KristinHarmel
Nårvimøtesigjen
OversattavBenedictaWindt-Val,MNO
TilJasonogsønnenvår: Deretolærermeg,hverenestedag, atkjærlighetenkanværestørre,sterkereogvakrere ennjegnoensinnekunnehadrømtom. Jegvilelskederesålengedeterstjernerpåhimmelen.
Kapittel1
Telefonenringteenfredagmorgenmensjeglåisengenog syntessyndpåmegselvogforsøkteåfinneuthvajegskulle gjøremedrestenavlivetmitt.
«Duhargravddegnediselvmedlidenhet,ikkesant?»sa BrianMeyer,somhaddeværtsjefredaktørenminhelttil forrigeuke.
«Dugamegsparken.»Jegdrodynenoverhodetforå stengemorgensolenute.«Jegharretttilågravemegned.»
«Emily,bådeduogjegvissteatdettemåttekomme.Og dufikkikkesparken–spaltendinblefjernetavbudsjettmessigeårsaker.»Hansukket,ogjeghørteathanbladdei noenpapirer.«Dessutenvardetbareendeltidsjobb.Duhar merennnokavandrefrilansoppdragsomkanholdedeg flytende.»
«Javisst.Ukebladerogaviserverdenoverstårformelig ikømedoppdragtiljournalisternåfortiden.»Jeghadde arbeidetsomfrilansjournalistsidenjegvaribegynnelsen avtyveårene.Dengangenblomstretpressen,ogdetvaren enkelmåteåskapesegetlevebrødpådersommanvarvillig tilåarbeidehardt.Meniløpetavdesistetiårenevarmarkedetblittoverfyltavarbeidsledigeskribenterogredaktører,ognåvardetlangtflerejournalisterenndetvarjobber.
«Vel,vel.Jegringerikkeforåsnakkeomjournalistikkensvilkår,»fortsatteBrianetteretøyeblikkspause.«Jeg ringerfordijegharnoetildeg.»
Jegsparketavmegdynenogsattemegopp.«Ennyskrivejobb?»
«Javisst,fordetdukketplutseligoppenhelhaugmed
ekstrapengerpåbudsjettetvårt.»Hanlolitt.«Nei,detjeg mener,eratjegharenpakketildeg.Denkomidag.»
«ErdenfraetPR-firma?»Jegfikkenjevnstrømavtilfeldigereklamesendinger–krukkermedpeanøttsmørjeg skullesmakepå,CD-erjegskullelyttetiloganmelde,klesprøversomdessverrealdrilottilåværeiminstørrelse–selv omdetjegfaktiskhaddegjortkarrierepå,varåskrive artikleromkjentepersoner,itilleggtildenspaltenommellommenneskeligerelasjonerjegnettopphaddemistet.Det varikkestoresjanserforatjegplutseligskullesettemeg nedogskriveenglødendeartikkelomvalgavpeanøttsmør.
«Forisåfallkandubarekastedenellergidentilenav assistentene.»
«Nei,detteervisstnoeannet.»Jeghørteathanbladdei papirerigjen.«Deterenstor,flatpappeske,enplakateller noesånt.Ogadressenerskrevetforhånd.Detserikkeut somenreklamesending.»
«Hvaerreturadressen?»
«DenkommerfraetgalleriiMüncheniTyskland.»
«Tyskland?»Jegvarforbløffet.Spaltenminblebare tryktiamerikanskeaviser.Hvemkunnevelhainteresseav åsendemegnoefraTyskland?
«JegsenderdenovertildegmedFedEx,greit?Jegville baresifratildegpåforhånd.Ogikkemistmotetnå,hører du?Tingenekommertilågådinveiigjensnart.Duersvært talentfull.»
«Sikkert,»sajegoglapåførjegrakkåfortellehamhva jegvirkeligmente,nemligat«sværttalentfulle»mennesker ikkefikksparkenfrajobberdehaddehattdesistetreårene. Greitnok,jeghaddealdriværtheltidsansattiCraigNewspaperGroup,mendehaddepublisertspaltenmin, Samliv, itreogtyveaviserlandetover,medfleremillionerlesere.Det haddeværtganskegodtbetalt,tilstrekkeligtilatjegkunne levegodtsålengejegskaffetmegetparekstraskriveoppdraghvermåned.Jeghadderegnetmedatjegvilleoverlevesammenbruddetifrilansmarkedet,mennåvistedetseg
atjegbarehaddetrådtvannetenstundførjegplutselig begynteåsynke.
