Page 1


INNHOLD

myter og folkediktning Tradert litteratur Myter «Men det er da bare en myte?» Hva er myter? Myter i dag – hvorfor det? Myter i litteraturen Myter i norrøn litteratur Skaldekvad og myter Myter og moderne litteratur Folkediktningen Folkediktningens forestillingsverden Sagnene Ballader og andre folkeviser Eventyrene Folkediktningens funksjon Myter i folkediktningen Hvor gammel er folkediktningen? Folkediktningens renessanse Folkediktning i norsk kulturliv

10 12 12 12 12 13 14 15 16 18 18 20 22 24 27 28 29 29 30 31

ca. 1000–ca. 1400: middelalderen Middelalderen Det gode mot det onde Kosmologi og naturkunnskap

32 34 34 34

Fra himmelkonge til lidende Kristus Politikk og religion Kristendommen på grasrota Religiøs litteratur Ridderromantikken Snorre Sturlason: Gudelære og kongesagaer Islandske ættesagaer Dante: Himmel og helvete Boccaccio: Kåte munker og frivole nonner

35 36 37 37 38 39 39 40 42

1400–1600: Renessanse og reformasjon 44 Problematiske epokebegreper 46 Platon gjenoppdaget 46 Astrologi og magi 47 Ny metode og nytt verdensbilde 48 Det guddommelige mennesket 48 «Til kildene» 49 Martin Luther og reformasjonen 50 Michel de Montaigne: Den første essayist 51 William Shakespeare: Dramaets mester 51 Miguel Cervantes: Den moderne romanen 53 Renessansen og reformasjonen i Norge 54

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 6

09-04-10 11:01:25


Absalon Pedersson Beyer: En tidlig norgeshistorie 54 Peder Clausson Friis: Naturundersøkelser 54 Jens Nilsson: Humanisme og kristendom 55 1600-tallet: Kontrastenes tidsalder Religionskriger og enevelde Livet er en «jammerdal» Barokken: kontrastenes kunstform Dansk-norsk barokkdiktning Petter Dass: dikterpresten Dorothe Engelbretsdotter: Livet er en lidelse Thomas Kingo: himmel og helvete

56 58 58 59 59 60

1600–1800: opplysningstiden Opplysningstiden Den franske encyklopedien Klassisismen Ludvig Holberg: opplysningsmann og klassisist Komediene Norske Selskab Johan Herman Wessel: vittig melankoliker

64 66 66 67

61 62

68 68 70

1800–1870: Romantikken Tvilen på framskrittet Mennesket, naturen og kunstene Universalromantikk og nasjonalromantikk Henrik Wergeland Samfunnsdebattant og folkeopplyser Johan Sebastian Welhaven

72 74 75

1800–1870: da nordmenn ble norske Bruddet med Danmark Forestillinger om «det norske» før 1814 Stat eller nasjon? Nasjonalromantikken «400-årsnatten» Historikernes fortelling om Norge Skandinavismen For jøder – mot samer

82 84 84 86 87 89 91 91 92

modernitet og modernisme Det moderne prosjektet Modernismen

94 94 95

76 77 78 79

70

Myter og folkediktning

Litteraturhistorie.indb 7

09-04-10 11:01:26


tidlig modernitet Ludvig Holberg: Opplysning og moralisering Henrik Wergeland: Modernitet og kristendom Moderniseringen av Norge

97 97 98 99

1850–ca. 1890: Det moderne gjennombruddet 100 Georg Brandes: «Problemer under debatt» 102 Søren Kierkegaard: «Subjektiviteten er sannheten» 102 Charles Darwin: menneskedyret 103 Auguste Comte: vitenskapens sannhet 103 John Stuart Mill: frihetens muligheter 103 Litteraturhistoriske merkelapper 104 Den romantiske realismen 104 Realismen som epoke 104 Realismen som skrivemåte 105 Naturalismen som epoke 105 Naturalismen som skrivemåte 106 Romantisk-realistisk litteratur 107 Camilla Collett: moderne kvinneliv 107 Aasmund Olavsson Vinje: «Livsens Aand i Hjulom» 108 Bjørnstjerne Bjørnson: bondefortellinger og åndens foredling 108 Realistisk litteratur 109 Bjørnstjerne Bjørnson: «Om at være i Sandhed» 109 Alexander Kielland: det syke samfunnet 111 Henrik Ibsen: den vanskelige friheten 112 Naturalistisk litteratur 116 Arne Garborg: den fattiges underdanighet 116 Hans Jæger: syk kjærlighet 117 Christian Krohg: prostitusjonens fornedrelse 118 Amalie Skram: sviktende kjærlighetsevne 119 August Strindberg: «Min eld är den största i Sverige» 121 Den moderne vantro 122 Modernitetens tvetydighet 123

Friedrich Nietzsche: dionysisk livskraft 124 Fjodor Dostojevskij: frihet og skyld 125 1850–1930: modernismen som epoke 128 Epoke og skrivemåte 130 Tidlig modernisme (ca. 1850–ca. 1900) 131 Charles Baudelaire: byens heslighet og skjønnhet 131 Walt Whitman: det dynamiske Amerika 132 Nyromantikk og tidlig norsk modernisme 134 Knut Hamsun: «Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn» 134 Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er visst kommet på en feil klode!» 136 Høymodernismen (ca. 1900–ca. 1930) 137 Sammenbrudd 137 Bildekunst og musikk 137 Romanens fornyelse 138 James Joyce: «Stream of consciousness» 138 Virginia Woolf: «Livet er en lysende glorie» 139 Lyrikkens fornyelse 141 T.S. Eliot: Det golde landet 143 Edith Södergran: ekspresjonistisk modernisme 143 Dramaets fornyelse 145 Luigi Pirandello: relativisme på scenen 145 Bertolt Brecht: Verfremdung 146 1900–1960: norsk litteratur 148 Forsinket modernisme 150 Nyrealismen 150 Olav Duun: moderniseringen av bondesamfunnet 151 Knut Hamsun: kapitalismekritikk 151 Sigrid Undset: «menneskenes hjerter» 152 Olaf Bull: tradisjonell og moderne 154 Rudolf Nilsen: byen og revolusjonen 155 Kristofer Uppdal: nyrealist og modernist 156 1930-årene: Kulturradikalisme 156 Realisme og modernisme 156 Sigmund Freud: psykoanalysen og det ubevisste 157 Cora Sandel: «frostskader» på sjelen 158

 Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 8

09-04-10 11:01:28


Aksel Sandemose: mannen fra Jante 159 Rolf Stenersen: drømmer og fantasier 160 Arnulf Øverland: «Du må ikke sove» 160 Krigslyrikken 162 Nordahl Grieg: «Gå inn i din tid!» 162 Inger Hagerup: «La våre hjerter hamre» 162 Modernistisk lyrikk 1930–1960 163 Rolf Jacobsen: byens metafysikk 163 Gunvor Hofmo: krigens grufulle erfaringer 164 Tarjei Vesaas: i skyggen av atombomben 165 Paal Brekke: oppdagelsesreise i en ukjent diktning 166 Tungetaledebatten 167 Etterkrigstidens prosaister 168 Tarjei Vesaas: allegoriske romaner 168 Torborg Nedreaas: solidaritet med de svake 170 Agnar Mykle: «Kjærligheten er en ensom ting» 171 Jens Bjørneboe: kampen mot autoriteter 172 Europa etter 2. verdenskrig 175 Sammenbrudd og optimisme 175 Den absurde virkeligheten 176 Albert Camus: tilværelsens absurditet 176

Simone de Beauvoir: det annet kjønn Samuel Beckett: det absurde teater

179 179

norsk litteratur 1960–2000-tallet Den nye modernismen Jan Erik Vold: nyenkelt alvor Dag Solstad: frihetens åk Sosialrealisme Kvinnelitteratur Sosialmodernisme Kjartan Fløgstad: karneval og kritikk Postmodernisme Jan Kjærstad: de små fortellingene Jon Fosse: lavmælt modernisme Naivisme og det private Erlend Loe: tilværelsens utholdelige letthet Hanne Ørstavik: familien i en ny tid Trender det siste tiåret Oppsummering: modernitet og modernisme

184 186 186 187 190 191 192 193 195 195 197 198 198 199 199 200

Stikkordregister

203

Navneregister

206

Illustrasjoner

208

 Innhold

Litteraturhistorie.indb 9

09-04-10 11:01:29


ca. 1000–ca. 1400: middelalderen

1100–1200: Gotikken, geosentrisk kosmologi

800–1000: Kristendommen til Norge

1000

1100

1200

900–1100: Tidsrom for handlingen i islendingesagaene og kongesagaene

Pierre Abélard (1079–1142): Historia Calamitatum (1132) Brevvekslingen med Héloïse (1101–1164)

Marie de France: Strengeleikar (sent 1100-tall)

Helgenlegende: Passio Olavi (slutten av 1100-tallet)

Maria-legender Gammelnorsk homiliebok (prekensamling)

Den eldre Edda, nedskrevet på 1200-tallet

32 Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 32

09-04-10 11:01:52


mål for opplæringen er at elevene skal kunne • gjøre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til øvrig europeisk kulturhistorie • forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste hundre årene

1200–1300: Norge en regional stormakt Håkon Håkonsson (1217–1263

1300–1400: Svartedauden; til Bergen i 1348 Ridderromantikk

1300

«Bendik og Årolilja» «Draumkvedet»

Snorre Sturlason (1179–1241): Den yngre Edda (ca.1220) Heimskringla (ca.1230)

1400

Dante (1265–1321): Den guddommelige komedie (1307–1314/1321)

Norrøn bibel: Stjórn

Islandske ættesagaer Navn på sagaer: Soga om Gunnlaug Ormstunge Soga om Gisle Sursson

Boccaccio (1318–1375) Dekameronen («De ti dagene») (1348)

Kongespegelen (ca.1250)

33

Tristram og Isond (1226)

Middelalderen

Litteraturhistorie.indb 33

09-04-10 11:01:59


Middelalderen Internasjonal kultur

Relikvier og helgendyrkelse: virkemidler for å få hjelp mot det onde

Kosmologi: læren om universets oppbygning Geosentrisk univers Aristoteles: antikk filosof og vitenskapsmann. Sterk påvirkning i middelalderen

