier a` la Napoleon. Trujillo (også kjent som El jefe, Den mislykka kvegtjuven og Fuckface) kom til å kontrollere så å si rubbel og bit av Den dominikanske republikks politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske liv gjennom en mektig (og velkjent) blanding av vold, trusler, massakrer, voldtekter, tvang og terror. Han behandlet landet som om det var en plantasje og han var eieren. Ved første øyekast var han bare en typisk latinamerikansk caudillo, men hvor dødbringende makten hans var, har ikke mange historikere eller forfattere maktet å skildre – eller kanskje ikke engang kunnet forestille seg. Han var vår Sauron, vår Arawn, vår Darkseid, vår Evige Diktator, en så besynderlig, så pervers og så fryktelig person at ikke engang en science fiction-forfatter kunne ha funnet ham opp. Kjent for å ha forandret ALLE NAVNENE på ALLE LANDEMERKENE i Den dominikanske republikk for å hylle seg selv (Pico Duarte ble til Pico Trujillo, og Santo Domingo de Guzmán, den første og eldste byen i den nye verden, ble til Ciudad Trujillo); for å lage råtne monopoler av hver eneste bit av nasjonalarven (som raskt gjorde ham til en av verdens rikeste menn); for å bygge opp et av de største militærvesenene på den vestlige halvkule (fyren hadde faen meg bombefly); for å knulle hver bidige sexy dame han kom over, til og med konene til sine underordnede, tusener på tusener på tusener av kvinner; for å

12


herre, dens agent eller direktør, men det var klart at han og den hadde et veldig nært forhold. Til og med i velutdannede sirkler trodde man at alle som konspirerte mot Trujillo ville rammes av en formidabel fukú, sju generasjoner nedover og enda lenger. Hvis du så mye som tenkte noe dårlig om Trujillo, svisj, en orkan ville feie familien din til sjøs, svisj, en steinblokk ville falle ned fra en skyfri himmel og mose deg, svisj, reken du spiste én dag var krampen som drepte deg den neste. Dette forklarer hvorfor alle som prøvde å myrde ham alltid kreperte, hvorfor de fyrene som endelig greide å kverke ham døde på grusomt vis, alle sammen. Og hva med jævelen Kennedy? Det var han som ga grønt lys for attentatet på Trujillo i 1961, som beordret CIA til å levere våpen til øya. Dårlig trekk, kæpt’n. For det Kennedys etterretningseksperter unnlot å fortelle ham, var at hver eneste dominikaner, fra den fattigste lus i Santa Cruz til den rikeste svarte i Duarte, fra den minste fis i San Franscisco de Macorís til den eldste Alfredo i Salcedo: Uansett hvem det var som hadde drept

forvente, nei insistere på fullkommen tilbedelse fra folket (det sies at «Dios y Trujillo» var et nasjonalt slagord); for å styre landet som om det var en rekruttleir for marinejegere; for å frata venner og allierte stillinger og eiendommer helt uten grunn; og for sine nesten overnaturlige evner. Av hans fremragende prestasjoner kan nevnes: Folkemordet i 1937 på den haitianske og den haitiansk-dominikanske folkegruppen; et av de mest langvarige, mest ødeleggende USA-støttede diktaturene på den vestlige halvkule (er det noe vi latinoer er flinke til, er det å holde ut med USA-støttede diktatorer, så dette var virkelig en velfortjent seier – chilenerne og argentinerne anker fortsatt); opprettelsen av det første moderne kleptokratiet (Trujillo var Mobutu før Mobutu var Mobutu); de systematiske bestikkelsene av amerikanske senatorer; og sist, men ikke minst, hvordan han smidde de dominikanske folkene om til en moderne stat (og gjorde det hans læremestre i den amerikanske marinen ikke klarte å gjøre under okkupasjonen).

