Maskeblostfamilien av Lars Saabye Christensen

Page 1


Lars Saabye Christensen

Maskeblomstfamilien


Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELENS Forlag AS, Oslo, 2003 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56365-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: «Myapple», © Tytia Habing Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


AKT I tiden



FOTOGRAFIAPPARATET

Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv. Jeg var enebarn. Vi bodde i den store leiligheten i gaten bak Slottet. Jeg husker de tre stuene som lå etter hverandre, mellom brede skyvedører som alltid var åpne, og de tunge portièrene med klunker, trukket til side, som et mørkt sceneteppe. Far satt i lenestolen i den innerste stuen og leste i Life. Lyset fra det høye vinduet, enten det var gatelyktene og månen om høsten eller solen som brøt gjennom villvinen i grønne bunter når våren kom, fikk de hvite hanskene hans til å skinne, som om det bare var disse hendene som var synlige på ham. Av og til kunne han se opp, dro kjensel på meg og nølte et øyeblikk, før han bladde videre igjen. Jeg stod så langt unna at jeg ikke kunne se om han smilte eller ble brydd. Da han var død følte jeg ingen sorg, bare en slags utmattelse. Det var min Tante som fortalte det, at han var død. Jeg kom hjem fra skolen, sent i september, en dag noe merkelig allerede hadde hendt, for jeg hadde sett min mors brutale ensomhet, det regnet, og det var beinrangelet, min ugifte Tante, fars eldre søster, som var så gammel at mange faktisk undret seg over at de kunne ha samme 7


opphav, som åpnet for meg, og hver gang jeg så henne tenkte jeg på hvor umulig det var å forestille seg at far var lillebroren til noen. Hun knakk fingrene, det var en uvane hun hadde, fem tørre knepp. – Han er død, sa Tante. – Hvem? – Din far. Så strøk hun hånden fort over ansiktet mitt, som var vått av regn, og kanskje trodde hun at jeg begynte å gråte. Hun fulgte meg inn til mor. Hennes gråt var ekte. Det var forresten første gang jeg var på soveværelset deres, som bare var hennes nå. Et bredt nattbord stod mellom sengene. Fars hansker lå under lampen. Nå kunne jeg se at de var flekkete, fingrene var grå, av trykksverte eller tobakk. De skinte ikke lenger. – Kan jeg få bladene? spurte jeg. Mor så på meg, forundret. – Hva mener du? – Life. Kan jeg få dem nå? Mor satte seg opp i sengen, løftet hånden og jeg trodde hun skulle til å slå og dukket, men min tante fikk stagget henne. – Så, så, det var ikke slik ment, hvisket hun. Men jeg mente det i alle fall akkurat slik. Jeg ville ha bladene. Det var ingen baktanker i mine ord, ingen ondskap i mitt fromme ønske. Mors øyne ble tørre og kalde. Hun var trett av sine påfunn og hun var trett av meg, som om alt som hadde skjedd var min skyld. – Du skulle skamme deg, sa hun. Skamme deg! Og kanskje det var akkurat da, i det øyeblikk mor sa at 8


jeg skulle skamme meg, at min skamløshet så tydelig stod for meg. Den er min brist, og det har hendt at jeg har spurt: Er det der lyset kommer inn eller alt mørket flommer ut? Jeg eier ikke skam. Far ble bisatt i Vestre krematorium syv dager senere. Først nå valgte mor å stå opp. Hun gråt og kledde seg i sort. Det var Tante som hadde ordnet alt, blomster, annonse, telefoner, advokater, politi. Det var hun som dro til sykehuset for å se min far, hennes bror, for siste gang, men det fikk hun ikke lov til, kisten han lå i var allerede plombert. Det var fars lege, doktor Ask, som nektet henne, han sa det var av hensyn til oss alle, for far var ikke noe pent syn. Men det man ikke får se, blir enda verre for våre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenheten er et drivhus hvor de skrekkeligste blomster gror. Været var ikke så verst den dagen. Jeg satt mellom mor og Tante på den forreste raden. Mor hadde sluttet å gråte. Tante var fremdeles rasende. Det lå buketter nedover hele midtgangen, som om kisten var tjoret fast i et rep av stilker og silke. Bak meg hørte jeg røster som sang kraftfullt, stemmer som var tause og noen som bare hvisket. Det var ikke en ledig plass. Noen måtte til og med stå under buegangene langs veggene. Presten sa at far, patentingeniøren, nestformann i Norsk oppfinnerforening 1955-59, ville bli husket og at han ikke ville bli glemt. Da var det helt stille i krematoriet. Presten sa at far hadde satt sine spor. Og mens presten talte slik, fikk jeg det for meg at han snakket om en annen, en jeg ikke visste hvem var. Og jeg tenkte videre at vi hadde gått i 9


