Michael Nyquist
Når barnet har lagt seg
Oversatt av Astrid Nordang
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 1
17.12.09 15.08
© Michael Nyqvist 2009 Originalens tittel: När barnet lagt sig Opprinnelig utgave: Norstedts, Stockholm, 2009 Published by agreement with Norstedts Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-31933-5 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: Magnus Fond Sats: Bente Cecilie Bergan Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3 Satt i Sabon 11/16 pkt. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 2
17.12.09 15.08
V
i kjører i den store Forden, en Ford Fairlane sportsmodell fra 1964. I hånden holder jeg en fallskjermsoldat i hard plast med tråder som er festet til en slarkete, kamuflasjefarget plastpose. Jeg er fem år, foreldrene som sitter i forsetet er rundt førti. Under oss åpner Alpene seg i store, dype daler. Fjellene er så høye at det bare er så vidt man får øye på toppene. Bilen ligger bred på en smal og tungt trafikkert vei med hårnålssvinger. Det er knapt en grein eller kvist å se, stupet går ti centimeter fra bildekkene. Bak oss følger bilene som perler på en lang snor. Minutt for minutt, time for time. For hver sving forsvinner de i noen sekunder, for så å dukke opp igjen. Forbikjøring er umulig på denne smale veien, bilførerne må bare finne seg i farten, akseptere sin plass i køen. Foreldrene mine snakker med hverandre, ikke med meg. Jeg kjeder meg og synes fallskjermsoldaten min med det grove, fabrikkmalte plastansiktet er blitt kjedelig. Jeg maste meg til den utenfor en leketøysbutikk i Lau3
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 3
17.12.09 15.08
sanne. Nå er han like død som den stinkende plasten han er laget av. Vinduet i baksetet lar seg åpne med en treg vindussveiv. Man får ikke opp mer enn en ti centimeters stor åpning, den gaper bakover og man kan stikke hånden ut gjennom den. Jeg åpner vinduet. Prøver å lirke fallskjermsoldaten ut gjennom den smale vindussprekken. Vil se om han greier å fly i kraftig luftmotstand. Jeg holder soldaten hardt i plastbenet og lykkes med å få ham ut gjennom glipen. Vinden tar tak i soldaten og river ham ut av hånden min. Han blir skutt mot bilen bak oss. Fallskjermen eksploderer på frontruten deres. Den lille posen blir til en veldig presenning. Bilen begynner å vingle fram og tilbake mellom fjellsiden og stupet. Jeg snur meg og ser rett fram. Far kjører rolig med blikket rettet framover. Når jeg snur meg og ser bakover noen minutter senere, er det ingen biler bak oss. Karavanen som fulgte bilen vår er borte. Den er borte etter ti minutter også. Jeg snur meg ikke mer. Jeg har gjort noe man burde forstå at man ikke skal gjøre. Skrekken slår inn i hver eneste celle, som sekundene før man faller. Tanken på fallskjermsoldaten kan få det til å svimle for meg ute på gaten eller i en samtale. Uten forvarsel, hvor som helst, når som helst, ennå. 4
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 4
17.12.09 15.08
Jeg er alene om skrekken. At andre har forstått noe som jeg ikke har en anelse om.