13


Trujillo, ville familien deres bli hjemsøkt av en fukú som ville få den som knekte admiralen til å ligne barnemat. Vil du ha et endelig, overbevisende svar på Warren-kommisjonens spørsmål «Hvem drepte JFK»? La meg, Deres ydmyke vokterI, avsløre Guds sannhet en gang for alle: Det var ikke mafiaen eller Lyndon B. Johnson. Det var ikke Hunt-brødrene fra Texas eller Lee Harvey eller Den trilaterale kommisjon. Det var Trujillo; det var fukúen. Hvor i coñazo tror du den såkalte Kennedy-forbannelsen kommer fra?2 Hva med Vietnam? Hvorfor tror du verdens ledende stormakt tapte sin første krig mot et land i Den tredje verden, Vietnam? Skjerp deg, nigger. Du synes kanskje det er verdt å vite at akkurat idet USA trappet opp sitt engasjement i Vietnam, satte Lyndon B. Johnson i sving en illegal invadering av Den dominikanske republikk (28. april 1965). (Santo Domingo var Irak før Irak var Irak.) En heidundrende militærsuksess for USA, og mange av de samme enhetene og etterretningsteamene som deltok i «demokratiseringen» av Santo Domingo, ble umiddelbart fraktet til Saigon. Hva tror du disse soldatene, teknikerne og spionene tok med seg i ryggsekkene sine, i koffertene, i skjortelommene, på håret inni neseborene, klistra rundt skoene? Bare en liten gave fra mitt folk til Amerika, en liten gjengjeldelse for en urettferdig krig. Det stemmer, folkens. Fukú. Og derfor er det viktig å huske at fukú ikke alltid slår ned som lyn fra klar himmel. Noen ganger jobber den tålmodig og drukner en jævel litt etter litt, slik den gjorde

2Her har dere konspirasjonsteori-tosker noe å tygge på: Den natten John Kennedy jr., Carolyn Bessette og søsteren hennes styrtet i sin Piper Saratoga, var den dominikanske yndlingshushjelpen til John-Johns far, Providencia Parédes, i Martha’s Vineyard, hvor hun tilberedte JohnJohns yndlingsrett: Chicharrón de pollo, fritert kylling. Men fukú spiser alltid først, og den spiser alene.

14


med admiralen eller med USA på rismarkene utenfor Saigon. Noen ganger er den langsom og noen ganger er den rask. Derfor er den fatal, det gjør den vanskeligere å peke ut, å forsvare seg mot. Men vær du trygg: Akkurat som Darkseids omegaeffekt, som Morgoths bane3; uansett hvor mange sideveier og nye vendinger jævelskapen måtte ta, så får den alltid – og da mener jeg alltid – tak i byttet sitt. Om jeg tror på det mange har beskrevet som Den Store Amerikanske Forbannelsen eller ei, er egentlig ikke poenget. Lever man så lenge som jeg har gjort i hjertet av fukúland, hører man denne typen fortellinger hele tida. Alle familier i Santo Domingo har en fukú-historie. Jeg har en onkel i Cibao, far til tolv døtre, som trodde at en gammel elskerinne hadde kastet en forbannelse over ham for at han ikke skulle få sønner. Fukú. Jeg har en tía som trodde hun ble nektet å være lykkelig fordi hun hadde ledd i en rivalinnes begravelse. Fukú. Min abuelo på farssiden tror at diasporaen var Trujillos hevn over folket som forrådte ham. Fukú. Det er helt i orden hvis du ikke tror på dette «overnaturlige». Det er faktisk bedre enn helt i orden; det er perfekt. For uansett hva du tror – fukúen tror på deg. For noen uker siden, da jeg holdt på skrive denne boka ferdig, la jeg ut tråden fukú på nettforumet Dominican Republic1, bare av nysgjerrighet. Jeg er litt nerdete på den

3«Jeg

er Oldkongen: Melkor, den første og veldigste av alle valaer, som var til før verden, og som skapte den. Skyggen av mitt forsett ligger over Arda, og alt som er i den bøyer seg sakte og sikkert til min vilje. Men over alle dem du har kjær skal min tanke hvile tungt som en Dommens sky, og den skal knuge dem ned i mørke og fortvilelse. Hvor de enn måtte gå, skal ondskap spire. Hva de enn måtte si, skal deres ord bære ulykkesråd. Hva de enn måtte gjøre, skal det vende seg mot dem. De skal dø uten håp og forbanne både liv og død.»

