Magnet av Lars Saabye Christensen

MAGNET

Lars Saabye Christensen

MAGNET roman

Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2015 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58695-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: ©The J. Paul Getty Museum, Los Angeles – Walker Evans, Secondhand Shop Window, 1930, fotografi, 11,4 x 16,4 cm Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Illustrasjonene av Storm P., «Den vidunderlige mand 2», En underlig mand.

1941», «I badesesonen» og «Verdenssituasionen» på side 186 & 187, er gjengitt med tillatelse av Storm P. Museet.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG

D

enne romanen begynner ikke slik: Jeg har aldri vært i Amerika.

Noen vil sannsynligvis innvende at dette egentlig er to romaner og at de burde stått hver for seg. Jeg må komme dem i forkjøpet: Jeg er ikke enig. Det måtte bli på den måten. Livet selv, om jeg kan få bruke så store ord, brøt inn i arbeidet med en kraft og presisjon som det ikke var mulig å stå imot. Det finnes valg som ligger utenfor kritikkens felt. Leseren vil forstå det underveis. Nå er det i hvert fall sagt.

Dette kan jeg også si: Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.

De som leter etter stoff om Jokum Jokumsens fotografiske teknikk må jeg henvise til artikler i diverse tidsskrifter og kataloger, bl.a. Moma Annual, Louisiana Revy, Popular Photography og 54th Venice Biennale. Jeg er mer opptatt av håndverket, som jeg anser som bindeleddet mellom teknikken og kunsten.

Jeg har tonet ned mitt eget forfatterskap, som spriker i alle retninger, og heller samlet det i én utgivelse, nemlig den romanen jeg alltid har ønsket å skrive, Magnet.

Noen steder har jeg dempet meg betraktelig, i andre partier har jeg overdrevet og kanskje gått over streken, alt ettersom humøret har svingt. Jeg skriver fordi jeg ikke har en hale til å logre med eller stikke mellom bena. Jeg mener likevel at jeg har holdt fast ved det som er romanens grunntone: Den handler til syvende og sist om å få tiden til å gå.

Dette betyr også at det både er harde knuter og løse tråder her.

5

Enkelte karakterer har jeg ikke vært i stand til å følge helt fram, rett og slett fordi jeg mistet dem av syne, for eksempel Dr. Q, men ryktene sier at han endte sine dager på Gram Parsons-rommet på The Joshua Tree ved Mojaveørkenen. Jeg skulle også likt å vite hvem det var som stod bak bombetrusselen mot Chateau Neuf da Leonard Cohen holdt konsert der i mai 1976. De harde knutene er uansett i flertall. Det skal ikke være tvil om at det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene og jeg har fulgt dem så langt som råd er. Jeg kom inn i denne fortellingen med en såpass tung bagasje at min eneste bønn er å være lettlest. Leseren har med andre ord ingenting å frykte.

Det skal nok gå godt.

Jeg husker et uttrykk fra folkeskolen: spyttet i blokkfløyten. Det var når det surklet i instrumentet og det begynte å dryppe munnvann fra tuten i stedet for toner.

Det finnes spytt i blokkfløyten her også, men det hører med i mitt orkester.

Jeg hadde for øvrig gleden, om jeg kan si det, av å treffe begge hovedpersonene ved to anledninger, først på Sogn Studentby, høstsemesteret 1976, og senere under mindre hyggelige omstendigheter i Danmark, 2001, på Løkke Sanatorium, på folkemunne kalt Halvvejshuset, hvor både Jokum og jeg ble skrevet inn og hvor jeg også fikk anledning til å dele hans drømmer, helt til vi til slutt fant friheten sammen der den hører hjemme, nemlig på bunnen. Det er derfor jeg er uenig med ham, når han tenker, rett før sin halsbrekkende ugjerning, at nederst er vi like lave. Jeg vil hevde det er omvendt: Nederst er vi like høye. Jeg vil likevel si at jeg etter beste evne har holdt meg i bakgrunnen, til tross for at jeg innimellom også snek meg til noen møter med dem. En sjelden gang har jeg heller ikke kunnet motstå fristelsen til å åpne fortellingens vinduer og si hva jeg mener. Se ikke på dette som et litterært virkemiddel, men heller som den ensommes plutselige snakkesalighet. Litt moro må også jeg kunne ha det.

Jeg har ikke satt meg som mål å nevne alle Jokum Jokumsens fotografier. De som vil vite mer kan finne det i andre kilder, noen er nevnt innledningsvis. Jeg mener likevel at jeg har trukket inn de 6

vesentligste arbeidene hans, selv om jeg gjerne skulle brukt plass på seriene fra studietiden med Synne i København, men det lå dessverre ikke til rette for det da dette kom på banen. Et annet bilde som jeg gjerne skulle viet større oppmerksomhet er Norwegian Halleluja, tatt i Den Norske Sjømannskirken i San Francisco, trolig i 1985, i mine øyne et høydepunkt i hans produksjon. Jokum anså det mer som en vits, en kommentar. Jeg er uenig med ham. Når det gjelder selvportrettene som Jokum tok etter hvert, har jeg latt disse ligge og i stedet latt dem skinne gjennom i min skildring av ham.

Den barokke, danske dikteren, slaktersønnen Robert Storm Pedersen (Storm P.), som ifølge Woels Danske Litteraturhistorie dyrket den såkalte knock-out-formen, og som Lauritz Jokumsen, Jokums far, sjelden unnlot å sitere fra, skrev for øvrig: Ovre i San Francisco dør over femhundrede mensker om Dagen af Grin – og der æ’ Fart i Grinet – jæ’ kændte en Mand der grinede en hel Time – paa fem Minutter.

Jeg kan også sitere ham: Efteraarets Blade faldt som Dagene af en Kalender.

Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet mer om Jens Olesens verdensur i København, særlig den gangen Jokum var på sommerferie sammen med sine foreldre i Hillerød og fikk velge mellom å besøke zoologisk have eller dette verdensuret. Han sa siden at han angret på valget.

Og ikke minst skulle jeg gjerne sett Alfhild Jokumsen, Jokums mor, trille høyreist av sted over Skillebekk på sin sorte damesykkel med kolonialvarer, garnnøster og sytråd i kurven på styret.

Jeg er, som man vil merke, besatt av rekkefølge. Noe må komme først og noe må følge etter. Det gjelder for måltider, musikk, arbeid, reiser, idrett, klær, kunst, kjærlighet, sykdom, elskov og romaner.

Men selv om rekkefølgen jeg nevner dette i er tilfeldig, blir summen den samme: Livet er en rekkefølge.

Tilfeldigheten er en del av denne rekkefølgen.

Jeg vil takke Synne Sager for at jeg fikk legge ved Veiene som forsvinner, som inngikk i hennes doktoravhandling om Edward Hopper. Likeledes takker jeg for at jeg fikk bla i hennes pensumbøker, der jeg særlig interesserte meg for sekundærlitteraturen, bl.a. professor Norbert Schneiders Tingenes realitet og symbolikk.

7

Jeg vil også takke Arve Storviks kone Ruth Storvik for tillatelse til å benytte tekstene hans. De som vil lære seg melodien får vær så god kjøpe platene.

Denne romanen kunne begynt slik: For å vise at tiden har gått må man ha minst to bilder.

Så var heller ikke det helt sant.

Kanskje det er det eneste jeg har kommet fram til.

Når noen en sjelden gang kjenner meg igjen, pleier de å spørre, forbløffet over at jeg i det hele tatt er i live, om hva jeg har gjort siden sist. Da svarer jeg: Jeg? Jeg har pusset sølvtøyet.

Og holdt fluene på avstand.

INNHOLD

STUDENTBYEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

NED I NATTEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

243

GAVER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279

OPP I DAGEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

325

JETLAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

355

KARRIERE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

483

21. 2. 1989 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

643

AVSKJED . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

659

JOKUM JOKUMSEN MINDE-EKSPEDITION . . . . . . . . . . .

671

EPILOG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

713

STUDENTBYEN

PROSESSEN

J

okum var som vanlig den siste på lesesalen. Han studerte litteraturvitenskap, grunnfag. Han trodde han skulle bli forfatter. Det ble han ikke. Han ble fotograf. Dette var i april, 1976. Det var til og med en fredag. Han måtte gjøre ferdig kollokvieoppgaven om Franz Kafkas Prosessen. Men det måtte jo de andre i gruppen også og de var ferdige med den for lengst. Var Jokum latere eller flittigere enn dem?

Umulig å si foreløpig. Han tenkte: Jeg sitter igjen. Jeg sitter igjen igjen.

Han hadde allerede skrevet åtte A4-sider, linjerte, og syntes ikke det var blitt til noe, til noe han kunne være bekjent av. Han syntes i det hele tatt at lite ble til noe. Noe? Hva var noe? Heller ikke det hadde Jokum svar på. Det han skrev hadde han enten lest før eller hørt fra andre, dette om individet som blir knust og utslettet av systemet, den byråkratiske skjærsilden, alt det som allerede står der, svart på hvitt, det åpenbare, det man kan gjespe seg til selv på en dårlig dag. Og dette var en dårlig dag. Fredag var det. Men det var altså noe med denne romanen, som for lengst var opplest og vedtatt, som Jokum ikke fikk tak på. Dette plaget ham. Han ville gjerne skrive noe originalt, noe enestående, i det minste noe personlig, i beste fall noe nytt, en tanke som blir tenkt for første gang. Hvordan kunne han forresten vite det, hvis en slik tanke, mot formodning, skulle slå ham, at ingen allerede hadde tenkt den? Det var umulig. Kanskje noen til og med tenkte den samtidig med ham. Kanskje det satt en annen student på en lesesal i for eksempel Mongolia, hvis det fantes lesesaler der, og tenkte det samme som Jokum? Det meste kan man ikke vite.

Nei, han burde valgt en annen roman, en roman som bare han hadde lest, da kunne tankene hans også ha vært nye, frie, så å si, men fan13

tes en slik roman? Og hvordan kunne han være sikker på at ingen andre hadde lest den. Da måtte han i så fall skrive den selv. Det var en tanke, å skrive en roman selv og så tolke den, men Jokum kom ikke lenger enn til tanken. Det ble altså med tanken. Det pleide det.

Han lot være å tenke, i den grad det var mulig, og tok i stedet for seg slutten på Prosessen, som han lenge hadde tumlet med, både i våken og drømmende tilstand: Når Josef K. endelig skal forlate Domkirken, sier han til Presten: Men jeg kan ikke finne frem alene i mørket.

Og dette var Jokums poeng, hans enkle oppsummering, at Josef K. vil ha hjelp, det er alt han vil ha, men alle som sier de vil hjelpe ham veileder ham i stedet mot døden. Hva betyr det? Det betydde ifølge Jokum at man ikke kan stole på noen og at dette livet, her ment som tilværelsen som sådan, i bunn og grunn er tragisk. Vi vet vi skal dø og underveis er det heller ikke særlig hyggelig.

Livet er altså en ond sirkel.

Det fikk holde foreløpig.

Det var imidlertid noe annet som også plaget Jokum, men som lå utenfor, eller snarere etter selve romanen, og som likevel var uløselig knyttet til den. For i et etterord forteller Max Brod, forfatterens fortrolige venn, at han motsatte seg Kafkas innstendige ønske om å brenne ulest alt hva du måtte finne hos meg. På den måten reddet Max Brod blant annet Prosessen fra flammene. Tenke seg til. Tenke seg til en verden uten Prosessen! Kan man tenke seg til det? tenkte Jokum og hadde altså begynt å tenke igjen. Det kunne man vel egentlig. Andre verdenskrig ville uansett ikke vært unngått. Norge ville likevel stemt nei til EEC. Noen ville før eller senere oppfunnet atombomben og husleien på Sogn Studentby ville vært like høy.

Og så? tenkte Jokum. Og så?

Slik lå det an: Hvis Prosessen ikke hadde kommet ut ville han ikke sittet her og skrevet kollokvieoppgave om den. Han ville kanskje vært et annet sted, ute, på byen, på kjøret, eller på livet, som det også het. Men mest sannsynlig ville han sittet akkurat her likevel, sistemann en fredag kveld i april, på lesesalen på Sophus Bugge, Universitetet i Oslo, bare med en annen roman enn Prosessen, for eksempel Den fremmede av Camus eller Hamsuns På gjengrodde stier. Den eneste forskjellen ville med andre ord vært at tankene hans var et 14

annet sted, ikke hos Josef K., men hos Mersault eller oldingen på Vinderen Psykiatriske Klinikk, og den fordømte kroppen hans ville vært nøyaktig den samme og han ville sittet på den samme vonde stolen, nei, livet var en sirkel, en ond sådan. Jokum kom i det hele tatt ikke på noe som kunne gjort Jokum til en annen enn den han var, det måtte i så fall være at han ikke var blitt født og at en annen dermed hadde tatt hans plass i stedet, hvis den da rett og slett ikke bare ville blitt stående tom, men hva fikk han, Jokum, ut av det, ingenting, absolutt ingenting, eller kanskje det hadde hjulpet hvis han het noe annet, ikke Jokum, å, hvordan kunne de, disse foreldrene hans, finne på noe slikt? Han kunne for eksempel hett Josef K., hvis Max Brod, Kafkas utro venn, hadde brent Prosessen, for da ville jo det navnet vært ledig. Men Jokum? Av alle navn å velge mellom valgte de Jokum, og fornavnet forfulgte ham inn i etternavnet også, han var sin egen sønn i navnet, hans fulle og hele navn var nemlig Jokum Jokumsen.

Eller hva om han var blitt byttet om ved fødselen, at han ble liggende igjen på sykehuset og en annen hadde tatt hans plass?

Dette var også til liten eller ingen trøst.

Men det fikk i det minste Jokum til å gå god for avslutningen, at livet stort sett var tragisk, at det var tilnærmet meningsløst, vi var skapt i en meningsløs Guds bilde, om Gud i det hele tatt fantes, noe Jokum tvilte sterkt på, men som han heller ikke med sikkerhet kunne avvise, altså tvilte han. Han likte å kalle seg det, i gode stunder vel å merke, en sterk tviler. Han la arkene i en brun konvolutt, slikket på kantene, det smakte råte, forekom det ham, kanskje smaken hadde noe med nedfallsfrukt å gjøre, brune, bløte epler i gresset, i ferd med å gå i oppløsning, han måtte svelge flere ganger, plutselig kvalm, eller søvnig, det brant i øynene, før han klebet igjen konvolutten og skrev navnet til lederen i kollokviegruppen utenpå, Ottar Hansen, det var navnet sitt, det, Ottar Hansen, solid, likefrem, ingen dikkedarer, Ottar Hansen, det var et navn som adlød sitt navn. Da ble Jokum brått lagt i mørke. Han gjemte ansiktet i hendene og trodde med det samme at dette mørket kom innenfra, fra hans eget mørkekammer, at hans indre nå var sluppet løs, kanskje det var et etterlengtet sammenbrudd, ja, et sammenbrudd var det. Det måtte komme.

15

Han nøt dette bildet av seg selv, det var nesten som en forestilling: Den slitesterke og trofaste, men tross alt menneskelige studentens endelige sammenbrudd. Jo, det måtte komme, før eller senere. Det kunne jo ikke fortsette slik. Nå hadde det kommet. Hvis en av de fine jentene på for eksempel kunsthistorisk institutt hadde sett ham sitte på denne måten, tragisk, alene på lesesalen, sent fredag kveld, med ansiktet i hendene, badet i sitt indre mørke, ville det ikke gjort et visst inntrykk? Så absolutt. Men kanskje jentene på kunsthistorisk institutt hadde hjerter av stein? Hva visste vel Jokum om de kunsthistoriske hjerter? Lite. De kunsthistoriske hjerter var et pensum han ikke var fortrolig med. Men han arbeidet med saken. Det skal sies.

Jokum hadde et sterkt ønske om å bli dypt fortrolig med dette pensum. Jeg tenker da særlig på hun som bodde vegg i vegg med ham på Sogn Studentby, som tok mellomfag i kunsthistorie, og som vi etter hvert skal komme tilbake til. Jokum kunne gjerne tenkt seg å gå opp i henne, både skriftlig og muntlig. Uansett satt han jo der i mørket og dermed kunne jo ingen se ham likevel. Men var det ikke heller et mørke i overført betydning det var snakk om, et mørke man kunne bli sett i, melankoliens nattlys. Det burde være mer skjebne i livet mitt, tenkte Jokum, mer storhet, mer høyde, ikke bare centimetre, det burde rett og slett vært mer å miste, nei, dette siste trakk han straks tilbake, hvorfor skulle han ha mer å miste? Han ville ikke ha mer å miste, det måtte i så fall altså være noen av alle disse centimetrene han var velsignet, eller snarere forbannet med, helst mange.

Det finnes et uttrykk, nemlig å skyte i været. Og bare for å ha nevnt det: Jokum hadde skutt i været. Nå hadde han nådd sitt mål, et mål han for øvrig aldri hadde satt seg. Det var kroppen som hadde nådd sitt mål. Jokum var altså i utakt med sin egen kropp. De hadde ulike interesser. Kroppen ville skille seg ut. Jokum ville gå i ett. Kroppen ville opp. Jokum ville ned. Han hadde lenge vært i tvil om det i det hele tatt var hans kropp, om han ikke bare hadde kommet feil, rett og slett, og en morgen ville misforståelsen bli oppklart, han ville våkne i en alminnelig kropp, en kropp som var hverken mer eller mindre. Så skjedde ikke. Livet var ikke en ond sirkel. Livet var en ond stige.

Han slapp hendene fra ansiktet og i samme øyeblikk kom lyset til16

bake, ikke hans indre lys, men langs rørene i taket, i leselampen på pulten, det knitret overalt, elektriske, mystiske koordineringer, forbindelser utenfor ham selv, og tingene rundt ham, på de andre pultene, begynte å skinne, ubetydelige, forlatte ting som han ikke hadde lagt merke til før, rykket plutselig nærmere og krevde større plass: en blyantspisser, en opptrekker, en brevkniv, en nøkkel, en bruskork, det var akkurat som om disse tingene overtok lyset, eller snarere, lyset kom til syne i dem, uten disse tingene ville lyset vært usynlig.