34

I middelalderen (ca. år 1000–ca. 1400) var Europa dominert av en inter­ nasjonal kultur. De som skrev, benyttet seg i stor grad av latin, og kirkens ritualer foregikk på latin. Den kristne tro var fundamentet for folks oppfatning av livet og verden. Å stå utenfor det religiøse fellesskapet var i praksis umulig. Ingen satte spørsmålstegn ved Guds eksistens, den ble tatt for gitt. Det gode mot det onde Middelaldermenneskene levde i en oversiktlig og samtidig usikker verden. Med jorda som universets midtpunkt var menneskenes hjem på den ene siden et fast tilholdssted. På den annen side var både jorda og himmel­ sfærene fylt opp av overnaturlige vesener, åndemakter, engler og demoner. Livet kunne når som helst kullkastes eller påvirkes av ukontrollerbare krefter. Menneskene sto midt mellom de gode og de onde maktene, og kirkens rolle handlet i stor grad om å beskytte folk mot de kreftene som stadig prøvde å føre dem på villspor, bort fra det kristne fellesskapet. Bønn var derfor en svært viktig del av hverdagen. Relikvier og helgendyrkelse sto sentralt i folks forsøk på å holde seg inne med de gode kreftene. Samfunnets ve og vel var avhengig av en gudfryktig livsførsel. Hvis synden, de onde gjerningene, fikk florere, truet kaos, både kollektivt og individuelt. Et stort alvor hvilte dermed over middelaldermenneskene. Frykten for å havne i favnen på de onde maktene kunne nok skremme noen hver. Samtidig visste den enkelte at livet hadde en mening. Gud hadde skapt verden og menneskene, og han hadde en plan. Kirkens oppgave var å veilede dem på livets farefulle vei. Den som holdt seg til kirkens pålegg, kunne med fortrøstning se framover mot livet etter døden. Kosmologi og naturkunnskap Middelalderens kosmologi og naturkunnskap var for det meste hentet fra ikke-kristne vitenskapsmenn i antikken. Universet var geosentrisk. Det vil si at jorda sto i sentrum, mens planetene og sola roterte rundt i perfekte sirkler. Utenfor planetene fantes omtrent 6000 stjerner som var festet til bevegelige krystallsfærer. Himmellegemene var evige, mens tingene på jorda var i stadig forandring. De fire elementene ild, jord, luft og vann var bygge­ stoff for alle fysiske fenomener. Den greske filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.) var ennå i middelalderen den dominerende naturvitenskapsmannen. Hans beskrivelser av planter, dyr og andre naturfenomener var betraktet som den endelige sannheten. Det kan kanskje virke paradoksalt at middelalderens viten om universet og naturen var hentet fra ikke-kristne. Forklaringen er at siden antikken hadde det ikke blitt utviklet noen ny kosmologi og naturkunnskap i det

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 34

09-04-10 11:02:00


kristne Europa. Det eneste som fantes av systematiske studier av skaper­ verket, stammet fra antikken. Den gamle kunnskapen var blitt formidlet til Europa gjennom araberne. Da de fikk kontroll over store deler av middelhavsområdet fra 600-tallet, tok de vare på antikke manuskripter. Disse ble så oversatt til latin i middelalderen. Kirken overtok antikkens kunnskap og tilpasset den til kristendommen. Det skulle fortsatt ta noen hundre år før ny naturvitenskap snudde opp ned på den gamle lærdommen. Det skjedde ikke før i renessansen på 1500-tallet. Fra himmelkonge til lidende Kristus Til Norge kom kristendommen på 800-tallet. Det tok likevel en god stund før den helt hadde avløst den norrøne gudetroen. Måten trosskiftet skjedde på, kan for moderne mennesker virke nokså fremmed. Omvendelsene skjedde ofte kollektivt. Når høvdingene lot seg døpe, fulgte undersåttene med. Det sterkeste argumentet for den nye troen var makten. Seier i krig og kamp bar vitnesbyrd om hvem som hadde Gud på sin side. Fra Europa var de norske vikingkongene inspirert av forestillingen om den kristne himmelkongen. Den dominerende oppfatningen var Kristus som den seirende krigeren. Guds sønn viste sin overlegenhet ved at han nedkjempet ond­ skapen og sine fiender med makt. Men kristendommen er ingen statisk religion. Den har opp gjennom århundrene forandret seg i takt med samfunnsutviklingen. På begynnelsen av 1100- tallet slo gotikken gjennom i Frankrike og spredte seg raskt videre til resten av Europa. Gotikken forbinder vi særlig med en ny type arkitektur og kunst. Mest kjent er en rekke praktfulle katedraler fra denne perioden. I kirkekunstens bilder og statuer ble den seirende himmelkongen med krone og sverd erstattet av den lidende Kristus på korset. Gotikken skapte dermed en ny forståelse av Kristus. Kristendommens viktigste kjennetegn skulle være kjærligheten, ikke makten. Å tro var en indre, personlig opplevelse av Kristus. Også oppfatningen av Maria-skikkelsen i kristendommen forandret seg. Tidligere hadde hun vært en talsperson for de troende, og oppgaven hennes besto mest i å legge inn et godt ord for menneskene. På 1100-tallet fikk Maria-dyrkelsen et langt mer erotisk og sentimentalt innhold. I mange tilfeller ble hun faktisk en viktigere person for den kristne enn Kristus selv. Det var lettere å forholde seg til en kvinneskikkelse enn til Guds egen sønn. Det var en nær sammenheng mellom den følelsesladde Maria-dyrkelsen og ridderromantikkens svermeri for det kvinnelige (se nedenfor). En sentral person i den gotiske bevegelsen var Pierre Abélard (1079– 1142). Som sin tids akademiske superstjerne var han en meget omstridt person. Abélard tok et oppgjør med tidlig- middelalderens oppfatning av Kristus. Å være kristen handlet ikke først og fremst om å vinne i krig eller gjøre opp gammel synd. Det viktigste var å ha et kjærlighetsforhold til ­Kristus. Abélards livshistorie er ellers fortellingen om et levende menneske

Araberne formidlet antikkens kultur til Europa

800-tallet: kristendommen til Norge

Gotikken: nytt syn på Kristus

Kjærligheten: kristendommens viktigste kjennetegn

Maria: talsperson for de troende

Abélard og Héloïse: skandaløst kjærlighetsforhold

35

Middelalderen

Litteraturhistorie.indb 35

09-04-10 11:02:01


på godt og vondt. Han er den første personen fra middelalderen som vi virkelig får et nært inntrykk av. Det skyldes mye at han skrev en personlig beretning om sitt liv, Historia Calamitatum (1132), der han forteller sin dramatiske historie. Sentralt i den selvbiografiske teksten står skandalen med den unge Héloïse (1101–1164) og deres erotiske forhold. Abélard og Héloïse skrev også svært intime brev til hverandre, og korrespondansen er en gripende beretning om to elskende som lar kjærligheten og erotikken sprenge sosialt aksepterte normer.

Politikk og religion: om grensene for statens innblanding i kirkens oppgaver

Kongespegelen: lærebok for konger

Norge regional stormakt under Håkon Håkonsson

Rex Justus: rettferdig konge

36

Politikk og religion Inderliggjøringen av troen fikk også konsekvenser for forholdet mellom statsmakten og kirken. Til nå hadde i praksis den verdslige fyrsten hatt kontroll med kirken i sitt område. Det var han som innsatte prester og biskoper. På slutten av 1000-tallet ønsket imidlertid kirken selv å ta kontroll over utnevnelse av egne tjenere. Argumentet var at troen måtte for­ valtes av rett instans, nemlig kirken. Gud selv hadde innsatt to myndigheter på jorda. Kirken skulle sørge for sjelenes frelse, og staten skulle opprettholde lov og orden. Den kirkelige reformbevegelsen på 1000-tallet og framover var et forsøk på å fornye kirkens religiøse liv. Kirken ønsket en slutt på sammenblandingen av politikk og religion, og resultatet ble en heftig debatt om grensene for statens innblanding i kirkelige saker og omvendt. Diskusjonen handlet ikke om kristendommens plass i samfunnet. Den var selvsagt. Saken gjaldt hvem som skulle være øverste myndighet i den kristne enhetskulturen. Spor av denne debatten finner vi i Kongespegelen. Kongespegelen (Konungs skuggsjå, ca. 1250) er en av norsk middelalders viktigste bøker. Verket viser tydelig europeisk innflytelse, for sjangeren var velkjent på kontinentet. «Speillitteratur» skulle reflektere den endelige kunnskapen som fantes på bestemte områder. Mange land hadde lærebøker for konger, der regentene kunne finne det de trengte for å styre på en rettferdig og god måte. Kongespegelen er en norsk versjon av denne sjangeren. Boka er fra midten av 1200-tallet, da Norge var en regional stormakt. Håkon Håkonsson (1217–1263) avsluttet borgerkrigstiden, og samlingen av riket kom endelig til veis ende. Norge ble et ordnet samfunn med et nokså tydelig definert statsapparat. På toppen av samfunnshierarkiet satt kongen som den øverste leder, med myndighet fra Gud til å sørge for orden i samfunnet. Konge­ spegelen hevder at statsmakten er overordnet kirken i spørsmål som har med samfunnet å gjøre. Uten en handlekraftig regent ville menneskenes syndighet føre samfunnet ut i kaos. Kongen var Guds stedfortreder på jorda, og lydighet mot øvrigheten var lydighet mot Gud. I boka blir det vist til Det gamle testamentet, som særlig påpeker hvordan kongene var Herrens utvalgte. Samtidig understrekes det at kongen selv må opptre i tråd med Guds lov. Om han setter seg ut over Guds befalinger, vil også grunnlaget for makten bli borte. Den europeiske tanken om en rex justus, en rettferdig

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 36

09-04-10 11:02:02


konge, står sentralt i Kongespegelen. Statsmakten hviler med andre ord på et moralsk og religiøst grunnlag. Kristendommen på grasrota Nå skal man likevel ikke overdrive gotikkens betydning for folk flest. Langt på vei var den et elitefenomen. Det er lite som tyder på at hverdagen på grasrota ble særlig sterkt preget av idealene om den inderliggjorte gudstroen og kjærlighetsrelasjonen til Kristus. Det religiøse livet i Norge, som i resten av Europa, var styrt av kirkens forvaltning av Guds ord og sakramentene, liturgien og kirkeåret. Forkynnelsen hadde begrenset plass i gudstjenesten. Bibelen var ikke tilgjengelig for vanlige mennesker, og svært få kunne lese. Bilder, statuer og ritualer var det som formidlet Guds budskap til folket. Kirkeårets faste merkedager regulerte livssyklusen. Kristendommen var vevd inn i hverdagslivet på en helt annen måte enn det vi er vant til i dag. Det personlige, indre engasjementet var dermed mindre relevant. Alle var en del av det kristne samfunnet. Religiøs litteratur Gjennom hele middelalderen var skriftkulturen forbeholdt et lite sjikt av befolkningen. Nesten alle som behersket lese- og skrivekunsten, tilhørte kirken eller kongens og keiserens hoff. Bøker var sjeldne og måtte skrives for hånd. Det var særlig gjennom skriftkulturen at Norge knyttet bånd til Europa. Nordmenn hadde riktignok lange tradisjoner med å reise ut, men med bøkene kom Europa til oss. Den religiøse litteraturen i Norge var i stor grad oversatte tekster fra utlandet. Særlig populære var helgenlegender og martyrfortellinger. Den mest kjente helgenlegenden er Passio Olavi, en slags religiøs biografi om Olav den hellige. Boka ble skrevet på latin, men kom snart i norrøn oversettelse. Den er en samling fortellinger om mirakler utført av Olav. Livet hans tegnes som en slags parallell til Kristi eget liv. Olav var ingen vanlig mann, men Guds utvalgte. Det ble også oversatt Maria-legender til norrønt. Tekster som dette sto sentralt i kirkens guds­ tjeneste og forkynnelse til folket. Et annet eksempel er Gammelnorsk homiliebok. Det var en samling prekener, opprinnelig på latin, men formidlet til menighetene på morsmålet. Tekstene er preget av middelalderens forkjærlighet for billedlige utlegninger av Guds ord. Når det gjaldt selve Bibelen, fantes det en norrøn oversettelse, kalt Stjórn. Den inneholdt deler av Det gamle testamentet og noen kommentarer. Men Stjórn var primært beregnet på kongens hird og slett ikke folk flest. Et særegent verk i norsk middelalderdiktning er Draumkvedet. Det handler om Olaf Åknesons reise til dødsriket. Olaf, som faller i søvn på julaften, får et unikt innblikk i livet etter døden, og da han våkner opp, forteller han