feil begravelse, at dette bare var et av mors påfunn, hennes villeste påfunn hittil, det var ikke far som lå i kisten, det var ikke for ham blomstene var lagt der. Men kanskje alle som var i Vestre krematorium denne dagen kjente far på hver sin måte? Hva ville jeg ha svart, hvis noen spurte meg hvem min far var? Jeg ville sagt: mannen med de skitne hanskene i den innerste stuen. Høytideligheten ble avsluttet ved graven, som det heter. Jeg så ingen grav, bare kisten som sakte sank mellom blomstene og kransene, og samtidig hørte jeg lyden av en slags motor eller kanskje det bare var flammene i kjelleren under. Det var ikke det heller. Lyden kom fra mor. Hun var den eneste som ikke hadde reist seg. Hun satt der med kjevene hardt presset sammen og skar tenner, ansiktet hennes virket skjevt og altfor kort, det var akkurat som om hun hadde munnen full av gresshopper og var redd for at de skulle slippe ut. Hun så ned og kunne ikke lenger se noen i øynene. Hun skammet seg over fars død. Mor var blitt enken. Heretter kaller jeg henne bare dette: Enken. Jeg bøyde meg fram og kikket ned i det avlange hullet i gulvet, der kisten hadde stått. Det lignet en heissjakt, full av blomster, men ingen kupéer kom denne veien. Fader vår. En av fars oppfinnere, han het visst Holmsen, la en rose der. Den falt og falt og nådde aldri bunnen. Han hadde solbriller på seg og håret var blitt grått, på bare en måned var det blitt tynt og grått, jeg kunne se at det visnet. Jeg fikk lyst til å dytte ham over kanten. I stedet hvisket jeg: – Takk for sist. 10


Det gikk et støt gjennom ham. Nå stod Tante der også. – At De våger! Forsvinn! Han som het Holmsen og hadde oppfunnet en ny skibinding, beholdt solbrillene på, trakk pusten og gikk, uten å snu seg en eneste gang. Du som er i himmelen. Doktor Ask, fars venn og lege, den høye, tynne mannen med de bekymrete øynene, men ikke i dag, i dag var det en annen glans i dem, ble stående igjen ved plassen sin til kapellet endelig var tomt. Da kom han bort til oss. Enken var allerede i sin egen verden og han kunne ikke annet enn å klappe henne forsiktig på skulderen. Han stod slik lenge, som om han også var forsvunnet i sin verden, inntil Tante kremtet, høylytt. Doktor Ask snudde seg mot oss. Han tok Tantes hånd, mens han så på meg. – Hvis det er noe jeg kan gjøre, ikke nøl med å si ifra, hvisket han. Tante trakk armen til seg. – Takk. Men herefter trenger vi Dem ikke mer. Han stusset. – Unnskyld, hva mener De? – Det jeg nettopp sa. At vi ikke trenger Dem mer. – Det kan De ikke mene? – Jo. Det mener jeg virkelig! Doktor Ask nølte et øyeblikk, nikket, bedrøvet kanskje, og begynte å gå nedover midtgangen helt til han forsvant i regnet som hadde begynt å falle. Etterpå tok vi drosje hjem til gaten bak Slottet. Enkens munn var blitt stille igjen. Hun prøvde å finne hånden 11


