Page 1



Oyinkan Braithwaite

Min søster er seriemorder Oversatt av Henning J. Gundersen


Oyinkan Braithwaite Originalens tittel: My Sister, the Serial Killer Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Oyinkan Braithwaite, 2017, 2018 First published in the United States in 2018 by Doubleday, a division of Penguin Random House LLC. First published in Great Britain in 2018 by Atlantic Books, an imprint of Atlantic Books Ltd. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70442-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Michael Windsor Omslagsfoto forside: Dame: © PeopleImages/DigitalVision/Getty Kniv: © Westend 61/Brand X Pictures/ Getty Images Bakside: Dmitry A © Shutterstock Sats: Type it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min familie som jeg elsker høyt: Akin, Tokunbo, Obafunke, Siji, Ore



ORD

Ayoola møter meg med disse ordene – Korede, jeg drepte ham. Jeg hadde håpet at jeg aldri skulle høre de ordene igjen.


KLOR

Du visste kanskje ikke at klorblekemidler døyver lukten av blod. De fleste bruker klor til alt mulig rart, i den tro at det er et universelt rengjøringsmiddel, uten å ta seg tid til å lese produktinformasjonen på flasken, og uten å bry seg om å se nærmere på resultatet. Klor desinfiserer, men det er ikke et godt egnet rensemiddel, så jeg bruker det bare etter at jeg først har vasket baderommet rent for alle spor av liv, og død. Det er tydelig at rommet vi befinner oss i, er nyrenovert. Det ser splitter nytt ut, særlig nå, etter at jeg har brukt nærmere tre timer på å vaske det ned. Det vanskeligste var å fjerne blodet som hadde rent inn under dusjkabinettet. Det er fort gjort å overse. Det står ingenting utover flatene; dusjsåpen, tannkremen og tannbørsten hans er pent plassert i skapet over vasken. Det eneste er gummimatten i dusjkabinettet – et sort smilefjes på et gult rektangel i et ellers hvitt rom. Ayoola sitter vaglet opp på toalettsetet, med knærne oppunder haken og armene rundt beina. Blodet på kjolen hennes har tørket, så det er ingen fare for at det vil 6


dryppe ned på det hvite, nå skinnende blanke gulvet. Rastaflettene hennes er knytt sammen oppå hodet så de ikke skal subbe ned i gulvet. Hun kikker bort på meg iblant med de store, brune øynene sine, redd for at jeg er sint, at jeg snart vil reise meg fra alle fire og gi henne en skjennepreken. Jeg er ikke sint. Hvis jeg er noe som helst, er jeg sliten. Svetten fra pannen min drypper ned på gulvet, og jeg bruker den blå svampen til å tørke den bort. Jeg skulle akkurat til å spise middag da hun ringte meg. Jeg hadde lagt alt tilbehøret på fatet – gaffelen lå på venstre side av tallerkenen, kniven på høyre. Jeg brettet servietten til en liten krone og plasserte den midt på tallerkenen. Filmen sto på pause ved åpningsteksten og stoppeklokken på stekeovnen hadde akkurat sagt pling da mobilen min begynte å vibrere på bordet. Når jeg kommer hjem igjen, vil maten være kald. Jeg reiser meg opp og skyller gummihanskene i servanten, men jeg tar dem ikke av meg. Ayoola ser på meg i speilet. «Vi må fjerne liket», sier jeg til henne. «Er du sint på meg?» Et normalt menneske ville kanskje vært sint, men det jeg føler nå er en sterk trang til å bli kvitt liket. Da jeg kom hit, bar vi ham ut og la ham i bagasjerommet på bilen min, sånn at jeg kunne vaske og skrubbe i fred for det stive blikket hans. «Hent bagen din», svarte jeg. Da vi kommer tilbake til bilen, ligger han fortsatt og venter på oss i bagasjerommet. Det er lite trafikk over Third Mainland Bridge så sent 7


på kvelden, og siden den ikke er belyst, er det nesten helt mørkt der ute, bare et svakt gjenskinn fra lysene inne i byen. Vi tar ham med til det samme stedet som vi fraktet den forrige – over rekkverket og ned i vannet. Han blir i hvert fall ikke ensom. Litt blod har trukket inn i filten i bunnen av bagasjerommet. Ayoola tilbyr seg, av ren skyldfølelse, å vaske det bort, men jeg tar fra henne flasken med min hjemmelagede blanding av en del ammoniakk til to deler vann, og heller over flekken. Jeg vet ikke om de har utstyr eller ressurser til å gjennomføre en grundig åstedsgranskning i Lagos, men Ayoola har aldri kunnet gjøre rent like effektivt som meg.


NOTISBOKEN

«Hva het han?» «Femi.» Jeg kludrer ned navnet. Vi er på soverommet mitt. Ayoola sitter med beina i kors på sofaen med hodet hvilende mot ryggputen. Mens hun tok seg et bad, brente jeg kjolen hennes. Nå har hun på seg en rosa T-skjorte og lukter babypudder. «Og etternavnet?» Hun rynker pannen, presser sammen leppene, og så rister hun på hodet, som for å riste navnet frem fra hukommelsen. Det dukker ikke opp. Hun trekker på skuldrene. Jeg burde ha tatt lommeboken hans. Jeg lukker notisboken. Den er liten, mindre enn håndflaten min. Jeg så en TEDx-video en gang, der en mann fortalte at det å ha med seg en notisbok, og skrive ned ett lykkelig øyeblikk hver dag, hadde forandret livet hans. Det var derfor jeg kjøpte den. På første side skrev jeg: Jeg så en hvit ugle fra soveromsvinduet mitt. Siden har den lille boken vært stort sett tom. 9


«Det er ikke min feil, vet du.» Men jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva hun sikter til. Mener hun at hun ikke evner å huske etternavnet hans? Eller at han døde? «Fortell meg hva som skjedde.»


DIKTET

Femi skrev et dikt til henne. (Hun kan huske diktet, men hun kan ikke huske etternavnet hans.) Forsøk å finne et lyte i hennes skjønnhet; eller vis meg en kvinne som kan stå ved hennes side uten å falme.

Og han ga det til henne, skrevet på et stykke papir, brettet sammen to ganger, som på ungdomsskolen, da elevene sendte kjærlighetserklæringer til hverandre i klasserommet. Det smigret henne (men Ayoola har alltid latt seg smigre av oppmerksomhet om hennes fortrinn) så hun sa ja til å bli kjæresten hans. På enmånedsdagen deres stakk hun ham ned på baderommet i leiligheten hans. Hun mente det selvsagt ikke. Han var sint, skrek til henne, med løkånden sin mot ansiktet hennes. (Men hvorfor hadde hun kniven i hånden?) Kniven var til å forsvare seg med. Du kan aldri være helt trygg på menn, de vil ha det de vil ha når de vil ha 11


det. Hun mente ikke å drepe ham; hun ville advare ham, men han lot seg ikke skremme av våpenet hennes. Han var nesten to meter høy og må ha sett på henne som en liten dukke, med sin slanke kropp, lange øyevipper og røde, fyldige lepper. (Hennes beskrivelse, ikke min.) Hun drepte ham med det første støtet, et hugg rett mot hjertet. Men så stakk hun ham to ganger til for sikkerhets skyld. Han sank ned på gulvet. Det eneste hun hørte var sin egen pust.