__MAIN_TEXT__

Page 1


Tor Bomann-Larsen

Livlegen


© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo, 1999 © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56442-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Heritage Images / Contributor – Paul Fearn / Alamy Stock Photo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Hilde


Forord

Kommandant Jurovskij fant keiserens pulsåre og konstaterte at døden var inntruffet. Klokken var passert halv to, natt til den 17. juli, 1918 (den 4. juli etter gammel russisk tidsregning). Det hadde vært enkelt å skyte, men vanskelig å drepe. Russlands siste keiser, Nikolaj II, sammen med sin familie og ytterligere fire personer, var en halv time tidligere blitt ført ned i Ipatjev-husets kjeller, i Jekaterinburg like øst for Uralfjellene. De ble ledet inn i et nakent rom på 4 ganger 4,5 meter med et ovalt gittervindu og hvelvet tak. Det ble hentet en stol til keiseren, en til keiserinnen og en til tronfølgeren, de øvrige fordelte seg bak dem med ryggen mot veggen, som på et gruppefotografi. Utenfor startet motoren på en lastebil. Kommandanten åpnet en dør, og inn trådte en avdeling gardister med våpnene diskret på ryggen. Jurovskij leste opp en erklæring fra Ural-sovjetets eksekutivkomité som ganske kort kunngjorde, at øyeblikket var kommet da de tilstedeværende ville bli skutt. Keiseren spurte: – Hva? Keiserinnen gjorde korsets tegn. Det ble skutt, et tordenvær fylte rommet til magasinene var tømt, men skrikene fortsatte. Senere da kroppene ble avkledd, viste det seg at keiserens døtre bar spesialsydde korsetter, fôret med edelstener, så tett at kulene prellet av og selv bajonettene hadde vanskelig for å trenge igjennom. Rundt seks av ofrenes hals fant gardistene medaljongen med portrettet av en mann de 7


alle dro kjensel på, Gregorij Rasputin. Hverken edelstenene eller medaljongen kunne redde deres liv, bare forlenge deres lidelser. 20 minutter etter at de første skuddene ble avfyrt, lå 11 døde kropper under presenningen på lasteplanet. De hadde tilhørt keiser Nikolaj, hans hustru Alexandra, den knapt 14 år gamle tronfølgeren og hans fire eldre søstre, en kvinnelig og to mannlige tjenere. Det ellevte offer var keiserens livlege, doktor Botkin. Jevgenij Sergejevitsj Botkin ble født i 1865, som tredje sønn av professor Sergej Petrovitsj Botkin (1832–1889). Faren sto i tjeneste både som Alexander IIs og Alexander III’s livlege. Sønnen Jevgenij fikk sin utdannelse i St. Petersburg og ved universiteter i Berlin og Heidelberg. Etter å ha vært overlege ved et sykehus i St. Petersburg og ha deltatt i Røde Kors’ sanitetsoperasjoner under krigen mot Japan, ble han i 1908 utnevnt til Nikolaj IFs livlege med generals rang. Han opprettholdt sitt engasjement utenfor hoffet, blant annet som foreleser ved det medisinske akademi. Jevgenij Botkin fikk fire barn med sin hustru Olga: Dimitrij (Mima), Jurij, Tatjana og Gleb, født i årene 1894 til 1900. Ekteskapet gikk i oppløsning to år etter at legen trådte i keiserfamiliens tjeneste. Begge de yngste barna har, etter at de flyktet fra Russland, utgitt sine erindringer. Doktor Botkin fraba seg enhver befatning med hoffets store yndling, mirakelmannen Gregorij Rasputin (1869 –1916), noe som bragte ham i et visst motsetningsforhold til keiserinne Alexandra. I et brev til keiseren, datert den 30. august 1915, skriver hun: «Botkin har jeg fortalt en mengde, for å gjøre tingene klare for ham, da han ikke alltid er slik som jeg kunne ønske –» Alexandra Fjodorovna var født som prinsesse av Hessen, men vokste opp, etter morens tidlige død, hos bestemoren, dronning Victoria av England. Hun kom til Russland i 1894, 22 år gammel, hvor hun antok den ortodokse tro og inngikk ekteskap med landets unge hersker, Nikolaj II. 8


