Newtons vugge
Lars Ove Sæther
Newtons vugge
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74794-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Toya (2004-2020)
«Den gjensidige påvirkningen mellom to legemer er alltid lik, og motsatt rettet.» newtons tredje lov
PROLOG
Kanskje er det sånt en drømmer – kanskje er det ikke mer. Gulvet føles som is under fotsålene, one, two, threefour-five, ett skritt for hver finger, og jeg er borte ved døra. Fingrene må telles en gang til før jeg åpner, telles på engelsk, akkurat som den skurrende stemmen i sangen: six, seven, eight-nine-ten. Dørhengslene skriker i mørket. Nede fra stua høres tv-lyder og latter. Jeg lister meg gjennom loftsgangen mot trappa. På det øverste trinnet stopper jeg. Jesus med hyrdestaven stirrer fra bildet. Under meg bukter trappa seg som en kvelerslange ned mot gangen. Tennene mine klaprer så de nesten faller ut. Jeg må klamre meg fast for ikke å ramle. Blikkboksstemmen synger tallene igjen, one, two, three-four-five … Trinn for trinn aker jeg meg nedover. På det nederste blir jeg sittende. Gangen er tom, mye smalere enn den pleier også – så smal at jeg kunne nådd helt bort til kjellerdøra med tærne. Men selv om Karen alltid låser den, tør jeg ikke forsøke. Om jeg lener meg fram, kan jeg se litt av kjøkkenet. Sigarettrøyken ligger som tåke der inne. Jeg må holde armen foran munnen for ikke å hoste. 9
Røyken og kjøkkenveggen skifter farge med tv-bildene, bløtkaken på bordet også. Først er den blå, så rød, så blå igjen. En bursdagskake, min kake. Fem lys. Flammene speiler seg i kjøkkenvinduet. Bak glasset på vegguret svinger gullpendelen fram og tilbake og lager en skinnende runding på gulvet. Den beveger seg mellom kjøkkenet og gangen, fram og tilbake, skinner sterkere for hver tikk-takk, blender meg nesten. Bursdagssangen, jeg hører den fra stua. Karen og Jonny. Jeg har aldri hørt dem synge før, i alle fall ikke Jonny. Kanskje de skal overraske meg? «Happy birthday to you. » … eller er det ikke dem? Karens stemme er høy og tynn, nesten som et hyl, og Jonnys fryktelig hes. «Happy birthday to you. » De synger lavere nå. Stemmene er som hvisking, men klikk fra lighterne høres, raskere og raskere til alt drukner i masse hosting. Jeg hoster også, kan ikke la være. Det blir stille. Bare klokken tikker. Gullpendelen sender lyset fram og tilbake over gulvet. «Isak, er det du? Vi har pratet om dette, har vi ikke? Det er stygt å spionere.» Stemmen til Karen kommer langt borte fra. Hamringen kommer fra et sted mye nærmere, fra kjellerdøra. Lyden er så høy at jeg må holde for ørene. Kakelysene vrir seg for å komme løs og flykte, men trekken blåser dem ut, ett for ett. Luften er kald og muggen. Kjellerdøra står åpen. Den var ikke åpen i sted, men nå står den på vidt gap. Jeg forsøker å kaste meg rundt, kravle unna så fort jeg kan, men kommer ikke av flekken, som om jeg vasser i sirup. 10
Skinnet fra gullpendelen lyser opp gangen, skifter fra blått til rødt. Skyggen av hornene faller over meg. Monsterklørne får tak, men jeg river meg løs, kommer meg opp de første trinnene. Jeg må hele veien til toppen, men trappa vokser seg bare høyere. Beina kjennes tyngre og tyngre, som om de er laget av stein. One, two, three-four-five. Klørne får tak og glipper, gang på gang. Endelig oppe. Jeg løper mot den kalde vinden, inn mellom armene som venter, engelens armer. De som redder meg. Vi faller. Mørke vinduer flyr forbi, isende luft presser mot ansiktet. Jeg forsøker å ta meg for. Monsteret brøler etter oss, brøler navnet mitt. «Isaaaak …»
Kapittel 1
i «Isak?» Ropet kommer fra et sted over meg. Jeg famler i blinde. Armen min støter borti noe hardt. «Isak, ro deg ned, du går i gulvet.» Stemmen er mild, en jeg kjenner. Stemmen til Siss. Hun spør om jeg kan høre henne, men jeg får ikke svart, leppene mine er følelsesløse, tunga også. Jeg hviler hodet mot puten, og ser at jeg er på oppvåkningen. «Hallo, hvordan føler du deg?» Leppene mine lystrer fortsatt ikke, og halsen føles knusktørr. Hun hever sengeryggen bak meg. Bevegelsen er nok til å utløse et hosteanfall. Jeg får omsider kontroll og sjekker ansiktet med fingertuppene. Den ene siden er dekket av forbindinger fra tinningen og ned. En nettbandasje er trukket over for å holde alt på plass. Gjennom tårene skimter jeg Siss. Hun holder fram et glass vann. Sugerøret peker mot munnen min. Jeg får i meg en dose. «Fint om du lar være å stupe ut på gulvet med hodet først. Jeg klarte nesten ikke å holde deg.» 12
