Oppreisning

Page 1


Oppreisningen


Bøker om Ewert Grens av Anders Roslund & Börge Hellström: Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisningen, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2013 Tre minutter, 2016 Jenta under byen, 2017 Tre timer, 2018


Roslund & Hellström

Oppreisningen OVERSATT AV HENNING KOLSTAD


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 © Anders Roslund & Börge Hellström 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64383-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Originalens tittel: Edward Finnigans upprättelse Denne boken ble først utgitt i 2007 på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard). Published by agreement with Salomonsson Agency Oversettelse: Henning Kolstad Omslagsdesign: Torill Gaarder Omslagsfoto: View Apart/shutterstock.com, bakgrunn: MyImages – Micha/shutterstock.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Det er ikke det at han skal dø. Det er ikke det at han har sittet og ventet fire og et halvt år. Det er ikke det. Straffen, den virkelige straffen, er å vite når. Ikke senere. Ikke når han er eldre. Ikke langt unna, slik at han slipper å tenke på det. Nøyaktig når. Hvilket år, hvilken måned, hvilken dag, hvilket minutt. Når han skal slutte å puste. Når han ikke lenger skal kunne føle, lukte, se, høre. Noensinne. Bare den som er dømt til å dø et bestemt minutt, kan forstå hvor jævlig det er. Alt det som gjør døden nesten mulig å holde ut for de andre – uvissheten, det å slippe å tenke, i og med at en ikke vet. Han vet. Han vet at han skal opphøre om sju måneder, to uker, en dag, tjuetre timer og førtisju minutter. Nøyaktig.



da



han så seg om i cellen. Den helt spesielle lukten. Han burde ha vennet seg til den. Den burde ha blitt en del av ham. Han visste at han aldri ville venne seg til den. Han het John Meyer Frey, og gulvet han stirret på var pissgult med en underlig glans, veggene som angrep ham hadde antakelig vært hvite, og taket over ham skrek sårt av fukt der runde flekker trengte seg utover en grønnaktig bakgrunn som fikk fem komma to kvadratmeter til å virke enda mindre enn det i virkeligheten var. Han pustet inn. Dypt. Det verste var nok klokkene. Han holdt ut med evighetskorridoren av jernport inntil jernport som stengte inne det som bare ville løpe, han holdt ut lyden av raslende nøkler som gjallet frem og tilbake til den sprengte hodet og slet tanker i stykker. Selv ropene fra colombianeren i celle ni klarte han, de som ble høyere og høyere etter hvert som natten flyktet. Men ikke klokkene. Vokterne hadde digre klokker i gyllent blikk på armene, og urskivene jagde ham liksom når en av dem gikk forbi. Bortest på et av vannrørene i hullet mellom East Block og West Wing hang en annen, han hadde aldri begrepet hvorfor, den var så malplassert, men den hang der og tikket, og det nyttet ikke å overse den. Av og til – han var sikker på at det var slik – hørte han kirkeklokken slå i Marcusville, den hvite steinkirken med det smale tårnet ved torget, han kjente den så godt. Og særlig ved daggry, da det var nesten stille 9


for en stund, og han fremdeles lå våken på brisken og lette i det grønnaktige taket, da trengte den gjennom murene, og han telte slag. Det var det de gjorde. Telte. Telte ned. Time for time, minutt for minutt, sekund for sekund, og han hatet å vite hvor mye tid som ikke lenger fantes, at det for to timer siden hadde gjenstått et lengre liv. Dette var en slik morgen. Han hadde ligget våken nesten hele natten og vridd seg og prøvd å sovne og svettet og følt minutter og vridd seg igjen. Colombianeren hadde ropt mer enn vanlig, omtrent fra midnatt, og hele natten til en gang litt over fire. Angsten hadde slått frem og tilbake slik nøkkelraslingen pleide å slå frem og tilbake, og stemmen ble høyere for hver time som gikk, noe på spansk som John ikke skjønte, samme setning om og om igjen. Han hadde døst av ved femtiden, hadde ikke sett på noen klokke, men visste likevel når det var. Han hadde tiden i seg, nå telte kroppen liksom av seg selv når han prøvde å tenke på noe annet. Halv sju. Ikke lenger. Så hadde han våknet. Cellelukten hadde angrepet med det samme. Allerede det første åndedraget fikk kvalmen til å stige, og han lente seg en stund over den tilsvinede doen, nærmest et porselenshull uten lokk, plassert altfor lavt selv for et menneske på en meter og syttifem. Han hadde ligget på kne og ventet på å spy, og da det ikke skjedde, hadde han til slutt stukket fingrene i halsen. Måtte tømme seg. Det første åndedraget måtte bort, måtte ut, ellers ble det vanskelig å reise seg, vanskelig å stå oppreist. Han hadde ikke sovet en hel natt siden han kom hit, fire år nå, han hadde sluttet å håpe på at han noen gang ville komme til å gjøre det. Men denne natten, denne morgenen, den hadde tatt enda mer enn netter og morgener vanligvis tok. 10