Sammen fikk keiserparet fem barn som vokste opp i Alexanderpalasset i «keiserlandsbyen» Tsarskoje Selo nær St. Petersburg. Utenfor palassets parkanlegg residerte livlegen med sin familie. «Siden hoffpliktene beslagla det meste av dagene, var han tvunget til å gjøre sitt personlige arbeid om natten,» skriver Gleb Botkin om sin far, «han gikk aldri til sengs før klokken fire eller fem om morgenen, for å stå opp igjen klokken åtte.» Livlegen opprettholdt sine nattlige vaner også etter deportasjonen til Jekaterinburg. I sine erindringer har datteren gjengitt et brev hun mottok fra keiserens datter, storfyrstinne Olga: «Deres far tilbringer en del av sine netter med å skrive. En gang skal han sogar ha sovnet i badekaret!» Mordene på Nikolaj II og hans nærmeste inngikk i en serie tåkelagte aksjoner, styrt fra bolsjevikregimet i Moskva, hvor medlemmer av keiserhuset ble avrettet uten lov og dom. Romanovdynastiet hadde i 1913 feiret sitt 300 årsjubileum som Russlands regjerende fyrstehus. De siste herskerne (etter Katarina den store) var: Paul I (1796–1801) Alexander I (1801–1825) Nikolaj I (1825–1855) Alexander II (1855–1881) Alexander III (1881–1894) Nikolaj II (1894–1917) Massakren i Jekaterinburg satte ikke bare sluttstrek for et gammelt regime, hvelvingen i Ipatjevs kjeller skulle vise seg å danne portal for en ny tids politiske løsninger. De viktigste kilder som belyser dynastiets utgang, er tsarens og tsarinaens egne brev og dagbøker. Flere i deres omgivelser har også skrevet sine erindringer, blant andre: storfyrst Alexander Michailovitsj, storfyrstinne Maria Pavlovna, fyrst Roman Romanov, fyrst Felix Jusupov, tutorene Pierre Gilliard og Sidney Gibbs, hoffdamene Anna Vyrubova og baronesse Sophie Buxhoeveden, hoffmarskalken, grev Paul Benckendorff og lederen av livgarden, grev 9


Alexander Grabbe. Dessuten ble det utgitt beskrivelser av ministeren Alexander Kerenskij, ambassadøren Maurice Paléologue, dikteren Alexander Blok, journalisten Robert Wilton og fyrstinne Cathrine Radzivill. I de senere år og ganske særlig etter at arkivene ble åpnet i Russland, er det publisert en lang rekke historiebøker, biografier og dokumentsamlinger som belyser tsardømmets fall, produsert av såvel russiske som vestlige forfattere og historikere. Doktor Botkins dagbok er aldri blitt funnet.


april 1918


Jekaterinburg, 17. april – Vis oss den blodige! Det var umulig ikke å høre ordene. Hans Majestet hadde tatt frem etuiet og tent en sigarett, med rolige bevegelser, som om ropene utenfra ikke vedkom ham. Tsarinaen satt urørlig med sammenknepet munn. Storfyrstinne Marias gråblå øyne sto vidåpne. Bare fyrst Dolgorukov hadde nærværelse til å bryte den indre stillheten: – Hvorfor er vi blitt stående i Jekaterinburg? – Hvordan vet de at det er oss? kom det fra tsarinaen, – gardinene er jo for. Jeg fikk et akutt behov for frisk luft, reiste meg og kikket ut. I enden av vognen var døren åpen. Uten å avgi forklaring forlot jeg den keiserlige kupé og buktet meg mellom vaktene frem til utgangen. Ropene ble enda tydeligere. På plattformen mot neste vogn var det postert et maskingevær. En underoffiser gjorde tegn til at jeg ikke måtte vise meg i døren. Et skråblikk ga likevel et bilde av situasjonen. Det lå to åpne jernbanespor mellom oss og perrongen hvor det hadde samlet seg en stor og opphisset folkemengde. Den ble holdt tilbake av en rekke gardister, som hørte til vår besetning. Massen blokkerte ikke bare adgangen til stasjonsbygningen, den kunne hvert øyeblikk presse bort vaktene og velte ut over perrongkanten, for å storme mot toget. Hverken synet av maskingeværpostene eller av kommandanten lot til å stagge gemyttene. Med ett skar en skingrende fløyte gjennom luften. Alle dreide oppmerksomheten til siden, hvor et godstog kom dampende inn mellom oss og perrongen. Mengden lot seg 13


