re av hvis man legger stein på sporet. Slik er logikken vår. Etter skolen går jeg og noen kompiser for å se på avsporingen. Vi går hele veien til neste stasjon. Det er en togulykke. Et sammenstøt. Rundt toget står brannbilene parkert hulter til bulter. To ambulanser står med åpne bakdører. En menneskemengde på en kolle ovenfor de knuste vognene står og ser på. Jeg kjenner igjen noen fra andre klasser, men det er flest voksne. En lokfører sitter fastklemt. Stillheten rundt ulykken blir brutt av vinkelsliperens korte, intensive hvin. Brannmennene snakker lavt med hverandre. Noen sier at konduktøren ble kjørt av gårde i en ambulanse med et blyrør gjennom magen. Jeg pleier å ta toget når jeg skal til tanta og onkelen min inne i byen. I jula reiser vi til farmor med alle julepresangene på toget. Først når jeg står og ser på de sønderknuste togvognene, slår det meg at jeg har vært med på å legge steiner på sporet. Flere ganger, men ikke akkurat denne dagen, da toget kolliderte. Vi har fått et landsted, en rød hytte. Den ligger øverst på et tomteområde. Det går en smal grusvei foran huset, og på baksiden ligger en vik, havet her er brakkvann og nesten slimete. Der veien ender i en snuplass, begynner en sti som snor seg ned til en liten badestrand. Vi ligger i sola, jeg er innhyllet i fars badekåpe, en tjukk, grønn fotsid fløyelskåpe. Jeg myser mot sola, far leser avisa. Det dufter av varmt avispapir og av den ikke helt ny9
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 9
17.12.09 15.08