Den hadde vært Marvin Williams’ nest siste. Nærmere lunsj skulle den eldre mannen geleides gjennom den låste korridoren, bort til Dødshuset og inn i en av de to cellene der. De siste tjuefire timene. Marv, som var naboen og vennen hans. Marv, som hadde sittet lengst på death row akkurat nå. Marv, så klok og stolt, så annerledes enn de andre stutene. Stesolid klysma i anus, Marv kom til å sikle når de hentet ham, han skulle medisineres rolig nå helt på slutten, han ville langsomt og søvnig gå med på å vandre mellom de uniformerte, og allerede når døren ut fra East Block ble låst opp, ville han ha glemt hvordan det noensinne hadde luktet der. «John.» «Ja?» «Våken?» Marv hadde heller ikke sovet. John hadde hørt hvordan han hadde vridd og vendt på seg, hvordan han hadde gått runde etter runde i den trange cellen, hvordan han hadde sunget noe som liknet barneviser. «Ja. Jeg er våken.» «Jeg våget ikke å lukke øynene. Kan du forstå det, John?» «Marv ...» «Redd for å sovne. Redd for å sove.» «Marv ...» «Du behøver ikke si noe.» Gitteret var gulhvitt; seksten stygge jernsprosser fra den ene veggen til den andre. Da John reiste seg opp og bøyde seg frem, gjorde han som han alltid hadde gjort. Han lot tommel og pekefinger danne en ring rundt en av dem, rundt jernet, han holdt seg fast. Hver gang på samme måte: en hånd, to fingre, han omsluttet det som omsluttet ham. Marvs stemme igjen, en slik lav baryton, rolig. «Det er like bra.» John ventet taust. De hadde snakket med hverandre siden han ble ført hit. Allerede den første morgenen hadde Marvs 11


vennlige stemme fått ham til å stå opp, orke å reise seg uten å miste balansen. Siden hadde de ført en samtale som fremdeles pågikk, rett frem i luften gjennom et gitter mot en vegg, flere år uten å kunne se på hverandre. Men nå ... stemmen satte seg fast i halsen et sted. Han kremtet. Hva kunne du snakke om med en som skulle leve en natt og en dag til, for så å dø? Marv pustet tungt. «Kan du skjønne det, John? Jeg orker ikke å vente lenger.» Hvert døgn hadde en time. Det var det hele. Der ute var døgnet lengre. Men her – en eneste time til å puste, i luftegården innenfor et gjerde med en meter piggtråd øverst, væpnede voktere i murtårnene. De tjuetre øvrige timene på et pissgult gulv, fem komma to kvadratmeter. De leste en del. John hadde aldri lest før. Ikke frivillig. Etter noen måneder hadde Marv presset på ham Huckleberry Finn. En jævla barnebok. Men han hadde lest den. Og en til. Nå leste han hver dag. For å slippe å tenke. «Hva blir det i dag, John?» «I dag vil jeg snakke med deg.» «Du må lese. Det vet du.» «Ikke i dag. I morgen. I morgen skal jeg lese igjen.» Black Marv. Stedets eneste neger. Det var sånn han pleide å presentere seg. Det var det han hadde sagt den første morgenen da beina ikke ville fungere. En stemme fra den andre siden av celleveggen, og John hadde reagert akkurat som han pleide, han hadde bedt stemmen dra til helvete og ete dritt. Stedets eneste neger. John hadde jo selv sett det da de to vaktene gikk ved siden av ham og åpnet døren, for så å låse for aller første gang. Ingen andre hvite i East Block. Han var alene. Sytten år og reddere enn noen 12


