Page 1


NAIV. SUPER.


Erlend Loe

NAIV. SUPER.


© J.W. Cappelens Forlag AS, 1996 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-59320-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Kim Hiorthøy Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Anybody who rides a bike is a friend of mine.» Gary Fisher


VEGGEN

Jeg har to venner. En god og en dårlig. Og så har jeg min bror. Han er kanskje ikke like sympatisk som meg, men han er ok. Jeg låner min brors leilighet mens han er bortreist. Det er en fin leilighet. Min bror har en del penger. Gud vet hva han driver med. Jeg har fulgt litt dårlig med på det. Han kjøper eller selger noe. Og nå er han ute og reiser. Han fortalte hvor han skulle. Jeg har skrevet det ned. Det kan ha vært Afrika. Han har gitt meg et faxnummer, og beskjed om å faxe ham post og beskjeder. Det er min lille jobb. En enkel og overkommelig jobb. Til gjengjeld får jeg bo her. Det setter jeg pris på. Det er akkurat det jeg trenger. Litt tid til å ta det med ro. Mitt liv har vært merkelig i det siste. Det kom til et punkt hvor jeg mistet interessen for det hele. Jeg fylte 25. Det er noen uker siden. Min bror og jeg spiste middag hos våre foreldre. God mat. Og kaker. Vi snakket om løst og fast. Plutselig overrasket jeg meg selv med å bebreide mine foreldre at de aldri har pres7


Mal: Favoritt

set meg til å bedrive sport på et høyt nivå. Det var helt urimelig. Jeg sa idiotiske ting. At jeg kunne vært proff i dag. Hatt en formkurve. Og penger. Vært på reisefot til stadighet. Jeg kom i skade for å si at det er deres skyld at jeg ikke har drevet det til noe og at livet mitt er uengasjerende og kjedelig. Jeg sa unnskyld etterpå. Men det fortsatte. Samme kveld spilte min bror og jeg crocket. Det er ikke noe vi gjør ofte. Det gamle crocketsettet hadde råtnet under uthuset. Vi kjørte til mange bensinstasjoner for å finne et nytt. Min bror betalte det med et av sine kredittkort. Så skrittet vi opp avstandene og satte opp bøylene og pinnene i hagen til våre foreldre. Jeg valgte rødt og min bror valgte gult. Jeg vet ikke om det var de fargene vi pleide å ha da vi var mindre. Det husker jeg ikke. Vi begynte å spille og det gikk godt en lang stund. Jeg slo meg raskt gjennom de to første bøylene. Fikk ekstraslag, og fortsatte. Jeg var ovenpå. Jeg ble røver lenge før min bror, og jeg plasserte den røde kulen min bak et tre og lå bare og ventet på ham, mens jeg lo og spøkte. Så ble jeg overmodig. Da min bror begynte å se mot busken, hadde det sluttet å være morsomt allerede for flere minutter siden. Jeg kunne se hva han tenkte på. Det der er vel unødvendig, sier jeg. Men jeg visste at han ikke kom til å ta hensyn. Han plasserte høyrefoten på sin egen kule og manipulerte retningen dit han trodde slaget ville volde mest skade. Han sto lenge og siktet mot utkanten av hagen. Enden av hagen. Der hvor gresset slutter å være bare gress og blir mere mose. Han foretok 8


Mal: Favoritt

et par forsiktige testbevegelser. For å forsikre seg om at han var i stand til å maksimere kraften i slaget, og for å unngå å treffe sin egen fot, det mest ydmykende av alt. Så klinket han kulen min inn i den store busken. Han klinket den røde kulen riktig jævlig langt inn i busken. Inn til buskens sentrum. Dit hvor solen aldri skinner. Det var egentlig et fantastisk slag. Jeg bebreider ham det ikke. Jeg hadde uten å tvile gjort det samme selv. Men reaksjonen min. Det var den som overrasket meg. Min plan hadde hele tiden vært enkel og ganske feig. Jeg skulle ligge nede i målområdet og late som ingenting, og så skulle jeg klinke kulen hans på en avstand som han ikke trodde var mulig. Og hvis jeg bommet, hadde jeg ryggen fri, fordi han ennå ikke nådde fullført runden. Men hvis jeg traff, skulle jeg dunke ham på pinnen i mange kilometer i timen, og toppe det hele med å si nei når han foreslo å spille en gang til. Alt det kunne jeg bare glemme. Jeg hadde bommet gang for mye. Min bror hadde blitt røver og nå lå den røde kulen min under den store busken. Jeg ga meg ikke. Jeg ville komme tilbake. Jeg planla å slå hans kule under bilen. Det var det eneste som holdt meg gående. At han skulle få svi. At kulen hans på en eller annen måte skulle sette seg fast under bilen. At jeg skulle få se ham krype på alle fire, eller på magen, slik at han ble skitten og begynte å banne. Men først måtte jeg slå kulen min ut fra busken. Jeg løftet bladene og bøyde dem unna. Så lyste jeg med en lommelykt. Frem og tilbake i sentrum av den store busken. Langt der inne kunne jeg se kulen. Det var umulig å se at den var rød, men 9