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 5
17.12.09 15.08
J
eg ser ham med det samme, det er noe jeg ikke forstår i ansiktet hans. Øyenbrynene sitter tett. Ansiktsfargen er rødere enn hos enhver annen. Han ler hele tiden. Smilet er ikke begynnelsen på en latter, men slutten. Det er for stort for ansiktet hans. Vi er i en lekepark et stykke unna, i et annet boligområde. Det er andre og nye barn der. I lekeparken er det en lang sklie med en hump. Det er også et klatrestativ av grønne metallstenger der. Plutselig kan ansiktet hans bli fordreid, og i et brøkdels sekund ser det ut som om han skal til å stortute. Helt uten grunn. Noen hvisker til meg at han har fått en sprekk i hodeskallen på lekeplassen, at han falt bakover i sklia. Jeg dras mot ham. Stanser og titter. Han ødelegger ettermiddagen og hele uka. Jeg får ham ikke ut av tankene. Men når jeg tenker på ham, føler jeg meg dårlig. Ikke fordi jeg synes han er ekkel, men fordi jeg får så uforbeholdent vondt av ham. Han har løftet på lokket til en dyp brønn jeg ikke visste fantes. Når jeg begynner på skolen, er han der igjen. Ikke 6
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 6
17.12.09 15.08
alltid. Han går i en spesialklasse. Han bare dukker opp i enkelte spisepauser, og så forsvinner han igjen. Han er ikke med på noen spesielle leker, springer for det meste rundt i skolegården. Han er vennlig mot alle. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal greie å bli kjent med ham. Han tar ikke kontakt med andre, han bare virrer rundt. Jeg forstår fort at han kan bli tirret. Jeg har et våkent øye på ham fra avstand. Finner aldri en grunn til å gå bort. I et friminutt er skolegården delt i to gjenger. De står midt imot hverandre og deler ut trusler og kaller den andre gruppen for kikkere. Ingen vet helt hva anklagen betyr, men det er den eneste som biter. Gruppene finner slemme ord som kan slynges mot den andre. En plukker opp en pinne, og straks tar en av motstanderne opp en som er større. Et ustrukturert opprør mot noe ingen vet hva er. Det bare skjer. Gruppene trekker ned mot lønnetreet, ned mot gjerdet. Det er neser i lønnen, de henger i store, grønne klaser på greinene. Noen har falt ned på bakken. De opphissede gjengene tramper ned de vanligvis så verdifulle nesene. Det er fire–fem meter mellom den ene gjengen og den andre. I mellomrommet er ingenmannsland. To gutter kan når som helst bryte ut og begynne å slåss foran gjengene. Det har bare ikke oppstått en god nok grunn til å starte ennå. 7
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 7
17.12.09 15.08
Da kommer han vandrende midt mellom gruppene og samler neser. Uanfektet bøyer han seg ned og plukker. Jeg bryter ut av gruppen min, drar ham unna og forlater formasjonen. Det går en skjelving gjennom gruppene, men jeg bryr meg ikke. Jeg hvisker i øret hans at han må gå sin vei. Han er den eneste som har lue. En vintertopplue, til tross for at det er høst. Han vil ikke gå sin vei. Han vil plukke neser. Jeg trekker ham med meg og så faller vi. Det blir signalet, slagsmålet er i gang. Han og jeg havner nederst. Jeg vet ikke hvor følsomheten min kommer fra. Det hender at vi forlater skolegården, selv om det er forbudt. Vi legger steiner på sporet. Det er veldig forbudt. Det er ikke lov til å gå på sporet, og i hvert fall ikke legge steiner på det. Toget kan spore av, sier vi til hverandre. Vi vil ikke at det skal spore av, bare se om det virker. Innfallet kommer plutselig, uten forvarsel. Noen roper at vi skal legge stein på sporet, en annen gjentar ropet og så stormer alle mot sporet. Ingen lykkes med å få toget til å spore av, men vi fortsetter likevel. Mest fordi det er gøy når alle farer av sted. En dag går det et rykte om at toget har sporet av i Brevik, en stasjon lenger bort. Vi begynner å anklage hverandre. Hvem har vært så dum at han har lagt stein på sporet? Vi kommer ikke fram til hvem som kan ha gjort det. Dessuten vet vi jo at det er en stasjon lenger bort. Men tog kan bare spo8