15


måten for tida. Det tok faen meg helt av. Du skulle sett så mange svar jeg har fått. De strømmer fortsatt inn. Og ikke bare fra domoene. Puertorockene vil snakke om fufuer, og haitianerne har noe lignende jævelskap. Det finnes billioner trillioner slike fukúhistorier. Til og med moren min, som nesten aldri snakker om Santo Domingo, har begynt å fortelle meg sine. Som dere sikkert alt har skjønt, har også jeg en fukúhistorie. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er den beste av alle sammen – fukú nummer én – men det kan jeg ikke. Min er ikke den mest skremmende, den tydeligste, den mest smertefulle eller den vakreste. Men det er den som har fingrene rundt strupen på meg. Jeg er ikke helt sikker på om Oscar ville ha likt benevnelsen. Fukúhistorie. Han var en innbarka science fictionog fantasyfyr, han mente det var den slags historier vi alle levde i. Han kunne spørre: Hva er mer science fiction enn Santo Domingo? Hva er mer fantasy enn Antillene? Men nå da jeg vet hvordan det hele ender, må jeg svare med spørsmålet: Hva er mer fukú? En siste kort meddelelse, Toto, før Kansas tar farvel: Tradisjonelt i Santo Domingo var det slik at hver gang man nevnte eller overhørte admiralens navn eller hver gang en fukú løftet på sine mange hoder, var det bare én måte å unngå katastrofe på, bare én ufeilbarlig motgift som ville holde deg og familien din trygg. Ikke overraskende var det et ord. Et enkelt ord (vanligvis ledsaget av at man heftig som faen gjorde korsets tegn, formet med pekefingrene). Zafa. Det var mer populært før i tida, en større greie, kan man si, i Macondo enn i McOndo. Likevel finnes det fortsatt folk, som min tío Miguel i Bronx, som ennå zafa-er alt mulig. Av den gamle skolen, ikke sant. Hvis Yanks gjør noe feil i de siste omgangene, er det zafa; hvis noen tar 16


med seg skjell fra stranda, er det zafa; hvis du serverer en mann pasjonsfrukt, er det zafa. Tjuefiretimers zafa i h책p om at uhellet ikke vil rekke 책 feste seg. Selv n책 mens jeg skriver lurer jeg p책 om ikke denne boka er en slags zafa. Min helt egen motgift.

17


I


ÉN Gettonerd ved verdens ende 1974–1987

gullalderen Vår helt var ikke en av disse dominikanske gutta det er så mye snakk om – han var ingen baseballspiller eller stilig bachatasanger, ingen playboy med en million damer halsende etter seg. Og bortsett fra i en periode tidlig i livet, hadde fyren aldri hatt særlig flaks med damene (utrolig u-dominikansk av ham). Da var han sju. I disse ungdommens velsignede dager var Oscar litt av en Casanova. En av disse førskolekvinnebedårerne som alltid prøvde å kysse jentene, alltid snek seg innpå dem bakfra under en merengue og gnukket bekkenet mot dem, den første negritoen som lærte seg el perrito, og den eneste som danset den hver eneste gang han fikk sjansen. På den tida var han (fortsatt) en «vanlig» dominikansk gutt som vokste opp i en «typisk» dominikansk familie, derfor oppmuntret både slekt og venner de gryende horebukktendensene hans. På fester – og fester var det mange av i disse svunne syttitallsdager, før Washington Heights ble Washington Heights, før Bergenline ble reinspikka spansktalende nesten tolv kvartaler tvers igjennom – skjøv uunngåelig en eller annen full slektning Oscar bort til en av småjentene, 21


hvorpå alle hylte mens gutt og jente etterlignet de voksnes hoftebevegelser. Du skulle ha sett ham, sukket moren hans da livet hennes gikk mot Slutten. Han var vår lille Porfirio Rubirosa4. Alle de andre gutta på hans alder unngikk jenter som om de var smittet av Captain Trips-influensaII. Ikke Oscar. Den lille fyren elsket damer, hadde flust med «kjærester». (Han var en kraftig plugg, godt i gang med å bli feit, men moren hans sørget for hårklipp og klær, og før hodets proporsjoner forandret seg, hadde han hatt sånne nydelige, strålende øyne og søte bollekinn, godt synlige på alle bilder.) Jentene – venninnene til søsteren hans, Lola,