Smilet er så vennlig som bare smilet til Siss kan være. Hun forsvinner ut av rommet, men er snart tilbake og legger klærne mine på stolen. «Samme marerittet igjen?» Jeg får fram en lyd som med litt godvilje kan tolkes som et ja. «Hver gang du ligger her … jeg får så vondt av deg. Det begynner å bli en del ganger nå.» «Trettitre», svarer jeg. «Trettitre?» «… ganger jeg har ligget her.» «Holder du tellingen?» Jeg kunne fortalt henne om monsteret og trappene, fortalt henne at jeg har drømt det en zillion ganger, ikke bare her på Klinikken. Men til hvilken nytte? Før jeg begynte på skolen, terpet barnepsykologen en masse om at det var normalt – å ha mareritt om å falle og å bli forfulgt av monstre, at alle barn har det. Blikkboksstemmer sa hun ingenting om, ikke at monsteret skulle forfølge meg til jeg ble voksen, heller. «Over tre år siden du fikk satt inn krokene, må føles godt å bli ferdig nå?» Tre år og seks måneder, korrigerer jeg i tankene. Krokene ble satt inn like etter 15-årsdagen min. Men hun har rett, det skal bli godt. Selv om det er for sent å hindre katastrofen. Den blir jeg aldri ferdig med. Bare tanken på Desiree gir meg lyst til å dø. En siste periode med bandasjer gjenstår. Om jeg kunne velge, ville jeg beholdt dem på til jeg er ferdig på videregående, resten av førsteåret og to til i skjul bak tykke lag med gasbind. Ikke at en ny innpakning ville skaffet meg et milligram med sympati og medfølelse, de vet uansett hva som er inni. Enda bedre ville det vært om narkosen 13
ikke hadde sluppet taket, holdt meg fast i anestesiland så jeg aldri behøvde våkne. Tipper Siss jubler innvendig over å skulle slippe se meg så ofte. År etter år med trynet mitt i døra ville tatt motet fra de fleste. Hun er ut og inn av rommet flere ganger før jeg får klarsignal til å stå opp. «Bare vent til bandasjene kommer av, da må du passe deg for jentene», sier hun og blunker på vei mot døra. «Men nå skal du få kle på deg uten at jeg står her og skravler.» Hun kjørte tøysestemme i morges også, snakket til meg som om jeg fortsatt var fem. Siss pleier å gjøre det. Noen ganger kan det være ganske slitsomt – som i morges. Hun sto som vanlig i døra til venteværelset, ønsket godt nyttår og greier. «Come on, la meg ta en ordentlig titt på deg. Hvor har det blitt av guttungen som pleide komme hit, mon tro?» Hånda hennes berørte kinnet mitt og fikk øreflippene til å ta fyr. Jeg var glad Karen skulle parkere bilen før hun kom opp. «Luggen din har vokst til igjen, også. Nesten ikke spor etter skruene», hadde hun sagt. «Og så mørk du har blitt!» En skulle tro det var årevis siden hun hadde sett meg, ikke tre–fire måneder. Dessuten har håret mitt alltid vært mørkt, særlig om vinteren. For å toppe det hele la hun til: «Jeg ville knapt kjent deg igjen, Isak.» Særlig. Hun løy så det rant av henne, verken behandlingen, hårfargen eller alderen har gjort meg mindre gjenkjennelig. Kanskje mente hun distraksjonsapparaturen. Ingen er seg selv lik med et gitter skrudd fast i fjeset, man tren14
ger ikke være medisiner for å se det. Men nå er i det minste den torturen over. Ellers er alt som før. Hver morgen, så lenge jeg lever, kommer fortsatt bare den høyre siden av ansiktet til å våkne. Den venstre har sovet i femten år, sovet siden den ble smadret. Hvert av de to halvårene med skruing har tvunget kinnet ut med en drøy centimeter, og øyehulen opp nesten like mye, men jeg ser fortsatt ut som meg. Dessuten har forskjellen mellom den gode og dårlige armen bare blitt større. Den venstre har blitt kraftigere, mens den andre har stagnert. Så kjenne igjen meg, ville hun definitivt gjort – overalt. Men for Siss trenger jeg ikke skjule noe. Ellers pleier jeg spare folk for den døde siden av ansiktet. Med armen er det motsatt, så det blir enten den tynne armen eller den stivnede skrekkmasken. Ansiktet mitt pleier å frembringe én av tre reaksjoner: omsorg, forlegenhet eller avsky. Eller rettere sagt fire, for noen prøver å late som alt er normalt. Jeg rekker å ta på meg genseren før hun er tilbake. «Fikk du feiret den 18-årsdagen din skikkelig, da?» Hun står med hendene i siden, som om noen skal få høre det dersom det ikke ble noe av. Som om det er viktig, liksom. «Tjueniende oktober, du kunne jo nesten slått sammen og arrangert halloween-party?» Hun innser umiddelbart hvor feil det ble, kunne like gjerne lagt til … og du trenger ikke engang å kle deg ut. Heldigvis skjønner hun at det ville blitt enda kleinere å forsøke seg på bortforklaringer. «Halloween er to dager senere», mumler jeg. Hun holder fram en pakke. «Du skulle egentlig fått den sist du var her, men så rakk jeg det ikke.» Hun 15
er fortsatt rød i toppen etter forsnakkelsen. «Jeg tenkte kanskje det kunne være greit, siden den gamle begynner å bli utdatert?» Jeg plukker av papiret. En mobiltelefon. «Som sagt litt forsinket, men …» «Tuller du?» utbryter jeg. «Du kan ikke gi meg den.» Siss har stukket til meg en del bursdagsgaver opp igjennom, men aldri noe som dette. «Den er ikke akkurat nyeste modell, da.» Hun legger ut om hvor dyre de har blitt. «Du fikk den gamle dekket på grunn av tilkallingsfunksjonen, gjorde du ikke?» Hun husker rett. Siden jeg hadde det med å blække ut allerede da, fikk Karen tigget den til seg. Det må ha vært førsteåret på ungdomsskolen. «Det eneste jeg krever til gjengjeld, er at du legger inn nød-appen på denne også. Jeg kommer til å sjekke det neste gang, bare så du er advart.» Hun smiler. Jeg lover å gjøre det. Faktisk hadde jeg nok gjort det uansett. Selv i halvsvime kan man tilkalle hjelp med den. Ett knappetrykk, og koordinatene sendes til alarmsentralen. Ikke at jeg noen gang har brukt den, men ... På vei mot doktor Abrahamsens kontor fortsetter Siss som vanlig utspørringen. «Hvordan går det på videregående? Har du fått noen nye venner?» Nye venner, som om jeg hadde noen gamle. «Ikke egentlig», får jeg fram. Den prikkende følelsen i leppene har ikke sluppet taket, men jeg kan i det minste bevege dem. «Litt vondt å snakke», sier jeg. Hun unnskylder masingen og forsvinner ut på venteværelset, skal sikkert forsøke å spørre ut Karen i stedet. 16
