Ann O’Loughlin
Min mors datter
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Ann O’Loughlin Originalens tittel: My Mother’s Daughter Oversatt av Line Gustad Fitzgerald © Ann O’Loughlin 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63973-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: 123rf og Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til John, Roshan og Zia. Glad i dere.
del én
Kapittel én
Rathmoney i county Wicklow Timene gikk. Margo satt ved vinduet i den fløyelstrukne ørelappstolen hun likte så godt. Det høljet ned utenfor, og regndråpene spilte sin egen symfoni på bølgeblikktaket på det store uthuset på baksiden. Vinden hvinte rundt hushjørnene, den pisket inn fra havet, over engene, slo mot bygningen, drev uværet mot vindusrutene og plystret mellom de løse trebitene over karnappvinduet lik en høylytt ubuden gjest inn i tankene hennes. Hun var stiv i kroppen, tankene surret hit og dit, og i hånden lå det et brev. Hun var ikke nødt til å lese det, for hun kunne hver linje utenat. Margo krøllet sammen brevet til en hard ball og lot den rulle over håndflaten og ned på gulvet. Avgjørelser kan slå feil når de tas i blinde, men hun hadde ikke noe valg. Datteren hennes sov, mannen var død. Conor hadde blitt gravlagt dagen før. Folk kom nølende fram for å kondolere: Conors navn ble sagt med ærbødighet, det ble mumlet om hvilket godt menneske han var, og store grove hender ble lagt forsiktig på Elsas hode i medfølelse fordi hun måtte vokse opp uten faren. Serveringsbrett med smørbrød ble sendt gjennom huset, det ble åpnet og skjenket whisky, ølkorker ble jekket opp, kanner med sterk te ble laget, og musikk fylte de store rommene mens mørket falt på. 9
Hun hadde sittet der i sin svarte drakt med tre perlekjeder om halsen: elegant, reservert, høflig, med et sjenert og usikkert smil, med et takknemlig nikk til alle som bøyde seg med trøstens ord på rede hånd. En eller annen avverget de aller snakkesaligste og styrte dem i retning av kjøkkenet, slik at de ikke plaget henne med tomsnakk. Jack Roper fra den andre siden av veien, i ren skjorte og jakke og med pent pressede bukser, hadde tilbudt seg å ta hånd om husdyrene. Hun var takknemlig, for hun ante ikke hvilken ende hun skulle begynne i. «Jeg kan hjelpe til helt til du kommer deg på rett kjøl og finner ut om du skal beholde godset», sa han og trakk i den kløende skjortekragen som framkalte et rødt utslett oppover halsen. Margo hadde reist seg så sammenkrøllete papirlommetørklær flommet ned på gulvet. «Dette er hjemmet vårt, det finnes ingen andre steder vi vil være, og særlig ikke nå.» Jack ble mørkerød i ansiktet av forlegenhet. «Det var ikke meningen å antyde noe annet. Jeg satte stor pris på Conor, så jeg vil bare være til hjelp.» Angrende lente hun seg fram og strøk Jack vennlig over armen. «Jeg vet det. Conor likte å prate med deg og få gode råd. Han sa at han ikke kunne ha lyktes uten din hjelp.» Bonden strålte av glede, samtidig som kona trengte seg fram med en svær lasagneform i hendene. «Ikke gi den til Djengis Khans horder, men spar den til deg og Elsa. Når alle har gått og alt» – hun nølte – «alt oppstyret har lagt seg, frister det ikke å lage mat.» Hun skulle til å gi den ildfaste formen til Margo, men ombestemte seg og mumlet at det var vel best å sette den i fryseren. Margo smilte og håpte at noen var framsynte nok til å ta den fra henne før Ida Roper oppdaget stablene med gryteretter og lasagner, samt den mektige sjokoladekaken, de hadde fått de siste par dagene. Conor ville ha elsket dette. Da de for tolv år siden flyttet til Irland og Rathmoney House etter at Elsa ble født, hadde 10
han uroet seg for om han noen gang ville bli akseptert i det lille samfunnet. Han hadde prøvd for hardt og gjort lokalbefolkningen mistenksom. Det var Jack som hadde fått ham på bedre tanker. Ida var mer nølende, men hun ble til slutt overbevist av Margos rosende ord om kokekunsten hennes, særlig om rabarbra- og eplepaiene. Alle kondolansene surret i hodet, sammen med overhørte samtaler og hviskingen det ikke var meningen at Margo skulle høre – hvisking om at hun sikkert kom til å selge og flytte fra Rathmoney House. Hva var det som gjorde at de syntes de kunne tillate seg å spekulere om framtiden i en begravelse? Margo sukket ved tanken på den gangen det var lett å bo på Rathmoney House – da alle tre var på et stort eventyr. Nå var de én færre, og de kom aldri til å få den sorgløse tiden tilbake, ikke nå, særlig ikke etter at det brevet kom. Hun hadde blitt sittende for lenge: Natten var blitt til dag, en ny dag da Conor ikke fantes lenger og andre snart ville glemme ham. Hun lette urolig på gulvet etter det sammenkrøllede papiret og fant det kilt fast mellom skinnsofaen og det slitte persiske teppet. Elsa måtte ikke få se det. Hun stålsatte seg, trakk fra gardinene slik at det tidlige morgenlyset falt over de maskinskrevne ordene, og glattet ut papiret. Det stakk til i brystet igjen. Det var ille nok at en tolv år gammel jente måtte sitte og se livet ebbe ut av faren, men tanken på at hun før eller siden måtte få vite hva det sto i brevet, var ikke til å holde ut. Når brevet i tillegg kom mens de satt og ventet på at Conor skulle dø, tok hun det svært ille opp. Hun lukket øynene og befant seg i den siste timen hans igjen – den anstrengte pusten, knakket på soveromsdøren, Ida som vinket febrilsk på henne. «Hva?» Margo hadde snudd seg fort, og øynene glimtet til av sinne. «Det er et bud her med noe offisielt. Han sier du må signere på forsendelsen.» «Si at han skal gå.» 11
