Møt meg på museet

Anne Youngson

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Meet Me at the Museum © Anne Youngson, 2018 Utgitt etter avtale med Greene & Heaton Limited, London Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2019 Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Utdrag fra «The Tollund Man» av Seamus Heaney gjengitt med tillatelse fra Faber and Faber Ltd. Utdrag fra dedikasjonsbrevet i den originale utgaven av Mosefolket av P.V. Glob, Dansk Gyldendal 1965, gjengitt med tillatelse av rettighetshaverne «What Can I Say?» av Kate Clanchy fra Newborn: Poems on Motherhood (Pan Macmillian, 2018) gjengitt med tillatelse fra rettighetshaver gjennom PLSclear.

Christian Fischer: Tollundmanden: Gaven til guderne: mosefund fra Danmarks forhistorie, Dansk Gyldendal 2007 Forfatterfoto: Colin Hawkins Omslagsdesign: Jo Thomson Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på: 70 g Ensolux Cream 1,8 ISBN 978-82-02-57854-1 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Frank, Cormac og Holly, mine kjære unge venner

Some day I will go to Aarhus to see his peat-brown head, the mild pods of his eye-lids, his pointed skin cap.

Seamus Heaney: The Tollund Man (Overs.)

En dag vil jeg dra til Aarhus for å se det torvbrune hodet, de milde, bulende øyelokkene, den spisse skinnluen hans.

Et utdrag av forordet til Mosefolket av P.V. Glob (Dansk Gyldendal, 1965): Professor Glob svarer en flokk unge skolepiker i England som har kontaktet ham om noen nye arkeologiske funn.

Hans bok Mosefolket er tilegnet skolepikene som hadde skrevet til ham.

Kjære unge piker!

Hjemme igjen fra sjeikdømmenes ørkener og oaser finner jeg de begeistrede brevene deres på skrivebordet. De har gitt meg lyst til å fortelle dere og mange andre som interesserer seg for våre forfedre, litt mer om disse merkelige funnene i danske myrer. Derfor har jeg skrevet «det lange brevet» på de følgende sider til dere, til min datter Elsebeth, som er jevnaldrende med dere, og til alle likesinnede som gjerne vil vite mer om oldtiden enn de korte beretningene og vitenskapelige avhandlingene som finnes om dette emnet. Men min tid er alltid knapp, så derfor har det vart lenge før brevet ble ferdig. Men her er det. Dere er alle blitt eldre og forstår kanskje derfor nå 9

bedre hva jeg skriver om disse to tusen år gamle mosefolkene.

Deres hengivne, P.V. Glob (professor) 13. august 1964

Bury St. Edmunds 22. november Kjære professor Glob!

Selv om vi aldri har truffet hverandre, har du tilegnet en bok til meg en gang; til meg, tretten av skolevenninnene mine, og din datter. Det var for over femti år siden, da jeg var ung. Og nå er jeg ikke det. Dette med ikke lenger å være ung, tenker jeg mye på for tiden, og jeg skriver til deg for å se om du kan hjelpe meg å finne mening i noen av tankene mine. Eller kanskje jeg håper at bare det å skrive vil gi mening, for jeg har ikke særlig store forhåpninger til at du vil svare. For alt jeg vet, kan du være død. Én av disse tankene gjelder planer som aldri blir gjennomført. Du forstår hva jeg mener – hvis du fortsatt lever må du være en svært gammel mann nå, og det må ha forekommet deg at det du trodde ville skje da du var ung, ikke gjorde det. Du kan for eksempel ha lovt deg selv å prøve deg i en sport, en eller annen hobby eller kunstart, eller et håndverk. Og nå forstår du at du har mistet de fysiske forutsetningene eller pågangsmotet til å gå i gang. Det finnes grunner til at du aldri gjorde det, men ingen av dem er gode nok. Ingen av dem er et avgjørende argument. Du kan ikke si: Jeg planla å forsøke å male med olje, men jeg 11

kunne ikke fordi det viste seg at jeg er allergisk mot et kjemisk stoff i malingen. Det er bare det at livet fortsetter dag for dag og det ene øyeblikket aldri kommer. Hva meg angår, lovte jeg meg selv at jeg ville reise til Danmark for å se Tollundmannen. Og det har jeg ikke gjort.