Mal: Favoritt

det var ingen tvil om at det var min kule. Min bror sto naturligvis og lo. Jeg tok lommelykten i munnen og krøp innover i busken. Det var fuktig, og antakelig bare en håndfull grader over frysepunktet. Jeg har hatet denne busken så lenge jeg kan huske. Nå skulle jeg snart slå. Jeg siktet. Dette skulle gå bra. Jeg var overbevist om at det var et spørsmål om sekunder før jeg var ovenpå igjen. Jeg skulle ta min bror, den jævelen. Men jeg brukte tre slag på å komme meg ut av busken. Og mens jeg sto der og børstet av meg blader og muld, fremdeles med lommelykten i munnen, klinket min bror meg på nytt og slo meg inn i busken en gang til. Dette er en av grunnene til at jeg tror at han innerst inne muligens er mindre sympatisk enn meg. Jeg ville ikke ha slått ham inn i busken to ganger. En gang, ja. Men neppe to. Jeg tente lommelykten og slo meg ut av busken på nytt. Da min bror ville klinke meg for tredje gang, bommet han, og jeg klinket ham istedet. Men da jeg skulle slå ham under bilen, traff jeg ikke kulen skikkelig og slaget ble mislykket. Jeg må ha vært overivrig. Deretter gjorde han kort prosess. Han klinket meg på pinnen og spillet var over. Vi ble stående og krangle en stund. Jeg beskyldte ham for juks og vi leste i reglene og kranglet videre. Jeg sa et par ting som var helt på kanten. Til slutt spurte min bror om det var noe i veien. Hva er det med deg? sa han. Jeg var på vei til å si at det ikke var noe, men så kjente jeg at alt veltet opp i meg. Det var overveldende og ekkelt. Jeg har aldri kjent noe lignende og jeg klarte ikke å si noe. Istedet satte jeg meg på gresset og ristet på hodet. Min bror kom 10


Mal: Favoritt

og satte seg ved siden av meg. Han la en hånd på skulderen min. Slik hadde vi aldri sittet før. Jeg begynte å gråte. Det var årevis siden jeg hadde grått. Det må ha vært overraskende for min bror. Han beklaget at han hadde vært så rå under spillet. Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen. Jeg fortalte det til min bror. Han hadde ingen forutsetninger for å forstå det. Han reiste seg og sa kom igjen, shit happens, dette går bra. Han forsøkte å få meg på beina, bokset meg broderlig i magen og ropte litt. Min bror har drevet med bandy. Han kan dette med roping. Jeg ba ham ta det med ro. Jeg sa at det var alvor. Min bror satte seg og tok det med ro. Vi pratet. Jeg var helt usammenhengende. Ingen av oss forsto særlig mye av det jeg sa. Men min bror tok meg på alvor. Det skal han ha. Jeg kunne se at han ble bekymret. Han hadde ikke sett meg slik før. Han sa at det sikkert er tusenvis av mennesker som hver dag møter veggen. De fleste har det kanskje litt tungt en stund, men så går det bedre. Min bror er optimist. Han ville hjelpe. Jeg satt og tenkte at dette måtte være bunnen. Jeg fryktet at jeg var blitt mett av dage, at jeg aldri noen sinne ville kjenne entusiasme igjen. Så sa min bror at han skulle ut å reise. Han skulle dra om noen dager og være borte i to måneder. Han tilbød meg å låne leiligheten. Jeg sa takk og vi satt uten å si noe helt til min bror kikket på klokken og oppdaget at sportsrevyen hadde begynt. Han spurte om jeg hadde noe imot å gå inn. Jeg hadde jo dessuten bursdag og det var kake igjen. 11