instinktivt presse tilbake. Raden av godsvogner stanset og ble stående som en mur mellom oss og perrongen. Jeg bega meg hurtig tilbake til kupeen. Idet jeg åpnet døren gjorde vognen et rykk og vårt eget tog, som hele tiden hadde holdt dampen oppe, begynte å bevege seg. Samtidig økte trengselen i korridoren da gardistene gjennomførte en lynrask retrett. Først nå forsto jeg at det ikke dreide seg om et godstog som tilfeldig var ankommet gruvebyen Jekaterinburg i det rette øyeblikk, men om en taktisk manøver satt i scene på ordre fra kommandant Jakovlev. – Det var på nippet, glapp det ut av meg da jeg ség ned på setet i den mørke kupeen. Tsaren satte opp et spørrende uttrykk, men fyrst Dolgorukov kom ham i forkjøpet: – Så forlater vi altså Jekaterinburg. Hennes Majestet pustet tungt. – Det er telegrafen, sa hun, – de telegraferer fra stasjon til stasjon, hisser opp pøbelen hvor vi kommer. Storfyrstinne Maria så på moren med forferdelse i blikket. Jeg hadde arbeidet ordet Moskva helt ut på tungespissen, da fyrsten løftet en hånd for å gjøre oppmerksom på at toget allerede begynte å saktne farten. Snart etter var det stanset helt. Jeg stakk hodet ut av kupeen og fikk vite at vi sto på en godsterminal i utkanten av byen. – En godsterminal? spurte tsarinaen og jeg ante en dyp rødme i ansiktet. – Vi har da ikke så meget bagasje? spurte Hans Majestet. – Nei, hvor skulle vi gjort av bagasjen, sa fyrsten, – vi som reiser omkring med 160 rødegardister i lasten? Han glattet over ironien med et av sine bedrøvelige skjeve smil. Utsagnet hadde den tilsiktede virkning. (Fyrst Dolgorukov er en meget erfaren hoffmann.) Tsarinaen foretrakk tanken på rødegardistene fremfor stikkordene «godsterminal» og «bagasje». Det handlet om mer enn en jernbanereise mellom provinsbyene Tobolsk og Jekaterinburg. Gardistene var ikke bare våre fangevoktere, de garanterte ikke bare for vår sikkerhet, men også for vår betydning. 14


Ingen torde likevel nevne hovedstaden ved navn. Foran oss lå Uralfjellene, på den andre siden var det fortsatt flere dagsreiser til maktens sentrum. Det gikk en time, kanskje to, før vi ble beordret ut av toget. Tydeligvis var det forhandlet frem en avtale mellom vår kommandant Jakovlev og de stedlige kommissærer fra Uralsovjetet. Godsterminalen var tett med bevæpnede gardister og flere av den nye tids dignitærer, ellers ikke en hund å se, ikke en sjikane å høre. Vi ble avhentet etter tur, først keiserparet og datteren, storfyrstinne Maria, i en åpen automobil tett eskortert av en lastebil fullstappet av maskingeværer og væpnede gardister. Tyve minutter senere ble jeg presset inn i en lukket vogn sammen med fyrsten og våre tre tjenere. Vi fikk noen glimt av byen, nok til å se at Jekaterinburg er betydelig større enn Tobolsk, med flere høye bygninger og adskillig trafikk i gatene. Endelig hostet bilen seg opp en lang bakke. Vi stanset på toppen. Det luktet kvae og frisk sevje, man skulle tro vi var sluppet ut i et skogholt. Foran oss sto en tett, grovhugget palisade av slanke nykvistede trestammer, omkring fire meter høy. Bakenfor stakk hvite takgesimser og ovale loftsvinduer frem fra et lavt murhus. Det var hit vi skulle. Vi ble ført til inngangen hvor hver og en måtte vise frem den passérseddelen vi hadde fått av kommissærene i Tobolsk. Som lege ble jeg sluppet raskt igjennom, fyrst Dolgorukov derimot ble holdt tilbake, enda papirene viste at han var keiserens hoffmarskalk. Kanskje nettopp derfor? Det er midnatt. Vi forlater tirsdag etter palmesøndag, den dagen Nikolaj II holdt sitt inntog i Jekaterinburg. Endelig i ro etter flere døgn underveis, men uten å kjenne vårt virkelige bestemmelsessted. Jeg har grepet pennen. Kanskje skriften kan tjene som 15