min. Vindusviskerne var langsomme over frontruten. Tante satt i forsetet. – Hvorfor var du sint på Holmsen? spurte jeg. – Hysj, sa Tante. Jeg lo inni meg. – Men hvorfor? gjentok jeg. – Fordi han narret din far med oppfinnelsen sin. Og nå tier du stille! Fem fingre som knakk. Vi var fremme, i den brede gaten bak Slottet. Tante betalte. Jeg løp inn i oppgangen. Nederst i trappen satt Emilie. Hun satt alltid der, i de blå skyggene. Hun gikk på samme skole som meg, to klasser under. Jeg stanset. Emilie hadde åpen gane og hvite øyebryn. Hun tålte ikke sol. Hun stirret på meg med sine fargeløse øyne, reiste seg og gikk mot døren sin. Hun visste nok hva som hadde hendt, med far, for alle vet det man ikke snakker om. Jeg smilte til henne. Da rødmet hun. Blodet flommet et øyeblikk under den blasse huden og hun mistet nøklene ned på matten. Hun forsøkte også å smile, men klarte det ikke helt, leppene var sydd for stramt sammen, det ble bare et kløyvd smil. Jeg bøyde meg og lot hånden min komme nær hennes. – Husker du hva du spurte om? Emilie ristet på hodet. – Du spurte hvorfor jeg er så slem. – Jeg mente det ikke sånn. Stemmen var like tynn som øynene hennes. Mente det ikke sånn? Var det meg det var synd på nå? – Hva mente du da? 12


Hun bare fortsatte å riste på hodet. Jeg bøyde meg enda nærmere. Det luktet kamfer av det hvite håret. – Jeg er ikke slem, sa jeg. Jeg trodde hun skulle begynne å gråte. Og jeg gjentok Enkens ord. – Jeg bare eier ikke skam. Emilie trakk hånden til seg og gjemte den på ryggen. – Stakkars deg. Hun skulle ikke sagt det. Jeg fulgte etter de andre opp til vår etasje, den øverste. Det luktet blomster i entréen, enda det hadde stått vennligst ingen blomster til hjemmet i dødsannonsen. Tante lukket døren og flyttet inn på pikeværelset, det smale rommet bak kjøkkenet. Det hadde ikke bodd noen der siden den siste hushjelpen fikk sparken, jeg kunne ikke ha vært mer enn tre år, jeg husker henne ikke, bare tonefallet i stemmen som lignet en mørk sang. Det var en ringeklokke på veggen, rett over sengen, som hadde forbindelse til hele leiligheten, slik at hun kunne tilkalles når som helst, også midt på natten, hvis det var nødvendig. Den lyden husker jeg bedre, en skarp klang, nesten som en flyalarm. Det var heldigvis ingen som ringte etter Tante. Og Enken la seg enda tidligere. Hun mistet taket. Naboene i den brede gaten bak Slottet sa at hun gikk fra forstanden og det kunne de godt forstå. Til slutt la hun seg så tidlig at hun ikke stod opp. Hun hadde ikke fått vite alt, heldigvis, om fars død, men de knappe opplysningene politiet ga henne og den dulgte, men likevel rystende notisen i Aftenposten, var mer enn nok, for ryktene var ikke til å ta feil av, ryktene lot seg ikke stanse, de er dyrene som gjør seg fete på kadaveret. 13