gang før, og han hadde spyttet mot veggen og sparket til små splinter av murpussen lå som støv på skoene, og han hadde ropt jævla nigger, jeg skal ta deg til stemmen brøt sammen. Ut på kvelden hadde det fortsatt. Hei, jeg heter Marv, stedets eneste neger. John hadde ikke orket å skrike mer. Og Marv hadde bare kvernet i vei, fortalt om oppveksten sin i et høl i Louisiana, om hvordan han i trettiårsalderen hadde flyttet til et lite sted oppe i fjellet i Colorado, hvordan han førtifire år gammel hadde besøkt en vakker kvinne i Columbus i Ohio, der han gikk på feil kinarestaurant til feil tidspunkt og så en mann dø på gulvet foran seg. «Er du redd?» Døden. Det eneste de ikke måtte tenke på. Det eneste de tenkte på. «Jeg vet ikke, John. Jeg vet ingenting lenger.» De hadde snakket uavbrutt sammen hele formiddagen. Det hadde så mye å si når tiden raskt opphørte. De hadde sett når andre ble geleidet derfra. De kjente rutinene, de som sto nedskrevet i håndbøker fra Department of Rehabilitation and Correction, og som hang på veggene litt her og der, bestemmelsene om hvordan hver time av det siste døgnet skulle leves. En kvinnelig lege hadde vært innom en stund tidligere, stesoliden i et rør opp i anus, og nå ble Marv langsomt påvirket, han snøvlet når han prøvde å få orden på ordene, og det hørtes ut som om han siklet fra den ene munnviken når han snakket. John ønsket at han kunne se ham. Dette, det med å stå rett ved siden av, men likevel ikke, dette med å føle nærhet uten å kunne røre ved ham, ikke engang en hånd på skulderen ... Døren ble åpnet der borte. Harde hæler mot det pissgule. De høye luene som liknet caps, de brungrønne uniformene, de sorte, blankpussede støvlene, fire voktere som marsjerte to og to mot Marvs celle. John fulgte hvert skritt, så 13


dem stanse et par meter unna, med ansiktet vendt mot det som var på den andre siden av veggen. «Strekk ut hendene!» Vernon Eriksens stemme var ganske lys, dialekten typisk for søndre Ohio, en homeboy som hadde kommet for å arbeide en sommer i fengselet i Marcusville da han var nitten år, og som siden hadde blitt der. Han hadde rykket opp til vaktsjef på death row i Marcusville bare noen år senere. John så ikke lenger hva som hendte. Store uniformer var i veien. Men han visste det. Marvs hender gjennom luken i gitteret og Eriksen som låste håndjernene rundt håndleddene hans. «Åpne celle seks!» Vernon Eriksen var en fengselsvokter som John langsomt hadde lært å respektere. Den eneste. En slik en som engasjerte seg i de dømtes hverdag, selv om han egentlig ikke behøvde det. «Celle seks åpen!» Det sprakte i høyttaleren i sentralvakten, og døren til Marvs celle gled opp. Vernon Eriksen ventet, nikket til kollegene sine og ble stående igjen da to av dem gikk inn i cellen. John så på ham. Han visste at vaktsjefen avskydde nettopp dette. Å hente en fange han hadde lært å kjenne, føre ham til Dødshuset, forberede døden. Det var ikke noe han hadde sagt, han ville aldri kunne si det, men John hadde forstått det og følt det for lenge siden. Han visste det, rett og slett. Han var lang, Eriksen. Ikke kraftig, men stabil. Tynt hår på issen, nesten som en munketonsur, med hårkransen i en grå halvsirkel langs luekanten. Nå så han inn i cellen til Marv, fulgte bevegelsene til kollegene sine, fingret med hvite hansker på de to nøkkelkjedene som hang i beltet. «Reis deg opp, Williams.» «Nå er tiden inne, Williams.» «Jeg vet at du hører meg, Williams. Kom deg opp, for faen, så jeg slipper å løfte deg.» 14


John hørte hvordan to av vaktene tvang cellenaboen hans opp fra brisken, de svake protestene fra en neddopet sekstifemåring. Han så på Vernon Eriksen igjen; ansiktet vendte fortsatt inn mot cellen. Han ville skrike, men ikke mot vaktsjefen, han som merkelig nok sto på deres side; å skrike til ham føltes bare meningsløst. I stedet snudde han seg, trakk ned buksen og pisset i hullet som forestilte do. Ingen ord lenger, ingen tanker. Mens Marv ble ført ut av cellen på den andre siden av veggen, jagde John en papirbit lengst ned i det vannfylte hullet; med strålen tvang han papirbiten frem og tilbake til den ble sittende fast i det hvite porselenet. «John.» Marvs stemme et sted bak ham. Han dro opp buksen og snudde seg. «Jeg vil snakke med deg, John.» John så på vaktsjefen, som nikket kort. Han gikk bort til gitteret, til metallsprossene mellom dørlåsen og murveggen. Han bøyde seg frem som alltid, pekefingeren og tommelen rundt en av dem. Plutselig sto han rett imot mennesket han sjelden hadde sett, men snakket med flere ganger om dagen i fire år. «Hei.» Den stemmen han var så kjent med. Så vennlig og trygg. Den stolte mannen, rett i ryggen. Det svarte håret for lengst grått. Velbarbert, slik John alltid hadde forestilt seg at han var. «Hei.» Marv siklet. John så hvordan han prøvde å konsentrere seg, hvordan musklene i ansiktet ikke adlød. Fangen som straks skulle dø skulle holdes rolig, ingen unødig angst. John var sikker på at det var for vokternes skyld, deres egen angst. «Dette her. Det er ditt.» John så hvordan Marv førte hånden mot halsen sin, hvordan han famlet en stund med påvirkede fingre, og hvordan han til slutt fikk tak i det han var ute etter. «Jeg må uansett ta det av meg senere.» 15