Noen kremtet høyt. Jokum snudde seg. Lent mot dørkarmen stod selveste Vaktmesteren fremdeles med hånden på hovedbryteren, allmektig, overbærende, streng. Klokken var altså åtte. Jokum stakk konvolutten i skuldervesken, ryddet pulten og gikk bort til Vaktmesteren, som ikke var villig til å slippe denne siste studenten forbi uten videre. Han så opp på Jokum, som altså er noe ganske annet enn å se opp til.

– Du studerer for mye, sa Vaktmesteren.

– Gjør jeg?

– Jeg har lagt merke til deg.

– Har du?

– Om jeg har? Øynene dine er røde. Og du er bleik.

– Ja. Og så?

– Og så? Du skulle vært ute på livet nå, du. Mager er du også.

Jokum dukket seg, noe han hadde for vane. Det skjedde ved at han løftet skuldrene og krummet ryggen og nakken. Han sparte kanskje noen centimetre på den måten, men det var ikke et vakkert syn. Han lignet heller en mistenkelig person, og hva var det godt for da? Det var jo et vakrere syn han ville bli, vakker og alminnelig. Men i stedet for å virke lavere, fremstod han altså som fordekt, et menneske med noe å skjule. Forfengeligheten, som er sjenansens skygge, var større enn fornuften. Ingen lot seg lure, bortsett fra han selv. Og Jokum dukket seg altså, uten en tanke. Han måtte tvert imot tenke seg om for ikke å gjøre det, for å stå imot kroppens evinnelige hukommelse.

Kunne bare denne kroppen ha lettere for å glemme, glemme sitt pensum, slik Jokum også gjerne ville glemme sin kropp og sitt langstrakte navn.

– Jeg vet det, sa han.

17

– Hva da?

– At jeg er mager.

– Det skal være sant og visst! Og du sitter her mutters alene. På en fredag!

– Jeg vet det også. Men mange takk for at du sier ifra. Ellers hadde jeg ikke kommet på det selv.

– Å, det var så lite. Ingen årsak.

Vaktmesteren ga endelig plass, på en overdreven måte, han bukket dypt og sopte nesten gulvet med hendene. Gjorde han narr av Jokum? Det var i så fall ikke første gang. Jokum ville skynde seg forbi, men nå som han hadde sjansen ombestemte han seg, det var slik han var, han var et ombestemt menneske, han kunne snu på en femøring.

– Har du lest Prosessen? spurte han.

– Prosessen? Det ringer en bjelle. Men det er lenge siden. Lenge.

– Hva husker du best fra den?

Det virket som om Vaktmesteren følte behov for å komme med en forklaring på hvorfor han hadde lest Prosessen, at det ikke hadde vært frivillig, at det hadde vært under spesielle omstendigheter, under et visst press, og det slo Jokum, mens dette stod på, at for ham var det omvendt, at han måtte forklare hvorfor han eventuelt ikke hadde lest en roman som ble brakt på bane, og hva var forklaringen da, jo, tid, det tar tid å lese, og selv om man bruker all den tid man har til rådighet, man må jo dessverre arbeide, blant annet for å få råd til å kjøpe bøker, får man likevel ikke tid til å lese alt. Det er med andre ord et altfor radikalt misforhold mellom tid og litteratur og i og med at man lite kan gjøre med tiden, burde man i stedet begrense litteraturen, man kan tenke seg utgivelsesfrie år, i den hensikt at leserne kan hente seg inn, komme à jour, i den grad det er mulig, det ville heller ikke vært urimelig å legge visse begrensninger på forfatterne, som ofte er taletrengte og forfengelige, men uten sjenansens korrektiv, en svært uheldig kombinasjon. Jokum kunne støttet seg til Anatomy of Melancholy av Robert Burton, som utkom i 1621, hvor forfatteren skriver dette: Vi har allerede et uendelig kaos og et virvar av bøker. Vi knuses under dem, våre øyne gjør vondt av å lese, våre fingre av å bla. Jokum så altså for seg åtte titler pr. forfat18

ter, uansett genre, det fikk holde, og den forfatter som ikke fikk sagt det han hadde å si med åtte titler hadde heller ikke noe å si og slikt blir det sjelden god litteratur av uansett. Dette, blant annet, tenkte Jokum på mens Vaktmesteren la ut: – Jeg leste Prosessen da jeg var sammen med et kvinnfolk som var glad i å lese romaner og hun leste akkurat den da vi var sammen. Og så leste jeg den også. For å se hva hun drev på med, ikke sant. Eller hun ba meg om å lese den. Sånn var det. Hun ba meg lese Prosessen fordi hun ville vite hva jeg syntes om den. Jeg tror det var en slags test. Hører du etter?

– Ja. Og hva husker du best?

– Kvinnfolket, så klart.

– Hvem?

– Hun som ba meg lese den.

Jokum begynte å bli sliten. Han skulle ikke begitt seg ut på dette.

Alt fortonte seg et øyeblikk som uframkommelig, sperret. Han sa: – Jeg tenkte heller på selve romanen. Hva du husker best fra …

– Vel, det er kanskje upassende å si, men …

Vaktmesteren dro en gul, skitten pussefille opp av lommen og begynte å gni på lysbryteren.

– Skitneste stedet på hele universitetet, sa han. Lysbryterne. Skitne fingre. Vasker ikke studenter seg på hendene?

– Trykksverte, sa Jokum.

– Men det alvorligste er at studentene ikke skal tukle med lysbryterne. Det er jeg og ingen andre som slår av og på. Og nå skal jeg slå av.

Jokum krummet ryggen enda mer.

– Hva mente du med upassende?

Vaktmesteren trakk på skuldrene.

– Jeg syntes den var morsom. Prosessen altså.

– Morsom?

– Jeg lo i hvert fall.

– Hele tiden?

– Nei, nei, ikke hele tiden. Det er vel ikke meningen heller. Hvem orker å le hele tiden? Men jeg lo godt da de kom for å hente denne, hva het han?

19

– Josef K. – Ja, Josef K, da de kom for å hente ham til slutt. Makan til høflighet på de herrene! Og flosshattene! Nei, da lo jeg virkelig godt.

Vaktmesteren stakk pussefillen i lommen igjen og lo visst bare ved tanken på dette skjebnesvangre opptrinnet. Jokum sluttet seg til latteren hans. Man skal helst ikke la noen stå og le alene.

– Ja, makan til høflighet skal man lete lenge etter, sa han.

– Men dette kvinnfolket, hun som fikk meg til å lese boka, hun likte ikke at jeg lo.

– Ikke?

– Hun gjorde det slutt på grunn av det. At jeg lo. Har du en kjæreste?

– Jeg? Nei. Jeg …

– Jeg skal gi deg et godt råd likevel. Hvis du noen gang får deg en kjæreste, så aldri les en bok som hun liker mens dere er i samme rom.

Aldri. Forstått?

– Jeg tror da det.

– Og gå nå. Noen må arbeide også!

Jokum gikk ut og satte seg på trappen. Han så lyset bli slukket inne på lesesalen og omformulerte straks dette synet, jeg ser mørket bli tent. Den store vaktmesteren arbeidet. Han slukket lys og tente mørke. Himmelen over Blindern bøyde seg til alle kanter.

April rant bort. Tiden rant bort og hva var tiden annet enn selve livet? Altså var det livet hans som rant, rant bort. Han åpnet konvolutten, tok fram arkene og tilføyde, selv om han ikke hadde ledd en eneste gang: Jeg vil også hevde at Prosessen kan leses som komedie, i den grad man ler, og det er det beviselig noen som gjør. Han la oppgaven på plass igjen, slikket langs kanten og denne gangen minnet ikke smaken om råte, eller de brune eplene i gresset, den fikk ham heller til å tenke på dykkermasker, eller snarere snorkelen, snorkelens ovale munnstykke, en både bløt og ru følelse mot leppene, før man lar seg synke og inntrykkene skifter tyngde og hastighet.

At begge disse minnene, råte og gummi, var knyttet til sommeren, i det minste sensommeren, måtte være tilfeldig, men like fullt påtagelig, så lenge Jokum ikke var av dem som satte mest pris på sommeren, heller ikke våren, som kanskje allerede var i gang, den 20

oppskrytte våren. Det var andre årstider som lå hans hjerte nærmere, for eksempel høsten, og da særlig oktober, og hvis han kunne valgt den beste tiden i oktober, ville han sagt de to midterste ukene, og nærmest perfekt ville det vært om han i disse to ukene i oktober kunne sluppet begge søndagene, gjerne lørdagene også, og la det regne, la det gjerne regne fra morgen til kveld og natten lang.

Da kunne Jokum ganske enkelt vært i sitt ess, noe han sjelden var.

På den annen side, den som stadig er i sitt ess, spiller sannsynligvis med falske kort. Det forundret Jokum: Han hadde aldri dykket, hverken i sjø eller badekar, heller ikke med maske og i hvert fall ikke med snorkel. Hvordan kunne da smaken minne ham om det, om noe han aldri hadde gjort? Levde minnene sitt eget liv? Eller hentet de kunnskap fra drømmene og drømmene kunne han jo ikke gå god for. Så visste Jokum nøyaktig hva det var denne konvolutten smakte, den smakte magnet. Han hadde stukket en magnet i munnen en gang, for å se om den kunne samle tankene hans. Det kunne den ikke. I stedet mistet han de siste melketennene. Magneten var en gave fra faren. Moren forbød ham å leke med den, i hvert fall å stikke den i munnen. Hva hadde en magnet der å gjøre? Han kunne ikke huske sist han hadde tenkt på den, denne magiske støvkosten, hvor var den nå, lå den et sted og samlet jernspon og tanker?

Jokum fikk imidlertid ikke klebet igjen konvolutten på skikkelig vis. Lim virker som kjent bare én gang, det er limets vesen. Konvolutten var mer åpen enn lukket da han omsider la den i postkassen til Institutt for Litteraturvitenskap. Nå er det gjort, tenkte han og ble ikke gladere av den grunn. Det var konvolutten til en som tvilte, en som ikke kunne bestemme seg, lukket, åpnet og lukket. Så gikk han hjem, om man kan kalle dette for hjem, hjem til 12 kvadratmeter hybel på Sogn Studentby, blokk 3, rett bak Puben, hvor han delte kjøkken, bad og telefon med tre andre studenter. Disse var Arve Storvik, musikkvitenskap, Bengt Åker, samfunnsvitenskapelig, og sist men ikke minst, Synne Sager, kunsthistorie, som Jokum altså hadde et godt øye til og som på sin side hadde en høyst levende og like ulovlig hamster i en kasse, eller et slags bur under sovesofaen; dyret het for øvrig Hubert. Nei, tenkte Jokum, det er ikke 21

hun, Synne Sager, mellomfag, det er jeg som er sist, men ikke minst.

Det hadde stått på russekortet hans, sist men ikke minst. Hva hjalp det? Han pleide å drømme om det omvendte, først men ikke størst.

Aller helst ville han være i midten, i det alminnelige, i det som så mange foraktet, men hvor Jokum i stedet så noe avklaret og vakkert, hvor han ikke behøvde å stikke seg ut, stikke seg opp, stikke seg frem.

På døren hans hang det to beskjeder, den ene festet med en tegnestift, den andre med skotsk tape. Døren hans var en veggavis. Han ville ikke at døren hans skulle være en veggavis. Han ville at den skulle være en dør, som man kunne åpne og lukke, ikke lese, og dette fikk ham til å tenke på konvolutten igjen, at han heller ikke nå kunne bestemme seg, at han stadig åpnet og lukket døren og visste knapt hvilken vei han skulle, kom han eller gikk han, og når han først hadde tenkt dette, kunne han ikke da likeså godt tenke at han var oppgaven, oppgaven han aldri ble fornøyd med, at han trakk seg selv ut og inn av en konvolutt? Men hvem skulle han levere seg til? Hvem skulle lese ham? Kunne det bare vært Synne Sager. Han skulle gjerne overlevert seg til henne. Jokum rev ned lappene og tok dem med seg inn på rommet, som bestod av, bortsett fra fire vegger, tak, gulv og vindu, en sovesofa som var for kort, en bokhylle som var for liten, et skrivebord som var for lavt, to stoler som også var for lave og et trangt klesskap med et speil på innsiden der Jokums portrett, dukknakket og sammenklemt, som om dette klesskapet var en fotoautomat, hang i skjul hver gang han skulle skifte skjorte. Han stod en stund ved vinduet, tankeløs og trett. Studenter var på vei mellom blokkene, alle i følge med noen, med hverandre. Over på Puben, som lå så nær at Jokum forestilte seg at han bare kunne strekke ut hånden og løfte en halvliter fra disken, satt enda flere studenter og de la helt sikkert planer for helgen, nøyere enn de forberedte seg til eksamen.

Så trakk Jokum for gardinene, satte seg i sovesofaen og brettet ut lappene. Den første beskjeden var fra Arve Storvik, musikkstudenten, fest i femmer’n, garantert øl & damer. Det var alltid mye damer rundt Arve Storvik. Det hadde noe å gjøre med den akustiske gitaren hans, som han aldri la langt fra seg. Men hvis damene ikke fikk ham tok de heller ingen andre og hva hjalp det da? Da var man jo like langt, 22

eller kortere. Man var avvist. Man hadde fått sitt pass påskrevet: uønsket. Den andre lappen var fra Bengt Åker, altså statsviteren: allmøte i høyblokka, husleiestreiken. Men ingen lapp var fra Synne Sager. Og da kunne det i grunnen være det samme. Damer var ikke Jokums sterke side. Han husket sitt første kyss. Det kom ikke før i russetiden. Jeg beklager at jeg her bryter med kronologien, men erindringen kjenner ingen rekkefølge, den er hulter til bulter, eller for å låne et uttrykk fra Arve Storviks bransje: Erindringen har ingen setliste.

Den er en kaotisk konsert. Verre er det at det man vil huske gjerne er svøpt i tåke, utydelige, unnvikende punkter, mens det man helst vil glemme rykker nærmere, som innpåslitne, kravstore gjester. Forholdt det seg med minner som med tingene, bare at det var tiden, ikke lyset, som fikk dem til å skinne? Og denne tiden valgte altså å komme til syne i de dårlige minnene. Hva jeg skulle sagt, Jokum Jokumsens første kyss: Han var på en fest, russen fra Vestheim skole, en villa på Bygdøy. Han var ikke invitert. Det var åpent hus. Ingen hus er mer stengt enn de som er åpne. Han gikk. Det skulle han ikke gjort. Han drakk gin. Det skulle han heller ikke gjort. Han stod ute på terrassen. Parene som danset i hagen til lyden av det tynne løvet og fjorden som lå som et blått glimt mellom trærne i bakgrunnen.

Lave, usynlige stemmer i mørket som omringet hagen. Latteren inne i stuene. Festen var ikke lenger ung. Jeg er endelig fri, tenkte Jokum, lett som ingenting, og svelget isbitene. Da kom en pike bort til ham, med russelue og røde, vide bukser, hun lignet en klovn. Hun var søt.

Alle piker er søte, tenkte Jokum. I hvert fall i kveld. I kveld er alle piker søte. Han burde lagt merke til stillheten i huset. Han burde lagt merke til ansiktene i vinduene. Men han la bare merke til denne piken, selvopptatt som han var. Han hadde ikke sett henne før. Kanskje hun kom fra en annen skole. Kanskje hun kom fra en annen klode. Det kunne være det samme. Hun hadde kommet til ham. Hun la hodet bakover og smilte. – Skal vi danse? Før Jokum fikk svart tok hun hånden hans og trakk ham ut på plenen. De danset. De danset til bølgene og løvet i det myke, fuktige gresset. De var et umake par.

Alle par som Jokum var med i var umake. De hadde hagen for seg selv. Jokum kunne ikke tro at det var sant. Det var foreløpig sant.

Han var tankeløs. Han var fri. – Det er du som er sist men ikke minst, 23

sa hun. Jokum burde allerede ant uråd. Men den som er fri aner fred og ingen fare. – Hva står på russekortet ditt ? spurte han. – Gjett.

– Først men ikke størst. Jokum ante ikke hvor han tok det fra. – Du er morsom også, sa hun. – Å, jeg vet nå ikke det, sa han og holdt rundt henne. Det vil si, han holdt rundt skuldrene hennes. Hadde han funnet sitt livs kjærlighet? Det var ikke umulig. – Jeg vil kysse deg, sa hun.

Dette skremte imidlertid vettet av Jokum, men han lot seg likevel ikke skremme. Han var bedøvet av frihet og gin. Han burde husket at våren ikke var hans årstid. Han burde sagt at de heller fikk ta opp tråden til høsten. – Gjerne for meg, sa han. Jokum mannet seg opp og begynte sin reise ned til henne, selv om hun stod på tå. Men hun kom ham plutselig i forkjøpet. – Vent litt, sa hun. Piken ble borte bare et øyeblikk og kom tilbake med en gardintrapp. Den satte hun foran Jokum. Jo, han burde visst bedre. Hva burde man vite bedre enn?

Man burde vite bedre enn det man vet. Hva visste Jokum? Ingenting.

