Caroline Kaspara Palonen
Mascarasøvn
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-62146-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Geirarne Bertheussen Omslagsfoto: Geirarne Bertheussen Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 9,7/14 pkt. Sabon og trykt på 820 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg blir stående litt på avstand. Jeg bruker foten til å tegne ei vifte i snøen. Jeg går mot bilen. Han kommer ikke ut for å hjelpe meg med bagasjen. Bagasjeluka åpner seg sakte med en jevn dur. Jeg legger bagen i bagasjerommet. Jeg har lyst til å slamre igjen luka, men får beskjed om å la være. Jeg setter meg inn i baksetet. Jeg sier at jeg skal til Hurtigrutekaia. Taxisjåføren snur seg. Han ber meg feste sikkerhetsbeltet. Det snør. Det er bare noen få lys her og der, spredd utover. De fleste sover nok fortsatt. – Så nå mønstrer du på? spør taxisjåføren. – Jeg gjør det, svarer jeg. Han smatter på en tyggis. Den lukter søtt og skarpt. Jeg ser ut på lysene. Jeg sjekker mobilen. Flere ganger. – Er det du som har skrevet det her, sa Egil og holdt mobiltelefonen min opp mot ansiktet mitt. Egil får det fint i huset. Han har bestilt et dørskilt som han har hengt opp. På det står det Edit & Egil. I sommer plasserte han blomsterkrukker rundt huset. Avstandene mellom blomsterkrukkene var lik. Det ga assossiasjoner til et begynnende gitter. Han kjøpte både terrassevarmer 5
og bålpanne. Han kjøpte alt som trengs for å få det hyggelig. Vi satt ute og drakk vin om kveldene. Uansett temperatur, så satt vi ute. Vi hadde venta hele vinteren. Jeg snakka om lyder fra skogen som jeg ikke kjente. Egil sa vi fikk kjøpe ei fuglebok med lyd. Spille av alle lydsporene til jeg hørte noe gjenkjennelig. – Det er ikke fuglelyder. Det er noe helt annet, sa jeg. Vi fikk overta huset som onkelen til Egil hadde bodd i hele sitt voksne liv. Vi fikk en god pris mot at han kunne forsvinne med kofferten sin. Han slapp å rydde etter seg. Jeg ga Egil en klem fordi jeg tenkte han måtte oppleve det vemodig å se onkelen sin sånn, overlatt til seg sjøl, men han virka oppglødd. Han rydda ut onkelen. Vaska ham vekk. Møblene ble kasta ut vinduet og landa i en henger. Egil oppretta kjapt ei egen husbok. Adressen vår stod fremst. Så et bilde av huset. Litt som et portrett, egentlig. Men hvis det hadde vært av et menneske, så frykter jeg at det hadde nekta å smile. Egil hadde allerede skrevet fire sider i boka. Skrifta hans var engasjert. Han var klar til å dokumentere endringene som skulle komme. Blyanten som Egil skreiv med, var en hard og solid snekkerblyant. Jeg tenkte den hadde egna seg til å tegne et uskarpt ansikt med. I hagen står ei dukkestue som inntil i fjor ble brukt til oppbevaring av sykler og skiutstyr. Han sa han så veldig ønska seg et barn. Dette glade barnet som skulle løpe barbeint i gresset om sommeren, med en hvit hatt som skulle beskytte mot sola. Om høsten skulle de dra opp gulrøtter fra jorda. Jeg skulle kanskje ta et bilde av dem. Jeg skulle 6
stå et stykke unna da jeg tok det bildet, sånn at de ikke merka noe til meg, men det ble jo aldri noe av det der. Det er januar. Jeg har en leppestift som står i hard kontrast til dagslyset, men her i mørket er det ingen fare. Jeg har hull i strømpebuksa. Jeg vet at man kan stoppe rakninga med neglelakk. Jeg drømmer ikke om det store eventyret. Jeg reiser fordi jeg har fått beskjed om å forlate.
