Fredrik Backman
Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
Fredrik Backman Originalens tittel: Och varje morgon blir vägen hem längre och längre Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Fredrik Backman 2016 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56455-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Nils Olsson/Katslosa Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon 11,5/16 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til den som husker noen som har glemt
Et slags forord
Dette er en historie om å miste sine minner før man mister livet. Skal jeg være helt ærlig mot deg, var det faktisk aldri meningen at den skulle bli en bok. Den var bare et forsøk på å sortere noe som foregikk i meg, og siden jeg er en sånn som er mer meg selv i skrift enn i tale, må jeg noen ganger se tankene mine i bokstaver for å forstå hva jeg føler. Jeg publiserte teksten på bloggen min, der den lå i et drøyt år, med et ønske om at de leserne som likte noe i den, ville gi et valgfritt beløp til et veldedig formål. Så begynte den ærlig talt å leve sitt eget liv, og nå blir den boken som 7
det ikke helt var meningen skulle bli en bok, bok likevel. Med papir og omslag og alt. Min andel av alle royaltyinntekter vil gå til Hjärnfonden, en stiftelse som samler inn penger til forskning på hjernens sykdommer. Hvis du liker noe i boken, fører den altså til noe dobbelt godt, og hvis du slett ikke liker noe i den, har du i hvert fall gitt penger til et godt formål. Jeg håper det er en grei avtale. For historien handler jo om den: hjernen. Dette hånende mysteriet i hodet vårt som har latt oss oppdage universet, men gitt fullstendig faen i å la oss oppdage hemmelighetene om seg selv. Jeg ville prøve å fortelle noe om hva som skjer når den slipper taket i jorden før kroppen vår gjør det. Det ble til små kjærlighetsbrev mellom en gammel mann og hans barnebarn, mellom en yngre mann og hans store kjærlighet, og mellom en far og hans sønn. Det ble mitt lille forsøk på å håndtere all redsel ved tanken på at noen av de største hjernene jeg vet om, sakte forlater oss, og at vi som er 8
tilbake, på en eller annen måte må leve med å savne noen som fremdeles er her. Jeg antar at det hele begynte med at jeg hørte et intervju der et av mine idoler sa: «Det verste med å bli gammel er at man ikke får noen ideer lenger.» De ordene forlot meg aldri helt, den sorgen satte seg fast: at fantasien kan gi opp før kroppen. Det er en allmenngyldig følelse, vil jeg tro, for mennesker er rare på den måten at mange av oss later til å være reddere for å bli gamle enn for å dø. Men bare det å snakke om ikke å ha ideer? Å miste fantasien? Jeg ramlet over ende innvendig, for fantasien min har vært mitt alt. Da jeg var liten, bygde jeg enorme fantasiverdener og flyktet inn i dem hver gang jeg var redd og alene og ikke visste hvordan man passet inn i virkeligheten, og som voksen bygger jeg dem fremdeles, siden jeg fremdeles ikke helt vet. De har reddet livet mitt. Så dette ble en fortelling om det. Det var som sagt ikke meningen at det skulle bli bok, men jeg er veldig glad for at du holder 9
i den likevel, uansett hvor du fant den. For mer enn noe annet handler denne historien om tid. Så takk for at du gir den din. Hvis du skulle ha lyst til å gi mer enn det, så har Hjärnfonden konto nummer 901-1255. Fredrik Backman
Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre
Det finnes et sykehusrom på slutten av et liv der noen, midt på gulvet, har slått opp et grønt telt. En person våkner inne i det, andpusten og redd, uten å vite hvor han er. En ung mann sitter ved siden av ham og hvisker: – Ikke vær redd. * Er ikke dette den beste av alle livets aldere? tenker en gammel mann når han ser på barnebarnet sitt, når en gutt nettopp er blitt stor nok til å forstå hvordan verden fungerer, men fortsatt er ung nok til å nekte å godta det? 13