Hun begynte å klatre og stilte seg øverst. Det var ikke nok. Hun rakk likevel ikke opp. Jokum hørte allerede latter i mørket. Ansiktene kom til syne, skinnende, flekkete ansikter. De begynte å rope i stedet, taktfast: Stige, stige, stige! Nå visste Jokum bedre: alt. Men hva hjalp det? Ingenting. Noen kom med en stige og stilte den mot Jokums brystkasse. Piken, som en gang var søt, men som nå hadde fått en bitter smak, begynte å klatre, sakte, trinn for trinn, i månens flomlys, mens gjestene rykket nærmere, i en sirkel rundt dem. – Jeg beklager at jeg ikke har heis, sa Jokum, han var jo morsom også. Da hun nådde toppen og applausen ingen ende ville ta, lente hun seg over skulderen hans og hvisket: – Unnskyld. De fikk meg til det. Så kysset hun ham. Men hva hadde Jokum mest lyst på, denne sene fredagen i april? Han hadde lyst på Synne Sager. Det var stille inne hos henne, så vidt han kunne høre, når han la venstre øre mot tapetet og lyttet nøye. Han kunne ikke engang høre Huberts lille hjul. Hva hadde han ellers mest lyst på? Det var studentens valg. Det stod mellom øl eller allmannamøte. Men det fantes et tredje valg, midt mellom skal og skal ikke, et smutthull. Det heter fravær. Det heter sovesofaen på hybel 318, Sogn Studentby.

Så Jokum gikk ingen andre steder enn der han satt. Til slutt la han seg ned, der så mange søvnløse studenter hadde ligget før ham 24

og grudd seg til eksamener, både skriftlige og muntlige, grudd seg til morgendagen og gjerne dagen etter den også, grudd seg til livet som lå foran dem, den strålende fremtiden deres, som veide langt tyngre enn det øyeblikket de allerede hadde levd. For Jokum fikk heller ikke sove. Tankene var for mange. De kom i flokk og følge og overmannet ham, søndagsmiddagen hos foreldrene, faren som ville si at han var for tynn og var det forresten ikke snart på tide å ha med seg en pike, det fantes vel piker også på dette universitetet, og moren som ville nøde ham til han måtte ut på dass og spy kotelett, i hvert fall den stekte ananasen hun alltid pyntet den med. Det forholdt seg nemlig slik at Jokum sjelden eller aldri var sulten. Han kunne ikke noe for det. Leger hadde undersøkt ham, de fant ikke noe galt, riktignok var han høy, usedvanlig høy for enhver alder, men legene kunne ikke finne noe galt med ham, altså kunne han ikke være frisk, slik så Jokum på det, men det var han alene om. Sult var en egenskap han rett og slett ikke hadde. Var dette hans storhet?

Det måtte i så fall være en ussel storhet, dessuten kunne han ikke noe for det og dermed var det vel heller ingen storhet, for storhet må være noe man kan noe for, noe man går inn for, gjerne på tvers av det man selv ønsker. Jokums livrett var kokte poteter med skall.

Hvor var han? Hvor var han i tankene? Han er hos foreldrene. Han skulle ut på badet for å spy. Men ikke denne gangen! Denne gangen skulle han i stedet reise seg fra bordet, gjerne velte glassene samtidig og rope det ut: Hvorfor døpte dere meg Jokum! Og han skulle ikke sette seg før han fikk svar. Han hørte stemmer fra Puben, der han kunne sittet og drukket øl, likevel lå han her, i sine egne tanker.

De var også et slags selskap, men ensomt i lengden. En fest fortsatte ute på kjøkkenet, akustisk gitar, flasker og nattmat, som ble avsluttet med en spinkel versjon av Internasjonalen som igjen ble avløst av noe som lignet hard strengelek og håndbak. Jokum kunne gå ut dit, det var ikke langt, men han ble liggende på den altfor korte sovesofaen som stod inntil veggen og på den andre siden av akkurat den veggen lå altså Synne Sager, som sannsynligvis ikke tenkte at han, Jokum Jokumsen, også lå på den andre siden. Kunne han høre henne puste nå, vri seg, gjespe, klynke? Hvorfor skulle hun klynke?

Da kunne han banke på døren og spørre om hun trengte trøst. Han 25

måtte gjøre noe med livet sitt. Når ingen andre gjorde det. Men mest av alt tenkte Jokum på oppgaven. Han ville bli gjort til latter. Hele kollokviet ville le ham sønder og sammen, nei, ikke le, de ville håne ham, sette ham til veggs, og det var ikke store forskjellen.

Både komedie og tragedie! Kunne han ikke bestemme seg? Den fordømte vaktmesteren! Men nå var det for sent. Skulle han snike seg av gårde til lesesalen igjen i nattens såkalte mulm og mørke og stjele hele postkassen? Nei, det var som sagt for sent. Det begynte allerede å lysne, disse forferdelige nettene i april som ble kortere og kortere og rant ned i vårens kummer og sluk. Så fløt Jokum omsider inn i en sval søvn, tross alt, og heller ikke nå slapp litteraturen tak i ham, men dette var drømmenes pensum: Han så for seg bildene han satt igjen med etter å ha lest. For det var ikke dypsindige tanker, budskap, visjoner, ideologi eller andre kjepphester han satt igjen med, det var bilder, ganske enkelt bilder av ansikter, som portretter i et mørkt og hemmelig galleri, og disse ansiktene var ladet med en menneskelighet, menneskelighet i alle slags former, og hvert eneste ansikt hadde sitt særpreg, sitt uttrykk, for menneskeligheten var uten grenser, det var plass til alle ansikter, alle menneskeligheter. Dette talte så sterkt til Jokum at han var like ved å gråte i søvne, for blant disse ansiktene, disse portrettene, fantes også hans, hans ansikt, han var i en sammenheng, han hang tross alt i de menneskeliges galleri. Men Jokum ble også urolig i denne drømmen. En setning fra Prosessen slapp ikke taket, selv ikke i søvne, og den setningen burde han gjort mer ut av i oppgaven. Det var altså en egenskap ved Leni, dette enkle og like fullt kompliserte kvinnfolket hos den gamle advokaten, som Jokum hadde bitt seg merke i: Denne egenhet består i at Leni synes at enhver mann som blir anklaget, også blir vakker.

Var det slik med alle kvinnfolk?

Jokum våknet med en bestemt følelse av at noen var inne på rommet hans. Og ganske riktig, ved døren, som var lukket, stod en fremmed mann, med hendene på ryggen, kledd i en slags grå, kanskje blå dress, jakken var kneppet helt opp til halsen, mens en annen mann, like fremmed, og kledd på samme måte, åpnet skapet, og Jokum møtte blikket hans i speilet på innsiden. Mannen snudde seg i det 26

samme og løftet armen, avvergende, idet Jokum satte seg opp, forskrekket, men mest av alt overrasket.

– Bare bli liggende, sa mannen, høflig, stemmen var behagelig.

Jokum la seg ned igjen og fulgte mennenes langsomme, men nøye bevegelser med øynene. Han som stod ved døren gikk nå bort til skrivebordet, løftet på noen bøker og bladde fort gjennom en bunke forelesningsnotater, halvhjertet, men altså likevel nøye, noe som fikk Jokum til å tro at de var erfarne, at de hadde gjort dette mange ganger før, på andre hybler. Den andre undersøkte skapet, skjøv kleshengerne med Jokums tre skjorter fram og tilbake. Jokum la også merke til at begge mennene brukte hansker, lyse, tynne hansker som lignet hud, hansker som gikk i ett med hendene. Brukte ikke spioner, etterforskere og tyver slike? Jokum hadde aldri sett dem før, likevel minnet de ham om noen, så kom han på det, de minnet ham om Jehovas Vitner som pleide å dukke opp på døren i barndommen, høflige, unge menn, nei, de var heller uten alder, akkurat som disse mennene, og kledd likt, i lange, mørke frakker, mørke dresser, hvite skjorter, de lignet også på hverandre. Moren hans slapp dem aldri inn, tvert imot, hun jagde dem av gårde, svusj, pleide hun å si, hvis du først slipper dem inn blir du ikke kvitt dem, svusj! Og når moren hans sa svusj gjaldt det å holde seg unna. Burde Jokum gjøre det samme, si svusj, og ganske enkelt få disse mennene ut, til å forsvinne? Han som rotet i bøkene og notatene, snudde stolen mot sengen og satte seg overskrevs på den.

– Pleier du å sove med klærne på, Jokum? spurte han.

– Nei, det gjør jeg …

– Det ble vel litt sent i går, da?

– Nei. Jeg kom fra lesesalen klokken …

– Og du har flyttet sovesofaen?

– Ja. Hvordan det?

– Hvordan det? Er det ikke heller vi som skal spørre hvorfor det ?

– Fordi … fordi jeg sover best på den siden. Jeg kan godt flytte den tilbake. Er dere fra studentsamskipnaden?

Den andre, han som var mest interessert i skapet, avbrøt Jokum, men stod fremdeles med ryggen til.

– Er du interessert i Edvard Munch, Jokum?

27

Nå satte han seg opp, enten de ville det eller ikke.

– Munch? Jeg er vel det.

Mannen snudde seg endelig og han som satt overskrevs på stolen lo, kort, og strøk den glatte, stramme håndbaken langs munnen i samme øyeblikk.

– Hvorfor tror du vi er fra studentsamskipnaden?

– Nei, jeg vet ikke. Det er mine foreldre som. Som betaler husleien for meg. Hvis det er den det gjelder. Er dere fra politiet?

– Har du gjort noe galt?

– Nei, ikke som jeg vet. Kan dere ikke …

Han på stolen avbrøt Jokum igjen.

– Var du på Puben i går?

– Nei. Hvordan det?

– Det er vi som stiller spørsmålene. Bare svar, er du snill.

– Nei. Jeg var ikke på Puben. Jeg går sjelden dit. Jeg satt på lesesalen til den stengte og gikk rett hjem, jeg mener hit, og jeg gikk ikke ut igjen.

– Sover du godt, Jokum?

Jokum var tørr i munnen, men han turte ikke be om et glass vann, og ikke turte han gå ut på kjøkkenet heller, selv om det hadde vært bedre å fortsette denne samtalen der, eller var det et forhør, jo, det lignet mer forhør, og da var det kanskje best at det foregikk her inne, at det hele ble mellom dem, til tross for at han ikke kunne forstå at han hadde gjort noe galt, bortsett fra at han hadde flyttet på sovesofaen, som ikke tilhørte ham, som var en del av det faste inventaret, men han kunne heller ikke huske at det stod i kontrakten eller forskriftene at dette var forbudt.

– Det er vel litt opp og ned. Med sovingen. Mener jeg. Særlig nå som det blir lysere. Om nettene.

– Du er altfor lang for den sofaen. Det gjør vel ikke saken bedre.

– Nei, men jeg er vel blitt vant med det.

– Så du var for det meste våken i natt?

– Kanskje.

De to mennene så på hverandre et øyeblikk, nesten ulykkelige, og Jokum fikk det for seg at han hadde ansvaret for dem, at han ikke måtte skuffe dem, at han måtte sørge for at de trivdes.

28

– Jeg kan ikke nekte for at jeg lå våken en stund. Særlig mellom tolv og to.

– Mellom tolv og to. Hørte du noe spesielt?

– Nei. Bare det vanlige. Nachspiel.

– Så de andre holdt deg også våken. Lyse netter, for kort sovesofa og hensynsløse studenter. Du har det ikke helt lett, du, Jokum?

Jokum angret straks på det han hadde sagt. Han ville på ingen måte sette de andre i et dårlig lys eller baktale dem, sine nærmeste, så å si. På den annen side ville han heller ikke virke uvillig overfor disse fremmede mennene.

– Det er vel slik det er på en studentby, sa han.

Den ene lo igjen, på samme måte, kort og hest, og dro håndbaken over munnen. Den andre lukket skapet, gikk bort til vinduet, kikket ut mellom gardinene og begynte å snakke mens han stod der.

– Vi lever i et fritt samfunn, gjør vi ikke? sa han.

– Jo. Vi …

– Jo? Er du i tvil?

– Nei. Overhodet ikke.

– Og hva betyr det?

– Det betyr vel at vi, at vi har visse rettigheter. Derfor …

Begge mennene lo nå, hjerteløst, forekom det Jokum, en mekanisk latter som sluttet like brått.

– Rettigheter, du. Nei, det betyr at vi må passe ekstra godt på. Jo bedre vi passer på, jo friere er det. Er du ikke enig?

– Jo, det er vel noe i det. Jeg mener, det er noe i det.

– Står du forresten ofte her? Ved vinduet?

– Det hender. Jo. – Og ser livet passere, hva heter det, revy?

Det var en underlig ting å si og Jokum følte seg ille til mote, mer enn han allerede var. Han lot være å svare og var heller ikke sikker på om det siste var et spørsmål eller bare en slags betraktning, en nedlatende betraktning. Svusj, sa han inni seg, men de to mennene forsvant ikke av den grunn. Mannen ved vinduet fortsatte å snakke, og det han sa nå gjorde Jokum nærmest lettet, for det antydet en hensikt med dette uanmeldte besøket.

29

– Du er vel klar over at det henger malerier av Edvard Munch på veggene der nede i Puben?

– Ja. Og hvis dette gjelder ham, altså Munch, er det kanskje bedre å snakke med Synne.

– Synne?

– Synne Sager. Hun studerer kunsthistorie. Hun bor på hybelen ved siden av.

Mannen trakk til side gardinene med et rykk og et grått, nesten skittent lys falt inn på gulvet og la seg der som en matt dam. Jokum måtte holde seg for øynene noen sekunder, blendet av morgenen, uansett hvor grumsete og uren den var, eller kanskje han satt slik fordi han hadde brakt Synne Sagers navn på bane, nærmest trukket henne inn i disse anliggender, for å avlede oppmerksomheten fra seg selv. Han holdt snart ikke ut lenger. Mannen slapp gardinene og gned hendene mot hverandre, det lød som et hissig insekt.

– At Munchs malerier henger der, på studentenes egen pub, betyr ikke at de tilhører studentene. Studentene har dem kun til låns. De kan ikke ta seg friheter. Maleriene tilhører nemlig det norske folk. Er du med?

– Ja, absolutt.

– Og derfor må vi passe ekstra godt på.

– Det har jeg også full forståelse for.

– Der ser du. Vi kommer overens. Bare vi respekterer hverandre.

Jokum ville gjerne følge opp dette og spørre om hvordan de kom seg inn. Han var sikker på at han låste døren før han la seg, det gjorde han jo hver kveld, så hvorfor ikke i går. I så fall måtte mennene ha dirket opp døren, eller skaffet seg en nøkkel som passet, uten hans samtykke, og hva slags respekt var det? Jo, de måtte være fra samskipnaden. Der hadde de jo nøkkel til alle hyblene. Mannen kom ham imidlertid i forkjøpet.

– Og du så ingenting spesielt da du stod her ved vinduet i natt?

– Nei, som sagt, men jeg stod der heller ikke lenge.

Mannen var taus noen sekunder. Så gikk han raskt mot døren.

Den andre fulgte etter. Det var også han, den andre, som like gjerne kunne vært den første, de var jo nærmest ikke til å se forskjell på, som fikk det siste ordet: 30

– Du hører fra oss.

Mange år senere, da det meste hadde skjedd og Jokum trodde det var over, skulle han huske disse ordene, du hører fra oss. Noen holder dessverre alltid hva de lover.

De lukket døren etter seg, lydløst. Jokum ble sittende og lytte, om de avla resten av hyblene et besøk, han kunne ikke høre noe. Kanskje de allerede hadde gjort det, før de kom til ham. Jokum bykset bort til vinduet, men støtte borti stolen, som jo var flyttet på, falt så lang han var og da han skulle reise seg, slo han hodet i bordkanten, han bannet og forbannet disse sjofle mennene som hadde skapt denne uordenen i hans nøye utregnede interiør. Når man nådde Jokums høyde, måtte man være nøye med alt, pinlig nøye, og ta hensyn til det meste, dørkarmer, mellomrom, lysekroner, sengegjerder, himlinger, tak, avstander og ikke minst de som sitter bak deg, for eksempel på kino, i auditoriet eller en sjelden gang på teateret, for bare å nevne noe. Før Jokum fikk lent seg mot vinduskarmen var mennene ute av syne. Veien mellom blokkene lå øde. De tykke, brune gardinene i Puben var trukket for. Det eneste tegn til liv var en gammel parole som fremdeles hang mellom tørkestativet og oppslagstavlen, selv om slaget for lengst var vunnet: Fløtt deg EEC, du står i veien for sola. Trøsten var at det begynte å regne.

Jokum dusjet, den var ledig og ingen forstyrret ham imens, i det hele tatt virket alt fraflyttet, forlatt. Så fortet han seg inn på rommet igjen, tok på seg de samme klærne og sparte de siste rene han hadde til i morgen, til søndagsmiddagen hos foreldrene, fikk møblene tilbake på plass og la bøkene og forelesningsnotatene i riktig rekkefølge. Etterpå gikk han ut på kjøkkenet og satte over kaffe, det vil si vann. Kjøleskapet stod åpent. Det dryppet fra hylle til hylle, seige, blå dråper som landet på en revnet pakke med salami, kjøleskapets grelle farger blendet ham, en botanisk hage, han husket plutselig det gamle kjøleskapet hjemme, da han var barn, det var lyden han husket, en vedvarende dur, industriell og søvndyssende, et kjøleskap bygget etter et annet prinsipp, å holde varmen ute, og ikke som nå, å holde kulden inne. Han lukket døren og var glad for at han ikke var sulten. På gulvet lå gitaren, med to strenger røket, ellers tomme ølflasker, brødsmuler og en grå strømpe. Jokum ryddet her også.

31

Hvor var de andre? Drev Arve Storvik og Bengt Åker gjøn med ham?