Et kors. Det betydde ikke en dritt for John. Men alt for Marv. John visste det. Det var to år siden Marv var blitt frelst, akkurat som så mange andre som satt i denne korridoren og ventet. «Nei.» Den aldrende mannen samlet sammen sølvkjedet, surret det rundt krusifikset og rakte det mot den ene hånden til John. «Det er ingen annen. Ingen annen å gi det til.» John så på kjedet. Nå holdt han i det, derfor kastet han urolig et nytt blikk mot Vernon Eriksen. Vaktsjefens ansikt, John hadde aldri sett det slik. Det var helt rødt. Det var liksom trukket sammen i krampe. Det brant. Og stemmen hans, den var for sterk, for høy. «Åpne celle åtte!» Johns celle. Dette stemte ikke. John så på Black Marv, som ikke lot til å reagere, deretter så han på de tre andre vokterne, som sto stille og vekslet stjålne blikk. Gitterdøren var fortsatt stengt. «Gjenta, sir.» Sentralvaktens stemme i høyttaleren. Vernon Eriksen løftet hodet irritert, markerte at han så på vakten der borte i den andre enden av korridoren mens han snakket. «Jeg sa åpne celle åtte. Straks!» Eriksen stirret på gitteret, ventet på at døren skulle skyves til side. «Sir ...» En av de andre vokterne slo bedende ut med armene, men rakk knapt å begynne å snakke før sjefen avbrøt ham. «Jeg er klar over at jeg nå avviker fra det oppsatte tidsskjemaet. Har du innvendinger mot det, formulerer du klagene dine skriftlig. Senere.» 16


Enda et blikk mot sentralvakten. Enda noen sekunders nøling. Alle sto tause da celledøren sakte gled opp. Vernon Eriksen ventet til den var helt åpen, så snudde han seg mot Black Marv og nikket mot cellen. «Du kan gå inn.» Marv rørte seg ikke. «Vil du at jeg skal ...?» «Gå inn og ta farvel.» Etterpå var det kaldt. Fuktig. Det trakk fra vinduene som satt tett oppe ved taket i korridoren, en svak pipelyd som søkte ned mot gulvet. John knappet kjeledressen i halsen, oransje og bomull og uten passform, med bokstavene dr trykket i hvitt på rygg og lår. Han frøs. Kanskje var det kulden. Eller kanskje var det sorgen han allerede sloss mot.





han gikk langsomt i den harde vinden. Ikke et menneske ute på dekk. Alle var der inne, et sted i det flytende samfunnet av restauranter og dansegulv og taxfree-butikker. Han hørte hvordan noen lo, og så kom stemmesurret og lyden av glass og musikken som pumpet elektronisk fra et av de dekkene som var fylt med de unge og vakre. Han het John Schwarz, og han tenkte på henne. Slik han alltid gjorde. Det første mennesket han hadde stått virkelig nær. Den første kvinnen han hadde møtt naken. Huden hennes, han kunne kjenne den, drømme om den, lengte etter den. Det var atten år siden hun døde. På dagen. Han nærmet seg døren. Østersjøens kalde vind ett åndedrag til, deretter skipet, hvor det luktet maskinolje og fyll og billig parfyme. Fem minutter senere sto han på en trang scene i et digert rom og så utover dem som skulle bli kveldens publikum; folk som skulle underholdes mellom paraplydrinker og peanøtter i små glass. To par. Midt på dansegulvet. For øvrig tomt. Han ristet på hodet. Han hadde heller ikke tilbrakt en torsdagskveld på en Åbo-ferje hvis han kunne sluppet det. Men pengene ... med Oscar der hjemme trengte han dem mer enn noensinne. Tre raske i innsmigrende, gyngende firtakt pleide å vekke dem, og nå var det allerede flere der ute, åtte par som holdt hardt i hverandre, som lente seg mot hverandre, som håpet 21