Egentligvardetpåtideatjegdroppetspaltenminuansett.Denblindekantrossaltbarelededenblindeetvisst stykkepåveiførnoenkommerogavslørerbløffen.Og selvomjegalltidlamassearbeidialtjegskrevom,viste tilvitenskapeligestudierellersiterteveletablertevennerog kolleger,vardetlikevelendelmenneskersomfantdetlatterligatjeg,enevigvarendesinglekvinnemedendysfunksjonellfamiliehistorie,skulleskrivemedtyngdeogautoritet omforholdogrelasjoner.Iallhemmelighethaddejegfaktisksamletenhelmappemede-posterogbrevfralesere sombeskyldtemegforåværeeninntørket,bittergammeljomfru.Kanskjedehadderett.Heldigvisvardetogså mangetakkebrevfraleseresomfortalteatjeghaddehjulpetdemgjennomenskilsmisseellergittdemmottilågjenopptakontaktenmedetfamiliemedlemetterenkrangel, menjeghaddeforlengstoppdagetatfolkgjerneskrevmer nårdevarforbannetpådegennnårdevartilfredse.De brukteogsålangtflerebanneord.
PakkenfraTysklandvarantageligensarkastisk«hvordanskaffesegenmann»-plakatfraenamperlesersom haddesettspaltenminpånettet.Detvilleikkeblidenførste –ikkeengangdenfemte–jeghaddemottatt.Mendetville kanskjeblidenførstefornærmelsenjeghaddemottattfra Tyskland.
Jegtrakkdynenoverhodetogforsøkteåfalleisøvn igjen.Idagvillespaltenminståpåtrykkforallersistegang, ogjeghaddeikkenoestortønskeomåværevåkenogoverværebegravelsen.
Stikkistridmedmineegneplanersattjegfiretimersenere overforminbestevenninneMyrapåenrestaurantmed utsiktoverLakeEolaisentrumavOrlandomenshunviftetdramatiskmeddagensutgaveav OrlandoSentinel.
«Duburdeværestolt,»sahunfast.«Alvorligtalt,Emily,
duhargjortenmassegodtmeddennespalten,ogdetvar virkeligstiloveravskjedendin.»
«Jegharjosagtatjegikkevilsnakkeomdetteidag.»Jeg tokenslurksauvignonblanc.Vinklokkentoomettermiddagenvarheltiordennårmanikkehaddeenjobblenger. Detspiltehelleringenrolleatjegalleredevarigangmed glassnummerto.
«Syndfordeg.Viskalnemligsnakkeomdet,forfortrengningharaldrihjulpetnoen.Hvisjegikketarfeil,er detetdirektesitatfraenavspaltenedine.»
«Jegfortrengeringenting.»Jegløftetglassetmittienironiskskål.«Jegbarepåpekerathelekarrierenminsålangt harværtetblindspor.»
«Selvmedlidenhetklerdegikke.»HunvinketpåkelnerenogbestilteennyColaLight.Tilforskjellframeghadde hunenjobbhunmåttetilbaketil.Hunarbeidetietkommunesenterdrevetavenideellorganisasjon,ogvarstortsett opptattmedåhjelpefolkheledagen.«Heldigvisklarerdu åholdeallusikkerhetenogtvilenuteavspaltenedine.»
Jegtrakkpåskuldrene.Hunhadderett–jegvarmye merveltilpassetpåtrykkennivirkeligheten.Densombare kunnehalevdhelelivetsittbakenbeskyttendepc-skjerm.
«Somsagt,»fortsattehunetterathunhaddefåttcolaen sin,«densistespaltendinvarflott.Ogdukommertilå landepåbena.»
«Detgjørjegsikkert.Jeghaddebareikkeplanlagtåbli arbeidsledigienalderavseksogtredve.»
«Detharsinefordelerogså.Duharingenforpliktelser, ingentingsomholderdegtilbake.Ingenmann,ingenbarn. Dukanbokstaveligtaltgjørehvasomhelst.Ubegrensetfrihet.»
Jegtvangfremetsmil.«Ja,jegerenheldiggris.Evigvarendesingleogbarnløs.Allekvinnersstoredrøm.»
Myrarynketpannen.«Detvar absolutt ikkedetjeg mente.»
«Jegvetdet.»Mendetsvedlikevel,spesieltfordiMyra
vissteatbeskrivelsenikkevarheltkorrekt.Jeg hadde et barn–menjeghaddeadopterthennebortformangeår siden.Hunhaddenettoppfyltattenårogvarblittenvoksenungkvinne,ogdetmeningsløsevedmittegetlivbegynte foralvorågåoppformeg.Hvahaddejegfåttutavallden frihetenjegliksomskullehaoppnåddvedågiavkallpå barnetmitt?Absoluttnullogniks,mensbarnetmittformodentlighaddevokstoppogslåttutifullblomstsomkvinne underandremenneskerstak.
Myrasuttrykkendretseg,ogjegskjønteathunogså tenktepåCatherine–detvarnavnetjeghaddegittdatterenminførsykepleierenforsvantmedhenne.Jeghadde betroddmegtilhenneforfireårsiden,ogdethaddevært godtendeligådelebyrdenmednoen.Imangeårhaddejeg båretmedmeghistorienomdatterenminiethemmeligrom ihjertet,påetstedderjeglagretdebiteneavlivetmittsom jegønsketåhuskeogglemmepåsammetid.