4På

førti- og femtitallet var Porfirio Rubirosa – eller Rubi, som han var kjent som i avisene – den tredje mest kjente dominikaneren i verden (først kom Den mislykka kvegtjuven og så Cobra-kvinnen selv, María Montez). Han var en høy, sjarmerende kjekkas, og hans «enorme fallos gjorde furore i Europa og Nord-Amerika», han var kvintessensen av en jetsettplayboy besatt av billøp og polo, Trujillo-periodens «glade ansikt» (for ganske visst var han en av Trujillos mest kjente yndlinger). Den tidligere modellen og elegante levemannen giftet seg i sus og dus med Trujillos datter Flor de Oro i 1932, og selv om de skilte seg fem år seinere, samme år som det haitiske folkemordet, lyktes det kameraten å nyte El Jefes gunst gjennom hele det langvarige regimet. Til forskjell fra sin tidligere svoger Ramfis (som han hadde mye med å gjøre) virket Rubirosa ute av stand til å gjennomføre særlig mange mord: I 1935 reiste han til New York for å iverksette El Jefes dødsdom over eksillederen Angel Morales, men stakk før det var mulig å gjennomføre de slurvete mordplanene. Rubi var en erketypisk dominikansk playboy, knulla all slags kvinner – Barbara Hutton, Doris Duke (som tilfeldigvis var verdens rikeste kvinne), den franske skuespillerinnen Danielle Darrieuz, og Zsa Zsa Gabor – for å nevne noen få. I likhet med sin kompis Ramfis døde Porfirio i en bilulykke, i 1965: Hans Ferrari med tolv sylindre skled av en vei i Bois de Boulogne. (Det er vanskelig å overvurdere rollen biler spiller i fortellingen vår.)

22


morens venninner, til og med naboen deres, Mari Colón, en postansatt i trettiåra som brukte rød leppestift og gikk som om rumpa hennes var ei kirkeklokke – var visstnok svake for ham alle sammen. For en deilig muchacho! (Var det et minus at han var ærlig og sterkt oppmerksomhetstrengende? Langt ifra!) Om somrene i Den dominikanske republikk, på besøk hos familien i Baní, var han fæl, pleide å stå foran Nena Incas hus og rope til damer som gikk forbi – ¡Tú eres guapa! Du er pen! – helt til en syvendedags-adventist klaget til bestemoren hans, og hun satte en strek for slagerparaden fortere enn svint. ¡Muchacho del diablo! Satans gutt! Dette er ikke en kabaret. Det var virkelig en gullalder for Oscar, en som nådde sitt høydepunkt om høsten det året han fylte sju, da han hadde to små kjærester på én gang, sin første og eneste ménage à trois. Med Maritza Chacón og Olga Polanco. Maritza var Lolas venninne. Pertentlig, med langt hår og så pen at hun kunne ha spilt unge Dejah Thoris. Olga, derimot, ville ikke familien være bekjent av. Hun bodde i det huset i enden av kvartalet som moren hans klaget over fordi det var fullt av puertorikanere som alltid hang ute på verandaene sine og drakk øl. (Kunne de ikke ha gjort det i Cuamo? spurte Oscars mor sint.) Olga hadde noe sånt som nitti søskenbarn, som tilsynelatende het Héctor eller Luis eller Wanda alle sammen. Og siden moren hennes var una maldita borracha – ei forbanna fyllebøtte – (for å sitere Oscars mor), luktet Olga av og til piss, noe som var grunnen til at ungene begynte å kalle henne frøken Peabody. Frøken Peabody eller ei, Oscar likte at hun var så stille, likte hvordan hun lot seg kaste over ende på bakken og sloss med ham, interessen hun viste for Star Trek-figurene hans. Maritza var bare rett og slett vakker, mer motivasjon trengtes ikke. Hun var der alltid også, og det var bare en rent tilfeldig genistrek som overbeviste ham om å satse på begge på en gang. Først lot han som om det var hans helt nummer én, Shazam, som ville være kjæreste med dem. 23


