Norsk sølv av Sigrid Wegge Tandberg

Page 1


Sig r i d W e gg e Ta n db e r g

Norsk sølv Gullsmeder gjennom 600 år

Bergen • Møre o g Romsdal Trøndelag • Nord-Norge

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 3

26/09/13 06.59


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN: 978-82-02-42218-9 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Tine Østby Andreasen Omslagsfoto: Kjell Brustad Sats: Laboremus Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10/12,5 pkt. Minion Pro og trykt på 130 g Gallerie Art Silk 0,89 Sølvforeningen 2000 er en privat stiftelse som gjennom sitt formål har støttet arbeidet med boken. Side 1: Luktevannshus av Thore Andreas Friis, Trondheim. NK Side 2: Tre begre på brett av Jens Christensen Seested, Trondheim. Datert 1683. PE Norsk Kulturråd har bevilget støtte til produksjon av boken. BILDERETTIGHETER Alle gjenstandene er fotografert av Kjell Brustad med unntak av følgende: Anne-Lise Reinfelt, Norsk Folkemuseum, s. 58 ø, 173 nh, 269 ø, 271 ø; Erik Fuglseth s. 401 nv; Haakon Harris, Norsk Folkemuseum, s. 50, 257 ø; Magne Vassli s. 301; Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design s. 135 nv; Riksarkivet i Oslo s. 320; Rosenborg Slott s. 16; Thomas Widerberg s. v; Tromsø museum s. 498, 509; Ukjent, Norsk folkemuseum, s. 22, 90, 123, 159 øh + nv, 272 øh + nv, 295, 306 nø, 485 n, 495 øv; Universitetet i Bergen s. 28. Forkortelser: ø = øverst, n = nede, h = høyre og v = venstre FORKLARING TIL STEMPLENE Alle stempler vises i dobbelt størrelse. Der ikke original foreligger eller form er ukjent, er stempelbokstavene satt. B.stpl.: Bergensstempler. Her er gjenstanden fullstemplet i en kombinasjon av bymerke, guardeinstempel, månedsmerke og gjerne også årsstempel i tillegg til mesterstempelet. Under noen gullsmeder er stempelkombinasjon fra et arbeid vist i en serie. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 4

26/09/13 06.59


Forord sølvforeningen 2000

N

år dette andre bindet av Norsk Sølv – Norske gullsmeder gjennom 600 år foreligger, er det i realiteten satt en sluttstrek for et over 100 år langt arbeid med å kartlegge gammelt norsk sølv. Til sammen er det rundt tusen sider med mesterbiografier, stempler og bilder i verket. Sølvet står i en særstilling i vår kunsthistorie. Ikke på noe annet felt kan man på samme måte bestemme både gjenstandenes opprinnelse og tidligere eierhistorie, men også få detaljerte opplysninger om personene som har laget disse gjenstandene, og om deres produksjon. Norsk sølv er kvalitetsmessig fullt på høyde med våre nabolands sølvgjenstander, og fortjener således å vies betydelig oppmerksomhet. Den litteraturen som til nå har vært tilgjengelig for den delen av Norge som dekkes i dette bindet, har vært Thv. Krohn-Hansen og Robert Klosters bok om Bergens gullsmedkunst fra 1957, og Krohn-Hansens bok om Trondheims gullsmedkunst fra 1963. Krohn-Hansens og Klosters bergensbok medtar 271 gullsmeder, mens Krohn-Hansens bok om Trondheim har 98. Dette bindet av Norsk sølv har et langt videre omfang. Basert på både registreringene av norsk sølv på Norsk Folkemuseum helt fra tidlig på 1900-tallet og en grundig gjennomgang av gjenstander i museer og ikke minst private samlinger, har forfatteren nå vært i stand til å etablere antallet gullsmeder i Bergen til 340 og i Trondheim til 146. I tillegg er for første gang gullsmedene i byene i Møre og Romsdal og i Nord-Norge, samt en rekke gullsmeder i landdistriktene i Hordaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag for øvrig, beskrevet. Mange tidligere uidentifiserte gullsmeder har også nå blitt identifisert. Av flere viktige nyvinninger her kan nevnes tidlige gullsmeder i Trondheim. Mannen som tidligere er benevnt «Meldalkalkens mester», er nå identifisert som Albret Lampe, og gullsmeden som har etterlatt seg et stort antall gjenstander og tidligere var kalt «Holckskjeens mester», er sikkert identifisert som Arnt Johansen. Det kan også nevnes at en gullsmed som tidligere var antatt å arbeide i Trondheim, og var gitt navnet «Staurskjeens mester», nå er identifisert som Hans Henrichsen i Molde, noe som gir kunnskap om at ek-

sporten av fisk og tømmer ga levevilkår for en gullsmed her på midten av 1650-tallet. Alt i alt dekkes 610 norske gullsmeder mot 369 i tidligere litteratur, samtidig som bildematerialet er tredoblet. Man har dekning for å kalle dette bindet av Norsk sølv et kvantesprang for sølvforskningen, også utover Norges grenser. Det er derfor ikke bare de som er interessert i gammelt norsk sølv, ansatte ved museer og samlere, men alle personer som er opptatt av vår kunst- og kulturhistorie som nå har stor grunn til å være takknemlige når dette verket foreligger. Et verk det må være lov å hevde at ikke har sin make i andre land, og som vil bli stående som et førsteklasses og meget verdifullt opplysningsverk. Først og fremst må det rettes en stor takk til Sølv­ foreningen 2000, dvs. Nunne Høegh, Erik F. Lorentzen og Christen Sveaas, som initierte arbeidet med Norsk Sølv, og som har stått for store deler av finansieringen. Det må også rettes en stor takk til William Flatmo, Henrik Jørgen Huitfeldt og Nina Sørlie for deres betydelige arbeid med verket. Videre må takkes øvrige bidragsytere: Stiftelsen Bergenssølvet, Anders Sveaas’ Almennyttige Fond, Lucy Høeghs Stiftelse, Leif Høeghs Stiftelse, Ove Høegh, Stiftelsen Fritt Ord, Erling Lorentzen, Stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup; Kavli Fondet, Trond Mohn, Abraham Odfjell, Grieg Foundation og Tom Steckmest. For alle som setter pris på at verket Norsk Sølv nå er sluttført, er det tankevekkende at en så viktig og egentlig nasjonal oppgave er gjennomført helt og holdent på privat initiativ og i stor grad gjennom privat finansiering. Desto større grunn til å takke de som er nevnt ovenfor for det de har gjort. Forfatteren av dette bindet, Sigrid Wegge Tandberg, fortjener stor takk fra oss alle. Arbeidet med å finne frem til opplysninger om gullsmedene og deres virksomhet i arkivene, og å spore tusenvis av gjenstander hos museer og private, er av en størrelse og kompleksitet det er vanskelig å forestille seg. Nå er det gjennomført, og vi kan alle glede oss over resultatet. Per Terje Norheim, Oslo, august 2013

V

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 5

26/09/13 06.59


Minneord Erik F. Lorentzen

M

in far, Erik F. Lorentzen, var en kunnskapsrik og ivrig samler av eldre norsk sølv. Som selve initiativtageren og én av tre stiftere av Sølvforeningen 2000, ble han også en sentral støttespiller for fagmiljøet rundt eldre norsk sølv. Årsaken som etter hvert skulle lede ham til denne interessen, går nok i stor grad helt tilbake til ungdomsårene. Han ble tidlig opptatt av formgiving og håndarbeidet med metaller, en livslang interesse som skulle komme til å bety mye for ham på ulike vis. Da krigen brøt ut var han i metallarbeiderlære på Aker, og det var nettopp det som ga ham muligheten til å få utreisetillatelse fra landet under påskudd av å skulle på et viktig sveisekurs i Gøteborg. I virkeligheten var målet å reise gjennom Russland til Little Norway i Canada hvor han i stedet ble flyver i luftforsvaret. Men interessen for metaller skulle vedvare og senere i livet hadde han stor glede av å støpe tallerkener i tinn på eget hjemmeverksted.

Erik F. Lorentzen begynte å samle eldre norsk sølv allerede på begynnelsen av 1960-tallet. Han bygde opp samlingen over mange år med hjelp både fra gode kontakter i antikvitetshandelen og fra andre samlere. Min egen deltagelse i dette er i hovedsak begrenset til gode minner fra de tidlige samlerårene. Jeg bisto da med å avfotografere en del av gjenstandene og fremkalte bildene i mørkerommet i kjelleren. Katalogiseringen fra denne tiden bærer for øvrig vitnesbyrd om at det var særlig to perioder hvor far aktivt ervervet gjenstander; først en lengre periode omkring 1970 og så, etter en pause, en tiårsperiode fra 1980-årene. Hvorfor denne pausen? Kanskje var det forretningsmannen som fordøyde det han hadde anskaffet og nøye vurderte den videre markedsutviklingen. Eller var det samleren som tok en pust i bakken og et skritt tilbake for å beundre og nyte det han hadde oppnådd, og for å tenke gjennom sine videre ambisjoner. Samlingen ble etter hvert ganske omfattende, den spente over forskjelligartede objekter fra skjeer og andre mindre gjenstander som dåser, drysser og beger til de store, mektige krus, og det er tydelig at han var svært kvalitetsbevisst som person. Fokuset hans var gjennomgående på dokumenterbare gjenstander med høy kunstnerisk, håndverksmessig og historisk kvalitet. Slik oppnådde han en samling som kanskje var til inspirasjon for andre samlere også. Hans glede, og stolthet, over samlingen vistes ikke bare i det daglige, men også når bordet ble dekket med skjeer, krus og annet i godt selskap, det skapte alltid en ekstra feststemt ramme over måltidet. Samtidig evnet han å spre gleden over tradisjonsrikt norsk sølv videre, for sølvgjenstandene var også vel­egnete gaver ved passende anledninger i familien. Sverre E. Lorentzen, Oslo, august 2013

Jan Thomas Njerve, Portrett av Erik F. Lorentzen, malt 1991.

Minneord Erik F. Lorentzen

10 Tittelark og innledende sider.indd 6

VI

27/09/13 12.06


Forord sølvforeningen 2000  V Minneord Erik F. Lorentzen  VI Forord 5

Gullsmedkunsten fra BERGEN  7

Bergenslauget 27  Gullsmedbiografier med stempler Bergen 31  Hordaland 121  Sogn og Fjordane 124  Gjenstandstyper fra Bergen Kirkesølv 126  Drikkestell 131  Matservering 186  Kaffe- og teservering 205  Strøbøsser 220  Spisebestikk 225  Personlige gjenstander 242

1

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 1

26/09/13 06.59


Gullsmedkunsten fra MØRE OG ROMSDAL  273

Gullsmedbiografier med stempler Ålesund 282  Molde 287  Lille-Fosen/Christiansund/ Kristiansund 292  Møre og Romsdal 297  Gjenstandstyper fra Møre og Romsdal Kirkesølv 301  Drikkestell 304  Serveringsutstyr 309  Spisebestikk 312  Personlige gjenstander 317

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 2

2

26/09/13 06.59


Gullsmedkunsten fra TRONDHEIM og TRØNDELAG  319

Trondheimslauget 342  Gullsmedbiografier med stempler Nidaros/Trondhjem/Trondheim 344  Orkdal med bygdene 382  Røros 383  Levanger med bygdene 384  Steinkjer med bygdene 385  Namsos med omland 387  Ukjente gullsmeder Trondheim/Trøndelag 389  Gjenstandstyper fra Trondheim og bygdene Kirkesølv 393  Drikkestell 400  Matservering 433  Strøbøsser 449  Kaffe- og teservering 455  Praktfat og lysstell 465  Spisebestikk 471  Personlige gjenstander 486

3

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 3

26/09/13 06.59


Gullsmedkunsten fra Nord-Norge  497

Gullsmedbiografier med stempler Nordland 502  Troms 505  Finnmark 509  English Summary 511  Bumerker 518 Alfabetisk stempelregister 520 Uidentifiserte stempler 532 Forkortelser 534 Kilder 536 Gullsmedregister 540

10 Tittelark og innledende sider.indd 4

4

27/09/13 12.05


Forord

I

et omfattende og komplisert bokprosjekt som dette har det vært til uvurderlig hjelp å få innspill og støtte fra mange hold. Det vært en stor glede og det har gitt trygghet å møte så mange som har vært positive og interesserte i mitt arbeid. Museene rundt om i landet har vært imøtekommende og åpnet alle hvelv og montre slik at jeg har kunnet registrere stempler og gjenstander. Sølvsøndagen i Tromsø museum, arrangert for at publikum kunne komme med sine sølvgjenstander, må fremheves. Også mange enkeltpersoner ved museene har gjort en ekstra innsats for å hjelpe. Spesielt må Trond Indahl ved Vestlandske Kunstindustrimuseum nevnes. Turen rundt Moldefjorden sammen med Bjørn Austigard fra Romsdalsmuseet, vil ikke bli glemt. Alle kirkene åpnet dørene for oss og viste frem kirkesølvet. Kirkene har hele tiden vært hjelpsomme. Kanskje har oppmerksomhet rundt gjenstander man tidligere tok for gitt også økt interesse for menighetens historie. Mange har kommet til museene for at alterkalker og oblatesker skulle bli fotografert til boken. Norsk Folkemuseums gullsmedarkiv har vært kjernen i dette bokverket. Museet har vært behjelpelig på alle måter og latt meg arbeide fritt med materialet.

En spesiell takk til fotograf Anne Lise Reinsfeldt, til dokumentasjonsavdelingen, og kanskje mest av alt til konserveringsavdelingen som har funnet frem utallige gjenstander fra magasinene. En takk også til Riksarkivet i Oslo som foruten faglig hjelp også i en periode lot meg ha forskercelle på arkivet. Å fotografere sølvgjenstander er en utfordring. Kjell Brustad har med stor faglig dyktighet gjort det mulig å gi boken et stort utvalg av illustrasjoner som alle viser gullsmedarbeidene på aller beste måte. Det har vært et hyggelig samarbeid, og med hans ryddighet og fleksibilitet har det blitt mulig å improvisere og fotografere arbeider i kirker, museer og private hjem rundt i landet, foruten alle opptakene som er gjort i hans studio. Samlere og kjennere har gitt opplysninger og også oppmuntring. Gjennom dem har materialet blitt utvidet, og dermed gitt grunnlag for sikrere konklusjoner om stempler og mestere. Colin Freebrey og Niels Erik Salvesen vil jeg gjerne takke spesielt. Per Terje Norheim og Hans Johan Storesund har vært viktige for boken. Med deres solide kunnskap om norsk gullsmedkunst har begge kunnet gi råd og innspill. I arbeidet med Bergens-delen har vi hatt jevnlige møter og sammen gått gjennom problemer i kartleggingen av gullsmedhistorien. Deres oppmuntring og støtte underveis har vært avgjørende. I perioder har arbeidet med boken krevet all tid, og spesielt min mann, Jørgen, men også barn og hunder har vært tålmodige og latt meg prioritere denne oppgaven. Det er jeg takknemlig for. Til slutt en takk til Sølvforeningen 2000 ved Nunne Høegh, Erik F. Lorentzen og Christen Sveaas som har gjort dette bokverket mulig, og som har gitt meg muligheten til å arbeide med denne spennende delen av vår kulturarv. Sigrid Wegge Tandberg, Oslo juni 2013

Armring av Jens Kahrs. VK

5

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 5

26/09/13 06.59


Relikvieskrin fra St. Thomas kirke, Filefjell. Trolig laget av bergensmester på 1200-tallet. BM

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 6

6

26/09/13 10.26


Gullsmedkunsten fra BERGEN Den eldre gullsmedkunsten fra Bergen har tradisjonelt stått i en særstilling i Norge. Det er flere bevarte gjenstander herfra, og det er også en større bredde i materialet enn andre steder i landet. I senmiddelalderen var Bergen landets, og også Nordens, største by. De hanseatiske gullsmedenes virke ga solid grunnlag for håndverket og for gullsmedmiljøet. Utstrakt handel med utlandet gjorde sitt til at byen gjennom tidene ble sterkt påvirket av kulturelle impulser utenfra.

O

mkring 1070 ble byen anlagt som kongens administrative og kirkelige støttepunkt i vest. Den lå strategisk godt til der fisk, landets viktigste handelsvare, ble byttet mot korn og salt når nordlandsfarere og handelsfolk møttes. Kirken, med bispesete og klostre, var også et viktig grunnlag for bydannelsen i tidlig middelalder. Det var nettopp kirkens folk, sammen med de handlende, som så tidlig ga arbeid for lokale gullsmeder. De første gullsmedene fra Bergen nevnes i retter­bøter fra begynnelsen av 1300-tallet. Hallgrim Gullsmed og Ogmund Asbjørnssøn skulle være probermestere og kontrollere pris og lødighet for gullsmedvarer. Den nye byloven fra 1276 bestemte hvor gullsmedene skulle bo og virke, og vi vet at Hallgrims sønn Torstein bodde på Skidagard ved Gullsmedstredet, som dette området ble kalt. Noen arbeider fra så tidlige mestere er hittil ikke sikkert identifisert, men de store drikkehornene, de såkalte kongehornene, som nå er i samlinger i København, kan være laget av en av disse mesterne.

gjennom et kredittsystem, og leverte korn fra Østersjølandene i bytte mot fisk og pelsverk. Hanseatene hadde sine egne håndverkere med seg, og blant dem også gullsmeder. Dette var fagfolk med høy kompetanse. Gullsmeder og håndverkere var underlagt et strengt system, der de enkelte handelshusene styrte deres arbeid og virke, og krevde full lydighet og troskap. Ansatte i handelshusene, men også gullsmeder og håndverkere, fikk ikke etablere seg i Bergen. De kom som ugifte til byen, hvor de så arbeidet en periode og la seg opp penger før de reiste tilbake til sin hjemby. De tyske gullsmedene fortrengte etter hvert de få norske gullsmedene og etablerte seg også på deres tradisjonelle område i byen. Fra slottsregnskapene går det frem at de fikk innpass på slottet. Der handlet de sølv, talg, voks og smør og fikk også oppdrag og leverte gull-

Hanseatene, 1350 til 1550

Selv om byen var godt etablert som et handelssentrum, opplevde den økonomisk tilbakegang på 1300-tallet. Oslo hadde da overtatt som landets hovedstad, handelen gikk tilbake og svartedauden tok livet av mange borgere i Bergen. Hanseatene klarte å utnytte byens svekkede stilling. De var økonomisk sterke, godt organisert og de etablerte seg som en fremmed koloni i Bergen. Etter hvert tok de over hele utenlandshandelen. Hanseatene festet nordlandshandelen, byens viktigste eksistensgrunnlag, til seg

Alterkalk og disk av ukjent hanseatermester, andre halvdel av 1400-tallet. MARIAKIRKEN

7

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 7

26/09/13 10.26


Kalken har også det hanseatiske kontors våpen med den kronede tørrfisk støpt og påloddet utsiden av foten. Mens bumerket, og trolig også kontorets våpen på innsiden, viser til mesteren, er det støpte våpenet et tegn på at dette var hanseatenes egen kirke og at kalken var donert av det hanseatiske kontor og kanskje også var deres eiendom. Mariakirken hadde ytterligere to kalker, den eldste av disse har også det hanseatiske kontors våpen støpt og påloddet fotens utside, men ingen stempler. To eksisterende patener, eller disker, har det hanseatiske våpen stemplet i ytterkant på undersiden. Stemplene er relativt store og er ikke mesterstempler, men viser heller til eier eller donator. Bortsett fra de to alterkalkene er det mest begre som er bevart fra de hanseatiske gullsmedene, og bare én skje er registrert med det hanseatiske merket. Det er naturlig å tro at de tyske gullsmedene også har laget andre middelalderarbeider, som drikkehorn, boller, belter og personlige småarbeider – relikviegjemmer, søljer og ringer. Begeret, som i ettertid kalles et hanseaterbeger, skulle bli så godt etablert i den norske gullsmedkunsten at det ble laget i en mer stilisert form langt inn på 1800-tallet. Begeret er gotisk i sin utgangsform og kjent fra det nordeuropeiske området fra 1400-tallet. Formen er slank og avsmalnende mot en profilert, utspent fotrand. På begerets øvre del er det påloddet et støpt belte av ranker, kanskje med frukt eller blomster. Senere ble dette forenklet til et bånd og med påsatte masker eller klør for påhengte ringer. Begerets nedre del var avdelt fra den øvre delen ved et tvunnet bånd. Noen av de eldste begrene var også laget slik at nedre del kunne løsnes fra den øvre begerdelen. Tre støpte figurer bærer begeret. Her er det rom for variasjoner. Føttene kan være figurer, som løver eller sittende englefigurer, men også kuler eller bjeller er registrert. De hanseatiske gullsmedene har blitt en del av vår gullsmedhistorie. De tilførte stilimpulser fra Europa og var del av grunnlaget for en lokal gullsmedkunst. Etter en så lang periode med tette kulturelle bånd til det tyske området, finnes det også flere arbeider som er stemplet med tyske bymerker her i landet. Dette er arbeider som trolig ble importert og ikke laget i Bergen, men det kan også være laget av tyske gullsmeder med norsk tilknytning. De kan ha arbeidet i landet utenfor det hanseatiske forbund eller i den korte perioden før lauget ble opprettet. Mest interessant er nok alterkalkene som ble laget for kirker langt inne i norske fjorder eller på avsidesliggende steder i nord, slik som kalken i Flåm kirke og gamle Gimmestad kirke. Alterkalken til Røst kirke har en inskripsjon som viser at den har blitt gitt i takknemlighet fra hanseatiske handelsforbindelser.