«Jegmenteikkeåsiatduikkehaddeetbarn,»saMyra stille.«Detvarvirkeligtankeløstavmeg.»
Jegristetpåhodetogforsøkteåvirkeuberørt.«Ikketenk pådet.Duharpåenmåterett,ikkesant?Jeggahennejo frameg.Hunernoenandresbarnnå,ikkemitt.»
MenselvomjegikkehaddesettCatherinesidenden dagenjegfødtehenne–ogselvomjegvissteatdenyeforeldrenehennesutvilsomthaddegitthenneetannetnavn –varhunfortsattminpåetslagsgrunnleggendecellenivå. Jegkomalltidtilåelskehenne,jegkomalltidtilålurepå hvordanhunhaddedet,jegkomalltidtilåfrykteatjeg haddesårethennevedågihenneframeg,istedetforå hjelpehenne.Hunvariblodetmitt,iknoklenemine,og selvnå,etteralledisseårene,varhunsomregeldetførste jegtenktepånårjegvåknetommorgenen.Jeghaddelagt innetterlysningerpåenpinligmengdeadopsjonssøkesteder ogchatterompånettetihåpomåfinnehenne,bareforå forsikremegomathunhaddedetbra.Menhittilhaddejeg ikkefåttnapp.
«Simeg,mentedudetduskrevher?»spurteMyra.Hun sattogviftetmedavisenigjen.«Omtilgivelse,menerjeg?»
Jegblunketogtvangmegselvtilbakefrakantenav selvmedlidenhetensklippe.«Jegmeneralltiddetjegskriver,»parertejegglatt.Detvarikkeegentligløgn,mendet varikkehelesannhetenheller.Avskjedsspaltenminhadde handletomågåvideremotnyehorisonter,ogjeghadde skrevetatnøkkelentilåklaredetpåengodmåtelåiå gislipppåfortidensnag. Bitterhetståriveienforåbygge oppogreparereforhold, haddejegskrevet.Mendetvar ikkealltidsålettågislipppåaggsomdetkunnehøresut som.
«Isåfallerdetkanskjepåtideatdufølgerdittegetråd ogtilgirdegselv,»saMyra.«Kanskjegrunnentilatduføler atdustårstille,eratdufremdelesskammerdegoveratdu gafradegdatterendin.»
«Nei,detgjørjegikke.»Svaretmittkomheltspontant, menjegvissteatdetunnvikendeblikketmittfortalteMyra althuntrengteåviteomsannhetsgehalteniordenemine.
«Emily.»Myrasukketogristetpåhodet.«Viharvært igjennomdette.Dutokdenbestmuligeavgjørelsenutfra deforutsetningeneduhaddedengangen.Detvarikkeen egoistiskhandling,detvarenuselviskbeslutning.Duvar ikkeistandtilåtadegavetbarndaduvarattenår,ogspesieltikkelikeetteratmorendindøde.Dutoketvalgforå gihenneetbedreliv.»
Jegsånedpåvinglassetmitt,sompåenellerannenmåte varblitttomt.«Jegvetdet.»Ogdetvarsant.Jeghaddetatt avgjørelsenutfraallederiktigegrunnene.Mendetbetydde ikkeatjegikkesattespørsmålstegnveddenheletiden. Dessutenvardetfleresidervedhistorienenndemjeghadde fortaltMyra.Ingeniheleverden–bortsettframinbestemorMargaret,somvardødforikkesålengesiden–kjente helesannheten.«Settietterpåklokskapensklarelysvardet kanskjeikkedetlurestevalgetiverdenåskriveenspalteom personligeforholdnårmanerenpersonsombareønsker
åstikkehodetisanden,»sajegdajegsåoppogfantutat Myrafortsattstudertemegmedetvitendeblikk.
Hunsmilte.«Ellerkanskjevardetnettoppdetbestedu kunnehagjort,fordidettvangdegtilåbegynneåsenoen avdineegnedemoneriøynene.Mendeternådetharde arbeidetbegynner.»
«Dethardearbeidet?»
Hunloogkastetetblikknedpåspalten.«Jeghartenkt åsiteredenklokeEmilyEmersonher,såspissørene. Duer kanskjeblittdårligbehandletifortiden,menhvisduikke finnerenutveitilåglislipppåbitterheten,erdetduselv somtrekkerdegned.Derformådulæredegåtilgi,selvom detervanskelig. »Hunsåopppåmegogsmilte.«Jegspør éngangtil,jeg.Mentedudetduskrevher?»
Jegsånedifangetmittognikket.