Mal: Favoritt

Neste morgen våknet jeg og kjente at ting ikke kunne fortsette som før. Jeg ble liggende og tenke. Det handlet ikke om crocket. Det var jeg sikker på. Crocket er en liten ting og dette var en stor ting. Ganske hurtig begynte det å ane meg at dette hadde direkte sammenheng med at jeg var blitt 25 og at jeg taklet det dårlig. For meg har det å bli eldre lenge vært forbundet med en viss uro. Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid. Mens jeg kledde på meg ble det klart at det ikke kom på tale å bruke denne dagen til det samme som jeg pleide å bruke dager til. Dagene måtte bli annerledes. Nettene også. Jeg sto en stund og kikket ut av vinduet. Så tok jeg et valg. Jeg syklet opp til universitetet og sa at jeg ikke så meg i stand til å fullføre hovedfaget. Sekretæren på instituttkontoret spurte om det var noe i veien og om det var noe hun kunne gjøre. Jeg syntes engasjementet hennes var rørende, men hadde ingen lyst til å snakke. Jeg takket kort for omtanken, og svarte ja på det første spørsmålet og nei på det andre. Deretter syklet jeg tilbake til byen og avviklet resten av den gamle tilværelsen. Jeg oppsøkte avisen hvor jeg fra tid til annen pleide å levere stoff, og sa at jeg ikke kom til å skrive mer på en stund, og kanskje aldri. Jeg sa også opp hybelen, telefonen og avisabonnementet. Og jeg solgte bøkene mine, og TVen. Resten av mine eiendeler fikk plass i en ryggsekk og to papp12


Mal: Favoritt

kasser. Kassene satte jeg pĂĽ loftet hos mine foreldre og sekken tok jeg pĂĽ ryggen og syklet hjem til min bror. Der ble jeg sittende og svette. Jeg hadde gjort en virkelig handling. Dette var ikke tull. Det var ikke TV2.


BALLEN

Det har gått noen uker. Jeg sitter i min brors leilighet. En gang om dagen går jeg ned og kjøper noe mat. Og hvis det kommer post, åpner jeg den og faxer den til min bror. Det er et utrolig langt faxnummer. Jeg føler meg stadig sikrere på at han er i Afrika. Jeg har sett etter lappen hvor jeg skrev ned adressen hans, men jeg finner den ikke. Utover dette foretar jeg meg nesten ingenting. Jeg blar i avisen eller ligger på sofaen og ser ut i luften. Jeg har ingen planer. Følelsen av at det meste er meningsløst er her fremdeles. Det er ingen inspirerende følelse. Jeg har skrudd tempoet helt ned. Til null. Jeg tenker at jeg må begynne forfra. Hvordan begynner man forfra? I går skrev jeg en liste over hva jeg har og hva jeg ikke har. Dette er det jeg har: – En fin sykkel – En god venn – En dårlig venn – En bror (i Afrika?) – Foreldre 14


Mal: Favoritt

– Besteforeldre – Et stort studielån – En Cand.Mag.-grad – Et fotoapparat – En håndfull (lånte) penger – Et par nesten nye joggesko Dette er det jeg ikke har: – Planer – Begeistring – Kjæreste – Følelsen av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt – Et vinnende vesen – Klokke De gangene jeg har kikket på listen i dag, har jeg lagt merke til at jeg har mere enn jeg ikke har. Jeg har 11 ting. Jeg mangler 6 ting. Det burde jo kunne være en kilde til optimisme. Men etter å ha nærlest listen er det blitt klart for meg at det alt i alt er et ganske ubalansert og dårlig regnestykke. Det går ikke opp. Noe av det jeg har kunne jeg fint ha klart meg uten, og flere av de tingene jeg ikke har, forekommer meg som sentrale for å leve slik jeg helst vil leve. Jeg ville for eksempel når som helst byttet min dårlige venn mot litt begeistring. Eller en kjæreste. Når som helst. Men jeg vet like godt som alle andre at det ikke fungerer på den måten. Jeg lekte meg med å legge sammen tallene i listene. 11 + 6. 15