Han hadde vært inne på tanken. At det var de som hadde funnet opp hele denne morgenen. Han kom ikke på noe annet uttrykk, finne opp hele denne morgenen. Jokum var ikke uvant med gjøn. Men dette? Da vannet kokte kom Synne Sager, skjøv to skiver ned i brødristeren og satte seg. Håret hennes hang i floker, drømmenes permanent, han skulle gitt et helt pensum for å vite hva hun drømte om og han skulle gitt hånden sin for å kunne stryke den gjennom håret hennes og rette ut flokene. Ellers gikk hun barbeint, åtte av tåneglene var røde, og hun var bare kledd i en burgunder slåbrok, silke, som ga fra seg en lyd som minnet om løv når hun trakk den strammere rundt seg, som om hun ville skjule hvor flat hun egentlig var. Jokum skammet seg i det samme. Flat? Hun var akkurat passe der hun skulle være det. Og ville liksom hun, Synne Sager, gidde å skjule noe for ham? Jokum kunne ikke tenke seg andre som var penere enn Synne Sager og det var i grunnen fint å se at hun også kunne se såpass ustelt ut. Like fullt ble han helt skjelven, men klarte omsider å blande pulver og vann til en kopp kaffe som han satte foran henne.

– Fest i går? spurte han.

– Bare sovet urolig. Takk. Du er snill, Jokum.

– Jeg også.

– Hva da?

– Sovet urolig, mener jeg.

Han satte seg. De drakk kaffe sammen. Hun så på ham over koppen og sa ikke mer. Var det noe i blikket hennes? Skjemt? Eller så hun ham slik Leni gjorde i Prosessen, som en anklaget og derfor vakker mann. Det siste tvilte han på. Jokum måtte si noe mer. Han senket stemmen.

– Har du også hatt besøk?

– Nei. Hva mener du? Besøk?

– To menn. I tredveårene. Omtrent. De var her nettopp.

– Aner ikke hva du snakker om.

– De var helt likt kledd. I sånne dressjakker uten krage, ikke sant.

Omtrent som Beatles brukte i begynnelsen. Eller Mao. – Har du hatt besøk av maoistene?

– De snakket om Munch. Om bildene på Puben.

32

– Hva med dem?

– De sa at vi, altså studentene, bare hadde dem til låns. At de var folkets eie.

– Og det kom de til deg for å fortelle?

– Ja! Og så brukte de hansker. Lyse, stramme hansker.

– Sikker på at du ikke har drømt, Jokum?

– Jeg har sant å si vært inne på tanken. Men …

– Men …

– De flyttet på stolen min og rotet i bøkene.

– Kanskje du har gått i søvne. Jeg hører masse rare lyder fra rommet ditt om natten.

Jokum holdt nesten pusten. Bare det, bare det at hun hørte ham.

La hun også øret mot veggen? Nei, det var en viss forskjell på hennes og hans lyder. Synne Sager lokket. Jokum forstyrret. Men likevel.

– Gjør du? Hva slags?

– Det sier jeg ikke høyt, Jokum. Noe skal du få ha for deg selv.

Synne lo og Jokum satt taus en stund. Regnet mot vinduet. Striper av skitt. Vann som rullet i rørene. Øde sekunder i alle klokker.

En studentby lørdag morgen i april er så langt utenfor pensum som det går an å komme.

– De sa du hører fra oss da de gikk, sa Jokum.

– Hvis de gjør det har du ikke drømt. Jeg mener, hvis de kommer tilbake.

– Eller kanskje jeg bare er sanndrømt.

– Plutselig reiste Synne seg og var like ved å velte koppene.

– Du sa vel ikke noe om Hubert!

– Selvsagt sa jeg ikke noe om Hubert.

– Det var sikkert ham de så etter! Noen har sladret. Faen!

Synne løp inn på rommet sitt. Jokum ventet helt til hun ikke kom tilbake. Skivene spratt opp av brødristeren, brune og gjennomsiktige. Så ryddet han av bordet. Etter en stund innfant Arve Storvik seg, ikke helt oppredd ennå han heller, det var han forresten sjelden.

Ellers var han en glad gutt. Slik likte han i hvert fall å fremstå. Han var dirigent for Lite Anarkistisk Kor, som blant annet sang i begravelser når ingen andre sangere eller musikere i regionen var friske. For øvrig gikk det rykter om at han stemte Senterpartiet, men det er som 33

man vet hemmelig. Han hentet solbærsaft i kjøleskapet, satte seg og la den skadede gitaren i fanget.

– Visste du at tysk kunne vært det amerikanske nasjonalspråket? spurte han.

– Nei. Kunne det?

– Det manglet bare to stemmer da de lagde den amerikanske grunnloven. Eller hva den nå heter over der.

– Manglet to stemmer på hva?

– På at de skulle snakke tysk og ikke engelsk. To stemmer. Kan du tenke deg. Hadde det blitt noe blues da, mon tro?

Arve slo en akkord på de fire strengene som var igjen og begynte å synge: Ich wachte dieser Morgen mit Kartoflen in mein Kopf. Ich wachte dieser grausomme Morgen mit Kartoflen in mein Kopf. Donner und Blitzen, Ich bin ein grosse Tosk.

– Nei, sa Jokum.

– Det har du rett i. Man kan knapt synge blues på norsk. Jeg våknet i morges og begynte å bli panisk da nyhetene på Norge ble lest opp på samisk.

– Den var jo ganske god.

– Men det syntes ikke Bengt. Han mente jeg diskriminerte samene og burde ta sjølkritikk på fordommene mine mot dialekter og urfolk.

– Hva skjedde med gitaren?

– Bengt likte ikke akkordene mine til Internasjonalen heller. Han mente de var borgerlige. Det ble blodsutgytelse.

– Hvordan borgerlig?

– Han hevder at septimer er borgerlige. Jeg for min del mener at septimer absolutt tilhører arbeiderklassen. Det er moll som er borgerlig. Hvor ble det av deg, forresten? Så du ikke lappen, din bendelorm?

– Nei, jeg …

I det samme kom Bengt Åker, et utilfreds, mistenksomt og likevel optimistisk menneske, som hadde brutt, ifølge ham selv, med sin sosialfascistiske familie, faren var toller på Svinesund, riktignok beskyttet han landets grenser, så langt kunne Bengt, hvis han la godsiden til, strekke seg, men han var og ble den sosialfascistiske statens 34

tjener, og var derfor ikke til å stole på. Han kom ikke fra hybelen sin, men gjennom ytterdøren med en bunke stensiler i hendene, blanke, fuktige ark som luktet sprit, eller gammelt etterbarberingsvann, noe som fikk Jokum til å tenke på russetiden, ikke politikk, han måtte lene seg mot kjøleskapet. Bengt stanset, ristet regn av skuldrene og festet blikket på ham.

– Og hvor ble det av deg, Jokum? Så du ikke beskjeden min?

– Jo, men jeg …

– Jo, men jeg. Det sier du hver gang. Det holder ikke, Jokum. Jeg er faktisk jævla skuffa over deg.

– Det var ikke meningen.

– Meningen? Det er et jævla borgerlig svar. Du skal huske det, Jokum, at alt er politikk.

– Alt? – Politikk er alt.

– Brødskivene også?

Bengt Åker nappet den ene skiven til Synne opp av risteren, den var svidd, nesten sort, og tok en bit, det knaste og det så ut som om det drysset aske fra munnen hans.

– Særlig akkurat denna brødskiven, din overbygning.

– Ikke kall meg overbygning, er du snill.

– Er du nærtagende? Jeg trudde ikke du likte navnet ditt uansett?

Jokum ble svar skyldig og Bengt Åker snudde seg mot Arve Storvik og tok heldigvis ham for seg i stedet.

– Og deg gidder jeg ikke snakke til engang.

– Takk skal du ha, kamerat. Men du skal faen meg erstatte de to strengene.

Jokum lurte på om han skulle spørre dem også, om de hadde fått uventet besøk i morges. Han lot være. Han skjønte det ikke helt, men det gjorde ham forlegen, bare å tenke på de to mennene gjorde ham forlegen, uansett om det var en drøm eller ikke. Det var mer enn nok at han hadde spurt Synne, han burde ikke gjort det heller, nei, han burde ikke skremt henne. Det er visse ting man burde holde for seg selv. Livet var pinlig nok som det var. Var det ikke tragisk livet burde være? Det ga i det minste en mening. Det pinlige var meningsløst, et spill av tid, tid man kastet bort på andre, hva andre tenkte om en.

35

Men Jokum hadde ennå ikke, som antydet, format til det tragiske, han hadde bare lengselen etter det.

Bengt la løpesedlene på bordet med et smell og løftet en knyttet neve, de innviddes og utvalgtes hilsen.

– Bare så dere veit det, har dere gått glipp av en historisk begivenhet. Vi er i streik! Allmøtet vedtok full husleiestreik! Nå skal blodsugerne i Staten og Samskipnaden få smake sin egen medisin!

– Jævla bra, sa Arve. Jeg er nemlig blakk.

– Og hvem har skylden for det? At du er blakk? Det er de samme blodsugerne!

– Og kelneren på Puben. Han har også litt skyld.

Bengt satte seg og pekte på Arve.

– Jeg er så jævla trøtt av den småborgerlige anarkismen din, Arve Storvik. Hva mener du egentlig? At kelneren utnytter deg? Det er faen meg han som blir grovt utnytta! Hvilken side står du på? Blodsugernes eller arbeidernes side?

– Er kelnere en del av proletariatet?

– Hovedsaken, Arve Storvik, er at kelnerne også blir utbytta! De er kapitalistenes tjenerskap. Se det på den måten og prøv å lære noe av det.

– Skal vi ikke ha kelnere under sosialismen? Skal alle bare forsyne seg selv?

Jokum hadde hørt dette før, mange ganger, og gikk tilbake til rommet sitt, uten at de la merke til det. Han tok fram På gjengrodde stier, begynte å lese, men fant seg ikke til rette i den. Det var noe forurettet, noe kokett over fortelleren, altså Hamsun, den stadige påminnelsen om hvor døv han var, hvor gammel han var, i det hele tatt hvor synd det var på ham, fortelleren var hverken komisk eller tragisk, bare latterlig, eller kanskje enda verre, nemlig patetisk. Jokum kjente seg med andre ord igjen og denne gangen passet det ham dårlig. Han la boken til side og leste i stedet i Den fremmede, men heller ikke der fant han ro, det var noe humørløst og glissent over romanen han ikke likte. Ingenting var godt nok for Jokum denne morgenen. Men ett sted måtte han stanse og lese om igjen, en passasje fra skildringen av rettssaken. Meursault, den anklagede, får det for seg at juryen finner ham latterlig, og han gjør seg da denne reflek36

sjonen: Jeg vet godt at det var en tåpelig tanke siden de som var her, ikke var ute etter å finne det latterlige, men det kriminelle. Forskjellen er likevel ikke så stor. Hvis man tok Camus på ordet, og hvorfor skulle man ikke det, og samtidig hadde Kafka i tankene, nærmere bestemt hans karakteristikk av Leni, nemlig at hun syntes en anklaget mann var vakker, kunne man ikke da med hånden på hjertet si at en latterlig mann også var vakker? Jokum noterte seg dette, men kunne ikke helt avgjøre om det var en trøst. Deretter bladde han ganske åndsfraværende i Den store Gatsby, men kjedet seg i selskapet. Han ble enda mer urolig. Var han ikke i stand til å like romaner lenger? Dette var for mesterverk å regne, Camus og Fitzgerald var banebrytende i sine litterære analyser av den moderne livsfølelse, den moderne eksistens, skildret gjennom henholdvis rettssak og fest, to ikke helt ulike begivenheter, mens Hamsun representerte de varige svekkede sjelsevnenes triumf. Hva skulle han ta seg til da, hvis han ikke lenger fant ro i romanene? Forresten, ro? Leste Jokum for å få ro, for å finne trøst? Er det ikke heller sannhet man skal oppsøke i litteraturen? Og sannheten er sjelden forenlig med trøst og ro.

Ikke slik Jokum så det. Ro betyr å finne seg til rette i romanens hus, i det rommet som er forbeholdt leseren, det kan være et bøttekott eller en ballsal, et kontor eller en celle, spiller ingen rolle, det må bare være rom for leseren, helst med utsikt og egen utgang. Så kan uroen og tvilen komme som den vil. Til slutt satt Jokum med bind V i Den Lille Salmonsen, leksikonet han hadde fått av sin far da han flyttet hjemmefra, og hjemmefra var ikke særlig langt for Jokums del, bare fire stasjoner på Frognertrikken og en overgangsbillett til Sognsvannsbanen, men likevel, hjemmefra, det er et helt annet liv, uansett hvor kort det er. Han slo opp på hamster: (Cricetus cricetus), en broget, plump, korthalet Gnager, litt større enn en Rotte. Hører til Musefamilien (Muridæ) (se. Mus). Lever i Mellomeuropa; kjent for sine store Vinterforråd (inntil 50 kilo) av Korn, Ærter o. Lign., som hjembæres i Kjeveposene. Derav Uttrykket en «Hamster» om en forsynlig Person.

I neste rubrikk, under Hamsterskinn, stod det at det tilberedes årlig to millioner pelsverk av hamsterskinn. Men dette var i 1938, hva var tallet i dag, 38 år senere? Hadde verden gått fremover? Var tallet høyere eller mindre? Tok man mer hensyn til hamstere nå? Var det 37

ikke noen som hadde sagt at et samfunns kvalitet kan måles i hvordan man behandler dyrene, det er selve sivilisasjonens vannmerke.

Var det Bjørneboe? Foretrakk kvinner andre typer skinn, for eksempel mink, rev? Og dessuten: Hvor mange hamstere gikk med til én pels? Det kunne ikke være få, kanskje hundre, kanskje mer, tenk å gå kledd i tusen hamstere. Jokum plasserte albuene på bordet og lente pannen mot hendene. Det var akkurat dette. At det hopet seg opp.

Hva skulle han med dette? Kunne man ikke leve et anstendig liv selv om man ikke visste at hamster spiser erter og at man i 1938 lagde to millioner pelsverk av dem? Hva er det som egentlig er godt å vite? Og Jokum ga seg ikke der heller, med hamsterskinn, for neste oppslag, etter hamster og hamsterskinn, var Hamsun, Knut (f. 1859). Men er han ikke død? tenkte Jokum. Nei, i 1938, når man lager to millioner pelsverk av hamsterskinn, var Knut Hamsun ennå ikke død. Han har nettopp gitt ut Ringen Sluttet og andre verdenskrig har ennå ikke begynt. Den bare nærmer seg. Hvem ser det? Hvem ser tegnene, nei, ikke tegnene, men begivenhetene, selve begivenhetene og ikke tegnene, for det er en viss forskjell på begivenheter og tegn. Hitler marsjerer inn i Østerrike, nei, han kjører i bil over grensen ved Branau, hans fødeby. Deretter knuser han Tsjekkoslovakia. Hjemme i Tyskland har han også nok å gjøre. Jødene blir fjernet fra alle offentlige stillinger. Det følger netter av krystall. I Kairo krever den arabiskpanislamittiske kongress en araberstat som omfatter hele Palestina, samt innvandringsstopp for jøder. I Norge foretar politiet en razzia i redaksjonslokalene til avisen Klassekampen. De leter etter beviser for verving til borgerkrigen i Spania. Den eneste gode nyheten er at Joe Louis forsvarer sin tittel mot tyskeren Max Schmeling og vinner på knockout i første runde. Men en god nyhet for noen er en dårlig nyhet for andre. Finnes det nyheter som utelukkende er gode? Og når begynner en krig, en verdenskrig, eller hvor, hvor begynner den?

For et sted må den begynne, i en tanke, i en setning, i et håndtrykk, i en rute som knuses, i en bok som brennes. Og foreldrene hans, hvor befant de seg i livet, hvilken sinnstilstand var de i, i 1938, atten og femten år gamle, ennå ukjente for hverandre. Så de lyst på fremtiden, la de planer, som om ingenting hendte? Var de mennesker slik mennesker pleier å være? Jokum måtte spørre dem. Det måtte han.

38

Før det var for sent. Er det mulig å leve alminnelig, tenke alminnelig, oppføre seg alminnelig, i en førkrigstid? Men kanskje de ikke visste det, at de levde i slike tider? Jokum tok seg i å lengte etter en verdenskrig, slik Tom Kristensen (4) lengtet etter katastrofer i det safiriske bakrusdiktet Angst, fra 1932: Asiatisk i Vælde er Angsten/ Den er modnet med umodne Aar./ Og jeg føler det dagligst i Hjærtet,/som om Fastlande dagligt forgaar./ Men min Angst maa forløses i Længsel/ og i Syner af Rædsel og Nød./ Jeg har længtes mot Skibskatastrofer og mod Hærværk og Pludselig Død. Kunne Jokum påberope seg en lignende angst? På ingen måte. Den var ennå ikke modnet. Han var ennå i sine umodne år, han fylte 22 til sommeren. Hans angst var foreløpig litterær. Men levde man ikke tross alt i en førkrigstid nå også, i disse dager? Kunne det ikke smelle når som helst? Jo. I hvert fall ifølge Bengt Åker, Rød Front, Sigurd Allern, Tron Øgrim, AKP(ml) og kollokviegruppen på litteraturvitenskap. Man levde i imperialismens tidsalder, den aggressive amerikanske imperialismen og den svikefulle sovjetiske sosialimperialismen. Kunne ikke en verdenskrig gi Jokum den storheten, den indre høyden, som han lengtet så etter?