Fars død ble dysset ned, men alt som blir dysset ned kommer opp igjen, et annet sted, kanskje like bak deg, enda skarpere, grusommere, nærmere. Tante forsøkte å trøste henne. – Vi skal nok være glade for at vi ikke så ham, sa hun. Senere hørte jeg dem om nettene, da det hadde begynt å snø og gaten lå tom og hvit i det skrinne lyset fra lyktene, som et fremmed landskap, der restene av et skispor fløt som arr langs det ene fortauet, kanskje det var Emilie som hadde vært ute kvelden før, for månen var det eneste hun kunne tåle. – Det er din skyld, hvisket Tante. Enken hulket og rev noe i gulvet, lampen eller et glass. – Rydd det opp! ropte Enken. Tantes stemme: – Jeg er ikke tjenestepike lenger! Bare så du vet det! Så ble det stille igjen. Tante gikk og la seg. Men allerede før jul hadde de byttet rom. Enken flyttet inn på pikeværelset og Tante sov i fars seng. Hun skulle bli min nye mor. Jeg trengte henne ikke. Hun var unødvendig. Jeg trengte ingen av dem, hverken Tante eller Enken. Jeg skulle gjerne bli kvitt dem. Jeg tenkte ofte på det presten sa, at far hadde satt spor. Han etterlot seg et par hansker, tolv årganger med Life, et patent og et fotografiapparat. Hanskene la Tante i en brun pose som hun selv gikk ned og kastet i søppelspannet i gården. Fotografiapparatet lå i et etui på bokhyllen i den midterste stuen. Far var den eneste som hadde brukt det. Og han tok bare bilder om sommeren, når vi var på landstedet, det hvite huset i skyggen, innerst i fjorden. Snart skulle alt bli mitt, jeg skulle overta bladene, pa14


tentet og fotografiapparatet. Men hanskene ville jeg ikke ha. Til min store forundring fikk jeg det som jeg ville. Det var akkurat som om jeg bare kunne tenke på noe, og så ble det snart mitt. Jeg var et sanndrømt barn. Og en kveld, ikke så lenge etter fars brå og utidige død, mens kulden stod som et lysende hjul rundt månen og varslet tidlig vinter, gikk jeg gjennom de tre stuene og satte meg i den dype stolen der han pleide å sitte. Armlenene var slitte, nesten frynsete. Villvinen hang som tynne, avkappete ledninger langs vinduet. Det luktet stearin, en tydelig lukt, jeg skjønte ikke hvor den kom fra, denne lukten av stearin, størknet i luften, som en skulptur. Jeg tente lampen. Bladene lå i en stabel på puffen. Jeg la det siste nummeret som hadde kommet til far, i fanget. Og det er denne forsiden jeg ikke kan glemme, Life, august, 1963. Det er et fotografi av Elizabeth Taylor og Richard Burton, et rollebilde fra filmen Cleopatra. Burton løfter Taylor, og hun er bare kledd i tynne sjal, silke, nesten gjennomsiktig. Omrisset av kroppen hennes trer tydelig fram, klærne avslører mer enn de dekker, brystene, hoftens bue, lårene, skyggen mellom bena, magens hvelving, og dette bildet virket så opphissende på meg, dypt og overveldende, at straks jeg stakk hånden ned i buksen, fikk jeg min første utløsning. Det var som en dyrisk magnetisme. Jeg ble fylt til randen av en rolig utmattelse, slik jeg hadde kjent det etter fars død. Men i samme øyeblikk ble jeg også vár min uro, for jeg visste at jeg også måtte ha mer. Jeg la bladet tilbake på puffen, og da oppdaget jeg henne. Det var Tante. Hun ventet i den ytterste stuen, i 15