Mal: Favoritt

Det blir 17. Et ganske stort tall når det gjelder vesentlige ting i et menneskes liv. I noen sekunder var jeg litt stolt. Men det gir ingen mening overhodet. Det er idioti å legge sammen ting man har og ting man ikke har. Og dessuten er noen av tingene mindre vesentlige. Klokken for eksempel. Jeg ønsker meg en klokke, men jeg vil ikke hevde at den er vesentlig. Jeg har bare lyst på en. For å kunne følge bedre med på tiden. Jeg har som sagt problemer med å takle tid, og jeg tror det er bedre å konfrontere sine problemer enn å vike unna. Men at klokken er vesentlig? Neppe. Det er på samme måte med joggeskoene. De er heller ikke vesentlige, men jeg har dem. Kanskje kan jeg si at klokken og joggeskoene annullerer hverandre. Da blir det 10 + 5. Det er 15. Også et rimelig stort tall i denne sammenhengen. Men dessverre ubrukelig, og like blottet for mening som 17. Jeg må prøve å tenke på noe annet. Jeg ligger på sofaen og småsover når jeg hører at det kommer en fax. Jeg venter på at den skal komme igjennom og på at maskinen skal kutte arket. Det tar kanskje et minutt. Nå faller arket ned på gulvet og jeg reiser meg for å hente det. Det er fra Kim. Kim er min gode venn. Jeg har kjent ham i noen år. Han er en fin fyr, og han er i ferd med å bli meteorolog. Han har praksis eller noe på en øy, nordpå. Så vidt jeg har forstått er han alene på øya. Han leser av noen målere og beregner et eller annet. Så ringer han til meteorologisk institutt på Blindern et par ganger i døgnet. Jeg tror han er litt ensom der oppe. Han faxer meg hele tiden. Jeg har problemer med å følge opp tempoet hans. Jeg har sagt at jeg ikke er i stand til å faxe ham like ofte som han faxer meg. Han sier at det er ok, men jeg vet at han tar det litt tungt. Uten at vi har satt ord på det 16


Mal: Favoritt

har vi på en måte kommet overens om en ordning som er slik at han kan faxe så mye han vil, mens jeg bare svarer når jeg føler meg i stand til det. Det er en ordning jeg kan leve med. Jeg kan se av faxen at Kim har sett på svensk ZTV. Han siterer: – Säg upp dej – Res bort – Skaffa nya vänner Jeg har fortalt Kim hvordan jeg har det for tiden. Han prøver å hjelpe meg. Det er sympatisk av ham. Under min brors skrivebord har jeg en eske som jeg har skrevet Kim på. Der legger jeg alle faxene han sender. Esken er nesten full allerede. Etter at Kim fikk rede på at jeg befinner meg et sted med fax har det ikke stått stille. Jeg legger meg på sofaen igjen. Noe må skje. Ikke nødvendigvis noe stort. Bare et eller annet. Jeg beslutter meg for å gå ut og kjøpe noe som kan få meg til å tenke noe fint, eller helst smile. Jeg går i flere butikker, men ser ingenting som jeg får lyst på. Jeg forsøker å definere noen kriterier for hva jeg leter etter. Av en eller annen grunn har jeg hengt meg opp i dette med lister. Lister er en god ting. Jeg kommer til å lage mange av dem i tiden som kommer. Jeg lager en nå også. Etter litt tenking blir det tydelig at jeg leter etter et objekt som: – Ikke er større enn at jeg lett kan bære det – Ikke koster mer enn hundre kroner – Kan brukes mange mange ganger – Kan brukes både inne og ute 17