Men etter at de ble enige, droppet han å late som noe som helst. Det var ikke Shazam – det var Oscar. De var mer uskyldige den gangen, så forholdet deres dreide seg om å stå inntil hverandre på bussholdeplassen, i smug holde hverandre litt i hendene, og kysse hverandre to ganger på kinnene, veldig alvorlig, først Maritza, så Olga, et sted de ikke syntes fra veien, bak noen busker. (Se på den lille machoen, sa venninnene til moren. ¡Qué hombre!). Trekanten varte bare én eneste, vakker uke. En dag etter skolen trengte Maritza Oscar opp i et hjørne bak huskestativet og framsatte sitt krav: Det er enten henne eller meg! Oscar holdt Maritzas hånd og snakket alvorlig og lenge om sin kjærlighet til henne og minnet henne om at de var blitt enige om å dele, men det ville Maritza ikke ha noe av. Hun hadde tre eldre søstre, hun visste mer enn nok om å dele. Bli kvitt henne, ellers snakker jeg ikke med deg mer! Med sjokoladehuden og de smale øynene sine hadde Maritza allerede den OgúnIII-energien som hun kom til å angripe alle med resten av sitt liv. Oscar gikk gretten hjem til tegnefilmene sine fra perioden før de koreanske – til Herculoids og Space Ghost. Hva er det med deg? spurte moren. Hun gjorde seg klar til å gå på den andre jobben sin, og eksemen på hendene hennes så ut som et dårlig måltid som hadde begynt å størkne. Da Oscar klynket «jenter», eksploderte nesten mamá de León. Gråter du på grunn av en muchacha? Hun trakk Oscar opp i stående stilling etter øret. Mami, slutt, ropte søsteren hans, slutt! Hun slengte ham på gulvet. Gi henne en ørefik, stønnet hun, kanskje den lille hora respekterer deg da. Hvis han hadde vært en annen slags fyr, hadde han kanskje vurdert å klappe til henne. Det var ikke bare det at han ikke hadde noen far til å lære seg mandig oppførsel, han var simpelthen blottet for alle aggressive og krigerske tendenser (i motsetning til søsteren, som sloss med gutter og horder av mørkhudede jenter som hatet den smale nesa og 24


det halvslette håret hennes). Oscars evner på kampfronten var omtrent lik null; til og med Olga og tannpirkerarmene hennes kunne ha tatt innersvingen på ham. Vold og trusler kom ikke på tale. Så han tenkte over saken. Det tok ham ikke lange tida å bestemme seg. Tross alt, Maritza var vakker og Olga var det ikke; Olga luktet av og til piss, og det gjorde ikke Maritza. Maritza fikk lov til å være hjemme hos ham, og det fikk ikke Olga. (En puertorikaner her hos oss? sa moren full av forakt. ¡Jamás! Aldri!) Nærmere insektenes matematiske ja/nei-logikk kunne han ikke komme. Neste dag på lekeplassen, med Maritza stående ved siden av seg, slo han opp med Olga. Og som Olga hadde grått! Hun ristet som ei fille i arveklærne sine og i skoene som var fire numre for store. Snørret rant fra nesa hennes, til og med! Seinere i oppveksten, etter at han og Olga begge to var blitt overvektige misfostre, kunne ikke Oscar unngå å kjenne et og annet streif av skyldfølelse når han så Olga bykse over ei gate eller stirre tomt ut i lufta ved New Yorkholdeplassen, klarte ikke å unngå å lure på hvor mye hans iskalde måte å slå opp på hadde medvirket til den jævlige tilstanden hun befant seg i nå. (Å slå opp med henne, husket han, hadde ikke fått ham til å føle noe som helst; selv da hun hadde begynt å gråte, var han ikke blitt beveget. Ikke oppfør deg som en baby, hadde han sagt.) Det som derimot hadde vært smertefullt, var da Maritza vraket ham. Mandagen etter at han hadde slengt Olga til bikkjene, gikk han til bussholdeplassen med sin elskede Apeplaneten-matboks, og der sto vakre Maritza hånd i hånd med dritstygge Nelson Pardo. Nelson Pardo som så ut som Chaka fra Land of the Lost! Nelson Pardo, som var så dum at han trodde månen var en flekk som Gud hadde glemt å vaske bort. (Det er ikke lenge til han gjør det nå, forsikret han hele klassen sin.) Nelson Pardo, som kom til å bli nabolagets innbruddsekspert før han vervet seg i marinen og mistet åtte tær i den første Golfkrigen. Først trodde Oscar han så feil; han hadde sola midt i øy25