rekkverk og gi støtte på veien videre, holdepunkter for datoene og stedene, nå da jeg ikke engang har fyrst Dolgorukov for tankenes utveksling. Beslutningen traff meg da jeg oppdaget dagens betydning, ikke den åpenbare, men den bakenforliggende. Ikke engang keiseren husket den 17. april, at vi inntok vårt nye fengsel på 100-årsdagen for Tsar Befrierens fødsel. Ingen husket Alexander II’s fødselsdag. Alle husker hans dødsdag.

18. april Dagen er lyset mellom to netter. Tretten dager skiller oss fra våre voktere. De går i takt med den gregorianske kalender, vi følger etter lenket til den gamle tid, til den julianske orden. Vi befinner oss i den stille uke, i et rituale våre voktere forlengst har forlatt. Å oppgi kalenderen er som å avskrive Gud. Jeg ligger i salongen, et stort værelse midt i huset med to dører, mot hvert sitt univers. Feltsengen står bare en meter fra dobbeltdøren ut til gangen, hvorfra én dør fører videre til inngangshallen med trapp til kjelleretasjen og én til kommandantens vaktkontor. På den andre siden ligger spisestuen. Bakenfor dette dystre rommet, hvor vi skal innta alle våre måltider, finnes tre lyse soveværelser beregnet på den keiserlige familie. Lampen har jeg arrangert på et lite bord mellom entredøren og hodegjerdet. Lyset faller rett på puten, bak veggen hører jeg romstering fra kommandanten og gardister som går inn og ut av kontoret. Sittende med puten mot jernsprinklene, har jeg utsikt til fire høye vinduer med tunge gardiner. En del av salongen er skilt ut med en dyp hvelving, typisk for husets moskovittiske arkitektur, hvor tapetornamenter og stukkatur er lagt i dunklere, mer gylne fargetoner. Like innenfor buen 16


står et tungt skrivebord, det er derfra jeg har hentet lampen. Hva leselyset angår har jeg besluttet ikke å ta hensyn til mine to værelseskamerater. Begge har plassert sine senger mot den innerste veggen i rommet, bak døren til spisestuen. Det er tsarens aldrende kammertjener, den uunnværlige Tsjemodurov og Ivan Sednjev som opprinnelig var matros ombord på keiserskipet Standart, men som har fulgt med til Sibir som tjener for Hans Majestets døtre. Tsarinaens kammerpike, Anna Demidova (Njuta), la seg i spisestuen. Keiserparet har sammen med datteren, storfyrstinne Maria, inntatt det lyse hjørneværelset. Mens bare en tapetsert vegg skiller meg fra den bolsjevikiske kommandanten, ligger et stort åpent rom mellom meg selv og keiserparet. Slik ble vi innkvartert da vi kom hit i går, tre medlemmer av den keiserlige familie, tre tjenere og jeg, den syvende, som alene utgjør suiten, det keiserlige hoff. Slik gikk vi til ro allerede den første kvelden. Langt fra våre nærmeste i Tobolsk, enda lenger fra maktens sentrum i Moskva. Vi ble vekket av et hornorkester. Hans Majestet var tidlig på bena, rent opplivet ved lyden av trommer og messingblåsere. Men det var ingen keiserlige marsjer. Musikken ble etterfulgt av grov, uartikulert sang, da opptoget passerte utenfor palisaden ble selv trompetene overdøvet av ubehagelige rop, helst fantasifulle formuleringer sprunget ut av hatet til tsarinaen, sjikaner som bare tjenerskapet og jeg selv hadde forutsetninger for å forstå. I storfyrstinne Marias gråblå øyne gjenkjente jeg ordet fra jernbaneperrongen, «den blodige», og grep meg i å savne fyrst Dolgorukovs replikk. Da orkesteret intonerte noe vi dro kjensel på som den franske nasjonalsang, revolusjonshymnen, kom jeg på å telle oss tretten dager frem. Det var, etter den nye tidsregning: den 1. mai. Ingen hadde klart å fortrenge fjorårets feiring, da et likelydende opptog skramlet forbi gittergjerdet foran Alexanderpalasset i Tsarskoje Selo. Selv om vi i år slapp synet av 17


