F°401 Flamme Forlag . Oslo . 2019
av samme forfatter Kniplinger (poesi, Tiden, 2014) Redd barna (roman, 2015) Fjällräven gul (roman, 2016)
Tiril Broch Aakre Mødre og døtre
© 2019 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2019 Design og ombrekk: Aslak Gurholt (Yokoland) Satt i Mercury Text 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print, Latvia Dette er Flamme-bok nummer Fº401. I New Orleans finnes det en restaurant som heter Mother’s Restaurant, som ligger i 401 Poydras Street. Spisestedet reklamerer med at de holder åpent syv dager i uka mellom 7–22, men ironisk nok holder de stengt Thanksgiving Day, Christmas Day, Easter Sunday og Mothers Day. ISBN 978-82-8288-269-9 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Hun bor ute på heiene i nord. Hun bor alene. Våren springer ut som et knivblad der oppe. Jeg kjører tog hele dagen, og har tatt med mange bøker – noen til moren min, og noen til meg selv Ann Carson, «Glass-essayet»
Kjæreste T Jeg glemte i siste brev å skrive om Peter Normann Waages bok om Dostojevskij. «Mennesket er en gåte. Det er nødvendig å løse den, og hvis jeg kommer til å forsøke det hele livet, så si ikke at jeg kastet bort tiden; jeg utforsker den hemmeligheten, for jeg ønsker å bli et menneske.» Dette skrev Dostojevskij, 18 år gammel! Skal jeg begynne å strikke pulsvarmere til deg, siden det er så kaldt hos dere? Med dem kan du også holde varmen inne – og om natten! Klem, M
Første
Jeg gikk på oppdagelsesferd i barndomshjemmet som liten. Åpnet skap, kikket i alle kroker, boder og hyller. Fant nye steder – et innhukk under trappen der faren min oppbevarte putene til hagemøblene. Jeg gravde meg frem under putene, til den innerste krinkelkroken, der man ikke kom til med mindre man var like sped og nysgjerrig som meg. Jeg husker at jeg tenkte: Her er det bare jeg som har vært, bare jeg som har strøket fingrene mine over gulvet, her bryr ingen andre seg om å se etter. Som jeg koste seg med den tanken, det selvvalgte oppdraget! Jeg var alltid sikker på at jeg ville oppdage noe, som hadde arkeologisk verdi, og som kunne løse en gåte andre hadde gitt opp for lengst. Men det kunne like gjerne være en filleting jeg fant, en knapp, for eksempel, som førte til nye undersøkelser og oppdrag – hvor kom den fra? Form, farge og mønstre satte meg på sporet, den hadde muligens falt av et plagg som tilhørte faren eller søsteren min, eller var den et bortkomment barn fra syskrinet? Jeg ville finne ut av det selv, å spørre noen var siste utvei. Dersom jeg ikke fikk løst gåten, hjalp fantasien meg videre; kanskje knappen lå igjen etter noen som bodde her før oss? Jeg åt av mørke kroker med nysgjerrigheten min, kikket under og bak møbler. De to bukkene som støttet salongbordplaten dannet et lite rom, og der kunne jeg krype inn og akkurat få plass, det var også en oppdagelse, å kunne sitte der helt i fred. Jeg klatret opp på den lille hemsen i kleskottet til faren min, med hylleplatene som stigetrinn. Der oppe fant jeg en gjennomsiktig plastsekk med babytøy. Gjennom plasten så jeg lag på lag med brettede sparkebukser, små jakker og bomullstrøyer med knyting i siden, presset sammen i et vakuum. Jeg dro alt ut, oppdaget en babydyne med små, porselensblå ender på det myke trekket. Den tok jeg med meg til dukkene, selv om jeg visste at faren min ville bli litt ergerlig over at jeg fant frem sånt som var ryddet bort. Jeg likte ikke å gjøre noe jeg ikke fikk lov til, men jeg bare måtte 11
ta disse tingene i hendene, stryke og lukte på dem, gni dem mot kinnet, ta dem i bruk, gjøre dem til mine. Det fremsto kanskje som å rote i min fars øyne, men for meg gjaldt det å finne noe som tilhørte en annen orden, som jeg var helt sikker på at fantes bakenfor alt sammen. Jeg savnet aldri moren min i dette huset. Jeg lengtet etter henne og frydet meg når jeg så bilen hennes komme kjørende nedover bakken, over gårdsplassen langs garasjerekken. Så steg hun ut med en liten knekk i knærne, smalt igjen døren, gikk nedover gangstien med det spretne ganglaget, i trange jeans og tennissko, eller korte skjørt og flate sandaler, hvit bomullsbluse – mamma – så myk, snill og morsom. Jeg forgudet henne. Men