Mal: Favoritt

– Kan brukes alene eller sammen med andre – Setter meg i aktivitet – Får meg til å glemme tiden Jeg setter meg på en benk og ser nøye på listen. Lenge. Det er en ærlig liste. Jeg er fornøyd med den. Kanskje fins det et slikt objekt og kanskje fins det ikke. Det er ikke så viktig. Men listen er viktig. Dette er en oppdagelse for meg. Dette har verdi. Jeg sitter og funderer på hvilke objekter som oppfyller mine ønsker. Det kan være flere. Men jeg vil bare ha én ting. Plutselig blir det klart for meg at jeg søker en ball. Rett og slett en ball. Jeg kjenner et stikk av iver. Det er lenge siden jeg har tenkt på baller. Jeg er glad for at jeg kom på det. Det er slike ting jeg bør tenke på. Dette er veien å gå. Nå må jeg bare finne en ball. Hvordan velger man en ball? Verden er full av baller. Folk bruker dem hele tiden. Til lek og spill og sikkert andre ting. Det gjelder å velge den riktige. Jeg oppsøker en sportsbutikk. De har et overveldende utvalg av baller. Fine og dyre baller. Av lær og andre solide materialer. Jeg kjenner på dem, men syns de er for krevende. Jeg kommer til å få prestasjonsangst hvis jeg kjøper en slik ball. Tiden er ikke inne for en kvalitetsball. Konkurranseelementet må tones helt ned i mitt liv akkurat nå. Rekreasjon er stikkordet. Jeg behøver en helt enkel ball. Og gjerne av plast. Jeg går til en leketøysbutikk. Her er utvalget mer overkommelig. De har heldigvis bare en håndfull baller. I noen få ulike størrelser og fargenyanser. Jeg veier noen av dem i hånden og spretter et par av dem i gulvet. Til slutt gjør jeg det enkelt 18


Mal: Favoritt

og velger en rød plastball av gjennomsnittlig størrelse. Den koster i underkant av femti kroner. Jeg får en pose å ha den i. Så sykler jeg hjem. Jeg faxer Kim: Bedre humør enn på lenge. Har kjøpt rød ball. Jeg legger meg på sofaen og lar ballen hvile mot brystet. Nå venter jeg på at det skal bli kveld. Når det blir mørkt vil jeg gå ned i bakgården og kaste ballen mot en vegg. Det gleder jeg meg til.


TREET

Nå har jeg kastet ball nede i bakgården flere kvelder på rad. Som regel går jeg ned etter Kveldsnytt og stiller meg i et hjørne hvor det ikke er noen vinduer. Det er et lite brukt område, bare opplyst av en enkel lyspære. Det er noe som er veldig bra med å kaste. Jeg vet ikke helt hva det er. Flere burde kaste. Vi burde kaste alle sammen. Da ville ting sett annerledes ut. Vi ville vært gladere. Jeg kaster ballen mot veggen og lar den sprette en gang i bakken før jeg tar den. Det er en god ball. Den kommer alltid tilbake. Og den ligger godt i hånden. Jeg hadde glemt hvor godt det er å kjenne en ball. Holde den. Den er så rund. Den får meg til å glemme tiden. Nå kaster jeg igjen. Den røde plastballen treffer veggen og gir fra seg en liten tone. Så spretter den i bakken og gir fra seg en annen tone. Deretter tar jeg imot den, holder den et øyeblikk og kaster den på nytt. Jeg gjør det automatisk. Uten å tenke på hva jeg gjør. Jeg kan tenke på andre ting. I kveld tenker jeg på min morfar. For noen uker siden fortalte han meg en historie. Det er en historie om en god verden. 20


Mal: Favoritt

Mine besteforeldre bor i et gult trehus som de bygde for lenge siden. De har en stor hage som de alltid har brukt mye tid på. Blomster og trær og busker betyr en hel del for dem. De kan alle navnene og vet når ting skal plantes og når de skal vannes og plukkes. De snakker ofte om planter og gir blomster bort til venner og familie. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Da de bygde huset, plantet min morfar et epletre. Nederst i hagen. Jeg har aldri sett dette treet. Det var borte da jeg ble født. Men jeg har hørt om det. Da treet hadde vokst i ganske mange år, begynte det å komme epler på det. Mange epler. Mormor lagde saft og syltetøy av eplene. Det var et godt epletre. Men så skjedde det noe. Det hadde vært en god sommer og eplene var store og fine. De skulle straks plukkes. Men en morgen var treet ødelagt. Flere tykke grener lå på bakken. Min morfar fortalte at det så stygt ut. Det kom ikke til å vokse epler på det igjen. Treet kom til å dø. Min morfar gikk inn og fortalte det sørgelige budskapet til min mormor. Deretter tok han av seg arbeidsklærne, skiftet til noe finere og gikk nedover veien, forbi kirkegården og ned til yrkesskolen. Der snakket han med rektor. Det ble tatt affære, og etter noe tid meldte tre unge gutter seg. De hadde vært på slang og ting var kommet litt ut av kontroll. De hadde veldig dårlig samvittighet. Det var en guttestrek. Ingen stor ting, men alvorlig nok. Og både min morfar og rektor var opptatt av at rett skulle være rett. 21