Sakrament: en handling som formidler Guds usynlige nåde ved hjelp av et synlig materielt tegn. Den katolske kirken har sju sakramenter: dåp, nattverd, konfirmasjon, bot, sykesalving, ekteskapet og presteordinasjonen

Passio Olavi: religiøs biografi om Olav den hellige

Maria-legender: oversatt litteratur fra Europa Gammelnorsk homiliebok: oversatt prekesamling fra latin Stjórn: første oversettelsen av Bibelen til norrønt «Draumkvedet»: Olaf Åknesons reise til dødsriket

37

Middelalderen

Litteraturhistorie.indb 37

09-04-10 11:02:02


om opplevelsene til folk på kirkebakken. Han har sett hvilke pinefulle straffer som venter synderne. Men han kan også trøste med at troen på Kristus vil frelse fra den evige fortapelsen. Draumkvedet er en norsk variant av den europeiske visjonsdiktningen der kampen mellom det gode og det onde står sentralt. Fortellingene handler om mennesker som for en stund får innsyn i livet bakom graven, og som deretter vitner om det de så. Draumkvedet er nok et eksempel på at impulser fra kontinentet raskt nådde Norge i middelalderen.

Ridderromantikken: kjærligheten som grensesprengende

Bygger på den europeiske fortellingen om Tristan og Isolde, se side 24

Strengeleikar: oversatt kjærlighetshistorie

«Bendik og Årolilja»: Folkevise med trekk fra ridderromantikken

38

Ridderromantikken Gotikkens vektlegging av den inderliggjorte troen og kjærligheten påvirket også den ikke- religiøse litteraturen i middelalderen. I aristokratiske kretser i Frankrike oppsto på 1100-tallet en ny type diktning kalt ridderromantikk. Den romantiske kjærligheten ble nå «funnet opp». Forholdet mellom mann og kvinne var ikke lenger noe som skulle reguleres av sosiale konvensjoner og økonomiske forhold. Kjærligheten var tvert imot noe som sprengte alle grenser. Følelser og gjensidig tiltrekning var det eneste som gjaldt. Ingen andre enn de elskende selv skulle bestemme hvem de skulle være sammen med. Ridderromantikkens syn på kjærligheten utfordret den eksisterende samfunnsordenen. Fordi den elskede som regel var uoppnåelig, ble tilbedelsen og idealiseringen desto sterkere, og derfor endte historiene ofte i tragedie. Kjærligheten kunne mange ganger bare realiseres i døden. Likevel har forestillingen om den grensesprengende kjærligheten vist seg å ha en usedvanlig sterk appell helt fram til vår tid. På 1200-tallet nådde ridderromantikken Norge. Det kongelige hoffet viste stor interesse for denne diktningen. Norsk litteraturs første roman, Tristram og Isond, ble i 1226 skrevet av munken broder Robert ved kong Håkon Håkonssons hoff. Romanen handler om hvordan Tristram og Isond drikker en kjærlighetsdrikk som gjør at de bryter alle samfunnets normer. Isond er utro mot sin mann, kongen, og Tristram, som er kongens mest betrodde, bryter med sin herre. Drivkraften i handlingen er de to elskendes håpløse kamp for å få hverandre. En rekke bøker kom også i oversettelse. Et eksempel er Marie de France’ (levde i siste halvdel av1100-tallet) kjærlighetsfortellinger Strengeleikar (sent 1100-tall). En av tekstene er om den høviske Gujamar som forelsker seg i den vakre unge kona til en gammel høvding. Gujamar må flykte, men etter mange strabaser får han sin elskede. Lidelsene som følger i kjærlighetens spor, er prisen å betale for den store lykken. Ridderromanene ble i første rekke lest av personer i kretsen rundt kongen og blant det fåtallige aristokratiet som fantes i Norge. Men forestillingen om kjærligheten som tilværelsens sterkeste kraft sivet også ned i folkedypet. Trupper av gjøglere og skuespillere som reiste rundt på bygdene, formidlet ridderromantikkens idealer til vanlige mennesker. Derfra fant inspirasjonen veien inn i middelalderens folkediktning. Bendik og Årolilja

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 38

09-04-10 11:02:03


er en folkevise som har tatt opp i seg trekkene fra ridderromantikken, og da særlig fra Tristram og Isond. Snorre Sturlason: Gudelære og kongesagaer Selv om mye av middelalderlitteraturen i Norge hadde europeiske forbilder, ble også særegne tekster skrevet på norrønt. Mest kjent er islendingen Snorre Sturlason (1179–1241). Snorre skrev to betydningsfulle verk. Det første er Den yngre Edda (ca. 1220), en kombinert bok om den norrøne gudelæren og skaldekvadskunsten. Måten han framstiller gudene på, er nokså uærbødig og viser at den gamle mytologien er avløst av kristen­ dommen. Tor og Odin tas ikke lenger på alvor som reelle konkurrenter til den kristne Gud. I delen om skaldekvadene summerer Snorre opp sjangerens ulike versemål og poetiske strukturer. Snorres andre hovedverk er Heimskringla (ca. 1230), som inneholder sagaene om de norske kongene. Snorre var sin tids historieskriver. Kildene hans er skaldekvad og historiske framstillinger, og Snorre er bevisst på problemet med kildekritikk. I innledningen til Heimskringla drøfter han blant annet hvorfor kvadenes faste form gjør dem mer troverdige enn prosafortellinger. Likevel benytter han seg av helgenlegender og vandre­historier og skriver dramatiserte fortellinger. Sagaene hans er derfor blitt spennende lesning med spenstige replikker, fortettede handlingsforløp og psykologiske portretter. Snorre skrev om Norges konger, men han er like fullt påvirket av uten­ landske impulser. Han må ha vært godt orientert om internasjonale forhold. I Ynglingesagaen, den første i Heimskringla, forteller han om hvordan utvandring fra Kaukasus førte den opprinnelige norske kongeslekten til Skandinavia. I hvilken grad dette stemmer med virkeligheten, er høyst omstridt blant dagens historikere. Poenget er likevel at Snorre må ha kjent til den svært omfattende kulturutvekslingen som foregikk mellom Europa og Asia i vikingtiden og middelalderen. Snorres hovedverk ble til under Håkon Håkonssons regenttid. Forfatteren var selv part i maktkampen i Norge, og ble brutalt hugget ned av sine motstandere hjemme på Reykholt på Island i 1241. Våpenbruk var fortsatt en del av hverdagen, og kristendommens nye vekt på kjærligheten hadde tydeligvis ikke gjort altfor sterkt inntrykk på dem som søkte makten. Snorres kristne sagahelter, som Olav Tryggvason og Olav den hellige, er da også mer preget av tidligmiddelalderens forestilling om himmelkongen som med våpen kjemper mot sine motstandere. Kanskje er det like riktig å si at vikingtidens idealer fortsatte å gjøre seg gjeldende lenge etter at kristen­ dommen var innført i landet. Islandske ættesagaer Den norrøne litteraturens viktigste bidrag til verden er islendingesagaene. Selv om handlingen i sagaene for det meste foregår i vikingtiden, ble de

Den yngre Edda: Snorres lærebok om norrøne guder og skaldekunst

Heimskringla: Snorres kongesagaer

Sagaene foregår i vikingtiden, men ble skrevet ned ca. 1200– 1350

39

Middelalderen

Litteraturhistorie.indb 39

09-04-10 11:02:04


Anonyme forfattere

Objektiv fortellerstemme

«Show, don’t tell»

Soga om Gunnlaug Ormstunge: påvirket av ridderromantikken

Forsyn: forhåndskunnskap; vet hva som skal skje En reise gjennom helvete, skjærsilden og himmelen

40

først skrevet ned i perioden 1200–1350. Vi vet ikke hvem forfatterne var. Grunnlaget for historiene er muntlig formidlede beretninger. Sagaene henviser stadig til at noe er blitt sagt, fortalt og ment. Dette stoffet er likevel svært litterært og bevisst behandlet av anonyme forfattere, som gjennom sitt mesterskap utviklet en helt særegen sjanger. Islendingesagaene er kronologiske fortellinger. I bunnen ligger alltid en konflikt som i løpet av fortellingen må få sin avslutning. Personene er i liten grad herre over sin egen skjebne, men må akseptere at livet styres av krefter ingen kan rå med. Fortelleteknisk veksles det mellom referat og scener. Med få ord blir lange tidsspenn referert, mens tilspissede scener får mye plass. Bare det som er viktig for handlingen, kommer med. Fortellerstemmen er alltid refererende og objektiv. Aktørene i fortellingene blir indirekte beskrevet gjennom replikker, utseende og stamtavler. Fortellemåten i islendingesagaene har likhetstrekk med moderne film og litteratur. I stedet for å si rett ut hvordan man skal forstå helten og handlingen, overlates det til publikum og leseren selv å trekke konklusjonen. Uttrykket «show, don’t tell» var idealet for sagaskriverne, slik det er det for vår egen tids novellister. De fleste ættesagaene foregår i førkristen tid. Likevel kan vi ofte se hvordan kristendommen er på vei inn i den norrøne kulturen og samfunnet. I Soga om Gisle Sursson slutter helten med sine blodige ofringer til gudene. Likevel er han ingen kristen som for alvor har tatt inn over seg den nye religionens tenkemåte. I Soga om Gunnlaug Ormstunge må hovedpersonene Ravn og Gunnlaug dra til Norge for å gå holmgang, fordi dette nettopp er blitt forbudt på Island. Soga om Gunnlaug Ormstunge er også trolig påvirket av middelalderens ridderromantikk. Sagaen er et trekantdrama der kjærlighet og ære er viktige elementer. Ravn og Gunnlaug kjemper begge om å få den vakre Helga. Mot sin vilje blir hun giftet bort til Ravn, som hun ikke elsker. Ravn og Gunnlaug slåss til døden, og Helga får nok en gang en ektemann hun ikke har så sterke følelser for. Til slutt dør hun av kjærlighetssorg. Dante: Himmel og helvete Den europeiske middelalderens litterære høydepunkt er italieneren Dantes (1265–1321) Den guddommelige komedie. Boka er en oppsummering av tidens kosmologi, historieoppfatning, menneskesyn, etiske idealer og politikk. Kjente personer fra fortid og samtid er med. Dante benytter sentrale motiver fra antikkens litteratur og historie, men i en kristen kontekst. De mange referansene til antikken er med for å vise Guds plan helt fra tidenes morgen. På typisk middelaldervis leser Dante historien allegorisk, det vil si billedlig. Alt som har skjedd, er en del av Guds forsyn, og alle de kjente navnene fra gresk og romersk oldtid har beredt grunnen for den store frelses­ planen. Den guddommelige komedie (1307–1314/1321) handler om en reise