skyggen under lysekronen, og hun stirret mot meg. Jeg tenkte: Det var der jeg stod og så på far. Jeg kunne ikke se ansiktet hennes, bare øynene, hun var for langt borte, men det var noe latterlig over den magre, mørke skikkelsen, en skjev og umulig vekt som var like ved å velte henne; nysgjerrighet og forakt. Jeg ble sittende til hun hadde gått. Klokken i entréen slo ti slag. Jeg gikk ut på badet, låste døren og vasket meg lenge. Den natten drømte jeg noe. Jeg drømte at jeg fant fars hansker i søppelspannet i bakgården. Da jeg skulle trekke dem på meg, var det ikke plass til fingrene mine, og jeg så at fars hender fremdeles var der, inni hanskene. Jeg våknet urolig. Drømmen hadde skaket meg. Jeg ble hjemme fra skolen. Jeg hørte Tante som dro for å handle, eller kanskje hun skulle til kirkegården. Urnen måtte i jorden før det ble tele. Enken stod ikke opp i dag heller. Jeg listet meg ut på kjøkkenet og drakk et glass melk. Det hadde begynt å snø. Jeg følte meg allerede bedre. Jeg likte stillheten en slik morgen, når jeg hadde leiligheten for meg selv. Tiden fikk en annen hastighet. Jeg kunne skru den ned, til min rytme. Jeg lyttet et øyeblikk: Enkens pust på pikeværelset, tynn, som snøen som la seg som en urolig hinne nede i bakgården, over søppelspannene, tørkestativet, syklene, som en pels av snø, tenkte jeg. I det samme kom Emilie ut fra kjøkkentrappen, med den rutete ranselen på ryggen. Ansiktet hennes var like hvitt under den blå hetten, hvitere enn alt rundt henne, som om hun hermet etter vinteren. Hun kikket plutselig opp mot vinduet der jeg stod. Jeg løftet hånden. Hun så straks ned, kanskje hun ble blendet, og skyndte seg videre. Så gikk jeg inn til den siste stuen og 16


satte meg der, i fars stol. Jeg la det samme bladet i fanget, Life, august, 1963. Men bildet på forsiden hadde ingen virkning lenger. Det var oppbrukt, tømt, og jeg kjente en forbauset sorg over fraværet av nytelse. Kanskje dette var det verste, at jeg visste hva jeg gikk glipp av, nå som jeg hadde kjent den, magnetismen, opphisselsens bratte kant. Jeg lengtet allerede tilbake, til tiden før, men det var for sent, det hadde skjedd. Jeg tok med alle bladene og kastet dem i søppelspannet i gården. Jeg var ferdig med Elizabeth Taylor og Richard Burton. De var brukt. En skarp, råtten lukt foldet seg ut som en bukett da jeg løftet lokket. Jeg kikket ned. Fars hansker var for lengst borte. Jeg så dem for meg, på en eller annen fylling utenfor byen, de grove fuglene som kretset over slammet og bet i hver finger. Og Emilies spor ble også sakte hvisket bort, som snø i snø. Jeg frøs, utilpass, utilfredsstilt. Jeg gikk opp igjen. Tante satt på kjøkkenet og ventet. – Hva har du gjort? – Kastet fars blader. Tante smilte og la hånden på skulderen min. – Det var fint, det. Så slapp jeg å gjøre det selv. Siden sa hun opp abonnementet på Life. Det opprørte meg. Skulle vi slutte å høre radio også? Skulle vi la være å ta inn Aftenposten? Skulle vi ikke leve selv om far var død? Det var han som døde, ikke vi. Kunne hun ikke hel17


ler skru ned skiltet på døren, hvor fars navn fremdeles stod, og skrive våre navn der i stedet, i hvert fall Enkens navn? Hun hadde aldri hatt navnet sitt på døren hvor hun bodde. Hun var i en annens navn, fars, fanget der i hans tittel. Men jeg sa ingenting. Jeg satt for det meste på rommet mitt og prøvde å gjøre lekser og husket ingenting når jeg lukket boken. Tiden løp løpsk i meg. Jeg var i ubalanse. Om nettene lå jeg våken. Jeg lengtet. Huden under øynene mine fikk en blå skygge som aldri helt har gått bort. De andre trodde jeg fremdeles sørget. Jeg lot dem tro det. Det er ærefullt å sørge. Sorgen var som en glorie. Men dette var ikke sorg. Det var en sort glorie. Det var det utilfredsstilte. Jeg var fylt av det utilfredsstilte. Jeg tenkte på Emilie. En morgen, det var forresten første juledag, den første julen uten far, listet jeg meg inn i den andre stuen og hentet fotografiapparatet der, jeg tok det forsiktig ned fra hyllen og i det samme var det mitt. Jeg nølte et øyeblikk. Over den lave bokhyllen, mellom de gule lampettene, hang et bilde som far hadde tatt, sommeren før, eller en annen sommer, for alle somre lignet hverandre. Det var fra landstedet, skyggen av flaggstangen i gresset var en skarp diagonal som delte motivet i to, altanen, badet i lys, hvor ingen satt, bare tre glass stod igjen på bordet, et par solbriller og en tom saftmugge, som et stilleben, alt det døde, bortsett fra meg, som ventet i vinduet i andre etasje, hvis man så godt nok etter, halvveis skjult bak gardinen, som lignet en tynnslitt, nesten gjennomsiktig vinge, sydd fast til armen og skulderen min med skjeve sting av skarp sol. 18