at neste melodi skulle bli som denne, den første langsomme, en slik som krevde kroppskontakt. John sang og han lette blant de dansende, og blant de andre som sto et stykke unna og håpet at noen skulle se dem og by dem opp. Det var en kvinne der, så nydelig, med langt, mørkt hår og latteren som boblet når kavaleren tråkket henne på tærne. John fulgte henne med blikket, og han tenkte på Elizabeth, som var død, og på Helena, som ventet på ham i en leilighet i Nacka. Denne kvinnen, hun var begge to. Helenas kropp, Elizabeths måte å bevege seg på. Han lurte på hva hun het. De hadde hatt pause og drukket mineralvann, og skjorten, som var turkis og blå med svarte slag ved halsen, var blitt våt i armhulene mens røyken og lyskasterne trengte seg sammen rundt dem. Kvinnen, som han fortsatt prøvde å få øyekontakt med, hadde ikke vært borte fra dansegulvet i det hele tatt. Hun hadde byttet kavaler et par ganger, svett hun også, glinsende i ansiktet og langs halsen. Han så på klokken. En time igjen. John la merke til en passasjer som han kjente igjen fra et par anledninger i julen; mannen nærmet seg dem som ville danse. Han var en slik type som var beruset og beregnende, og som liksom tilfeldig kom borti kvinnenes lår med hånden når han kunne. Han flyttet seg blant parene, og hadde allerede greid å komme borti brystet til en av de yngre kvinnene et øyeblikk. John var usikker på om hun hadde merket noe. De gjorde sjelden det. Musikken, alle kroppene som passerte ... en hånd forsvant liksom. John hatet ham. Han hadde jo sett noen slike før. De ble tiltrukket av dansebandmusikk og sterkøl, og de dynket angsten sin på dem som kom i veien. En kvinne som danset og lo, var også en kvinne man kunne trykke seg mot i mørket, ta på, ta av. Plutselig tok han av henne også. Hun som var Elizabeth og Helena. Hun som var Johns kvinne. Mannen førte hånden mot enden hennes da hun lente seg 22


bort, og da havnet han for langt frem og trykket kjønnet sitt mot hoften hennes i noe som skulle forestille et klosset dansetrinn. Hun var som de andre, for glad og for mye menneske til å innse at han nettopp hadde stjålet av henne. John sang og han så og han ristet, han kjente raseriet, det som tidligere pleide å bli en rus, og som hadde verket i ham til han slo. Lenge hadde han slått mennesker; nå slo han bare i vegger og på møbler. Men den fyren der, mannen som krenket, han hadde gnidd seg mot en kvinne for mye.



da



han lå på brisken og prøvde å lese. Det gikk ikke. Ord fløt sammen, tanker ville ikke konsentrere seg. Det var som det hadde vært den gangen, den aller første tiden, da han var ny her, da han etter et par ukers sparking på vegger og jernstolper hadde innsett at det bare dreide seg om å holde ut, om å orke å puste mens benådningssøknadene arbeidet, å få tiden til å gå uten å telle. Denne dagen, den var annerledes. I dag gjorde han det nok egentlig ikke for sin egen skyld. Han visste jo det. At det var Marv han tenkte på. At det var Marv han leste for. John, hver morgen samme spørsmål, hva blir det i dag? Det var viktig for Marv. Steinbeck? Dostojevskij? For en kort stund siden hadde fire uniformerte vakter ledsaget den sekstifemårige svarte mannen gjennom den lange korridoren av låste celler. Han hadde siklet av drogene de hadde sprøytet inn, og flere ganger hadde beina holdt på å svikte under ham, men han hadde vært verdig, han hadde ikke skreket og ikke grått, og den skarpe piggtråden over dem hadde glimtet svakt i lyset som trengte inn gjennom små vinduer enda høyere opp. Marvin Williams var nok det nærmeste John Meyer Frey noensinne hadde vært det som andre ville kalt en ordentlig venn. En eldre mann som langsomt hadde tvunget en syttenårig, aggressiv og livredd gutt til å begynne å prate, tenke, lengte. Det var kanskje det vaktsjefen hadde sett, en følelse av familie tilstrekkelig sterk til at han kunne tilsidesette sikkerhetsrutiner. De hadde stått overfor hverandre i Johns celle, latt noen minutter bli felles tid. 27