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 40

09-04-10 11:02:05


gjennom helvete (Inferno), skjærsilden (Purgatorio) og himmelen (Para­ diso). Beretningen starter langfredag og ender påskemorgen i år 1300. Hovedpersonen Dante, en mann midt i livet (35), går seg vill i en mørk skog. Der møter han den romerske forfatteren Vergil (70–19 f.Kr.), som selv har gjort en reise til underverdenen. Vergil blir Dantes veiviser. Snart kommer de to til helvetesporten der innskriften lyder: «La alt håp fare, dere som går inn!». Dante er forvirret og skjønner lite, men Vergil kan forklare. Innenfor porten hører de stønn og klager fra alle sjelene som lider av stikk fra vepser, mygg og ormer. Det dreier seg om de lunkne, de små og svake menneskne og englene som knapt har satt spor etter seg i livet og som ingen lenger husker. Så verdiløse er de at heller ikke helvete vil ha dem. Ennå er Dante og Vergil ikke kommet virkelig innenfor første helveteskretsen. Først må de krysse Acheron, de dødes elv. Ved bredden står Kharon, den antikke ferjemesteren, som skal frakte de døde over til dødsriket. En skare sjeler er klare for den siste reisen. Da Kharon ser Dante, vil han først ikke slippe ham om bord. Men Vergil overtaler ham og sier at Dante er invitert, selv om han ennå ikke er død. Under selve kryssingen av elva bryter en voldsom storm løs. Dante faller i søvn og våkner ikke opp før de er over på andre siden. Under Vergils kyndige ledelse fortsetter reisen gjennom helvete og etter hvert skjærsilden. Men siden den romerske forfatteren selv en hedning, må han forlate Dante da de ankommer himmelen. Derfra overtar Beatrice, himmeldronningen, som gaider Dante helt fram til Gud. Verket består av tre deler, hver med 33 sanger, pluss en innledende prolog. Alle symmetriene gjør at boka er blitt sammenlignet med oppbygningen av en gotisk katedral. Øverst troner Gud i himmelens høyeste krets. Himmelen er full av lys. Jo nærmere Gud Dante kommer, desto mer abstrakte blir beskrivelsene. Det strålende lyset får detaljene til å blekne, men Dante observerer i hvert fall at himmelen er befolket av profeter, helgener og martyrer. Noen særlig kontakt med dem får han riktignok ikke, for det er påfallende taust i himmelen. I skjærsilden er det derimot noe mer verbal kommunikasjon. Skjærsilden er kanskje det vennligste stedet Dante passerer gjennom. Sjelene legger tydeligvis godviljen til når de renses og forberedes på den fortsatte oppstigningen mot himmelkretsene. Nederst i hierarkiet er helvetet der djevelen selv, Lucifer, ligger begravet i is og tygger på blant annet Judas, mannen som forrådte Kristus. Forfatteren har plassert hedninger, udøpte og personlige fiender der han mener de hører hjemme. Dante sparer ikke på konfekten når han utbroderer hvilken pine som er prisen å betale for bestemte synder. Av verkets tre deler er utvilsomt Helvete den saftigste og sanseligste. Dante slår gjerne av en prat med dem som er fanget der. Ellers er det stønning, skrik og masse lyd fra de mange som lider. Hierarkiet i Den guddommelige komedie tilsvarer middelalderens meningsfulle orden der livet og døden er uløselig knyttet sammen. Livet er et kosmisk drama der konsekvensene for evigheten blir avgjort av hvordan man

Vergil: romersk forfatter som er veiviser for Dante

Lucifer: djevelen selv, nederst i helvete

Helvete: den saftigste delen

41

Middelalderen

Litteraturhistorie.indb 41

09-04-10 11:02:06


Allegori over livet

Beatrice: himmeldronningen, idealkvinnen og Dantes ungdomsforelskelse

Dekameronen: en samling erotiske noveller Svartedauden: tok livet av ca. halvparten av Europas befolkning

42

lever sitt liv her og nå. Vandringen fra helvete til himmelen er derfor ikke bare en skildring av livet etter døden. Den er en allegori over selve livet. Reisen tilsvarer sjelens vei hjem til Gud. Dante er også påvirket av gotikkens og ridderdiktningens kjærlighets­ ideal. Selv om han for det meste er nokså likegyldig til de stakkars sjelene han møter i helvete, blir han myk når han i 5. sang ser det berømte kjærlighets­paret Francesca og Paolo, som forelsket seg mens de begge var gift på hver sin kant. Affæren var i 1280-årene en stor skandale og endte med at de to ble drept av Francescas mann. I et svakt øyeblikk synes Dante det er trist at de elskende havner i helvete, før han blir minnet om at synden, i dette tilfellet ekteskapsbrudd, objektivt sett må få sin straff. Også Dante selv var sterkt preget av lengselen etter den store kjærlig­ heten. Hans ungdomsforelskelse, drømmekvinnen Beatrice, som han aldri fikk, blir i boka opphøyd til himmeldronning. Det er hun som veileder Dante opp den siste delen av himmelstigen. Beatrice symboliserer likevel ikke en jordisk kjærlighet, men en åndelig. For synderen og mannen Dante er hun den idealiserte kvinnen som kan hjelpe ham til å bli hel igjen. Det er nær sammenheng mellom Maria-dyrkelsen i middelalderen og Dantes svermeri for Beatrice. Det går også en linje fra Beatrice til Wergelands Stella (se side 78) og Ibsens Solveig i Peer Gynt (se side 113). Forestillingen om den opphøyde kvinneskikkelsen som mannen er avhengig av, er en romantisk tanke som har røtter tilbake til middelalderens gotikk og ridder­ diktning. Få verk i verdenslitteraturen er mer kommentert enn Den guddommelige komedie, og det kan være flere fruktbare lesemåter. Bokas mange referanser til samtidspersoner, antikken, tall og symboler gjør den svært krevende å komme seg gjennom uten en veiviser. Samtidig er den en engasjerende fortelling om et rastløst menneske som forsøker å orientere seg i livet. Boccaccio: Kåte munker og frivole nonner En forfatter som tidlig lot seg begeistre av Dante, var Giovanni Boccaccio (1313–1375), også han fra Firenze. Boccaccio holdt forelesninger om Den guddommelige komedie få år etter Dantes død. Mest kjent er Boccaccio likevel for boka Dekameronen (Il decamerone, «De ti dagene»), en samling noveller der handlingen er lagt til tiden rundt utbruddet av svartedauden i 1348. Dekameronen består av 100 tekster bundet sammen av en rammefortelling: En gruppe ungdommer bestemmer seg for å forlate Firenze når pesten bryter ut. De tar inn på et landsted utenfor byen, der de forteller hverandre historier for å få tiden til å gå. De fleste av fortellingene handler om kåte munker og frivole nonner, lastefulle koner og dumme menn. Særlig kirkens folk blir uærbødig framstilt. Lystene står i sentrum. I skyggen av den dødelige pesten dreier det seg om å nyte livet her og nå. Middelalderens alvor synes for en stund å være skjøvet til side, og idealene om bønn og askese er glemt. Respekten for kirkens menn og kvinner er som blåst bort.

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 42

09-04-10 11:02:06


Slik sett markerer Dekameronen en slags avslutning på middelalderens store epoke. Det religiøse evighetsperspektivet må vike for øyeblikkets gleder. Under svartedauden regner man med at mellom halvparten og en tredel av ­Europas befolkning døde brått. Boccaccios bok blir i lys av dette et forsøk på litt galgenhumor midt oppe i alt det tragiske. Dekameronen er også en viktig bok litterært sett. Av mange regnes den som litteraturhistoriens første skikkelige novellesamling. Boccaccio gjør bruk av folkelige anekdoter, eventyr og fabler, men spisser fortellingene og poengene, slik at den litterære formen blir mer i tråd med det vi kaller for noveller.

Galgenhumor

test deg selv

www.aalykkesmed.no

43 Middelalderen

Litteraturhistorie.indb 43

09-04-10 11:02:07


1800–1870: da nordmenn ble norske

Unionen med Danmark oppløst Norge får sin egen Grunnlov Ny union med Sverige

Nasjonalromantikken Innsamling av folkeeventyrene

1800 «Det norske» før 1814: Kongetro Den norske friheten (Mary Wollstonecraft) Sammenheng natur–befolkningens karaktertrekk: Sansen for friluftsliv (G. Schøning) Synet på sivilisasjon som et slags forfall (Jean- Jacques Rousseau)

Henrik Wergeland: «De to avbrutte halvringer»

P.A. Munch (1810–1863)

Olea Crøger (1801–1855) og Magnus B. Landstad (1802–1880): Skrev ned folkeviser

17. mai: grunnlovsdagen/ Norges nasjonaldag Sentralt i nasjonsbyggingen: Ytringsfrihet Rettssikkerhet Nasjonale og religiøse forestillinger sto sterkt Enheten i folket måtte beskyttes: Statskirke Forbud mot jesuitter og jøder

Ånden fra sagatiden Snorres kongesagaer

82

Ludvig Lindeman (1812–1887): Samlet folkemusikk

Brødrene Grimm: Tyske folkeeventyr

Maurits Hansen (1794–1842): «Luren» (1819)

Johan Sebastian Welhaven: Norges Dæmring (1834) Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 82

09-04-10 11:02:53


mål for opplæringen er at elevene skal kunne • forklare hvordan ulike forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekster fra 1800 til 1870

1870 Ole Bull (1810–1880): Festforestilling på Christiania Theater (1849): Høydepunkt under nasjonalromantikken

Ivar Aasen (1813–1896): Landsmål

1850: Systematisk fornorskningspolitikk rettet mot samer

Henrik Ibsen (1828–1906): Peer Gynt (1867); «Firehundreårsnatten» Skandinavismen

Malerkunst: Adolph Tidemand (1814–1876)/ Hans Gude (1825–1903): Brudeferd i Hardanger (1848)