Jeg vet fra boken du dediserte til meg at bare hodet hans er bevart, ikke de vakre hendene og føttene. Men ansiktet hans er nok. Jeg har stiftet til veggen ansiktet fra omslaget til boken din, jeg ser det hver dag. Hver dag blir jeg minnet om hans ro og verdighet, uttrykket av visdom og resignasjon. Det ligner ansiktet til bestemoren min, som jeg var så glad i. Jeg bor fortsatt i East Anglia, og hvor langt er det til Silkeborg museum? Nittisju mil i luftlinje?

Som til Edinburgh og tilbake. Jeg har vært i Edinburgh og tilbake.

Og dette er ikke poenget, selv om det er merkelig. Hva er det for noe galt med meg, siden jeg ikke har anstrengt meg såpass når ansiktet til Tollundmannen betyr så mye for meg?

Det er kaldt og det blåser i East Anglia, og jeg har strikket meg en balaklava for å holde meg varm på halsen og ørene når jeg går tur med hunden. På vei forbi speilet i gangen ser jeg meg selv i profil og tenker på hvor lik bestemoren min jeg er blitt. Og siden jeg ligner bestemoren min, har jeg fått ansiktet til Tollundmannen. De samme hule kinnene, den samme nebblignende nesen. Som om jeg har vært bevart i to tusen år og fortsatt er det. Tror du det er mulig at jeg på en eller annen innviklet måte er i slekt med Tollundmannen? Jeg forsøker ikke å gjøre meg til noe spesielt, det må finnes flere i slekten, tusenvis av dem. Jeg ser andre mennesker på min alder på bussen, 12

eller når de lufter hunden sin, eller venter på at barnebarna deres skal velge seg en iskrem fra isbilen, og de har de samme trekkene i ansiktet, den samme blandingen av ro, menneskelighet og smerte. Men det finnes mange flere som ikke har noen av disse trekkene. Som har et likeglad, ubestemmelig, stramt eller dumt ansikt.

Sannheten er at jeg ønsker å være spesiell. Jeg vil at kontakten mellom deg og meg i 1964 skal ha betydning, og trekke forbindelsen tilbake til mannen som ble begravd i en myr for to tusen år siden. Dette er ikke særlig logisk. Du behøver ikke å svare hvis du ikke synes jeg er noe å bruke tid på.

Beste hilsen, T. Hopgood (fru)

Silkeborg museum Danmark 10. desember Kjære fru Hopgood.

Jeg viser til ditt brev adressert til professor Glob. Professor Glob døde i 1985. Hvis han fortsatt hadde vært i live, ville han nå ha vært 104 år gammel, noe som ikke ville vært umulig, men usannsynlig.

Jeg tror du stiller to spørsmål i brevet ditt: 1) Er det noen grunn til at du ikke skulle besøke museet?

2) Finnes det noen mulighet for at du er fjernt i slekt med Tollundmannen?

13

Som svar på det første, vil jeg oppfordre deg til å gjøre en innsats, som ikke behøver å være særlig stor, for å besøke oss her. Det går rutefly fra Heathrow eller Gatwick til Aarhus, som er den letteste måten å komme til Silkeborg på. Museet er åpent hver dag fra 10 til 17, unntatt om vinteren, når det bare er åpent i helgene fra 12 til 16. Her kan du se Ellingkvinnen i tillegg til Tollundmannen, og en utstilling som handler om alle aspekter ved tilværelsen for dem som levde i jernalderen, for eksempel hva de trodde på, hvordan de bodde, hvordan de utvant og bearbeidet stoffet som har gitt navn til tidsalderen. Jeg må også korrigere noe du sa i brevet ditt. Selv om bare hodet til Tollundmannen er konservert, er resten av kroppen gjenskapt slik at skikkelsen du vil få se, om du besøker oss her, vil se ut nøyaktig som den gjorde da den ble hentet opp av myra, inkludert hendene og føttene.