fanene og menneskemassen, var lyden og tilropene rykket adskillig nærmere. Det er bare fire-fem meter mellom huset og palisaden, heldigvis var vinduene lukket. Og vi ble spart for sørgemarsjen, vi vil heller høre både «Marseillaisen» og «Internasjonalen» selv i sine begredelig russifiserte versjoner, enn Chopins sørgemarsj. Den dunket gjennom Alexanderpalasset påsken i fjor da man gjorde et stort nummer av å begrave «revolusjonens ofre» utenfor slottsvinduene. Prosesjonene gjentok seg så ofte at til slutt gikk hele den keiserlige familie og det halverte hoff og plystret Chopin. Heller ikke i Tobolsk ble vi spart for folkelige parader foran «keiserresidensen». Dette er vårt tredje fengsel. Imperiet skrumper. Min eldste sønn Mima ble aldri funnet. Bare den tomme sadelen kom i retur fra fronten, en koffert og en dato, den 3. desember 1914. I mitt private univers hviler en hel tidsregning på dette tretallet. Keiseren overrakte meg, på min sønns vegne, St. Georgskorset for utvist tapperhet. Et blankt kors, et skinnende kors, men ikke lenger noe bryst hvor det kunne festes. Først da toget gled ut fra Tsarskoje, besteg jeg sadelen. Jeg satt i den fortsatt da vi for fem dager siden startet reisen fra Tobolsk. Bare ved å følge keiseren, bare ved å forlate mine gjenlevende barn kunne jeg opprettholde en betydning som far. Da Hans Majestet oppga tronen, ble jeg knyttet til ham på en ny måte. Abdikasjonen gjorde enhver uttreden æreløs, og umulig for den som har mistet en sønn på slagmarken. Når alle normer går i oppløsning er jeg tvunget til å holde fast ved begrepet ære og i det minste fylle det med anstendighet. Både for den dødes og for de gjenlevendes skyld. Jeg savner mine barn. De to i Tobolsk, den tredje i Petrograd, men mest den førstefødte, som er borte for bestandig. Det er ham jeg står nærmest. Nærmere for hver dag. I våre liv ble dette revolusjonsdagen, den 13. april 1918. Omveltningen inntraff ved morgengry, da kommandant 18


Jakovlev ga marsjordre for vårt følge av gebrekkelige bondekjerrer. Bolsjevikene hadde signert fredsavtalen med våre tyske fiender i Brest-Litovsk, Russland var ute av verdenskrigen, felttoget fra fortiden satte seg i bevegelse. Den keiserlige familie ble skåret over midt mellom tsarens døtre. Og jeg så min egen datter stå med løftet hånd bak en glassrute på den andre siden av gaten. Jeg rakk såvidt å gjøre korsets tegn mot henne (og mot Gleb som jeg visste lå og sov), før kolonnen hadde forlatt Tobolsk, vårt tilholdssted gjennom åtte lange måneder. Inntil da hadde alle valg vært selvfølgelige, skjebnebestemt. Privilegiene var gått i oppløsning, livvakt var byttet mot fangevoktere, men livet selv hadde beholdt sin sammenheng. Våre familiære bånd, våre menneskeligste tilknytninger var fortsatt uantastet. Da fremrykkingen stanset opp, her i Jekaterinburg, ble alle tanker slynget tilbake til Tobolsk, til dem vi forlot, til de foreldreløse, de ubeskyttede. Det meste av døgnet er jeg ganske rolig for mine egne to barn. Det er første gang de befinner seg øst for Ural, men de er ikke ukjent i verden. Gaten, byen, ja hele landet hvor de vokste opp er blitt et annet, likevel befinner de seg i den samme menneskenes verden av godt og ondt hvor de alltid har levd. Tsarens barn derimot har aldri levd i denne tilværelsen av motsetninger og valg, de er vokst opp under keiserens høye beskyttelse, under dynastiets lov, under dobbeltørnens altomsluttende vinger. I Tobolsk har Tsarevitsj Alexej og de tre gjenværende storfyrstinnene fortsatt en tjenerstab og et hoff på nær 40 personer omkring seg. Det er ikke undersåttene, det er overhodet som mangler dem, keiserens barn er blitt keiserløse. Mine tanker går ikke til den svakeste, til den yngste, syke, de går til henne som er eldst, som må forsøke å fylle tomrommet, å innta tronen. Ingen er så forlatt som storfyrstinne Olga, den 22 år gamle keiserinnen av Tobolsk. Natten er sjelens skjulested. 19