Johan E. Eckersberg (1822-1867) Eventyrillustrasjoner

83 Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 83

09-04-10 11:02:58


1814: Egen Grunnlov

Brudd med Danmark

Union med Sverige, men fritt og selvstendig rike

Kongetro

Norske Selskab: patriotisme

84

Bruddet med Danmark I 1814 fikk Norge sin egen grunnlov etter over 400 år i union med ­Danmark. Bruddet kom overraskende på de aller fleste. Fra norsk side var det ingen stor misnøye med unionen ved inngangen til skjebneåret 1814, og svært få hadde noe ønske om å kutte båndene til broderlandet i sør. Det var internasjonal storpolitikk som tvang landet over fra en union med Danmark til en union med Sverige. Siden Danmark-Norge hadde vært på den tapende siden under revolusjons- og napoleonskrigene (1792–1815), måtte Danmark avstå Norge til seierherrene. Sverige, under kronprins Karl Johans ledelse, hadde vært på vinnersiden og kunne derfor gjøre krav på Norge. Ledende menn i Norge, med den danske prins og Norges stattholder Kristian Fredrik i spissen, protesterte mot at Norge skulle avstås til Sverige. I løpet av noen få uker ble en egen grunnlov utarbeidet på Eidsvoll, av en valgt grunnlovgivende forsamling. Grunnloven, som ble ferdig 17. mai, ble en av de mest demokratiske i verden. Stemmerett for menn med eiendom ble innført, og ytringsfriheten ble anerkjent. Mens Norge i unionen med Danmark hadde vært en slags underordnet provins, slo Grunnloven fast at Norge var et fritt og selvstendig rike med egen lovgivende forsamling. Karl Johan aksepterte at Norge fikk beholde Grunnloven da unionen med ­Sverige ble endelig inngått 4. november 1814. Utfallet av hendelsene i 1814 ble dermed at Norge, til tross for et ufrivillig partnerbytte, fikk en større grad av politisk frihet og selvstendighet enn landet hadde hatt under danske­ tiden. Forestillinger om «det norske» før 1814 Med egen Grunnlov måtte nordmennene definere hva som var særegent norsk. Et av 1800-tallets viktigste prosjekter kom til å handle om nettopp det. Men hva fantes av forestillinger om det typisk norske før bruddet med Danmark? Eksisterte det ideer om norskhet også før 1814? Under unionstiden var Norge formelt styrt fra København. Norge mang­ let egne politiske institusjoner og ble administrert av kongens embetsmenn. For det meste var nordmennene tilfreds med systemet. Den misnøyen som nå og da oppsto, var først og fremst rettet mot embetsmennene og ikke mot kongen, som hadde en høy stjerne i Norge. Nordmennene ble derfor oppfattet som spesielt kongetro. Til ham kunne de klage sin nød. Svært få i Norge hadde derfor tanker om å oppløse dobbeltmonarkiet. I tillegg var den litterære offentligheten felles. Bøker ble skrevet og publisert på dansk, og nordmenn reiste som regel til København for å studere siden Norge manglet eget universitet fram til 1811. Til tross for den brede oppslutningen om dobbeltmonarkiet og felles­ kulturen fantes det likevel tendenser til en viss norsk selvfølelse. På slutten av 1700-tallet gikk diskusjonene høyt i Norske Selskab i København, en klubb for norske studenter (se side 70). Et av medlemmene i Selskabet var Johan Nordahl Brun. Hans kjente dikt «Norges skål» kan kanskje oppfattes

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 84

09-04-10 11:02:59


som noe opprørsk. Blant annet heter det «dog vågne vi vel op en gang og bryde Lænke, Baand og Tvang». Det er likevel lite som tyder på at de norske­ begersvingende studentene og forfatterne i København egentlig så for seg et nasjonalt opprør mot unionen. Patriotisme og kjærlighet til fedrelandet, ja vel, men ingen danskfiendtlighet. En viss norsk særegenhet, jo da, men ikke noe svermeri for en norsk nasjonal folkeånd. Forestillingen om den norske friheten hadde en viss utbredelse også før 1814. «Nordmennene forekommer meg å være det frieste samfunn jeg noensinne har sett», skrev den britiske forfatteren Mary Wollstonecraft under en reise i Norge i 1795. Den vanligste forklaringen på nordmennenes frihet var odelsretten som sikret bonden eierskap til egen jord. Tønsbergs byfogd Jacob Wulfsberg mente odelsretten var årsaken til «at ikke Norges Frihed hidintil, som de fleste andre europæiske Landes, er bliven opslugt af Lehnsret og Livegenskab». Tidligere hadde Absalon Pedersson Beyer påpekt noe tilsvarende i sin store norgeshistorie på 1500-tallet. ­Ludvig Holberg var inne på det samme da han hevdet at norske bønder var som små «herremenn» med den dyrebare odelsretten som sitt «største klenodie», sin viktigste eiendom. En annen idé handlet om sammenhengen mellom naturen og befolkningens karaktertrekk. Den franske filosofen Montesquieu påsto i 1748 at geografi og klima setter sitt preg på et folks væremåte og tenkesett. Historikeren Gerhard Schøning fra Trondheim mente at det barske norske klimaet gjorde at friluftsliv var særegent for den norske befolkningen. Kampen mot elementene styrket folkesjelen. Presten Jacob Nicolai Wilse skrev at naturen hadde skapt en egen norsk nasjon, forskjellig fra den danske:

Nordmennene «det frieste samfunn»

Lehnsret: retten til å eie et len, det vil si jordeiendom. Skapte store klasseskiller. Livegenskab: ordning der bønder uten eiendomsrett nærmest fungerte som slaver for en godseier.

Geografi, klima og frihetsliv

Er det norske Folk en Nation, er det endog en særskilt fra den danske, skjøndt af samme Stat og under samme Regjering? Man svarer frit: Ja, Naturen har selv constitueret det norske Folk til en Nation, og den politiske Constitution er ikke i stand til at opphæve den, om den endog arbejdede med al politisk Kraft i flere hundrede Aar derpaa. Nej, Naturen lader sig ikke tvinge.

En tredje forestilling på slutten av 1700-tallet var synet på sivilisasjonen som et slags forfall, bort fra det enkle naturlivet. Den franske filosofen JeanJacques Rousseau snakket om «den edle ville», mennesket i naturtilstanden, før utviklingen og urbaniseringen fikk ødelagt det. Den norske bonden ble for mange utlendinger det nærmeste man fortsatt kunne komme dette naturlige idealmennesket. Den tyske vitenskapsmannen Johann Christian Fabricius beskrev den norske fjellbondens liv slik:

«Den edle ville»

85 Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 85

09-04-10 11:02:59


Norges innvånere hører ennu til de få lykkelige i Europa. Avsondret fra andre land ved ugjennomtrengelige fjellegner, lever de i en glad ensomhet, fjernt fra de nyere tiders utsvevelser og laster. Derfor har de også ennu bevart fedrenes dyder, ærlighet, gjestfrihet, tapperhet, måtehold og som følge derav legemlig kraft og et muntert sinn. Hertil kommer, selv hos den ringeste, en følelse av menneskets verdighet, en viss edel stolthet som har sin årsak i den største klasselikhet og den ubegrensede frihet. Disse egenskapene er det som gjør dem skikket til store handlinger og til sin konges trofaste og verdige undersåtter.

For Fabricius var isolasjonen i fjellheimen nøkkelen til å bevare lykken. Der kunne nordmannen leve ensom og upåvirket av utlandets innflytelse og den moderne tidens forfall.

17.mai: grunnlovsdagen

Statsborgerskapet

Stat eller nasjon? På 17. mai er det egentlig grunnlovsdagen vi markerer. Grunnloven sier noe om hvordan den norske staten skal være. Den handler om vårt politiske system og hvilke rettigheter borgerne skal ha. Likevel er det vanlig å snakke om 17. mai som Norges nasjonaldag. 1814 representerte både en politisk og en nasjonal omveltning. En nasjon er et fellesskap av mennesker som har noenlunde samme språk, historie, kultur, kunst og verdier. En stat kan gjerne ha flere nasjoner. Det er faktisk heller regelen enn unntaket at stater består av flere nasjoner. Det er ulike måter å bygge en nasjon på. Da USA og Frankrike fikk sine konstitusjoner, la de vekt på ideer om statsborgerskap og universelle rettig­ heter. Innenfor rammen av de nye statene var det rom for nokså store ­kulturelle og religiøse forskjeller. Statsborgerskapet mer enn kulturell og religiøs enhet var det som bandt folket sammen. Den norske nasjonsbyggingen ble annerledes. Vår grunnlov inneholdt også de individuelle rettighetene som ytringsfrihet og rettssikkerhet. Men til forskjell fra den amerikanske og den franske tok den norske konstitusjonen mer hensyn til nasjonale og religiøse forestillinger. Det nye Norge måtte forsvares mot krefter som truet med å ødelegge enheten i folket. Paragraf 2 lød slik: Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Statskirken

86

Statskirken skulle altså videreføres, og dens medlemmer var forpliktet til å oppdra barna sine i den lutherske tro. I og med at nesten alle nordmenn til-

