BRYT STILLHETEN MONIKA
BRYT STILLHETEN MONIKA KØRRA
MonikaKørra
Originalenstittel: KillTheSilence OversattavRuneR.Moen ©Opprinneligutgave2014byMonikaKørra. ThistranslationpublishedbyarrangementwithHarmonyBooks,animprintofthe CrownPublishingGroup,adivisionofPenguinRandomhouseLLCandLennartSane AgencyAB Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2015
ISBN978-82-02-48888-8 1.utgave,1.opplag2015
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:JohannaSiring Sats:Type-itAS,Trondheim2015 Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2015 Satti11,4/14,5pkt.Bemboogtryktpå80gMunkenPrintCream1,5.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.Utensærskilt avtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbare tillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemedKopinor, interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvaroginndragning,ogkan straffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Innhold
Forord.............................................
KapittelenStillhetenstimer......................
KapitteltoEnsvartSUV........................
KapitteltreImorgen...........................
KapittelfireHjem..............................
KapittelfemFokus..............................
KapittelseksPolitikammeret.......................
KapittelsjuAvreise.............................
KapittelåtteJul................................
KapittelniMittDallas..........................
KapitteltiMittLag............................
KapittelelleveJegklarermegselv....................
KapitteltolvÅmåleframgang.....................
KapitteltrettenÅløpeisirkler.......................
KapittelfjortenTentelys...........................
KapittelfemtenUtoverenhverrimeligtvil..............
KapittelsekstenFri!...............................
KapittelsyttenHvorfor?...........................
KapittelattenUtioffentligheten....................
KapittelnittenUtholdenhet........................
KapitteltjueMegling............................
KapitteltjueenJegerMonikaKørra...................
23.desember2013
Jegsittervedvinduetogserutgjennomrimetpåruta.Utenforfaller snøenlangsomtidetsvakelysetpådagenpålillejulaften.Jegsmiler. Lysetfrajuletreetvinettoppharpyntet,speilersegidenærmeste snøflakene,forvandlerdemtilenflytenderegnbueavfarger.Vindusglasset erkaldtåtapånårjegprøveråtørkebortnoeavfuktighetensomharbygd segopp.Fuktighetenskyldesdelvismatensomstårogputrerpåkomfyren ogluktersågodt,sommammaskalserveresøsterenmin,pappaogmeg tillunsjlittsenere.Dendeiligeluktenavjulepølseogdillblandersegmed denkaldetrekkenfravinduene.Detjegvirkeliggledermegtil,ergrøten viskalspiseiettermiddag,entradisjonviharholdtfastvedsidenvivar små.Densomfårmandelen,fårenmarsipangrisipremie.
Selvomklokkaknaptertolv,vetjegatjegsnartmåstikkehvisjegskal rekkeåfåmegengodturut.Jegharpåmegsuperundertøyetallerede,så dettarbarenoenminutteråtapårestenførjeghenterskiene,staveneog skiskoeneoggårmotdøra.Jegsierhadettilmammapåveiut.Hunsitterienstolistuaogkosersegmedavisaogenekstrafridagførjulasetter inn.
«Godtur,Monika.Kosdegpåski,» svarerhunutenåsnuseg
Mammakjennermeggodt.Deterikkemangesomvillehalysttilågå utisåntvær,spesieltikkenårdeteriskaldtute,forikkeåsnakkeomåta segutpådenmåtenjegsnartskalgjøre.Menjegharaldrilattmegdefinere avhvafolkflestgjør.
MensjegkjørertilBudor,fjelletderjeghartilbraktutalligetimer susendeavgårdelangsmangehundrekilometermedløyper,tenkerjegpå samtalenjeghaddemedmammatidligeresammemorgen.Jegsletlittmed englidelåsidenHedmarkskikrets-jakkajeglikerallerbest.Sammehvor myejegrøsketogdroiden,villedenikkeslippetaket.Ifrustrasjonmumletjegnoeomhvoridiotiskdenvar,sannsynligvislitthøyereennjegburde hagjort,ogtrampetmedføttene.
Mammakomborttilmegogholdtframhånda.Jeggahennejakka. Hundroøyenbrynenesammenikonsentrasjon.«Denhererakkurat likegjenstridigsomdeg.Denvilbaregåditdenselvvil,ogdenlikerikke atmaninsistererformye.»
Menshunfikklirketnedglidelåsen,fortaltehunmegpånyttomden gangendajegvarlitenogakkurathaddebegyntågåpåski.Somdefleste barniNorgefikkjegetparlangrennsskipåbeinasåfortjegklarteågå. Imotsetningtildeflesteettåringer,somfalt,gråtogholdtarmeneiværet foråbliløftetoppnårdeikkeklarteåholdebalansen,gråtjegbarehvis noenprøvdeåhjelpemeg.Jegskullegjøredetselv,ellersbledetbråk.Jeg tullalittmedatdetvarfordijegvilleværesomAnette,storesøsterenmin ogmittenestesøsken,somvarfireårdajegfikkpåmegskiforførstegang, menmammaristetpåhodet.
«Duharalltidværtsåsta,påenpositivmåte,»lahuntilogsmilte.«Det harhjulpetdegmerenndetharødelagtfordeg.»