Jeg gir henne noen minutter før jeg lister meg etter, bort til døra. Karens stemme høres like godt som om vi var i samme rom. Hun snakker om meg. «… har vært helt forgapt i den jenta. Selvfølgelig måtte hun utnytte det.» «Er det hun samme Desiree?» «Samme lille slangen. En slags bimbostjerne på skolen. Ligge og fable om henne, jeg blir deprimert bare av å tenke på det. Stakkars Isak, hva skal det være godt for?» «Si ikke det, han har blitt en ordentlig sjarmør», hører jeg Siss svare. «Okke som, hun har skaffet ham skikkelig trøbbel.» Karen senker stemmen som om hun har gjettet at jeg lytter. «Er det noe vi kan gjøre fra vår side?» spør Siss. Fottrinn overdøver Karens svar. Noe faller i gulvet inne på bakrommet. Jeg rekker så vidt tilbake til stolen. Uten å snu meg, vet jeg at det er doktor Abrahamsen. «Så Isak, da var det overstått i denne omgang. Hvordan kjennes det nå som bedøvelsen begynner å slippe taket?» Han høres trøtt og oppgitt ut på en måte. Som om han har stilt pasienter det samme spørsmålet hele uka, og jeg er den siste før han kan ta fri for helgen. Jeg tenker å spørre om han planlegger flere omganger, men lar det være. Tør ikke gamble på svaret. «I tiden etter at vi tok av apparaturen – roet smertene seg?» spør han. «Ikke egentlig. Nettene har vært ille igjen, i alle fall siden jul.» Tunga mi både høres og føles lammet ut. «Noe spesielt som trigget det?» «Vet ikke, det kom bare gradvis tilbake.» 17
«Samme smerter som før?» «Nesten hele tiden.» «Og de sporadiske?» «De også.» Jeg ramser opp fra diagnosen av TN-hodepinen: intense, korte, gjennomtrengende lyn, som kan utløses ved den minste hudkontakt eller brå bevegelser, selv av et vindpust – ordrett, for sikkerhets skyld. Resultatet av lesjonene på trillingnerven min, som han så ofte selv har beskrevet. «Du ønsker med andre ord å fortsette på forhøyede doser?» Han lener seg tilbake og studerer meg. Spørsmålet burde være overflødig. Det er lenge siden dosene har vært normale. «En stund til, i hvert fall?» forsøker jeg. Kanskje har han hørt om Desiree, kanskje er det derfor han spør så mye om smerte. Siss følger meg helt ned til ytterdøra, nesten som hun tror jeg ikke er i stand til å ta heisen selv. Som vanlig har Karen stukket i forveien for å hente bilen. De få sjelene som passerer på det nedsnødde fortauet, ser ikke ut til å legge særlig merke til meg. Det er ikke første gang jeg opplever at ansiktet mitt vekker mindre oppsikt med bandasjer enn uten. Karen står ved busstoppet. Bilen spyr ut eksos i den fuktige vinterlufta. Jeg skrår over fortauet, åpner passasjerdøra og aker meg inn på setet. «Hadde vært fint om du kjappet deg litt, vennen, det er ikke tillatt å stoppe her.» Som om jeg ikke vet det. Hun sier det hver gang. På tross av forbudet blir hun sittende og holde sigaretten ut av det nedrullede vinduet. Trekker inn røyken i lange drag, før hun til slutt slipper sneipen ned i snøslapset. 18
Etter at vi fikk ny bil, har hun i det minste sluttet å røyke med vinduene lukket. Under de første Oslo-turene ble jeg bilsyk hver gang. Hun forsøkte å la meg sitte foran, men det ble bare verre når jeg så veien rase mot meg. Etter den gangen jeg klarte å spy i midtkonsollen på den gamle Mercedes-en, ble det baksetet med plastspann i fanget. Ikke et stort et, mer som et bærspann. Jeg fikk det dyttet opp i ansiktet ved minste tegn til ubehag. I tillegg til Karens røyking var det lukta av selve spannet som oftest fikk meg til å spy – vammel og syntetisk. På hjemveien pleide det å gå bedre, kanskje fordi jeg var halvt neddopet og sovnet. I det minste etter operasjonene. Vi har dratt til Oslo og Majorstuen bare av to grunner: operasjon eller undersøkelse. Begge deler på Klinikken. Egentlig heter den Lanseklinikken – en spydspiss innen rekonstruktiv plastisk kirurgi. Etter Ullevål sykehus er det der de har tatt hånd om meg, doktor Abrahamsen og Siss. Visstnok har jeg å være takknemlig, for Karen har mer enn en gang sagt: «Mange som kunne tenkt seg behandling på privatklinikk, vennen. Det er fryktelig dyrt, ikke glem det.» Sannsynligvis sa hun det for å få meg til å slutte å grine og bli med inn frivillig. Først trodde jeg Klinikken skulle ligne på sykehuset, men så var det bare en firkantet kloss med vinduer det ikke gikk an å se inn gjennom. Ytterdøra var alltid låst og åpnet seg ikke før Karen sa navnet sitt. I Klinikken virket alt nytt, som om vi var de første som slapp inn. Venteværelset også, det satt aldri noen andre der. Senere tenkte jeg at det var derfor det kaltes privatklinikk. Og hver gang, midt på gulvet i venteværelset, sto hun og tok imot meg, Siss i den hvite uniformen, med håret 19
skinnende som gull rundt hodet. I alle fall sto hun på den måten den første gangen. Jeg husker hva Karen sa også.