Som svar på det andre spørsmålet ditt, holder senteret for geogenetikk ved Naturhistorisk museum for tiden på med å forsøke å skille ut DNA fra Tollundmannens vev. Det vil kunne hjelpe oss med å forstå hans genetiske forbindelse med den nåværende befolkningen i Danmark. I professor Globs bok vil du ha lest at avtrykket fra Tollundmannens høyre hånds pekefinger har et buemønster som han deler med 68 prosent av Danmarks befolkning, noe som gjør oss sikre på at denne undersøkelsen vil klarlegge slike forbindelser. Gjennom de danske vikingene er et fellesskap også med genene i Storbritannias befolkning meget mulig. Så jeg vil si at det er svært sannsynlig at det finnes en slektskapsforbindelse, om enn aldri så liten, mellom deg og Tollundmannen.

14

Jeg håper disse opplysningene er til hjelp for deg, og ser frem til å treffe deg om du besøker oss her.

Med hilsen kuratoren

Bury St. Edmunds 6. januar Kjære kurator.

Det var storsinnet av deg å svare på brevet mitt til professor Glob, og forsøke å svare på det du oppfattet som spørsmål fra meg. Men de var ikke spørsmål. Grunnen til at jeg ikke har kommet, har ingenting å gjøre med problemer med å reise. Jeg har fylt seksti år, men er likevel i ganske god form. Jeg kunne dra i morgen. Nokså sjelden i livet mitt har det ikke vært tilfelle. Bortsett fra barnefødsler og et brukket ben, har jeg alltid vært fysisk i stand til å komme meg på et fly, eller om bord i en ferge til Danmark.

Når det forholder seg slik, blir jeg nødt til å tenke over hva som er de virkelige grunnene, for svaret ditt på et ustilt spørsmål har oppmuntret meg til å være ærlig mot meg selv. Vennligst ta i betraktning at jeg skriver for å få klarhet overfor meg selv. Du behøver ikke å være brydd med noe av dette. Jeg venter ikke at du skal svare.

Min bestevenninne på skolen het Bella. Det var ikke døpenavnet hennes, og heller ikke navnet i professor Globs dedikasjon, det er et kallenavn hun fikk for sin evne til å uttale italienske ord. Hun var elendig i språk, hva 15

angikk å lære dem for å kommunisere, men hun kunne fremføre dem nydelig. Yndlingsordet hennes var bellissima. Hun kunne legge en meningsnyanse i hver stavelse som varierte etter sammenhengen, slik at ordet lot til å bety mer når hun sa det enn det i virkeligheten gjør. Faktisk hadde alt hun sa større betydning og intensitet enn når de samme ordene ble brukt av andre.

Vi var venner fra den første dagen vi møttes, som var første skoledag. Hun var mer fargerik enn jeg var, eventyrlysten og til stede i øyeblikket. Hun ga meg energi og selvtillit, og det elsket jeg henne for. Det hun elsket ved meg, tror jeg var stabiliteten. Jeg var alltid der og hadde alltid en hånd klar til å holde hennes. Vi var venner hele livet. Hele hennes liv, for jeg er fortsatt i live, som du vet, og hun er ikke det. Og hele livet snakket vi om når vi skulle dra og se Tollundmannen. Vi skulle alltid gjøre det, forstår du, men ikke ennå. Til å begynne med ville vi ikke gjøre det før vi hadde hatt tid til å glede oss til det. Vi var kanskje også litt redde for at det ikke skulle bli slik vi håpet. Vi håpet at det ville være betydningsfullt på en eller annen måte – vi kunne ikke ha forklart hvordan – og det fantes en risiko for at det ikke ville være det. Skolevenninnene våre bare dro av gårde, så snart Mosefolket utkom i oversettelse, om ikke før. De kom tilbake med en enda sterkere følelse av eierskap til Tollundmannen og professor Glob og alt dansk enn de hadde på forhånd. Bella og jeg syntes de var overfladiske og uverdige, og at opplevelsen deres var liten sammenlignet med den vi ville få. En dag.