DajegkomframtilBudor,tenktejegpåatnoentingharforandretseg mensandreikkehardet.Iløpetavdesisteåreneharjegværtnødttilålære ålaandrefolkhjelpemeg.Anetteerfortsattenpersonjegseropptilog beundrer,menpåmangemåterkonkurrererjegikkelikemyemedhenne lenger.Viharalltidståtthverandrenærogstøttethverandre,mendynamikkeniforholdetmellomossharforandretseg.Jegvarmangetusenkilometerunnahennedaoverfalletskjedde,ogdeterumuligfornoensom ikkeerblittutsattfordetjegbleutsattfor,åfullstendigforstågapetmellom
densomervoldtattogdensomikkeerdet.LikevelharAnette,venninnen minIdaogmammaogpappaværtsånærdetermuligåværevedåtaalle skrittsammenmedmegetterdengrusommenatten.Jegharalltidhattlyst tilåspurteavstedforanalle,tilåblidenførsteovermålstreken,ogdetføles fortsattunderligformegålaandreholdefølge,holdesammetemposom meg,detfølesunderligåmotståtrangentilådraifra.
Dajegvarmindre,vardetnestenaldrinoensomsanavnetmitt, Monika,utenåbrukeordet lille foran.Detvarvelbarenaturlig,antarjeg, sidenjegalltidvardenlavesteogspinklestesammenlignetmedalleklassekameratene,lagkamerateneogkonkurrentenemine.Ihelebarndommen prøvdejegåholdefølgemedsøsterenminogvennenehennes,påski,på rollerblades,ellermensviløprundtpåtomtaiLøtenoglektegjemselog hermegåsa.Kanskjedetvarderjeghaddeblittsåmålorientert–hvisjeg ikkeholdtfølgemedAnetteogdeandreungene,fikkjegikkeleke.Og jegvillealltidværemedpåmoroa.Jegvilleikkebareleke.Jegvillevinne.
JegsvingerinnpåparkeringsplassenpåBudor,likevedhytta.Jegkikkeroppoveritussmørketogsertallerkenheisen.Debuedemetallstengene medskåliendenserutsomfiskekrokermedagnpå.Detrekkesoppover bakkenmensdesvingerlettframogtilbakeivinden.Tomme.Detkunne haværtentristscene,somenforfallenfornøyelsesparksomstårtom utenomsesongen,menistedetgjørdetmegglad.Hvismanskaldømme utifradenglisneparkeringsplassenogdetommeheisene,viljegfåløypene nestenheltformegselv.
Jegtarpåmegskiene,festerhempenepåstavenerundthåndleddene ogsetteravsted.LøypapåBudorersomtrikkeskinnersomalltid,ogdet knirkertilfredsstillendeisnøenforhvertfraspark.Detgåroppoverfrastartenvedgjestegården.Jegbøyerkroppenlittogtaretstavtaksamtidigsom jegbevegerbeinetfram,ogbegynnerpåmotbakken.Pappasmurteskiene minekveldenfør,ogjegerfornøydmedatjegharfesteoggli.Hvisskiene haddeværtforglatte,villejegfåttglipptak.Jeglikerikkeåglippe,miste noesomhelst,ikkeidetheletatt.
Snartflaterløypautlitt,ogjeggåroverienjevnrytme.Idetjegsetter oppfarten,blirjegheltnummenikinneneogøreneavvinden.Jegbegynneråpustejevntogroligmensjegkjenneratpulsenstiger.Rundttre
hundremeterforanmegserjegatløypaforsvinnerinniskogen,entunnel avtræriåssiden.Jeggirmegselvettminuttpåånåborttildeførstetrærne ogleggerinnenspurt.
Hvismanbedriverutholdenhetsidrett,måmantrivesmedåværealene –entendeteritankeneellerbokstaveligtaltmensmantrener.Treneren kangidegrådoghjelpedegpåveien,familienkanstålangsløypaogheie pådeg,ellertrøstedegetterpåhvisdetgårdårlig,mentilsjuendeogsist liggeransvaretforhvordanduprestererpådineegneskuldre.Duerden enestesomvirkeligkjennerdineegnegrenser.Duerdenenestesomvirkeligkanvurderehvorlangtduhartøyddem.
Jegerensosialpersonavnaturogelskeråværesammenmedandre, menjegharalltidhattbehovforåværeuavhengig.Jegtrengertidalene ogmedmineegnetanker.Nårjegeralenemedtankenemine,erjegflinkeretilåløseproblemer,settetingirettperspektivogleggenedalljobben somtrengsforåbyggeoppdenmentalestyrkenmantrengersomidrettsutøverogmenneske.Vedsånneanledningererjegbådeminegenstørste kritikerogmittmestomtenksommemedmenneske–jegvetnårjegtrengeretsparkbakognårjegtrengerenskulderågråtepå.Altforofteharjeg slittmedåuttrykkedebehovenetilandre.
Mensjegsuseravsted,følesdetsomomhjertetblirfyltmedglede.Jeg eruteidenfriskevinterluften,glirsmidigmellomdesnødektetrærnesom nestenomfavnermeg,ogjeglartankenevandre.
Fireårførdette,nestenpådagen,komjegogsåtilBudor.Detvarjula rettetteroverfallet.Jegvarsåutslåttavanti-hiv-medikamentenejegtok,at detvaretslitbareåkommesegoppavsenga.Jegvarsåplagetavminner atjegikkeføltemegtrygg.Selvikkenårsøsterenminlåisengahosmeg, klartejegåslappeav.Jeglikteikketankenpåatdetsomhaddeskjeddmed meg,skulledramedsegalleandrenedisøla,ogjegprøvdeåværeenda blidereennvanligforåforsikrealleomatdetvarbramedmeg,mendet varikkedet.