ii «Isak, ikke glem hva vi har snakket om. Hils på Søster nå.» Karen nappet meg i armen før hun fortsatte: «Han kan være utrolig sta, men vi prøver å lære ham folkeskikk.» Hun forsøkte en tullelatter og trakk meg bort til damen hun kalte søster, men som egentlig het Siss. Jeg stirret ned i det blanke gulvet, og Siss kikket opp på meg fra et sted dypt under skosålene våre. «Vi skal nok finne ut av det, tror du ikke, Isak?» Jeg fikk fortsatt ikke fram et ord. «Kanskje du vil ta en titt på de der mens vi venter?» Det var umulig å la være å se. Hun pekte på et skap ved veggen. Jeg slet meg løs og løp bort. Rekke på rekke med lekebiler, like blanke som gulvet, for mange til at jeg kunne telle dem. Til og med eskene var der. «Hvem sine er det?» Glasslokket dugget av pusten min. «Doktor Abrahamsens, han som skal undersøke deg. Jeg tror egentlig han er en guttunge han også, men ikke si at jeg har sagt det.» Siss satte seg på huk ved siden av meg. Hun luktet blomster, eller såpe, kanskje. En mann i hvit legefrakk kom ut døra bak i værelset. Han hadde en tynn stripe av skjegg som rammet inn munnen. Både det og brillene var nesten usynlig. 20
Mens mannen hilste på Karen, fortsatte Siss å prate til meg. «Det der er doktor Abrahamsen, han som eier bilene.» Hun hadde alt sagt at doktor Abrahamsen eide dem, men nå fikk jeg se hvordan han så ut. «Doktor Abrahamsen var en av legene som behandlet deg på Ullevål, men du var jo så liten, og nå skal du snart begynne på skolen. Tenk det.» Jeg kunne ikke huske ham. Alle legene hadde hatt på seg munnbind, sikkert han også. Han snakket fortsatt med Karen. Stemmen hørtes fryktelig alvorlig ut. Ikke rart lekebilene var så fine. Han hadde nok aldri lekt med dem, likte nok ikke at andre lekte med dem, heller. Jeg kunne høre litt av hva de sa, i hvert fall Karens stemme. «Plutselig kommer han bare bort for oss. Det kan skje når som helst og hvor som helst, flere ganger i måneden, i de verste periodene. Ren flaks at han ikke har støtt borti noe og skadet seg. Nå sist var på bursdagen hans. Jeg hadde bakt kake og allting.» De snakket om det samme hjemme, at jeg kom bort. Det hjalp ikke å si noe. Karen og Jonny ville uansett ikke skjønt noe av drømmen. Som regel var det der jeg hadde vært. «Nå venter mammaen din her, så blir du med inn, sånn at doktoren får sett litt på deg. Går bra, det?» spurte Siss med lav stemme. «Hun er ikke mammaen min», hvisket jeg. «Mammaen min er engel.» Siss smilte og tok meg i hånda. Doktor Abrahamsen hadde alt forsvunnet ut på det andre rommet. Han kikket ikke opp da vi kom. Et hode sto på en trillevogn borte ved veggen. Det lignet hodene til utstillingsdukkene på Karens jobb. Rundt pannen satt noe som lig21
net en blå hestesko. Den nådde helt bak ørene. En svart pinne stakk ned over nesa. Metallpinner sto på tvers også. Tre stykker. Ikke så mange som på tv-antennen hjemme. Den hadde åtte. «Hva er det?» Jeg gikk bort og pekte på hesteskoen. «Det kalles en halo », svarte Siss. «Hallo?» «Ikke som i telefonen, nei.» Hun lo. «Kanskje du har sett bilder av Jesusbarnet med en gullring rundt hodet. Den kalles også halo.» Hun trommet med fingertuppen mot leppene. «Strålekrans på norsk, tror jeg.» «Strålekrans?» Jeg skjønte hva hun mente med den gulltingen, men jeg hadde også sett Jesus med en annen krans. En med pigger som fikk blodet til å renne nedover pannen. Kransen som satt på dukkehodet hadde skruer som stakk ut ved ørene og minnet mer om den. «Skal jeg ha en sånn?» Hun fortsatte bare å snakke. «Noen kaller det glorie, det som helgenene har på hodet, altså. Kjært barn har mange navn.» Fra et sted bak henne kremtet doktor Abrahamsen. «Det holder kanskje med synonymer for i dag, Siss?» Han var liksom-streng. «Skal jeg ha på en sånn?» gjentok jeg. «Ikke på lenge ennå, i så fall.» Hun holdt opp en lyseblå duk. Den hadde åpning til hodet mitt, og snart fikk jeg den trædd på. Doktoren trillet stolen bort til meg og satte seg. Han hadde tatt på munnbind og nye briller. Øynene var svære bak glassene. «Nå skal vi se litt på deg, unge mann.» Armen min ble trukket ut til siden og etterpå opp mot taket. På veggen bak ham hang et slags diplom. Jeg forsøkte å stave, men det sto skrevet med rare bokstaver. 22