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 86

09-04-10 11:03:00


hørte den evangelisk-lutherske kirken, var nasjonen dermed sikret et felles religiøst grunnlag. Paragrafens forbud mot jesuitter og munkeordener understreket hvor viktig det var at alternative religioner ikke fikk innpass i landet. Den mest kjente formuleringen i paragraf 2 var likevel den siste setningen: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det er denne formuleringen som har gjort at paragraf 2 gjerne ble kalt «jødeparagrafen». Under dansketiden hadde jødene – med visse unntak – vært utestengt fra riket. Mens jødene i 1814 fikk fulle borgerrettigheter i Danmark, ble de erklært uønsket i det nye Norge. Presten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland mente at jøder i Norge «ville kunne forderve og forarme almuen». Oppfatningen var dessuten at jødene ikke ville bli integrert, men heller holde seg til sine egne tradisjoner og sin egen religion. Mannen som førte Grunnloven i pennen, Christian Magnus Falsen, sa det slik: «Jeg har gjort dette, fordi jeg, for mit Vedkommende, er overbevist om, at Jøden aldrig kan blive en god Borger af nogen Stat, hvor ikke Jøder regjere.» Eidsvollsmennene var redde for at jødene skulle undergrave enheten i folket, som var så viktig nå som landet skulle stå på egne bein. For grunnlovsfedrene gjaldt det derfor å slå ring om et nytt nasjonalt fellesskap i den nye norske staten. Det nye Norge skulle bygges på et samlet folk. Stat og folk ble nærmest oppfattet som to sider av samme sak. Den hyppige bruken av uttrykket «gamle Norge» pekte tilbake på forestillinger om en tidligere norsk gullalder. Hva gamle Norge konkret innebar, sa Grunnloven ingenting om. Debatten om det gamle Norge og det nye Norge kom likevel til å skyte fart i tiden etter 1814. Grunnloven hadde lagt en ramme for den nye staten. Nå gjaldt det å finne ut hva det nasjonale fellesskapet skulle bygge på. Nasjonalromantikken Den norske nasjonsbyggingen kom i stor grad til uttrykk i den nasjonal­ romantiske bevegelsen fra 1820-årene og framover. Nasjonalromantikken bygde i stor grad på filosofen Herders ideer om kulturers egenart (se side 76). Hva var så hva den norske folkeånden? Et tidlig forslag kom i forfatteren Maurits Hansens novelle «Luren» (1819). Der er fortelleren en mann som er på reise i Gudbrandsdalen. Den spektakulære norske naturen gjør et mektig inntrykk. Mot kvelden tar han inn på en gammel gård hvor han møter den nasjonaldraktkledde odelsbonden Thord som stammer fra Harald Hårfagre. Kontinuiteten med sagatiden er bevart. Her, langt inne i hjertet av landet, møter leseren det egentlige Norge, uberørt av bykultur og utenlandsk påvirkning. Maurits Hansens novelle innleder nasjonalromantikken i Norge. Den retter søkelyset mot en ukjent folkelig kultur som de dominerende embetsmennene og byborgerne visste lite om. Odelsbonden Thord har Snorres kongesagaer i hylla og er stolt av røttene tilbake til den norske storhetsti-

Jesuitter: katolsk munke- og presteorden, nært knyttet til paven

Enheten i folket

«Luren»: det «egentlige» Norge

87

Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 87

09-04-10 11:03:00


Innsamling av den folkelige kulturarven Brødrene Grimm Crøger, Landstad og folkevisene

Ivar Aasen og dialektene

Lindemann og folkemusikken

Tidemand og Gude

88

den. I tiårene etter Hansens novelle handlet mye om å finne fram til det opprinnelig norske, og i 1830-årene begynte et imponerende arbeid med å samle inn den ukjente norske kulturarven. Inspirasjonen kom fra Tyskland. Herders tanker om en skjult skatt i folkekulturen og brødrene Grimms samling og utgivelser av tyske folkeeventyr og sagn ble et forbilde. Det typisk norske var å finne i den muntlige fortellertradisjonen og musikklivet på bygdene. Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad skrev ned folke­ viser, mens Asbjørnsen og Moe oppsøkte eventyrfortellere. En viss språklig bearbeiding måtte riktig nok til før publiseringen. Særnorske uttrykk og norsk ordstilling myket opp det danske skriftspråket, og enklere setninger understreket fortellingenes muntlige preg. Grove ord og formuleringer var likevel for sterk kost for et lesende publikum i byene. Derfor ble blant annet «Askefisen» forandret til Askeladden. Sensuren rammet også prinsessen som ingen kunne målbinde. Hennes friske replikk «Det er varmere i ræva mi» ble forandret til «Det er varmere i glohaugen». En rekke for­ tellinger kom aldri på trykk, for eksempel erotiske folkeeventyr og tater­ eventyr. Et annet viktig innsamlingsarbeid sto Ivar Aasen (1813–1896) for. I 1840-årene reiste han rundt og samlet inn dialektprøver fra store deler av landet. Selv om nordmenn skrev bedre dansk enn noen gang, føltes dette skriftspråket av mange som et fremmedelement. Aasens ambisjon var å bygge et nytt norsk skriftspråk basert på folkets talemål. Den nye interessen for det folkelige viste seg også i musikken. Folke­ musikk­tradisjonen hadde til nå vært helt ukjent for det musikkinteresserte publikum i byene. Den kjente fiolinisten og teatersjefen Ole Bull (1810– 1880) fra Bergen hentet fram felespillere og musikk fra bygdene. Musiker og komponist Ludvig Lindeman (1812–1887) samlet folkemusikk fra store deler av landet og tok inn elementer fra den i sine egne komposisjoner. Et spesielt uttrykk for den nasjonalromantiske begeistringen var sammen­ smeltningen av ulike kunstarter i store oppsetninger. Etter initiativ fra Asbjørnsen satte Christiania Theater i 1849 opp en rekke forestillinger. Her ble scener fra norsk folkediktning, litterære tekster, innslag av folkemusikk og bildetablåer med motiver av storslagen norsk natur framført i det som ble nasjonalromantikkens høydepunkt. Det er verdt å merke seg at bortsett fra Ivar Aasen var de fleste pådriverne i den nasjonalromantiske bevegelsen velutdannende byfolk. Det var ikke bonden selv som plutselig sto fram og var stolt av sin egen kultur. For bonden var naturen noe han hver dag måtte kjempe med for å skaffe mat på bordet. De storslagne landskapsmaleriene vi fortsatt kan se på Nasjonal­ museet, er malt av akademisk utdannende kunstnere. De mest kjente av dem – Tidemand og Gude – tok aldri med seg staffeliene sine opp i fjell­ heimen, men malte bildene i studioer i Tyskland, slik det var vanlig på denne tiden. Ikke før i andre halvdel av 1800-tallet ble bøndene bevisst på seg selv som bærere av det nasjonale. Hvor «typisk norsk» var så nasjonalromantikken og folkediktningen?

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 88

09-04-10 11:03:01


Allerede innsamlerne selv var oppmerksomme på at mange folkeviser, sagn og eventyr hadde klare fellesstrekk med utenlandske fortellinger. Enkelte innslag må likevel sies å ha norske røtter. For det første gjelder det en del innholdselementer. Opphavssagn som forklarer norske navn og norske naturforhold, kan vanskelig være importerte. Det samme gjelder innhold som kan føres tilbake til norsk, førkristen folketro eller til fornaldersagaene. For det andre er den norske folkediktningen norsk fordi den har fått norsk drakt. Landskapet er norsk, mange av skikkene er norske, og den litterære uttrykksmåten er norsk. De internasjonale elementene er plantet om i norsk jord og har fått en form som folk i norske bygder har kjent seg hjemme i. Publiseringen bidro derfor til å skape en forestilling om en særegen norsk kultur. Folkedypets fortellertradisjon ble endelig kjent for eliten og offentligheten. I tillegg gjorde illustrasjonene mye for å løfte fram historiene som til nå var formidlet muntlig. For første gang ble nøkker, tusser og troll tegnet og malt. Figurer som tidligere bare hadde eksistert i folks fantasi, fikk endelig et visuelt uttrykk. Kunstnere som Johan Fredrik Eckersberg (1822– 1870), Hans Gude (1825–1903) og senere Erik Werenskiold (1855–1938) og Theodor Kittelsen (1857–1914), viste publikum hvordan de skumle skapningene så ut. Til denne dag er troll en av de mest populære suvenirer utlendinger kjøper med seg fra Norge. «400-årsnatten» En av de mest seiglivete og kjente metaforene i norsk historie er den såkalte «400-årsnatten». Bildet, som er hentet fra Henrik Ibsens Peer Gynt (1867), beskriver unionstiden med Danmark. Den tradisjonelle oppfatningen av 400-årsnatten er at perioden fra 1380 til 1814 var en trist tid for Norge. På hver side av denne mørke epoken ligger derimot noe langt mer opp­løftende. Vikingtiden og middelalderens Norgesvelde var strålende, og det nye Norge som tok form etter 1814, skulle fortsette der storhetstiden sluttet. Selv om begrepet «400-årsnatten» først ble formulert av Ibsen i 1867, var forestillingen om den mørke dansketiden betydelig eldre. Allerede i 1816 ga Nicolai Wergeland ut et lite skrift med tittelen Danmarks politiske For­ brydelser mod Kongeriget Norge. Der beskylder han Danmark for å ha beriket seg på Norges bekostning. Tidligere hadde Ludvig Holberg sagt at Norge finansierte Danmarks luksusforbruk. I 1834 holdt Henrik Wergeland en tale der han blant annet brukte et bilde om to halve ringer for å beskrive Norges historie: «Vort Norge og fortidens Norge synes som to avbrutte halvringer, der passer paa det nøieste sammen, mellomalderen kun som den uegte lodning, som vi bryter væk for at hele de egte led.» Det gamle og det nye Norge må igjen smeltes sammen som en solid ring bestående av to halvringer, men først må den uekte delen av ringen vekk. Mellomalderen, altså dansketiden, hadde vært en ulykke for landet, ifølge

Nøkker, tusser og troll

Unionstidens mørke århundrer

To avbrutte halvringer

89

Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 89

09-04-10 11:03:02


Ånden fra sagatiden

Nyere forskning om unionstiden

Wergeland: folkets sovende ånd

Henrik Wergeland. Likevel var ikke alt svart, for, som han sier, selv om «Staten var forsvunden, tvivlede dog ingen om at Nationen levde». I folket levde fortsatt en gammel nasjonal ånd som nå måtte vekkes til live igjen. Hos odelsbonden hadde frihetslengselen overlevd den danske undertrykkelsen. Ånden fra sagatiden slumret fortsatt i folket, og derfor burde ethvert norsk hjem ha Snorres kongesagaer i bokhylla. Halvringene – sagatiden og nåtiden – måtte gjenforenes. Det var Wergelands program for det nye Norge. Henrik Wergelands metafor om de to halvringene har helt til vår tid stått sterkt i folks bevissthet. Norges frihetskamp, mot dansker, mot svensker og mot tyskere, er en del av vår kollektive identitet. Oppfatningen av danske­ tiden som en nedgangstid er imidlertid en historisk konstruksjon som kunne vært annerledes. I stedet for å se unionstiden med Danmark som en parentes, kunne den vært oppfattet som en sammenhengende vekstperiode etter den store katastrofen på 1300-tallet, svartedauden. Nyere forskning viser at danske­tiden på ingen måte var så negativ som den oftest har vært framstilt. Gjennom hele perioden hadde Norge stor økonomisk framgang og sterk befolkningsvekst. Tvillingrikene hadde en felleskultur som i sin tur var knyttet til strømninger i Europa. Til tross for den eneveldige styreformen, som var den mest utbredte i Europa gjennom lang tid, nøt Norge stor grad av frihet innenfor unionens rammer. Så tilfredse var nordmennene med situasjonen at det bare fantes noen få som virkelig ønsket en løsrivelse da verdensbegiven­ hetene veltet inn over dobbeltmonarkiet vinteren 1814. Henrik Wergelands patriotiske program møtte derfor en viss motstand. Lovprisningen av den norske bonden fant for eksempel ingen forståelse hos Johan Sebastian Welhaven. Welhaven mente i likhet med Wergeland at det fantes en sovende ånd av storhet i det norske folk, men folket måtte oppdras. Det nye Norge måtte bygge på dannelse, ånd og kultur. Den norske bonden var foreløpig for udannet og derfor uegnet som ideal. I stedet måtte det lille som fantes av norsk kulturelite, ta ansvar og lede folket fram til kunnskap og dannelse. Bare da ville den nye norske nasjonen kunne bli harmonisk. Welhaven gikk til kraftig angrep på det han mente var Wergelands meningsløse skryt av norsk storhet. Særlig kritisk var han til ønsket om å verge seg mot utenlandsk påvirkning. I verket Norges Dæmring (1834) skriver han blant annet følgende: Og om vi nu forskanset oss her hjemme / Vant vi da ekte norskhet i vår tvang? / Nei, fremmed frukt gror alt på Norges vang / Og fremmed visdom i vårt norske nemne

Welhaven: norsk kultur gjennomsyret av det utenlandske

90

Welhavens poeng var at norsk kultur allerede var gjennomsyret av det utenlandske, og at det var bra. Det nye Norge måtte bygge videre på de impulsene vi særlig fikk gjennom kulturfellesskapet med Danmark og Sverige. Å hugge over røttene til våre skandinaviske brødre ville være en katastrofe.