Hanseaterbeger av ukjent hanseatermester I. H. 15.5 cm. PE

smedarbeider. De tyske håndverkerne ble altså akseptert. Et tegn på dette var da biskopen i Bergen i 1497 ga håndverkerne et landområde ved Nonneseter, hvor de kunne holde sin tradisjonelle skytekonkurranse etter en tre-papegøye som var bundet fast til en stang. Hvor mange gullsmeder det har vært til enhver tid er usikkert, men når man kommer frem til 1550-tallet var det fire gullsmedboder, hver med to gullsmeder og en dreng. Gjennom de omkring 200 årene hanseatiske gullsmeder arbeidet i Bergen sier det seg selv at det har vært mange gullsmednavn, men i dag er ikke mange kjent. Enkelte er nevnt i regnskaper og offentlige dokumenter i Bergen. Andre kjennes fra brev sendt fra Bergen til Lübeck der handelshusene klager over håndverkere, eller omvendt der håndverkere klager over sine strenge overordnede. De hanseatiske gullsmedene i Bergen stemplet sine arbeider med sitt eget merke, den kronede tørrfisk. Det er usikkert hvor langt tilbake dette stempelet går. Mariakirkens eldste alterkalk har mesterstempel med form som et bumerke. Stempelet er slått to ganger under kalkens fot, og der er også det hanseatiske kontors våpen og et skip inngravert. Mesteren er ukjent. Kalken er av Thor Kielland datert til 1400-tallets andre halvdel, og det er mulig at stempling med tørrfiskstempelet først ble tatt i bruk omkring 1500.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 8

8

26/09/13 10.26


Lokkskål med støpte grep og renessansens båndornamentikk. Lokket fungerer som separat skål på kuleføtter. Laget av Jørgen Bleckman, trolig d.y. H. 14 cm. VK

Det var også norske gullsmeder i Bergen i perioden da de tyske håndverkerne dominerte, men vi kjenner bare noen få navn. De var fortrengt fra sine tidligere boder i Øvregaten og holdt til på Strandsiden på motsatt side av Vågen. Arnfinn Brattsøn var rådmann i Bergen omkring 1379, den første gullsmed som var rådmann i en norsk by. Hans sønn Pål Arnfinnsønn var også gullsmed.

avtalen ble undertegnet av tre hanseatiske gullsmeder, Carsten Smedicken, Hans Nyegevint og Otte Eckhoff, men nevner også gullsmeder fra Stranden, altså de norske. Her forsøker myndighetene også å få kontroll over gullsmedhåndverket i Bergen. Så endelig, i 1558, får de tyske håndverkerne i byen valget mellom å ta borgerskap og underlegge seg norske lover eller å forlate byen. Av gullsmedene valgte noen å reise, men de fleste ble boende. To gullsmeder, Johan Lampe og Johan Froijar, tok borgerskap som gullsmeder i byen samme år. Allerede noen få år senere, i 1568, dannes byens gullsmedlaug. Av de elleve som er med på å danne det nye lauget har flere arbeidet som gullsmeder i byen før dette. Navnene viser at det er en sammensatt gruppe, men de tyske er i flertall. Det var også enkelte norske eller danske, slik som Knut Tostensen og Hans Simensen. Kanskje var det også flere frie mestere i byen før det ble ryddet i egne rekker. Elleve gullsmeder er uansett mange i en norsk by i sen middelalder, det sier noe om kundegrunnlaget og byens posisjon. Fra nå av blir det lettere å følge gullsmedene, de fører protokoll og borgerboken gir opplysninger om hvor de kommer fra. De hanseatiske gullsmedene hadde levd et påtvunget ungkarsliv, og etter hvert som også de tyske gullsmedene, og også andre håndverkere, kunne etablere seg i byen med familier, blir et håndverkermiljø

1500-tallet og renessansen

På 1500-tallet skjer det store omveltninger. Reformasjonen forandrer kirkens posisjon i byen og boktrykkerkunsten endrer liv og kultur. I Bergen tar handelen seg opp, byen vokser, og et borgerskap trer frem. Nye innflyttere, blant dem også mange håndverkere fra Danmark, Skottland og fra nye deler av Tyskland, søker seg til byen – som nå bød på muligheter. Myndighetene tyr til stadig sterkere inngrep for å svekke hanseatene og å styrke bergensborgernes rettigheter. Hanseatene fikk ikke lenger automatisk fornyet alle sine privilegier og handelsrettigheter. Det var stadige konflikter mellom myndighetene og de hanseatiske håndverkerne, som nå ble pålagt å betale skatt i Norge. 28. april 1537 ble det slått fast i avtale at alle gullsmeder i Bergen skulle levere godt sølv inneholdende 14 lod 1 quintin. Denne

9

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 9

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


Drikkekanne av Hans Threkill. H. 21 cm. VK

Kuleskje av Giertt Frølich. L. 14.5 cm. PE

igjen etablert i Bergen. Flere av de eldste ser sine sønner gjennom læretid og disse fører håndverket videre. Av de eldste ble to av Johan Lampes sønner gullsmeder, Windeler i Bergen og Albret i Trondheim. Johan Froijars to sønner ble gullsmeder etter ham, og også Henrick Hoijers sønn Kort ble gullsmed. Samtidig med det store skiftet som skjer for byens gullsmeder, skjer det også et skifte i gullsmedkunsten. Etter oppdagelsen av Amerika blir tilgangen til edle metaller lettere og borgerskapet, sammen med en gryende embetsmannselite, overtar kirkens rolle som oppdragsgivere og ønsker varige praktgjenstander. Stilmessig skjer det også et skifte – fra gotikk til renessanse, og renessansens idealer vil nå også prege gullsmedarbeidene. Fra tidlig renessanse er langt flere arbeider bevart fra Bergen enn fra andre steder i landet. Utvalget av gjenstander blir nå bredere, og drikkekanner, belter og skåler – foruten flere typer beger og skjeer – lages i det nye formspråket. Det bergenske gullsmedmiljøet var langt fra isolert eller provinsielt. Byen som handelssentrum ga fremmede impulser gjennom en tilstrømning av varer og besøk av mennesker utenfra. Gullsmedsvennenes vandreår sikret også, som i andre byer i landet, at fa-

get var oppdatert internasjonalt. I disse tidlige årene da det bergenske gullsmedlauget var nytt, var det naturlig at påvirkningen fra Nord-Tyskland fremdeles var den viktigste. Dette viser seg spesielt i gjenstandene som ble produsert, eksempelvis er drikkekannene av samme type som vi finner der. De eldste kannene er slanke, relativt små og lette. De står på et høyt, drevet fotstykke, gjerne med utdrevne bukler. En tvunnet snor markerer overgang mellom korpus og beholder. Hanken er også slank og svunget. Lokket er som foten oppdrevet, gjerne i flere nivåer, og dekor fra foten blir også ofte gjentatt i lokket. Disse tidlige kannene kan ha løse vedheng på hanken, og lokket er gjerne kronet med en profilert knapp. Samlet gir de tidlige kannene et stramt, regulert inntrykk. Dette ses også i den graverte dekoren som dekker øvre deler av korpus, som på de tidlige kannene kan bestå av stive bånd og ranker, symmetrisk oppbygget. Renessansens beger er en videreføring av hanseaterbegeret, som nå var godt etablert og populært. En annen type, rømberbegeret, utgjør en mindre gruppe og bare et lite antall er registrert. Disse begrene hadde sin opprinnelse i romerske drikkeglass, og har klokkeformet kopp og rett stett.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 10

10

26/09/13 10.26


Høyrenessansen

En større forandring skjedde for skjeene. Dette var sølvarbeid som flere hadde anledning til å skaffe seg, og det er naturlig at det er her utviklingen skjer. Mens de gotiske skjeene hadde et kort skaft og rundt skjeblad, er renessanseskjeene mer elegante i sin form, skaftet er lengre og bladet dråpeformet. I denne tidlige perioden er det kuleskjeene som dominerer i Bergen, enten med helt vridd skaft eller også et flatt parti ved skaftroten før det vridde partiet. Kulene var ofte glatte, men kunne varieres med forskjellig utsmykning. Kuleskjeene fra Bergen kan ha et inngravert IHS i skjebladet, som skiller dem ut. Det ble også laget en del skjeer der skaftets avslutning var formet som kjerubhoder, kalt kjerubskjeer. Kroneskjeen, som tidligere hadde vært den dominerende, ble beholdt, men fikk nå en mer tidstypisk langstrakt form. Det er bevart arbeider som kan være laget i laugets aller første tid, men det har ennå ikke vært mulig å knytte alle stemplene til de kjente gullsmednavnene. En del av stemplene er bumerker som det er vanskelig å identifisere. Det er enklere der stempelet viser en bokstav, og det er fristende å gi Henrick Høyer ett av tre stempler med en enkel H. Reiner Reinertsens stempel er sannsynligvis R, og Jacob Meyboms stempel er trolig en M gjennombrutt av I. Avgjørende blir det likevel å studere gjenstanden for å bestemme når den er laget, og eventuelt lokale særtrekk som knytter den til Bergen. Identifikasjon av mester vil alltid være usikker så lenge det ikke er skriftlige kilder, som for eksempel kirkeregnskaper, som kan knytte mester og stempel sammen. Etter at et nytt håndverksmiljø har funnet sin form, opptrer gullsmeder som har etterlatt seg flere arbeider og tydelig har vært godt etablert. En av de første av disse er Hans Threkill, som tok borgerskap i 1578. Med hans stempel kjennes en drikkekanne og flere begre, foruten mange skjeer. To av hans hanseaterbegre har lokk, disse er de eneste av denne typen som er registrert fra Bergen. På mange av Threkills arbeider finner vi Bergens bymerke, og dette er blant de tidligst registrerte. Både Harmen Boris og Rørich Gilligsen, som etablerte seg noe etter Threkill, blir av samtidige omtalt som velstående. De hadde verksted der etter hvert flere drenger og svenner ble utlært. Med Rørich Gillligsens stempel er det også bevart gjenstander som skiller seg ut. Han har laget et praktfat med utdrevne bukler, trolig ment å henge på en vegg og reflektere lys, og også sølvbeslag til treboller. Dette viser at mesterne av og til fikk utfolde seg med å lage andre gjenstander enn begre og skjeer. Kort Høyer og Michael Plumeion var også mestere før 1600 med stor produksjon av begre og skjeer og enkelte kanner.

Stilutviklingen mot høyrenessanse gir en oppmykning av det dekorative uttrykket i gullsmedkunsten. Nå blir dekoren friere, selv om skjemaet er det samme, og det gode håndverket vises i utsøkt gravert dekor. Disse endringene ses først og fremst på drikkekannene. Fremdeles sitter noe av den tidlige tyske ryddighet igjen, men gullsmedene tillater seg nå å blande inn elementer av frukt, blomster og figurer, og ranker og bånd er mykere. Kannens korpus er nå bredere og større og også tyngre. Lokket blir enklere og mer avflatet og får et åpent parti til inngraverte eiernavn eller alliansevåpen. Hanken blir tettere, og alle løse elementer forsvinner. Fotvulsten blir glatt og et støpt belte markerer nå ofte overgang mellom kanne og fot. Kannene får nå et tyngre uttrykk og har også en langt høyere vekt. En sammenlikning mellom drikkekannen til Hans Threkill fra omkring 1580 og Anders Nielsens kanne fra omkring 1640 viser dette tydelig. Hanseaterbegrene blir også etter hvert noe forenklet, bånd erstatter de støpte rankene og båndet ved munningsranden blir borte. Med høyrenessansen opptrer også flere gjenstandstyper. Bortsett fra hanseaterbegrene blir arbeidene, slik som drikkekannene, tyngre og krever mer sølv. Tilgangen på sølv var nå bedre enn tidligere og i Bergen var det flere som hadde mulighet til å betale for tunge sølvbelter med panserkjeder og støpte plater, øreskåler og terriner og ikke minst de nye drikkekannene. Det var nå mange mestere i arbeid i byen. Noen har bare etterlatt seg enkeltarbeider, men det er også kjente mestere som har laget et stort antall arbeider, slik som Giertt Frølich, som ble mester i 1608 og Johan Schluter, som ble mester i 1615. Noe senere kommer andre store gullsmeder, som Jørgen Bleckman d.y. og Anders Nielsen, som begge ble mestere i 1620, samt Wale Mestemaker, som ble mester i 1631. Mest kjent er Lucas Anderssen Steen. Han viste sitt mesterstykke i 1619 og er nevnt i skriftlige kilder siste gang i 1675. Hans virketid spenner dermed over høyrenessanse og begynnende barokk. Han hadde et stort verksted og vi kan forestille oss et yrende liv av svenner og drenger i arbeid. Det ble laget et stort antall skjeer og, foruten kuleskjeene, også etter hvert alle de kjente typene, med en dominans av voluttskjeer og drueskjeer. I verkstedet ble det også laget drikkekanner, og hele 14 kanner er kjent med mesterens stempel. Videre også beg­ re, rømere, kåser og sølvbelter, men også brudekroner. Lucas Steen er mesteren for den største drikkekannen fra renessansen som er kjent i Norge, kannen rommer over tre liter. Første halvdel av 1600-tallet var en periode med ekspansjon og økonomisk vekst i Bergen. Man handlet

11

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 11

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


Drikkekanne av Anders Nielsen. H. 17,5 cm. Kannen har sen renessanse form og støpt bånd ved fotvulsten. OK

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 12

12

26/09/13 10.26


fra øyene i nord og til landene sør i Europa, og bergenske skip fraktet varer til fremmede havner langt borte. Det var også en tid for nye næringer. Levevilkårene ble for­b edret for mange og det kom tregulv og vinduer i mange stuer. Bergen fikk et stadig sterkere byborgerskap som tjente penger på handel av varer som trelast, fisk, olje, skinn og salt. Bysamfunnet utviklet seg og ble mer spesialisert, og nye yrker – som parykkmakere og perlestikkere – oppsto. Også statsadministrasjonen ble mer effektiv, og en voksende klasse av embetsmenn trer frem. Her finner vi 1600-tallets gullsmeder i Bergen, de er ikke blant de rikeste håndverkerne slik som bakerne, men de er relativt mange. Vi ser at deres kundekrets utvides med et stort sosialt spenn, fra fiskere og bønder til prester og rike handelsmenn. I denne rammen ble høyrenessansens gullsmedarbeider laget, en gullalder for byens gullsmedkunst. Tilknytningen til Nord-Tyskland var stadig sterk og viktig for gjenstandenes utforming, men det var nå mange gullsmeder i virksomhet i Bergen som ga håndverket egne uttrykk. Hanseaterbegeret var byens eget, videre ble det laget forgylte skjeer her oftere enn andre steder, og også mange kuleskjeer med vridd skaft. Ut over dette er det vanskelig å se lokale særtrekk så tidlig.

Drikkekanne av Johannes Johannessen Reimers d.e. H. 21,5 cm. VK

partnere gir flere impulser. Stadig viktigere blir også forbindelsen til Danmark. Det kom nå et markant stilskifte og gjenstandene endret helt karakter og form. Dette viser seg først på drikkekannene. Kannene, som drikkekar i festlige sammenkomster og også som prydgjenstand og statussymbol, skulle få sin glansperiode i barokken. Johannes Johannesen Reimers d.e., som ble mester i 1667, har etterlatt seg mer enn 60 drikkekanner. I en overgangsform, mellom renessanse og barokk, kalt protobarokk, står kannene tunge og solide på en glatt, gradert fotvulst. Korpus er glatt og lokket er nå flatt med en karakteristisk omvendt pæreformet lokkåpner. Hanken er også kraftigere enn på renessansens kanner. Disse kannene finnes bare i et lite utvalg i Bergen, slik som andre steder i landet. Ganske snart overtar de rene barokk-kannene, som er hevet opp på støpte føtter og med dette får et lettere uttrykk. I Bergen er den klofattede kulen den vanligste på føttene, som ellers hadde mange former. Den nye brede kannen har først et flatt lokk åpent for gullsmedene til å dekke med tidens nye dekorform, den graverte blomsterdekoren. Blomstene ble først vist enkeltvis, gjerne lagt i krans rundt lokket. Senere var det nettopp i blomsterdekoren at stilen utviklet seg. Blomstene, som etter hvert ble flettet i hverandre, ble også gitt et mer plastisk uttrykk gjennom utdriving av sølvet. I Bergen får ikke kannene dekor over det hele, slik man ellers finner, spesielt i Trondheim. Bergenskannenes korpus er først glatt med bare et enkelt trebladet element ved fotansatsene, dette

Barokken

Omkring 1650 og i århundrets andre halvdel var det fremdeles gode tider for byen, men med flere dårlige år for fisket gikk eksporten av fisk og fiskevarer tilbake. Gullsmedene synes ikke ennå å ha blitt påvirket av tilbakegangen, og de fikk i denne perioden mange oppdrag. Et større kildemateriale gjør det nå mulig å følge gullsmedene tettere. Det viser seg at i denne perioden klarer flere å etablere seg i Bergen med store verksteder og sterk økonomi. Men det er også mange som ikke har etterlatt seg arbeider og tydelig har strevd for å klare seg. Enkelte har derfor måttet forlate byen for å søke lykken andre steder. Dette viser seg enda tydligere mot slutten av århundret, da stadig flere ikke når frem i konkurransen i denne sårbare næringen som nødvendigvis følger konjunkturene. Omkring 1640 når nye stilstrømninger Bergen, og barokken overtar. Flere gullsmeder som etablerer seg på denne tiden hadde lært de nye stiluttrykkene under læretid eller vandreår ute. Stilskiftet skjer på samme tid som i København, men noe tidligere enn i Trondheim. Fremdeles er Bergen vendt mot Nord-Tyskland og påvirkningen herfra er fremdeles den sterkeste. Flere nye gullsmeder, som Jan Reimers og Herman Wickman, kommer til Bergen fra dette området. Likevel er ikke bildet så ensidig som tidligere, og byens nye handels-

13

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 13

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


det. På de sene skjeene er bygningen fjernet og det er en mer stilisert blomsterdekor på skaftet. Barokken var også en tid da nye gjenstandstyper ble introdusert. Fra nå av var det ikke bare skjeer og drikkekanner gullsmedene måtte beherske, men også lokkskåler og skåler på føtter i flere former og med eller uten støpte grep. Videre de nye begrene som kunne varieres med lokk og med føtter samt tomlinger, skrin og esker. Noe så avansert som sennepskrukker ble også laget. Jan Reimers, som var født i hansabyen Stralsund, viste sitt mesterstykke i Bergen i 1641, og giftet seg samme år med gullsmed Peder Jørgensens enke. Han skulle bli stamfar for flere generasjoner gullsmeder i byen. Over en lang virketid som gullsmed følger han tidens stilutvikling. Han utmerker seg spesielt som gravør, og pryder sine arbeider med den klare graverte blomsterdekoren og er en god representant for den tidlige barokk. Herman Wickman, også av tysk opprinnelse, var en annen av dem som brakte barokken til Bergen. Oluff Jørgensen fra Nordfjord, som hadde gått i lære hos Lucas Steen, var den tredje store gullsmeden som var med på å introdusere barokk stil til Bergen. Både Oluff Jørgensen og Jan Reimers hadde sønner i lære i verkstedet som skulle føre håndverket videre. Fra nå av vil enkelte familier komme til å dominere miljøet i mange år fremover. Jan Reimers’ sønn Johannes ble en av de store barokk-gullsmedene og rådmann i byen, med en stor produksjon, og i verkstedet ble igjen hans to sønner, Harmen Anthonie og Johannes d.y., utlært. Jan Reimers’ andre sønn Peder arbeidet også i farens verksted, og overtok etter ham. Oluff Jørgensen, som var gift med Lucas Steens datter Emmerentze, hadde sønnen Michel Olsen, som også ble en viktig barokk-mester og far til Jacob Michelsen Steen – som også ble gullsmed. Slik utvikles fra nå av et nett av forbindelser mellom gullsmedene i Bergen. Ikke bare var det enkelte slekter som dominerte, men gullsmedenkene giftet seg med nye gullsmeder, som dermed ble trukket inn, og døtrene giftet seg med svenner i farens verksted. En konsekvens av dette var at andre gullsmeder som sto utenfor dette nettverket ikke klarte seg og flere ble tvunget til å flytte ut eller ta annet arbeid. Økonomisk sto de etablerte gullsmedene sterkt i siste del av 1600-årene. Et importforbud for sølv- og gullvarer var med på å styrke næringen. Kjente mestere fra perioden er foruten de ovennevnte også Berent Lampe, Peder Joensen, Peder Brun og Jacob Pettersen.