Jeg går om bord. Skipet har lys i navnet. De andre passasjerene som skal med, scanner kortene sine og går videre når det lyser grønt og vi hører et programmert: Hello. Alle får et eget hello. Dama i skranken spør om jeg har bestilt reise på forhånd. Jeg har ikke det. Hun sier at hun har en ledig utvendig lugar. Det blir ett dekk ned, og det er egentlig en hundelugar. – Det går bra, sier jeg. Jeg er ikke allergisk. Jeg trenger bare et sted å sove. Jeg får utdelt nøkkelkort. Jeg går ned. Jeg blir litt svimmel av vegg til vegg-teppet, men det er også fint med litt farge. Jeg kan lukte at en hund har vært her. Hund blanda med noe reint. Nei, ikke reint, skarpt. Var hunden logrende eller trist? To køyer. Jeg løsner begge fra stroppene som holder dem inntil veggen. Jeg setter pris på det hvite, stive oppredde. Jeg vil ikke rote i det. Jeg legger kofferten i den ene køya. Gulvteppet er flerfarga med et stort åpent skjell i midten. Jeg vil lukke det. Jeg åpner kofferten. Jeg tar ut toalettmappa. Over kof8
ferten henger et tresnitt. Jeg dekker det til med et tørkle. Jeg åpner døra til badet. Jeg trykker på lysbryteren. Det blir ikke lyst. Jeg går inn i mørket, setter fra meg toalettmappa under vasken og går ut igjen. Jeg setter meg ved skrivebordet. Det er avrunda, og hvis man setter seg for å jobbe med noe, så ser man rett inn i et speil. Man ser seg sjøl. Jeg legger brilleetuiet på bordet. Der ligger også ei tegning over skipet og en oversikt over utflukter. Verdens vakreste sjøreise. Huskysledetur og snøscootersafari i arktiske områder. Jeg river brosjyren sakte i to. Under skrivebordet står et transportbur for dyr. Det er i hardplast og har ei metalldør som er lukka. Det er sikkert buret som lukter skarpt av desinfeksjonsmiddel. I en kasse på veggen finner jeg reisesykeposer, og ei skinninnbundet bok. Jeg åpner boka. Tynne ark. En beskjed helt fremst: Vennligst la denne boken ligge godt synlig – noen kan behøve den. Jeg legger boka under madrassen. Jeg slår på det lille lyset som er montert over speilet. Det legger seg gult over ansiktet mitt. Jeg går opp i resepsjonen. Jeg sier til resepsjonsdama at jeg mangler lys på badet. Hun sier at hun skal sende en elektriker ned litt senere. Jeg takker for det, og tar heisen opp i frokostsalen. Jeg forsyner meg med sennepssild, salat, grapefrukt og en liten klase med druer. Jeg heller svart kaffe i en hvit kopp. Jeg finner meg en plass ved et vindu. Første gang jeg traff Arvid, var jeg etter en vei. Jeg hadde nettopp kommet til fastlandet. Det regna såpass at jeg hadde passert det punktet hvor man bekymrer seg for hvor våt man kommer til å bli. Det var ingenting 9
å tenke på. Plaggene var kalde og klistra seg til kroppen. Buskene langs veien stod helt ribba. Jeg hadde en sekk på ryggen. Den mangla regntrekk. Mobilen lå surra inn i en brødpose i sidelomma på jakka. Ingen dekning. Jeg visste at det kom til å bli langt å gå, men ikke hvor langt. Jeg hadde nok egentlig ønska meg dette ei stund. En liten del av meg ville være ei som var på land. Å gå på ei rett og tilrettelagt strekke. Jeg skreiv ei melding om at jeg var på vei. Jeg forsøkte å sende den flere ganger, og til slutt stod det at den var levert. Svaret kom raskt. Det blir hyggelig. Gult fjes med lukka smilemunn. Hjerte. Gult fjes med åpen smilemunn. Jeg snudde meg. Jeg kunne fortsatt se øya, men bare som en prikk ute i havet. Jeg trodde jeg skulle bli ensom der ute på øya, men jeg ble venn med været. Venn med at det ikke skjedde noe. Venn med havørna som seilte forbi stuevinduet. Venn med vinden. Venn med de to kattene som med sine halevift sa: Dagene er dine. Alle disse dagene er dine. Gleden med å komme i gang. Ei stor treplate. Å dyppe penselen i vann og mørk farge. Se busten metta av det mørke, blanke. De første penselstrøkene, prøvende, men så det sikre som slo inn. Jeg malte i tjukke lag, prøvde å komme meg bort fra den reine og glatte overflata. Jeg malte det helt sort for så å gradvis jobbe frem lyset fra de dype og mørke valørene. Timene gikk uten at jeg registrerte det. Kveldene brukte jeg til å lage raske krokitegninger av kattene med b-blyant på avispapir. Jeg ser på turistene som forsyner seg av frokosten. Briller og flass. Fleece og dongeri. Jeg tar en slurk kaffe. Jeg 10
skal spise sakte. Ute ligger havet stille. Vi er på vei et sted. Alt har nettopp begynt. Det er fint når alt er nytt. Når man får være i starten på noe, og det er stort og blått og i bevegelse, som nå.
