Kaja Kvernbakken
Lukta av klor
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62119-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Adrian Ciorba/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Svømmeøktene til Mina i del IV er lånt fra Norges Svømmeforbund og deres kampanje svomlangt.no. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
i
Badehetta har klistra seg til seg selv. Jeg har glemt potetmel. Tør ikke dra den fra hverandre i tilfelle den revner. Holder den bare under strålene. Vannet i dusjen er kaldt. Dråpene trommer mot silikonen, løsner hetta og sakte fylles den med vann. Jeg kveiler håret opp på toppen av hodet, legger hetta bak i nakken og trekker den ut, over håret og ned i panna. Lirker de siste hårstråene på plass. Da jeg åpner døra ut til gangen suges lufta inn som i et kjøleskap. Kaster seg over kroppen. Får huden til å knoppe seg. Jeg forsøker å slappe av, beherske meg. Det hjelper for ikke å fryse. Gangen er mørk. Flisene ruglete under føttene. Jeg går så fort jeg kan, opp trappa, inn døra. Hallen er lys og varm. Vannet flatt foruten noen små krusninger fra dysene på bunnen. Jeg trekker pusten. De neste åtte ukene har jeg bassenget nesten helt for meg selv. Får ikke svømme mot Fred. Slipper å svømme mot noen andre. Jeg står på kanten og varmer opp. Svinger armene rundt i store sirkler. Forsøker å la bevegelsen komme fra skuldrene, holde kroppen i ro. Kjenner hvordan det knaker i led7
dene. Først høyre arm, forover, bakover. Så den venstre. Og til slutt begge to, hver sin vei. Jeg glir ned i banen nærmest veggen, legger meg over i vannet, kjenner at det bærer meg. Strekker armene ut, og alt blir klart rundt meg. Vannet lyser opp bunnen og taket og veggene. Jeg tenker ikke. Vet at jeg burde tenke. Sparke fra hofta. Slappe hender over vann. La tyngdekraften trekke dem ned igjen. Spare energi. I stedet kjenner jeg bare strømmen som glir over ansiktet. De harde flisene mot fotsålene når jeg vender. Vannet som hekter seg fast i hendene mine og lar seg presse bakover. Musklene mellom skulderbladene som trekker seg sammen, strekker seg ut. Ligger bare med ansiktet rett under overflata og pløyer meg frem. Hører lyden av min egen pust, boblene som slår hardt mot ørene under vann, surklinga og ekkoet over vann. Etter fire hundre meter er musklene blitt varme, pulsen jevn. Etter fire hundre meter kan jeg fortsette for alltid.
Det er pappa som lærte meg å svømme. Pappa som lærte meg å crawle. Hodet under vann og den ene hånda foran den andre. Allerede seks uker gammel tok han meg med på babysvømming. Han har sagt at jeg ikke kan huske det, men jeg gjør det. Husker at han blåste meg i ansiktet for at jeg skulle lukke svelget. Husker hvordan han dukket meg under og ga meg fart under overflata, slapp meg og lot meg gli opp. Instruktørens hender som tok imot meg og sendte meg tilbake. Husker det myke, blå lyset fra vannet som lyste opp ansiktene og hele hallen. Husker senere, hvordan pappa kasta meg over vannflata. Husker hvordan kroppen landa og sank, men alltid visste hva som var opp. Husker hvordan jeg lærte at en myk kropp flyter bedre enn en spent en. Husker saltokonkurranser hvor vi talte hvem som klarte å rulle flest ganger fremlengs eller baklengs før vi gikk tomme for luft eller sank ned på bunnen.
Jordas overflate består av 71 prosent vann, men det er kun 1,27 promille av jordas totale volum. Det største havdypet er i Challengerdypet i Marianergropen. 11 034 meter under havoverflata. Det har vært folk helt der nede, i bunnen av Marianergropen. Det dypeste pappa har vært på, er 164 meter. Gjennomsnittsdybden i Nordsjøen er på 94. På det dypeste er det cirka 400, men i den sørlige delen er det så grunt som 50. Under forrige istid var den delen av Nordsjøen over vann. Doggerland kalles det. Eller Nordsjøfastlandet. Da isen trakk seg tilbake, økte vannstanden. Det norske fastlandet hevet seg, og Doggerland sank. For rundt 8 000 år siden forsvant det helt i havet. I dag hender det at trålere får med seg menneskeskapte redskaper, eller bein fra landlevende dyr, som har ligget der nede siden den gang.