nene og hadde ikke sovet nok kvelden før. Han sto ved siden av dem og beundret matboksen sin – Dr. Zaius så skikkelig realistisk og djevelsk ut. Men Maritza ville ikke engang smile til ham! Lot som om han ikke var der. Vi burde gifte oss, sa hun til Nelson, og Nelson gliste åndssvakt mens han glodde ut i gata etter bussen. Oscar var for såret til å snakke; han satte seg ned på fortauskanten og kjente noe overveldende stige opp fra brystet, det gjorde ham dritredd, og før han visste ordet av det gråt han. Da søsteren hans, Lola, kom bort og spurte ham hva som var i veien, ristet han på hodet. Se på den lille homoen’a, flirte én. En annen sparket til hans elskede matboks og skrapte den rett over general Urkos ansikt. Da han gikk på bussen, fortsatt gråtende, sa sjåføren, en kjent avrusa PCPavhengig, Herregud, for en jævla baby du er. Hvordan hadde bruddet berørt Olga? Det han virkelig spurte om, var: Hvordan hadde bruddet berørt Oscar? Oscar hadde inntrykk av at livet hans begynte å gå i dass fra det øyeblikket Maritza vraket ham – Shazam! De neste to–tre åra ble han tjukkere og tjukkere. Den tidlige puberteten angrep ham spesielt hardt og forvandlet ansiktet til noe man slett ikke kunne kalle søtt; huden ble flekkete av kviser og gjorde ham forlegen, og interessen hans – for Sjangrene! – som ingen hittil hadde sagt et pip om, ble plutselig synonymt med å være en taper med stor T. Klarte ikke å få seg venner uansett hvor mye han ville, for klønete, for sjenert, og (hvis man skal tro ungene i nabolaget hans) for rar (hadde en vane med å bruke ord han hadde lært seg utenat dagen før). I motsetning til tidligere holdt han seg nå langt unna jentene fordi de i beste fall overså ham, eller i verste fall skrek og kalte ham gordo asqueroso – ekle tjukkas! Han glemte perritodansen, glemte stoltheten han hadde følt når kvinnene i familien hadde kalt ham hombre. Kysset ikke ei jente igjen på veldig veldig lenge. Som om nesten alt han hadde av jentetekke hadde brent opp den ene jævla uka. Ikke at det gikk stort bedre med «kjærestene» hans. Uan26


sett hvilken fæl ingen-kjærlighet-karma det var som hadde rammet Oscar, så virket det som om den hadde rammet dem også. Innen sjuende klasse hadde Olga vokst seg diger og skremmende, et troll-gen inni henne et eller annet sted, begynte å drikke Bacardi 151 rett fra flasken og ble til slutt utvist fra skolen fordi hun hadde for vane å skrike NATAS! – satan bakvendt – i klasserommet. Til og med brystene hennes var, da de omsider dukket opp, slappe og fryktinngytende. En gang på bussen hadde Olga kalt Oscar en kakespiser, og han hadde nesten sagt, Og det sier du, di purke, men han var redd hun ville steile og trampe på ham; kulhetsindeksen hans, som lå på omtrent null, ville ikke overlevd et sånt slag, det ville satt ham i samme bås som de handikappede ungene og Joe Locorotundo, som var berømt for å runke på offentlige steder. Og den nydelige Maritza Chacón? Hypotenusen av vår trekant, hvordan hadde det gått med henne? Vel, før du rakk å si O, mektige Isis, var Maritza blitt den heftigste guapa i Paterson, en av dronningene i New Peru. Siden de fortsatt var naboer, så Oscar henne masse, en getto-Mary JaneIV, med like svart og frodig hår som en tordensky, antagelig den eneste peruvianske jenta på planeten med mer krøllete hår enn søsteren hans (han hadde ennå ikke hørt om afroperuvianere, eller om en by kalt Chincha), en kropp så smekker at den fikk gamle menn til å glemme hvor skrøpelige de var, og fra sjette klasse gikk hun ut med menn som var dobbelt eller tre ganger så gamle som henne. (Maritza var kanskje ikke flink til særlig mye – ikke i idrett, ikke på skolen, ikke til å jobbe – men hun var flink med menn.) Betydde det at hun unngikk forbannelsen – at hun var lykkeligere enn Oscar eller Olga? Det var tvilsomt. Så vidt Oscar kunne se, var Maritza en jente som så ut til å fryde seg over å bli klasket til av kjærestene sine. Siden det skjedde hele tida. Hvis en gutt hadde slått meg, sa Lola stolt, ville jeg bitt av ham trynet. Se for deg Maritza der hun tungekysser på verandatrappa foran huset sitt, stiger inn eller ut av bilen til et eller an27


net råskinn, blir dyttet ned på fortauet. Hele sin dystre, sexløse ungdom betraktet Oscar denne tungekyssingen, utog innstigningen, dyttingen. Hva skulle han ellers gjøre? Soveromsvinduet hans vendte mot forsiden av huset hennes, så han kikket alltid på henne mens han malte Dungeons and Dragons-figurene sine eller leste den siste Stephen King-boka. Det eneste som forandret seg de årene var bilmodellene, størrelsen på Maritzas rumpe og typen musikk som strømmet ut av bilenes høyttalere. Først freestyle, så Ill Will-æraens hiphop, og helt på slutten, bare en liten periode, Héctor Lavoe og gutta hans. Han sa hei til henne nesten hver dag, tilgjort munter og påtatt lykkelig, og hun sa likegyldig hei tilbake, men det var det. Han kunne ikke tenke seg at hun husket kyssingen deres – men han kunne selvfølgelig ikke glemme den.