«Hva er det der?» spurte jeg. Doktoren snudde seg, men måtte sjekke en gang til hva jeg pekte på. «Doktordiplomet mitt», svarte han. «Premien for at jeg har skrevet en doktoravhandling.» «Å, ja», sa jeg uten å skjønne helt hva han mente. «Hvordan går det med denne, er du flink til å gjøre øvelser?» Han grep den svake armen min. «Ikke så gysli flink», hørte jeg Karen si. «Det må mases hver kveld.» «Men dere følger opp med fysioterapeuten?» Karen svarte en masse greier fra døråpningen. Hånda til Siss la seg på skulderen min. Siss, som alltid smilte, Siss som holdt meg i hånda når narkosen begynte å virke, og som var der når jeg våknet også. Hver gang. Siss var alltid på mitt parti. Men det var før hun begynte å lyve for meg. * Karen snakker uten stans fra siden, kikker vekselvis på meg og den sørpete veien. Vinduspusserne jobber på høygir for å holde dritten bort fra ruten. «Er det så lurt å fabulere om hun der Desiree etter alt som har skjedd?» spør hun. «Hvorfor må du mase om henne nå?» «Du snakket om henne i ørska igjen, på oppvåkningen.» «Og så måtte Siss fortelle det videre til deg?» Jeg snur meg mot henne. Den brå bevegelsen sender et smertestøt gjennom hodet. «Hun har faktisk taushetsplikt. Herregud.» Om det ikke var for at det gjorde så vondt, skulle jeg skreket det. «Ikke bann. Siss har ikke sagt noe, faktisk var det jeg som satt ved sengen din. Jeg forsøker bare å advare deg 23
mot Desiree Dørum. Ikke la henne ødelegge mer for deg. Hun er ikke verdt det, slutt å tenk på henne.» Hun behøver ikke bruke etternavn, det finnes bare én Desiree. Om jeg ikke teller med den Desiree som lever i hodet mitt, da. Hun som er snillere, og som aldri ville ødelegge for meg. Det må ha vært henne jeg forsøkte å finne i anestesitåka. «Du bestemmer ikke hva jeg skal tenke. Ikke hva jeg skal si, heller», utbryter jeg. «Jeg så henne forresten nede på torget i forgårs. Hun hadde fått en sånn sølvgreie i overleppa, masse i ørene også», sier Karen. Motsatt av meg, tenker jeg, mine metallgreier er akkurat tatt ut. Men Karen tar feil. Den i overleppa fikk Desiree i fjor høst. Hun fortalte i klassen at den kaltes en Monroe-piercing, etter en eller annen filmstjerne med fødselsmerke på samme sted. Desiree har et ganske stort fødselsmerke også, men det er på kinnet og kalles skjønnhetsflekk. I hvert fall har jeg hørt jentene i klassen si det. Noen av dem forsøker til og med å feike et ved å tegne det på. «Selvskading, kaller jeg det. At ikke foreldrene setter stopp?» Karen snur seg mot meg flere ganger for å få medhold. Medhold i hva, skjønner jeg ikke. «Hva har du der?» spør hun. «Bursdagsgave fra Siss.» «Ga hun deg en mobiltelefon? Det koster jo en liten formue.» Jeg trekker på skuldrene. «Den er ikke ny.» Hun lar temaet ligge. «Jonny ble flytta til Vestby i helga, tenkte vi kunne kjøre innom sykehjemmet og se hvordan det står til?» spør hun. Jeg kikker ut av sidevinduet. Den bleke skyggen vår 24
jager langs veikanten, som om den har et monster i hælene. Kanskje har den det også. «Hallo, hørte du hva jeg sa?» «Men bandasjene …» «Herlighet, han har vel sett deg med bandasjer før. Er du ikke interessert i hva som skjer med faren din?» Jeg kunne spilt han-er-ikke-faren-min-kortet, men lar det ligge. Vi blir sittende tause helt til lyden fra blinklyset forteller at vi har nådd avkjørselen til Vestby Sentrum.
iii Bilen saktner farten og stopper midt i krysset. Karen er mer opptatt av å glane innover Randemfaret enn å kjøre opp bakken til sykehjemmet. Ikke at det har noen bråhast å møte Jonny, men å fortsette rett fram vil ikke være stort bedre. I verste fall sitter hun og legger planer for min frelse, plukker opp trådene fra de mislykkede besøkene på søndagsskolen. Faktisk tror jeg hun ga opp allerede da, innså at jeg var et håpløst case. Hennes egen tro virker ganske tynnslitt, den også. Jeg husker ikke sist hun dro til preken eller hadde husgruppen sin på besøk. I mobilen driver hun likevel og legger ut om hvordan hun savner samholdet i menigheten og dem – pinsevennene i Filadelfia. De kaller den det, kirken som ligger der framme bak forfrosne trær. «Skal vi stå her? Vi har en bil bak oss», sier jeg. Hun kvepper til, slipper pedalen så brått at motoren nesten kveles. En masse fomling med girspaken ender med en rivstart. Hele veien opp bakken driver hun og mumler om at det er noe feil med kløtsjen. 25
Utenfor sykehjemmet støter vi på en mann som Karen sier er Jonnys bror. Han sleper på to fregnete djevelunger. Hadde vi kommet ett minutt senere, kunne vi kanskje unngått dem. Hviskingen om at jeg ser ut som en mumie, er på så høyt volum at alle kan høre det. Mannen gjør et kleint forsøk på å hysje, men glor like ille selv, skjeve blikk, mens han legger ut om hvor sjokkert han ble da han så Jonny ligge sånn. Selv om Karen allerede har sørget for at alle detaljer om dagen min på Klinikken er kjent, mistenker jeg likevel at fyren er mest sjokkert over meg der han står og slår floke. «Vi har alle et kors å bære», sier Karen med påtatt vennlig tonefall. Om jeg er korsbæreren eller korset, er vanskelig å si. Kanskje er det Jonny hun snakker om. Omsider ser det ut til at mannen har fått servert mer informasjon enn han kan fordøye og får det travelt med komme seg av gårde. «Får vel tusle inn og hilse på, vi da?» sier Karen med det samme merkelige tonefallet. Hun må ha glemt at hun kan droppe det nå når fyren med ungene har gått. Vi beveger oss innover en korridor med gamlinger og pleiere. Karen stopper en av de hvitkledde. Han forstår norsk, men svarer på engelsk da vi blir pekt mot den innerste døra: «Her er Jonny.» Rommet lukter varm sykehussalve og urin. Planen er å holde meg bak Karen så hun kan stå for snakkingen, men selv hun blir stående taus. Bare en puffende lyd fra utstyret ved veggen kan høres. Det lyder som et stort, sovende dyr. Et supertynt, kritthvitt bein stikker fram. Det ligner på beina til folk jeg har sett i filmer fra konsentrasjonsleirene. Armen henger ned på siden av de blanke stålrørene i sengen. Hånda virker enda eldre enn ham, med blå blodårer og fingre som ser 26
