Page 1



Peter Serck

Mot mørket


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65845-8 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tiden, jag har den i mig, jag bär den i mig som ett stenbarn, färdig och ofödd – (Gunnar Ekelöf)



Jeg er en gammel mann, og jeg husker ikke alt som er hendt. Men nå ser jeg for meg kjelleren vår i Berlin, hvor min eldre søster Edi satt ved siden av meg på krakken, og mor og far satt på en halmmadrass som lå på gulvet. Murpussen i taket slo sprekker da en bombe ble detonert usedvanlig nær oss, men far – som var filosof og sikker i sin sak – sa at dette bare var en overgangsfase som vi kunne tåle dersom vi var utholdende nok. Siden har jeg aldri kunnet glemme den formanende stemmen til far, og i årevis har jeg malt oss der vi sitter i kjelleren i Berlin; i det aller meste av etterkrigstiden har jeg malt slike bilder. Min kone Alma støttet og oppmuntret meg, og når jeg nå våkner om natten forferder det meg at hun ikke lenger ligger hos meg i sengen. Det må være lenge siden jeg besøkte graven hennes, så svak som jeg er blitt i bena, og jeg har glemt hvor hun ligger gravlagt. Jeg bruker dagene til å male store bilder med krasse aggressive penselstrøk; slik har jeg stadig 7


malt etter at krigen tok slutt, og far og mor hadde tatt livet av seg, våren nittenfemogførti. Da var Edi forsvunnet, og jeg hadde gått og lett etter henne i de gatene hun pleide å følge til og fra sykehuset hvor hun arbeidet som sykepleierske, og også disse til dels utbombede gatene har jeg forsøkt å male. Stuen er full av malerier som hittil har stått lent mot veggen med blindrammen ut. Men i går snudde jeg dem så hjemmehjelpen kunne få se disse dystre motivene, og et øyeblikk sto hun og betraktet dem mens jeg ventet spent på hennes reaksjon, men hun virket ganske uinteressert, til min skuffelse. Så lenge jeg hadde atelieret på Grønland her i Oslo, var det bare Alma som fikk se bildene mine før jeg stilte dem ut i Galleri Wendel, hvor hun i en årrekke arbeidet som intendant. Men nå har jeg ikke dette atelieret lenger, for jeg tviler på om bena mine kan bære meg bort til Grønland; kanskje kan jeg ikke engang gå ned trappen fra leiligheten, som ligger i tredje etasje. Nå for tiden er jeg urolig av mange grunner, og hver natt våkner jeg brått og står opp og kler på meg og maler videre i angst for at tiden skal renne ut. Penselstrøkene er ustø fordi jeg skjelver på hånden. Ennå hører jeg Alma si at jeg må male færre bilder av krigen for å få den på avstand, og likevel maler jeg stadig mor, far, Edi og meg selv sittende i kjelleren, en situasjon vi ofte befant oss i våren nittenfemogførti. Da hadde far sluttet å undervise 8


i filosofi ved universitetet, som plutselig var blitt bombet. Disse hendelsene står for meg i et svare virvar, men jeg mener å huske at Alma iblant virket en smule betenkt når jeg fortalte henne om mine krigsopplevelser, og om at far hadde vært nasjonalsosialist og fordypet seg i Martin Heideggers tanker. Alma bad meg prøve å overvinne den skyldfølelsen jeg hadde fordi jeg var, eller rettere sagt hadde vært, tysker. Jeg møtte Alma mange år etter krigen, mens hun var i Tyskland for å studere kunst i museer som krigen ikke hadde ødelagt. Men lenge unnlot jeg å fortelle henne om at jeg en morgen hadde funnet far hengende i et rep fra takbjelken ute på kjøkkenet i leiligheten vår i Berlin, og mor liggende død i sengen sin med en tom sovepilleeske ved siden av seg på nattbordet. Nå husker jeg at jeg lette forgjeves etter et avskjedsbrev fra mor og far, før jeg fant frem ryggsekken min og pakket ned en ullgenser og noen bokser hermetikk samt et fotografi av Edi, og så forlot jeg leiligheten med sekken på ryggen og sprang ned trappen og ut på gaten og ble gående i villrede om hvor jeg skulle ta veien, inntil jeg fant en gammel sykkel som sto lent mot en murvegg hvor det sto skrevet Kapitulieren? Nie! Sieg oder Sibirien! Med hivende tung astmatisk pust syklet jeg ut av Berlin.