Beger av Schweder Meyer d.e. H. 8,5 cm. PE

blir så erstattet av en eller flere drevne blomster samme sted. På det meste har kannene blomsterdekor, foruten på lokk og ved fotansatser, også ut fra øvre hankfeste. Dette kan være en enkelt gren eller ranke, gjerne gravert og dermed ikke like mye i harmoni med resten av den drevne blomsterdekoren. Det er få andre motiver enn blomster på bergenskannene, og man finner ikke fugler eller putti innblandet. Samtidig med en helt ny kanneform innføres også en ny type beger omkring 1640. Dette er lave begre med svakt skrånende profil. Disse barokk-begrene blir laget til ut på 1800-tallet. Som i andre deler av landet ble det i Bergen tidlig laget mange begre med punslet, matt overflate. Varianten med utdrevne bukler eller «avhugne grener» er også her svært sjelden. Dekoren følger ellers stilutviklingen med graverte motiv og senere utdrevne blomster. I barokken får også noen begre, som kannene, føtter som løfter dem opp. Hanseaterbegrene var godt innarbeidet i Bergen og de blir laget parallelt med barokkbegrene. Skjeene får også en ny og mer kraftig form i barokken. Skaftene, som blir noe forlenget, gjøres flate og de avsluttes enten rett, med en rose, eller får noe senere fliket avslutning. I Bergen oppstår en egen variant av barokkskjeen på 1660-tallet. Skjeene har rundet skaftav­ slutning og gravert dekor på forsiden av skaftet. Foruten blomster er det på disse skjeene gravert en bygning med et heist flagg. Skjeene blir kalt bergensk barokkskje. Fra omkring 1700 finnes skjetypen langs hele kysten fra Kristiansand og nordover, men er ikke registrert på Østlan-

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 14

1700, overgangsstil

Omkring 1700 blir det fremdeles laget mange drikkekanner og begre, men det skjer en endring og spesielt klientel-

14

26/09/13 10.26


let i byene ønsket seg andre gjenstandstyper. Handelen og skipsfarten, som var grunnlaget for byens økonomi, flatet ut, og det kan synes som denne mer nøkterne perioden også ble overført til gullsmedkunsten. I gjenstandenes dekor overtar bladverk og ranker for blomstene, og motivene blir tørrere og mer stiliserte, og senere blandet med en egen båndornamentikk av rette og knekkede bånd. Her var forbildene og mønsterforeleggene franske, og med dette brytes den grunnleggende tyske påvirkningen i Bergen. Drikkekannenes form er den samme i århundrets begynnelse. Nye trekk er rillede kuleføtter og støpte masker passende til ny dekor som settes på hanken. Lokket får betonet horisontale overganger og det er alltid en mynt i senter. Det lages både hanseaterbegre og barokkbegre og også mange barokkskjeer, men disse i tradisjonell utforming. Nye skjetyper av engelsk opprinnelse dukker opp i denne perioden og overtar for barokkskjeene i byene, både i Bergen og andre byer i landet. De nye skjeene har smalere form med ovalt skjeblad og lengre skaft, enten lett rundet eller bøyet. Skjeene som har en forsterkning på baksiden mellom skaft og blad kalles «rottehaleskjeer». Noen tiår lenger ut på 1700-tallet blir avstanden til barokkens svulmende dekorglede enda større. Fra omkring 1720 opptrer i Bergen de første arbeidene i den enkle knekkete formen. Her blir glatte flater satt mot hverandre med større eller mindre vertikale knekk i materialet som gjenstandenes eneste dekor. Stilen, som opprinnelig var engelsk, har kommet til Bergen fra Danmark. Formen ble også formidlet og forsterket gjennom gullsmeder som hadde arbeidet i England, eller vært der som svenner. Slik var det med Christopher Hartvigsen som hadde arbeidet som svenn i England og også hadde flere år bak seg som mester i Irland da han tok borgerskap i Bergen i 1717. Det ble ikke laget så mange arbeider med båndornamentikk og rette knekk i Bergen, stilen dominerte bare i en kort periode. En stor bybrann, og nedgangstider etter krig i Europa som påvirket Bergen som handelsby, svekket kjøpekraft og kjøpelyst hos bergensborgerne. Gullsmednavn fra denne overgangsfasen i første del av 1700-tallet er, foruten Hartvigsen, Schweder Meyer d.y., Abraham Messing og Magnus Bessel. Johannes Muller utmerker seg som en mester i filigran med arbeider som et miniatyrmøblement med tilhørende servise. Han har også laget en sølvmodell av æresporten som ble reist for kongebesøket i byen i 1733. Også i denne perioden er det etablerte familier som dominerer gullsmedmiljøet i Bergen. Johannes Reimers d.y. og broren Harmen Anthonie Reimers har laget mange arbeider i tidens stiluttrykk. Spesielt representativ for båndornamentikken er Johannes Reimers’ laugspokal fra 1704 og også skrinene begge brødrene har laget. Nye

Drikkekanne av Jørgen Jørgensen Egeldsdorf d.e. H. 26,5 cm. PE

Tedåse av Morten Angell. H. 11,4 cm. OK

15

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 15

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


Modell av æresportal bygget til kong Christian VI og dronning Sophia Magdalenas besøk i Bergen i 1733. Modellen ble laget av Johannes Møller i 1734. Foto: Rosenborg Slott.

Oppgangstider og sosiale endringer omkring 1750

familier trer inn i miljøet på denne tiden, nemlig familiene Egelsdorf og Blytt. Jørgen Jørgensen Egelsdorf, som ble mester i 1704, ble etterfulgt av to sønner, Jørgen og Hendrich. Hans Pettersen Blytt skulle bli stamfaren til en stor gullsmedfamilie som kom til å virke i byen langt ut i det neste århundret. Utgangspunktet var dårlig, gullarbeidet han leverte som del av mesterstykket i 1711 ble kjent udyktig. Han var gift med Emmerentze Michelsdatter Steen, som nedstammet fra gullsmedfamilien Steen, og han fikk dermed innpass i det etablerte gullsmedmiljøet. Selv var han sønn av skredder Peter Hansen Blytt og sønnesønn av Hans Blytt, som var kommet til Bergen fra Rostock. Hans Pettersen Blytts datter Anne giftet seg med gullsmed Andreas Erichsen Hind og virket som gullsmedenke i mange år, og av hennes etterkommere ble minst fem gullsmeder. Sønnen Michel Hansen Blytt ble gullsmed og hans sønn Hans Blytt etter ham. En annen sønn Jørgen ble skipper, men han hadde to sønner, Peter Michael og Andreas, som ble gullsmeder og etter dem flere generasjoner gullsmeder. Familien Blytts virketid kom til å spenne fra barokk til sen empire.

Bergen

20 Biografier Bergen.indd 16

I andre halvdel av århundret opplevet Bergen en ny eventyrlig økonomisk oppgangsperiode. Det var spesielt eksport av fiskevarer som økte sterkt, med toppår omkring 1760 og 1780. Byen sto for over halvparten av all eksport av klippfisk og muligens en enda høyere andel av tørrfiskeksporten fra Norge. Også handelsflåten økte og trelasthandelen fortsatte å øke jevnt. Dette ga ressurser til byen, og mange nye håndverkere slo seg ned. En liberal håndverkspolitikk lokket også flere til å etablere seg, muligheten var nå også å bli mester uten å vise mesterstykke, en såkalt frimester. Byen hadde i 1714 11 gullsmeder, i 1758 hele 27 og i 1776 var det 24 registrerte gullsmedmestere. Igjen var det slik at noen gullsmeder kunne leve godt, mens andre hadde vanskelig for å klare seg økonomisk. Skiftene etter gullsmedene gir et tydelig bilde av dette. Skiftet etter Johannes Johannessen Reimers d.y., som døde i 1725 etter 24 års virke som gullsmed, viser et stort overskudd med arv til enken og døtrene, mens Wendler Lampe, som døde i 1717, etterlot seg bare så vidt nok til begravelsen. I 1764 blir boet etter Michel Corneliussen

16

27/09/13 13.52


Blytt gjort opp og ender med en stor gjeld. Disse tre skiftene er representative og viser at det var stor forskjell på gullsmedene. Det var et mindretall som oppnådde økonomisk suksess, de fleste var hardt arbeidende håndverkere som ikke kunne legge seg opp kapital til eldre dager. Hvem var det som ble gullsmeder i Bergen på 1700tallet? Den eldste laugsprotokollen sier ikke noe om dette, men i den nye protokollen fra 1725 blir det oppgitt hvem som skriver læregutten inn. Svært mange var født inn i de store gullsmedfamiliene, de aller fleste var sønner av gullsmeder eller hadde nære slektskapsbånd til gullsmeder i første del av århundret. Senere blir det lettere for andre å slippe til, og det var kjøpmenn, skippere og embetsmenn som hadde råd til å sette sine sønner i gullsmedlære i Bergen før 1800. Nesten alle gullsmedene var nå norske, bare noen få kom til byen som svenner eller ferdige mestere utenfra. Gullsmedenkene var et sterkt element i Bergens gullsmedmiljø. Tidlig hadde det vært slik at når gullsmeden døde, kunne enken etter reglene fortsette verkstedet med en mestersvenn ved sin side i ett år, «nådens år», og også stemple gjenstandene med mannens stempel. Men da Marige Lampe, enken etter Johan Lampe, drev verkstedet videre etter ektemannens død i over tre år, reagerte lauget. Saken gikk til doms i 1603 og enken fikk medhold til å fortsette med sin svenn i verkstedet om hun betalte skatt. Etter dette var det lettere for enkene å drive verkstedene selvstendig, og de betalte også avgift til lauget på lik linje med mesterne. Enkene sikret læreplass, og senere verksted, for sine sønner som ble gullsmeder. Johan Schluters enke må ha vært en foretaksom dame. Hun søker i 1629 myndighetene om å fortsette drift av almen badstue i byen etter mannens død, og hun fortsetter også verkstedet. Når hun i eget navn skriver ut to læredrenger i 1633, får hun kritikk av de to oldermennene Anders Nielsen og Wale Mestemaker, og hun nevnes ikke i laugsprotokollen etter dette. I Bergen var det mange enkeverksteder, sikkert til laugsmesternes fortvilelse. De fleste enkene giftet seg imidlertid etter hvert med en ung, ikke etablert gullsmed som på denne måten også kunne bli trukket inn i miljøet og gjerne rundt de store gullsmedfamiliene. Slik var Harmen Boris gift med Henrick Høijers enke Arrent Hermansdatter. Mest kjent er Kirsten Smed, som først var gift med gullsmed Peder Jørgensen. Etter hans død omkring 1641 gifter hun seg med Jan Reimers, som da var kommet som gullsmedsvenn fra Tyskland. Hennes sønner Jørgen Pedersen, Johannes Reimers d.e. og Peder Reimers ble alle gullsmeder i Bergen. På 1700-tallet er det også flere gullsmedenker i etablerte verksteder. Marthe Schaboe ble enke etter Abra-

ham Messing i 1738. Hun satt da igjen med seks umyndige døtre og drev mannens verksted videre. Først i 1771 skriver hun ut sin siste læredreng, hun blir begravet i 1775, 73 år gammel. Anne Hind, som var datter av Hans Pettersen Blytt, var gift med Anders Erichsen Hind. Etter hans død i 1742 overtok hun driften med flere svenner i verkstedet, og så sent som i 1782 tok hun inn en mestersvenn. Hun ble begravet i 1797, hele 86 år gammel. Gullsmedenes klientell var etter hvert blitt en sammensatt gruppe. Naturlig vil en tenke seg de store dominerende handelsfamiliene, men byen hadde også mange kjøpmenn og småhandlere som kunne gjøre gode penger på partseie og på andre måter få deler av handelseventyret. Også den etter hvert betydelige embetsmannsklassen, som ansatte i forvaltning, prester og militære, ønsket sølv som pengeanbringelser, statussymbol og som gaver for å vise sin fremgang. Fremdeles var ukene under de store sommerstevnene når båtene nordfra kom til havnen, et viktig marked. Det ble også solgt sølvvarer til bønder og fiskere som kom for å handle i byen. Noen gullsmeder kan også ha søkt nordover til de årlige markedene på Møre. I dette århundret skjedde det store kulturelle endringer i levevis og omgangsformer. Drikkegildenes tid var forbi og byborgernes selskapeligheter foregikk i en helt ny form. For gullsmedene betydde dette etterspørsel etter nye gjenstander, som serveringsfat og -boller, nye typer bestikk, lysestaker, mugger og sausenebb, saltkar og annet bordsølv. Kanskje viktigst var de nye drikkene te og kaffe. Serveringskanner i sølv ble etter hvert viktig tilbehør i overklassens hjem, sammen med temaskiner, sukkerboller og tedåser.

Rokokkoen

I løpet av 1740-årene introduseres rokokkoen i Bergen, men først omkring 1750 har stilen blitt den dominerende. Uttrykket er mykere og de karakteristiske S-sveifene i korpusarbeidene blir dominerende. Etter hvert forsøker gullsmedene å kombinere dette med en gravert og drevet dekor. Helhetsinntrykket av arbeidene blir også lettere når gjenstandene løftes opp på spinkle føtter. Tidens skjeer får fiolinformet skaft og kan lettere pyntes med tidsriktig dekor av roser og blader. Impulsene til den nye stilen fikk gullsmedene, som tidligere, gjennom sine vandreår som svenner. En tid i København synes obligatorisk, og impulser derfra har hatt mye å si for byens gullsmedkunst fra denne tiden. Rokokkoen ble veldig populær i Bergen og kan spores helt frem til 1790-tallet, lenge etter at utlandet hadde forlatt denne uttrykksformen.

17

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 17

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


laget armbånd, ørepynt og spesielt halssmykker, gjerne med store anheng. Gullsmedene behersket nå avanserte teknikker slik som monteringer med tynn sølvtråd og bånd i intrikate mønstre eller malt emaljedekor. Helt separat står en gruppe smykkelåser med støpte figurscener i farget emalje. Denne typen lås, som kan spores tilbake til renessansen, ble tatt opp igjen i Bergen fra omkring 1740. Flere er bevart med Hans Pettersen Blytts stempel og også med sønnen Michel Hansen Blytts. Når det gjelder smykker og flere småarbeider som luktevannshus, necessairer og urkapsler kan deler være importert, og om de bærer de bergenske mesternes stempel, er de ikke nødvendigvis forarbeidet fra grunnen av. Rokokkomesterne i Bergen var fra noen av de gamle familiene, slik som Hans Blytt Hind og Michel Hansen Blytt, men det kom også nye familier til. Jan Arentsen Greve ble gullsmedmester i 1733 og hans to sønner og senere også en sønnesønn ble mestere etter ham. De to viktige gullsmedene Steen Wirthmani Brygman og Hans Bierregaard giftet seg begge med gullsmedenker og overtok innarbeidete verksteder. Bare Andreas Kierumgaard Sæbye, som kom fra Vik i Sogn, kom til byen og klarte å etablere seg som en selvstendig mester. Gullsmeden som mer enn noen annen forbindes med rokokko er Jens Kahrs, som tok borgerskap i 1738. Fra 1744 var han laugets guardein, noe som ga en god biinntekt, og kanskje mulighet for å etablere seg med et etter hvert stort verksted. Det er mange arbeider bevart med hans stempel i et stort spenn mellom kirkesølv og gullsmykker. Hans produksjon viser mer enn noe annet at gullsmedene i perioden måtte ha fantasi og sikkerhet til å lage, for dem ukjente, gjenstander som klokker og speilrammer.