ut til å ha låst seg i bowlinggrepet. En kanyle er festet til håndleddet og går opp til intravenøsposen. Hodeenden på sengen er reist opp. Et fordreid ansikt stikker opp av puten. Siste året mitt på ungdomsskolen begynte han å pendle. Egentlig var planen å starte eget firma da papirfabrikken la ned. Det endte med at han ble gående og gnåle om oppdragstørke for rørleggere i Vestby. Til slutt hadde tørken vart så lenge at han ikke kunne si nei da NAV tilbød jobb på en byggeplass i Oslo. Hele vinteren klagde han over hvor tidlig han måtte stå opp. Hver kveld lå han i fosterstilling på sofaen, mens Karen nægget om oppussingen av huset. Nå ligger han her og kommer seg ikke engang på do. Selv å klage virker han ute av stand til. Fiskeøynene er siktet inn på meg, men om de ser noe, er umulig å si. Først nå legger jeg merke til plastslangen under nesa. For første gang kan faktisk noen tro at vi er i slekt. Om ikke, vil de kanskje anta at vi har vært i samme ulykke, eller at begge har blitt smittet av et virus som gir groteske fjes. To freaks med slanger, dren og skjeve ansikter uten mimikk. Kanskje er det noe sånt han tenker der han ligger og stirrer. Eller enda verre: Han planlegger at jeg skal trille ham rundt og late som det ikke er flaut. Jeg smyger en finger inn under bandasjen. Selv om det meste av kinnet mitt er følelsesløst, klør stingene noe hinsides. Ganske merkelig, egentlig. «Får du fortsatt blodfortynnende?» spør Karen. Jonny hever det ene øyebrynet. Kanskje er det et forsøk på å svare. «Tenk at vi skulle ende opp her i Randemskogen igjen. Dette var ikke engang bygget da. Herrens veier er uransakelige.» 27
Hun snur seg mot meg for å få medhold. Jeg trekker på skuldrene, later som jeg ikke skjønner et kvekk. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt henne fortelle om hvordan de møttes under en dugnad i pinsekirken. Jeg har også hørt Jonny si at han var der bare for å sjekke damer. Og så endte han opp med Karen. «Det var tider det, Jonny. Hemmelige stevnemøter bak menighetshuset. Alt var nytt og spennende.» Stemmen som svarer, høres ikke ut som Jonnys. Han forsøker å si noe, men bare babbel kommer ut. Som om ordene snubler i tunga. Karen ser på meg. «Forstår du noe?» Stemmen er lav. Jeg rister på hodet og snur meg mot døra. En sykepleier står der. Hun sier at det går bedre i dag. Hvordan det i så fall gikk i går, er ikke lett å se for seg. «Jeg forstår at dette virker uvant for dere, og aller mest for Jonny.» Hun legger ut om at talevansker er vanlig, at det noen ganger er forbigående, andre ganger ikke, og avslutter med at evnen til å forstå, sjelden påvirkes. «Ikke sant, Jonny?» Jonny gjør ingen tegn til å ha skjønt spørsmålet. Karen griper ordet. «Hvor lenge blir han liggende her?» «For tidlig å si ennå, men vi skal se på muligheten for rehabiliteringsplass etter hvert. Det er begrenset hva vi kan få gjort her på sykehjemmet.» Karen svarer at det uansett er greit å ha ham nærmere. «Blir enklere for deg også, det, vennen. Du kunne jo faktisk stikke innom etter skolen?» sier hun og kikker over brillene. «Kanskje det.» Så slipper du, legger jeg til i tankene. «Du fikk med deg at han går på Vestby videregående nå, Jonny?» 28
Ingen reaksjon. «Hva heter det igjen, vennen?» «Studiespesialisering med forskerlinje », svarer jeg. «Skal se vi får en vitenskapsmann i familien. Hvem skulle trodd det?» sier hun. Fortsatt ingen tegn til at han forstår. Ikke at å komme inn på videregående er noe å hoppe i sengen for. De fleste gjør det – kommer inn på videregående. Ikke er det noe poeng å fortelle at jeg allerede i høst byttet til Salg, service og reiseliv, heller. At jeg gjorde det for å være i samme klasse som Desiree, og at jeg nå må trygle om å få bytte tilbake for å slippe å møte henne. Hva bryr Jonny seg om jeg skal spille guide for en saueflokk i charterbuss eller gud over en masse, uskyldige forsøksdyr i bur. Begge deler virker like bedritent absurd uansett. «Om det ikke blir mer fravær, da. Han har ikke vært på skolen siden før jul», mumler Karen. «To måneder.» Blikket mitt unngår så vidt hennes og streifer nattbordet. Det ligger bare et termometer der. Ingen piller. Kanskje er det ikke nødvendig, siden han ligger på intravenøst. Kanskje får ikke slagpasienter smertestillende? Jeg mener å huske doktor Abrahamsen si noe om at hjernen i seg selv ikke er følsom for somatisk smerte. Den andre typen smerte, den som hjernen suger opp som en svamp og lagrer for alltid, medisineres ikke alltid, den heller. Jeg får sørge for aldri å få slag. «Du hørte hva jeg sa om å stikke innom ham etter skolen?» spør Karen da vi blinker oss ut på motorveien. «Jeg mente det også, du kan godt vise litt interesse. Tenk deg hvordan Jonny har det, ligger der som en grønnsak, stakkars.» 29