Denjulai2009kjentejegatdetskurretialledeleravlivetmitt.Jeg villebareatalleskulletrojegvardensammegamleMonika,atingenting varannerledes.Jegklamretmegtiltroenpåatdeviktigstedeleneavmeg –iherdigheten,arbeidsmoralen,tørstenetteråbeviseforalleatjeghadde
detsomtrengtesforåtaklehvasomhelst–fortsattvarpåplass.Deegenskapenelåoggnissetmotenannendelavvirkelighetenmin.Kulturenjeg varoppdratti,lavektpåandreverdier,ogdetvarsomometellerannetsa tilmegatjegbareskullepasseinnogikkekjempeimot.
Løypaførertilenlitenfordypning,etkuttiåssidensomgårbrattnedog sålikebrattoppenmotbakke.Jegstikkerstavenedypere,leggervektenpå hæleneforåholdebalansen,ogsnarterjegiflatereterrengigjen.
Dengangenpålillejulafteni2009,mensalleifamilienvirretrundtmeg ogdektemegmedvelmentomsorgogmedlidenhet,fikkjegheltklaus. Detbegynteåfølessomomdevarinnpåslitne,detvarsomomjegikke kunnerøremegidetheletattutenatnoenlamerketildet,vurdertedet, spekulertepåhvasomkunneværedendyperemeningenidet.Jegfølteat jegvaretslagsdødtdyrsomvarlagtpåspritsåallekunnestuderedet,at jeglåderogfløtibådederesogminegenfryktogbekymring.Jegvarså sintoghaddedetsåvondt,bådepågrunnavdetsomhaddeskjeddogfordi jegikkevilleværesåskjør,såhjelpeløs.
Jegkanikkeklandredemforatdeoppfattetmegsånn.Desågjennom denfasadenjegprøvdesåhardtåsetteopp.Jegvaretvrak–sårogutkjørt bådefysisk,emosjoneltogåndelig.Jeghaddeværtkonkurransemenneske helelivet.Jegkunneikkefordraåtape,mennårjeggjordedet,haddejeg alltidklartåfinneetellerannetelementidenkonkurransensomgameg håpforframtiden.Detkunneværeatjegfikkmulighettilåvurdereprestasjonenemine,settemegnyetreningsmålellerbarenyteåværeuteinaturenoggikroppenensjansetilåutfoldeseg.Menettervoldtektenfantjeg ikkenoehåpidetjegvarutsattfor.Jegsåikkenoejegkunnelære,bare skaderjegvarpåført.Jegvarbekymretforatjegkanskjealdrivillekomme overdet.Detvarsomomkroppenmin–densompåmangemåtergalivet mittmening–vartaptformeg.Nårjegvarpådetgamlerommetmitt, omgittavmedaljer,trofeerogandrepremierfortingjeghaddeprestert, blejegbareminnetendasterkereomhvajeghaddemistet,hvasomvartatt frameg.Premienevarikkelengertegnpånoenformforseier.
Pålillejulafteni2009haddejegdratttilBudorfordijeghaddeopplevdettapsomvarstørreennnoeannetjeghaddeopplevdilivet,ogden enestemåtenjegtroddejegkunnekommemegoverdetpå,varåtrene
hardereennnoensinne.Jegvendtemegmotdetjegkunnebest–den sammemåtenjegreagertepåetteretløpsomikkehaddegåttsåbrasom jeghåpet.
Førstpleidejegåfåpanikkogetsterktønskeomågjørealtomigjen –jegvillekommemegutpåbanenigjenmedéngangoggjørealtannerledes,ordneoppihverenestelillefeil.Jegvarsikkerpåatetdårligløp betyddeataltvarover–karrierenminsomløper,sjansenemineforåbli bedre,altvarborte.Hvisjegbarekunnekommemegutditigjen,ville kanskjeingenleggemerketilatjeghaddemislyktes.
Etterhverthaddejeglærtatdenførstereaksjonenikkealltidvarden beste.Detvilleikkekommenoegodtavåstormeutditigjenmedén gang.Jegmåttegimegselvtid–tidtilåreflektere,analysereogplanlegge enbedrestrategi.Etterhvertforstojegogsåatkarrierenminfaktiskikke varover,atdetikkevarsåmyesomstopåspillihvertløp.Viharallevåre godeløpogvåredårligeløp.Jegkunneikkeløpefrafeilenemineellerlate somomdeikkehaddeskjedd.Jegmåttelæreavdem.Hvavarpoenget medåholdeuthvisdetenestemangjordevarågjentadesammefeilene ogendeopppåstartstrekenigjenutenåhalærtnoesomhelst?
Jegharbegyntåtenkepådetsånn:Vikunnealdriforventeatløypavi skullegåivarheltnyoppkjørtogutentidligerespor.Deandresporene villealltidværeder,viseosshvorvihaddetattfeilskjær,hvorviikkehadde valgtdetmesteffektivesporetrundtensving,mendetgjordeikkenoe.
Etterhvertvillevilikevelfinneflytenoggåsåfortviklarte.
Denmorgeneni2009haddebådemammaogpappadrattpåjobben. Anetteboddeikkehjemmelenger,såjegvaralene.Jegbestemtemegfor atjegmåttefåkroppeninnidenkjenterutinen.Jegstoopp,menstrevde allerededajegskulletapåmegsuperundertøyet.Detvarsomomdet tynneullundertøyetvarforvandlettiletslagssuperstoffsomgjordealtdet kunneforatjegikkeskullefådrattdetpåmeg.Jegrevogsletistoffet helttiljegdumpetnedpåsenga,pustettungtoggråt,forjeghusketsåaltforgodthvordannoenandrehadderevetavmegkjolen,bh-enogundertøyet.