Sukkerskål av Andreas Lude. H. 17,5 cm. VK

Nytt i tiden er den store andelen av gjenstander som nå ble laget for personlig bruk. De første snusdåser og luktevannshus lages i første del av 1700-tallet, og som lette og rimelige sølvgjenstander får de stor utbredelse. Her passer rokokkoens dekor med skjell, blomster og Cformer inn. Av luktevannshusene fra Bergen lages mange i en asymmetrisk form. Helt spesielt for Bergen er den store andelen av smykker og gullarbeider som er bevart til tross for myndighetenes forbud mot luksus. Disse arbeidene ble ofte smeltet om for å skape noe nytt og det er usikkert hvor mye som egentlig er blitt laget. Likevel er det bevart påfallende mange smykker fra Bergen og det må ha blitt arbeidet mer i gull her enn andre steder. Også luktevannshus og snusdåser ble laget i gull til et eksklusivt klientell. En ring av gull med innsatt sten var del av mesterstykket i Bergen helt fra laugets første dager. Allerede i andre halvdel av 1600-tallet nevnes flere gullarbeidere i byen, og Anders Hansen, som ble mester i 1666, kalles Anders Gullarbeider i mange kilder, også i laugsprotokollen. Tidens mote var smykker med fargete stener fattet i gull, gjerne i naturalistiske former eller sløyfer. Det ble

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 18

Klassisismen og 1800-tall

Klassisisme avløser rokokko i siste del av 1700-tallet. Dette blir en radikal endring og igjen settes strammere former og uttrykk opp mot en tidligere leken dekorglede, en reaksjon lik overgangen fra barokk til overgangsstil. Og som den gang kommer også nå impulsene fra England, formidlet til byen gjennom Danmark, men også gjennom gullsmeder som hadde arbeidet i England. De overordnede forbildene er den greske og romerske antikke kunsten. Omkring 1780 opptrer disse nye idealene i Bergen og først i enkeltarbeider og glatte skjeer av såkalt engelsk type. Den myke formen louiseize med blomstergirlander, som innleder epoken andre steder, var nesten fraværende i Bergen. Trekkene kan likevel ses, spesielt i urneformede temaskiner og i brett og saltkar med gjennombrutt bølget kant. Flere

18

26/09/13 10.26


Plat-de-ménage med saltkar, kanner og drysse på brett i klassisistisk stil. Laget av Peder Christensen Beyer, årstemplet 1795. NK

gullsmeder fulgte overgangen mellom rokokko og klassisistisk stil. Andreas Lude, Peder Christensen Beyer og Jan Jansen Greve, som alle tre har etterlatt seg arbeider i moden rokokko, klarte også å omstille seg til nye forbilder og har laget nye gjenstander i et for dem nytt formspråk. En helt spesiell type beger ble laget av bergensmesterne fra omkring 1780, det såkalte jomfrubegeret. Dette begeret, som har tysk opprinnelse, var egentlig en renessanseform og ble brukt til bryllupsseremonier. Det doble begeret, et lite båret på hodet av kvinnefigurer og hvor skjørtet danner det store begeret, skulle tømmes i en skålseremoni av mann og kone. Det er ikke funnet noen eksemplarer av denne typen i Norge eller i Bergen tidligere, men den ble tatt opp av mesterne i Bergen omtrent samtidig som klassisismen kom til byen. Begerformen var først populær og ble laget for byborgerskapet. Til kvinnefigurens overkropp er det trolig brukt en støpeform, den er den samme på alle jomfrubegrene, mens skjørtet er utstyrt med en dekor

som passer i tiden da begeret er laget. Begrene ble laget langt ut på 1800-tallet, og det yngste som er registrert er datert 1847. Først ti år etter at klassisismen nådde Bergen, i 1790årene, var stilskiftet fullstendig. Den stramme empiren ble foretrukket av bergensgullsmedene og gjenstandene preges av harmoni. Den graverte dekoren dominerer, kanskje med lette markeringer av horisontale overganger på korpus av border eller bånd. Utviklingen går mot stadig spinklere dekor og utforming. Gode eksempler er de mange lette sølvmonteringene til glasskåler for sukker og syltetøy. Filigranteknikken kommer naturlig tilbake og blir benyttet også i smykkene. I motsetning til rokokkoens ofte prangende asymmetriske smykker med rosenstener og andre halvedelstener, er smykkene nå mer diskrete og utvalget domineres av mindre brosjer, nåler og medaljonger, gjerne med malte portretter og innrammet i gullfiligran. 1800-tallet preges av et stadig økende antall gullsmeder og samtidig dårlige tider. Det var krig i Europa med

19

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 19

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


handelsblokader og næringslivet slet. Likevel får byen 56 nye gullsmeder bare mellom 1800 og 1830. Dette ble en dårlig kombinasjon, og førte til at mange slet økonomisk og måtte finne andre måter å livnære seg på. Enkelte gullsmeder forsøkte også å komme konkurransen fra nysølv og billige erstatninger i møte ved å spesialisere seg enten på å lage varer for bondemarkedet eller helt moderne varer for byklientell. Andre valgte å flytte ut av byen. Årene omkring 1820 var spesielt vanskelige. Flere av gullsmedene hadde store familier å forsørge, slik som Johan Fredrik Busch, med et lite verksted og ti barn. Det var dessverre også slik at spesielt mange gullsmeder døde tidlig i denne perioden, kanskje bare etter et par år som mester. Noen ble offer for de giftige gassene som forgyllingsarbeidet medførte og «brystsvaghet» blir ofte anført som dødsårsak i kirkebøkene. Ennå var det oftest sønner av gullsmeder eller den velstående middelklassen som ble satt i gullsmedlære i byen. Men nye tider åpnet også for mange læredrenger fra de lavere klassene, slik som Andreas Eyde, som var sønn av en tjærevraker, eller Henning Dyrløv Brose, som var sønn av en skomaker. Flere arbeidet lenge som svenn før de forsøkte å ta mesterbrev, sikkert tvunget av økonomiske hensyn. Andre godtok en inntekt som svenner i andres gullsmedverksteder fremfor en usikker fremtid som egen herre. Peter Michael Blytt var blant dem som tok steget fra å arbeide i rokokko over i klassisisme, hans bror Andreas var kanskje den som sterkest kom til å fungere som en pådriver for den nye stilen. Andreas Blytt hadde arbeidet mange år i utlandet og også tre år i England før han ble mester i Bergen i 1791. Hans engelske tilknytning ga ham kallenavnet «den engelske Blytt». Med et stort verksted og mange læredrenger kom han til å påvirke gullsmedmiljøet i byen. Hans arbeider er gode eksempler på en elegant og lett, nesten yndig stil. Peder Schrøder fra Vanylven i Møre og Romsdal var gift med en gullsmeddatter og klarte å etablere seg omkring 1820, nettopp i årene som var de vanskeligste for mange gullsmeder. Han er også en betydningsfull gullsmed i tidlig klassisisme. Senempire eller biedermeier fra omkring 1830 avslutter på mange måter både klassisismen og det tradisjonelle gullsmedhåndverket i landet, også i Bergen. Nå blir mange av gjenstandenes enkeltdeler og ornamenter ferdig importert. Istedenfor å drive ut materialet blir det nå stanset som del av en mer mekanisert produksjon. Senempirens former er mykere og mer svulmende, og urneformen som var så typisk for den tidlige klassisismen, forsvinner etter hvert. Dekoren blir igjen mer fremtredende og typisk for tiden er de myke riflene og de

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 20

påloddete ornamentsbåndene. Endringen er godt synlig i smykkene der stener i sterke farger og pressede mønster i innfatningene dominerer. Bestikket får påloddete elementer i tidens ånd. Christian Børs, som var en av denne periodens viktige gullsmeder i Bergen, var sønn av en krambodhandler og viste sitt mesterstykke, et urkjede i gull, i 1814. Han klarte seg godt, og etter en lang virketid har han etterlatt seg en rekke arbeider. Arbeidene har den sene empirens myke former, og han tok i bruk tidens moderne teknikker i fremstillingen. Gjenstandene er også tidstypiske, sukkerskåler med sølvmontering, fløtemugger, strøbøsser, alle typer serveringsbestikk, pølsehorn, serviettringer, strikketøyholdere, nøstekroker, strikkepinneholdere og nålehus. Dessuten smykker, også med hårarbeid. Ved siden av Børs skiller også Paul Schnabel Kahrs seg ut. Han hadde elleve år bak seg som svenn og hadde arbeidet både i Skottland og England før han viste mesterstykke i Bergen i 1820. Han drev i mange år eget verksted og har laget en rekke arbeider i en moden klassisisme eller biedermeier med støpte bånd og også karakteristisk spiss, bladformet dekor. De vanskelige tidene har likevel innhentet også ham, for en gang etter 1840 tar han arbeid på sykehuset i byen. Mange gullsmeder kommer til utover mot midten av århundret. Flere av disse hardt arbeidende håndverkerne drev verksteder alene eller med en læredreng. Men noen klarte også nå å hevde seg i konkurransen. Christian Børs’ sønn Thorbjørn Synnestvedt Børs overtok farens verksted og drev dette videre med fremgang. Bernt Martin Olsen etablerte sammen med Theodor Olsen firmaet M & T Olsen i 1867. Det var en ny tid som nå ble innledet. Sammen med nye produksjonsformer oppsto behovet for investeringer og større enheter for å kunne etablere seg og overleve i konkurransen med andre.

Bygdesølv

På 1520-tallet nevnes en bondering i slottsregnskapene i Bergen, allerede så tidlig er begrepet bondesølv etablert. Bygdesølv eller bondesølv skiller seg fra bysølvet, men er likevel ikke en enhetlig gjenstandsgruppe. Begrepet omfatter arbeidene som ble laget spesielt for bondebefolkningen. Draktsølv er en del av bygdesølvet, men i tillegg var det også et utvalg varer som ble laget spesielt for dette markedet. Tilreisende handlende var gode kunder for gullsmedene helt fra middelalderen. Noen bestilte varer for neste års møte, og enkelte gullsmeder kunne også tilby sølvarbeider de hadde laget på forhånd. Skjeene var da de samme uansett hvem som kjøpte, det samme var

20

26/09/13 10.26


Brudekrone stemplet av Johan Salomon Hind. Kronen har leddet nedre ring og kan være ombygd. BM

drikkekanner og begre, selv om disse var forbeholdt en formuende kundekrets. Først omkring 1700 skilles bygdesølvet fra bysølvet. Fra da av ønsket bøndene andre arbeider enn de som var populære i byen, og det var tradisjonelle gjenstander slik som drikkekanner, begre og skjeer i en form som da for lengst var blitt borte i byen som ble bestilt hos gullsmeden i Bergen. De gjenstandstypene som ble beholdt og ønsket av bondebefolkningen på Vestlandet var, ikke overraskende, de mest stedegne, først og fremst hanseaterbegeret. Dette begeret, som mer enn noe annet var bergensgullsmedenes eget, ble laget til langt ut på 1800-tallet. Så sent som i 1871 stemplet Peter Desingthun et beger av denne typen. Selv om hovedtrekkene var de samme, ble begeret stadig tynnere i godset og fikk mer dekor av stiliserte blomster og blad. Videre finner vi den såkalte bergenske barokkskje laget av Rasmus Iversen d.e. så sent som i 1837. Denne skjeen var veldig populær. Den mistet etter

hvert tyngden og det avfasede feltet på skaftet og den inngraverte bygningen ble borte, men formen og blomsterdekoren i en stilisert form er beholdt også på sene eksemplarer. Kuleskjeen, som var så populær i Bergen på 1600-tallet, ble tatt opp igjen og omkring 1740 ble det laget mange av disse skjeene. Det ble også i Bergen laget drikkekanner for bøndene etter at nye typer bordsølv som kaffekanner, temaskiner og lysestaker hadde overtatt markedet i byen. Det ble laget mange drikkekanner i løpet av 1700-tallets første halvdel, men ikke alle av disse var bestilt av bøndene. Den seneste drikkekannen som er registrert er fra 1837 og laget av Christopher Desingthun. Det er også viktig å skille mellom gjenstander som klart er laget for en bondebefolkning og det som senere på 1800-tallet og tidlig 1900-tall ble laget i en ny nasjonalromantisk ånd. Når det gjelder mindre gjenstander, kan arbeidene for bondemarkedet være i dårligere lødighet og ha en enklere dekor.

21

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 21

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


Brudekronene som ble laget for bygdene i Hordaland og Sogn og Fjordane er store og vide med spir og gjerne også med hengende løv. De eldste kronene er satt sammen av flere ledd, slik som Lucas Steens krone fra omkring 1650, den eldste stemplede som er kjent herfra. Kronene kan, slik som panserbeltene, opprinnelig ha hørt hjemme i byen. Senere ble kronene tatt opp som del av brudestasen på bygdene. Til brudeutstyret hørte også bringesølv sydd på tøy, belter med påsydde støler og også brudekjede eller brudedaler. Noe helt for seg selv var hodepynten for bruden fra Voss, det var en flat, brodert lad med sølv hengende ned fra sidene. Fra tidlig av har det også vært laget mange søljer og spenner. Søljene finnes i en rekke former, og bursringer og glibbsøljer var spesielt populære. Noe draktsølv følger også delvis tidens strømninger, og midt på 1800-tallet finnes mange med stener i sterke farger, ikke ulikt smykkene som ble laget for byklientellet. Bergen skiller seg fra de andre byene i landet frem til godt inn på 1800-tallet ved at gullsmedene i byen klarte å holde på eneretten til å lage gullsmedvarer. Dette til tross for at mange forsøkte å bosette seg på bygdene, spesielt i første halvdel av 1800-tallet. Lauget var sterkt og var lenge støttet av lovgivning som forbød håndverket på bygdene. Det er derfor få gullsmednavn som er kjent fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Noen som kalles sølvsmeder kjennes, men mange av disse var smeder eller håndverkere med et godt håndlag som også laget sølvarbeider for sitt eget distrikt. Hardanger og Voss var de områdene som hadde sterkest tradisjon for sølvsmedarbeid. Arbeider for bondemarkedet var en viktig del av arbeidet for gullsmedene i Bergen. Da Johannes Johannessen Reimers døde i 1722, etterlot han seg 89 lod forgylte bondespenner og søljer til en verdi av nesten 60 riksdaler. Spesielt fra 1780 og fremover ble det laget mye bondesølv, og på 1800-tallet hadde noen gullsmeder dette markedet som sin spesialitet. Samisk sølv har en helt egen form og er en del av det norske bygdesølvet. Samene kjøpte sølv av gullsmedene i Bergen i bytte mot skinn allerede fra middelalderen. De ønsket skjeer og belter i en helt egen utforming. Skjeene har forbilder fra tidlige hornskjeer og har brede, gjennombrutte skaft, ofte med rasleringer. Det samiske sølvet ble også laget av gullsmeder i Sverige og i Trondheim.

Hanseaterbeger av Johan Salomon Hind. NF

Kirkesølv

Til tross for at gullsmedene i Bergen har etterlatt seg mange flotte arbeider der flere har blitt stående som hovedverk i norsk gullsmedkunst, mangler de store

Samisk skje av Christian Gottlieb Halvorsen. NF

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 22

22

26/09/13 10.26


praktarbeidene for kirkene, slik vi finner fra Oslo og Trondheim. Store kirkearbeider som vinkanner og dåpsfat forutsatte i eldre tider rike givere, og tradisjonen med gaver til kirken fra velstående personer kan ikke ha vært like sterk her som andre steder. Det må også tas med at branner, tyveri og omsmelting har krevet sin del av denne delen av landets kulturarv, og slik har det også vært for kirkene på Vestlandet. Et av de få større arbeidene i kirkens eie var de store alterstakene som ble laget av Hans Pettersen Blytt for Domkirken i 1742. Lysestakene var gitt i gave av en kjøpmannsenke og veide nesten ti kilo. De ble senere smeltet om. Jens Kahrs laget tilsvarende alterstaker til Stavanger domkirke i 1742, men i mindre format. Vinkannen som Jan Reimers laget for Mariakirken i 1661 er en av de få som er registrert og tidstypisk i sin form, den viser også denne gullsmedens evner som gravør. Det tidlige kirkesølvet for Vestlandet, Sunnmøre og også Nord-Norge ble laget av bergensgullsmedene. Noen gullsmeder har laget mer kirkesølv enn andre. En av de tidligste var Rørich Gilligsen, som laget minst fire alterkalker og to disker til lokale kirker. Slik er det også med Jan Reimers, som foruten fire alterkalker også laget vinkannen til Mariakirken. En annen er Oluff Jørgensen med hele seks alterkalker og også en oblateske. Senere skiller Johannes Johannessen Reimers d.e. seg ut, hans stempel er registrert på tolv kalker. Alterkalkens form er fastlåst ut fra tradisjon og funksjon. Norske alterkalker er med få unntak moderate i størrelse og utforming. Gullsmedenes utfordring blir å kombinere denne formen med sin samtids formspråk og dekor. Det blir i selve kalkens form mer enn i dekor at gullsmedene setter sine spor i stilperiodene barokk og rokokko. Det er først i klassisismen at kalkens form lett kan kombineres med tidens dekor, og kalkens enkeltdeler betones med perlerader og bånd, som gir en harmonisk helhet. Det har blitt laget mange oblatesker fra barokken og fremover i Bergensområdet. I motsetning til alterkalken var det lettere å gjøre disse arbeidene i en tidsriktig form. Slik har mange esker fått barokkens drevne blomsterdekor og bølget lokkant, tilsvarende tidens mange dåser og esker for privat bruk. Den påfølgende overgangsstilens, eller regencens, enkle uttrykk med riflet lokk- og bunnkant som eneste dekor, er brukt av Johannes Johannessen Reimers d.e., Oluff Jørgensen og flere. Denne formen blir med noen justeringer tatt opp igjen i klassisismen. Utover på 1800-tallet kan det synes som om gullsmedene føler seg friere i utformingen enn tidligere, og også lettere kombinerer senempire og nyere former med

Vinkanne av Jan Reimers, datert 1666. H. 24 cm. MARIAKIRKEN

kirkens rituelle gjenstander. Thorbjørn Børs’ to kanner til Domkirken i 1856 er helt moderne for sin tid. Av gullsmeder som også laget kirkesølv må nevnes Christian Børs, og også Andreas Soelberg, som i 1851 laget vinkanner, alterstaker og soknebudssett til Korskirken. Bergens gullsmedkunst før 1870 rommer gjenstander av høy kvalitet og høydepunkter er å finne fra renessansens drikkekanner og helt frem til tekanner og sukkerskåler i sen empire. Kundegrunnlaget har alltid vært til stede, kanskje mindre påvirket av konjunkturer enn andre steder, og byen har hatt et stort antall mestere som har gitt arbeidene sine egne uttrykk. Helt stedegne er de tidlige hanseaterbegrene, den bergenske barokkskje og 1700-tallets jomfrubeger og emaljerte smykkelåser.