Noahs føtter rekker ikke ned til bakken når han lar bena dingle over kanten på benken, men hodet hans når opp til verdensrommet, for han har ikke levd lenge nok til at han lar noen holde tankene hans tilbake på jorden. Farfaren hans sitter ved siden av og er fryktelig, fryktelig gammel, selvfølgelig, så gammel nå at folk har gitt opp og ikke lenger maser på ham for å få ham til å te seg som en voksen. Så gammel at det er for sent å vokse opp. Den er ikke så dum, den alderen heller. Benken står ved et torg, og Noah blunker tungt mot soloppgangen bortenfor det, nyvåken. Han vil ikke innrømme for farfar at han ikke vet hvor de er, for dette har alltid vært deres lek: Noah lukker øynene, og farfar fører ham til et sted hvor de aldri har vært før. Noen ganger må gutten knipe øynene hardt, hardt igjen mens farfar og han bytter buss fire ganger inne i byen, og noen ganger fører farfar ham bare rett ut i skogen bak huset ved inn14
sjøen. Noen ganger tar de båten, ofte så lenge at Noah sovner, og når de er kommet langt nok, hvisker farfar: «Opp med øynene», og Noah får et kart og et kompass og oppgaven å regne ut hvordan de skal komme seg tilbake. Farfar vet at han alltid kommer til å klare det, for to ting i livet har farfar en urokkelig tillit til: matematikk og barnebarnet. Da farfar var ung, regnet en gruppe kvinner og menn ut hvordan de skulle fly tre personer til månen, og matematikken førte dem hele veien dit og hjem igjen. Men dette stedet har ingen koordinater, det finnes ingen veier herfra, ingen kart fører hit. Noah husker at farfar ba ham lukke øynene i dag. Han husker at de listet seg ut av farfars hus, og han vet at farfar førte ham til innsjøen, for gutten kjenner alle lyder og sanger fra vannet, enten øynene er åpne eller ei. Han husker vått tre under føttene da de steg ned i båten, men ikke noe mer etter det. Han vet ikke hvor15
dan farfar og han havnet her, på en benk ved et rundt torg. Stedet er fremmed, men alt her er kjent, som om noen har stjålet alle tingene man har vokst opp med, og plassert dem i feil hjem. Det står et skrivebord et stykke unna, akkurat som det som står i farfars arbeidsværelse, med en lommekalkulator og rutepapir på. Farfar plystrer lavt, en trist melodi, og tar en liten pause for å hviske: – Torget er blitt mindre i natt igjen. Så plystrer han på nytt. Da gutten ser spørrende på ham, ser farfar overrasket ut, for først da blir han klar over at han har sagt ordene høyt. – Unnskyld, Noahnoah, jeg glemte at tanker ikke er tause her. Farfar kaller ham alltid Noahnoah, for han liker barnebarnets navn dobbelt så mye som alle andre menneskers. Han legger hånden i guttens hår, uten å rufse det, lar fingrene bare hvile der. 16
– Det finnes ingenting å være redd for, Noahnoah. Det blomstrer hyasinter under benken. En million små, lilla armer strekker seg opp over stenglene for å klemme solstrålene. Gutten kjenner igjen blomstene; de er farmors, de lukter jul. For andre barn er det kanskje pepperkaker og gløgg, men hvis man en gang har hatt en farmor som elsket ting som vokste, så lukter julen alltid som hyasinter. Mellom blomstene blinker det i glasskår og nøkler, som om noen har oppbevart dem i en stor boks og ramlet og mistet den. – Hva går alle nøklene til? spør gutten. – Hvilke nøkler? spør farfar. Den gamle mannens øyne er underlig blanke nå, han kakker seg frustrert i tinningene. Gutten åpner munnen for å si noe, men holder inne da han ser det. I stedet sitter han taus og gjør som farfar har lært ham å gjøre hvis han har gått seg vill: iaktta omgivelsene, lete etter retningsmerker og ledetråder. Benken er om17
gitt av trær, for farfar elsker trær, fordi trær driter i hva folk mener. Fuglesilhuetter letter fra dem, sprer seg ut over himmelhvelvingen, hviler selvsikkert på vindene. Det går en drage over torget, grønn og søvnig, det ligger en pingvin med små sjokoladefargede håndavtrykk på magen og sover i et hjørne. Ved siden av den sitter en myk ugle med bare ett øye. Noah kjenner igjen dem også, de var hans en gang. Farfar ga ham dragen da han var helt nyfødt, for farmor sa at det ikke passet seg å gi nyfødte barn drager som kosedyr, og farfar sa at han ikke ville ha et barnebarn som passet seg. Det går mennesker omkring på torget, men de er uskarpe. Når gutten prøver å fokusere på konturene deres, flyter de bort fra blikket hans som lys gjennom persienner. En av dem stanser og vinker til farfar. Farfar vinker tilbake, prøver å se selvsikker ut. – Hvem er det? spør gutten. 18