Så løp jeg inn på rommet mitt igjen og løftet det tunge, massive apparatet ut av etuiet. Det var film i, en ny film, telleren stod fremdeles på én. Far hadde ikke rukket å bruke den. Jeg kikket gjennom linsen, forsiktig, som om jeg var i ferd med å ødelegge noe. Jeg kunne kjenne, svakt, fars ånde, lukten av huden hans, munnen, den tørre munnen, som om han pustet på meg. Alt jeg så var flimrende og skrått, som skygger og støv, sengen, skoleranselen, skoene, det fløt langsomt forbi, fremmed og ugjenkjennelig, gjenstander, løst ut fra sin sammenheng. Jeg snudde meg mot speilet på skapdøren og brått, som om skyer drev unna i et voldsomt vindkast, kunne jeg se meg selv, tydelig, nær, jeg kunne rekke fram hånden og berøre mitt eget ødelagte ansikt. Men det var ikke det jeg ville se. Jeg ville se alt det andre, det som ikke er synlig. Jeg la apparatet tilbake i etuiet og gjemte det i skuffen, under de gamle dukkene jeg ennå ikke hadde kastet. Jeg tenkte mer og mer på Emilie, hvite Emilie. Jeg visste at jeg kunne leve med dette. Jeg kunne vente. Men det kom en ettermiddag jeg ikke holdt ut lenger. Det var allerede vår, tidlig vår, den fineste tiden, det prøvende grønne, anslaget. Tante var på kirkegården igjen. Enken sov som vanlig. Jeg så Emilie nede i gården. Hun stod i skyggen ved gjerdet, i en ny kjole, av og til snudde hun seg rundt, som om hun ville vise seg frem, vise hvor fin hun var, en spinkel mannekeng med tynne, hvite legger og røde, rennende øyne. Men det var ingen andre der, ingen å vise seg for, bare jeg, i vinduet, og hun visste ikke at jeg stod der. Hennes glorie var hvit. Den skinte, tørt. Den holdt menneskene på avstand. Ingen var mer alene 19


enn Emilie. Men jeg hadde fått henne til å rødme. Nå stod hun helt stille, som om hun solte seg i den dype skyggen, i det milde draget i luften, vårens pust, jeg kjente det helt hit, søtt og tungt, og rødmen hennes hang igjen i øynene, de røde pupillene, som glass og blod. Jeg hentet fotografiapparatet og hengte det rundt halsen. Jeg listet meg ned kjøkkentrappen, mer opphisset for hvert trinn jeg kom nærmere henne. Det er kanskje ikke korrekt å si at jeg ikke holdt ut lenger. Det er bedre å si at tiden var inne. Jeg hadde ingen planer. Jeg hadde bare lyst. Det var en underlig ettermiddag, så stille som bare en by kan være. Emilie var ikke der da jeg kom ut i gården. Porten til kjelleren, bak søppelkassene, stod åpen. Jeg skyndte meg bort dit. Trappen var mørk. Jeg gikk ned i mørket. Det luktet mugg, vått, gamle blomster, rester, slike ting som råtner og blir til jord og tid. Vår bod var låst. Jeg fortsatte videre. En pære lyste i taket innerst i gangen. Jeg likte denne fuktige kulden. Jeg stanset foran den siste døren. Emilie stod ved den massive tørkerullen, i det kjølige, men likevel klamme, vaskerommet. Hun strøk hånden over et laken, like hvitt som henne selv. Etter en stund hørte hun meg og snudde seg brått. Nå så jeg at hun hadde solbrillene på seg, her nede, i det våte mørket. Den samme flammen slo opp i det butte, tørre ansiktet, før den brant ned igjen og gjorde huden enda blekere, som om aske var strødd over henne. – Hva gjør du? hvisket hun. Stemmen var også hvit, som en tynn, utydelig strek i munnen. Gud hadde ikke rukket å fargelegge henne. Gud hadde glemt henne. Vi lignet hverandre. 20