23

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 23

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


Et utvalg av renessansekanner fra Bergen.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 24

24

26/09/13 10.26


25

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 25

Gullsmedkunsten fra BERGEN

26/09/13 10.26


Hanseaterbeger av Reiner Reinertsen, en av gullsmedlaugets første medlemmer. H. 14 cm. PE

26

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 26

26/09/13 10.26


Bergenslauget

I

1558 fikk de tyske gullsmedene på Bryggen beskjed om å enten ta borgerskap i Bergen og rette seg etter norske lover eller å forlate byen. De tyske gullsmedene som valgte å bli i byen var trolig pådrivere for å få etablert et fellesskap eller laug for å stå sterkere overfor myndighetene, og for å få ryddigere forhold innad blant mesterne, slik de var vant til. Initiativet kom da også fra gullsmedene selv da de i 1568 søkte om godkjennelse for sitt laug. De hadde hatt møter i forkant, og Henrick Hoijer og Knud Tostensen var de som førte forhandlingene med myndighetene. 2. september godkjente lensherren Christopher Valkendorf laugets artikler, og gullsmedlauget var etablert. Det var elleve gullsmeder som dannet det nye lauget: Knud Guldsmed, Henrick Hoijer, Reyner Reynertsen, Henrich Dick, Frederich Sten, Johan Lampe, Hyldman Dock, Christopher Kruse, Hans Simensen og Johan Froijar. Med mange av utenlandsk opprinnelse er det ikke til å undres over at laugsartiklene hadde mønster av eldre, tradisjonelle laugsskråer fra deres hjemland. De første laugsartiklene forbyr en mester å ta en annens svenn eller dreng, og han må heller ikke ta inn i lære en som var avskjediget av en annen. Dette førte til at Jørgen Bleckman som oldermann kalte sammen brødrene i 1602 for å ta opp det forholdet at Hildeman Froijar hadde en svenn hos seg mot reglene. Froijar ble dømt til å bøte en tønne øl til lauget og også 8 skilling til de fattige. Gullsmedene hadde plikt til å påta seg oldermannsvervet om de ble bedt om det, og de andre måtte vise lydighet mot oldermannen som sin leder. De måtte også stille på hovedmøtene, og møtte de ikke, var boten 4 skilling. Det skulle være stille når oldermannen hadde ordet. Artiklene presiserer at det var stemplingsplikt og plikt til å overholde god lødighet i arbeidene. Oldermannen skulle gå til mesterne omkring hver annen uke og kontrollere at dette ble overholdt. Ut over dette kommer for oss uvanlige regler som pålegger bøter for utskjelling, banning og gudsbespottelse, for å søle øl på gulvet eller for å trekke kniv mot

en annen. Videre blir det satt en høy bot for beruselse, spesielt om laugsbroren blir så beruset at han kaster opp, enda verre var det om han måtte gå ut og så våget seg inn igjen. Øl var en viktig del av det sosiale livet på denne tiden. Det ble feiret ved flere anledninger og selvfølgelig ved innsettelse av en oldermann. Slik var det i 1602 da Kort Hoijer ble innsatt, og laugsbrødrene skal ha drukket tønner med øl sammen med konene. Det var kanskje ikke så overraskende at mange bøter skulle betales i øl. Til slutt oppgir laugsartiklene hvilke plikter brødrene har overfor hverandre. De skulle følge hverandre til graven – også hverandres barn. Da Jacob Meybom ikke fulgte sin svenn til graven, måtte han betale en bot på en tønne øl. I generelle vendinger sier laugsreglene at man skulle hjelpe og støtte brødre som ble fattige eller syke: «… Wille wij och icke forlade wore Embidtzbrødre, om Gudt kaster thennom nogen straff paa mett kranckheidt, armodt eller anden wløcke, Menn wille haffue ein tiilszuin att the skulle faa ein nødthørffteliig vnderholdning effter wor forrmouge …» Behovet meldte seg etter kort tid for å begrense tilgangen av nye gullsmeder og også for å sikre kvalitetsmessig standard for håndverket. Nye regler ble tilføyd i årene som fulgte. Det ble satt krav om at det skulle gjøres mesterstykke i oldermannens hus før man kunne bli gullsmedmester, og det ble krevd at en svenn satt mesterår hos en godkjent mester før han fikk begynne på mesterstykket sitt. Fra 1596 ble det også et krav at en svenn skulle arbeide 5 år i et verksted enten i byen eller i utlandet før han kunne søke om å få sitte mesterår. Antallet mestere i byen ble snart satt til rundt ti gullsmeder, og en ny mester fikk ikke opptas før en annen var død. Dette fikk Claus Bylt erfare da han forsøkte å bli opptatt som mester i 1660-årene, selv om han da hadde arbeidet som svenn hos en gullsmedenke i byen. Mesterstykket for bergensgullsmedene skulle være en pokal, et segl og en gullring med innsatt sten. Dette var kostbart for svennen og noen måtte nedbetale til laugskassen. Svennen måtte foruten materialet betale

27

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 27

26/09/13 10.26


Utdrag av Bergens gullsmedlaugs eldste protokoll. Høyre bilde: Rørich Gilligsens læredrenger registreres, den eldste ble innført i 1588. Venstre bilde: Valg av oldermenn registreres, de første oldermenn ble valgt av det nystartede lauget i september 1568. UB Bergen.

en avgift til laugskassen for å vise mesterstykket og også bekoste øl til festen etterpå. Etter at gullsmed Jørgen Bleckman d.e. hadde vært flere ganger i København og forhandlet med myndighetene, ble gullsmedene i 1608 også styrket ved et forbud mot at det ble arbeidet på bygdene. Med ordnede forhold som regulerte deres virke og deres fag ble 1600-tallet en god periode for gullsmedlauget i Bergen. De var sterke og sto samlet mot myndighetenes inngripen. De kontrollerte et stort område, som besto både av deres eget omland, men også av Sunnmøre og til dels også Nordland og Troms. Laugsprotokollene består av to bøker. Den eldste laugs­protokollen er vanskelig lesning. Den har et alfabetisk register over alle mesterne, men innføringer fra laugsmøter kommer uten systematikk og ikke alle innføringer er datert. Det var oldermannen som førte pennen og håndskriften varierer. Skrivekunnskapene varierte også og språket er, spesielt fra den første tiden, et vanskelig platt-tysk. I protokollen føres læredrenger inn og de skrives ut som svenner. Senere blir det kanskje oppført om de søker om mesterår eller at de begynner sitt mesterår, og det blir alltid innført om noen har vist sitt mesterstykke. Ellers er det referater fra laugsmøtene, som alltid ble holdt

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 28

åtte dager før fastelavn i den eldste tiden. Det ble da gjort oversikt over innholdet i laden, eller laugskassen. Det var også på disse møtene at ny oldermann ble valgt. Frem til 1627 var det to oldermenn, kalt eldre og yngre oldermann. Disse ble ikke valgt hvert år, og det er tydelig at det var noen som gjerne påtok seg vervet, mens andre etablerte mestere ikke ønsket dette merarbeidet. Etter at eneveldet ble innført, mistet laugene noe av sin sterke posisjon. Kongen og myndighetene følte seg truet av disse tette sammenslutningene, og forsøkte å få innpass og kontroll. Fra 1685 ble det bestemt at Magist­ raten, myndighetenes representant, skulle være tilstede ved fremvisning av mesterstykket. Magistraten var også den som etter hvert skulle innsette oldermannen. Festlighetene rundt oldermannsinnsettelse, mesterstykke og svenneutskriving ble nå forbudt. Mesterstykket, som fra laugets etablering hadde vært en pokal, et signet og en ring, ble fra 1685 endret til å bestå av en pokal, en gullring med sten og et brystsmykke med stener. Med dette var mesterstykket oppdatert og brystsmykket kunne følge tidens mote. Utover 1700-tallet ble pokalen, foruten å være kostbar, også etter hvert vanskelig å omsette for de nyetablerte mesterne. I 1758

28

26/09/13 10.27


ber Anthon Bredenbeck fra København om å få erstatte pokalen med en kaffekanne, slik man hadde gjort i Kongens by. Dette satte laugsmesterne seg først imot, men måtte gi seg etter at Bredenbeck hadde søkt støtte hos myndighetene i hjembyen.

som viser den gamle byporten i Bergen. Stempelet har også syv kuler som symbol for de syv byfjellene. Dette stempelet ble igjen forenklet omkring hundre år senere til bare å vise de syv kulene. Alle de tre formene for bymerke varierer noe i form og i perioder satte man også inn årstall i bystempelet. Etter at guardeinen ble innsatt, ble stemplingen ordnet og det ble ført protokoll over arbeidene som ble kontrollert. Guardeinens eget stempel skulle skilles fra hans mesterstempel og fikk en egen form. Noen guardeiner har også satt inn en w for wardein (guardein) i dette stempelet. Magnus Bessel hadde sluttet som aktiv gullsmed før han ble innsatt som guardein, og stemplede arbeider fra hans virketid som guardein kan ikke forveksles med hans egne arbeider. Gjenstander laget i Bergen fra tiden etter 1740 er gjerne utstyrt med alle stempler – mesterstempel, bymerke, guardeinstempel, årsstempel og også månedsstempel. Først omkring 1830 er det enkelte mestere som begrenser stemplingen. Lødighetsstempel forekommer fra omkring 1830, og det blir kombinert med enten bymerke eller årsstempel. Noen mestere bruker disse kombinasjonene, slik som Cornelius Schultz Blytt og senere Thorbjørn Børs, men fullstemplingen fortsetter som hovedregel helt frem til 1870.

Kontroll

Som del av forsøket på kontroll og innsyn fra myndighetenes side kom også kravet om at gullsmedarbeidene skulle kontrolleres av en guardein, eller en offentlig prøvemester. Bergenslauget kjempet lenge imot dette. Etter at oldermannen sluttet å gå rundt til mesterne og kontrollere sølvets gehalt midt på 1600-tallet, hadde lauget hatt sine egne probermestere. Det var to av deres egne som fikk dette vervet for tre år av gangen. Grunnen til at gullsmedene ikke ønsket en offentlig guardein var ikke minst at den pålagte lødigheten myndighetene krevet, nemlig 13 ½ lod, var høyere enn det gullsmedene i byen brukte. De hevdet at de lenge hadde arbeidet i 12 og 12 ½ lod og ville få store problemer ved en slik ny praksis, og kundene kunne ikke lenger levere inn gamle sølvvarer for omsmelting når de bestilte nytt. Dessuten ville avgiften for prøvingen fordyre varene. De hevdet også at i Bergen ble det laget mange små gjenstander som det ikke ville være lønnsomt å få kontrollert. En guardein ble innsatt i Christiania i 1719 og etter at to av Bergenslaugets egne mestere hadde sviktet dem og søkt myndighetene om stillingen, måtte lauget gi etter. I 1740 ble Magnus Bessel valgt med bare én stemme imot. Han sto utenfor de store gullsmedfamiliene og var kanskje derfor egnet som en upartisk kontrollør. Guardeinen hadde en vanskelig posisjon. Han var en av gullsmedene, men var også satt til å kontrollere sine egne laugsbrødre. Jens Kahrs, som etterfulgte Bessel, kom etter hvert ikke overens med laugets mestere og møtte ikke på møtene. Da hans sønn Ditmar, som delte embetet med ham fra 1763, søkte om å bli opptatt som mester, nektet lauget ham dette.

Lauget svekkes

Gullsmedene forsøkte på alle måter å beskytte seg selv og det monopol på håndverket de faktisk hadde. Utover på 1700-tallet fryktet de myndighetenes liberalisering og den økte konkurransen som oppsto når stadig flere gullsmeder kom til. Etter omkring 1725 ble antallet mestere fordoblet, mens folketallet bare steg forsiktig. Jakten på dem som arbeidet ulovlig, bønhasene, vises i stadige skriv til myndighetene. Med et sterkt og lukket laug hadde flere også tidligere søkt ut av byen, og arbeidet for fogder, prester og bygdebefolkning der de kunne finne arbeid. At Jasper Peppelbom og Tønnes Henrichsen oppholdt seg på Sunnmøre tidlig på 1600-tallet, gikk ikke upåaktet hen, og de måtte søke nåde hos lauget for å komme tilbake. Det er tydelig at de ikke ble tilgitt, og disse to forsvinner fra protokollen etter dette. Da det stadig ble vanskeligere å klare seg i konkurransen i byen, søkte et økende antall seg ut av byen, og lauget kjempet en iherdig kamp mot disse og mot dem som arbeidet i underlødig sølv, fuskerne i faget. Lauget var strenge med egne mestere og mot dem som forsøkte å etablere seg. De prøvde også å kontrollere den stadig økende konkurransen ved å motsette seg nye former for reklame. Det var fra gammelt av ansett som riktig at mesterne tok imot kunder i verkstedet og

Stempling

Det hadde vært krav om stempling av sølvgjenstander som en kvalitetsgaranti for sølvet helt fra 1300-tallet. I 1537 ble derfor norske og hanseatiske gullsmeder innkalt til Bergenhus for å signere en avtale om fast sølvgehalt og stemplingsplikt. Bymerket, den kronete B, ble ikke brukt konsekvent av gullsmedene før 1600. En del arbeider fra de eldste laugsmesterne har bystempel, men disse er udatert. Det er også mulig at bymerket tidlig ble satt av oldermannen som et kontrollstempel. Omkring 1740 ble det gamle bymerket erstattet med et nytt stempel,

29

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 29

Bergenslauget

26/09/13 10.27


Bakersvennens laugspokal av Jan Arentsen Greve, datert 1732. Dette var gullsmedens mesterstykke. H. 56 cm. BM

holdt seg for gode til å gå ut med varene. Riktignok nevnes det mestere allerede på begynnelsen av 1600-tallet som hadde sånn overflod at de kunne lage opp varer for markeder og stevnetid om sommeren, slik som Harmen Boris og Rørich Gilligsen. Dette var også tradisjonelt et viktig marked for gullsmeder. Men å fremby sine varer på gaten var noe annet. Allerede i 1660-årene anklages Claus Bylt for å «uthenge sitt arbeid for åpne vinduer». Anthon Bredenbeck satt i 1760-årene utenfor verkstedet og viste arbeidene sine. Dette ble det slått hardt ned på. Han svarte da at han skulle slutte med dette om de andre gullsmedene sluttet å sende drenger og koner rundt med varer for salg.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 30

Mot slutten av 1700-tallet mistet lauget stadig mer av sine privilegier og sin eksklusivitet. I 1788 ble Joachim Altenburg mester uten å ha vist mesterstykke, og han ble raskt etterfulgt av flere. I 1799 ble Jens Nitter mester uten mesterstykke, men også uten å ha sittet mesterår. Det var likevel slik at de fleste bergensmestere fulgte den tradisjonelle gangen, både med mesterår og mesterstykke, før de tok borgerskap som gullsmed. Likevel hadde lauget nå tapt så mye og det synes som om de ikke lenger fulgte opp fanesaker utover i det nye århundret. Tidene hadde endret seg, og nye samfunnsformer, sammen med nye produksjonsmetoder for sølvarbeider, gjorde at lauget i sin gamle form nå hadde utspilt sin rolle.

30

26/09/13 10.27


Bergen Vi kjenner flere gullsmeder fra Bergen enn fra noen andre norske byer. De hanseatiske var med på å legge grunnlaget for et rikt gullsmedmiljø.

Bymerker

1

2

12

13

23

32

3

24

14

4

5

15

16

25

33

41

42

17

26

34

6

35

43

18

27

7

36

44

28

37

45

19

8

20

29

38

46

9

21

30

10

39

40

11

22

31

47

31

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 31

26/09/13 10.27


Guardeinstempler Magnus Bessel, guardein 1740–1744

48

Magnus Tank, guardein 1788–1790

49

54

Jens Kahrs, guardein 1744–1765

Guardeinkommisjonen 1790

55 50

Mathias Pettersen, guardein 1788, 1790–1812

Jens Kahrs og Ditmer Kahrs, guardeiner 1765–1781

56 51

57

58

59

Peter Michael Blytt, guradein 1812–1821

Ditmer Kahrs, guardein 1781–1788

52

53

60

61

62

Christen Hoff, guardein 1821–1860

63

• Ogmund Asbjørnssøn, nevnes i 1314 i Haakon Magnussons retterbot om gullsmedene i Bergen. Han blir da utnevnt til probermester og skulle kontrollere lødighet og pris på gullsmedvarer i byen sammen med Hallgrim Gullsmed. I 1315 nevnt i arveoppgjør på Vosse-Vangen der hustruen var en av arvingene.

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 32

64

Hallgrim Gullsmed, nevnes i 1314 i Haakon Magnus-

sons retterbot om gullsmedene i Bergen. Han blir da utnevnt til probermester i byen sammen med Ogmund Asbjørnssøn. Torstein Hallgrimssøn som kan være Hallgrims sønn er i 1346 registrert som leier av gården Skidagard og mulig også nabogården Grisen ved Gullsmedstredet. Han har trolig overtatt leien etter sin far. Dette var området der gullsmedene skulle bo og arbeide etter bylov av 1276. I 1373 nevnes det at han hadde Galtungættens våpen i sitt segl og hadde tilknytning til denne slekten noe som også kan ha gitt navn til gården Grisen.

Kilder: NGL III nr. 59; DN V s. 57; Wallem: Bygdegullsmeder s. 87; Kielland: s. 498–499; Helle s. 434; Grieg: Norske og tyske håndverkere s. 159. Arbeider: Ingen kjent.

Bergen

32

26/09/13 10.27


Torstein var korsbror og senere prest i Apostelkirken og overhode for de kgl. kapell. Hallgrim har vært nevnt som mulig mester for to drikkehorn, kalt kongehornene i Nationalmuseet i København. Dette ut fra tilknytning til mulig opprinnelig oppdragsgiver og også for at hornenes mulige tilblivelse kan passe til mesterens virketid (Steinness). Dette er fremdeles meget usikkert.

Arnfinn Brattsøn, var rådmann i Bergen omkring

1379, den første gullsmed som var rådmann i en norsk by. Han nevnes i kildene mellom 1371 og 1382. Som sin far, Bratt Aslakson, eide han eiendommene Grisen og Skidagard ved Gullsmedstredet. Hans sønn Pål Arnfinnssøn var også gullsmed. Arnfinn Brattssøn kan også ha vært sønn av Pål Arnfinnsøn, Hvam i Hafslo, kalt Pål Bratte (Sollied).

Kilder: NGL III nr. 59; DN V s 57; Kielland s. 179–184, 498–499, ill. 159, 160; Helle s. 434; Grieg: Norske og tyske håndverkere, s. 159; Steinness NSHT 21, s. 232–237; Lars Løberg: Glem Torstein mita!, NSHT 37 s. 155–170; Thor B. Kielland: «De norske «kongehorn» i det danske Nationalmuseum», særtrykk av årbøker for Nordisk Oldkyndighet og Historie 1935; Jørgen Olrik: Drikkehorn og sølvtøy i det danske Nationalmuseum, s. 13–14, Kbh. 1909; utst. kat. 1922, s. 56–58. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: DN II nr. 458, DN XII nr. 105, DN II nr. 453, 458, DN VII nr. 312, DN XI nr. 64, DN XII nr. 179; Kielland s. 498–499; Wallem: Håndverkere som rådmenn s. 51–52; Wallem: Gullsmeder s. 44; Steinness: s. 233–236; Olaf Sollied: Bergenske Raadmænd i Middelalderen, Bergens historiske forenings skrifter nr. 32, Bergen 1926, s. 49–53; Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NSHT 8, s. 276–279. Arbeider: Ingen kjent.

Pål Arnfinnsøn, sønn av Arnfinn Brattsøn og eide

Johannes Av Bordeaux, nevnt i 1327 som gullsmed i

omkring 1450 eiendommen Grisen, og mulig også Skidagard etter ham. Død før 1413 da han nevnes som avdød ved stadfesting av makeskiftet for hans eiendom Grisen.

Bergen. De pavelige sendemenn hadde da deponert en sum penger hos ham.

Kilder: Reg. Norv. IV nr. 542. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: Kielland s. 498–499; Steinness: s. 233–236; Olaf Sollied: Bergenske Raadmænd i Middelalderen, Bergens historiske forenings skrifter nr. 32, Bergen 1926, s. 49–53; Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NSHT 8, s. 276–279; DN III nr. 510, DN XII 150, 182; Bernt Lorentzen: Gård og grunn i Bergen i middelalderen, Bergen 1952, s. 166, 250. Arbeider: Ingen kjent.

Arnbjørn Gullsmed, selger i 1334 sin eiendom i Eide,

Hosanger sokn til abbed Heming i Munkeliv. Hustruens navn var Gunhild.

Kilder: Reg.Norv. IV nr. 1044, DN XII nr. 83; Kielland s. 498–499. Arbeider: Ingen kjent.

Hans Homvelt, tysk gullsmed. Navngitt i klage datert 1449 fra tyske kjøpmenn i Bergen til hansabyenes rådsendebud og til Lübeck. Det klages over egne håndverkere i Bergen.

Osmund/Åsmund Gullsmed, i brev datert oktober

1338 til biskop Salomon i Oslo lover biskop Håkon i Bergen ham småhunder som skal sendes til ham med Aasmund gullsmed. I brev fra biskop Håkon i Bergen datert 1340 angående myntens sølvgehalt nevnes Osmund gullsmed, som antas å være den samme. I fehirden av Tønsbergs testamente fra 1320 nevnes en brase med safir laget av Asmund gullsmed, dette er trolig en annen gullsmed. Ref. Norsk Sølv I s. 143.

Kilder: Kielland s. 498–499; NGL II s. 644. Arbeider: Ingen kjent.

Johan Van Ecken, tysk gullsmed. Navngitt i klage

datert 1449 fra tyske kjøpmenn i Bergen til hansabyenes rådsendebud og til Lübeck. Det klages over egne håndverkere i Bergen.

Kilder: DN VIII nr 115; Reg.Norv. V nr. 330; DN XVI nr. 2. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: Kielland s. 498–499; NGL II s. 644. Arbeider: Ingen kjent.

Bratt Aslakson, står i 1346 som eier av gården Skidagard v/Gullsmedstredet og sannsynligvis også naboeiendommen Grisen der Hallgrim gullsmed tidligere kan ha bodd. Han kan ha vært gullsmed og blitt utlært av Hallgrim. Sønnen Arnfinn Brattsøn og sønnesønnen Pål Arnfinnsønn var begge gullsmeder.