hun hørte ikke hjemme i det huset. Hun hørte hjemme i de forskjellige leilighetene hun flyttet inn i og ut av, der jeg var hver torsdag og annenhver helg. Hun hørte hjemme i bilen og sydenturene vi var på. Hun hørte hjemme i de daglige telefonsamtalene – der jeg fortalte henne om alt som skjedde meg, og vi lo og jeg gråt og fikk trøst. Telefonstemmen hennes var hverdagens mor for meg. Jeg visste ikke om noe annet, jeg ville det ikke annerledes. Jeg hadde ikke en sånn mor som ropte hallo og møtte oss barna i gangen når vi kom hjem, som stekte retter jeg aldri hadde hørt om i ovnen, bar frem forseggjorte fødselsdagskaker, fylte hyllene på badet med alle de små, glitrende sakene sine. Moren min var aldri med på barnefødselsdager, heller ikke på 17. mai-feiringer eller julaftener. Men det var bare slik det var i min familie, jeg syntes aldri det var noe rart med det. I vår baderomshylle lå barberutstyret til faren min: den røde tuben med tykk, perlemorsaktig krem, kosten, høvelen. Det var barberkosten jeg lot som jeg sminket meg med foran speilet, det var barberkremen jeg brukte som vidundersalve på dukkene. Alle tingene jeg hadde fått av moren min, satte jeg frem. Hvis jeg skulle rydde dem bort, ville det være som å rydde henne bort. Jeg hadde fått mange bamser av henne, en ny hver gang hun 12
kom hjem fra reise – hun var stadig på reiser, ettersom reklamebyrået hun var tekstforfatter i, hadde charterturselskaper som kunder. Jeg fikk en hel serie med seler i alle slags størrelser, blant annet, og hun kalte meg for «selungen». Disse bamsene rokerte jeg på i sengen, så de fikk bytte på å være først i rekken, fremst i lyset – slik tenkte jeg på det, alt måtte huskes på, være i lyset. Det myldret av ting på rommet mitt, fordi jeg ville ha alt fremme, oppstilt. Jeg husker følelsen av at folk var tingene de ga meg, og jeg ville ta vare på dem. Jeg var førtien da moren min døde. Det er to år siden nå. I midten av juli det året dro hun på permisjon fra det distriktspsykiatriske sykehuset der hun var innlagt. Hun avbrøt livet hjemme. I tiden rett etterpå klarte jeg ikke å se henne for meg slik hun var da jeg var liten. Alt som hadde skjedd siden – og skrekk og sjokk – var som en sandstorm omkring minnene. Den eneste måten jeg fikk tak i barndommens mamma på, var ved å konsentrere meg om minnet av henne når hun satt i bilen, i det plommelilla fløyelssetet i den svarte Saaben, for eksempel – hun strakte på ryggen og sminket seg i bakspeilet, smalnet leppene til en strek og tegnet dem opp med mørk eyeliner, strøk lipgloss på, gnidde myk rouge med kvikke bevegelser i kinnene, hevet øyenbrynene, rufset til panneluggen. Disse bildene klarte jeg å få til å tre frem av sandstormen i noen øyeblikk – de litt krappe og energiske bevegelsene og positurene hennes, det skjeve smilet, den dype stemmen med en litt skurrende tone i, de mørkebrune øynene, som hun aldri sminket. Hendene og fingrene løst på den nederste rattbuen – hun omtalte dem selv som «arbeidsnever», men det var koketteri, hendene hennes var kanskje litt grove, men feminine, alltid med velpleide negler. De små føttene – hun kalte dem «klover» – sto liksom i spiss vinkel mot pedalene. Den svarte Saaben, modell 900 Turbo, kalte hun bare «Svarte faen», for den gikk hele tiden i stykker. Når vi kjørte til hytta på 13
fjellet, oppover den humpete grusveien, var det min oppgave å lene meg frem mellom forsetene og speide etter de store steinene midt i veien, som hadde dunket opp i en plate under bilen flere ganger. Saabene var for lave for fjellet, sa moren min. Hun var en som flyttet rundt, bodde i perioder sammen med forskjellige kjærester, eller hos venner. Hun var ikke en som bodde fast. I pasientjournalen står det at hun har levd et turbulent liv, «uten at det nødvendigvis er noe negativt ved det». Hun kalte seg selv «sigøyner», «en ramp», «um-mulig» (litt ironisk, det var andres ord i hennes munn). Hun var en som alltid klarte seg, som en katt som utrolig nok landet på bena igjen og igjen. Den andre ektemannen hennes sa at dersom man befant seg på den andre siden av jordkloden og hadde mistet alt man eide, og man fikk ta én telefon, så var det henne