Usynlig går tankens fluktlinjer, langs nattens skinneganger. Tilbake, alltid tilbake.

Skjærtorsdag, 19. april Gjennom vinduene kan vi skimte et gyllent kors. Det tilhører Himmelfartskatedralens løkkuppel på den andre siden av plassen hvor huset ligger. Vi så kirken da vi ble bragt hit fra jernbanen. Tårnet er det eneste som kan sees over palisadekanten. Når det øverste vinduet står på gløtt, hører vi den elektriske sporvognen og bøndenes hestekjerrer som skrangler forbi over Himmelfartsplassens brostener. Huset er bygget i en skråning med en hovedetasje og en kjelleretasje. På baksiden ligger en veranda, herfra fører en ganske bratt trapp ned til en liten hage, hvor jeg eskorterte Hans Majestet på en times luftetur etter lunch. Nikolaj Alexandrovitsj foreslo at også tsarinaen skulle følge med siden solen skinte og det var ganske varmt. – Det blåser, svarte Alexandra Fjodorovna med en trett mine, – Maria har satt opp håret mitt. Storfyrstinnen tilbød seg straks å holde moren med selskap, lese høyt og deretter skrive nye brev til Tobolsk. (Gud vet om de noen gang kommer frem.) Maria Nikolajevna har aldri før vært adskilt fra sine søstre. Som nummer tre i rekken kan hun ikke forestille seg noen tilværelse uten Olga, Tatjana og Anastasia, like lite som tsarinaen kan eksistere uten tanken på Tsarevitsj. Alexandra Fjodorovna var forøvrig meget oppbragt i formiddag da det kom frem at gardistene hadde drukket samovaren helt tom. Luftegården viste seg ikke å være noe egnet område for kvinnelige promenader. Uten på noen måte å kamuflere sine nysgjerrige blikk hang vaktene tett mellom verandasøylene og langs gjerdet, iført halvmilitære rekvisitter, bevæpnet med rifler og sabler, enkelte med en pistol i beltet. Hans 20


Majestet lot seg ikke merke med den lurvete staffasjen, enda jeg vet han registrerer hver minste detalj i en soldats påkledning, drillet som han er gjennom årtier med inspeksjon og parader. Han slutter kontakt straks han oppdager et vennlig ansikt eller en tilnærmende holdning hos en av gardistene. Det er visst snarere min høyvokste, halvt gråsprengte tilsynekomst som virker avskrekkende. Hans Majestets ranke, men beskjedne skikkelse i den prunkløse militærblusen, med sitt vennlige uttrykk og alltid oppmerksomme gester, beveger seg omkring som selvherskerens selvmotsigelse. På vei opp tretrappen spurte han meget hensynsfullt om jeg næret stor bekymring for mine barn i Tobolsk. Det gjør jeg selvsagt, men jeg svarte: – Med sine atten og tyve år burde de kunne ta vare på seg selv, i den grad det er mulig å ta vare på noe som helst under de rådende tilstander. Majesteten sukket. Han behøver ikke fortelle at også hans tanker befinner seg i Tobolsk, hvor de først og sist kretser om Tsarevitsj’ sykeleie. Jeg bragte ikke temaet på bane, siden jeg ikke hadde noen trøst å gi. Nikolaj Alexandrovitsj klarer seg forbausende godt uten hoffet, men han gjør et fattig inntrykk uten sine barn omkring seg. Eneherskeren er ikke skapt for ensomhet. Det er sykdommen og tronfølgen som plasserer Tsarevitsj i den absolutte særstilling, i begge foreldrenes øyne. For både moren og faren er sønnen livsverket, det ene mennesket de skal forme, som skulle løfte arven og bære dem videre. Adskillelsen faller bestemt ikke lettere for Alexej Nikolajevitsj. Han er sterkt knyttet til moren, og ser som rimelig er, sitt forbilde i faren. Og skjønt Nikolaj Alexandrovitsj langt fra er noen innbilsk person, så setter han denne beundring meget høyt. Jeg tror han føler sønnens lengsel like sterkt som han føler sin egen. Kanskje av alder, men ikke i modenhet var han blitt en voksen mann da han selv mistet sin far, den store, høyt beundrede tsar Alexander. Intet unner han sin eneste sønn mindre enn fars21