Swarte Hans, tysk gullsmed. Navngitt i klage datert 1449 fra tyske kjøpmenn i Bergen til hansabyenes rådsendebud og til Lübeck. Det klages over egne håndverkere i Bergen. Han kalles en av amtets oldermenn. Hans/Johannes Swarte er registrert i Lübeck med eget verksted. Oppført i register for gullsmeder 1400–1419. Denne kan ha forbindelse med gullsmeden i Bergen.

Kilder: Steinness s. 233–237; DN XXI nr. 74. Arbeider: Ingen kjent.

33

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 33

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Hans Gullsmed, i slottsregnskapene nevnes

Kilder: Kielland s. 498–499; NGL II s. 643, 644, 646: Warncke s. 119. Arbeider: Ingen kjent.

gullsmeden flere ganger mellom 1518 og 1521. Han får betalt for arbeider som et skålebelte, en bondering og en monstrans. Sistnevnte, som skulle til Bø i Valdres, ble senere forgylt. Han kjøper også sølv på slottet. Han kalles en gang Hans Gullfester.

Titke, tysk gullsmed. Navngitt i klage datert 1449 fra

tyske kjøpmenn i Bergen til hansabyenes rådsendebud og til Lübeck. Det klages over egne håndverkere i Bergen.

Kilder: Kielland s. 498–499; NGL II s. 644. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: Grieg: Norske og tyske gullsmeder s. 152; Grieg: Bergenske gullsmeder: s. 14; Grieg: Norske og tyske håndverkere, s. 152; Wallem: Gullsmeder s. 46; NRoJ I s. 92, 139, 153, 194, 246, 289, 481, 491, 554, 556, 563, 596, 598, II s. 540, 563, V s. 33; DN VI nr. 730. Arbeider: Ingen kjent.

Kort Burmester, tysk gullsmed. Navngitt i klage datert 1449 fra tyske kjøpmenn i Bergen til hansabyenes rådsendebud og til Lübeck. Det klages over egne håndverkere i Bergen. Han kalles en av amtets oldermenn.

Hans Nijgevijgent, en av gullsmedenes representanter når regler om stempling og lødighet for sølvarbeider ble fastsatt i april 1537. Mulig identisk med Hans Gullsmed, nevnt 1518–1521.

Kilder: Kielland s. 498–499; NGL II s. 644, 646. Arbeider: Ingen kjent.

Niels Gullsmed, var rådmann i byen i 1494, og i 1520

Kilder: DN VI nr. 730; Wallem: Gullsmeder s. 46; Kielland s. 500–501. Arbeider: Ingen kjent.

nevnes han i regnskapene for Bergenhus. Han bodde da på Gullsmedstedet. I 1521 er Niels Gullsmeds gård oppført i skattelistene, men han var da trolig ikke lenger i live.

Carsten Smedeken/Smedicken, i 1520 kjøper

Carsten gullsmed flere ganger sølv på Bergenhus, og han bodde på Gullsmedstredet. Han var en av gullsmedenes representanter når regler om stempling og lødighet for sølvarbeider ble fastsatt i april 1537. Mulig sønn av Hinric Smedeken, oldermann for de tyske skreddere i byen i 1475.

Kilder: Kielland 500–501; NRoJ II s. 631; DN I nr. 981; Grieg: Norske og tyske håndverkere, s. 152; Wallem: Rådmenn s. 53; Wallem: Gullsmeder, s. 45. Arbeider: Ingen kjent.

Hermen Gullsmed, nevnes i slottsregnskapene for Bergenhus for 1517/1518 da han kjøper voks på slottet, og i 1518/1519 registreres hans utbetalte lønn for arbeid i de samme regnskapene. Han bodde på Gullsmedstredet.

Kilder: Kielland s. 500–501; Wallem: Gullsmeder s. 46; NRoJ I s. 551, 595; DN VI nr. 730; Bøgh: notater; Grieg: Norske og tyske håndverkere, s. 152. Arbeider: Ingen kjent.

Guldsmedkone Fra Stranden, i 1522 kjøper «Guldsmed konenn offuer strandt» en tønne korn fra kongsgården. Ukjent hvilken guldsmedenke som menes, men det må være enke etter en av de ikkehanseatiske gullsmedene som bodde på strandsiden.

Kilder: Kielland 500–501; NRoJ I s. 35, 321; Grieg: Bergenske gullsmeder, s. 14; Bøgh, notat. Arbeider: Ingen kjent.

Henrik Spre(T)Fisk, nevnes i slottsregnskapene 1516–1520. Han kjøper sølv og voks og han får betalt for et sølvkors han har laget. Hans navn skrives oftest Sprefisk som trolig er det riktige. Bodde på Gullsmedstredet.

Kilder: NRoJ V s. 30. Arbeider: Ingen kjent.

Otte Eckhoff/Eithoft, en av gullsmedenes

Kilder: Kielland 500–501; NRoJ I s. 35, 64. 78, 91, 133, 152, 481, II s. 539; Grieg: Bergenske gullsmeder s. 14; Wallem: Gullsmeder s. 45. Arbeider: Ingen kjent.

representanter når regler om stempling og lødighet for sølvarbeider ble fastsatt i april 1537.

Kilder: DN VI, nr. 730.Kielland s. 500–501. Arbeider: Ingen kjent.

Kort Sele/Sile, gullsmeden kjøper i følge slotts-

regnskapene smør, talg og sølv på slottet i perioden 1518–1522. Han kalles i 1521 Kort Sile, i 1522 Kort Sele gullsmed.

Donckleff Brant/Brand, en av tyske gullsmeder

som i 1559 sluttet forlik med amtmannen på Bergenhus, Christoffer Valkendorf.

Kilder: Kielland s. 500–501; Wallem: Gullsmeder s. 45–56; Grieg: Bergenske gullsmeder s. 14; Grieg: Norske og tyske gullsmeder s. 152; NRoJ I s. 90–91, 185, 263, 288, II s. 564, III s. 550. Arbeider: Ingen kjent.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 34

Kilder: Kielland s. 500–501; DN V nr. 1133. Arbeider: Ingen kjent.

34

26/09/13 10.27


Hinrick Holtscher, en av de tyske gullsmedene som

Pawel Westuale, en av de tyske gullsmedene som

i 1559 sluttet forlik med amtmannen på Bergenhus, Christoffer Valkendorf.

i 1559 sluttet forlik med amtmannen på Bergenhus, Christoffer Valkendorf.

Kilder: Kielland s. 500–501; DN V nr. 1133. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: Kielland s. 500–501; DN V nr. 1133. Arbeider: Ingen kjent.

Ukjente Hanseatergullsmeder Mariakalkens Mester, Mariakirkens eldste

alterkalk har mesterstempel med form som et bumerke. Stempelet er slått to ganger under kalkens fot der også det hanseatiske kontors våpen og et skip er inngravert. Mesteren er ukjent. Kalken er av Kielland datert til 1400-tallets andre halvdel. Kalken har det hanseatiske kontors våpen støpt og påloddet på utsiden av foten, i tillegg til våpenet som er inngravert på fotens innside. Mens bumerket og muligens kontorets våpen på innsiden viser til mesteren, er det støpte våpenet et tegn på at dette var hanseatenes egen kirke og at kalken var donert av kontoret og kanskje også deres eiendom. Mariakirken hadde ytterligere to kalker, den eldste av disse har også det hanseatiske kontors våpen støpt og påloddet fotens utside, men ingen stempler. To eksisterende patener til de tre nevnte kalkene har det hanseatiske våpen stemplet i ytterkant på undersiden. Stemplene er relativt store og er ikke mesterstempler. Disse er også trolig eiermerker eller viser donator.

69 Stempel 67, 68: Mesterstempel, eldste alterkalk.

Ukjent Hanseatermester I Arbeider: PE: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, øvre bånd påloddet ranke.

70

Ukjent Hanseatermester II

Kilder: Kielland s. 38, 233–235, ill. 303,304, 306–308; Liden/ Magerøy: Norges kirker s. 106; Thv. Krohn-Hansen: Det hanseatiske kontors våben på Mariakirkens patener. Gullsmedkunst 1937 nr. 1, s. 3–5; Utst.kat. 1937, s. 15.; Utst.kat. 1922 s. 20–21, 27; Kielland: Den kronede tørrfisk, s. 140. Arbeider: KIRKER: Alterkalk og disk, Mariak. BM.

Kilder: Kielland: Den kronede tørrfisk, s. 135, 136. Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter engle­ fig., nedre bånd snodd, øvre bånd påloddet ranke, rasleringer, OK. PE: 2 hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter englefig., nedre bånd snodd, øvre bånd støpt ranke, ringer, do. tidl. Falk Simons saml.

72 65

66

67

68

35

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 35

71

73

74

75

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Ukjent Hanseatermester V Arbeider: PE: Kroneskje m/hanseatiske kontors våpen, forgylt krone, vridd skaft.

83

84

Ukjent Hanseatergullsmed VI Kilder: Kielland: Den kronede tørrfisk, s. 137. Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter stående løver, nedre bånd snodd, øvre bånd støpt ranke, rasleringer, OK. PE: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter stående løver, nedre bånd snodd, øvre bånd støpt ranke, rasleringer.

85

86

87

Ukjent Hanseatermester VII Arbeider: PE: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter englefig., nedre bånd støpt ranke, øvre bredere støpt ranke, ringer for oppheng av rasleringer.

Hanseaterbeger av ukjent hanseatermester VIII. H. 15,3 cm. PE

Ukjent Hanseatermester III Arbeider: PE: 2 hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter løvefig., nedre bånd snodd, øvre bånd støpt ranke, rasleringer.

88

89

Ukjent Hanseatermester VIII

76

77

Arbeider: PE: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter kuler, nedre bånd snodd med påloddet fabeldyr, øvre bånd støpt ranke, ringer. Stempel her mulig feilslått.

78

Ukjent Hanseatermester IV Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger, føtter bjeller, nedre bånd riflet, øvre bånd støpt ranke, masker og løv, VK; hanseaterbeger m/ hanseatiske kontors våpen, mus. USA. PE: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter englefig., nedre bånd snodd, øvre støpt ranke, rasleringer.

90

91

Ukjent Hanseatermester IX Arbeider: PE: Hanseaterbeger m/hanseatiske kontors våpen, føtter englefig., nedre bånd riftlet, øvre bånd støpt ranke, ringer.

79

80

81

82

92 Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 36

36

26/09/13 10.27


Tyske mestere, arbeider med norsk tilhørighet Arbeider: PE: Hanseaterbeger m/Lübecks bymerke, føtter bjeller, nedre bånd tvunnet, øvre bånd m/løvemasker, tidl. Anders Zorns silversaml.; skje m/Lübecks bymerke dat. 1579, m/norsk/dansk inskripsjon, vridd skaft, skaftavsl. to kjeruber, tidl. Falk Simons saml.

Heyne Schrøder, virksom i Lübeck mellom 1515

og 1545.

Kilder: Sigurd Grieg: «Bredsgårdens gave til Røst kirke», Viking 1964, s. 83–118; Warncke, s. 151, 152. Arbeider: KIRKER: Alterkalk og disk m/Lübecks bymerke, Røst k.

97

98

99

100

Ukjent Tysk Mester III 93

94

Arbeider: KIRKER: Alterkalk og disk dat. 1613 m/Bremens bymerke, Gml. Gimmestad k.

Ukjent Tysk Mester I Arbeider: KIRKER: Alterkalk m/Lübecks bymerke, Flåm k.

101

95

102

Ukjent Tysk Mester IV

96

Arbeider: MUSEER: Kroneskje, kantet skaft, grav. St. Olav med draken i skjebladet, m/Lübecks bymerke, OK.

Ukjent Tysk Mester Ii, trolig identisk med gullsmed

Hans Wessel.

Kilder: Warncke, s. 170–174.

103

104

Ukjente Bergensmestere før 1650 Vikedalkalkens Mester, gullsmed som laget

alterkalk for Vikedal kirke i Ryfylke. Et relativt stort antall arbeider er registrert med hans stempel. Ut fra gjenstandenes utførelse synes mesteren å høre hjemme i Bergen og var virksom tidlig på 1600-tallet.

105

106

107

108

109

110

Ukjent Bergensmester I, ukjent gullsmed virksom i 1500-tallets siste halvdel eller omkring 1600.

Kilder: Bergen 1968; Arvesølvet, s. 28, 29. Arbeider: KIRKER: Alterkalk, Vikedal k. MUSEER: Drikkekanne, renessans, NF; skje, NK; hanseaterbeger, 2 kuleskjeer m/vridd skaft, alle VK; kroneskje, Stav.Mus. PE: Drikkekanne, protobarokk; hanseaterbeger; beger delv. forgylt, drevet dekor m/masker nedre del; 3 kuleskjeer m/vridd skaft. Stemplet er oppført i Norsk Sølv bd 1, stpl 2107–01

Arbeider: MUSEER: Kuleskje m/delvis vridd skaft, V&A Mus., London

37

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 37

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Hanseaterbeger av ukjent bergensmester V. H. 18 cm. OK

Rømer av ukjent bergensmester XIII. H. 8,5 cm. PE

PE: Hanseaterbeger, føtter englefig., snodd nedre bånd, øvre bånd glatt, rillet, masker som oppheng for ringer, bajonettfatning.

omkring 1600. Stempelet er også registrert på arbeid med Lübecks bymerke. Gullsmeden har altså tilknytning til Lübeck. Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger, VK. PE: Hanseaterbeger; kroneskje; kuleskje m/vridd skaft m/Lübecks bymerke.

111

Ukjent Bergensmester II, ukjent gullsmed virksom i 1500-tallets siste halvdel eller omkring 1600. Stempelet er registrert preget inn i gjenstand, men også som uthevet.

116

Ukjent Bergensmester V, ukjent gullsmed virksom

Arbeider: PE: Drikkekanne, renessanse; kjerubskje; kuleskje; do. m/bymerke.

112

i 1500-tallets siste tiår.

Kilder: Kielland: Den kronede tørrfisk, s. 140. ARBEIDER: MUSEER: Hanseaterbeger m/bymerke, St. Olavsfig. som føtter, støpt, riflet nedre bånd, øvre bånd støpt ranke, rasleringer, OK; drikkehorn m/sølvbeslag, BM; kuleskje m/vridd skaft, VK. PE: Hanseaterbeger, føtter englefig., nedre bånd snodd, øvre bånd støpt ranke; kuleskje m/delvis vridd skaft m/bymerke; skje m/ skrått avsluttet skaft; skje, mul. kroneavsl. dat. 1612 m/bymerke.

113

Ukjent Bergensmester III, ukjent gullsmed virksom trolig i 1500-tallets siste halvdel. Arbeider: KIRKER: Alterkalk m/bymerke, Oppstryn k. PE: Kuleskje; spenner til belte oppsydd på tøy.

114

Det hevdes at mesterstempelet også er registrert med det hanseatiske kontors våpen.

117

115

Ukjent Bergensmester IV, ukjent gullsmed med initial R eller K, virksom i 1500-tallets siste halvdel eller

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 38

118

119

120

121

122

Ukjent Bergensmester VI, ukjent gullsmed virksom

1600–1650.

38

26/09/13 10.27


Arbeider: PE: Drikkekanne m/bymerke, tidl. Falk Simons saml.

123

Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger, føtter løver, nedre bånd snodd, øvre bånd støpt bladranke, OK.

131

124

Ukjent Bergensmester VII, ukjent gullsmed med

132

Ukjent Bergensmester XI, ukjent gullsmed med

initial H virksom omkring 1550–1600. Mulig stempel for Henrich Høyer d.e.

initialer bl.a. H, virksom tidlig 1600-tall.

Arbeider: PE: Rømer m/bymerke; kuleskje m/bymerke, delvis vridd skaft, glatt kule m/spir.

Kilder: Kielland: Den kronede tørrfisk, s. 139. Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger, føtter løver, nedre bånd snodd, øvre bånd støpt blomsterranke, bajonettfatning, BM. PE: Hanseaterbeger, føtter løver, øvre bånd støpt ranke, bajonettfatning; kuleskje, vridd skaft.

133

Ukjent Bergensmester XII, ukjent gullsmed,

125

virksom omkring 1600.

126

Arbeider: PE: Kuleskje m/delvis vridd skaft, glatt kule m/spir, gravert IHS i skjebladet.

Ukjent Bergensmester VIII, ukjent gullsmed med initial H virksom omkring 1550–1600. Mulig stempel for Henrich Høyer d.e. Arbeider: PE: Hanseaterbeger, føtter klokker, øvre bånd støpt ranke, 3 masker.

134

135

Ukjent Bergensmester XIII, ukjent gullsmed med initialer H. Virksom omkring 1600. 127

128

Arbeider: PE: Rømer m/bymerke.

Ukjent Bergensmester IX, ukjent gullsmed med initialer mulig ML, virksom tidlig 1600-tall. Arbeider: PE: Hanseaterbeger; rømer; kuleskje, do. m/vridd skaft, glatt kule m/spir.

136

137

138

Ukjent Bergensmester XIV, ukjent gullsmed med initialer AS. Virksom omkring 1600. 129

130

Arbeider: PE: Kjerubskje m/bymerke.

Ukjent Bergensmester X, ukjent gullsmed med initial R, virksom tidlig 1500-tall. Jft. stempel tillagt Reiner Reinertsen. Kilder: Kielland: Den kronede tørrfisk, s. 139.

139

39

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 39

140

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Ukjent Bergensmester XV, ukjent gullsmed.

Ukjent Bergensmester XVI, ukjent gullsmed.

Virksom omkring 1600. Kan også knyttes til NordvestNorge og Trondheim.

Virksom omkring 1600.

Arbeider: MUSEER: Kuleskje m/delvis vridd skaft, VK.

Arbeider: MUSEER: Kuleskje m/delvis vridd skaft, VK.

142

141

Ukjent Bergensmester XVII, ukjent gullsmed.

Virksom omkring 1600.

Arbeider: MUSEER: Kuleskje m/vridd skaft, VK.

143

144

Ukjent Bergensmester XVIII, ukjent gullsmed.

Virksom omkring 1639. Arbeider: PE: Voluttskje dat. 1639.

145

Ukjent Bergensmester XIX, ukjent mester virksom

omkring 1570–1600.

Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger, englefig. som føtter, snodd nedre bånd, øvre bånd profilert m/masker og ringer, SB.

146

147

Ukjent Bergensmester XX, ukjent mester med

initial H virksom 1550–1600.

Kilder: GG nr. 260. Arbeider: PE: Hanseaterbeger, løver som føtter, snodd nedre bånd, støpt ranke som øvre bånd m/to dyrehoder m/ringer.

148 Kuleskje av ukjent bergensmester XII. L. 15 cm. PE

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 40

40

26/09/13 10.27


Ukjent Bergensmester XXI, ukjent gullsmed

Mulig Ukjent Bergensmester, ukjent gullsmed virk-

virksom omkring 1610/1620. Mulig stempel tilhørende Hermen Berentzenn.

som tidlig 1600-tall. Stempelet likner stpl. nr. 8015, i Chr. Bøje bind 3, danske bumerker. Her vises til renessanse drikkekanne dat. 1636 og jordfunnen skje fra Falster.

Arbeider: PE: Drikkekanne.

Arbeider: MUSEER: Hanseaterbeger, OK.

149

150 151

152

Bergensmestere Kilder: Absalon Pederssøns dagbok s. 10; BGL I; KoH/K s. 15, 50; Bøgh: Meddelelser s. 7; Borgerbok; Guddal s. 18. Arbeider: Ingen kjent.

Johan Lampe, tok borgerskap som gullsmed i 1558,

og var det nye laugets oldermann i flere perioder mellom 1571 og 1596. Han nevnes som vurderingsmann i en arvetvist i 1599. Han siste læredreng er innført i 1606. Enken Marige/Maren drev verkstedet etter hans død. Wyndeler Lampe, som trolig var hans sønn, ble gullsmed utlært i farens verksted. Albret Lampe som også sto læretid i hans verksted ble gullsmed i Trondheim.