Nei, han ville være den første som ble skutt. Det fantes ikke dype nok skyttergraver til ham. Jokum slo opp på Kafka, når han først var i gang, og det var han alltid, det er alltid noe å slå opp, noe mer å vite, det var akkurat som om informasjonen formerte seg, fikk han vite én ting var det straks noe annet han ikke visste og som han måtte få klarhet i. Ett navn ble til to, to ble til enda flere og slik bare fortsatte det. Til hans store forskrekkelse: Kafka stod der ikke, i Den Lille Salmonsen. Det stod bare kort om Gustav Kafka (f. 1883) ty., psykolog, forfatter av verket Einfuhrung in die Tierpsychologie. Fantes ikke Frans Kafka i 1938? Var han glemt eller ennå ikke husket? Forskrekkelsen gikk over i lettelse. Dette hullet i leksikonet ga ham plass, han kunne fylle det selv, eller bare la det bli stående, en tom spalte, en ledig tanke. Eller måtte han se seg nødt til å lese Gustav Kafkas innføring i dyrepsykologi? Kunne det lære ham mer om hamstere, slik at han kunne finne en snarvei, eller omvei, til Synnes kunsthistoriske hjerte? Drømmer, bare drømmer. Nei, det var ikke i litteraturen, men i drømmene Jokums angst hørte hjemme. Det stod for øvrig videre om Hamsun i 1938: H’s betydning for nyere norsk Lyrik 39

og Prosa er overordentlig. Hans Digtning er et levende Udtryk for Krisen i europæisk Aandsliv rundt Aarhundreskiftet. Som saadan ikke uden en vis Ensidighet i Kulturkritikken. Jokum noterte dette på et ark, satte bind fem av Den Lille Salmonsen på plass i hyllen, skyndte seg over til kolonialen før den stengte og kjøpte en pakke frosne erter. Han glemte heller ikke poteter, som han altså pleide å koke og spise med skallet på, for han hadde fått det for seg at alt næringsstoffet han trengte fantes i skallet, og dermed trengte han i grunnen ikke spise mer enn dette. Dessuten hadde han etter hvert kommet til at han likte potetskall og var en stund inne på tanken å fjerne selve poteten og bare beholde skallet. På vei tilbake stanset han utenfor Puben. Det hadde sluttet å regne. Luften var tydelig og nær. Han fikk snart hodepine. Snøen lå i skitne render langs plenene som lignet de gule, slitte parykkene til fortvilte menn man noen ganger kunne få øye på rundt vinmonopolet på Majorstua en lørdag etter stengetid.

Døren var åpen. Jokum gikk inn. I det lumre halvmørket, som luktet våt aske og svette, så han kelneren som ryddet bak disken. Jokum ble stående mellom bordene. Han kunne ikke se noen malerier av Edvard Munch på veggene, bare plakater og reproduksjoner. Kelneren rettet seg plutselig opp og rakte armene i været, som om han overgav seg.

– Pokker, du skremte meg!

– Det var ikke meningen.

– Jøss, jeg trodde, nei, jeg veit da faen hva jeg trodde.

Kelneren senket armene, fortsatte å se på Jokum og ristet på hodet.

– Hvor høy er du egentlig?

Jokum dukket seg, på den måten som allerede er omtalt.

– Jeg virker alltid litt lenger i mørket.

Kelneren lo og skrudde på lyset i taket, skittent lys rant over dem, som regn, Jokum dukket seg enda mer.

– Ser ikke særlig forskjell, jeg. Dessuten har jeg stengt. Hvis du er tørst må du prøve på Liket i stedet.

– Nei, jeg lurte bare på om, om det henger noen Munch-bilder her.

Kelneren lo igjen og la begge hendene på disken.

40

– I dag tar du visst ikke bare feil av målestokken og klokka, men av kalenderen også. Lenge siden selveste Munchen hang her. Ingen som tar sjansen på det lenger.

– Hvor lenge da?

– Flere år. Ett av dem ble stjålet. Så ble de andre bildene flyttet til Munchmuseet. Synd, forresten. Han livet litt opp.

– Fant de det? Det stjålne bildet?

– Aner ikke. Jeg vet bare at bildene var i så skral forfatning at man kunne vri halvlitere ut av dem.

– Har det forresten vært noen her i dag og spurt etter … etter Munch?

– Nei, bare du. Og hvis du er i bakrus eller har dårlig samvittighet eller sannsynligvis begge deler, anbefaler jeg raspet gulrot og hostesaft.

Jokum takket for hjelpen han ikke hadde fått og kom seg omsider hjem, la potetene i skapet, kokte ertene og ventet til det var kveld nok. Da tok han mot til seg og banket på Synne Sagers dør. Var det kanskje ikke lørdag? Et søvnig svar lød fra den andre siden, ja, nei.

Han åpnet døren sakte og så inn. Hun lå på sovesofaen, fremdeles i bare slåbrok, men med hamsteren i fanget, akkurat der han gjerne selv skulle lagt sitt eget hode til rette.

– Jeg fikk noen erter til overs, sa Jokum. Og så tenkte jeg at kanskje Hubert hadde lyst på. Litt erter.

Han holdt fram skålen han hadde lagt de bleke ertene i.

Synne satte seg opp og puttet Hubert i kassen hvor den straks begynte å trå på hjulet som var festet der, det var hamsterens sirkus.

– Du er snill, du, Jokum, sa hun.

Det hadde hun allerede sagt en gang før i dag. I det hele tatt var det mange jenter som i tidens løp hadde sagt til Jokum at han var snill, uten at det hadde blitt noe mer på ham av den grunn, snarere tvert imot, det hadde i grunnen blitt svært lite, om ikke ingenting.

Det var heller hans erfaring at de gufne og ugreie guttene som regel satt igjen med potten, de fikk det som de ville og fikk det de ville, det som Jokum ikke fikk. Han hadde med andre ord ikke fått noe igjen for å være snill. Han spurte: – Vet du forresten hvor mange hamstere som går på én pels?

41

Synne ble straks knivskarp i blikket, stemmen like spiss: – Hva sa du?

– Hvor mange hamstere som …

Hun kastet en kulepenn på ham og var så opphisset at hun bommet.

– Ikke snakk slik når Hubert er til stede!

– Det var ikke meningen.

– Du skal ikke snakke slik selv om Hubert ikke er til stede. Aldri!

Jokum krummet nakken, det var bare en annen måte å dukke seg på, og tok et skritt nærmere sovesofaen, og det gikk mange vanlige skritt på ett skritt når Jokum tok det.

– Skal jeg sette ertene …

– Jeg tror ikke Hubert har lyst på ertene dine lenger.

– Nei? – Ikke jeg heller, forresten.

Jokum ble stående ganske rådvill og ulykkelig mellom døren og sovesofaen, men nærmere sovesofaen enn døren, med en skål erter han altså ikke visste hva han skulle gjøre med, mens Synne la seg bakover igjen og hjulet sluttet å rulle i Huberts lille manesje. Han la merke til en halv flaske vanlig rødvin og et glass i vinduskarmen.

På veggen hang to innrammede reproduksjoner av gamle stilleben, drueklaser, blomster, mynter, en globus, et par hansker og en bibel var noe av det Jokum fikk øye på i motivene og alt var badet i et mørkt, tungt lys. Ved døren stod syv par sko og en liten, brun koffert. Og på platespilleren i bokhyllen lå Leonard Cohens Songs from a room. Det er imidlertid grenser for hvor lenge man kan stå slik, med en skål allerede lunkne, fargeløse og ikke minst uønskede erter.

Jokum skulle til å begynne sitt nødvendige tilbaketog, det toget han som oftest tok, og som dessverre alltid var forsinket, men da måtte Synne likevel ha fattet en slags godhet for ham, tross alt, han hadde jo kommet i de beste hensikter, hun sa: – Du kan godt sette deg litt her.

Jokum satte seg, meget forsiktig, for ikke å ødelegge noe, på kanten av sovesofaen.

– Takk.

– Har du hørt noe mer fra de du fikk besøk av? Eller drømte om?

42

– Nei. Ikke du heller? Jeg mener …

– Ingenting. Jeg tror du drømte. Jeg drømmer ganske mye selv også. Men …

Synne reiste seg brått, så brått at Jokum glapp skålen og ertene trillet ut over sovesofaen og ned på gulvet, alle som en. Det ble litt av et liv nede hos Hubert. Hadde det hjulet vært festet til et kraftverk ville det kunne lyst opp hele studentbyen, kanskje Kringsjå også, og da kunne man kanskje satt ned husleien likevel.

– Nå vet jeg hvem du minner om!

Det skulle hun ikke sagt. Hun var heller ikke den første som sa det. Av en eller annen grunn var folk, nesten de fleste, opptatt av å finne ut hvem Jokum minnet om. Sånn var det vel å være noe for seg selv. Jokum ville ikke være noe for seg selv og samtidig ville han helst ikke ligne på noen. For som oftest lignet han på heller sære skikkelser, gjerne hentet fra tegneserier, tivoli, revyer, filmer og romaner og andre tvilsomme steder. Han hadde bl. a. lignet på Langbein, Don Quijote, Halvan, Tati, Juster og Paturson, islendingen som lenge ble regnet som verdens høyeste mann og som turnerte med Sirkus Arnardo i mellomkrigstiden. Hvem var det denne gangen?

– Du ligner på Johan Gørbitz’ Mannsakt !

Jokum la seg på kne og begynte å plukke erter. Når et visst antall erter ligger i en skål, virker de ikke mange, men spredd utover et gulv er de utallige. Johan Gørbitz’ mannsakt sa ham ingenting.

– Hvem?

– Johan Gørbitz malte portretter av borgerskapet i København og Kristiania rundt 1800. Bildet henger forresten i Nasjonalgalleriet.

Jokum skulle gjerne spurt om hun likte det bildet, om det var et vakkert portrett, det vil si, han skulle gjerne spurt om hun likte vedkommende, den portretterte, men han turte ikke, det var vel ikke akkurat noe godt tegn å ligne en borger fra omtrent atten hundre, malt av en heller ukjent kunstner.

– Pensum? sa han.

Synne svarte ikke. Jokum ville mer enn gjerne være hennes pensum. I stedet spurte hun: – Når ble du så høy, Jokum?

– Da jeg var tolv.

43

– Har det vært vanskelig?

– Vanskelig og vanskelig. Moren min måtte skjøte på buksene mine. Og det er alltid noen bak meg som blir sure.

– Jeg mener deg, Jokum. Ikke alle andre. De gir jeg faen i. Har det vært vanskelig for deg?

Jokum ble forbløffet over språket hennes, men likte det likevel.

Han skulle gjerne sagt det selv. De gir jeg faen i. Nå kunne han fortalt om lange blikk, latter, gjøn og uønsket oppmerksomhet; han kunne fortalt om en påfallende ensomhet, men var ikke all ensomhet det, påfallende, det finnes sannsynligvis en egen ensomhet for hver eneste som er ensom. Han sa i stedet det som faren hans hadde lært ham å si når det røynet på.

– Jeg har i hvert fall god utsikt, sa Jokum.

Synne nikket og lot Jokum plukke erter i fred en stund. Der nede på gulvet, på bunnen av hennes verden, fant han, bortsett fra disse ertene, en truse, to silkestrømper, et støvete kamferdrops, en leppestift, to hårnåler, en tampong, en tørr leppestift, en trikkebillett og et sørgebind.

– Er noen død? spurte han.

– Død? Hvorfor spør du? Er det så skittent?

– Sørgebindet.

– Å, det. Picasso. Alle på kunsthistorie gikk med sørgebind da Picasso døde.

Jokum lurte på om han skulle tilby seg å rydde, men kom til at det var å gå for langt. Det kunne også misforstås. Han lot derfor disse tingene ligge der de lå. Kanskje de var lagt i en bestemt rekkefølge og dannet et hemmelig stilleben. Plutselig sa Synne, eller snarere, hun slo dette fast: – Du burde begynne med hatt.

– Tror du det vil hjelpe?

– Absolutt.

– Vil det ikke bare få meg til å virke enda høyere?

– Nei, tvert imot, det vil gjøre deg mer avsluttet.

– Avsluttet?

– Ja, nå forsvinner du liksom bare der oppe. I løse luften, liksom.

I det blå. Mener jeg.

44

Synne lo og gjemte munnen bak hånden, forlegen, nesten skamfull, kunne det virke som. Jokum likte henne enda bedre.

– Såret jeg deg? hvisket hun.

Jokum ristet på hodet og slapp den siste erten i skålen.

– Jeg har nok hørt det verre.

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere. De lo det bort, mens Jokum reiste seg, forsiktig så han ikke kom borti noe, og overalt hvor han reiste seg ble det lavt under taket, men ikke denne gangen.

– Nå kan du få mate hamsteren min, sa Synne.

1. Halvorsen, Stig (1937–), no. vaktmester, tidligere lærer på elektrikerlinjen, sluttet i skolen i 1965, etter en konflikt med en elev som ikke ville klippe håret, noe Halvorsen mente innebar en fare, både for eleven selv og resten av klassen, guttens lange hår kunne for eksempel ta fyr når de loddet. Begynte som vaktm. ved Historisk-filosofisk fakultet, Blindern, i 1967, hvor han var ansatt inntil han ble pensjonert i 1998. Medl. av Det Norske Arbeiderparti fra 1960 til 2011, da han meldte seg ut, grunnet partiets innvandringspolitikk. Ugift.

2. Storvik, Arve (1951–1999), no. Musiker og låtskriver, cand.mag. ved Universitetet i Oslo, med fagkretsen musikkvitenskap, sosiologi og engelsk. Var leder for Lite Anarkistisk Kor 1974–1975. Han utga langspillplaten Vannskille i januar 1977, som senere er blitt regnet som en klassiker og kom med på Morgenbladets liste over de 100 beste norske platene gjennom tidene. En av hans mest kjente sanger er Underskudds-Blues, som venstresiden, særlig marxistleninistene flittig brukte til ulike formål. Det siste verset kom ikke med på platen og trykkes for første gang her. Plateselskapet Mai skyldte på at det formelt brøt med sangen ellers og derfor svekket helheten. Det var også Mai som fikk Arve Storvik til å synge kamerat, selv ville han helst sunget mine venner.

45

Du tror visst du bare kan velge og vrake mellom sukkertøy, brennevin, lapskaus og kake Men, kamerat, det er ikke sånn Det er heller samling i bånn Det er salg, salg, alt er på salg Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg Du tror visst at dette her er demokrati Og at det er du som har alt å si Men, kamerat, det er ikke sånn Det er heller samling i bånn Det er salg, salg, alt er på salg Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg Du tror visst at ærlighet varer lengst Og at det er det eneste som trengs Men, kamerat, det er ikke sånn Det er heller samling i bånn Det er salg, salg, alt er på salg Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg Jeg frykter aller mest at jeg skal bli til overs Og stå på riktig hylle i helt feil skap For uansett hvor billig du selger deg Går det til sjuende og sist med tap

Arve Storvik var ansatt som musikklærer ved Trondheim Katedralskole, samtidig som han stadig virket som trubadur og skrev sanger for andre artister, bl.a. Ta meg som jeg er, som kom på tredje plass i den nasjonale Grand prix-konkurransen i 1997, sunget av Tor Endresen. Omkom i en bilulykke på vei til en spillejobb på Pers Pub i Steinkjer i 1999. Etterlot seg kone og to barn. Cd-en Feil Fil, med etterlatte sanger, kom ut i 2002.

46

3. Åker, Bengt (1950–), no. frilanser. Avbrøt studiene ved Universitetet i Oslo i 1976 og begynte som portør på Diakonhjemmets Sykehus. Aktiv i fagforeningsarbeid, har innehatt en rekke sentrale verv i AKP(ml) og sittet i Klassekampens styre fra 1979–88. Åker har vært en sentral aktør i den offentlige politiske debatt i Norge, særlig kjent for sin direkte stil og talemåte. Brøt med den marxistisk-leninistiske bevegelsen i 1989 og dannet i 2000 firmaet I Egen Hånd, hjelp til selvhjelp, og har siden vært en skattet foredragsholder. P.t. bosatt i Thailand.

4. Kristensen, Tom (f. 1893), da. Forf. K., der siden 1924, med nogle faa Aars Afbrydelse, har været Litteraturanmelder ved «Politiken», debuterede 1920 med en samling Digte: Fribytterdrømme. Senere kom «Mirakler» (1922), «Paafuglefjeren, Digte fra Kina» (1922), «Verdslige Sange» (1927) og «Mod den yderste Rand» (1936), hvor man kan følge K’s kunstneriske Udvikling fra Efterkrigsaarenes «ekspressionistiske», farveberusede og ordglade Lyrik til den modne Skribents afklarede Ro. Ogsaa som Prosaist har K. haft stor Bet. for moderne da. Litt. Efter «Livets Arabesk» (1921), en pessimistisk og satirisk Samfundsroman, har K. i «Hærværk» (1930) med meget psykologisk og stilistisk Kraft analyseret sin Generations sjælelige Problemer og Kvaler.

5. Gørbitz, Johan (1782–1853), no. maler, virksom i Kbh., Bergen, Dresden, Wien, Paris og Oslo fra 1836. Malede portrætter, Miniaturportretter og Landskaber. Hans Portrætter er for øvrigt laget i en omhyggelig utpendslet Teknik. Karakteriseringen er intim, men ikke særligt dybtgående.

FAMILIEN

I

ngen steder holdes hviledagen mer hellig enn på en studentby.

Jokum var i så måte intet unntak. Han ville ikke være noe unntak. Han sov til klokken åtte og ble liggende våken til den var ti. Han lyttet, ikke en lyd, ikke en latter, ikke et eneste gitargrep. Ikke så mye som et pip eller et slagord kunne han høre. Og ingen kom heller på uanmeldt besøk. Hyblene var gravkamre. Så alvorlig tok studentene helligdagen. Den var forberedende i død.

Men Jokum hadde dessverre ikke tid til å være død.

Det var for mye å tenke på, bl.a. Prosessen, kjæledyr, hattemote for menn, tysk blues, samskipnaden, Edvard Munch og husleie.

Han stod derfor opp, dusjet, tok på seg ukens siste rene skift, la de skitne klærne i en sekk og nøt et øyeblikk studentbyens absolutte stillhet, hadde det altså ikke vært for ham, mens han betraktet sitt langstrakte ansikt i det blyge speilet på innsiden av skapdøren.

Eller kanskje det var omvendt. Det langstrakte speilet betraktet hans blyge ansikt. Kanskje denne morgenen i det hele tatt var omvendt.

Synne Sager hadde tross alt latt ham mate hamsteren. Det var i det minste en begynnelse. Denne morgenen kunne altså være, ikke bare omvendt, men også en begynnelse.