man ringte til, og i alle år var det mange som stadig ringte henne i kniper og kriser. Men hun hadde også en skjør side – hun beskrev det som at hun var «et persilleblad stukket ned i stikkelsbærgeleen». Det energiske kunne gå helt ut av henne, og hun ble syk og lå til sengs på et stille, mørkt rom. Da jeg ringte en gammel venninne av henne for å fortelle om dødsfallet – det var vel like før begravelsen, i slutten av juli, jeg gikk den samme lille runden, barbent utenfor garasjen hjemme, når jeg tok disse telefonene, så barna mine skulle slippe å bli minnet på det som hadde skjedd hele tiden – sa hun: «Jeg tror moren din hadde ADHD, og at hun ble feilmedisinert i alle år.» Det var mange teorier om moren min. Venner og familie la ulik vekt på hva hun kunne skylde seg selv for, med sine uregjerlige livsvalg, og hva som skyldtes traumatiske opplevelser fra barndommen med den oppfarende faren. Hva var, om ikke kjernen, så det viktigste? Var det den biologiske faktoren, en signalfeil i hjernen, som var genetisk betinget? Hun fikk behandling for bipolar lidelse 14
type 2, og våren før hun døde, ble «trekk av dramatiserende personlighetsforstyrrelse» anført. Men hva med det langvarige store forbruket av vanedannende medisiner og psykofarmaka, hva hadde det gjort med hjernen hennes, med følelsene? Det kunne være vanskelig å skille mellom diagnoser og påvirkning av lang tids høyt forbruk, og misbruk, av slike medisiner. Det kunne være så å si umulig å vite hva som var hva, forsto jeg etter å ha lest meg gjennom en rekke artikler, og snakket med psykiatere og psykologspesialister. Under en av de første innleggelsene på psykiatrisk sykehus har en lege skrevet i journalen at det var noe ved henne de «ikke fikk tak på». Kjente jeg henne igjen i beskrivelsene av diagnosene? Enkelte elementer, ja, klart og tydelig, men det var også sider ved henne som ikke lot seg kategorisere. Når jeg fokuserte på ett personlighetstrekk, og husket hendelser der det hadde gjort seg gjeldende, dukket like snart minner om et motsatt personlighetstrekk opp. Jeg husket mange episoder med svart-hvitt-tenkning, for eksempel, men samtidig var det typisk for henne å nyansere og se en sak fra flere sider. Legene spekulerte i diagnoser gjennom femten år, og det dukket opp forskjellige diagnoser i papirer vi gikk gjennom etter at hun var død – enkelte steder sto det «Du har PTSD og ME», men det fant vi ikke igjen i noen av de mange journalene fra sykehus og fastleger. Selv etter at hun var død, uttalte spesialister seg om hva de mente hun led av, i redegjørelser og sakkyndige rapporter vi fikk fra tilsynsmyndighetene – til tross for at dette var leger som aldri hadde møtt henne selv. Jeg har et minne fra jeg er fem–seks år gammel. Jeg sitter og roter rundt blant skoene i bunnen av et klesskap med familiens yttertøy og pentøy. I forreste rekke ligger penskoene – jeg husker blant annet noen blanke, grønne jeg har arvet etter søsteren min, som jeg hadde gledet meg til at passet, og som jeg sikkert tok i 15
bruk med ekstra sokker før jeg var stor nok. Bakenfor dem ligger skoene som tilhører andre årstider – noen himmelblå og hvite trange skisko som er vriene å få på seg. Men det er et dypt skap, og nå kryper jeg halvveis inn i det for å se hva det er som ligger innerst i tussmørket, som er blitt skubbet innover og opp mot bakveggen. Og der finner jeg noe nytt: et par flatklemte skinntøfler. De er av samme type som tøflene til faren min, med hvit, slitt krullete ull inni, men de er mindre og i en lysere brunfarge. Det er kvinnetøfler, og de har en helt annen form enn føttene til søsteren min. Jeg lurer først på om de kanskje tilhører kjæresten til faren min, men det tror jeg ikke, jeg har aldri sett henne med dem på. Da jeg til slutt spør faren min, sier han: «De var mammas.» Det er første gang det går opp for meg at moren min en gang i tiden har bodd i dette huset. Den gang var hun en kvinne som hadde tøfler, og faren og moren min hadde gått omkring i et felles hjem med like tøfler, i så mange dager og med den største selvfølge, slik at tøflene var blitt skjeve og utgåtte og blankslitte under. Naboene hadde sett moren min gå til og fra