tapet, det som en gang la maktens byrde på hans egne skuldre. Alexej Nikolajevitsj ser opp til sin far, Alexandra Fjodorovna ser opp til sin sønn. Nikolaj Alexandrovitsj ser opp til sin hustru. Dette makttriangelet kan tolkes og omtolkes, men gjennom de siste tretten år har det stått, bak søylefasadene, under løkkuplene, som en psykologisk pyramide i kjernen av imperiets liv. Klokken halv syv ble det endelig servert te. Tsaren leste fra Jobs bok. Deretter hentet tsarinaen og Maria Nikolajevna alt de hadde bragt med seg av ikoner og hellige gjenstander og plasserte dem på skrivebordet like innenfor bueåpningen. Det ble tent to lys på Nikolaj Nikolajevitsj Ipatjevs skrivebord. Det er hans hus, hans møbler, hans bilder og tepper, kaptein i hærens ingeniørkorps, etter sigende også handelsmann. Jeg vet ikke hva han kjøper og selger, men han har drevet sine forretninger med dyktighet, huset er ikke mange år gammelt, det er solid, påkostet, nesten overdådig og ganske smakfullt innredet, alt tyder på en solid borger, en av byens best situerte. Han rakk å bygge på Jekaterinburgs høyeste punkt før eiendomsretten måtte vike for historiens tyngdekraft, og kjøpmannens villa ble konfiskert, innrettet som fengsel, forvandlet til et slott. I kveld, til messetid, samlet vi oss rundt skrivebordet, hvelvingen gir rommet et egenartet, nesten sakralt preg; bladgullet som omkranser Kristushodene på bordet finner gjenklang i rammene rundt maleriene på veggene og i det forgylte listverket langs brystningen og oppunder taket. Savnet av en geistlig, en stemme utenfor oss selv, som målbærer de hellige tekster, var det tyngste. Hans Majestet begynte med sin dempede melodiske røst høytlesningen fra evangeliene, så ga han tegn til at jeg skulle overta og vi leste de tolv skriftstedene vekselvis. Ingen sang. Selv om keiseren har stått som den ortodokse kirkes høye beskytter, føler han seg ikke mer vigslet til denne oppgaven enn 22