Men før tidspunktet var det helt rette, gjorde vi begge den tabben å gifte oss for tidlig. Jeg giftet meg med faren til barnet jeg ventet, og sank, nesten bokstavelig talt, ned 16

i livet som bondekone. Jeg har hatt rikelig anledning til å gruble over hundreårene Tollundmannen har tilbragt i en myr, og fulgt de ulikefargede lagene av leire i en kuttet jordkant mens jeg lurte på hvilke jeg ville velge som madrass og overbredsel i en lang, lang søvn. Jeg har levd livet mitt som en begravd. Bellas tabbe var helt annerledes. Hun giftet seg med en italiener. Av og til tenker jeg at hvis vi ikke hadde gitt henne det kallenavnet, ville hun ikke ha giftet seg med ham. Han var en smart, manipulerende mann. Når jeg hadde tilbragt tid med ham, pleide det å føles som om jeg hadde spist bløtkake og gått på skøyter samtidig. Han overveldet Bella. Han slet henne ut, og da hun var syltynn og tom, dro han tilbake til Italia med barnet deres, barnet hennes. Det virker umulig, gjør det ikke, at en kvinne ikke får tilbake en datter som ikke har dratt lenger enn til Milano? Men slik var det. Mange ble involvert og trakk i ulike retninger, hver av dem fast bestemt på å vinne, uansett hvordan. Hver av disse instansene – den katolske kirken, rettsvesenet, sosialmyndighetene – var overbevist om at deres syn var riktig. Jeg for min del har aldri vært like sikker på noe som helst.

Etter et tiår vant de italienske partene en endelig seier, og Bella flyttet til Italia for å bo nær datteren.

I tiåret før hun dro, når det så som mørkest ut, kunne en av oss foreslå at vi skulle dra til Danmark, og den andre nedla veto. Jeg kunne si: «Hvis vi bare fikk se ansiktet til Tollundmannen én eneste gang, kunne vi kanskje få noe av hans ro.»

Hun ville si: «Poenget med Tollundmannen er det lange tidsperspektivet. Hundreår. Jeg kan ikke ha et langt tidsperspektiv.»

17

Eller hun kunne si: «Jeg holder ikke ut dette lenger. La oss dra til Danmark. Kanskje vi kommer til å føle oss slik vi gjorde som barn, fulle av håp.»

Jeg ville si: «Men vi er ikke barn, er vi vel, og vi må bli ferdige med dette før vi gir oss til å se mot lysere tider.»

Da det hele var over, ble jeg værende hjemme, med gård og grunn og mine egne barn. Vi møttes, selvfølgelig, dro frem og tilbake, men tilværelsen som middelaldrende gjorde oss ordinære. Vi tenkte på og bekymret oss for og snakket om alt det som virker viktig når tiden foran en og bak en er bortimot i balanse. Penger, helse, utseende, partnere, barn. Vi nevnte knapt Tollundmannen på denne tiden, selv om jeg tror vi begge skjønte at vi fortsatt mente vi ville besøke ham, og at vi begge ville vite når det rette øyeblikket var inne.

Da Bella kom tilbake fra Italia, ble hun syk. Hun var inn og ut av sykehus og fikk den ene behandlingen etter den andre, og snakket alltid om når hun ble bedre. Denne gangen la vi planer. Vi slo opp reisemåter, regnet på utgiftene, la en timeplan. Det føltes som om vi var i ferd med å fullføre en sirkel, der vi strakte oss mot Tollundmannen på slutten av livet slik vi hadde gjort i begynnelsen. Rakte hånden mot en konservert hånd fra fortiden, i håp om å bli del av en kjede som på en eller annen måte konserverte oss for fremtiden.

Hun døde før vi kunne komme til dere. Jeg vet ikke om jeg vil greie å gjennomføre turen uten henne. Jeg planla aldri det.

Beste hilsen, Tina Hopgood

18