Bertil Gullsmed, døde 4. mai 1564. Han er ikke funnet nevnt i andre kilder. Kilder: Absalon Pederssøns dagbok, s. 79. Arbeider: Ingen kjent.

Hans Simensen, en av laugets første medlemmer,

nevnt i 1568. Ikke oppført i borgerboken, og heller ikke nevnt i laugsprotokollen.

Kilder: Borgerbok s. 98; BGL I; K-HoK. s. 23, 51; Rådstueprot. 1592– 94; No. Herredags-Dombøger V s. 196–199; Bøgh: Meddelelser s. 7. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: K-HoK s. 15, 51, BGL I; Borgerbok; Guddal s. 18. Arbeider: Ingen kjent.

Johan Froijar/Froiaer, tok borgerskap som

gullsmed i 1558. Oldermann i lauget 1574–75, og 1592–96. Lånte i 1592/94 en pengesum av gullsmed Harmen Boris. Nevnes sammen med Peter Solth i en rettssak i 1597. Han skriver inn sin siste læredreng i 1600. Enken Genette fortsatte verkstedet etter hans død og skriver inn læredreng i 1607. Hildeman Froijar og Johan Johansøn Froijar ble begge utlært hos ham og var trolig hans sønner.

Jørgen Gullsmed, nevnt i 1561 da hans hus ble

ødelagt i brannen; nevnes igjen i 1565. Det er uvisst hvem kilden viser til, det kan ikke utelukkes at det menes Johan Lampe eller Johan Froijar. Ikke funnet nevnt i andre kilder.

Kilder: Absalon Pederssøns dagbok s. 79, 102. Arbeider: Ingen kjent.

Jens Gullsmed, nevnt første gang 1564, og igjen i dag-

Kilder: BGL I; Borgerbok s. 98; K-HoK. s. 15, 20, Bøgh: eldste dokumenter s. 12; Bøgh meddelelser s. 7; Lensregnskap Bergenshus, sakefall; Rådstueprotokoll Bergen 1592–94. Arbeider: Ingen kjent.

bok for 1565. Dette året døde hans datter. Gullsmeden var personlig bekjent av Absalon Pederssøn Beyer. Som for ovennevnte er det uvisst hvem det vises til, og det kan ikke utelukkes at dette er kjent gullsmed som Johan Lampe eller Johan Froijar.

Knud Tostensen, Knut gullsmeds hus var ett av dem

som ble ødelagt i bybrannen i 1561. Han var en av de første laugsbrødrene og en av dem som hadde vært i forhandlinger med myndighetene før laugets opprettelse. Han nevnes bare i laugsprotokollen i forbindelse med at han var oldermann 1574–1575. Hans navn er ikke oppført i borgerboken.

Kilder: Absalon Pederssøns dagbok s. 84, 102. Arbeider: Ingen kjent.

Hollandsk Gullsmed, døde i Bergen i juni 1564. Ut fra kilden fremgår det at han var kjent i byen. Kilder: Absalon Pederssøns dagbok s. 84. Arbeider: Ingen kjent.

41

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 41

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Henrick Hoijer/Høijer D.E., betaler i 1567 og i 1585

Kilder: BGL I; K-HoK s. 15, 51; Bøgh: Meddelelser s. 7; Absalon Pederssøns dagbok s. 171. Arbeider: Ingen kjent.

leie for den grunn der han bor, nevnt også i 1567 i en sak der hans dreng ble slått av en annen, og han var altså i virksomhet på denne tiden. Deltok på forhandlinger om laugets stiftelse, og var en av laugets to første oldermenn, mellom 1568 og 1571. Nevnt som avdød i 1593. Hustruen Arrent Hermansdatter ble senere gift med gullsmed Harmen Boris. Sønnen Kort Høyer ble også gullsmed.

Jacob Meybom, var blant de første laugsmedlemmene

fra 1568 og mester før dette. Han var oldermann i lauget i tre perioder mellom 1572 og 1588. Han hadde flere læredrenger, den siste ble innskrevet i 1593. I 1596 er han ikke lenger nevnt blant gullsmedene og trolig ikke lenger virksom.

Kilder: Lensregnskaper Bergenhus, Bøgh: Meddelelser s. 7, 44; Rådstueprot. 1592–94; K-HoK s. 50; No. Herredags Dombøger V s. 196–199. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 7, Bøgh: eldste dokumenter s. 12, 44, K-HoK s. 15, 51–52; GG s. 36; Storesund: Norske Sølvskjeer s. 30; GG s. 36. Arbeider: PE: Kuleskje m/delvis vridd skaft, IHS gravert i skjeblad, påloddet madonnafigur på skaft; mul. skje dat. 1590 m/bymerke.

Hindrich Dick, tok borgerskap som gullsmed i 1567 og var en av laugets første mestere. Han var oldermann 1576–77. Han har bare registrert en læredreng, nemlig Carsten Dick, som trolig var hans sønn. Han betalte leie av grunn i 1585 og igjen av grunn tilhørende Korskirken omkring 1600. Han mottok bidrag fra laugets fattigbøsse i 1601 og 1602. Laugskassen støttet også enken, Ellen, ved hans begravelse i 1602.

157

Frederich Sten, var blant de første laugsmedlemmene i 1568. Han er innskrevet i borgerboken uten årstall, men før 1581. Skrev inn flere læredrenger i laugsprotokollen, den siste i 1589, og var oldermann 1572–1574. Han leier grunn i Hollenderstredet i 1569 og dette er igjen registrert i 1577, videre nevnes han i en personstrid i 1571. I 1596 er han ikke oppført blant gullsmedene. Hans navn er oppført i 1600, og igjen i 1628/28 ved leie av grunn, men gullsmeden kan da være død og leien viser til tidligere forhold, eller til familien.

Kilder: BGL I; Borgerbok; K-HoK s. 15, 20, 51; Bøgh: Meddelelser s. 8, 44; Jordebok Bergen bispedømme 1600. Arbeider: Ingen kjent.

Christofer Kruse, en av laugets første mestere fra 1568, og sammen med Hendrick Høijer var han laugets første oldermann 1568–1571. Han registrerte flere læredrenger og den siste ble innskrevet i 1599. Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 7, 45; K-HoK s. 51. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: Borgerbok; BGL I; Bøgh: eldste dokumenter s. 12, 44; Bøgh: Meddelelser s. 7; K-HoK s. 15, 51; Asgaut Steinness: Husgrunnar og folk på Hollenderstretet i Bergen, Bergens historiske Forening, Skrifter nr. 67 s. 71, 86; Bergenshus slottsregnskaper; Absalon Pederssøns dagbok s. 214. Arbeider: Ingen kjent.

Reiner Reinertsen, en av laugets første mestere fra

1568. Han var oldermann fra 1571 til 1572.

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 8, 44; K-HoK. s. 15, 50; Norheim: Sølvbeger s. 28. Arbeider: PE: Hanseaterbeger m/englefig. som føtter, riflet nedre bånd m/ masker og ringer, øvre bånd støpt ranke m/ringer. Stemplet to ganger. Jft. stempel tillagt ukjent Bergensmester XI.

153

154

155

Berent Fanecken/Phanicken, tok borgerskap som gullsmed i 1575. Han var oldermann i lauget i 1576–77 og 1585–86, og nevnes i laugsprotokollen siste gang i 1602. I 1611 blir han nevnt som avdød. Kilder: Borgerbok, BGL I; Bøgh: eldste dokumenter s. 44, K-HoK s. 20, 52. Arbeider: Ingen kjent.

156

Hyldeman Dock, var en av laugets opprinnelige mestere, men ikke nevnt etter stiftelsen i 1568. Den gullsmed som ble begravet i 1569 iflg. Absalon Beyer kan ha vært ham.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 42

Cornelius Hinrichsen, nevnt første gang i 1571, og

han var oldermann i lauget i flere perioder mellom 1575 og 1590. Han tok borgerskap som gullsmed i 1583. Han nevnes blant mestrene i 1596, og skriver

42

26/09/13 10.27


inn læredrenger frem til 1600. Samme år dør gullsmeden og laugs­protokollen forteller om de enkelte laugs­brødrenes bidrag til begravelsen. Jan/Johan Corneliszen begynte sin læretid hos ham, dette er trolig hans sønn. Kilder: Borgerbok; BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 8, 44; Utst. kat. 1968 s. 39; K-HoK s. 25, 52, 54. Arbeider: MUSEER: Kjerubskje, NF. PE: 2 kuleskjeer m/vridd skaft; 2 kjerubskjeer, skje m/uregelmessig, nær skrå skaftavsl.

158

159

160

161

Hermen Berentzenn, tok borgerskap som gullsmed

i 1576. Han var oldermann i lauget 1577–78 og 1586–88. Han er nevnt i 1596, og siste gang i 1603. Gullsmed Harmen Boris virket i Bergen i samme periode som Berentzenn og har samme initialer. Registrerte arbeider er tillagt Boris ut fra kjente opplysninger og lengre virketid. Kilder: Borgerbok; BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 8, 44; K-HoK s. 20, 52. Arbeider: Ingen kjent.

Lauritz Gullsmed, skipper Lauritz Gullsmed er omtalt i slottsregnskap for Bergenhus sommeren 1577. Han blir betalt, og varer sendes med ham til København. Mulig dansk gullsmed.

Kroneskje av Harmen Boris. L. 13 cm. PE PE: Hanseaterbeger m/bajonettfatning og lokk; skje, 3 kuleskjeer m/vridd skaft, 2 do. m/bymerke ; 7 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. m/bymerke, do. m/bymerke dat. 1594; 2 kjerubskjeer; voluttskje.

Kilder: Bergenhus slottsregnskap. Arbeider: Ingen kjent.

Hans Threkill, tok borgerskap som gullsmed i 1578, men virket trolig også før denne tid. Han registrerte bare én læredreng, og nevnes i laugsprotokollen én gang utover dette, nemlig når han i 1583 betaler penger til laugskassen. I 1592 er han nevnt da han klager på et kjøp han har gjort. I 1600 betaler han grunnleie for eiendom liggende ved det nye armehus, men han er ikke funnet registrert senere. Et relativt stort antall gjenstander er registrert etter ham og virketiden er trolig utover den perioden han er oppført i kildene.

162

163

164

Harmen/Hermen Boris/Børgessøn (Thønnissøn), tok borgerskap som gullsmed i 1583, og var

gift med Henrick Høijers enke. Han var oldermann i flere perioder mellom 1583 og 1611, men han har ikke registrert læredrenger i laugsprotokollen. Han var en formuende borger, og i 1605 en av dem som bidro til Domkirkens gjenoppbyggelse. Han var også lagrettsmann. Omtales i 1617 av to av sine egne som å ha «pungen fuld» og kunne lage opp varer for salg om sommeren og på markeder. Betaler grunnleie til Domkirken i 1618. I 1622 ble det holdt rettssak vedr. arv

Kilder: Borgerbok; BGL I; Rådstueprotokoll Bergen 1592; K-HoK s. 53–55; Bøgh: Meddelelser s. 8; Jordebok Bergen bispedømme 1600; Utst. kat. 1968. Arbeider: MUSEER: Drikkekanne, 4 kuleskjeer m/vridd skaft, 2 do. m/ bymerke, SB; rømer, OK; kuleskje, do. m/bymerke, BM; kroneskje, NM, Sth.; hanseaterbeger m/lokk, Focke-Museum, Bremen.

43

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 43

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Praktfat av Rørich Giligsen. Det eneste fatet av denne typen som er registrert fra Bergen og det har klart tyske forbilder. Diam. 19,5 cm. PE

etter ham, og han var følgelig død på dette tidspunkt. Gullsmeden kalles da Harmen Boris Thønnissøn. I rettssak mot en tidligere fogd i Nordfjord i 1624 går det frem at fogden hadde kjøpt kalk og disk hos Harmen Boris; disse var da i Gimmestad kirke. Gullsmed Hermen Berentzenn virket i Bergen i samme periode som Boris og har samme initialer. Registrerte arbeider er tillagt Boris ut fra kjente opplysninger og lengre virketid.

Rørich Giligsen/Jeliszen, fremviste sitt mesterstykke for lauget ved St. Hans-tid i 1586 og tok borgerskap samme år. På denne tid betaler han allerede leie for grunn ved Lungegårdsvann. Han hadde læredrenger fra 1588, og den siste drengen ble innskrevet i 1615. Han var oldermann i flere perioder fra 1590. Som Harmen Boris blir han omtalt som formuende, og han var også lagrettmann. Gullsmeden døde omkring 1620, og Johan Schluter kjøper dette året en gjenstand etter ham. To gjenstander, en bolle med sølvbeslag og en kuleskje er stemplet med en enkel R i tillegg til kjent mesterstempel.

Kilder: Borgerbok; BGL I; K-HoK s. 55; Rådstueprotokoll Bergen; lensregnskap Bergen; Bøgh: Meddelelser s. 8; No. Riksregistranter IV s. 120; Guddal s. 42. No. Herredags Dombøger I s. 10–11, V s. 196–199, VI s. 97–106, VII s. 15; Guddal s. 41–42, Utst.kat. 1968.

Kilder: Borgerbok; BGL I; Lensregnskap Bergenhus 1585, 1598/99,1614/15; Bøgh: Meddelelser s. 8, 44; K-HoK s. 56, 61; No. Herredags Dombøger. I 4.r. s. 622; R.W. Ligtbown: Catalogue of Scandinavian and Baltic Silver, V&A Mus. 1975, s. 85, 86. Arbeider: KIRKER: alterkalk, Gjerstad k. Hordaland; alterkalk, Olden g. k.; alterkalk, Bygstad k., Sogn; disk, Kvamsøy k., Sogn; disk, Underdal k., Sogn; alterkalk m/bymerke, tidl. Vikør k., nå PE. MUSEER: Kuleskje, BM; hanseaterbeger, kuleskje m/vridd skaft, do. m/bymerke, do. m/rett skaft, 2 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, kjerubskje, alle SB/VK; bolle m/sølvbeslag, stpl. også R, V&A Mus., London.

Arbeider: KIRKER: Alterkalk og disk, Loen k. MUSEER: Drikkekanne, hanseaterbeger, begge VK. PE: Drikkekanne; 2 hanseaterbeger; kroneskje m/vridd skaft, do. m/delvis vridd skaft; 2 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. dat. 1589; skje dat. 1584.

165

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 44

166

167

168

44

26/09/13 10.27


PE: Drikkekanne, praktfat m/bymerke; hanseaterbeger, do. m/ bymerke; skje, 2 kuleskjeer m/vridd skaft; 5 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do stpl. også R, 2 do. dat. hhv. 1587, 1611; 3 kuleskjeer m/delvis vridd skaft m/bymerke; 2 kjerubskjeer, do. m/bymerke.

183

184

185

186

Stempel 186: Stempelform 2.

169

170

171

174

172

175

173

Christopher Pepler, var fogd i Nordfjord for Tycho Brahe som lensherre i periodene 1578–86 og 1589–91. Han hadde eiendommer i Bergen. Ble anklaget for ulovlig handel og underslag, og innstevnet til myndigheter i Bergen. I 1598 ber han om nåde hos kong Christian IV og kalles da gullsmed i Amsterdam og også Christopher gullsmed. Hustruens navn var Nelle.

176

Stempel 176: Registrert på trebolle m/sølvbeslag og kuleskje sammen med kjent mesterstempel.

Peter Soet/Solth, tok borgerskap som gullsmed i 1588. Han var oldermann i 1592, og han registrerte fire læredrenger. I november 1598 oppsa han sitt borgerskap. Samme år nevnes Peter gullsmed i en rettssak i byen.

Kilder: No Riksreg. III s 187, 525; Rådstueprotokoll Bergen; Johan Robert Christianson: Tycho’s Island, Cambridge 2000 s. 335–336; Geographers Bibliographical Studies XXVII, 2008, s. 16. Arbeider: Ingen kjent.

Wendeler/Wyndeller Johansen Lampe, hadde

Kilder: Borgerbok; BGL I; K-HoK s. 56; Bøgh: Meddelelser s. 8.; Lensregnskap Bergenhus, sakefall. Arbeider: Ingen kjent.

læretid hos sin far, Johan Lampe. Han innskriver læredrenger fra 1591 og tok borgerskap som gullsmed i 1595. Han lånte penger av laugskassen i 1602 til sitt barns begravelse. Var oldermann i lauget mellom 1603 og 1609. Flyttet til Stavanger og betaler skatt der fra 1613. Se Stavanger.

Michel Plumeion/Bloiman, tok borgerskap i byen i 1590. Det er registrert i laugsprotokollen at han viste sitt mesterstykke i Johan Lampes hus i 1592, men innføringen er usikker. Han hadde flere læredrenger. To av drengene, Jørgen og Jacob, hadde hans etternavn og var kanskje hans sønner. Han var oldermann i flere perioder mellom 1596 og 1611. I 1624 låner han en sum av lauget til hustruens begravelse. Hans navn forekommer stadig i laugsprotokollen, siste gang i 1625. Han skal ha signert et løst dokument datert 1638. Det seneste registrerte arbeid av ham er også datert dette året.

Kilder: BGL I; K-HoK s. 58; Bøgh: Meddelelser s. 9. 44; Bøgh: Eldste dokumenter s. 12; Borgerbok. Arbeider: Se Stavanger, Norsk sølv bind I.

187

Kilder: Borgerbok; BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 8–9; K-HoK s. 56–58; Bøgh: eldste dokumenter s. 12, utst.kat. 1937; GG s 36. Arbeider: MUSEER: Rømer m/bymerke, OK; kjerubskje m/bymerke, NF; beger m/bymerke, skje m/skrått avsl. skaft dat. 1618, BM; 6 kuleskjeer m/vridd skaft, 3 do. m/bymerke, kuleskje m/delvis vridd skaft, kartusjskje dat. 1633, alle SB/VK; kuleskje m/vridd skaft, IHS gravert i skjebladet, V&A Mus., London. PE: Hanseaterbeger, do. m/bymerke; kroneskje, do. m/bymerke; kule­skje, forgylt m/flatt skaft; 4 kuleskjeer m/vridd skaft, 5 do. m/by­ merke, do. dat. 1615; kuleskje m/delvis vridd skaft, 3 do. dat. hhv. 1597, 1632, 1638; skje flatt skaft dat. 1607; 2 kjerubskjeer, do. m/bymerke. Stempel 2: PE: kuleskje dat. 1624 m/bymerke, delvis vridd skaft.

177

178

179

180

181

182

Kort Henricksen Høyer/Hoier, sønn av Henrick Høijer d.e. og stesønn av Harmen Boris. Han hadde læretid hos Christopher Kruse, og var innskrevet for 4 år. Det er usikkert hvilket år han begynte sitt arbeid som gullsmed. Notat i laugsprotokollen sier at han viste sitt mesterstykke hos oldermann Johan Lampe i 1594, men årsangivelsen kan være feil. Han tok borgerskap i 1595, men har antatt læredrenger før dette. Han nevnes i rettssak om arv etter sin far i 1599. I 1602 var han oldermann i lauget, og han er nevnt som borger i byen i 1615, men i 1620 er han ikke blant gullsmedene. Kilder: BGL I; No. Herredags Dombøger V s. 196–99, tillegg s. 628; K-HoK s. 58; lensregnskap 1597/98; Borgerbok. Arbeider: MUSEER: Skråskje dat. 1618 m/bymerke, Stav.Mus.; kuleskje, voluttskje, SB/VK; kuleskje m/vridd skaft, BM; 2 kuleskjeer, NK.

45

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 45

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


PE: Drikkekanne; 2 hanseaterbeger, do. m/bymerke; belte m/ panserkjede m/bymerke; skje, 2 kuleskjeer, 2 do. m/kule m/spir, 2 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. dat. 1590, 2 kuleskjeer m/vridd skaft; 2 voluttskjeer; 2 skråskjeer.