Hvisjegfølteatjegvartappetforkrefternårjeggjordenoesåenkelt somåklepåmeg,hvavardetdaegentligsomhaddeskjedddennat-
tendetremenneneovermannetmeg?Detdehaddetattframegkunne ikkemålesmedenstoppeklokke.Jegskjønteatjegmåttekjempemegtil mangeseirerhvisjegnoensinneskullegreieåfåtilbakenoeavdetsomvar tapt.OgakkuratdainnsåjegatdetåklepåmegogdratilBudorskulle blidenførsteseieren.Jegskjønteatdetvarmerennkroppenminsom varskadet,mendetvarderskadenhaddebegynt,ogdetvarderjegskulle begynnerestitusjonen.
Denjula,i2009,gjøvjegløspåløypenepåBudormedetsinnesom fikklungeneminetilåsviogmuskleneibeinogarmertilåskjelve.Jeg kavetmegframgjennomsnøogoppmotbakkermedsammenbittetenner, såjegsnerretogskieneglapp.Avogtilblejegståendeogspinne,førjeg satteubetenksomtutforsåfortjegkomovertoppen.Itretimerbrentejeg kalorierogbroerihåpomåkommemegsålangtbortfradennattensom detoverhodetvarmulig.Jeghuskeratjegstoppetoppøverstienbakke, menshjertethamret,jeghevetterpustenogdetrantutavøyneneognesa påmeg,ogjegtenkteatjegikkevilledratilbakedit–ikketilbaketilDallas ogåstedetogikkehjem,heller.Jegvillebarefortsetteågåpåskiforalltid, bliborteiskogenogfjellene,lakuldenogvindengjøremegsånummen atjegikkeføltenoemerogikkeklarteåtenkenoelenger.
Mennå,fireårsenere,jagerjegoppoverdesammebakkeneogsuser utfor,gløderavbegeistringoverfartsfølelsenogatjegerheltpågrensenav hvajegkanprestereogharkontrollover.Jegføleratjegselv,kroppenmin –densåvesentligedelenavmeg,hvemjegeroghvordanjegserpåmeg selv–kommertilbakebitforbit.
Akkuratdajegbegynneråtenkepååsnuoggåtilbakesammeveitil hyttaogbilen,svingerløypautfraskogen.Detharsluttetåsnø,mendet harblåstopp,såetsvaktsusfratrærneerdenenestelydensomhøres.Jeg servestover,nedbakkenogoverensnødektdalderbartrærnestikkerfram frasnøføykasomskjeggstubber.Solabalansererpåtoppenavtrærnelangt derborteoglyseropphimmelen,skinneroversnøenforanmeg.Iøster detnoeannetsomskinner.Månenharståttoppsometnestenperfekt speilbildeavsola,enstorsirkelisammespragleteoransjefargesomenglo somsnarttarfyr.Denskinnerblanktogsettertrærneforanmegisilhuett. Nåharjegetvalg.Jegkansnuoggåsammeveitilbake,gåhjemigjenmot
solasomerpåveined.Menistedettrekkerjegpustendyptogserpåat deniskaldeluftagjørompustenmintilrøyk.
Jegkommergradvisinnitakten,sparkerfraoggraverdypt,beveger meglangsomtframoverogleggersåetterhvertstørreogstørreavstander bakmegforhvertskritt.Jegfølermegtryggpåatovermegermånenpå veioppogstjernenebegynneråtittefram,ogdevilforbliderpåhimmelenogledemeghjemhvisjeggårmegbort.Jegerfulltklaroveratjegfortsattharlangtågå,menjegersikkerpåatuansetthvilkenretningjegvelger ågåi,vildetdukkeoppmange,mangefleretingsomfårmegtrygthjem.
Jegersikkerpåatmammaogpappaskjønneratdenikkeså lilleMonika fortsatteruteoggjørdethunmågjøre.Dekommertilåventepåmeg meddenvarmegrøtennårjegkommerhjem.Menuansettomjegfår mandelenellerikke,såharjegalleredevunnet.Jegerikkedenjegvarlenger,menenannen,bedreutgaveavdenpersonensomgikkutfraenfest oginnietmarerittidetidligemorgentimeneforfireårsiden.
Den5.desember2009vardenmestgrusommedagenimittliv.Jeg skulleønskejegkunnesiatdetjegopplevde,åblikidnappetogvoldtatt,varetisolerttilfelleavtilfeldigvold.Dessverreantyderstatistikkenen annensjokkerendesannhet:Dendagenjegblevoldtatt,vardet1870andre menneskeriUSAsomopplevdedesammegrusomhetenesomjeggjorde.
Nårjegharvalgtåfortelleminhistorie,harjegethåpomåbrytestillhetensomofteledsagerdentypenovergrepjegbleutsattfor.Denlammendefølelsenavskyldogskamsomkommeretterenvoldtekt,varermye lengerennselveovergrepet.Voldtektsforbryteresieroftetilsineofreatde skalholdekjeft,mensamfunnetkanogsågjørenoelignende.Jeghåper atjegvedåfortelleomdetjegharopplevdkanhjelpeandresomerblitt voldtatt,ogogsåfamilie,venner,helsearbeidereogrådgivere,medåfået nyttogbedreperspektivfraenpersonsomengangbefantsegder,men somnåbefinnersegher.Stillhetentrengerikkeåvareevig.Jegvarheldig somkunnebrukemyeavdetjeghaddelærtialleårenesomkonkurranseløpertilåhjelpemegirestitusjonen.
Jegharfortsattetstykkeigjen,menjegerikkelengerdenungedama somikkeønsketåværehermer.Jegerher,jegharetvalg,ogjegønskerå blihørt.