Jokum ventet på begynnelsen.

Han kunne ikke huske sist han ventet på en begynnelse.

Imens leste han en roman, Det befridde Menneske av Pär Lagerkvist, og kom raskt ned på jorden igjen. Etter en lovende åpning skuffet nobelprisvinneren med lettkjøpt livsvisdom. Hva skal man for eksempel gi for dette: Jeg omgås meget med skyer. De er mitt selskap, mine fortrolige, kan jeg si, de betror seg til meg. Lite, meget lite.

48

Hva visste vel Pär Lagerkvist om skyer som Jokum ikke visste bedre?

Da han ikke kunne vente lenger, slengte han sekken på ryggen og gikk, som avtalt hver søndag, ned til sitt barndomshjem. Men han tok en omvei, nærmere bestemt forbi Sankthanshaugen og mot det som kalles Oslo sentrum. Himmelen var overskyet og la en mild og blå skygge over gatene som lå ganske forlatte. Knapt et menneske var å se, bare et eldre ektepar på en benk, de hadde nok vært i kirken og nå nøt de sin ventetid. Jokum misunte dem. Det er her på sin plass å minne den moderne leser om, og med moderne leser mener jeg alle som er født etter 1993, da GSM-nettet kom og mobiltelefonen kunne bli allemannseie, at dette var lenge før det store utelivets epoke. Det var spiseplikt og slipstvang på restaurantene, til gjengjeld var det lov å røyke inne. Taxi het fremdeles drosje, man kunne ringe direkte til holdeplassene, enten hjemmefra eller en kiosk, og sjåførene hadde to uniformer, én for vinteren og én for sommeren, 1. juni lot de det blågrønne settet henge og skiftet til grå flanellsbukser og en lyseblå skjorte med korte ermer. Det var to klasser på Holmenkollbanen, første og andre, men bare én fjernsynskanal. Den samme elven delte Oslo i to, i øst og vest, vest og øst, og folk holdt seg stort sett i ro på hver sin side, bortsett fra enkelte utilfredse og ærgjerrige overløpere, som ikke visste hvilken vei de skulle løpe. Christiania Spigerverk var i drift og på Akers Mekaniske Verksted ble det fremdeles bygget og reparert skip. Lyden fra klinkerne var arbeidslivets kirkeklokke. Man betalte med kontanter og skrev for hånd eller på skrivemaskin. Ingenting av dette var i Jokums tanker, det ikke så mye som streifet ham, for han tok det, slik alle gjorde på denne tiden, som en selvfølge. La meg understreke: Enhver tid er moderne. Skulle ikke drosjesjåførene ha to uniformer? Skulle ikke en hovedstad ved fjorden ha et verft? Skulle ikke et samfunn produsere festemidler som spikre og skruer? Hvordan skulle man ellers få alt til å henge sammen? Og skulle man ikke betale for seg med rede penger? Dessuten hadde Jokum, som allerede nevnt, mer enn nok å tenke på fra før. Brennevin ble for øvrig ikke servert på søndager. Med andre ord: De lysskye fant det best å holde seg innendørs, mens de oppegående var på tur i det som heter skog og mark, som var like mye en norsk sinnstilstand som topografi. Derfor disse dype gatenes umiskjenne49

lige lengsel. Men det lå også en ro, i tillegg til mild og blå skygge, over byen, til tross for de kraftige vindenes politikk, det var en slags støvete ro som ikke kan gjenopprettes når den ikke finnes mer. Og den finnes ikke mer.

Her gikk altså Jokum Jokumsen, både i egne og andres tanker, i april 1976, og han gikk med lange skritt, som han hele tiden prøvde å gjøre kortere, men da så det ut som om han trippet og Jokum ville på ingen måte trippe. Det var så mye han måtte ta seg i. Det var rett og slett et slit. Om noen bare visste hvor mye overtidsarbeid det var med en slik kropp. Han var på vei til Nasjonalgalleriet. Det var ingen vei utenom, selv om det som sagt var en omvei. Klokken halv tre hengte han sekken i garderoben og vandret opp den brede trappen til andre etasje. Salene lå også øde og forlatte, som gatene utenfor. Han kunne ikke se det han så etter og fant i stedet en vakt, et sammensunket og søvnig menneske, som satt på hjørnet av Tidemann og Gude.

Jokum måtte knele samtidig som han hevet stemmen for å få ham i tale.

– Hvor finner jeg Johan Gørbitz’ Mannsakt ?

– Han henger i mørket.

– I mørket?

– Nede i magasinet.

– Går det an å komme dit?

– Er det så viktig for deg?

– Ja. Det gjelder liv og død.

– Liv og død? På en søndag?

– I hvert fall være eller ikke være.

– Du må nok gi meg en bedre grunn enn som så.

– Det gjelder en pike.

– Jeg skal se hva jeg kan gjøre.

Vakten reiste seg og ble borte blant impresjonistene. Jokum satte seg på krakken hans. Han satt der lenge. Slik er det altså å være vakt på Nasjonalgalleriet, tenkte han. Han prøvde å forestille seg en fremtid her, på denne krakken, kunne det være noe? For av alt som opptok Jokum, var fremtiden det som tok opp minst plass. Han var altså snart 22 år gammel og fremtiden fantes ikke, bare som en rekke negativer: Han skulle ikke følge i sin fars fotspor. Han skulle ikke 50

bli noe som krevde at han måtte stå. Han skulle ikke bli kappgjenger. Selv ikke penger, altså lønn, var i hans tanker, og kanskje denne grunnleggende tankeløsheten er hans generasjons signatur, en signatur som noen leste, eller tydet, som frihet. Men Arve Storvik var nok nærmere sannheten da han i «Underskudds-Blues», fra lp-en Vannskille, sang: Salg, salg, alt er på salg/ Du har så mye å velge i at du ikke har noe valg.

Jokum var like ved å falle i søvn, som om han allerede hadde overtatt museumsvaktens døgnrytme, og mens han hang i disse fine, tynne trådene som er søvnens forspill, slumringen, tenkte han på hva som egentlig er den dypeste forskjellen på et museum og et bibliotek.

Det kunne ikke være annet enn tiden. Når man står foran en bok, står man foran et lukket rom. Permene er døren. Et bilde, derimot, er et vindu, en utsikt, det er åpent i seg selv. Derfor blir ikke bare opplevelsen annerledes, erfaringen av tidens bøyninger, eller tidens grader, blir påtrengende. Et bibliotek er et venteværelse. Et museum er et prøverom. Jokum var slett ikke tilfreds med utviklingen av denne tankerekken og ville begynne forfra igjen, i det faktum at tiden har et annet nærvær i et museum enn i et bibliotek, men da kom den ekte vakten tilbake og han hadde gode nyheter med seg. En konservator jobbet overtid, man forberedte den store Ludvig Karstenutstillingen til høsten, og hun var villig til å vise Jokum maleriet han ønsket å se. Vakten fulgte ham ned til kjelleren. Der ventet konservatoren, en eldre dame. Hun hadde hvit frakk på seg, hvite hansker og briller med to små lamper, eller lykter, festet til hvert av glassene.

Hun lignet en kirurg og fulgte Jokum videre innover i magasinet, som altså ble kalt mørket. På hver side var det reoler hvor bildene som ikke tålte dagens lys hang tett i tett. Det slo ham at Nasjonalgalleriet var som et isfjell, det meste av kunsten var ikke synlig. Konservatoren stanset ved en av de innerste reolene og trakk den ut.

– Her har vi stavhopperen vår, sa hun.

– Stavhopperen?

– Vi kaller ham bare det.

Jokum syntes det var ganske respektløst sagt, men ble selv målbundet ved synet av Johan Gørbitz’ Mannsakt: en imponerende, slank, glatt skikkelse, naken, bortsett fra en hvit klut, eller hva det 51

nå var, rundt penis, en estetisk blyghet Jokum satte pris på. Figuren, med en liten knekk i hoften og knærne, støttet seg til en tynn stav, som åpenbart var opphavet til hans kallenavn her nede i mørket. Det var umulig å si hvor høy han egentlig var, i og med at det ikke fantes noe ellers i bildet som han kunne måles mot, men høy var han, det var sikkert, det var som om han vokste i det uendelige, ja, det uendelige, innenfor rammene. Dette var ikke det verste Jokum hadde sett, selv om den lille kluten i stedet begynte å plage ham. Den var rett og slett forstyrrende. Den ledet tankene i stedet for å avlede dem. På den annen side, uten klut ville kanskje mannen gitt et helt annet inntrykk som var mindre fordelaktig, så han valgte til slutt å se bort fra denne kluten rundt penis. Og han kunne nesten slå fast at hvis Synne Sager virkelig så en likhet, eller et slags slektskap, mellom ham og denne mannen, da lå han godt an. Nå hadde ikke Jokum for vane å si at en mann var pen eller vakker, noe slikt gjorde ham urolig, men han kunne ikke la være å beundre denne skikkelsen, denne høyreiste skikkelsen, og var det ikke akkurat det, når alt kom til alt, Jokum ville være, nemlig høyreist? Var det ikke høyreist han ville bli sett som? Jo. – Hva synes du om stavhopperen? spurte konservatoren.

– Interessant, sa Jokum.

– Interessant?

– Han er, hva skal jeg si, høyreist.

Konservatoren lo litt.

– Hvorfor er du egentlig så interessert i dette maleriet? Det er aldri noen her og spør etter det.

Jokum tenkte han kunne si det samme som han hadde sagt til Vakten, det hadde jo virket. I siste liten kom han på at han nå stod overfor en kvinne, kanskje ville uttrykket en pikes gunst ikke falle i like god jord hos henne. Men før han i det hele fikk sagt noe mer, kastet hun et blikk på ham, som hun straks lot vandre. Jokum kjente det igjen.

– Jeg skjønner, sa hun.

Hva var det hun skjønte? Han visste det nok. Og dette plaget Jokum, denne innforståttheten, som om man var kommet til en enighet, som om han ikke var mer enn sin høyde. Kunne ikke konservatoren bare tenne lampene på brilleglassene sine, lene seg nær52

mere og heller se hans sjel, selv om det skulle vise seg at den bare var en liten flekk? I sitt hvite kostyme var hun mer vitenskap enn kunst.

– Hvorfor henger han her nede? spurte Jokum.

– Det er ikke plass til ham andre steder.

Dette syntes Jokum nærmest lød som en dom over ham selv. Han var dømt til å bli henlagt. Men er det bare dette hensyn det kom an på, plassen, at vi får overlevert mer enn vi har plass til? Er det ikke også slik at det som i sin tid skinte, etter hvert taper sin glans og henvises til skyggene, kjellerne, mørket, slik den samme tiden, nå i form av fremtid, også kan løfte opp og gjøre synlig det som først ble møtt med spott eller lukkede øyne? Det var en trøst. Å kunne komme til sin rett. Hvordan ser dette regnskapet ut? Det er bare å slå fast at det meste, det aller meste, ender i glemsel, og verre enn som så, det ender ikke engang der, i glemselen, for det er aldri blitt husket.

Uansett, denne stavhopperen hadde akkurat nå snodd seg over tidens list uten å rive og fått en plass i Jokum Jokumsens lys.

– Takk, sa han.

Så hentet Jokum ryggsekken med skittentøy i og gikk høyreist, det gjorde han, gikk høyreist langs Drammensveien. At det finnes ting, tenkte han, som ennå ikke er funnet, gjør det tross alt verdt å leve, selv om det kan bli mye å samle på. Under Gjensidiges gamle klokke, som viste tre på fire, bestemte han seg for andre gang denne dagen og denne bestemmelsen var et resultat av den første, nemlig å besøke Nasjonalgalleriet. Det gjelder altså å bestemme seg. Og man kan heller ikke ombestemme seg før man har bestemt seg, noe han for øvrig ikke hadde planer om. Han hadde bestemt seg. Han var høyreist. Da han kom til Skillebekk nølte han ikke, men dukket inn i telefonkiosken som stod der ved den lille, trekantete parken, med fontene og benk, som på den tiden het Olaf Bulls plass. Og jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor få muligheter som faktisk forelå i denne epoken når man hadde noe på hjertet og ville ha det ut og den man ville ha det ut til ikke var til stede. Man hadde ikke annet enn telegram, brev og telefon, enten i hjemmet, på arbeidsplassen, det som i dag foraktelig kalles fasttelefon, eller som i dette tilfelle, i en rød, trang kiosk, eller boks, i jern og glass, også kalt Riks, utstyrt med hylle, oppslagstavle, katalog og selvfølgelig telefon, tegnet av arkitekten 53

Georg Fredrik Fasting i 1932 og plassert med jevne og ujevne mellomrom over det ganske land, helst i byene. På det meste var det 6000 slike telefonkiosker i drift rundt omkring. Men i 1997 var det slutt.

De fleste var da så ødelagt av språkløse vandaler at Riksantikvaren besluttet å frede de siste 100, man ville også ha dem inn på Unescos Verdensarvliste. Å, kunne man bare ha vernet samtalene også, disse akustiske trådene som bandt landet sammen i sjeldne og kostbare knuter! Dette ganske snevre og jordfaste utvalg av kanaler gjorde at man brant inne med mye, men man unngikk samtidig mange misforståelser. Alt i alt vil jeg si at dette var en fordel. Man måtte være måteholden når det gjaldt å ha noe på hjertet, en måteholdenhet som gjenspeilet seg, eller kanskje var det omvendt, hva som speiler seg i hva kan ofte være vrient å si, men jeg prøver likevel: måteholdenheten som gjenspeilet seg i den nøkternheten som fremdeles preget både underholdningen, husholdningen og ikke minst holdningen. Med andre ord, man rant ikke over, man ga ikke for mye av seg selv. Man levde i et usnakket samfunn og hadde derfor mer å si når man først sa det. Jokum fant fram fire kronestykker fra lommeboken, dette kunne jo tross alt ta en stund, la dem i slusen, ringte til Sogn Studentby, leilighet 312, og håpet det ville være Synne Sager som svarte og ikke en av de andre sosekoppene som sannsynligvis ville oppholde ham med visesang i det vide og det brede eller de krasse parolene til Faglig Front, det nærmet seg jo arbeidernes dag.

Det var Synne. Og denne samtalen er hermed vernet og tilhører derfor verdensarven: – Det er Jokum.

– Hei, Jokum. Hvem vil du snakke med av oss?

– Deg. Jokum var ikke godt nok forberedt. Han skjønte det nå. Han lette etter ordene og fant dem ikke straks. Men hvis han hadde forberedt seg godt nok, ville han sannsynligvis ikke ringt. Den neste kronen ramlet ned i beskjedenes buk.

– Er du der, Jokum?

– Ja. Jeg står i telefonkiosken på Skillebekk.

– Gjør du?

– Ja. Og jeg har aldri ringt fra den før, selv om jeg har vokst opp 54

rett i nærheten. Jeg kan faktisk nesten se bort til vinduet på rommet mitt.

– Da var det vel heller ikke noe vits i å bruke telefonkiosken. Du kunne jo bare ringe hjemmefra.

– Det har du rett i.

Enda en krone forsvant. En drosje stanset like ved og slapp av en eldre mann i mørke klær som bar en krans. Han må ha tatt feil, tenkte Jokum, dette er ikke kirkegården, men Olaf Bulls plass. Mannen satte seg på den eneste benken og holdt kransen med begge hender, omtrent som et ratt.

– Men hvorfor ringer du fra telefonkiosken nå da, Jokum?

– For å spørre om du er sulten.

– Sulten? Jeg må kjenne etter først. Og imens kan jo du forklare meg hvorfor du spør om jeg er sulten.

– Fordi jeg skal spise middag hos foreldrene mine snart. Og de lager alltid for mye mat.

– Er dette din måte å be meg på middag, Jokumsen?

– Ja, det kan du vel si. Nå har jeg forresten ikke flere mynter.

– Jeg kommer snart. Hvor skal vi møtes?

– Her. Ved telefonkiosken på Skillebekk.

Jokum slengte på røret før hun ombestemte seg, for det er som sagt alltid mulig å ombestemme seg når man først har bestemt seg, og samtidig reddet han den siste mynten, som han brukte til å ringe hjem. Moren tok telefonen. Det slo ham at hvis hun bare åpnet vinduet kunne de egentlig snakke sammen gratis.

– Jokumsen, vær så god!

– Det er meg.

Moren ble straks urolig i stemmen. En slik oppringning kunne ikke bety annet enn gode eller dårlige nyheter.

– Det er vel ikke noe galt, Jokum. Du er ikke …

– Nei, nei. Det er ikke noe galt. Jeg ville bare si at jeg har med noen til middag.

– Så hyggelig! Hvem er noen, Jokum?

– Synne Sager. Som bor på hybelen ved siden av meg.

Jokum hørte at moren snudde seg og ropte til faren gjennom leiligheten: Jokum har med seg en pike! Og faren ropte tilbake: Er de her?

55

Jokum angret allerede. Å angre er ikke å kunne ombestemme seg.

Det var hans tur til å rope.

– Mor! Bare så det er sagt: Nå finner dere ikke på noe tull!

– Selvfølgelig finner vi ikke på noe tull. Hvordan kan du …

– Og ikke bruk de latterlige klengenavnene!

– Du er bare litt nervøs, Jokum. Det er ikke så rart.

– Jeg er ikke nervøs! Hvorfor skulle jeg være nervøs?

– Fordi det er første gang du har med en pike hjem.

Jokum hørte faren si velkommen skal dere være i bakgrunnen. Han la på, eller mer korrekt, han hengte røret på plass. Det var sant. Han hadde ikke hatt med seg en pike hjem før. Hva sa det om Jokum?