hva jeg selv er, i kraft av min medisinske embetseksamen. Vi avsluttet med bønn, vi ba som alltid for fedrelandet og for våre barn, hvis liv er lagt i fremmedes hender. Det er ennå ikke gått seks år siden hele det russiske imperium falt på kne og ba for tronfølgerens overlevelse. Foran det hellige ikon i Kazankatedralen stod St. Petersburgs befolkning natt og dag i bønn. Jeg har ikke funnet noen bedre forklaring enn at det var de knelende som reddet ham, de tusener og atter tusener av gudfryktige stemmer som steg mot himmelen: Herre, la ham leve. Dette barnet er Russlands fremtid! Om tro kan flytte fjell, kanskje bønner kan bære sten til en demning? Oktober 1912 var en av de frykteligste måneder i mitt liv. Det begynte med et fall i en robåt på grensen mellom Polen og Hviterussland, ved jaktslottet Belovitze. Det keiserlige følget hadde reist dit i september for at tsaren skulle jakte og hvile ut etter høstens feiring av 100-årsjubileet for Napoleons nederlag. I de enorme skogene fantes en overflod av hjort, elg og bison. De fire storfyrstinnene tilbragte dagene på hesteryggen. Tsarevitsj fikk ikke ri, men på dager da sjøen lå blank, fikk han lov til å ro. Det var her ulykken skjedde, da han skulle gjøre et sprang fra bryggen til båten. – Au! Dette lille utropet kom så lavt som mulig for ikke å bre skrekk omkring seg. Men det kom, og det skapte skrekk. Alle rundt båten visste at det minste smerteskrik fra tronfølgeren kunne være startsignalet for en dynastisk krise. Alexej Nikolajevitsj hadde slått den venstre hoften. Et harmløst, ubetydelig slag for en hvilkensomhelst åtteåring; dramatisk, illevarslende og kanskje dødelig for en bløder. Ved første undersøkelse oppdaget jeg en liten byll og forordnet absolutt ro. Etter fjorten dager lot skaden endelig til å være leget. Følget brøt opp og bega seg videre inn i Polen til Spala. Vi reiste med to tog, det keiserlige med sin rekke av åtte glinsende, mørkeblå vogner diskret markert 23


med gylne dobbeltørner mellom vinduene, en residens på skinner, og – et nøyaktig tilsvarende, et keisertog uten keiser. Tsarismens fiender skulle aldri vite i hvilket tog Hans Majestet befant seg. I motsetning til det prangende og luksuriøse slott Belovitze, er bygningen i Spala en dyster, toetasjes trekasse uten romantiske tårn eller utsmykninger. Men også dette jaktsetet er omgitt av milevide skoger hvor det keiserlige vilt alltid står tett, tålmodig ventende på sitt kronede overhode. Det førte en grusvei ut fra huset. Alexandra Fjodorovna kunne ikke dy seg for å ta rekonvalesenten med på en kjøretur. Veien var humpete. Grusveier er humpete. Da vognen kom tilbake var Alexej Nikolajevitsj stiv av smerter. Moren var hysterisk av skrekk. Jeg konstaterte alvorlige blødninger i både hofte og lyske. Temperaturen var begynt å stige. Vår ledende ekspertise, legene prof. Fjodorov, prof. Rauchfuss, dr. Ostrogorskij og dr. Derevenko ble omgående budsendt fra St. Petersburg. Jakten var upåklagelig. Hver kveld ble rekker av felte hjort oppskåret, med ekekvister i buken, lagt ut over gresssletten foran den langstrakte trebygningen og beundret i lys av tente fakler. Et militærorkester spilte. Tronfølgerens sykdom var den største av alle imperiets hemmeligheter, forseglet i dynastiets innerste avlukke. Inne i jaktslottet, i annen etasje, lå Alexej Nikolajevitsj i en bred messingseng og vred seg i smerte. Ansiktet ble hvitere og hvitere. Vi sto lamslått, fem av Russlands fremste medisinere, og iakttok en hevelse nederst på abdomen, like over venstre lyske. Etter hvert som blodet presset mot den indre lekkasjen, krummet det spinkle legemet seg mer og mer rundt byllen som ikke sluttet å vokse. Etter fem dager gikk hoffministeren til keiseren og ba om lov til å la utgå en medisinsk bulletin om pasientens livstruende tilstand. Tronfølgeren kunne ikke bare plutselig erklæres død, åtte år gammel, uten noen forutgående sykdom, uten at det hverken var skjedd en ulykke eller et attentat. Hva ville Russland tro, hva ville folket tenke? 24

Profile for Cappelen Damm AS

Livlegen av Tor Bomann-Larsen  

En natt i juli ble Russlands siste tsar henrettet sammen med sin familie, tre tjenere og livlegen. Dette er livlegens beretning. Gjennom han...

Livlegen av Tor Bomann-Larsen  

En natt i juli ble Russlands siste tsar henrettet sammen med sin familie, tre tjenere og livlegen. Dette er livlegens beretning. Gjennom han...