Tildemsomharslittmedmotgang,somharopplevdnoedeskulle ønskedekunnegjøreugjortellerleggebakseg,desomhjemsøkesavsin fortid,viljegsiatdetermuligåkommeseggjennomdet.Viskalkonfronteredet,allesammen.Viskalnekteåladenfølelsenavskyldogskam holdeosstilbakeoggjøreosstilofreigjen.Vikanbrukedeopplevelsene, uansetthvorgrusommedemåhavært,tilågjøreosssterkereennvinoen ganghaddedrømtomvarmuligåbli.Jeghåperatduvedålesehistorien minfinnernoennøklertilååpnefordinegenstyrkeogdineegneevner. Dudriverkanskjeikkemedlangrennellerløpingslikjeggjør,mendukan begynneåbevegedegfriereidinegenverdenogpådinegenmåte.Du kanfinnerooghagledeavenkleting.Dukantatilbakedetsombletattfra deg.Livetdittkanblibedreenndetharværtnoengangfør,forduvetat innidegerdusterknoktilåkommeoverenhvilkensomhelsthindring.
Jegbleoverfalt,menjegnekteråblikaltetoffer.
Jegharværtleimeg,menjegvilikkelanoensynessyndpåmeglenger. Jegerblittvoldtatt,menjegvilaldriladetdefinerehvemjeger.
Stillhetenstimer.
Dethaddeværtåforetrekkeatdenobligatoriskekveldsroeni eksamensukableoverholdtibyggetvårt,tenktejeg,dadeførste tonenefra«BoomBoomPow»avBlackEyedPeasdunketinngjennomde tynneveggenefranaboleilighetenogfikkvannflaskamitilådansepåbordet.Jeglalærebokaihelsepsykologitilside,lukketøyneneogklemtemeg overneseryggen.
Detføltessomomjeghaddegrusiøynenedajegblunketforåprøveå seklart.Detvarrettførjeglurtepåomnaboeneantydetattekstenilåta despiltepåfullguffevareteksempelpålimbiskspråk,temaetjegnettopp haddegåttigjennom.Jegkikketnedpåsidenogsåatdetvarmermarkeringstusjennvanligtekstder.Detvarettydeligtegnpåatjegbegynteåbli fortrøtt,atinnsatsenikkegagoderesultater.DetvarlikeførjegvarferdigmedtredjesemestervedSouthernMethodistUniversity(SMU),oget annettydeligtegnpåutmattelsevarnårengelskenmin,somraskthadde blittsåmyebedre,liksomsviktetmeg,ogjegbruktealtformyetidpåå blaiordbokaellergoogleting.Førjegklarteåovertalemegselvtilåta megsammenoglesenoentimertil,komjentenejegboddesammenmed
–KristineogViktoria–byksendeinnirommet.Dedansetrundttilmusikkennaboenespiltefoross,oglomensdedromegoppfrasofaentilen improvisertdansefest.Spenningenesomhaddesattseginakkenogskuldrenemensjegleste,strømmetnåliksomutgjennomfingertuppenepåmeg.
Dalåtatokslutt,sankjegnedpåsofaenigjenoggrepetterbokaog overstrykningspennen.Kristinetoktakrundthåndleddetmittforåhindre atjegsattemegtilåleseigjen,ogvihoppetrundtirommetitakttil«Just Dance»avLadyGaga.
Kristineroptetittelenpålåtatilmegigjenogigjen,ogbebreidetmeg medetbredtsmilogstrålendeøyneforatjegikkeslapphelttaketi arbeidsmoralen.Jegprøvdeåkvittemegmeddenskyldfølelsenjegkjente foratjegikkeblesittendevedbøkene,ogdetfulgteenslagsdragkamp mellomKristineogmegmenshundromegoppigjenpådetprovisoriske dansegulvetogjegprøvdeådrahennenedmotdetryggebøkeneognotatenepåsofaen.
Plutseligtokmusikkenslutt,ogKristineogViktoriafaltsammenpå gulvetogbleliggendepåryggenogslåhendenemotteppetavutmattelse.
«Ombaredensangenaldrivilleslutte!»saViktoria.
Defnisteogsatteseginntilmegmedsofaputermotbrystet.
«Vimågjøreossklare,»saKristine.Hunholdtoppklokkatilmegsåjeg kunnesehvormyedenvar.
Jeghaddesagtjatilåblimeddempåfest,menøyneneminesøkteautomatiskbortmotbøkene.
«Neeeeei!»sadeikor.
«Jegveeeeet!»svartejegforåertedem.
«Ja,dadraaaarvi,da!»saViktoriaogavsluttetdermedsamtalen.
Mensjegstoidusjen,tenktejegpåhvorannerledesalthaddeblittnå,at jegikkevillehadansetforetårsiden,ellerhvisjeghaddegjortdet,såville jeghadansetaleneogheltutenselvtillit.DajegkomtiluniversitetetiDallas,haddejegingenanelseomhvordanjegskulleklareåfinneframtilde ulikeforelesningene,forikkeåsnakkeomhvordanjegskulleklaremegi byen.JegvissteatdetkomtilåblivanskeligåflyttetilUSA.Jeghaddeblitt kjempegladdatrenernevedSMUtilbødmegetstipendforådrivemed bane-ogterrengløp,menovergangentillivetiUSAhaddeikkeværtlett.