Det sa at han ikke hadde hatt mot nok til å spørre noen fordi han sannsynligvis regnet med at svaret ville bli nei og hvorfor skulle han utsette seg for en slik fornedrelse? Men det kunne også skyldes at anledningen rett og slett ikke hadde bydd seg, ikke før nå, og det måtte altså 22 år, en hamster og en mannsakt fra 1867 til for å få ham til å be med seg hjem en pike, som attpåtil sa ja. Jeg måtte flytte hjemmefra før jeg ba med meg en pike hjem, tenkte Jokum og dukket ut av telefonkiosken igjen. Mannen med kransen satt fremdeles på benken og fulgte ham med blikket. Jokum satte seg ytterst, lengst mulig vekk, og i skjul av et tre, hvis foreldrene skulle finne på å gå ut på balkongen og se etter ham. Hvorfor han ikke ville at de skulle se ham visste han ikke, kanskje fordi han satt der og ventet på Synne og dette var et eget øyeblikk, eller tidsrom, og han ville ha det for seg selv. Men det fikk han ikke. Ryggsekken lot han stå på bakken. Han skulle gjerne sett at noen fjernet skulpturen som stod midt i fontenen og som var selve navet i Olaf Bulls plass. Hvordan kan noen i det hele tatt komme på å lage noe sånt? Det må jo ha tatt måneder og år og dermed hadde man altså like lang tid på å ombestemme seg. Skulpturen forestilte altså en naken gutt som fortvilet forsøker å komme seg ut av grepet på en kravstor havfrue. Hvem kan finne på noe slikt? Og ikke bare finne på, men også å gjennomføre det? Kan man ikke bare la fontenene stå i fred og være fontene med rennende vann? Den ble på folkemunne kalt håret i suppen. På Skillebekk kan man for øvrig høre skipene som er på vei ut eller inn fjorden, man kan høre togene som er på vei til eller fra Vestbanestasjonen og gods56

vognene som fortsetter over Rådhusplassen vest og man kan også høre klinkerne på Akers Mek, verftets klokkespill, hvis man tilfeldigvis satt der i april 1976, slik Jokum gjorde. Nå var det stille. Det var jo søndag. Selv trikken hadde stillhet på rutetidene. Så brøt den gamle mannen den, slik man bryter et brød og strør smulene rundt seg.

– Du lurer vel på hvorfor jeg sitter her med en krans? spurte han.

– Egentlig ikke, sa Jokum.

– Nei vel. Men jeg forteller det uansett. Og du kan gjerne gå før jeg begynner. Eller lytte mens du likevel venter.

Jokum ble sittende. Mannen satte seg nærmere.

– Du venter på kjæresten din, ikke sant?

– Kanskje det.

– Du kan likeså godt lære deg å vente først som sist. Det kommer til å bli mye ventetid. Tro meg! Jeg vet hva jeg snakker om. Og ikke bare det. Du må lære deg å bøye nakken. Du må lære deg å renonsere!

– Jeg har allerede lært å bøye nakken, sa Jokum.

Skyene gled unna og himmelen som kom til syne lignet blå linoleum. Mannen ble enda mer innpåsliten. Jokum ville flytte seg unna, men det var ikke noe plass til overs på hans side. Han burde selvfølgelig satt ryggsekken mellom dem eller gått en runde i stedet mens han ventet. Nå var det for sent. Og denne oldingen minnet Jokum plutselig om, hva skal man kalle dem, deputasjonen, som hadde kommet på besøk i går morges, eller bedre, som hadde tatt seg til rette på hybelen hans. Han hadde nesten glemt det, som om hele det pinlige og fornedrende opptrinnet bare var en forlengelse av en drøm med litterære ambisjoner. Nei, Jokum visste ikke hvorfor denne snakkesalige og påtrengende oldingen minnet ham om dette, men han kunne ikke fri seg fra tanken om at han også var en slags budbringer, et sendebud, som nå brøt seg inn i Jokums dyrebare tidsrom for å rote i hans forventning.

– Ja, jeg ser det, sa mannen. At du har lært deg å bøye nakken. At du er en mester i å dukke. Akkurat som …

Han tidde og dreide kransen mellom hendene, en vakker, solid krans, laget av lyng, granbar og misteltein. Jokum håpet at han skulle holde kjeft for godt, eller gå sin vei, til kirkegården, hvor han hørte hjemme, likevel var det Jokum som spurte: 57

– Akkurat som?

– Akkurat som meg.

– Du? Jeg synes du virker ganske rett i ryggen. Til tross for alderen.

Mannen reiste seg brått og så ut til å skulle segne om i det samme.

Men han holdt seg fast i kransen, for en slik krans er ikke et ratt for de døde, men de levende, de gjenlevende, som må styre sin sorg og sitt sinne i riktig retning.

– Se! Se på meg!

Jokum så motvillig på denne falleferdige, men likevel stående mannen, og likte dårlig det han så. I dette uunngåelige lyset, etter at skyene hadde spredd seg og skyggene rant bort i de blanke trikkeskinnene, virket den sorte dressen hans nesten gjennomsiktig og under det tynne stoffet kunne han skimte skjelettet og fra det tredje ribbeinet hang en klokke, et gullur i kjede, ti på halv fem, han håpet Synne ville komme snart. Hun hadde sagt at hun skulle komme snart. Kanskje det bare var noe hun sa? Når er snart?

– Jeg ser, sa Jokum.

– Det er tyve år siden min kone døde. På dagen! Og hvert eneste år har jeg lagt en krans på graven hennes! Men nå gidder jeg ikke mer.

Hun fortjener det ikke! Ta den du!

Mannen ga kransen til Jokum, gikk bestemt opp til en drosje som ventet ved holdeplassen utenfor Rikstrygdeverket og forsvant i den.

Og der satt altså Jokum med en fremmeds krans i fanget. Han ville ikke ha den. Hva skulle Jokum med en krans? Han kjente ingen døde. Døden tilhørte de andre. Ikke fikk han seg til å kaste den heller.

Det var som forgjort. Han ventet på Synne Sager med en krans. Men i stedet for bare å bruke denne tiden til å vente, vente i det uvisse, jeg kommer snart, vil jeg heller benytte anledningen til å si noen ord om Jokums foreldre, som også ventet, ventet på sin eneste sønn som hadde sagt at han hadde med seg en pike til middag denne søndagen og nå var han, eller de, allerede et kvarter forsinket. For ventetiden i en fortelling er som den åpne plassen i byen, her kan man stå, eller snarere, sitte stille og likevel bevege seg.

La meg begynne med Lauritz Jokumsen, som formulerte byens legeme slik: Byen er forholdet mellom dens utstrekning i rommet og 58

begivenhetene i dens fortid. Han var av yrke oppmåler. Dette må ikke forveksles med landmåler. For øvrig ble han født i 1922 i Birkerød, rett nord for København, hvor faren først var postbud og kassetømmer som drømte om å få arbeid på Warnemunde i København hvor den store utenlandske posten ble sortert. Senere rykket han opp til postmester i distriktet og slo seg til ro med det. Det lå selvfølgelig lenge i kortene at Lauritz skulle følge i hans fotspor, bokstavelig talt, men ganske tidlig, noen sier at han ikke var mer enn syv år gammel, fattet han interesse for andre merker. Lauritz ble lidenskapelig opptatt av avstander. Og det dreier seg ikke her om geografiske avstander, for eksempel hvor langt det var fra Birkerød til København, eller avstandene mellom gatene på postruten, noe som for øvrig kunne gjort ham til et utmerket postbud, nei, det dreide seg om slike avstander man kan se med det blotte øye, det han senere skulle kalle de nære avstander. Jeg kan nevne: avstanden mellom pultene i klasserommet, avstanden mellom flaggstangen og porten i skolegården, avstanden mellom sengen og vinduet på rommet hans og sist men ikke minst, avstanden mellom vinduet og gavlen på huset ved siden av. Når det var sol kunne Lauritz stå der i time etter time. Hva så han etter? Hva var det som fanget hans interesse? Det skulle senere vise seg: Han var opptatt av lys. For ham var avstand ensbetydende med lys. Foreldrene ble imidlertid bekymret, særlig moren, som til slutt ikke visste sin arme råd. Hun var hjemmeværende tre dager i uken og to dager, tirsdag og lørdag, serverte hun på Hotel Birkerød Kro. Det var for øvrig hun som vekket sønnens andre lidenskap, nemlig Storm P., tegneren, maleren, skuespilleren, humoristen og forfatteren, men først og fremst arkets og øyeblikkets klovn, og hun kunne ikke la være å bebreide seg selv, var det Storm P., og dermed også hun, som var skyld i at han stod ved vinduet, i time etter time, så fortapt og årvåken på samme tid at han virket helt forrykt, og holdt øye med ingenting? Det hadde seg nemlig slik at Storm P. ved flere anledninger opptrådte på Hotel Birkerød, som hurtigtegner, mannen kunne tegne hva som helst og hvem som helst i løpet av et øyeblikk. Publikum trodde knapt sine egne øyne og det var dette som var Storm P.s triumf: De måtte stole på hans blikk. Han så for dem.

I 1930 tok moren også sønnen med til Det Kongelige Teater i Køben59

havn, hvor han i en alder av åtte år overvar sin første, og siste opera, nemlig Benzin av Storm P., som også ble hans første og siste opera, og ikke bare det, forestillingen ble tatt av plakaten etter første kveld, som altså ble den siste. Avisene hadde allerede overskriftene klare: fiasko. Lauritz og moren stod halve natten utenfor skuespillerinngangen og ventet på å få Storm P.s autograf, men til Lauritz’ store skuffelse kom han ikke ut. Hva kunne vel Lauritz vite om Storm P.s enda større skuffelse? Det var for øvrig han som skrev: Humor er når man tross alt ler. Men hvor går grensen mellom sunn interesse og fiks idé? Hvor stor er den avstanden? Det er ikke opp til oss å avgjøre, heller ikke Lauritz, for hans mål var i meter, desimeter, centimeter og millimeter, ikke i overførte betydninger der alt til syvende og sist er gjetninger. Han fulgte også nøye med i det som ble skrevet om arbeidet med Jens Olsens såkalte verdensur, som mange år senere ble utstilt i Københavns rådhus. Det skulle bli et fininnstilt monstrum som kunne vise tiden overalt på jorden på nøyaktig samme tid. Det var nesten ikke til å tro. Verdensuret bestod av tolv selvstendige verk og 14000 deler. Det største tannhjulet ville bruke 25000 år på én omdreining og avviket ble beregnet til 0,1 sekunder per århundre.

Verdensuret måtte trekkes opp én gang i uken. Ville det være noe for Lauritz Jokumsen? Da kunne han bli herre over både tid og rom.

Moren gikk til slutt til doktoren med ham. Doktoren, en medisiner av den gamle skolen, mente hennes bekymring både var anspent og grunnløs. Det fantes da verre sysler å hengi seg til for en ung gutt enn å stå ved et vindu i solskinn mens han drømte om store oppfinnelser. Men det er ikke bare det, klaget moren. Han flytter på pultene i klasserommet. Han skyver sengen bort til den andre veggen. Doktoren tenkte seg lenge om. Kunne det være noen sammenheng mellom disse påtagelighetene? Han så ingen sammenheng og sa i stedet: La oss høre hva Lauritz selv har å si. De så på ham og ventet. Omsider sa Lauritz: Jeg passer på. Hva passet han på? Det hadde Lauritz ennå ikke ord for, bare vage forestillinger fordelt langs solens bevegelser i bakgården. Han kunne sagt: Jeg passer på at skyggene ikke skal komme nærmere. Han sa: 2,01 meter. Dette gjorde ingen klokere. Men doktoren var en nøktern mann som ikke lot seg vippe av pinnen. Han skrev ut en resept, den samme han skrev til alle gutter som han ikke 60

kunne begripe seg på: murerlære. Og slik ble det. Lauritz fikk nøye seg med å bli herre over rom og ikke tid. Han arvet ikke det danske postvesenets røde jakke, til farens skuffelse, men reiste inn til København etter gymnaset og på Nørrebro kjøpte han i stedet mollskinnbukser, blåstripet skjorte, kaskett og tresko med fôret lær over vristen. Senere saget han av det som kalles treskoenes nesehorn, slik at han lettere kunne gå opp de utvendige stigene, de såkalte løpebroene, hvor avstanden, ja, avstanden, mellom trinnene var liten. Så var Lauritz i lære, på Amager og Klampenborg, i Cort Adelers gate og Julianehåbs vei. En eldre svenn lærte ham de første og vanskelige grepene for å få mursteinene til å ligge nøyaktig oppå og ved siden av hverandre. Og i 1939 fikk Lauritz selv sitt svennebrev: Det bevidnes herved at Lauritz Jokumsen, der er født den 4.8. 1922 i Birkerød og som har staaet i Lære fra 31.7. 1936 til 5.3. 1940 ved en den 5.3. 1940 afholdt Prøve i Overensstemmelse med Svendeprøver inden for Murerfaget af Handelsminesteriet i medfør af Bestemmelserne i §14. 3. stk., i Lov om Lærlingeforholdet af 7. Maj 1937 fastsatte Forskrifter har bestaaet Svendeprøven i Murerfaget i København. Prøven bestod i efter forud antagen Tegning at opmure: Em 1 Stens lige Mur (10 1⁄2 Løberlang i Bunden og 20 Skifter Høj) med liggende Fortanding; paa Midten til begge Sider en 1 Sten fremspringende 1 1⁄2 Sten bred Pille. Forsiden mures blank; Bagsiden pudses. København, den 20.3.

1940. Marius Madsen (sign.). Formanden for Svendeprøvekommissionen for Murerfaget.

Men Lauritz ville ha et annet svennebrev også, han ville stå i avstandenes lære. For dette hadde han også lært på byggeplassene: Det var mer skygge enn sol. Han ville det omvendte. Det var dette han hadde begynt å studere ved vinduet hjemme på gutterommet.

Under krigen gikk han derfor på Teknisk Skole og fordypet seg i det som etter hvert skulle kalles sosial geometri. Han avla en glimrende eksamen våren 1945 og nå som krigen endelig var over ble han innkalt til militærtjeneste og stasjonert ved Viborg, på Jylland, i Ingeniørkompaniet. Garnisonen var innkvartert i bygningene til det gamle kurstedet Løkke som ennå luktet av søvn, kamfer og fritid. Her kjøpte han for øvrig en motorsykkel som stod igjen etter engelskmennene, en Royal Enfield, blant soldatene bare kalt Kon61

gelig Enfold, fikk førerbevis, utstedt av Københavns Amts Nordre Birks Politikammer, med rett til å føre motorvogn inntil 2500 kilo, og da han dimitterte to måneder før fullført tjeneste, det var tross alt fred i Europa, kjørte han sporenstreks til Kongens By hvor han hadde fått plass i en kommisjon, sammen med to arkitekter, som skulle gjøre oppmålinger i den gamle arbeiderbebyggelsen i Nyhavn.

Det var ikke en drøm som hadde gått i oppfyllelse. Det var virkeligheten. Slik så Lauritz Jokumsen på den saken. Han målte avstanden mellom gesimsene og vinduene. Han målte gårdsrommenes diagonaler og fasadenes høyde. For i avstandene lå som sagt lyset og i lyset skulle fremtidens boliger ligge, ikke i skygge. Samfunnets moralske og hygieniske tilstand avhenger av boligens standard, status, og ikke minst beliggenheten. Vi tilbringer mesteparten av livet i boligen og hver bolig burde være et slott. Det var Lauritz Jokumsens kongstanke: Hver bolig skal være et slott. I det minste skulle solens lys ha adgang til boligen fra to sider, helst syd og øst. Gikk man langs kaiene i Nyhavn denne våren og så mot himmelen, kunne man se disse tre unge mennene sitte overskrevs på mønet, i spisepausen, med sigaretter og melk, ikke øl, slik murerne pleide. I sine hvite frakker lignet de engler fra fremtiden. Og den ene av dem hadde alltid et målebånd rundt halsen, selv om han kunne lese den minste avstand med det blotte øye. Man sa at han hadde absolutt syn. Men om kveldene, i fritiden, som varte fra klokken nitten til klokken syv neste morgen, drakk de gjerne en kopp øl på Cap Horn, ja, det hendte de drakk både styrbords og babords, som det heter på det lokale språk, alt ettersom etiketten på flasken var rød eller grønn. Og en slik aften, som det ble flere av, var de kanskje ikke unge og frie, endte de hos Tattoo Jack, som holdt åpent om nettene og hadde dette motto: Den der ikke er tatoveret er nøgen. Det var stor enighet om at hvis deres konge, selveste Fredrik 4., kunne tatovere seg, på både overarmer og brystkasse, kunne de også. Ja, det var nærmest deres rett. Levde de ikke i et demokrati? Var de ikke likemenn? Morgenen etter var ikke den gode Lauritz like høy i hatten. Han hadde brukt en månedslønn på den tatoveringen. Og siden viste han seg aldri helt naken, bortsett fra for sin kommende hustru. Jokum visste ikke hva denne tatoveringen bestod av. Han hadde aldri sett sin far uten klær, måtte 62

Gud forby. Han hadde aldri sett sin far i bar overkropp heller. Det er sant. Han beholdt alltid en trøye eller skjorte på, selv når han satt ute på den lille verandaen og nøt lyset, uansett hvor varmt det var i været. Hva sier dette om forholdet mellom far og sønn? Det sier ikke mer enn det som var regelen og ikke unntaket i denne epoken.