Jeg bestemmer meg for å ta en siste økt før jeg går hjem. Det blir ikke mørkt. Fjellene for høye til at vi får midnattssol, men himmelen så lyseblå at vi like gjerne kunne hatt det. Jeg sparker fra i kanten, ligger med ansiktet ned i vannet og strekker armer og bein i motsatt retning, bort fra kjernen. Strammer musklene på baksiden av kroppen for å gjøre meg så rak som mulig, helt i flukt med overflata. Trekker armene til siden, fortsatt strake, til de danner en likesidet trekant. Så trekker jeg dem raskt bakover, innover mot brystkassa, kjenner overkroppen løfte seg opp og ut av vannet, trekker pusten, før jeg fører hendene fremover igjen, og stuper etter dem tilbake til utgangsposisjonen. Samtidig med at jeg samler hendene under brystkassa, bøyer jeg hofter og knær, vrir føttene utover og trekker beina opp under kroppen. Så fører jeg dem også utover, bort fra kroppen og hverandre, og idet jeg stuper etter hendene mine, strekker jeg beina raskt bakover og mot hverandre, skyter frem. Så glir jeg. Glir til jeg vil få mer fart av et nytt tak og et nytt spark enn jeg vil miste. 11
Brystsvømming er den treigeste av svømmeartene. Det er den svømmearten Fred liker best. I brystsvømming er det kun lov med ett beinspark for hvert armtak. Etter start og etter hver vending kan svømmeren ta ett armtak mens de er helt under vann og føre armene helt bak til beina. Etter start og etter hver vending kan svømmeren sparke ett butterflyspark før første brystbeinspark. Fra begynnelsen av første brysttak etter start og etter hver vending, skal kroppen være plassert på magen. Det er ikke tillatt å snu seg over på ryggen, bortsett fra etter at man har tatt i kanten ved vending. Det er tillatt å vende hvordan man selv ønsker, så lenge man ligger på magen når man forlater kanten. En syklus i brystsvømming er ett armtak etterfulgt av ett beinspark. Svømmeren må puste inn en gang per armtak. Hvert armtak skal være synkront, med armene på samme horisontale plan, uten vekselvis bevegelse. Hendene skal føres fremover samla fra brystet, under eller over vann. Albuene må være under vann bortsett fra det siste armtaket før vending, under vending og det siste armtaket før mål. Hendene skal føres bakover langs eller under overflata. Hendene kan ikke føres bak hoftene, bortsett fra for det første taket etter hver vending. I løpet av hver syklus må en del av svømmerens hode bryte vannoverflata. 12
Hodet må bryte vannoverflata før hendene trekkes innover fra den videste posisjonen i det andre taket etter start og hver vending. Hvert beinspark skal være synkront, med beina i samme horisontale plan, uten vekselvis bevegelse. Føttene må være vendt utover i den fartsgivende delen av beinsparket. Det er lov å bryte vannflata med føttene med mindre det etterfølges av et nedadgående butterflyspark. Ved hver vending og ved målgang skal svømmeren ta i kanten med begge hendene samtidig, over, i eller under vannflata. Hendene skal være atskilte. Den siste syklusen før vending eller målgang kan være bare armtak, uten påfølgende beinspark. Hodet kan være under vann for det siste armtaket før vending eller målgang, så lenge det bryter overflata før innslaget. Brystsvømming er den av svømmeartene med flest regler.
Da jeg ble født, jobba pappa som metningsdykker i Nordsjøen. I uker i strekk bodde han i et trykkammer ombord på en dykkerbåt og pustet gassblandinger fulle av helium. I kontrollrommet satt de med en stemmeforvrenger, så de skulle forstå hva han sa. Pappa har sagt at hvis de hadde sluppet ut trykket for fort, kunne de ha drept ham i løpet av sekunder. Gassen i blodet hans ville ha sprengt årene. Det skjedde med flere av kollegaene hans. De døde før de rakk å skjønne hva som skjedde. Da jeg begynte i barnehagen, jobba han på Froskemannsskolen. En gang det var planleggingsdag, fikk jeg være med ham ned dit. Jeg husker dykkertanken nede på basen. Det hvite tårnet nede ved sjøen. Den varme, søte lukta av klor. De oransje trykkamrene øverst i tårnet hvor de kunne redde kursdeltakere med lungesprengning. Vannet i tanken var varmt som i et badekar. Pappa løfta meg oppi så jeg fikk flyte rundt i toppen av det sirkelrunde røret, med tyve meter opplyst vann ned til bunnen. 14
Han ga meg en blank plastboks til å holde nedi vannet så jeg kunne se klart. Fra en luke i bunnen sendte de opp rekrutter langs en løpestreng midt i tanken. De brøt overflata som raketter i oransje overlevelsesdrakter. Pappa dykka ned til en hule midt i tanken. Mellom hver oppskytning svømte han ut til løpestrengen. Han hadde ikke overlevelsesdrakt, bare en liten, svart speedo. Han hoppet rundt strengen som en frosk mens han blåste bobler. Boblene vokste seg større og større desto nærmere overflata de kom. Da de bulte opp i vannflata, var de store som basketballer, før de sprakk og var borte. En av kollegaene til pappa dyttet meg ut i midten av tanken hver gang en rekrutt nådde overflata, sånn at jeg fikk et boblebad av alle de ørsmå luftboblene som fulgte etter dem fra bunnen. Mye mindre enn boblene pappa blåste. De må ha vært små som knappenålshoder, eller mindre, da de ble sluppet løs på bunnen. Boblene rant oppover kroppen min. Som om jeg fløt rundt i et lunkent glass med brus. – Der har du en skikkelig hjerteknuser, sa kollegaen til pappa da han kom opp. Pappa løfta meg ut av vannet og tørka meg.