Når har han ever vist noe som helst interesse for meg, kontrer jeg i tankene. I øyekroken kan jeg se blikket hennes veksle mellom veien og meg. Uten forvarsel vrenger hun bilen ut i venstre felt og gir full pinne opp på siden av en trailer. «Sabla polakk», rekker hun å utbryte før en ladning grå sløsj treffer panseret og frontruten. Det virker som hun har glemt det med å ikke banne. I stedet fyrer hun av en bredside som inkluderer østeuropeere, trailere og veivedlikehold. Det føles som hjulene på vogntoget er bare centimetre utenfor skulderen min. Vinduspusserne og spylevæsken gjenvinner ikke sikten før vi er langt forbi. «Ærlig jabba, så blir ikke disse turene et savn. Hadde du trengt flere omganger med de greiene i fjeset …» «Det heter halo», sier jeg. Greiene i fjeset. Hvor mange runder måtte jeg gått for at de skulle huske hva den kalles? De glupe, såkalte foreldrene mine, kan bare omtale haloen som den greia, den saken eller noe sånn. Om det hadde vært Multivektor distraksjonsapparatur de skulle prestere, kunne jeg til nød latt det passere, men halo – kom igjen. Denne gangen klarer jeg ikke la være. «Har jeg noen gang bedt om skyss?» Bilen slingrer til igjen, som om hun var nær ved å slippe rattet for å klabbe til meg. «Er det takken, din utakknemlige …» Det er det jeg forventer hun skal si. I stedet griper hun rattet med begge hender. Jeg vender meg mot henne. Etter ansiktsuttrykket å dømme, forsøker hun å holde tilbake flommen av bebreidelser, eller kanskje er det tårer hun kjemper med. Velger å bebreide Gud istedenfor meg. Follotunnelen sluker oss i en sky av fuktighet. Selv med lukkede øyne kan jeg se lysstrålene fra tunneltaket 30
treffe panseret og feie inn i bilen som et hurtigtog. Idet bilen skyter ut i det bleke vinterlyset, kan jeg ikke la være å snu meg mot knausen over tunnelmunningen, må bare sjekke om hemmeligheten der opp er synlig. Verdens teiteste ting å gjøre, selvfølgelig. Både fordi jeg allerede vet den ikke er synlig fra veien, og ekstra teit akkurat nå, siden stingene gjør hinsides vondt når nakkehuden strammes. Vi nærmer oss Sonsveien bru. Hun blinker inn i avkjøringen. Son, stedet jeg har bodd siden jeg var fem, da Karen og Jonny Ustad dukket opp på sykehusets lekerom for å hente meg og den rutete vesken min. Ellers husker jeg ikke stort. Jeg mener det regnet, at jeg satt fastspent i baksetet på en bil, og at jeg trodde de svarte, skrikende vinduspusserne var en fugl med brukne vinger, baksende og besatt av å skulle ta meg. Eller så blander jeg sammen med en annen kjøretur. De innså det nok allerede da, at jeg ikke var barnet de hadde ønsket seg. Om ikke da, så skjønte de det en av de andre kveldene de måtte bære meg opp den bratte trappa, forbi Kristusbildet, gjennom gangen med døde fluer i bunnen av lampekuppelen og inn dit sengen min sto. Sisternen til doen der oppe sildret allerede på den tiden, akkurat som nesa mi, sluttet den aldri å renne. Hva hadde de forventet? Møtte de opp og trodde de fikk et normalt barn, eller tok de frivillig på seg et evigvarende problem? Et misfoster fra deres verste mareritt? Kanskje ønsket de å sanke bonuspoeng hos Gud og menigheten. Avkjørselen vår passerer i en sølesprut utenfor sidevinduet. Jeg kunne ha skreket. Selvfølgelig må Karen innom jobben, torget eller noe. Ta en æresrunde så hele Son får sett mumien hennes i passasjersetet. 31
Vi fortsetter i samme fart fram mot rundkjøringen. Skiltet peker ut mot Grevlingen på venstre side. Bortsett fra at det er et høl, kan jeg ikke fatte at noen kan finne på å kalle en ungdomsskole for Grevlingen. Son sentrum og barneskolen ligger rett fram. Den har de i det minste ikke forsøkt å gi noe liksom-hyggelig navn. Tolv år er det siden jeg begynte i første klasse. Kjøreturen fra Vestby tar et knapt kvarter. Noen ganger virker et kvarter som en evighet, mens tolv år virker som et øyeblikk. Som om hun har lest tankene mine, begynner Karen å legge ut om hvor uvirkelig det føles, at det like gjerne kunne vært i går hun fulgte meg til skolen. Kanskje kommer hun med det for å forsikre seg om at jeg har skjønt poenget: slutt på skyssen. Første skoledag og siste Oslo-tur, liksom. Hun fortsetter å legge ut om hvor bekymret hun og Jonny var, og om at jeg nektet å bli med ut av bilen. Hun behøver ikke å minne meg på hvordan det føltes å være meg den dagen jeg fikk skolesekken hengt på meg.