Nå skulle han dø. Marv satt i Dødshuset, i en av de to dødscellene som fantes i Marcusville, sluttstasjonen i livets siste tjuefire timer, celle nummer fire og celle nummer fem. Ingen andre celler hadde samme nummer, dødens nummer, ikke her, ikke i East Block, overhodet ikke noe sted på den store anstalten. En, to, tre, seks, sju, åtte. Slik var tellingen på alle avdelinger, i alle korridorer. Stedets eneste neger. Han hadde forklart det der etter noen måneders mas, etter at John hadde begynt å lese de bøkene han anbefalte. Marv hadde, før kinarestauranten og de to døde mennene på gulvet foran ham i Ohio, bodd i en fjellgrend i Colorado, i Telluride, et gammelt gruvesamfunn som ble avfolket da mineralene tok slutt, og som hadde ligget dødt en periode før hippies fra storbyene flyttet dit på sekstitallet og gjorde stedet til sitt alternative forslag til livsførsel. Et par hundre hvite, opplyste unge amerikanere som trodde på slikt som man trodde på den gangen: frihet, likhet, brorskap og alles rett til å rulle en rev. To hundre hvite og en svart. Marv hadde virkelig vært stedets eneste neger. Og enten det nå var bare på faenskap, for å markere dette med broderskap eller for å avhjelpe den stadige pengemangelen, hadde han etter noen år inngått et skinnekteskap med en kvinne fra Sør-Afrika som manglet oppholdstillatelse. Han hadde regelmessig sittet foran byråkrater og erklært at den eneste sanne kjærlighet for stedets eneste svarte mann selvsagt var en hvit kvinne fra apartheidens hjemland, og det hadde han gjort så godt at hun var amerikansk statsborger da de senere tok ut skilsmisse. Og det var for hennes skyld han hadde reist til Ohio og gått inn på feil restaurant. John sukket, holdt hardere i boken og prøvde igjen. Hele ettermiddagen, hele kvelden, han leste noen linjer, så for seg Marv i dødscellen som manglet brisk, kanskje satt 28


han nå, på den blå stolen som sto i et hjørne, eller kanskje han lå sammenkrøllet på gulvet mens øynene søkte i taket? Noen linjer til, en gang en hel side, og så Marv igjen. Lyset forlot langsomt de små vinduene, og natten avløste. Det var vanskelig å legge seg nedpå inntil den tomme cellen og ikke lytte etter Marvs tunge åndedrett. John greide til sin forbauselse å sove et par timer, colombianeren skrek mindre enn han pleide, og trettheten hang igjen fra kvelden før. Han våknet klokken sju med boken under seg, og ble liggende enda et par timer, så bikket han seg rundt og sto nesten uthvilt opp. Han hørte de besøkende tydelig. Det var så lett å skille frie menneskers stemmer fra dødsdømtes. Den klangen som bare oppstår hos en mann som ikke vet nøyaktig når han skal dø, uvissheten som hjelper ham å slippe å telle, den var lett å kjenne igjen. John så mot sentralvakten. Han kom til at det var femten stykker som passerte. De var tidlig ute, fortsatt tre timer til henrettelse, og de gikk langsomt, kikket nysgjerrig inn i korridoren. Først fengselsdirektøren, en mann som John bare hadde sett én gang før. Etter ham kom vitnene på rekke og rad. Han regnet med at det var som det pleide, noen pårørende av drapsofferet, kanskje en venn av den som skulle henrettes, noen representanter fra pressen. De hadde ytterklær på seg, snøen lå fortsatt hvit på skuldrene deres, og kinnene var røde, enten det nå skyldtes kulden eller opphisselsen over å skulle se en person dø. Han spyttet gjennom gitteret i deres retning. Så snudde han seg da han plutselig hørte hvordan sentralvakten åpnet døren og slapp en av dem inn i korridoren i East Block. Det var en kortvokst, grovbygd mann med bart og mørkt, bakoverkjemmet hår. En pelsjakke utenpå grådressen. Snøen hadde smeltet, og hårene fra dyret var blitt fuktige. Han gikk midt i korridoren med bestemte skritt, sorte gummimokasiner som burde være myke, men som likevel hamret mot 29


steingulvet. Han nølte ikke, han visste til hvilken kant og til hvilken celle han var på vei. John rettet urolig på håret og strøk det som vanlig bakom ørene med hånden; hestehalen hang langt ned på ryggen. Han hadde hatt kort hår da han kom hit, og siden hadde han latt det vokse. Hver måned var en ny centimeter. Ekstra tidsregning i tilfelle han plutselig skulle miste klokken som tikket i ham. Han så den besøkende tydelig nå, for det var hans celle mannen hadde stanset ved. Det ansiktet som han pleide å flykte fra i drømmene som stadig jagde ham, det som i sin tid hadde vært fullt av kviser, men som nå mest var arr som tiden og fedmen ikke hadde visket ut. Edward Finnigan ventet vinterblek der ute i korridoren. Øynene så trette ut. «Morder.» Leppene hans var stive. Han svelget og hevet stemmen. «Morder!» Et raskt blikk mot sentralvakten. Han innså at han burde snakke lavere hvis han ville bli der. «Du tok fra meg datteren min.» «Finnigan ...» «Sju måneder, tre uker, fire dager og tre timer. Nøyaktig. Du kan søke benådning så mye du vil. Jeg sørger for at søknaden din avslås. Akkurat som jeg har sørget for å kunne stå her foran deg nå. Det vet du, Frey.» «Gå.» Mannen som prøvde å snakke lavt, men lyktes dårlig med det, førte hånden mot munnen og holdt en finger mot leppene. «Hysj, ikke avbryt, jeg liker ikke å bli avbrutt av en morder.» Han tok vekk fingeren, og så var kraften på plass i stemmen igjen. En slik kraft som bare hat kan slippe frem. «I dag, Frey, skal jeg på guvernørens vegne studere hvordan Williams opphører. Og i september, da skal jeg se på deg. 30