– Jeg fotograferer, sa jeg. Og jeg så Emilie gjennom linsen. Hun virket ikke redd. Hva skulle hun være redd for? Hun virket heller forvirret, men når jeg endelig fikk henne i fokus, kunne jeg se noe annet også, jeg så forfengelighet. Hun var forvirret og forfengelig. Det hisset meg opp. Hun la hodet på skakke, smilte, med de ødelagte leppene, og hun var sikkert uvant med å smile så mye, det lignet mest en grimase, som om munnen var sydd for stramt sammen, og jeg tenkte at nå tror Emilie at hun er pen, og jeg glemmer ikke dette smilet, som dirret som en streng i ansiktet hennes, bristeferdig. Jeg husker henne. – Syns du virkelig jeg er pen? spurte hun plutselig. Tvilen hadde sneket seg inn i spørsmålet, og hvorfor skulle hun ikke tvile, hun som var omgitt av speil og taushet. Hvor lenge varer en løgn? Det finnes et enkelt svar: Nøyaktig så lenge vi ønsker å tro på den. Men det er heller ikke sant. Jeg nikket. – Kle av deg, sa jeg. Emilie tok et skritt bakover og stod med ryggen mot tørkerullen. Jeg fulgte etter. Det kom noe trassig over henne, som jeg likte, og jeg visste allerede at hun ville gjøre det, hun gjorde seg bare kostbar og hun likte det også. – Hvorfor det? spurte hun. – Det er en lek, sa jeg. Hun la hodet på skakke igjen, kokette Emilie, dette var hennes øyeblikk, det hvite, tynne håret drysset over skulderen, øynene skinte. – Hva slags lek? 21


– Den heter Cleopatra. Og Emilie løftet solbrillene opp i pannen, myste et øyeblikk, her i mørket, og så begynte hun å kle av seg, den nye kjolen gled ned på gulvet, den stramme, grå trøyen som hun vrengte over hodet, kroppen hennes var enda hvitere, uten buer, uten høyder, hun var mager og ensom, et forlatt stillas. Hun beholdt trusen på og la hendene foran brystene, som ennå ikke var der. Slik stod hun, leppene skalv, en bøyd tråd i ansiktet hennes, like ved å briste, min hvite Emilie. – Ta lakenet rundt deg, sa jeg. Hun gjorde som jeg sa. Jeg gikk nærmere. Jeg så henne gjennom linsen, Emilie med lakenet rundt seg. Jeg kunne bare rekke fram hånden og berøre henne. Men det var ikke det jeg ville. Hun ble urolig igjen. Fingeren min på utløserknappen. Lyset som falt inn fra det smale vinduet over henne. Det var ingen andre i verden enn oss i dette øyeblikket. Jeg kjente den herlige smerten, det magnetiske. Hun lente seg mot tørkerullen. Jeg gikk nærmere. Snart kunne jeg røre henne med mitt øye. – Smil, hvisket jeg. Og Emilie smilte igjen, den hvitfødte, hun smilte med sin vanskapte munn og den lignet et stramt, skjevt hjerte. Etterpå gikk jeg opp i gården igjen. Jeg lot døren stå på gløtt. Det skyet over. Jeg kjente en slags lettelse. Jeg var tom, nøytral, eller kanskje jeg heller skal si utladet. Alt var stille i meg. Det var falt til ro. I gatene på den andre siden, der trikkeskinnene svingte, hørte jeg skolekorpset som øvde til syttende mai, like falskt som alle sykkelklokkene. 22