9


Enda så gammel jeg er, vil jeg fortsatt stille ut maleriene mine, og i det siste har jeg flere ganger prøvd å ringe den galleristen Alma var intendant hos før i tiden. Men jeg skjelver så sterkt på hånden at jeg stadig slår feil telefonnummer. I morges fikk jeg imidlertid tak i galleristen i telefonen, men da virket han litt fraværende; kanskje synes han jeg er for gammel til at han kan fortsette å satse på meg. Han sa kort og uklart at jeg muligens kan få stille ut om et års tid, og det hjalp ikke at jeg sa jeg har liten tid igjen. Galleristen sa snart at han måtte gå, og så la han på, og jeg savnet Alma som bestandig sørget for at jeg fikk stille ut i Galleri Wendel. Ærlig talt vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne greie meg uten Alma, og hvis hjemmehjelpen svikter meg og slutter å gjøre de nødvendigste innkjøpene, risikerer jeg å sulte fordi jeg er redd jeg ikke kan gå bort til dagligvarehandelen på nærmeste gatehjørne. I det siste er jeg sannelig blitt mager nok som det er; om ikke lenge kan jeg komme til å likne de utsultede konsentrasjonsleirfangene som jeg mener å huske at jeg syklet forbi under flukten fra Berlin, da jeg passerte strømførende ledninger og piggtrådgjerder og hørte ropene fra leirkommandanten. Hele tiden var jeg redd for å sykle inn i ildlinjen mellom tyske og allierte styrker, og forsøkte å stålsette meg ved å tenke at jeg en dag, når krigen forhåpentligvis var slutt, ville male så opprørsk og «entartet» som mulig i 10


mitt hat mot nasjonalsosialismen som hadde tatt livet av mor og far og kanskje også Edi. I vill panikk syklet jeg vestover og tenkte med et streif av lettelse på at militærlegen hadde erklært meg som fullstendig stridsudyktig på grunn av bronkitten min, så jeg slapp å gå inn i Der Volkssturm og dø en meningsløs død i den umulige kampen mot russerne. Det var lite luft i dekkene på sykkelen, og den humpet og ristet på den ujevne asfaltveien. Overalt så jeg flyktninger som gikk vestover og bar med seg ryggsekker, knytter og kofferter. Men jeg prøvde å lukke øynene for all denne elendigheten og tenkte tilbake på lykkelige øyeblikk noen år tidligere da jeg ofte hadde svømt sammen med Edi i en innsjø utenfor Berlin om sommeren; ennå erindret jeg lukten av ferskvann og Edi som svømte fort foran meg og iblant forsvant ned under vann. Så kom jeg inn i en landsby hvor mange hus var rast sammen, og det sto utbrente biler i gatene, og fra en skurrende høyttaler hørtes en stemme som på dårlig tysk og med amerikansk aksent oppfordret alle tyske soldater til å overgi seg, og jeg lot være å sykle lenger inn i denne landsbyen med de istykkerskutte husveggene og de skoddelukkede vinduene. Det plager meg at jeg ennå snakker litt gebrokkent norsk, noe jeg iblant kan høre når jeg veksler noen ord med hjemmehjelpen. Alma begynte å 11


lære meg norsk mens vi levde sammen i Tyskland for lenge siden, før vi flyttet sammen til Norge. Vi reiste med toget gjennom områder med mange ruiner og branntomter, og neste dag kom vi frem til Oslo, hvor vi snart etablerte oss i vår egen nykjøpte leilighet i nærheten av Akerselva. Alma viste meg omkring i Oslo, som skulle bli mitt bosted for resten av livet; hun bad meg se standhaftig fremover og glemme far, mor og Edi, og med Almas hjelp fant jeg meg snart det romslige atelieret på Grønland; det lå i en nedlagt tekstilfabrikk, i øverste etasje, hvor trafikkstøyen knapt kunne høres. Atelieret hadde røde teglsteinsvegger og store vinduer, og om vinteren ble bildene mine iblant opplyst av solens gjenskinn fra sneen på takene utenfor, i tillegg til det flimrende neonlyset i rommet. På solfylte sommerdager lå det et grønt fargeskjær der inne på grunn av de løvrike bjørketrærne utenfor vinduene, og jeg gledet meg ofte over denne belysningen mens jeg sto og malte med lerretene liggende på gulvet; de var for store til å kunne stå på et staffeli, og på gulvet kunne jeg bearbeide dem fra alle sider. For å gi den maleriske overflaten et preg av motstand, blandet jeg den av og til med sand og aske. Som ung underviste Alma en tid ved Universitetet i Oslo. Det gledet meg å lytte til forelesningene hennes om ekspresjonistiske malerier som hun viste lys12