idiotinfernoetv High school var Don Bosco Tech, og siden Don Bosco Tech var en urban katolsk gutteskole stappfull av to–tre hundre usikre, hyperaktive ungdommer, var den, for en tjukk, science fiction-lesende nerd som Oscar, en kilde til endeløse kvaler. For Oscar var high school å sammenligne med et middelaldersk scenario, hvor han sto i gapestokken og var tvunget til å holde ut piskeslag og krenkelser fra en gjeng med sinnsforvirrede idioter, en erfaring som han hadde regnet med ville gjøre ham til et bedre menneske, men det var ikke akkurat det som skjedde – og var det noen lærdom å snappe opp fra disse åras prøvelser, klarte han aldri å bli klok på hva den innebar. Han gikk til skolen hver dag som den tjukke, ensomme, nerdete ungen han var, og alt han kunne tenke på var frigivelsesdagen, da han omsider ville slippe vekk fra dens endeløse gru. Hei, Oscar, er det homser på Mars? – Hei, Kazoo, ta denne’a. Første gang han hørte uttrykket idiotinferno, visste han nøyaktig hvor det lå og hvem som holdt til der. 28


Det andre året på skolen veide Oscar utrolige 111 kilo (118 når han var deprimert, og det var ofte), og det var blitt klart for alle, særlig for familien hans, at han var blitt nabolagets parigüayo5. Han hadde ingen av den Dominikanske Mannens typiske egenskaper, kunne ikke få draget på ei dame om det så sto om livet. Var ubrukelig i idrett, kunne ikke spille domino, eide ikke koordineringsevner, kastet ball som ei jente. Eide ikke talent for musikk, business eller dans, ingen futt, ingen rap, ingen penger. Og aller verst: ikke noe utseende å skryte av. Det halvkrusete håret utgjorde en puertorikansk afro, han hadde enorme briller som så ut som om de var anskaffet på sosialen – «antifitte-anordningen» hans, kalte hans eneste venner Al og Miggs dem – flottet seg med en ulekker antydning til bart på overleppa og var i besittelse av et par tettsittende øyne som fikk ham til å se lettere tilbakestående

5Det

nedsettende parigüayo er – det er vi voktere enige om – en forvrengning av den engelske neologismen «party watcher». Ordet ble vanlig i bruk i løpet av den første amerikanske okkupasjonen av Den dominikanske republikk, som varte fra 1916 til 1924. (Visste du ikke at vi ble okkupert to ganger i det tjuende århundre? Ikke vær bekymret, når du får barn, kommer ikke de til å vite at USA okkuperte Irak heller.) Ryktene sier at i løpet av den første okkupasjonen var ofte medlemmer av de amerikanske okkupasjonsstyrkene til stede på dominikanske fester, men i stedet for å være med på moroa, sto utlendingene bare rundt dansegulvet og så på. Noe som selvfølgelig må ha blitt oppfattet som fullstendig sprøtt. Hvem går vel på fest for å se på? Fra da av var soldatene parigüayos – et ord som i dag generelt beskriver en som står utenfor og ser på mens andre håver inn jentene. Han som ikke danser, som ikke har draget, som lar folk gjøre narr av ham – han er en parigüayo. Hadde du sett i oppslagsboka for dominikanske ting, ville ordet parigüayo være fulgt av et tresnitt av Oscar. Navnet kom til å forfølge ham resten av livet og føre ham til en annen vokter, han som sitter og glor på Den Blå Siden av månen.