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 8
17.12.09 15.08
re av hvis man legger stein på sporet. Slik er logikken vår. Etter skolen går jeg og noen kompiser for å se på avsporingen. Vi går hele veien til neste stasjon. Det er en togulykke. Et sammenstøt. Rundt toget står brannbilene parkert hulter til bulter. To ambulanser står med åpne bakdører. En menneskemengde på en kolle ovenfor de knuste vognene står og ser på. Jeg kjenner igjen noen fra andre klasser, men det er flest voksne. En lokfører sitter fastklemt. Stillheten rundt ulykken blir brutt av vinkelsliperens korte, intensive hvin. Brannmennene snakker lavt med hverandre. Noen sier at konduktøren ble kjørt av gårde i en ambulanse med et blyrør gjennom magen. Jeg pleier å ta toget når jeg skal til tanta og onkelen min inne i byen. I jula reiser vi til farmor med alle julepresangene på toget. Først når jeg står og ser på de sønderknuste togvognene, slår det meg at jeg har vært med på å legge steiner på sporet. Flere ganger, men ikke akkurat denne dagen, da toget kolliderte. Vi har fått et landsted, en rød hytte. Den ligger øverst på et tomteområde. Det går en smal grusvei foran huset, og på baksiden ligger en vik, havet her er brakkvann og nesten slimete. Der veien ender i en snuplass, begynner en sti som snor seg ned til en liten badestrand. Vi ligger i sola, jeg er innhyllet i fars badekåpe, en tjukk, grønn fotsid fløyelskåpe. Jeg myser mot sola, far leser avisa. Det dufter av varmt avispapir og av den ikke helt ny9
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 9
17.12.09 15.08
vaskete badekåpen. I sjøen er det bare gjedde og abbor, og grå leire på bunnen. Ved siden av stien ned til sjøen ligger det små hauger av sprengt stein. Jeg er sikker på at det er T-banestasjonene vi ser, de nye inne i byen: Karlaplan og Gärdet. Far forsøker å forklare meg at Stockholm er ti mil unna. Jeg hører hva han sier, men forstår det ikke. Jeg ser i fars øyne at han synes det er meningsløst, jeg kommer uansett ikke til å forstå. 1967, jeg er sju år. Vi kjører opp mot fjellene i vår store Ford Fairlane. Far kjøpte den av en klient. Den duver framover som et skip, og man blir bilsyk etter bare tre svinger. Bilen er som en ball, men det er ikke vi som sitter inni. Vi har pepitarutete hjelmer. Hammarlund-hjelmer. Det kan når som helst komme en elg. Da gjelder det å være forberedt! Vi duver opp mot fjellverdenen. I Sundsvall spiser vi på restaurant og far forteller om trebaronene som red inn på hotell Knaust, steinrike skogseiere som hundset de krokryggede og barkebrødspisende skogsarbeiderne. Gale Puntila-japper fra begynnelsen av nittenhundretallet. Senere langs veien dukker fjellene opp. Høye og vakre. Jeg tenker på alle bjørnene som bor der oppe mellom trærne i fjellene. Hjelmen er varm og irriterende, men jeg får ikke lov til å ta den av. 10
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 10
17.12.09 15.08
Etter hver forbikjøring okker vi oss over hvor ansvarsløst folk kjører. Jeg speider inn i skogen og lurer på om jeg vil oppdage en elg og redde hele familien. Jeg vil være den første som får øye på elgen og får advart. Vi overnatter på et lite pensjonat i Sveg. Far vil være uthvilt når han kjører. Når jeg våkner neste morgen, ser jeg fjell for første gang. Fjelltoppene bølger i hvitt og smelter inn i tåkeskyene. Det er det vakreste jeg har sett. Som om man kan springe inn i tåken. Når jeg går inn i høyfjellshotellet, henger det en stor bjørnefell på veggen i resepsjonen, og alle har på seg skibukser og genser