vaskeriet med den hvite vaskebaljen, stå ved tørkestativet og henge opp sengetøy – dette som jeg selv bare hadde sett faren min gjøre. Det at tøflene til faren min ikke er noe særlig mer slitt enn disse, selv om han bruker dem hver dag, gir meg en svimlende følelse av at det ikke er så lenge siden heller. Men det befinner seg bakenfor feltet hukommelsen min dekker. Ikke engang de korte, usammenhengende minneglimtene jeg mener jeg har fra jeg var veldig liten, omfatter moren min i hjemmet mitt på noen måte. Jeg tror for eksempel at jeg husker at hun holder meg på armen, i en skinnpose, i gangen hos besteforeldrene mine, og at vi går ut døren med faren min foran oss. Jeg husker synet av den mørkebrune skinnluen hans, men nedenfor trappen slutter minnet, det følger oss ikke helt hjem. De var mammas. På sett og vis er det allerede da som om den kvinnen som hadde eid de tøflene, hadde forsvunnet, og at hun som er moren min er en helt annen person, som en dag begynte 16
å komme kjørende nedover bakken, over gårdsplassen. Mange år senere skal hun gjennomgå enda en forvandling, bli en ny kvinne jeg ikke vet hvem er og hvordan jeg skal forholde meg til, som tar fortvilende mye medisiner og kommer på besøk med tunge skritt opp trappen min. Nå spør jeg meg hvordan moren min kom seg til og fra huset den gangen hun bodde der. Tok hun trikken eller bussen – jeg har aldri sett henne ta verken trikk eller buss – eller kanskje hun syklet eller jogget til og fra universitetet eller jobben? Hun hadde jo ikke sertifikat på den tiden. Men alt det er umulig å se for seg. Jeg angrer på at jeg ikke spurte henne om flere slike trivielle ting. Tanken slår meg at telefonsamtalene våre kunne ha handlet om sånt småtteri. Når hun «bare ville høre stemmen min», som hun sa, og jeg avviste henne med «jeg må jobbe» ettersom jeg syntes det var for vanskelig å snakke med henne i telefonen – da kunne jeg ha spurt og spurt henne om alt mulig. Hva spiste hun til frokost på den tiden, hvordan stelte hun seg om morgenen? Om jeg bare kunne ha klart å snakke med henne om løst og fast, holdt slike samtaler i gang, ville det ha vært til trøst og glede for henne. Fremdeles dukker slike tanker opp – om jeg bare hadde … vært enda mer til trøst … Men jeg vet at jeg hadde vært innom alle de mulighetene, at jeg hadde prøvd også dette. Og jeg visste at hun ikke var en som kunne holde seg til sånt rolig småtteri, og at det alltid ville være understrømmer i telefonsamtalene våre som jeg ikke tålte, helt fysisk tålte jeg dem ikke, og derfor hadde jeg de siste årene sagt til henne at jeg hadde fått telefonskrekk, og at vi måtte kommunisere på tekstmeldinger. Det året jeg bodde i Paris, som sammenfalt med de første innleggelsene hennes på psykiatriske sykehus, krevde jeg at hun sluttet å ringe og at vi bare skrev brev til hverandre. Etter at hun døde, visste jeg at jeg hadde disse brevene i en bunke i en kasse, men det tok flere måneder før jeg klarte å se på dem, kassen sendte ut en mørk stråling. Jeg var redd for hva jeg ville finne i de brevene. 17
Brukte hun snarveien gjennom skråningen mens hun bodde i rekkehuset der jeg vokste opp? Eller gikk hun ned bakken og over gårdsplassen? Jeg var nokså sikker på at hun brukte snarveien, og jeg kan se henne for meg ta seg ned den skrenten, fra tre til tre, men i neste øyeblikk er det meg selv jeg ser for meg, mine bevegelser. Det var ingen vits i å spørre noen om hun tok bussen eller brukte snarveien – det var ikke sånt folk gikk omkring og husket. De siste årene moren min levde, da livet hennes og forholdet vårt var preget av helseproblemene hennes, og av medisinbruken, hendte det jeg drømte om å få råd til å kjøpe et hus til henne i nærheten av der jeg selv bodde. Det var en vakker, men tåpelig og kortvarig drøm. Jeg visste innerst inne at det var umulig. Jeg drømte også om at hun kanskje ville bli en gammel, rolig dame på sykehjem, som jeg kunne stelle håret til, lakke neglene til. Vi kunne drikke kaffe og spise wienerbrød, jeg kunne gni inn føttene hennes med fotkrem, lese høyt for henne. Men hun var ikke en slik mor, og jeg var ikke en slik datter, og jeg tror ikke at hun ville det annerledes heller.
18