Skjønner du det? Du har en eneste vår og en eneste sommer igjen.» Mannen i pels og gummimokasiner hadde vondt for å stå stille. Han vagget fra fot til fot, beveget armene i sirkler, han hadde klemt hatet ned i magen, men nå var det på vei ut i kroppen, det tvang ledd og muskler foran seg. John sto taus, slik han hadde gjort da de møttes under rettssaken. Ordvekslingen var omtrent den samme den gangen. Mannen foran ham hadde ikke villet ha noen svar, ingen forklaringer, han hadde ikke vært klar til det, ville aldri bli klar til det. «Gå vekk. Du har ikke noe å si meg.» Edward Finnigan gravde i den ene jakkelommen og tok frem noe som så ut til å være en bok. Permen var rød, sidene liksom forgylt. «Nå skal du høre etter, Frey.» Han bladde noen sekunder, lette etter et bokmerke, fant det. «Annen Mosebok, tjueførste kapittel ...» «La meg i fred, Finnigan.» «... tjuetredje, tjuefjerde og tjuefemte vers.» Han så mot sentralvakten igjen, bet tennene sammen og knuget Bibelen så fingrene ble hvite. «Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann ...» Edward Finnigan leste teksten som om den var en preken. «... hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme.» Han smilte da han lukket boken. John snudde seg, la seg ned med ryggen mot gitteret og korridoren, festet blikket på den skitne veggen. Slik lå han til skrittene forsvant og døren lengst bort var blitt åpnet og lukket igjen. Femten minutter igjen. John trengte ingen klokke. Han visste alltid nøyaktig hvor lenge han hadde ligget. Han så mot lysrøret i celletaket. Glasset var tilgriset med 31


små, svarte flekker. Fluer som hadde søkt mot lampen som alltid lyste, men som hadde kommet for nær og var blitt brent i hjel av den umiddelbare varmen. De første nettene, da hadde han holdt hendene for øynene – ikke nok med redselen og alle de nye lydene, men også en lampe som aldri skulle slukkes. Det hadde vært vanskelig å slappe av når lyset fordrev mørket. Han skulle se på den til det var over. Av og til håpet han at det skulle være noe etterpå. Hva som helst, bare det var bedre enn en kort, forsmedelig følelse av å dø, mer enn bare å innse at akkurat nå dør jeg, for i neste øyeblikk å være over. Sterkest var det i slike situasjoner som nå, når en annen skulle gå bort, en som ikke lenger behøvde telle ned. Da pleide John å legge seg ned og bite i ermet på kjeledressen og føle hvordan hjertet dunket, og det var vanskelig å puste, vanskelig å puste, og så kom rystelsene som dro i ham til han spydde utover gulvet. Flammene som skjøt ut fra hodet, neglene som spratt av. Det var som om han også døde. Hver gang. John holdt seg hardt i brisken da lyset plutselig sluknet. Det flakket litt, så kom det tilbake, men forsvant igjen. Det vekslet mellom lys og mørke i East Block og i West Wing, og i alle andre avdelinger i fengselet i Marcusville mens kroppen til Marv Williams i løpet av et drøyt minutt ble presset sammen av støt med en spenning på mellom seks hundre og nitten hundre volt. Han hadde antakelig brekket seg allerede under det første, og siden fortsatte han å tømme seg litt til for hvert nytt støt inntil han var helt tom. Lyset kom tilbake, og John visste at den maltrakterte kroppen i noen sekunder sank sammen i stolen, fortsatt i live. Han bet seg i underarmen og lurte på om Marv tenkte, om tankene overdøvet smertene. Det andre støtet varte alltid i sju sekunder, ett tusen volt. 32


Da var det at saltvannet i kobberelektrodene på hodet og høyrebeinet begynte å frese. John bet ikke lenger i det oransje tøyet. Han åpnet to knapper i halsen og grep rundt sølvkjedet og korset som hang der. Mens han knuget korset, sluknet og tentes lampen flere ganger. Det tredje og siste støtet pleide å vare litt lengre; to hundre volt i to minutter. Nå hadde øyeeplene sprukket. Nå rant urin og avføring. Nå strømmet blodet fra alle kroppsåpninger. Han hatet alt som het religion, men gjorde det Marv ville gjort; han holdt krusifikset med den ene hånden og gjorde korsets tegn i luften med den andre.