Mal: Favoritt

Et nytt epletre kostet 150 kroner på den tiden. Det ble avtalt at guttene skulle betale treet tilbake. De skulle betale 50 kroner hver. Min morfar fortalte at det var mange penger den gangen. Guttene skulle betale en ukentlig sum, resten av høsten og utover våren, helt til alt var tilbakebetalt og de var blitt skuls. Min morfar hadde selv gått på den skolen og han visste godt at guttene hadde lite å rutte med. De bodde på skolen, noen av dem langt hjemmefra og familiene deres hadde allerede gravd dypt i lommene for å sende dem på skole. De måtte ta pengene til epletreet fra sine egne lommepenger. Det betydde antakelig at alle de pengekrevende og gutteaktige aktivitetene måtte begrenses betraktelig. De kunne knapt nok kjøpe noe som helst, ikke gå på kino, ikke spandere Solo på jentene, omtrent ingenting. Hver lørdag kom guttene slukøret på døren til mine besteforeldre og betalte. De sa veldig lite. Strakk bare ut armene sine og slapp myntene ned i den store neven til min morfar. Han nikket alvorlig og bekreftet dermed at alt gikk riktig for seg. Og slik fortsatte det. Det ble vinter og vår. I mai blomstret hagen på nytt og yrkesskolen skulle snart ha ferie. Guttene skulle reise hjem og holde sommer. Da de kom for siste gang, hadde de kledd seg i fine klær. Det var litt høytidelig for dem. De ringte på døren og min mormor bød dem inn. Hun hadde kokt kaffe og laget vafler. Guttene ble servert og de betalte det siste avdraget og tok mine besteforeldre i hånden. Saken var ute av verden. Guttene var lettet. De lyste opp og for første gang snakket de litt med mine besteforeldre. De fortalte om skolen og om sommeren. De fortalte hvor de kom fra. Ansiktene deres var 22


Mal: Favoritt

glade. Gjelden var betalt. De var renset og kunne endelig heve hodene. Etter hvert reiste guttene seg for å gå. Det ble tatt farvel og de gikk mot døren. Da reiste min morfar seg. Vent litt, sa han, det var en ting til. Oa guttene stoppet. Min morfar gikk over gulvet. Han gikk bort til det store kjøkkenskapet og åpnet det. Han stakk hånden langt inn og hentet tre konvolutter. Deretter gikk han bort til guttene og ga en konvolutt til hver av dem. Guttene forsto ikke helt. De kikket på hverandre. Så åpnet de konvoluttene og tårene begynte å strømme nedover kinnene deres. Min morfar hadde gitt dem pengene tilbake. Jeg står fremdeles og kaster ball. Jeg har kommet så godt inn i rytmen. Selv om leken er god ser jeg ingen grunn til å slutte. Denne leken kan umulig bli dårlig. Uansett hvor lenge jeg holder på, kan den aldri bli dårlig. Min morfar fortalte at han hele tiden hadde tenkt å gi pengene tilbake. Det handlet ikke om pengene, sa han. Jeg tenker på guttene. I dag er de store. Sikkert over femti år. De må ha fått en følelse av at verden var god. At ting hang sammen. At noe betydde noe. Jeg lurer på hva de gjør nå. Antakelig har de selv familier og hager med epletrær. Min morfar er en kjernekar. Jeg lurer på om jeg er en kjernekar. Jeg lurer på om det overhodet fins kjernekarer i min generasjon.

Naiv.Super av Erlend Loe  

Den 25 år gamle hovedpersonen har to venner. En god og en dårlig. Og så har han en bror som ikke er så altfor sympatisk. Når denne broren sl...

Naiv.Super av Erlend Loe  

Den 25 år gamle hovedpersonen har to venner. En god og en dårlig. Og så har han en bror som ikke er så altfor sympatisk. Når denne broren sl...