Engelskhaddealdriværtyndlingsfagetmittellerfagetjegvarbesti,og deførstegangenejegsnakketmedfolkher,blejegheltsattutavselvde enklesteting.Førstegangjeggikkpåbutikken,blejegheltoverveldetav demangehyllenemedmerkeligevarersomtårnetoppovermeg.Mens jeggikkderogkikketetteremballasjejegkjenteigjen,såjegvekkhver gangnoenandrekikketbortpåmegogsmilte.HjemmeiNorgegjordevi baredethvisvisånoenvikjente,menjegkjentejoingenher.Hvorforså depåmegsomomvikjentehverandre?Dadetendeligvarminturtilå betalehosdenungedamenikassa–enblondinemedkorketrekkereogen tåretatoveringunderdethøyreøyet–smiltehuntilmegogsa:«Hithere!
How’reyoudoingtoday?»Jegforstodenførstedelen,mendetnestevarbare lydersomfikkmegtilålurepåhvajegskullegjørenå.
«Hello,»sajegogbegynteumiddelbartågraveiveskasomomjegikke varheltsikkerpåhvorkredittkortetmitthaddeblittav.
Menshunskannetvarene,straktejegforsiktigutarmenforåtadem, menbleståendenervøsogsepåathunlademienpose.Dahunvarferdig,spurtehun:«Skaljegtaogbæredissetilbilenfordeg?»
Jegskjønteordene«ta»og«bil»ogblelittforundret.Hvaialledager,så jeghelthandlingslammetut?
Jegristetpåhodetogsa:«No.Idothis.Myself.»Jeglurtepåhvadetvar vedmegsomfikkhennetilåtroatjegtrengtehjelp.
Jeggjordejodet,menjegkomikketilåbeomdet.
Idothis.
Myself.
Detvarmottoetmitt,ogdetfikkmeggjennomdeførstedageneved SMU.Jegklarteikkeåforklaretildendamenatjegikkehaddenoenbil, menjeggikkhjemfrabutikkenmedløftethode.Jeghaddeklartdetjeg haddegåttutforågjøre.Mendenfølelsenavåhafåtttilnoevarteikke spesieltlenge.Foridenførstetidenvarjegikkebareforvirretogdesorientert.Jeghaddehjemlengsel.Mammaogjegsnakketsammennestenhver enestedagdeførsteukeneforatjegskullekommeoverdet,helttilhun fikkdenførstetelefonregningen.
HeldigvisoppdagetvisnartSkypeogkunnesnakkesammensåmyevi villeigjen.
Helesemesteretvarjegbekymretforomdethaddeværtfeilavmegå dratilUSA.Denførsteukapåskolenskjøntejegknaptetordavhvaforelesernesa.Jegprøvdeåtadetaljertenotater,menjegkunneikkeperfekt engelskiutgangspunktet,ognåsletjegmedkraftigesørstatsaksenterog dialekteritillegg.Hvordanskullejegklareålærenoe?
Tilalthellgikkdendelenlettereetterhvert.Jegforstomerogtokflere notater–faktiskskrevjegsåmyeatjegkopierteforelesningenenesten ordrettførenvennforesloatjegskulleroenednotatenelittogstolepåat jeggreideåhøreetter.
Imotsetningtildeflesteferskecollegestudenter,somnyterfrihetenog festeraltformye,vardetnokhellersånnatjeglestealtformye.Jegvar ensom,mensåfokusertpååfågodekaraktererforåbeholdestipendetat jegbruktealltidpåententreningellerstudier,såjegtenkteegentligikke overhvormyejegvaralene.
Fagligsettgikkdetbra,ogjegvarblantdefembestepåterrengløperlaget,ogdetgjordeatjegfikkværemedialledestoreløpeneheltfra begynnelsen.Menjegholdtmegformegselvpåstudenthjemmetoggikk sjeldenutmeddeandrejentene.DetvarførstdaKristinekomdetandre semesteretattingbleannerledes.
KristineEikremEngesetvarenavverdensbestemellomdistanseløpere. JeghaddemøtthenneikonkurranseriNorgeogsåveldigopptilhenne –alledeungekvinneligeløpernesåopptilKristine.Detvarumuligåla væreåbeundrehenne.Hunhaddesåflotthår,muskuløsebeinogenkropp somvarsterksomstål.Ikkenokmedathunsannsynligvisvillekvalifisere segtilOL,hunbleogsåmodellforPUMAetterathunvarmediVM i2007.Hunvarpådigrepostererundtiheleverdensammenmedden jamaikanskesprinterenUsainBolt,verdensraskestemenneske.Jegkunne baredrømmeomåoppnåsåimponerenderesultaterpåbanen.
FørjegflyttettilDallas,kjentejegikkeKristinegodtnoktilåkalle henneenvenn.JeghaddehørtatdeprøvdeåfåhennetilSMUogble kjempegladdahunendeligkomdetandresemesteretavdetførsteåret mitt.
Detvistesegatvihaddesværtmyemertilfellesennbareatvivarløpere somkomfrasammeland.Jeggikkfraåværekjempegladforathunløp
vedsidenavmegienkonkurransetilåsepåhennesomenordentligvenn.
Hunfikkmegtilåseannerledespåverden.Selvomhunvarberømtimiljøet,tokhunaldrisegselvforalvorlig,ogvarihvertfallaldrioverlegen. Viblesågodevennerfordivideltemangeavdesammeverdieneogdrømmene–ekteskap,barn,gjøreossselvtilbedremenneskerogverdentilet bedrested.
NestehøstflyttetviinnienleilighetsammenmedViktoria,enhøydehopperfraEstlandsomvarpålaget.JegfølteatlivetmittiDallasvirkelighaddebegynt.Detvarsåfintåhanoenhjemmefraåsnakkemed.Vi kunnedeleerfaringeromåflyttesålangtbortogprøveåpasseinnien annenkultur.Alletrevarlikedisiplinerte,mendetoandrevistemegatdet varviktigåfinneenslagsbalanseilivet.Meddereshjelpåpnetjegmeglitt mer,oginnsåhvormyejegsavnetåblikjentmedforskjelligefolkoglære omderesbakgrunnogsynpålivet.Merkelignokvardetsånnatjomindre besattjegvaravstudierogtrening,destolykkeligerevarjeg,ogdestobedre prestertejeg.