29


ut. Mingus’ øyne. (En sammenligning han selv gjorde en dag han gikk gjennom morens platesamling; hun var den eneste dominicanaen av den gamle skolen han visste om som hadde vært sammen med en mørking helt til Oscars far satte en stopper for det spesielle kapitlet av den Store afrikanske verdensfesten.) Du har samme øyne som bestefaren din, hadde Nena Inca fortalt ham på et av besøkene hans i Den dominikanske republikk, noe som burde ha vært en slags trøst – hvem liker vel ikke å ligne på sin stamfar? – bortsett fra at akkurat denne stamfaren hadde endt sine dager i fengsel. Oscar hadde alltid vært en ung nerd – den slags nerd som leste Tom Swift, som elsket tegneserier og så på UltramanVI – men innen han begynte på high school var hans engasjement i Sjangrene blitt absolutt. På den tida da resten av oss lærte ballspill og å kaste mynter og kjøre bilene til storebrødrene våre og snike halvfulle ølflasker usett forbi foreldrene våre, mesket han seg med en jevn strøm av Lovecraft, Wells, Burroughs, Howard, Alexander, Herbert, Asimov, Bova og Heinlein, og selv De Gamle som alt begynte å falme – E.E. «Doc» Smith, Stapledon og fyren som skrev alle Doc Savage-bøkene – beveget seg sultent fra bok til bok, fra forfatter til forfatter, fra alder til alder. (Det var svært heldig for ham at bibliotekene i Paterson fikk så utilstrekkelige bevilgninger at de fortsatt hadde en masse av tidligere generasjoners nerdemateriale). Du ville ikke klart å røske ham løs fra noen film eller TV-serie eller tegnefilm hvor det var monstre eller romskip eller mutanter eller dommedagsanordninger eller -skjebner eller magiske eller onde kjeltringer. Det var bare når det gjaldt akkurat dette at Oscar utviste den genialiteten bestemoren påsto var en del av familiearven. Han kunne skrive alvisk, kunne snakke chakobsa, visste forskjell på en slan, en dorsai og en lensman ned til hver minste detalj, visste mer om Marveluniverset enn Stan Lee, og var rollespillfanatiker. (Hadde han bare vært god i dataspill, ville han vært reddet, men til tross for at han eide en Atari og en Intellivision, var 30


han ikke kjapp nok i avtrekkeren.) Hvis han i likhet med meg hadde vært i stand til å skjule sin otaku-hetVII, ville kanskje alt vært lettere for ham, men det kunne han ikke. Fyren bar sin nerdethet som en jedi bar sitt lyssverd eller en lensman bar sin linse. Kunne ikke ha passert som normal om han hadde villet.6 6Hvor

hans voldsomme kjærlighet til Sjangeren kom fra, er det visst ingen som vet. Det kan ha vært en følge av å være fra Antillene (hvem er mer sci-fi enn oss?) eller av å ha levd i Den dominikanske republikk de første par åra av sitt liv og så plutselig ha rykket seg løs og flyttet til New Jersey – én enkelt arbeids- og oppholdstillatelse flyttet deg ikke bare fra en verden til en annen (fra den tredje til den første), men århundrer (fra nesten ikke noe TV eller elektrisitet til massevis av begge deler). Etter en sånn overgang tipper jeg at bare de mest ekstreme scenarier ville være tilstrekkelige. Kanskje det var det at han i Den dominikanske republikk hadde sett for mye Spiderman, blitt tatt med på for mange Run Run Shaw kung fu-filmer, hørt på for mange av sin bestemors skumle historier om el cuco og la ciguapa. Kanskje det var hans første bibliotekar i USA som fikk ham hekta på lesing, elektrisiteten han følte da han tok i den første Danny Dunn-boka? Kanskje det bare var tidsånden (var ikke nerdealderens frembrudd tidlig på syttitallet?) eller det faktum at han det meste av barndommen overhodet ikke hadde venner? Eller var det noe dypere, noe som hadde med forfedrene hans å gjøre? Hvem vet? Det som er klart, er at å være en leser/fanatiker (i mangel av et bedre ord) hjalp ham å komme seg gjennom den tøffe ungdomstida, men det gjorde også at han stakk seg enda mer ut i Patersons uvennlige gater enn han gjorde fra før. Han ble mobbet av de andre guttene – de slo og dyttet og trakk opp trusene hans og knuste brillene hans, og splitter nye bøker fra Scholastic til femti cent stykket ble revet i filler rett for øynene på ham. Liker du bøker? Nå har du to! HA HA! Akk, ingen er mer undertrykkende enn de undertrykte. Selv moren hans syntes han hadde sinnssvake interesser. Gå ut og lek! kommanderte hun minst en gang om dagen. Oppfør deg som en muchacho normal.

31


Oscar Waos korte, makeløse liv av Junot Díaz