med mønster. Støvlene deres ser annerledes ut enn mine. De er kraftige og store. Det skramler i spennene når de går. Far forklarer at det er slalåmstøvler. Alle ser solbrente og lykkelige ut og har det gøy med noe jeg ikke fatter hva er. Vi får rommet vårt, og der er det en innebygget radio i sengegavlen. Det er iskaldt ute og mor smører meg inn med Nivea. Jeg skal ut i skibakken. Den ligger rett ved hotellet og er så lang at man må legge hodet i nakken for å se toppen. At noen våger seg opp dit er umulig å forstå, og at de kaster seg ut på ski derfra er bare ufattelig. Det største problemet later til å være skiheisen. Mange detter i bakken idet heisen skyter fart. Da stirrer alle i heiskøen og kommenterer. 11
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 11
17.12.09 15.08
Jeg skal begynne på slalåmskole og får leie et par ski. Skiene har lavt festepunkt, og når jeg prøver dem, er det som å gå til legen. Jeg vil være et annet sted. Skiene sitter fast i føttene og det er umulig å stå slik jeg pleier. Jeg går som en astronaut. Skilæreren er fra Østerrike og heter Elmar. Han ser ut som en kjeltring i en Bond-film, er helt svartkledd med stramme skibukser og en solbrunhet som ser ut til å være impregnert i huden. Når han svinger med skiene, er det ikke mulig å få inn et papir mellom knærne hans. Han danser framover, nesten uvirkelig. Først får jeg treffe skiskoleklassen min, seks barn på min alder. Alle som ikke har et lavt tyngdepunkt får kjeft av Elmar. Han skremmer meg og jeg blir taus. I løpet av fjelluka vår skal vi lære å kjøre på skrå og ploge. Flytte tyngden i svingene. Når Elmar uttaler ordet bergski1 med sin tyske dialekt, høres det ut som han sier bærsji. Jeg våger ikke å le. Jeg faller hele tiden, og når foten glir ut av støvelen og jeg står i snøen i bare sokkelesten, sier Elmer at han har nerver av stål, men at de nå dirrer som fiolinstrenger. Hele gruppen er lydig og vettskremt unntatt Patrik. Han kjører som en kanonkule, kaster snø på Elmar og prikker i ham med staven. Elmar sier ingenting. 1 Bergski = bakkeski eller innerski (red.anm.)
12
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 12
17.12.09 15.08
Hvordan våger Patrik? Jeg blir flau over oppførselen hans. Der jeg står i skiene mine og skulle ønske jeg var usynlig, skriker Patrik: Tusen hull i nakken! Og tar sats rett inn i bjørkeskogen. Elmar sier fremdeles ingenting. Hvorfor er det ingen som irettesetter Patrik? Om kvelden spiser vi i en stor, felles matsal, de voksne skåler med hverandre og jeg klarer å mase meg til en Pepsi-Cola. Patrik løper mellom bordene og spiser bare dessert. Får han det ikke som han vil, vræler han som en alarm. Likevel er det ingen som snakker ordentlig til ham nå heller. I peisestua, der alle samles etter maten og røyker, drikker drinker og prater, kan Patrik lese Donald høyt for alle dersom det står noe morsomt der, og er det skikkelig artig, kaster han seg på gulvet og gapskratter. Ingen kommenterer det. Det er et hobbyrom der, med et bordtennisbord og en automat der man kan teste refleksene sine. Man legger på en tiøring og plutselig faller mynten ned, og da gjelder det å være rask med å trykke på knappen. Auto maten gir karakterer, med ord som «lynrask», «middels» eller «ingen flere drinker». En kveld blir jeg stående ved refleksapparatet. Jeg er fullt og helt konsentrert om å teste refleksene mine og legger ikke merke til at jeg er blitt alene igjen i hobbyrommet. Jeg går ut i korridoren, det er fullstendig stille. Åpner en bakdør som fører ut. Der er det kullsvart. Fjel13
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 13
17.12.09 15.08