Dajeggjordemegklartilågåutmeddeandrejentenedenkveldenvi dansetistua,varjegtakknemligforatjeghaddedem.Deminnetmegpå atjegskullekosemeglittogså.Selvomjeghaddegåttidusjenlittetter klokkani,erdetsånnatnårtredamerboriénleilighetogalleprøverå gjøresegklaresamtidig,erdetingentingsomgårfort.Kvartovertisattjeg fortsattogventetpåatViktoriaogKristineskullebliklare.Jeghaddetatt påmegkjoleogskomedhøyehæler,ogjeghaddelittdårligsamvittighet foratjeggikkut,spesieltsidendetikkevarlengetilsemesteretvarover. Jegliktedenfølelsenavåtøyegrensenelitt.
Klokkahalvellevevarviendeligklaretilådra.Viktoriatokensistekikk påsegselvispeiletveddøra,tokpåsegleppestiftogsamedsinbesteamerikanskefilmstjerneaksent:«Let’sroll.»
Vikunnesåklartikke«rulle»noestedutenhjelpfravårvennGeorge, somventetibilensinforåkjøreoss.Georgevarensnillfyrsomvialle haddebegyntåtenkepåsomenslagserstatningforenstorebror.Han haddemøttKristineførst,påPUMA-butikkenderhanjobbet.Hanla merketiltatoveringenhennesogsloavenprat.Defanttonenogblevenner,ogjegmerketathanvarørlitegrannforelsketihenne.Jegnevnte
detforhenne,menhunbareavfeidedetmedenskuldertrekning.Kristine skjønteikkehvorstormakthunhaddeovermenn,ogimotsetningtil noendamersombarelatersomomdeersånn,varhunvirkeligikkeklar overhvilkenvirkninghunhaddepådetannetkjønn.Mendetkomikke somnoenoverraskelsepånoenavossatGeorgehaddemeldtsegfrivillig tilåkjøreosstilfestenogkomtilåholdeseginærheten.
Jeghaddebarekjenthamietparmåneder,menjeglikteåværesammen medham.Hanhjalpmegmedengelsken,oftemedslangogmerkelige uttrykk,ogjegelsketmåtenhansperretoppøynenepåogfikklitthakesleppnårjegspurtehamomordsom«bromance»,«FOMO»,«schwa»og andreordsomjegkanskjehaddeoverhørtelersettientekstmeldingeller enmail.Viktoriasattforanibilenvedsidenavham,oghunsnuddesegfor åsepåmeg.«Hvemerdetsomkommerikveld,Monika?»
«DetvarKevinsomfortaltemegomfesten.Jegvetikkehvemsom kommer,egentlig.Folkfranoenavdeandreidrettene,trorjeg.»
«OghvemerKevin?»Georgebruktedenoverdrevnejeg-er-faren-dinog-du-må-fortelle-meg-alt-stemmensin.
JeghimletmedøynenetilKristine,somfnystelittogloogfortsatteå skriveenmeldingtilenellerannen.
«Hanerpåfotballaget.ViharSportsManagementsammen.Erdetnoe annetduvilvite?»Jegprøvdeåhøresutsomenirriterttenåring,menjeg varikkedet,ogGeorgesmiltetilmegispeilet.
Åankommeenfest,denfølelsenavatalleserpådeg,harjegalltidhatet, mendavikomtilKevin,vardethøymusikk,ogfolkdreventenogdanset ellerstorundtomkringogsnakketivrigmedhverandre.Vismøgossinn, ogsidenjegsyntessyndpåGeorge,somstoderogsåpåatKristinetrasketavstedmellomallemenneskenepåstuamotlydenavlatterogropog forsvantinnpådetsommåhaværtkjøkkenet,blejegståendedersammen medhamenlitenstund.Vistobeggemedpåklistredesmilforåviseatvi liksomkosteoss.
Viprøvdeåsnakkesammen,menmeddenhøyemusikkenogall skravlingenrundtossvardetvanskeligåhørehverandre.Visnakketlitt usammenhengendeomhvilkeplanervihaddenestehelg.Ogsågikkvi motkjøkkenetforåfinneigjenKristineogViktoria.Beggetostopåden
sammesidenavkjøkkenbordet.Viktoriaholdtenping-pong-ballihåndenogstoogmystemotglassenesomvarsattoppsommålpådenandre sidenavbordet.Hunslappballenogdentraffkantenpådeteneglasset, sprattoppiluftaoglandetoppietannet.Folkjubletogstønnetirommetrundtoss,ogKristineogViktoriakastetseginnienseiersdansmed armenemottaketogsloknyttnevenemothverandre.
DefikkøyepåGeorgeogmeg,ogvinketossbort.Jegharaldrivært noegladiådrikke,ogethalvtglassmedølsenere,meddensure,vegetabilskesmakenimunnenfortsatt,villejegikkeværemedidrikkeleken lenger.Detsåuttilatalkoholenvirket,fordetvarmangefleresomdanset ennsomsnakketsammen,ogensammenhengendemasseavkropperbølgetrundtistua.Detminnetmegomamerikanskecollegefilmerjeghadde setthjemmeiNorge,flakkendebevegelseroglysglimtframobilkameraer. Jegsluttetmegtildeandre,ogglemteraskthvorselvbevisstjegegentliger.