«Fint.Dafårdubegynneåleveetterdineegnelæresetninger,vennenmin.Begynnmedåtilgidegselv.»
«Jegskalgjøremittbeste,kaptein,»sajegmattogsignalisertetilkelnerenatjegvillehaetglassvintil.
Mensannhetenvaratjegikkeantehvorjegskulle begynne.
Todagersenereringtedetpådørenakkuratidetjegholdt pååavslutteenartikkelomenlokaltriatlonstjernefor Runner’sWorld. Dettemagasinetvarenmerellermindre fastoppdragsgiverformeg,ogjeglikteåskriveompersonersomgjordenoegodtforverden.Idettetilfellethadde denungekvinneligeidrettsutøverenoverlevdtrerunder medbrystkreft,ognåløphunforåskapeblestomsykdommen.Dethaddeværtensanngledeåintervjuehenneover lunsjienforstadtilOrlandoukenfør.
«Jegkommer!»roptejeg,mendajegkomsålangtsomtil ååpnedøren,svingteenFedEx-bilnettopputfrafortauskanten,ogenflatpappeskestolentmotveggen.Dettoket øyeblikkførjeghusketatBrianhaddelovetåvideresende pakkenfraTyskland.Jegtokdenmedmeginn,fremdeles
noksåoverbevistomatdettebarevarendaenspøkfraen irritertleser.Mennysgjerrighetenfikkovertaket,såjegrev avtapenogtrakkutinnholdet.
Selvførjegvarferdigmedåtaavdetbeskyttendeomslaget,visstejegatdetjegstomed,ikkevarenplakat.Papiretvartyktogruglet,ogdajegfjernetdettynneflaketmed pergamentpapirsomdekketdet,faltenlitenkonvoluttut. Jegplukketdenoppfragulvetogplassertedetsomfaktisk vistesegåværeetlitemaleri,påkjøkkenbordet,støttetmot veggen.
Såblejegståendeogbarestirrepådet.
Detvarennydeligutførtakvarellavenkvinnesomsto midtinoesomsåuttilåværeenkornåkermenshunsåut idetfjerne.Ansiktethennesvarklartsynlig,uttrykketvar besluttsomtogvemodigpåsammetid.Hunvariførtenrød kjole,frynsetiskjørtekantenogmedenriftideteneermet. Himmelenibakgrunnenhaddeenslående,dypfiolettfarge. «Hvaialle…»mumletjegoglotfingreneglioverkvinnensansikt.
HunsåutsomenyngreutgaveavminbestemorMargaret.Jeghaddeskrevetomhennesdødispaltenminforbare tomånedersiden,ogpådetgamlefamiliebildetsomhadde fulgtmedsomillustrasjon–etbildeavbestemorsomleide farenmindahanvarenlitengutt–kunnehunikkehavært merennnoenfååreldreennkvinnenpåmalerietforan meg.
Jegføltemegforunderligandpustenogrystetdajeggrep konvoluttensomhaddeliggetsammenmedbildet,revden oppogtokfremdetlillekortetsomlåiden.
Jeglestespaltendin,ogdutarfeil, stodetmedelegant skråskrift. Bestefarendinsluttetaldriåelskehenne.Margaretvarhanslivskjærlighet.
Detvaringenunderskrift,ogselvomkortetvaravgod kvalitetogsåkostbartut,haddedetingenkjennetegn.Det varingentingsomkunneavslørehvemsomhaddeskrevet det,selvomdetåpenbartvarnoensomvillehamegtilåtro
athanellerhunkjentebestefarenmin.Mendetvarumulig.Mannenvarforsvunnetførfarenminidetheletattble født.BestemorMargaretvarblitthelttaushvergangjeg spurteomham,menjegvissteathanhaddesviktethenne påsammemåtesomfarenminhaddesviktetmorenminog meg.
Detvardettespaltenminhaddehandletomdendagen fortomånedersiden–hvordanenbeslutningtattaven morellerfarkunnefåringvirkningernedgjennomgenerasjoner.Jeghaddebeskrevetbestemorenminsomenelskeligperson,menogsåenpersonsommangletenviktigdel avsegselv,endelsomvarblittfjernet.Jegantydetatfaren min,somhaddevokstopputenåvitehvemhansegenfar var,haddelevdmedbådefraværetavmannenogfraværet avmorensfulleoppmerksomhet.BestemorMargaretvirket alltidunderligåndsfraværende,ogselvomhunnåvardød, kjentesdetlikevelsomomnoeikkevaravsluttetennå.Etter athundøde,fantjegensistebeskjedfrahennepåtelefonsvarerenmin. Jegmåsnakkemeddeg,Emily, sahunmed svak,gispendestemme. Komsåfortdukan,erdusnill. Hun haddelagtigjenbeskjedenførdaggrypåvalentinsdag,bare noentimerførhuntrakksittsisteåndedrag,ogjeghadde sovetigjennomaltsammen.