Jeg ligger på lugaren. Elektrikeren har vært her inne. Sørga for lys på badet. Han hadde et stort, hvitt smil. Jeg likte å ha et annet menneske her inne. Han kommenterte puta mi. Han syntes den så litt flat ut. Han spurte om den var god. Jeg svarte at den var grei. Han sa han kunne skaffe meg ei som var bedre. Jeg takka for det. Han svarte: – Det var så lite. Da takka jeg for lyset, men så spurte jeg om det skulle summe så voldsomt? – Summinga kan jeg ikke gjøre noe med, dessverre. Sånn er det for alle. Det må bare summe, sa han før han gikk. Nå har jeg rotet litt i det hvite. Gjort det til mitt. Jeg stod under taket på en bensinstasjon og fikla med mobilen. Må ha vært hull i brødposen. Jeg tørka av den med ullskjorta. Jeg tenkte at alt snart kom til å bli svart, og at jeg mangla veibeskrivelse. En mann kom gående mot meg. Ansiktstrekkene var grove, men fint skisset opp. Det så ut som de var skåret ut med kniv i ei linoleumsplate. Øynene var isblå klinkekuler, men med et djup. Håret var mørkt og dratt bakover. Han var kledd i ei mellomblå allværsjakke og oransje refleks12
hansker. Han sa: – Hvor skal du? Jeg svarte: – Jeg vet ikke helt. Jeg kan ikke veien. Jeg vet bare at jeg skal i nordgående retning. – Det skal jeg også, sa han. Jeg heter forresten Arvid, la han til, og strekte ut den hanskekledde handa. Stoffet var stivt og grovt, men han klemte ikke så hardt. – Hei, jeg er Edit, sa jeg. Jeg må vente på en buss eller noe, la jeg til. – Det går bare én buss om dagen, sa han, – og den er gått nå. Du kan få sitte på. – Jeg tror jeg har tenkt å gå, sa jeg. – Det er ingen som vil gå i dette, sa han. – Jeg vil, sa jeg. – Det mener du ikke, sa han. – Da sier jeg ja takk, sa jeg. Han spurte om han kunne ta sekken min. Jeg tok den av meg og ga den til ham. Vi gikk bort til en sånn sølvgrå bil som tar seg frem uansett terreng. Jeg klatra opp i passasjersetet. Jeg prøvde å få av meg det ytterste laget med klær, og tenkte at jeg skulle gjort det der ute. Da jeg fikk dradd av meg overtrekksbuksa, kjente jeg at setet var mjukt og varmt. – Vil du ha noe å drikke? spurte Arvid. – Ja takk, jeg tar gjerne en kaffe, svarte jeg. Jeg prøvde å møte blikket hans, men merka at jeg ikke kunne bli værende i det. – Bruker du noe i? spurte han. – Nei, jeg tar den gjerne bar, svarte jeg. Vi forlot bilen. Han hadde lange steg, gikk litt foran meg, det var greit. Vi gikk inn på stasjonen. Jeg hadde lyst 13
på noe, jeg visste ikke hva. Kanskje salt lakris, men jeg så Ahlgrens bilar i godterihylla, og jeg tenkte at jeg ville kjøpe en pose som jeg kunne ta med til Vigdis, at det ville bli fint. Arvid håndterte kaffemaskinen, han fylte kaffe i to beger, og betalte. Vi gikk tilbake til bilen, og jeg satte meg inn. Han ga meg begeret med kaffe i. Jeg så ikke opp. Jeg takka, holdt fokuset på begeret mitt. Jeg klemte det forsiktig mellom hendene. Jeg så ryggen hans i sidespeilet før han forsvant bak bilen. Så ble han synlig i sjåførvinduet. Han satte seg inn og smekka døra igjen. Han tok en slurk av kaffen sin. Han trykka på en knapp. En koppholder ble synlig. Han plasserte begeret sitt i holderen. Han beholdt hanskene på. Han vrei om nøkkelen, satte bilen i gir. Den rulla rolig fremover, og vi svingte ut på hovedveien. Jeg fikk litt kaffe i fanget. Det brant og prikka. Regnet piska hardt mot frontruta. Jeg fikk sjekka veibeskrivelsen fra Vigdis på telefonen min. – Første til venstre før grendehuset. Jeg skal til et grønt lite hus, sa jeg. – Det tror jeg at jeg har sett, sa han. Jeg så på ham. Han så på veien. – Det høres ut som vi kommer fra samme by, men jeg har ikke sett deg der, sa Arvid, og tok i bruk langlyset. – Jeg er ikke så ofte i sentrum. Dessuten kommer jeg rett fra ei øy nå, sa jeg. – Hvilken øy? spurte han. – Den minste, svarte jeg. – Hva gjør du der ute? spurte han. – Jeg tenkte at jeg skulle prøve å få laga noe. Men jeg vet 14