197

188

189

190

191

192

193

200

Jørgen Jørgensen Bleckman D.E., hadde sin

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 46

203

Hinrick Frese/Frijs, nevnes i laugsprotokollen fra 1590. I 1596 tok Hindrick gullsmed borgerskap i byen. I laugsprotokollen nevnes han siste gang i 1602. Kilder: Borgerbok, BGL I; K-HoK s. 20,52; Bøgh: eldste dokumenter s. 12. Arbeider: Ingen kjent.

Hindrick Janszen/Janson, hans mesterstykke

blir betalt i 1593, og han registrerte læredrenger i laugsprotokollen fra 1595. Han nevnes i sakefall i 1597, og han eide grunn i 1598/99. I 1602 mottok enken støtte til hans begravelse. Han kan også være den Hindrich gullsmed som tok borgerskap i 1595, se Hinrick Frese. Kilder: Borgerbok; BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 9; Lensregnskap Bergenhus, sakefall; K-HoK s. 58. Arbeider: Ingen kjent.

Jost Albertszenn Jannynck/Janniche, tok

borgerskap i byen i 1598. Han nevnes som vurderingsmann i en større rettssak i Nordhordland samme år. Han hadde mange læredrenger og lang virketid, og han nevnes jevnlig i laugsprotokollen. Han var laugets oldermann mellom 1618 og 1623. I 1638 skriver enken ut den siste læredrengen fra verkstedet.

Kilder: Bogerbok; BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 9, 44; K-HoK s. 58–59; lensregnskap Bergenhus, sakefall. Arbeider: MUSEER: Belte m/panserkjede, kuleskje m/vridd skaft, NF; kuleskje m/delvis vridd skaft dat. 1621, OK; kjerubskje m/bymerke, voluttskje, do. m/bymerke, BM; drikkekanne, do. dat. 1615 m/ bymerke, 3 kuleskjeer m/vridd skaft, do. m/raslering, do. m/ bymerke, kuleskje m/delvis vridd skaft, do. m/bymerke, skråskje m/bymerke; alle SB.

196

Stempel 1.

Bergen

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 9; K-HoK s. 56. Arbeider: Ingen kjent.

Arbeider Jørgen Bleckman d.e. og Jørgen Bleckman d.y., stempel 2: MUSEER: Drikkekanne dat. 1697 (sek.), OK; drikkekanne, kuleskje m/ delvis vridd skaft dat. 1602; skråskje, alle BM; drikkekanne, lokkskål m to flate grep, 3 kuleføtter på lokket m/bymerke, NK dep. VK; drikkekanne dat. 1658 m/bymerke, belte m/panserkjede, kuleskje m/delvis vridd skaft, voluttskje m/bymerke, skråskje, alle SB/VK. PE: drikkekanne, do. m/bymerke; 2 do. dat. hhv. 1651, 1662; øreskål m/2 flate ører; 4 kuleskjeer m/vridd skaft, do. dat. 1689; 3 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. dat. 1689; 2 kjerubskjeer m/bymerke; 2 voluttskjeer; skråskje m/bymerke; muslingskje; 2 drueskjeer. To stempelformer av dette stempelet. Den brede formen er trolig eldst.

202

199

læredreng i 1597, og var trolig virksom fra omkring 1590. Han var oldermann fra 1599 til 1602, og han er ikke funnet nevnt etter dette.

Arbeider Jørgen Bleckman d.e., stempel 1: MUSEER: Kuleskje m/vridd skaft, NF; voluttskje m/bymerke, kuleskje, SB/VK. PE: Drikkekanne m/bymerke; hanseaterbeger; kroneskje; kuleskje m/delvis vridd skaft m/påloddet figur og kjerubhode, do. m/bymerke; do. dat. 1603 m/raslering; voluttskje dat. 1612.

195

Johan Bodinck/Bødinck, utskriver sin første

Kilder: BLG I; K-HoK s. 58; Borgerbok; Bøgh: Meddelelser s. 9; Guddal s. 39; Lensregnskap Bergenhus; No. Herredags Dombøger I 4.r. s. 622; Utst.kat. 1968; Storesund. Arbeider: Ett stempel er knyttet til både Jørgen Bleckman d.e. og hans sønn. Ut fra type, stil og datering på arbeider, synes far og sønn begge å ha brukt stempel 2. Det kan se ut som om Jørgen Bleckman d.e. brukte den rundere variant av dette stempelet.

201

198

Stempel 2.

læretid hos Christopher Kruse, og tok borgerskap i byen i 1594. Hans første læredreng ble innskrevet i 1598. Han var oldermann i perioden 1603–06, og reiste på laugets vegne til København for å forhandle med myndighetene i 1605 og 1607. Han er registrert med leie til Bergenhus av den grunn han selv bebor fra 1612/13 og fremover. Nevnes jevnlig i laugspapirene, men etter at sønnen Jørgen Bleckman ble gullsmedmester i 1622 er det vanskelig å skille disse i kildene.

194

46

26/09/13 10.27


PE: Drikkekanne, dat. 1625; hanseaterbeger; kroneskje; 3 kuleskjeer m/vridd skaft; 3 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. m/bymerke, do. dat. 1600, do. dat. 1621 m/bymerke, do. m/bymerke, kule m/ raslering; 4 voluttskjeer, 3 do. m/bymerke; skråskje; belte m/ panserkjede.

204

205

206

207

208

Johan Høier/Høiger, i arvetvist over Henrick

Høijers bo i 1599 er Johan Høier gullsmed oppnevnt som vurderingsmann. Navnet er ikke oppført blant gullsmedene i 1596 og heller ikke i laugsprotokollen.

Kilder: Borgerbok; No. Herredags Dombøger V s. 196–99; lensregnskaper Bergenhus 1629/30, 1630/31. Arbeider: Ingen kjent.

Tonnyes (Tønnes) Becker, viste sitt mesterstykke, et

staup, 8. juli 1600. Han er ikke funnet nevnt etter 1602.

Drikkekanne av Jost Albertzenn. H. 19,3 cm. PE

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 9; K-HoK s. 59. Arbeider: Ingen kjent.

Johan (Jan) Bleckman, hadde sin læretid hos

Hildemand Froijar, sønn av gullsmed Johan Froijar

Johan Bodinck og skrives ut som svenn i 1597. Han viser mesterstykke 21. august 1603, og betaler for dette samme år. Klage over at hans mesterstykke ikke var utført i oldermannens hus ble protokollført året etter. I 1604 innskrives en person med samme navn i borgerboken, men uten profesjon. Han har ikke registrert læredrenger og nevnes bare to ganger i protokollen i sin mestertid, siste gang i 1611.

og utlært i farens verksted. Han tok borgerskap som gullsmed i 1601. Han viste sitt mesterstykke i oldermann Michel Plumeions hus i februar 1602, og var oldermann i 1611 til 1613. Han er nevnt siste gang i 1614, er ikke blant gullsmedene i dokument fra 1620. Kilder: BGL I; Borgerbok; K-HoK s. 59–60; Bøgh: Meddelelser s. 9, 44. Arbeider: Ingen kjent.

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 9–10; K-HoK s. 60; Borgerbok. Arbeider: Ingen kjent.

Borckert Nordenholt, f. i Bremen. Han hadde

sin læretid hos Kort Høyer i Bergen. I 1603 fikk han bevilling til å arbeide som gullsmed i byen og tok borgerskap året etter. Ikke funnet nevnt etter dette.

Tonnies/Tønnes Henrichsen, innskrevet som

læredreng hos Michel Plumeion for 7 år fra 1593. Han er trolig identisk med Theus Henrichsen som tok borgerskap i 1607, innført uten profesjonsangivelse. Han var virksom i Bergen frem til 1615/16. I brev av 24. juli 1617 fra 11 gullsmeder i Bergen til slottsherren og borgermesteren i byen blir Henrichsen sammen med Jesper Poppelbom anklaget for å ha drevet håndverket blant bøndene, videre også for mulig å arbeide i underlødig sølv. De svarte at de store gullsmedene i byen tok arbeidet fra andre gullsmeder og at de derfor måtte reise ut for å tjene til føden. Oppholdt seg i 1617 hos soknepresten i Borgund, og var trolig også i Borgund i 1618. Han ble forsonet med lauget i Bergen i juni 1619, men er ikke funnet nevnt etter dette. Alterkalk i Borgund kirke datert 1622 har sokneprest Clas Cornelisens navn gravert under stetten. Her er

Kilder: Borgerbok; BGL I; No. Riksreg. IV s. 17. Arbeider: Ingen kjent.

Johan Johansen Froier/Froijar, sønn av

gullsmed Johan Froiar. Han hadde læretid hos sin far og var ferdig svenn i 1597. Nevnes i sakefall i 1597/98. Innskrevet som borger i 1604 uten profesjonsangivelse. Etter farens død omkring 1600 fortsatte moren verkstedet og det er mulig gullsmeden arbeidet i dette verkstedet.

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 9; lensregnskap Bergen; Borgerbok. Arbeider: Ingen kjent.

47

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 47

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Det er mest sannsynlig at Jan Corneliszen ble utlært i farens verksted. Kilder: BGL I; Borgerbok, K-HoK s. 60; Bøgh: Meddelelser s. 60; Grieg: Bergenske gullsmeder, s. 16. Arbeider: PE: 2 drikkekanner m/bymerke.

210

211

Ulrich Knipper, tok borgerskap som gullsmed i 1607, og i 1614 gir lauget støtte til hans begravelse. Kilder: Borgerbok; BGL I; Grieg: Bergenske gullsmeder s. 16; Bøgh: Meddelelser s. 10; K-HoK s. 60. Arbeider: Ingen kjent.

Giertt Frølich, læretid hos Rørich Gilligsen fra 1588

til 1597. Han skrev inn sin første læredreng i 1608, og tok borgerskap i 1610. Nevnes i laugsprotokollen siste gang i 1617 da han skriver inn sin siste læredreng.

Kilder: BGL I; K-HoK s. 61; Bøgh: Meddelelser s. 10; Borgerbok. Arbeider: MUSEER: Skje dat. 1617, NF; hanseaterbeger; kroneskje, kuleskje m/vridd skaft, do. m/delvis vridd skaft, 4 do. m/bymerke alle SB; kjerubskje, NK; kuleskje, V&A Mus., London. PE: Drikkekanne m/bymerke; 2 hanseaterbeger, 3 kuleskjeer m/ vridd skaft; 2 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. dat. 1614, 10 do. m/bymerke; 3 kjerubskjeer m/bymerke.

Kjerubskje av Giertt Frølich. L. 16,7 cm. PE

også inngravert en separat H, som kan bety at Henrichsen har arbeidet på kalken. Kalken har også stempler fra senere gullsmeder. Se Ålesund. Kilder: BGL I; Guddal s. 40–43; BJ Dale; K-HoK s. 60–61; Bøgh: Meddelelser s. 10; No. Herredags dombøker I, 4.r. tillegg; Diplomsamlingen, net.utg.; Borgerbok; Bøgh: Haandverkere s. 79. Arbeider: MUSEER: Kuleskje m/delvis vridd skaft m/bymerke, SB. PE: 2 skråskjeer.

212

213

214

215

Jens Michelsen, innskriver læredreng i laugsproto-

kollen i 1610. Nevnt siste gang samme sted i 1620.

Kilder: BGL I; K-HoK s. 61. Arbeider: MUSEER: Kuleskje m/vridd skaft, gravert P i sirkel i skjebladet, SB. Skjetype er lagt til grunn for attribusjon. Stempelet kan forveksles med Hindrich Meyers stempel.

209

Jan/Johan Corneliszen, læretid hos Cornelius

Henrichsen som trolig var hans far, ble utskrevet til svenn i 1596. Han tok borgerskap som gullsmed i 1607. Han har ikke innskrevet læredrenger. Mottok støtte fra laugets fattigbøsse i 1632, i 1635 fikk enken støtte til hans begravelse. En annen dreng med samme navn ble innskrevet hos Rørich Gilligsen i 1598, utskrevet som svenn i 1603.

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 48

216

217

Jesper Jespersen Peppelbom/Poppelbom,

innskrevet som læredreng hos Kort Høyer i 1596 for 7 års læretid. Han tok borgerskap som gullsmed i 1612, og betaler for sitt mesterstykke samme år. Han skriver

48

26/09/13 10.27


inn læredrenger som mester allerede i 1611 og igjen i 1612, og nevnes videre i laugsprotokollen i 1613. I brev av 24. juli 1617 fra 11 gullsmeder i Bergen til slottsherren og øvrigheten i byen blir Peppelbom sammen med Tønnes Henrichsen anklaget for å ha drevet sitt håndverk blant bøndene, og også for mulig å arbeide i underlødig sølv. De svarte at de store gullsmedene i byen tok arbeidet fra andre gullsmeder og at de derfor måtte reise ut for å tjene til føden. Poppelbom oppholdt seg i 1617 hos soknepresten i Borgund og mulig også i 1618. Han er ikke funnet nevnt etter dette. Se Ålesund.

MUSEER: Drikkekanne m/bymerke, voluttskje, kjerubskje, belte m/bymerke, alle BM; 4 skråskjeer, 2 drueskjeer, 2 kuleskjeer vridd skaft, kuleskje delvis vridd skaft, 2 do. m/bymerke, alle SB/VK. PE: 2 drikkekanner, do. m/bymerke; beger; 4 kuleskjeer, do. m/ bymerke; 3 voluttskjeer; 2 skjeer m/skrått avsl. skaft, do. m/ bymerke; 2 kjerubskjeer, 2 do. m/bymerke; 2 drueskjeer.

220

222

Kilder: BGL I; Borgerbok; Bøgh: Meddelelser s. 10; K-HoK s. 62. Arbeider: Ingen kjent.

Morten Danielsen, f. på Færøyene. Han viste sitt mesterstykke 5. august 1614 i Bergen og tok borgerskap samme år. Han skrev inn en læredreng i 1615 for 5 ½ år, men er ikke nevnt blant gullsmedene i 1620 og heller ikke i protokollen de påfølgende år.

Henrich Tønnissen Griis, f. i Bergen, og hadde sin læretid hos Michael Plumeion i 5 år fra fastelavens tid 1607. Han viste sitt mesterstykke i 1619, og tok borgerskap samme år. Han er nevnt to ganger i laugs­ protokollen for å ha unnlatt å stemple arbeider som

Kilder: Borgerbok Bergen; BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 10; K-HoK s. 61. Arbeider: PE: Kuleskje m/delvis vridd skaft; muslingskje.

221

Jurgen Lauridtzen/Laursen, f. i Assens, Danmark. Viste mesterstykke i 1615 og skrev inn første læredreng samme år. Han tok borgerskap i 1616. Ikke nevnt i laugsprotokollen etter 1616.

Kilder: BGL I; Guddal s. 40–43; BJ Dale; K-HoK s. 22, 61; Bøgh: Meddelelser s. 10; No. Herredags dombøker I, 4 r. tillegg; Diplomsamlingen, net. utg.; Borgerbok. Arbeider: Ingen kjent.

218

219

Johan Schluter/Slytter, f. i Minden, Nordrhein-

Westfalen, sønn av Harmen Boris´ søster Hille. Han kom trolig til Bergen som svenn, tok borgerskap som gullsmed i byen i 1615. Skrev inn læredrenger fra det påfølgende år, og var oldermann mellom 1623 og 1628. Han dør omkring 1629, nevnes som avdød når hustruen dette året søker om å fortsette drift av almen badstue i byen. Enken har også fortsatt verkstedet i noen år. I 1633 hun skriver ut to læredrenger, og dette blir anmerket av oldermennene Anders Nielsen og Wale Mestemaker. Hun avslutter da trolig virksomheten.

Kilder: BGL I; Bøgh: Meddelelser s. 10, 43; K-HoK s. 61–62, Borgerbok; No. Herredags domb. 2r. VI s. 97–99; No. Riksreg. VI s. 153; A. M. Wiesener: Forhold og personer i Bergen i tiden 1600–99, Bergen Historiske Forening: Skrifter nr. 43 s. 101, 127, 192, 205; Utst. kat. 1937; Bøje bd. 1 s. 90. Arbeider: KIRKER: Alterkalk dat. 1621 m/bymerke, Breim k. Nordfjord

Drikkekanne av Lucas Steen. H. 15,8 cm. OK

49

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 49

Gullsmedbiografier

26/09/13 10.27


Brudekrone av Lucas Steen. Detter er den eldste brudekronen kjent fra Bergen. NF

heller ikke hadde lovpålagt lødighet. Flere læredrenger er registrert, den siste er hans sønn Jahn Hindrichsen Griis som blir innskrevet for 3 års læretid i 1641.

arbeid som er registret er en drueskje fra 1666. Lucas gullsmed er funnet registrert i skattemanntall siste gang for 1675.

Kilder: BGL I; Borgerbok; Bøgh: Meddelelser s. 10; K-HoK s. 62–63. Arbeider: MUSEER: Drikkekanne dat. 1623, skråskje m/bymerke, SB. PE: Skje, rett avsluttet skaft m/bymerke.

Kilder: BGL I; Borgerbok; Bøgh: Meddelelser s. 10; K-HoK s. 63–70; lensregnskaper Bergen; byregnskap Bergen; Sølvskatten s. 75–78. Arbeider: MUSEER: Drikkekanne m/bymerke, kroneskje, drueskje, brudekrone, belte, alle NF; 2 drikkekanner m/bymerke, OK; drikkekanne m/bymerke, 2 kuleskjeer, drueskje dat. 1645, muslingskje, kjerubskje, belte m/bymerke, alle BM; drikkekanne, do. dat. 1637 m/bymerke, do. dat. 1652/1659 m/bymerke, beger, hanseaterbeger, 3 kroneskjeer, kuleskje, 2 do. m/bymerke, 5 kuleskjeer vridd skaft, 3 do. m/bymerke, 5 kuleskjeer delvis vridd skaft, do. m/bymerke, kuleskje rett skaft, 6 drueskjeer, do. dat. 1666, do. dat. 1696, do. m/bymerke, 2 muslingsskjeer, 7 voluttskjeer, 2 m/bymerke, skje voluttlikn. skaft, 3 skråskjeer, do. dat. 1656, skje svakt skrått avsl. skaft, kjerubskje, kartusjskje, alle SB/VK; skråskje, Stav.Mus.; 2 drikkekanner, kuleskje m/bymerke, alle NK; hanseaterbeger, Røhsska Mus. Gøteborg. PE: 2 drikkekanner, 2 do. m/bymerke, do. dat. 1661 m/bymerke; 2 hanseaterbegre, 3 do. m/bymerke; rømer; kåse; skål på 3 føtter m/støpte grep; sølvlokk til stentøykrus; 3 kroneskjeer; 2 kuleskjeer m/vridd skaft, do. m/bymerke; 15 kuleskjeer m/delvis vridd skaft, do. dat. 1625, do. m/rasleringer på kule og skaft m/bymerke; kjerubskje, do. dat. 1635; 2 muslingskjeer; 4 skråskjeer, do. m/ bymerke; 13 drueskjeer, do. dat. 1644; 10 voluttskjeer, do. dat. 1641, do. dat. 1648; brudekrone, belte m/panserkjede.

223

224

225

226

Lucas Anderssen Steen, f. i Bergen, ble innskrevet for 4 ½ års læretid hos Giertt Frølich i 1608. Han viste mesterstykket 28. november 1619 og tok borgerskap året etter. Aktivt verksted med mange læredrenger og stor produksjon. Oldermann i flere perioder mellom 1623 og 1656 og nevnes ofte i laugsprotokollen. Økonomien var god, og hans hus og grunn ble vurdert til en meget høy sum, 700 Rd, i 1657. Han er nevnt i laugsprotokollen siste gang i 1658, og det senest daterte

Bergen

93675_norsk soelv_bd2_cs6_.indb 50

50

26/09/13 10.27