«Jeg gjorde det, men han insisterer.» «Si at han kan dra til helvete. Ærlig talt, vet han hva som foregår her?» «Det tar bare et øyeblikk, Margo.» Ansiktet hennes var tårevått, stemmen var lav og sår. Hun vinket Ida bort mens hun gløttet bekymret mot sengen i tilfelle Conor hørte sorgen i stemmen hennes. «Mamma, du kan bare gå ned. Jeg kan bli her hos pappa.» Elsas tynne stemme var engstelig og skjelven. Margo betraktet datterens urokkelige, men slitne mine. Hun la en hånd på Elsas skulder og lot sinnet ebbe ut. «Pappa liker det når du stryker ham over pannen.» «Sånn som da jeg var liten?» Med tårer i øynene ga Margo datteren et lite kyss på hodet og hvisket: «Ja.» Hun listet seg ut av rommet og gikk med raske skritt så fort hun hadde lukket døren. Da hun løp ned trappen, så hun en mann som sto utenfor og betraktet hunden, der den satt på trammen og klødde seg intenst. «Spiller det ingen rolle for deg at mannen min lever sine siste timer på jorden? Hva er det som er så viktig at jeg må undertegne på det?» «Er dette boligen til Conor og Margo Clifford?» «Ja.» Margo sukket utålmodig. Han stakk hånden ned i vesken og rakte henne en hvit konvolutt. «Jeg skulle si at dere ikke må overse dette brevet.» Hun fikk en elektronisk penn i hånden og skrev navnet sitt. Ida kom nærmere. «Hva er det?» «Samme det. Jeg må opp til Conor igjen.» Margo slengte fra seg konvolutten på entrébordet. Hun hadde ikke tenkt noe mer på det budet før hun sto der i svart, med Elsa ved siden av, og ventet på at kisten skulle bæres ned trappen. Da hun støttet seg mot entrébordet, kom hun borti konvolutten bak en vase med roser fra en av Conors mer gavmilde kunder. Etter at de siste gjestene 12
var blitt dyttet ut, og hun hadde lukket døren sent på natten, tok hun med seg brevet. Hun rev opp konvolutten og skumleste brevet mens hun gikk gjennom hallen. Da bråstoppet hun, og opprørt leste hun ordene om og om igjen. Pusten satte seg fast i halsen, og hun snublet inn på kjøkkenet. Hun famlet etter kjøkkenstolen og klarte å få satt seg. Elsas jakke hadde falt ned fra kroken ved bakdøren og lå i en haug på gulvet, en høy stabel med servietter vinglet på det lille bordet ved siden av komfyren. Halvtomme ølflasker, kopper og glass dekket hele kjøkkenbordet, og et fat med oppskåret fruktkake sto midt blant alt sammen. Den grønne glasskålen med epler sto ved siden av – gjenglemte, innskrumpete og skrukkete. Hunden hadde dumpet ned i lenestolen i det innerste hjørnet og logret slapt med halen. Kondolansekort lå i en stabel, og øverst lå Idas liste over dem som hadde vist omtanke, slik at takkekortene havnet rett når de kom så langt. Margo ristet på hodet og tvang seg til å lese brevet på nytt, ord for ord. Det kriblet i kroppen av frykt, hun ble tørr i munnen, og ordene svømte for øynene slik at det føltes som om hun hallusinerte, som om slitenheten omsider hadde tatt overhånd. Hun la brevet ned på bordet, gned seg i øynene og rullet med skuldrene. Utenfor hørtes et hest fugleskrik idet morgenlyset kom med de første strålene. Med en brå bevegelse rasket Margo med seg brevet og gikk ut til salongen, til fløyelsstolen ved vinduet. Hun likte å tenke gjennom alle problemer i grublestolen, og salongen var en rolig oase for tankene. Det var der hun satt i flere timer før hun fortalte Conor at det ikke var mer de kunne gjøre. Det var der hun hadde bedt om styrke til å gi Elsa den samme beskjeden. Nå hadde hun sittet der i to–tre timer og lurt på hva i all verden hun skulle gjøre med brevet, men fortvilelsen lammet tankene, så hun gjorde ikke annet enn å sitte der og tviholde i brevet. Hun tvang seg til å lese det enda en gang. Hvert ord 13
fikk den første bølgen av sorg og fortvilelse til å vokse seg større. Hvem kunne finne på å be henne om noe akkurat nå? Det de ba om, kunne hun ikke gjøre, hun nektet. Hvordan våget de å plage henne nå? Hvordan våget de å bry henne med et tvers gjennom tåpelig krav? Det var rett og slett uforskammet. Hun rev brevet i to, i fire, i bitte små biter, og plukket opp hver eneste lille del fra fanget og la dem i hånden. Margo kjente hvordan sorgen rev og slet i henne, og en avgrunn av ensomhet og tomhet åpnet seg og fortærte henne. Kråkene skrek høylytte kra utenfor, mens hunden tuslet inn og sank sammen ved føttene hennes. «Mamma, går du i den drakten fremdeles?» Elsa sto i pysjamas i døråpningen og gned seg i øynene. «Jeg må ha sovnet. Jeg kom aldri så langt at jeg fikk skiftet.» Hun stakk knyttneven ned i lommen og slapp papirbitene ned i dypet. Så strakte hun ut armene og smilte da Elsa løp inn i omfavnelsen.