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 90

09-04-10 11:03:02


Da Welhavens verk kom ut, ble han skjelt ut i aviser og kalt landsforræder. Feiden med Henrik Wergeland er ellers en av de mest berømte i norsk kulturhistorie. Av de to er det vel Wergeland som for ettertiden har blitt stående som den store helten. Welhavens nasjonsbyggingsprosjekt la mer vekt på forbindelsene med det internasjonale. Historikernes fortelling om Norge En nasjon er en gruppe mennesker som blant annet har en felles historie som skiller dem fra andre grupper. Da det nye Norge skulle bygges i tiårene etter 1814, var det behov for en ny beretning om fortiden. Riktignok hadde folk som Holberg skrevet om Danmarks og Norges historie, men nå, etter bruddet, ville man ha en ny versjon. Henrik Wergelands metafor om de to halvringene var et effektivt bilde, men det sa lite konkret om hvordan fortiden egentlig hadde vært. Under nasjonalromantikken fikk en ny profesjonell historieskrivning sitt gjennombrudd. Omfattende verk om Norges fortid kom nå ut og fikk snart stor betydning for norsk nasjonal identitet. Helt til i dag har historikerne bidratt sterkt til å forme nordmenns bilde av seg selv. Den mest sentrale historikeren i første halvdel av 1800-tallet var P.A. Munch (1810–1863). Munch konsentrerte seg mest om eldre norsk historie. Særlig var han opptatt av å vise at norske stormenn og konger var de dominerende i Norden gjennom vikingtid og middelalder. Gjennom Munchs arbeid ble den norske gullalderen for første gang siden Snorre grundig dokumentert. Hele den norrøne litteraturen var etter Munchs mening norsk, men både fra dansk og svensk side kom det sterke protester mot dette. Munch fikk også betydning for skjønnlitteraturen. Mange av de tidlige dramaene til Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen har handlingen lagt til middelalderen. Begge dikterne sto i gjeld til P.A. Munch når det gjaldt det historiske råmaterialet. For Bjørnson var de historiske dramaene viktige for å kunne skape en norsk nasjonal bevissthet. Gjennom middelalderens helte­ galleri skulle nordmennene få kjenne stolthet over sin egen store fortid. Skandinavismen P.A. Munch prøvde å vise at Norge i vikingtid og middelalder hadde skilt seg ut fra de andre nordiske landene. Vikingtiden ble sett på som en strålende norsk periode. Gjennom Munchs og senere historikeres arbeid har den tapte norske gullalderen fått en enestående plass i fortellingen om Norge. Det går en linje fra Harald Hårfagre og fram til det moderne norske kongedømmet. Da den danske prins Carl i 1905 ble valgt til ny norsk konge, grep han tilbake til middelalderen for å finne seg navn. Kong ­Haakon 7. hoppet over alle felleskongene med Danmark og Sverige og understreket i stedet kontinuiteten med den norske storhetstiden. Det er likevel mulig å velge et annet perspektiv enn det særegent norske

P.A. Munch og ny historieskrivning

Gullalderen

Bjørnson og Ibsen

91

Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 91

09-04-10 11:03:03


Nytt perspektiv på vikingtiden og middelalderen

De skandinaviske folkenes felles kultur og historie

Skandinavismen dempet norsk nasjonalisme

92

når historien skal skrives. Nyere forskning viser for eksempel at den danske dominansen var enorm gjennom store deler av vikingtiden og langt inn i middelalderen – i hvert fall i deler av Norge. Hele Oslofjordområdet med de berømte gravhaugene i Borre og vikingskipene fra Vestfold var lenge under dansk kontroll. Norges senere hovedstad, Oslo, ble trolig grunnlagt av dansken Harald Blåtann og ikke av nordmannen Harald Hardråde. Forestillingen om et nasjonalt norsk kongedømme fra Harald Hårfagre og framover er punktert av historikere. Dermed er også mye av grunnlaget for den tradisjonelle fortellingen om Norge borte. Allerede på 1800-tallet var det de som ikke var særlig fornøyd med det snevert norske perspektivet på historien. Romantikkens idé om det nasjonale fellesskapet kunne også utvides til noe mer enn de enkelte lands grenser, og mange hadde forestillinger om et nordisk kulturfellesskap. I 1840årene fikk nasjonalromantikken konkurranse fra skandinavismen. I stedet for å framheve den særegne norske fortiden var det mulig å se de tre nordiske folkenes historie mer i sammenheng. Det samme gjaldt for språk og kultur: dansk, svensk og norsk var egentlig grener på en felles stamme. Skandinavismen ble i særlig grad en bevegelse blant intellektuelle, forfattere og studenter. Både Welhaven, Ibsen og Bjørnson deltok aktivt på skandinavistenes store møter. Først og fremst handlet det om kulturfelleskap og samarbeid mellom de nordiske landene, men for noen lå det også politiske motiver bak. Da Danmark i 1863 havnet i krig med sine tyske naboer, var det mange skandinavister som krevde norsk og svensk støtte til broder­ folket. Skuffelsen var stor, ikke minst hos Ibsen, over at hjelpen til broderlandet uteble. Da Danmark tapte krigen i 1864, gikk luften ut av skandinavismen. I Norge ble konkurransen med nasjonalromantikken for sterk. Likevel er det grunn til å tro at skandinavismen gjorde sitt til å dempe de sterkeste nasjonalistiske tendensene i den norske nasjonalromantikken. Det ble aldri noe utpreget hat mot det danske eller det svenske i Norge, selv om en del skarpe utfall kom til uttrykk. For jøder – mot samer En viktig side ved nasjonsbyggingsprosjektet etter 1814 var å definere hvem som var innenfor og utenfor det norske nasjonale fellesskapet. Vi har allerede sett hvordan paragraf 2 i Grunnloven ekskluderte jesuitter, munkeordener og jøder fra riket. Jødebestemmelsen ble riktignok opphevet i 1851, ikke minst etter en iherdig innsats fra Henrik Wergeland. Som ung var han selv skeptisk til jøder, men han forandret syn etter et møte med to marokkanske jøder i Paris i 1832. De kunne fortelle om stor grad av toleranse i Marokko. Muslimske land i Nord-Afrika hadde en lang tradisjon for å være sjenerøse mot jøder og forfulgte kristne i Europa. Slik måtte det også være i det nye frie Norge, mente Henrik Wergeland. Tanken om et nasjonalt fellesskap som måtte forsvare seg mot det frem-

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 92

09-04-10 11:03:04


mede, var likevel ikke helt borte med opphevelsen av jødeparagrafen. I 1850årene kom en annen gruppe i søkelyset: samene. Fra da av satte myndighetene i gang en systematisk fornorskingspolitikk mot denne minoriteten. Tilsynelatende handlet det først om språkopplæring, men den senere statsminister Johan Sverdrup (1816–1892) uttalte at «den eneste Redning for Lapperne er at absorberes med den norske Nation». Den norske stat oppfattet den samiske kulturen som primitiv og gammeldags, og den burde følgelig assimileres i den nye norske nasjonen. I over 100 år framover kom det til å bli den offisielle politikken overfor Norges urbefolkning. Politikken overfor samene var imidlertid også et spørsmål om kontroll. Myndighetene var redd for den «finske fare», for finsk og russisk innflytelse over en del av befolkningen som ikke var så tett knyttet til den norske staten. Usynliggjøringen av samene i det nye Norge står i sterk kontrast til deres store betydning for landets historie. Ikke minst hos Snorre finnes det mange beretninger om samer som spiller en viktig rolle. Mest kjent er Harald Hårfagres ekteskap med samekvinnen Snøfrid. Snøfrid fødte flere sønner og var blant annet oldemor til den senere kongen Harald Hardråde. I eldre utenlandske historieberetninger var det samene som var de egentlige nordmennene før vikingtiden. Det var samisk kultur og samiske fangstmetoder som ga utlendingene et inntrykk av folket i det høye nord. Det var også samene som fant opp den mest nasjonale av alle norske idretter, skigåingen. For Asbjørnsen og Moe var samiske eventyr en viktig kilde, men i stedet for at disse viktige bidragene til norsk historie og kultur ble løftet fram, har de vært usynliggjort. Historiebøkene på skolen har siden 1800-tallet sagt lite om samene, og nordmenn flest har svært begrensede kunnskaper om det samiske.