DaGeorgekomborttilmegforåsiathanskulledra,blejegoverreasket.Jegsåpåklokka.Denvarkvartovertolv.
«Jegkommertilbake,»sahanidethanbøydesegframmotmeg.Det luktetnoeavpustenhans,ikkealkohol,ikkerøyk.Tungahanshaddeen rarrødfarge,ogdaskjøntejegathansugdepåenhalspastill.Jeglurtepå omhanvarsyk.
«Foråhentedere,»lahantil,dajegendelighørtehvahansa.
«Hvisduersyk,burdedubaredraogleggedeg,»protestertejeg.«Du trengerikkeåkommetilbakebareforåhenteoss.»
«Jo,detgjørjeg,»sahan.«Jegvil,ogderetrengerdet.»
Viavtalteatjegskullesendehamenmeldingnårvivarklaretilåhentes.Førstdaskjøntejeghvorforhaninsistertesånn.Jeghaddehattenlignendesamtalemedkjærestenminnoenukertidligere.
Robinbodderettoverforgatenfoross,ogenkveldhaddevitattdet roligogsettenfilmsammen.Dajegsaatjegskullehjem,spratthanopp ogbegynteåtapåsegskoene.
«Jegblirmeddeg.Jegvilværesikkerpåatdukommerdegtrygthjem.»
Enannenkvinneligidrettsutøversomboddeisammebygningsomoss, haddeblittvoldtattnoendagertidligere.Viblesjokkertogtriste,allesammen,ogjegvissteatdetvarviktigåværepåvakt,menjegvilleikkeat
Robinskullebekymresegsåaltformyeformeg.Jegdroenvitsomhvor raskjegvarogatdetbarevarhundremeterhjemtilmeg.«Hvisnoenprøveråoverfallemeg,såskaljegklareåstikkeav.Ikkeværredd.»
Robinsåmorsktpåmeg.
«Sorry,»sajeg,«menjegmenerdetseriøst,da.»
«Jegharikketenktåladetskjemeddeg.»
Detvarrørendehvorsnillogomtenksomhanvar.Faktiskvarjegsykt forelskaidettetennisspillendevidunderetfraSverige.Iapril2009hadde envenninnebedtmegblimedpåentenniskamp.Kanskjevardetdetrøde tørkleetRobinbrukteforåholdedetlangehåretunnaøynene,kanskje vardetdenkombinasjonenaveleganseogstyrkehanvistenårhanspurtetoverbanenellerdundretserveneforbimotspilleren,ellerdenintense utstrålingenhanhaddepåbanen,såforskjelligfravarmenismilethansden førstegangenvimøttes.Hangjordeiallefallsterktinntrykkpåmegfra førstegangjegsåham.Detvaretplussathanvarfraetskandinaviskland. Denkulturellelikhetenvarnoemerennbareatvi,heltibegynnelsenav enforelskelse,letteettertingvihaddetilfelles.
DennattenhaddejegkyssetRobingodnattogskyndetmeghjem. Littetterklokkatovarjegklartilådrafrafesten.Jegsendteenmelding tilGeorgeogspurteomhankunnekommeoghenteoss,fortaltedeutretteligepartyfolkaKristineogViktoriaatskytsengelenvårvarpåvei,såfalt jegsammenpåensofaogventetpåatGeorgeskulleringeogsiathanvar påplass.
Mensjegsattder,tenktejeghvorheldigjegvarsomhaddefunnetto sjelevennerpåSMU.IRobinogKristinehaddejegfunnettopersoner somkjentemegnestenbestiheleverden.Idaogjegstohverandreveldig nær,mennåsomhunvarhjemmeiNorgeogjegvarheriUSA,føltejeg megveldigheldigsomhaddeKristineilivetmitt.Jegdøsetikkeavderjeg satt,mendaGeorgeringtemeg,vardetsomomdetbarehaddegåttet sekundsidenvisnakketsammensist.Jegsaatvikommedéngang.
Detblåstekaldtutedaviåpnetdøraoggikkut.Viholdthverandrei hendeneogspurtetavstedikortekjolermotbilentilGeorge,lattermilde oghutrende.
«Jeggledermegsånntilåfålagtmegienvarmseng,»saKristine.
Idetjegskulletilåsimegenig,kjørteensvartbiloppvedsidenavToyotaentilGeorge.Jegsåatsjåførensenketvinduet,oggikkutfraathanville spørreomveienellerspørreetternoenandrefrafesten.
EtsekundsenerehørtejegetskrikogkjenteKristinesgrepomhånden minstrammesegidødsangst.
Kaldtmetallblepressetmothøyresidenavhodetmitt.Avenellerannen grunnskjøntejegatdetvarenpistol.Jegfrøstilogkjentehendersomgrep rundtarmenemineogrundthalsen.Kroppenminblestrukketitoretninger–motKristineogmotSUV-en.Dekrommedehjulkapsleneglinseti lysetfralyktestolpene.Jeghørtestemmersomropte.Mannsstemmenevar sinte,Kristinesstemmevardesperat.
Denkaldefølelsenmotnakkenforsvant,ogjegså–førstisidesynetog såhelttydelig–atvåpenetbleflyttetmotKristine.Jegkjenteallehårene påkroppensomreistesegogenkaldsvettedråpesomrantnedlangssiden avkroppen.
«Slipp,»sajegtilKristine.Måpende,medvidåpneøyne,menutenen lyd,slappKristinehåndenmin.Ogslikblehunståendemedarmenstrukketutsomenstafettløperetterenmislykketveksling.Entankeforraskt gjennomhodetpåmeg.
Jegeralene.Dettemåjegklarepåegenhånd.