Jeghaddeavsluttetspaltenutenånevneatjegogsåfulgte ifamiliensfotspor,menidypetavmitthjertevardetdette somvarhovedpoengetidetjegskrevdendagen–minfrykt foratjegubevisstfulgtedensammeveiensomminfarog minbestemorhaddegått.Detvartrossaltflereårsiden jeghaddeværtietseriøstforhold,ogjeghaddesnuddryggentilminegendatter,ikkesant?Vardetminskjebneåbli akkuratmakentildem?Lådetiblodetmitt?Helttilslutt haddejegoppfordretlesernetilåtenkeigjennomsinegen familiehistorieogtatakialtsompåvirketderesegneforholdførdetvarforsent.Dethaddeikkeunngåttbevissthetenminatdettebarevarendaeteksempelpåatjeg unnlotåfølgemineegneråd.
Jegforsøkteåtenkelogiskmensjegbetraktetmaleriet. Kanskjedetvarblittmalt etter atspaltenminhaddestått påtrykk,avenellerannensomhaddebruktfamiliefotografietsommodell?Menjegvissteatdetikkevarsant,det tykkepapiretvarlittgulnetikantene,noesomtydetpåat detvarmangeårgammelt,oguttrykketikvinnensansikt varennøyaktiggjengivelseavminbestemorslikhunsåut nårhunvaridypetanker–menpåbildetsomfulgtespalten,haddehunsmilt.Jegvarnestensikkerpåatdetvar maltavnoensomkjentehenne.Menantydetdetkortebudskapetatdetvarminukjentebestefarsomvarkunstneren?
Jegmåttefinneuthvordettemalerietkomfra.Jeggikk borttilpc-enminogsøktepånavnetpågalleriet,ogderetterslojegnummeretsomstopånettsidenderes.
Telefonenkimteogkimteidenandreenden,oglittrask hoderegningfortaltemegatklokkenalleredevarnestenni omkveldeniMünchen.Detkomikkesomnoenoverraskelsedatelefonsvarerensloinn.Jegforstoikkeetordtysk, såjeghaddeingenanelseomhvabeskjedengikkutpå,men etterpipetonenbegyntejegåsnakke,ihåpomatnoenav demsomjobbetder,snakketengelsk.
«Hallo,mittnavnerEmilyEmerson,ogjegharnettopp mottattetmalerifradettegalleriet,utenatdetfremgår hvemavsenderener.Deteretportrettavenkvinnesomstår ienkornåker,medenvakkerhimmelsombakgrunn.Kan dereværesåsnilleåringemegsåfortsommulig?»Jegla igjentelefonnummeretmitt,brøtforbindelsenogtilbrakte denestetiminutteneutepåkjøkkenetmensjeggransket minbestemorsvelkjenteansikt.Tilsluttgrepjegtelefonen igjen,trakkpustendyptogringtetildetsistemennesketjeg ønsketåsnakkemed.
«Hei,»sajegdafarenminsvarte.Dendypestemmen hansvarsmerteligvelkjent,selvomjegikkehaddesnakket medhampånestenåttemåneder.«DeterEmily.Jeg…jeg harnoejegmåvisedeg.»
«Emily?»Denhåpefulleklangenistemmenhansergret meg.Detvarsomomhantroddeatjegendeligholdtdøren pågløttforetnærereforhold.Mendetvarikkedetdette handletom.«Selvfølgelig.Jegkommermedengang.»
Kapittel2
Farenminkomenhalvtimesenere,kleddinypressede, koksgråbukser,lyseblåskjorteoggråttslips.Detvisteseg athankomrettfrakontoret.Hanvarblitttynneresiden jegsåhamsist,underbestemorsbegravelseifebruar,og jegbleslåttavhvormyeeldrehanvarblitt.Håretvarnestenhelthvittnå,ogrynkeneiansiktetvardypereennnoen gang.
«Hei,vennenmin,»sahanogsånestenbedendepåmeg fradørterskelen.
«Kominn,»sajeg,snudderyggentilhamoggikkiforveienutpåkjøkkenetførhankunneforsøkesegpånoepinlig,foreksempelågimegenklem.
FarenminboddeogsåiOrlandonå.Hanhaddekommet hitfraMiamiforsyvårsiden,tilsynelatendeihåpomå gjenoppretteetgodtforholdtilmeg.Hanhaddetilogmed åpnetenfilialavfirmaetsitt,EmersonCapitalInvestment,i OrangeAvenuenedeisentrum,såhanhaddeengrunntilå oppholdesegher. JegvilgjernetilbringemertidiOrlando, såviharmulighetentilåblikjentmedhverandre, sahan dahanplutseligringtetilmeg,likeuventetsomlynfraklar himmel.Sidendahaddehanpliktskyldigstringthverannen uke,menjeglotnestenalltiddissetelefonenegåtiltelefonsvareren,ogjegslettetdeflesteavbeskjedenehansutenå hørepådem.Ja,forhvavardetegentligåsi?