Det sier noe om en viss avstand, som jo også var farens fag, mellom far og sønn, ikke en fiendtlig eller avvisende, men innforstått, ofte klargjørende avstand, i motsetning til det forvirrende kameratskapets intimitet. Avstanden var god takt og tone. La det derfor være sagt, hvis noen skulle tro noe annet, at Jokum og faren hadde et utmerket forhold, sannsynligvis bedre enn de fleste fedre og sønner i denne epoken. Det var intet agg mellom dem, heller ingen grunnleggende misforståelser. Det var bare denne tatoveringen. Men uansett, den siste arbeidsdagen, i juni 1946, i det siste mørke og lysskye gårdsrommet, en stille dag med mildt regn over Nyhavn, fikk imidlertid Lauritz Jokumsen øye på en dame i kjelleren ved siden av dueslaget. Han kunne så vidt se henne gjennom det lave, smale vinduet, og han måtte se nærmere etter. Han la kinnet mot bakken og kunne se at det var en ung dame som i dette øyeblikk virket så uforholdsmessig gammel og trett. Det lyse håret var bundet i en knute i nakken og en spenne holdt den høye pannen fri. Hun var kledd i et langt, sort skjørt og en hvit jakke. Hun satt på en krakk ved en vaskekum og gråt. Men det var hendene som Lauritz festet seg ved, ikke tårene, hendene som lå i fanget, og det var disse han med det samme forelsket seg i, for et sted må forelskelsen også begynne. Og her begynte den, i fingrene, og særlig den høyre pekefingeren, hvor hun hadde et fingerbøl som skinte som en liten krone, den begynte i neglene og knokene, i huden over håndryggen hvor blodårene og senene var synlige, i de stramme, faste håndflatene, i ulnar og radialsiden, i de presise linjene som krysset hverandre som lysende gater i hendenes by, linea mentalis, linea cephalica og ikke minst den gaten hvor Lauritz gjerne skulle fulgt henne helt hjem, linea vitalis.

Jokum hadde få minner fra de sjeldne besøkene i Birkerød, helst om sommeren, bare en rød postjakke og en Royal Enfield som stod i et skur bak det lave huset som faren vokste opp i. Det er jeg som deler disse minnene med ham. Det hendte han fikk sitte på motor63

sykkelen. Han holdt i styret og forestilte seg at verden for forbi. Han forestilte seg at han la verden bak seg og ingenting kunne være bedre.

Hvem som skulle sitte i sidevognen kunne han imidlertid ennå ikke se for seg.

Men det er hendene til Jokums mor jeg ville nevne: de var beundret, om ikke av sin samtid, jeg tenker her på den måten samfunnet verdsatte disse hendene, så av de menneskene som lærte dem å kjenne. Det vil si hennes nærmeste. Så la meg ta dette i tur og orden: Hun vasket ikke bare Jokums klær, hun kjøpte dem også inn. Dette gjorde hun ikke for å umyndiggjøre sønnen, eller fordi hun ikke ville innse at han for lengst var blitt voksen, hadde stemmerett og kunne kjøre bil, nei tvert om, hun gjorde det av ren barmhjertighet, for å beskytte ham mot ekspeditørenes ublu blikk, den innestengte, men fullt synlige latteren, den nedlatende og oppgitte tonen når de sa, eller sukket: Vi fører dessverre ikke Deres størrelse. I almanakken for 1973 kan man for eksempel på den siste siden, for personlige notater, lese denne innkjøpslisten, som kanskje kan gi en anelse om tidens, i alle fall familien Jokumsens økonomiske raison: 11/1: Skjorter og trøyer 26/4: Bukse: 5/5: Jakke og bukse: 6/6: Bukse: 26/6: To sommergensere: Strømper: 20/8: Strømper: 25/8: Vest: 21/9: Genser og skjorte: 2/11: Sko og støvler: 30/11: Garn: 6/12: Garn:

39,40 98,– 317,– 60,– 55,– 3,50 6,– 19,– 99,– 341,– 30,– 20,–

SUM JOKUMS TØY:

1087,90

Men først og fremst var Alfhild Jokumsen, født Sand, sin sønns skredder. Hun la ned, hun la inn og hun skjøtet. Sømmene var 64

usynlige for det blotte øye. Hånden kan som kjent betraktes i fire grunnformer: den elementære, den sensible, den motoriske og den sjelelige. Eller sagt på en enklere måte, i kroppsarbeidets og åndsarbeidets hånd. Man kan derfor si at Alfhild Jokumsen forente alle disse størrelsene, for inneholder ikke selve ordet hånd også ånd ? Det er en mening i språket. Det er en sammenheng vi bør lytte nærmere til. Alfhild var håndarbeideren som kunne løfte nødvendighetens ofte bitre slit opp til lekens trinn, der kunsten også, i gode stunder, hører hjemme. På sine eldre dager, det vil si etter at Jokum, deres eneste sønn, hadde fløyet fra redet, løftet hun dette håndverket enda høyere enn kunst, nemlig til moral, hun begynte altså med veldedighet. Hun ble født på Rikshospitalet i februar 1925, vokste opp på Fagerborg, Oslo, hennes far var bankkasserer i Kreditkassen på Solli plass og moren satt for det meste på kjøkkenet med dårlige hofter etter alle trappene hun hadde gått i, både med og uten kleskurv, tyngst selvfølgelig når hun gikk opp, fra vaskekjelleren til tørkeloftet og klærne ennå var våte, hun måtte tåle vannets tyngde, hun måtte betale renhetens pris. Ingen gikk mer i trapper enn mødrene på denne tiden og de gikk for det meste opp. Når det regnet gråt hun av smerte. I torden og lyn, nei, allerede før det kom, spredte disse smertene seg ut i armene og ned i føttene og hun var besvimelsen nær. Hun var et barometer som sjelden meldte sol. Alfhild hadde imidlertid sterke armer og var snart, til hjelp, det som i våre dager blir kalt å avlaste, men det var altså med de ytterste delene av disse armene, hendene, hun skulle gjøre seg bemerket. Og hvis øyet er sjelens speil, så er hånden, så fremt den er i de rette hender, både kroppens og drømmens redskap. Da hun var fem år gammel kunne Alfhild tre i blinde. På sin seksårsdag fikk hun et fingerbøl i presang, ennå for stort for de små fingrene. Du kan vokse i det, sa moren. Da hun fylte syv var hun en kløpper i korssting, i en alder av åtte broderte hun hjem kjære hjem og alfabetet utenat i små og store bokstaver. Og før hun ble ni mestret hun morens Singer Featherbird slik en sjåfør styrer sin Bugatti Grand Prix, selv om hun knapt nådde ned til pedalene og fotskammelen. Naboer kom på besøk for å se henne fare av gårde langs sømmenes autobaner. Hun var allerede en kløpper med kanteapparatet, vatteringslinjalen og kappsømfol65

deren. Hun lappet knickersene før snøen falt. Hun festet possementet til gardinene når julen nærmet seg. Hun strammet inn fôret i farens hatt da hodet hans krympet under bankkrisen i De Forente Stater. Nupereller og makramé var ingen sak for henne. Hun broderte monogrammer på lommetørklærne og serviettene og hun slynget tverrtrådene rundt lengdetrådene i de fineste kniplinger. Er det nødvendig å si at hun fikk øverste karakter i håndarbeid på middelskolen og i gymnaset? Det er ikke nødvendig. Det er også unødvendig å si at hun foruten å tjene sine foreldre, da særlig sin mor, i like stor grad tjente sitt land, særlig i krigsårene, ved å holde klærne ved like, ved å lappe og reparere, ved å sørge for at vi tross alt gikk godt kledd.

En slik innsats må på ingen måte underkjennes eller stilles i skyggen av mer dramatiske begivenheter, så som sabotasjer og likvidasjoner, noe den dessverre blir, fordi vi blendes av det øyeblikkelige heltemot og overser ofte den langsomme og alminnelige plikt. Alfhild tok sin avgangseksamen i krigens siste år, i mai 1945. Hvilken russefeiring!

Fra kriseruss til jubelruss! Tre dager etter den tyske kapitulasjonen døde imidlertid moren, hun døde på kjøkkenet, mellom vasken og tørkesnoren. Så kortvarig ble den gleden. Hun fikk ingen medalje.

Og faren, enkemannen, den bekymrede kasserer, visste ikke sin arme råd, alene med en datter, men etter å ha forhørt seg hos noen overordnede i banken fant han en løsning: en ledig post som au pair hos en forbindelse i København. Hovedkassereren kunne gå god for ham. Han ville visst bli kvitt meg, sa Alfhild senere og lo. La meg her for ordens skyld tilføye at faren døde på Vor Frues Hospital i 1972, etter et hjerneslag som først tok fra ham talens bruk, så tankens. Da han skulle undertegne en fullmakt, som ga Alfhild rett til å disponere hans beskjedne midler, satt han lenge på sengekanten med pennen i hånden, målløs og innadvendt. Han, som i mer enn 40 år hadde signert regnskap og bankbøker, hadde glemt sitt navn, sitt trekk. Hånden stod stille over arket, det meste i ham stod stille, virket det som, øynene, den skjeve munnen, den stramme pannen, så var det som om han løsnet, han var en knute som løsnet, et vindu som endelig ble åpnet, og han skrev uten å nøle, uten å skjelve, men det var et annet navn, det stod Lurst. Alle bøyde seg over fullmakten. Hvem er Lurst?

Ingen kjente Lurst. De ga ham et nytt ark. Det samme skjedde, lang 66

betenkningtid, nei, ikke betenkning, bare ventetid, tvil, uro, nesten sorg i blikket, sorg som nærmet seg sinne, så lettelse, et smil på skrå i ansiktet, og hånden som gled fint langs arket: Lurst! Hvor var jeg? Jo, Alfhild Sand lo ikke den gangen, etter krigen og før alt, da hun i begynnelsen av september reiste med danskebåten, klasse to, til København, til denne forbindelsen, som var en meget velstående grosserer i en villa på Strandvejen. Men uansett hvor mange som hadde gått god for denne mannen, hjalp det ikke. Han var ikke god.

Og hustruen var ikke bedre. Alfhild måtte bo i et kott på loftet og kun bruke toalettet i portnerboligen. Aldri var dukene pent nok strøket.

Aldri var vinduene eller sølvtøyet godt nok pusset. Aldri var skjortene riktig stivet. Aldri var knappene ordentlig festet. Aldri var noe nok. De var slavedrivere og slavedrivere blir aldri fornøyde. Det ligger i denne driftens natur. Au pair betyr på like fot, men Alfhild var ikke det, det skal gudene vite, hun var under deres føtter og dette barnløse og bitre ekteparet, som knapt trengte noen au pair, likte å ha henne der, de fant en særlig glede i å kue henne, som er de misfornøydes eneste glede. Alfhild mukket likevel ikke, skrev hjem til faren at hun hadde det fint og siden gråt hun seg i søvn hver natt.

Hun hadde bare fri søndag formiddag, mellom frokosten og middagen. Da gikk hun på Strøget og drømte seg bort i de stengte butikkenes utstillingsvinduer, særlig utenfor Magasin du Nord. Men ikke nok med dette. Hun måtte også vaske hos to ansatte i grossererens stormagasin, som bodde i Nyhavn. Tre dager i uken syklet hun dit og gjorde rent i disse ekspedientenes rottereir, for maken til griseri. De stod sannsynligvis bak herreavdelingens simpleste disk alle tre, eller solgte spiritus, om de i det hele tatt stod noe sted. Alfhild møtte en av dem i den bratte, smale trappen en ettermiddag og han var ikke bedre enn at han prøvde seg. Han kom ikke langt. Han kom seg i stedet på hodet ut. Hun hadde som sagt kraftige armer. Og hva var det moren en gang hadde sagt, hvor hun hadde det fra visste ingen: Fingerbølet er kvinnens slåsshanske. Og nå satt Alfhild Sand, knapt tyve år gammel, på krakken i denne kalde vaskekjelleren og gråt, men hun gråt seg ikke i søvn, hun gråt fordi hun tenkte at morens smerte var i ferd med å bli hennes. Den var i hoftene, albuene og ryggen, i skuldrene, knærne og fingrene, ja, fingrene var hovnet opp, hun fikk 67

ikke av seg fingerbølet, det satt fast. Smerten var som bittert vann som snart fylte hele kroppen. Da hørte hun en lyd, noen som banket på vinduet, det trange vinduet helt oppunder taket. Hun løftet blikket langsomt og så et ansikt på skakke, et rundt ansikt med runde briller og et like rundt smil og hun kunne tross alt ikke la være å le. Nei, du, Alfhild, du kunne tross alt ikke la være å le, pleide Lauritz å si og det var ganske ofte. De ble forresten aldri enige om det var han som kom ned til henne eller hun som gikk opp til ham. De kalte hverandre for Alen og Bøll. Men én sak var de skjønt enige om, i hvert fall Lauritz: at han en dag skulle ta grossereren fatt og si ham et par sannhetens ord.

I drømmene kan vi se gjennom vegger og over hav, vi kan hilse på de døde og møte dem som ennå ikke er født. I drømmene er vi herrer over tid og rom. Men når vi åpner øynene blir vi trangsynte og blendet. Jokum hadde sovnet så lang han var på benken og våknet like lang og rett foran ham stod Synne Sager. Så vidt han kunne se i motlyset hadde hun på seg en mørkerød kjole som rakk henne til knærne og som var strammet inn i livet av et bredt belte og en gullspenne som Jokum, slik han satt, sammensunket og ør, kunne speile seg i, og det var denne spennen som først blendet ham. På føttene hadde hun hvite, høyhælte sko og en spenne løftet håret bakover fra pannen der ennå ikke en eneste rynke var synlig. Hvor lenge hadde hun stått der mens han bare sov?

– Du behøvde ikke pynte deg, sa Jokum.

Han angret med det samme. Hva var det for en uttalelse? Kanskje hun hadde gjort det for hans skyld? Er ikke det noe av det mest forsmedelige man kan si? At noen som har gjort seg flid med noe ikke hadde trengt å gjøre det? Og helt pyntet var hun ikke heller. Hun bar nemlig på en romslig bag, i grått lerret, som ikke stod helt i stil med resten. Det var en såkalt fiskeveske som på slutten av sekstitallet ble populær blant unge mennesker som ville skjule sin bakgrunn, særlig den borgerlige, med et tilsynelatende ustelt og tilfeldig ytre, som kunne ta timer å få ordentlig i stand, men som uansett kastet skam over enhver trofast mor og satte angstbiterske og pliktoppfyllende fedre i forlegenhet, noe som i og for seg var meningen. Hadde Synne også gått med en slik fiskeveske i for eksempel 1969, eller lå hun bare 68

noe etter? Jokum håpet i grunnen det, at hun lå etter, for da kunne han lettere ta henne igjen.

– Jeg kom så snart jeg kunne, sa hun. Dessuten har jeg ikke pyntet meg.

– Nei, jeg mener, du er fin. Veldig fin.

– Og du? Vært på tur?

– På tur? Nei, jeg har …

– Skittentøy i sekken. Tror du ikke jeg vet det? Hver søndag.

Jokum reiste seg og kastet en skygge som rakk ned til Frognerkilen. Klokken var allerede ti på fem og de var snart en time forsinket.

– Jo, du kan så si.

– Du utnytter moren din.

– Hun sier hun gjør det med glede. Vasker tøyet mitt.

– Det sier alle mødre. Og alle mødre lyver.

– Ikke min.

– Det sier alle sønner.

– Ikke jeg.

– Det sier også alle sønner.

– Ikke jeg.

Synne lo og Jokum dukket seg. Hun var to år eldre enn ham og han to år yngre enn henne og to år i denne alderen er et hav av tid. Hun var likevel uoppnåelig, uinnhentelig, det var ordet Jokum tenkte, hun er uinnhentelig, mens han senket blikket samtidig som Synne pekte på kransen.

– Er det begravelse du har bedt meg i? Da må jeg i hvert fall tilbake og skifte.

– Nei, bare middag. En mann ga den til meg.

– Pleier du å få sånne ting?

– Det hender.

– Nå er jeg forresten sulten, Jokum.

De gikk over til Observatorie terrasse 7 b hvor Jokums foreldre flyttet inn i 1956, etter å ha bodd i et trangt, mørkt kott i Bidenkaps gate siden de giftet seg i 1948. Hvilken reise for den lille og beskjedne familien! Fra et smug oppkalt etter en stadsfysikus til selve observatoriet, fra rennesteinen til stjernehimmelen. Det var som å komme 69

til et slott, slik faren en gang hadde sett for seg boligene: 97 kvadratmeter i en moderne leiegård fra 1934, tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, med fasader i rød teglstein. Balkong, med brystning i skinnende trådglass, fulgte også med og på den balkongen tilbrakte Jokum det meste av sin oppvekst. Nå håpet han bare at moren ikke hadde dekket på der ute; det var hun troendes til. Men i trappen, mens han gikk bak Synne, fikk han andre ting å tenke på. Han kunne nemlig ikke la være å legge merke til at Synnes skulderveske, hva skal man si, at den strittet imot, skuldervesken hennes stritter imot, tenkte Jokum. Han var fullstendig klar over at en mann ikke skal spørre en kvinne om hva hun har i vesken sin, men dette var tross alt en gammel fiskeveske, og gjaldt dette forbudet for gamle fiskevesker også? Jokum tok uansett sjansen.

– Hva har du i vesken? spurte han.

– Hubert.

– Hamsteren?

– Ja. Hamsteren Hubert. Gjør det noe?

– Nei, egentlig ikke.

– Jeg turte ikke la ham bli igjen alene. Hvis de snushanene skulle komme tilbake.

– Hvilke snushaner?

– De du fortalte om i går, vel. Eller var det bare tull?

– Nei, det er sant. Helt sant. Kanskje de var fra Rød Front?

Synne lo og tok et bedre grep rundt vesken, så den ikke skulle stikke av.

– Rød Front? Hva skulle de på hybelen din?

– Sanke stemmer, kanskje.

– Da har de i hvert fall mistet min stemme.

Jokums tur til å le: – Din? Du stemmer vel ikke Rød Front?

– Hvorfor ikke det?

– Nei, hvorfor ikke? Trodde ikke kommunister studerte kunsthistorie.

Synne lo igjen, men ikke like høyt denne gangen, for hun stanset på den neste avsatsen og pekte på ham med den ledige hånden.

– Vet du hva, Jokum. Jeg tror du har fordommer.

70