iv Stemmen laget ekko i skolegården. Vi sto ved flaggstanga mens en tykk dame, som Karen sa var rektor, snakket i mikrofonen. Den nye, tomme sekken var nesten like stor som meg. Jeg klamret meg til Karens erme og håpte ingen la merke til meg, men snart var det flere som kikket på meg enn på damen som snakket. Først barna som sto nærmest, noen hadde skremte fjes, andre fniste. Noen voksne med blikket festet på tretoppen bak meg, andre som glante åpenlyst eller så bedrøvet ut. Det samme hadde jeg sett før, men likevel ikke som dette. Vi 32
var omringet. Jeg forsøkte å presse ansiktet mot Karens jakke, men hun trakk seg unna. «Ikke, du griser den til.» Enda mer fnising hørtes da jeg fulgte etter med hodet. I stedet for å bli sintere, slo hun armene rundt meg, klemte så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. «Omforladels, vennen, gjorde det vondt?» Inne i mørket, mellom armene hennes, kunne jeg verken se eller høre menneskene rundt oss. Da hun slapp taket, var talen ferdig. En masse navn ble lest opp i høyttaleren, til slutt mitt også. «Isak Jan Ustad.» Det ble helt stille igjen. «Er Isak Jan Ustad her?» Jeg fikk ikke fram et ord, bare sikkel og surkling i nesa. Karen var framme med lommetørkleet og tørket munnen min. Hun tok ikke øynene bort fra meg. En fryktelig lang stund gikk før hun svarte at jeg var der. «Det går bra, vennen, ikke sant?» Jeg nikket, og så gikk vi fram til en dame som kalte seg kontaktlærer. Klasserommet ble fylt opp. Jeg kunne telle fire rekker, og på hver rekke satt det fem barn. De drev og plukket fram pennalene. Jeg hadde alt mitt framme. «Like tøff som deg, han der», hadde Jonny sagt kvelden før mens han studerte bildet av Spider-Man. «Liker ikke å vise ansiktet, han heller.» Jeg så opp. Læreren hadde spurt om noe. Alle hadde hendene i været. Den andre dagen måtte jeg gå inn alene. Først etter skolematen klappet læreren i hendene og sa at vi skulle få besøk av en dame som skulle snakke med oss. Siden 33
Karen hadde fortalt det kvelden før, skjønte jeg at det måtte være Siss. Jeg ønsket mest av alt å krype under pulten. Like etter sto hun der. Heldigvis hadde hun på vanlige klær, ikke den hvite uniformen, som jeg hadde trodd. Hun nikket til alle og blunket til meg. Etter det så jeg ikke mer, fortet meg i stedet å legge hånda over det dårlige øyet og stirret i bordplaten med det andre. Hva hun sa, hørte jeg heller ikke, unntatt starten, da. «Dere lurer sikkert på hvorfor Isak har dekket til kinnet?» Hun svarte selv. «Han ble skadet i en ulykke da han var liten.» Hun fortsatte å prate en masse, men jeg kikket ikke opp før hun stilte seg ved pulten min. «Han kan leke med dere, men dere må bare være litt ekstra forsiktige. Noen ganger vil han være borte fra skolen, og da har han kanskje bandasje rundt ansiktet når han kommer tilbake.» «Er det derfor han er så snål?» Jeg snudde meg ikke, men visste at det var gutten med den svære åpningen mellom fortennene. Det så nesten ut som en tann til kunne fått plass der, iallfall en melketann. Han hadde hvisket om meg dagen før også, da læreren sto med ryggen til. Jeg fortet meg å kikke. Han satt med hånda foran munnen, helt rød i fjeset. Siss gikk fram til kateteret. I øyekroken kunne jeg se at klassen snudde seg fra henne, mot meg og tilbake igjen. En masse prating overdøvet det hun sa. Læreren hysjet og ba alle følge med. Siss stirret på han gutten en lang stund før hun fortsatte å snakke. Hun snakket og snakket, så var hun ferdig. Jeg vet ikke om hun smilte til meg da hun takket for seg og gikk. Læreren sa vi skulle ta fram fargeblyantene. Hun ba oss tegne det første vi hadde tenkt på da vi våknet i dag morges. Det ble stille en lang stund. 34
Jeg hadde akkurat lagt fra meg den røde fargeblyanten da jeg hørte henne. «Er du ferdig allerede, Anders?» Jeg la kinnet mot pulten og kikket under armen. Anders Johansen, han het det, han som hadde sagt at jeg var snål. Han viftet med arket. «Hva har du tegnet da, Anders?» «Skrekkuhyre med ett øye.» «Et uhyre? Startet du dagen med å tenke på det?» Hun kikket lenge på tegningen. «Riktig skummelt. Men du kunne godt fargelagt litt.» Så sa hun med høyere stemme. «Jeg vil gjerne at dere bruker farger.» Da hun gikk tilbake til kateteret, snudde jeg hodet igjen og så Anders Johansen i åpningen under armen. Han hadde rullet arket til en kikkert og siktet på meg. De andre lo helt til læreren hysjet på dem. Min egen tegning føltes klissete mot kinnet. Jeg satte meg opp. Tårer fra soveøyet hadde fått rødfargen i bokstavene til å flyte utover. Da jeg forsøkte å tørke meg, ble fingrene røde. «Isak, se her.» Læreren sto over meg. Hun holdt fram en serviett. Jeg tok imot og presset den mot kinnet. «Hva har du tegnet da? En borg med navnet ditt på?» Jeg ristet på hodet. «I det minste om vi stokker litt om på bokstavene», hvisket hun i øret mitt. Det var ikke navnet mitt, skjønte hun ikke det? «Men vent litt …» Hun la hånda bak ryggen min og bøyde seg ned igjen, «… hva er det bak der, har du også tegnet et uhyre?» Uten å gi meg tid til å svare, begynte hun å snakke høyere igjen. 35
«Vet dere, ofte er det første man tenker når man våkner, også det man har drømt om. Så jeg håper ikke alle tegningene er like skumle …» Hånda hennes berørte så vidt øret mitt før hun forsvant opp mot kateteret. Det blå fargekrittet lå foran meg. Jeg grep det og begynte å rable. Først forsiktig, så hardere og hardere, helt til krittet brakk. Til min lettelse tar Karen en 360-grader i rundkjøringen. Hun må ha ombestemt seg, for vi er på vei tilbake mot avkjørselen vår. Hun krysser over veien uten å blinke og saktner ikke farten før vi kommer til bondegården. Akkurat som i morges, må hun bremse ned for gravemaskinen som står halvveis ute i veien. Akkurat som i morges kommenterer hun at de aldri blir ferdige med de vanngreiene, men dropper de evinnelige kommentarene om vannet vårt, om at hun vet hvem som har skyld i at vi aldri kommer til å få noen ny vannledning. Snart passerer vi bommen. Den ble visst satt opp for å unngå unødig biltrafikk inn til boligfeltet, men den markerte også grensen til Anders Johansens territorium i Stensliveien. Egentlig ligger det bare et titall hus der inne, så hvorfor Karen driver og kaller det boligfeltet, vet jeg ikke. Selv om det begynner å bli lenge siden Anders og kompisene hang her, kan jeg fortsatt se for meg gliset, fortennene med glipe og de fargeløse øynene bak sykkelbrillene. Stemmen hans kan jeg også høre. «Ble du vaklele nå da, Newton? Herpetryne.» Han kan bare plage meg i tankene nå, herme etter uttalen min så mye han vil – tross alt er det ikke så ille som da han var i live. 36