Hanhaddeforlattmorenminogmegdajegvarelleveår gammel,forågiftesegmedenfireogtyveårgammelassistentifirmaet.HunhetMonica.Ogførstegangjegtraff henne,sajegrettuttilhenneatjeghatethenne,ogathun
ikkehaddenoenretttilåødeleggemineforeldresekteskap. Tilgjengjeldgjordehundetklartforfarenminathunikke villehanoeågjøremedendrittungesommeg,etutsagn hanunnskyldendegjentokoverformegnoenukersenere, dahanforklartemeghvorforjegikkekomtilåhøresåmye frahamifremtiden.HanflyttettilMiamiførjegvarferdig medsyvendeklasse,ogdenestetiårene–sålengeMonica varinneibildet–haddejegnesteningenkontaktmedham. Detvarsomomhanhelthaddeglemtathanfaktiskhadde etbarn.
Etteratdebleskilt,forsøktehanågjenopptakontaktenmedmeg,menslikjegsådet,vardetforsent.Detvar utilgiveligåsviktebarnetsittsliksomhanhaddegjort.Og endaverrebledetavathanikkekomtilbakeetteratmor døde.Jeghaddesåvidtfyltattendajegmistethenne,så jegvarmyndigogkunneståpåegneben,menhanmåtte johaforståtthvoralenejegføltemeg.Dethaddeåpenbart ikkehattnoenbetydning.Hanhadderingténgang,forågi kortogkjøliguttrykkforsinmedfølelse,ogdetvardethele. Senereføltejegmegheltidiotisknårjegtenktepåatjeg haddefåtthjerteklapphvergangdetringtepådørenhele dennestemåneden,forjeghaddehattetintensthåpomat detskulleværehansomkomforåinstalleremegilivetsitt igjen.
DahanomsiderdukketoppigjenidetsisteåretavstudietidenminogplutseligendagstoutenforbyggettiljournalistutdanningenvedUniversityofFloridaogbønnfalt megomåfåensjansetil,haddejegalleredelukkethjertetmittforham.Jeghaddeforlengstinnsettatjegikke haddeandreennmegselvåstolepå.Ogjeghaddealdri tilgitthamathanhaddegittmegdenlærdommenisåung alder.Nåhaddehantilbraktdesistemangeårenemedåbe overstrømmendeomunnskyldningpåtelefonsvarerenmin ogforklareatdethangjordedengangen,haddeværthans livsstørstefeilgrep,menskadenvarforstorogkunneikke repareresigjen.
«Jegblesågladdaduringte,Emily,»sahannå,lukket dørenvarsomtettersegogfulgteettermegbortovergangen.«Jegvetjegharmangetingåforklareogmyeågjøre godtigjen,men…»
Jegavbrøtham.«Detteerikkeensosialvisitt,»sajeg kort.«Jegharmottattnoejeggjernevilspørredegom.»
Hansåmotfallenut,mennikketogblemedmegutpå kjøkkenet.Jegpektemotkjøkkenbordet,ogdahanfikkse maleriet,bråstoppethanogblebareståendeogstirre.«Hva erdette,Emily?»
«JegtrordeterbestemorMargaret,»sajegnølende. «Hvasierdu?»
Utenåsvaretokhanmalerietogsålengepådet,akkurat slikjegselvhaddegjortentimetidligere.Hanfulgtelinjene imorensansikt,ogdahansåoppigjen,blejegforskrekket overåoppdageathanhaddetåreriøynene.«Hvorhardu fåttdettefra?»
«DetkommerfraetgalleriiMüncheniTyskland.»Jeg raktehamdetlillefølgebrevet.«Deteringenunderskrift. Jegvetikkehvemsomharsendtdet.»
Øynenehansvidetsegutdahanlestedenkorteteksten. «Jeglestespaltendin,ogdutarfeil,»lestehanhøyt.«Bestefarendinsluttetaldriåelskehenne.Margaretvarhanslivs kjærlighet.»Hansåoppogmøtteblikketmitt.«Dettesiktertildenspaltenduskrevforetparmånedersiden–den somhandleromskadeverksomgåriarvnedgjennomgenerasjonene.»
Jegsnuddemegvekk,plutseligskamfull.«Ja.»Jegrenset stemmen.«Jegskylderdegvisstenunnskyldning.Jegvisste ikkeatdulestespaltenmin.»
«Selvfølgeliggjørjegdet.»Stemmenvarmildoginneholdtikkenoeavdenbebreidelsenjeghaddeventet.«Hver enesteenavdem.Ogdeteringengrunntilåbeomunnskyldning.Duhadderettialtduskrev.Jegoppførtemeg heltforferdelig.»