det var den siste timen, og han burde se til en annen kant. De hadde allerede vendt i Åbo og var på vei hjem. Et par låter til, en rask som fikk de fulleste vekk fra gulvet, og så en langsom en for dem som ikke ville at det skulle ta slutt, bare det, og så noen timer på lugaren før de var i Stockholm igjen. Men det gikk ikke. Han kunne ikke se bort, ikke en gang til. Mannen som tok av kvinnene på dansegulvet, og som hadde gjort det før, han hadde trykket kjønnet sitt mot hoften hennes for annen gang, og hun hadde ant like lite om det. John hadde fulgt henne med blikket hele kvelden. Det mørke håret, gledeslatteren over å få danse seg svett, hun var skjønn, og hun var Elizabeth og Helena på samme tid. Hans kvinne. «Hva faen er det du gjør?» Han hadde plutselig sluttet å synge, var knapt klar over det selv, raseriet kunne ikke lese noter. De andre bak ham fortsatte enda noen takter, så slapp de instrumentene sine og ventet taust. Han burde se til en annen kant. Han snakket fra scenen igjen, vendt mot mannen som fremdeles sto nær henne. «Du lar henne i fred. Straks!» Et glass klirret svakt ute i foyeren. Kraftig vind lekte utenfor de store vindusrutene. Ellers var det stille. Så stille som det blir når musikk plutselig opphører, når en sanger avbryter et refreng. 37


Tretten par sto stille på dansegulvet. Alle hadde stanset som fastfrosset midt i steget; de hadde danset til noe de gjenkjente som et åttitallspotpurri, og de var fortsatt andpustne da de begynte å skjønne hva som skjedde. En etter en snudde seg i den retningen John pekte – mot en lang, lys mann som sto midt iblant dem på gulvet. Det sprakte i mikrofonen da John snakket litt for høyt. «Vanskelig å begripe? Når du har gått, spiller vi igjen.» Mannen tok et skritt bakover, vinglet litt; kjønnet hans trykket ikke lenger mot kvinnens hofte. Han gjenvant balansen, snudde seg mot scenen og mot John, viste fingeren. Slik ble han stående uten å røre seg. En gikk fra dansegulvet. En annen lente seg nær partneren og hvisket i øret. En tredje slo utålmodig ut med armene: Spill, da, vi danser jo. Stadig med fingeren i luften tråklet mannen seg frem mellom de stillestående parene. Han siktet mot scenen, mot John. Lennys stemme et sted der bak: Gi faen i det, John, la det være til vaktene rekker hit, og et sukk fra Gina: Det holder nå, la den fulle dritten banne litt, til og med bassisten, som hittil hadde latt være å si noe: Det er meningsløst, i morgen har vi en annen en her. Han hørte dem. Han hørte dem ikke. Den berusede mannen sto nedenfor ham og hånflirte. Den dårlige ånden hans var ram, selv om ansiktet hans bare var i høyde med livet til John. Han holdt fortsatt langfingeren i luften, men nå senket han den sakte, formet en sirkel med den andre håndens tommel og pekefinger, så John i øynene og førte den senkede langfingeren gjennom sirkelen, to ganger, tre ganger. «Jeg danser med hvem jeg vil.» Noen mistet en gaffel. Kanskje et knepp i en høyttaler. 38


Det var ikke noe John merket. Det var ikke noe han ville kunne gjøre rede for senere. Akkurat da var han opptatt av å telle tid. Hvis noen virkelig kunne det, var det han. Bare jeg teller, vil denne jævlige følelsen avta. Da vil roen komme tilbake. Det hadde han jo lært seg. Å la være å slå. Aldri mer slå. Han så ned på mennesket som hånflirte og penetrerte med hendene i luften, han førte sine egne hender gjennom det lange håret som ikke lenger var der, prøvde å legge det til rette bak ørene, slik han alltid hadde gjort når uroen og redselen hadde fortrengt det som burde ha vært kontroll. Han så Elizabeths sekstenårige ansikt, han så Helenas trettisjuårige ansikt, og han så mot kvinnen som nettopp hadde danset seg svett, men som nå sto helt stille et stykke borte på gulvet, og han så på de berusede hendene som hadde klemt seg mot henne, og da var det som om alt bare revnet, alle de faens årene med telling til ti, alle de faens årene han hadde stengt av raseriet som slo mot brystet innenfra når han prøvde å få sove, og uten å være klar over det dro han beinet bakover og sparket med all den kraft som bare tid kan lagre. Han traff et sted midt i hånfliret, og siden hørte han ikke mye av de forvirrede og fortørnede ropene da menneskene rundt ham nærmet seg.