lene er enda mer skremmende om natten enn om dagen. Det blendende hvite er blitt iskaldt, dypt og svart. Jeg lukker døren og begynner å vandre gjennom det stille hotellet i retning rommet. I resepsjonen hører jeg en klagende kvinnestemme og en mørkere mannsstemme. Kvinnen gråter, mannen holder rundt skuldrene hennes. Jeg snur meg ikke, går bare forbi. Tar en rask titt over skulderen og ser at det er moren til Patrik og en ukjent mann. Neste dag kommer det jeg har fryktet aller mest. Slalåm konkurransen. Alle på skiskolen må delta. Jeg mener selv at jeg bare greier plogsvinger til venstre, men Elmar har skrytt av meg en gang og sier at jeg har lært en masse i løpet av uka. Patrik vil bare kjøre utfor. Når jeg setter utfor bakken og får fart, svartner det for meg, og synet kommer ikke tilbake før jeg er i mål. Jeg klarte hele bakken uten å falle og alle foreldrene klapper. Jeg er stolt. Patrik kjører sist. Han har kastet av seg lua og man kan se at hodebunnen er rød under det blonde håret. Hele ansiktet lyser rødt der oppe i bakken. Han velter hver eneste port, faller fire ganger og krabber i mål. Foreldrene jubler. Patrik banner og spytter snø, men han hylles som en vinner, til tross for at jeg kom først og har vunnet. Patriks mor står alvorlig et stykke bor14
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 14
17.12.09 15.08
tenfor og holder lillesøsteren til Patrik i hånden. Kvelden etter er det prisutdeling. Mange priser skal deles ut, i voksenklassen, kvinneklassen og til slutt barneklassen. Jeg vet at jeg har vunnet, det kan ikke engang Patrik ta fra meg. Alle sitter samlet i dansesalen. Salen er full av foreldre og barn, og lengst framme er det en liten scene med et orgel. For å hente prisen må man gå over dansegulvet fram til Elmar som deler ut prisene. Dansegulvet er stort som et hav og alles øyne følger skrittene til den som går fram. Patrik hopper ved siden av alle som henter sin pris, og kommenterer alt med høy stemme. Ingen sier noe til ham og jeg merker at jeg også har begynt å venne meg til ham. – Og nå til barneklassen. Det dunker i halspulsåren, og når Elmar sier navnet mitt, har bena allerede begynt å gå av seg selv. Patrik hopper rundt meg og jeg smiler mot ham, men ser ham ikke helt. Jeg er vinneren av barneklassen. Jeg får en samekniv og en pose godteri. Alle klapper. Jeg bukker og takker. Så fortsetter prisutdelingen med henholdsvis andreog tredjeplass, og så sier Elmar at nå skal det deles ut en spesialpris. – Til vår største kjemper, som gravde seg vei i mål. Patrik! 15
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 15
17.12.09 15.08
Applaus og heiarop. Patrik slår kollbøtte fram til scenen. Han får også en kniv og en godteripose. Selv om han kom sist. Idet han tar imot prisen, hever han armene og roper rett ut at dette skal han vise pappa når han kommer. Det ryster rommet. Moren til Patrik skjuler ansiktet i hendene. Patrik farer ned til moren for å vise prisen, men hun hører ikke på ham. Patrik bryr seg ikke, han jubler videre ut i korridoren. Når vi er tilbake på hotellrommet, spør jeg mor om hvorfor det ble så rart når Patrik mottok prisen. Mor ser alvorlig på meg og sier at faren til Patrik kjørte seg i hjel i går natt på vei opp til hotellet. Han kolliderte med en elg. Neste morgen kjører vi hjem til Stockholm med bilhjelmene våre hardt spent rundt haken. Som om det skulle være noen garanti. Jeg tenker på Patrik og alle Donald-bladene hans, på skikjøringen hans. Hvor ble det av alle reglene? Kan noen plutselig bare skru av lyset? Dra teppet vekk under føttene på en? Er det dette som menes når man snakker om livet, det som kan få en til å le og gråte om hverandre? Og så da? Hva skjer så? Sommeren året før var alt blitt forandret for meg. Noe, eller noen, hadde malt om hele min verden. Alt var på samme sted som før. Men i en ny og ukjent fargeskala.
Når barnet har lagt seg_materie_3.korr.indd 16
17.12.09 15.08