«Ja.Men,altså…»Jegbetmegileppenogsnuddemeg
motmalerietigjen.«Hvorsikkererdupåatdettevirkelig erbestemorMargaret?»
Hanstudertemalerietetøyeblikk.«Jegerheltsikker,faktisk.Densistetidenhunlevde,fortaltehunmegdensamme historienomogomigjen.Hunsaatdendagenhuntraff farenmin,varhunkleddienrødkjole,oghimmelenble heltfiolettdasolenstoopp.Akkuratsompåbildet.Det ernettoppdenscenenhunskildretformeg.»Hanlukket øyneneinoensekunder.«Detgjordemegalltidsåtristat detmennesketsomhaddesårethennemestilivet,skulle værenettoppdetmenneskethuntenktemestpåmotslutten,dahunblemerogmeromtåket.Detvardeneneste periodenilivetmitthunnoensinnenevntehamfrivillig.»
«Hunsavnetham,»sajeglavtogkjenteenbølgeavdårligsamvittighetoveratjegikkehaddetilbraktsåmyetid sammenmedbestemorenmindesistemånedenehunlevde. Jeghaddeværtsåtraveltopptattmedkarrierenminatjeg ikkehaddetattmegtidtildet,ognåkomjegtilåangrepå detforallfremtid.Jegsånedpåmalerietigjen,ogblikket mittfulgteomrissetavdevelkjentelinjeneiansiktethennes. «Menhvameddenpersonensomsendtemegbildet?Tror duvedkommendevethvemfarendiner?»
«Jegforstårikkehvordandetskulleværemulig.Moren minkunneikkeforklarehvasomskjeddemedham,menet fremmedmenneskeiTysklandskullepåmystiskviskjenne tilfamiliehemmelighetenevåre?Dethengerikkepågreip.»
«Jegvetdet.Mentenkomdetersant,da?TenkombestemorMargaretvirkeligvardinfarsstorekjærlighet?»
Farsåbort.«Ogsåbareforsvanthan?Såsegaldritilbake?Ognåerdetnoensomsenderuventede,kryptiske beskjederomathanaldrisluttetåelskehenne?»Hanristet påhodet.«Detvirkerhøystusannsynlig,erjegredd.»
Plutseligvardetnoemørktsombegynteåsydeinnei meg.«Hvaerdetsomerusannsynlig?Athanelskethenne, menlikevelklarteågåfrahenne?»
«Ja,akkurat.Dusnurikkebareryggentilmenneskerdu
ergladipådenmåten.»Hankastetetblikkpåmeg,og medettvardetsomomhanforstohvahanhaddesagt.«Jeg menteikkedegogmeg,Emily.Deterikkedensammesituasjonen.»
Jegsvelgettungtetparganger.Enhverforståelsemellom ossvarforsvunnetpåetblunk.«Neivisst.Epletfallerikke langtfrastammen,siesdet.»
Hanventettiljegmøtteblikkethans.«Jegersåleifor det,Emily.Såfrykteligleifordet.Deterikkenoejegkansi ellergjøreforåforandrepådetjeggjorde.»
«Såhvorforfortsetterduåprøve,da?»Jegkunneikke fordrakuldeniminegenstemme,mendetvarslikjegopptrådtehvergangjegsnakketmedfarenmin.Detvarrettog slettenklerepådenmåten.
«Jegdropågrunnavminegenbagasje,mineegnefeilog mangler,Emily.Ogjegharbehovforåforklaredegdette. Jegvilsågjernegjøredetgodtigjen.»
«Holdopp,værsåsnill.»Jegføltemegplutselighelt utkjørt.«Jeghørerhvadusier.Mendetendrerikkepånoe somhelst.»Jegtiddeogsånedpåansiktettilbestemoren min.
«Jegvetdet.»Farvartausetøyeblikk.Sårensethan stemmen.«Hvahardutenktågjøremedmaleriet,Emily? Hvatrordu?»
Jegtoketdyptåndedrag.«Jegmåfinneuthvemsom sendtedette,oghvavedkommendevet.Jegvilsågjerneforståhvasomskjedde.»
«Jegogså.Ogjegskalhjelpedegsågodtjegkanpåalle måter.»
Jegsåvekk.«Takk,mendetteklarerjegselv.»
«Hvorforringtedutilmeg,da?»Farsstemmevarmild, menjegkomiforsvarsposisjonlikevel.
«Jegvetikke.Jegtroddekanskjeduvisstenoesomkunne væretilhjelp.Mendetvarselvfølgeligdumtavmeg.»
Farsånedpåmalerietigjen.«Detenestejegvet,»sahan etterenstund,«eratjegvoksteopputenfar.Ogsåpresterte
jegåutsettedegforakkuratdetsamme.»Hansåoppog smiltebedrøvettilmeg.Sålahanhåndenpåarmenminet kortsekundførhanbegynteågåmotdøren.«Tromeg,jeg vilogsågjernekommetilbunnsidette.»
Hanstansetetøyeblikkpåterskelen.«Jegergladdu ringte,Emily,»sahan.
Telefonenkimtelittoverseksnestemorgenogrevmegut avetmarerittderfarenminogMonicastovedmorsgrav oghåntemeg.Jegrevtilmegrøret.
«DetteerNicolaSchubertvedGalerieSchubert-Balcki München,»saenstemmemedtungaksentidenandre enden.«JegringerforåsnakkemedEmilyEmerson,som harlagtigjenenbeskjedpåsvarerenher.ErdumissEmerson?»
«Ja,detstemmer.»Jegvarøyeblikkeliglysvåkenog straktemegetterblokkogpenn.
«Jeghåperjegikkeringerfortidlig.Menjegvillegjerne kommeikontaktmeddegsåfortsommulig.»
«Detgårfint,»sajegfort.«Jegforsøkteåfåtakidere fordijegmottoketmalerifragallerietderes,ogjeg…»
«Ja,ja,»avbrøtNicola.«Jegerklaroverdette.Menjeg erredddetikkeersåmyejegkanfortelledeg.Deterjoselvfølgeligetsværtvakkertmaleri– Pikeniengen. »
«Erdetnavnetpåmaleriet?»
«Nei,egentligikke.Deterbaredetvikallerdet.Det fulgtenesteningendetaljermeddadetkomhit.»
«Menhvemsendtedettildere?»spurtejeg.«Oghvorfor?»
«Deterdetjegprøveråfortelledeg.Jegharingenanelse. Detblelevertmedbud,sammenmedenmaskinskrevet beskjed.»
«Hardudenennå?»
Hunsnøftet.«Nei,detharjegikke.Jegresirkulerer.Men jegkanfortelledeghvadetstoibeskjeden.Detstoatdet alleredevaroverførtpengertilgallerietskonto,ogatdet
burdeværemerennnoktilåbetaleforrestaureringenog frakten–ogdetvardetogså.Detstoatbildethaddevært oppbevartimangeårietromsomvarforfuktig,ogat avsenderenønsketatdetmåttesettesiperfektstandførdet blesendtvideretildeg.Detfulgteogsåmedenlukketkonvolutt,ogavsenderenbamegsørgeforatdenblelevert tildegsammenmedmaleriet.Kanskjedennekonvolutten inneholdtytterligereopplysninger.»
«Nei,»sajegogsukketvedtankenpådenkryptiske beskjeden.«Vetduhvormalerietblesendtfra?Etannet galleriiMünchen?»
«Detvardessverreenavassistenteneminesomtokseg avpapirarbeidet,såjegvetingentingomhvormalerietkom fra.»
«Kunnejegfåsnakkemeddenneassistenten?»
«Bettina?Jegerreddhunsluttetforenmånedsiden.»
«Erdetnoenmåtejegkankommeikontaktmedhenne på?»Jeghørtedesperasjoneniminegenstemme.«Jegvil baregjernespørrehenneomhunhuskernoeomhvormalerietkomfra.»
Nicolasukket.«Jegerredddeterumulig.Viskiltesikke somvenner.»
Jegkunneformeligkjennehvordanalleeventuellespor smuldretvekkmellomfingrenepåmeg,ettforett.«Hardu noenanelseomhvorformalerietblesendttilnettoppditt galleri?»
«Fordijegerenavdefremstespesialisteneiverdenpå dennetypenkunst,selvfølgelig.»Denavmåltetonenrøpet atjeghaddefornærmethenne.«Ogavsenderenvaråpenbartoppmerksompåkvalitetenpåarbeidetvårt.»
«Ogduvetikkehvemmalerener?»
Hunnølte.«Nei,detgjørjegikke.»Detvarnoeistemmenhennessomfortaltemegathunvisstemerennhunvar villigtilåsi,menførjegrakkåstilleflerespørsmål,fortsattehun:«Nåmåjegdessverretilbaketilkundenemine, missEmerson.Jegvillebareringetilbakeforhøflighets
skyld.Jeghåperdufårgledeavmaleriet.Detersværtvakkert.Jegbleslåttavmåtenkunstnerenharbruktpenselen på,ogjegmåsiatdetvarengledeårestaureredet.»
«Erdetnoesomhelstannetdukanfortellemeg?» «Vetdunoesærligomkunst?» «Nei.Ikkeegentlig.»
«Daerjegredddetekniskeforklaringeneminevillevære bortkastet.Ogdessutenerdetnestenumuligåforklareslike detaljerovertelefonen.Nytmaleriet.Adjø.»Hunlapåuten åsimer,ogjegsattigjenmedtelefonenihånden,ommulig endamerforvirretennjeghaddeværtkveldenfør.