Fornorskingspolitikk

Assimilasjon

Samekvinnen Snøfrid

Samene fant opp skigåingen

93 Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 93

09-04-10 11:03:04


kompetansemål i læreplanen: • drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen og til i dag • gjøre rede for den modernistiske tradisjonen i norsk og internasjonal litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til i dag

modernitet og modernisme Det moderne prosjektet Det moderne prosjektet, eller moderniteten, er betegnelsen på den samfunns­ utviklingen og det tenkesettet som har vært dominerende i Vesten de siste 400 årene. Det moderne prosjektet er kjennetegnet av tre ord på f: • • •

94

Frihet: troen på at mennesket kan bli fritt og selvstendig Fornuft: troen på at fordommer, overtro og ufornuftige meninger kan avsløres Framskritt: troen på at historien og verden kan forandres til det bedre

Modernitetens gjennombrudd fant sted på slutten av 1700-tallet. Den amerikanske (1776) og den franske revolusjonen (1789) førte med seg krav om respekt og frihet for enkeltmennesket. Romantikken (ca. 1780–1830) la vekt på individets særpreg og selvrealisering. Den industrielle revolusjonen og store teknologiske nyvinninger forandret etter hvert folks hverdag. Viten­ skapens systematiske undersøkelser av natur og samfunn erstattet religiøse

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 94

09-04-10 11:03:05


forklaringer og tradisjonelle moralske oppfatninger. Den darwinis-tiske læren om livets opprinnelse og menneskets utvikling førte til krise for kristendommens og kirkens grep om sinnene. Det moderne prosjektet har helt fra starten av og fram til i dag vært preget av optimisme og tro på framgang. Kontrollen over både natur og samfunn er blitt stadig sterkere. Levestandarden har hatt en eventyrlig utvikling, helsetilstanden i befolkningen er kraftig forbedret, og gjennomsnittlig levealder er fordoblet. Økende demokrati og frihet har gitt mennesker nye muligheter til å leve det livet de selv ønsker. Modernitetens resultater er så overbevisende at forestillingen om framskrittet er dypt rotfestet i de fleste av oss. Litteraturen på vg3 skal handle om hvordan det moderne prosjektet kommer til uttrykk i tekster fra opplysningstiden og fram til i dag. En sentral tanke i hele perioden er forestillingen om at også forfatterne bør bidra til å skape en bedre verden. Gjennom tekstene sine skal de holde fram idealer eller avsløre kritikkverdige forhold. På den måten kan litteraturen ha en moralsk og politisk funksjon. Vi starter med det vi kan kalle tidligmodernitet i siste halvdel av 1700tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Denne fasen omfatter både opplysnings­ tiden og romantikken. Deretter kommer forfattere og tekster fra «det moderne gjennombruddet» i 1850–1880-årene. Her vil ikke minst begrepene realisme og naturalisme stå sentralt. Til slutt vil vi følge moderniteten gjennom det 20. århundret. Da vil ulike former for realisme og modernisme bli behandlet side om side. Det er altså moderniteten som er utgangspunktet vårt. Litteraturhistoriske epokebegreper og skrivemåter vil bli trukket inn underveis og der det er naturlig. Framstillingen vil likevel ikke legge så mye vekt på de tradisjonelle motsetningene mellom periodene. Forskjellene mellom for eksempel opplysningstidens klassisisme og romantikken, eller mellom romantikken og realismen, er i denne sammenhengen ikke det viktigste. Det er moderniteten vi er på jakt etter, og den dukker opp i tekster fra flere epoker. Vi skal se hvordan både romantikere, realister og naturalister står plantet med begge beina i det moderne prosjektet. Modernismen Det moderne prosjektet har på mange måter vært en suksess. Men en så grunnleggende omveltning av kultur- og samfunnslivet har selvsagt også skapt nye problemer. Fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag har vi fått kunst og litteratur som på en langt mer tvetydig måte uttrykker hvordan det er å leve med moderniteten. Vi kaller denne kunstneriske og litterære utfoldelsen for modernismen. Den modernistiske bevegelsen er svært mangfoldig og til dels motstridende. Noen kjennetegn ved modernismen er likevel følgende:

Kontroll over natur og samfunn Bedre levestandard Demokrati og frihet

Litteraturens moralske og politiske funksjon

Kunstneriske og litterære uttrykk

95 Modernitet og modernisme

Litteraturhistorie.indb 95

09-04-10 11:03:05


• • • • •

Framskrittets tvetydighet Konsekvensene av «framskrittet»

Sentralperspektivet: teknikk for å få fram avstand og dybde i et kunstverk eller bygg Harmoniene i musikken forsvinner

Begeistring for det nye

Nye former for skjønnhet

96

Sammenbrudd: tradisjonelle verdier og religionens virkelighetsforståelse mister sin mening Dekadanse: fremmedgjøring, livstretthet og resignasjon Fragmentering: virkeligheten er flertydig og splittet; jeget går i oppløsning Eksperimentelle tekster: sjangerblanding og nye skrivemåter Originalitet: nei til det gamle; ja til det nye

Modernismen henger nøye sammen med det moderne prosjektets historie. I kjølvannet av industrialiseringen ble menneskene tvunget vekk fra et oversiktlig liv på landsbygda og måtte ta seg arbeid i de voksende byene. Tradisjonelle verdier kom under press, og religionen mistet mye av sin betydning. Mange følte seg fremmedgjorte og isolerte i det nye industrisamfunnet. Teknologiske nyvinninger frigjorde krefter som det var vanskelig å kontrollere. Krigene ble blodigere enn noen gang tidligere i historien, og spaltingen av atomet gjorde menneskeheten i stand til å utslette seg selv. Den siste aktuelle påminnelsen om framskrittets tvetydighet er vår tids trussel om en global klimakatastrofe. Modernismen handler derfor om konsekvensene av «framskrittet». Kunstnerne og dikterne beskriver ikke så mye hvordan verden burde være, men heller hvordan den faktisk oppleves. De prøver å si noe om hva som skjer når tradisjonelle verdier forkastes og religionen mister sin makt. Forfatterne skriver om det frie individets rastløse søken etter mening i en verden som ikke lenger har noen endelig sannhet å by på. Tekstene blir gjerne mer usammenhengende og eksperimentelle. I malerkunsten oppløses sentralperspektivet, og fragmentariske og forvridde bilder erstatter de naturalistiske og idylliserende maleriene fra tidligere. I kunstmusikken forsvinner harmoniene og blir erstattet av lyder som for mange virker skjærende og uforståelige. Arkitekturen kaster vrak på all utvendig pynt og dekorasjoner og legger vekt på det funksjonelle og nyskapende. I mange tilfeller står den modernistiske livsfølelsen i kontrast til modernitetens framskrittsoptimisme. Dekadansens resignasjon og fremmed­ gjøring kjennetegner mange modernistiske kunstverk og tekster, men det finnes også eksempler på det motsatte. En rekke modernister er begeistret over det nye. De gleder seg over at de gamle verdiene endelig kan kastes på skraphaugen. «Sett fyr på bibliotekene og museene», sier noen av dem. Byluft mer enn fjelluft gjør fri. Det urbane livet er mer frigjørende enn fremmedgjørende. Industrien og teknikken skaper nye former for skjønnhet som er like vakre som den uberørte naturen. Til sammen vil dette kapitlet dekke både moderniteten og modernismen. Siden det moderne prosjektet har en historie som går lenger tilbake, vil tekster herfra dominere den første delen. Fra slutten av 1800-tallet og framover vil vi behandle moderniteten og modernismen parallelt. Modernistene opptrer samtidig med forfattere som fortsatt holder fast på det moderne prosjektets optimisme.

Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 96

09-04-10 11:03:06


tidlig modernitet

Hvis man sammenligner menneskesynet på slutten av 1700-tallet med for eksempel barokkens, er det klare forskjeller. En dikter som Petter Dass framstilte mennesket som et lite kryp, helt prisgitt Gud og hans vilje. Opplysningstidens og romantikkens filosofer og forfattere så derimot mennesket som en aktør som kunne påvirke og forandre verden til sin fordel. Mennesket var ikke lenger bare overlatt til skjebnen eller Vårherre. Det fornuftige, rastløse, grensesprengende mennesket som gjennom kunnskap vil forbedre samfunnet, illustrerer godt hva det moderne prosjektet er. Ludvig Holberg: opplysning og moralisering Opplysningstidens idealer om fornuft og kunnskap fikk mange uttrykk i den dansk-norske litteraturen på 1700-tallet. Vi har allerede sett hvordan Ludvig Holberg ville «moralisere» og ta et oppgjør med overtro og dårskap. I komediene sine viste han fram menneskenes tåpeligheter. Ved å stille dårskapen åpent fram håpet han å oppdra folk til et mer fornuftig liv. I sine historievitenskapelige arbeider var målet å opplyse leserne om fortiden, og som essayist diskuterte han aktuelle emner i samtiden. Holberg henvendte

Kunnskap vil forbedre samfunnet

Oppgjør med dårskap og ovetro

97

Tidlig modernitet

Litteraturhistorie.indb 97

09-04-10 11:03:06


seg til de lesende borgerne og inviterte til debatt. På den måten var han en viktig bidragsyter til den nye offentligheten som vokste fram mot slutten av 1700-tallet, og som ble en svært sentral del av det moderne prosjektet.

Folket må oppdras

Kristendommen som ideal og inspirasjon

Kritikk av kristendommens «overtro»

Henrik Wergeland: modernitet og kristendom Den første i Norge som for alvor satte framskrittet på dagsordenen, var Henrik Wergeland. Han mente at folket måtte oppdras til et liv i frihet, men var samtidig frustrert over at framskrittet tok så lang tid. I teksten Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem (1831) ga han sin forklaring på at folket fremdeles lot seg styre av ufornuft: Prestene hadde ikke gjort jobben sin. De fortsatte å forkynne en kristendom full av mystikk og overtro som ikke inspirerte til framskritt og frihet. Kritikken av kirkens menn var ikke rettet mot kristendommen som sådan. Tvert imot, for Wergeland var kristendommen selve drivkraften i framskrittet. Gjennom forestillingen om det fullkomne ville den hele tiden være et korrektiv til de eksisterende forholdene. Kristendommen satte opp et ideal som menneskene måtte strekke seg etter, og dette idealet inspirerte dermed til forbedring. Wergeland så for seg en utvikling for menneskeheten fra det primitive til det stadig mer avanserte. Det kulturelle nivået var gjennom historien gradvis høynet. Det gikk likevel så unødvendig tregt på grunn av prestenes elendige forkynnelse, sukket han. Gjennom sitt oppgjør med prestestanden viste Wergeland en annen viktig side ved moderniteten. Kritikk av kirke og religion var ved inngangen til 1800-tallet fortsatt i sin spede begynnelse. De første angrepene var mest rettet mot en kristendom som var fastlåst i døde tradisjoner, ikke mot religionen i seg selv. For Wergeland og andre handlet det om å avkle kristendommen dens overtro. Læresetningen om Kristus som frelser ble derfor erstattet av forestillingen om Jesus som forbilde. En slik avmystifisert kristendom var fullt forenlig med opplysningstidens tro på fornuften, og Wergeland så derfor ingen motsetning mellom moderniteten og religionen. Det var det derimot mange som skulle komme til å gjøre senere.

de to viktigste representantene for tidlig moderniet ludvig holberg • • • • •

«Moralisere» Vise fram dårskapen Opplyse Debattere Skapte ny offentlighet

henrik wergeland • • • • •

Framskrittet på dagsordenen Folket må oppdras til frihet Kritikk av dogmatisk kristendom Kristus som inspirasjon og forbilde Ingen motsetning mellom modernitet og religion

98 Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 98

09-04-10 11:03:07


Moderniseringen av Norge Da Wergeland døde i 1845, var Norge fortsatt et lite utviklet land. Industrialiseringen hadde ennå ikke kommet skikkelig i gang, og byene var fremdeles få og små. Veiene i landet var elendige, og ennå var det ikke bygd noen jernbane. Befolkningen var nesten utelukkende bønder, med en liten gruppe embetsmenn og et begrenset antall byborgere og handelsfolk på toppen. Til tross for bruddet med Danmark og etableringen av den nye norske staten i 1814 var folk flest nokså uberørt av de store endringene som var i ferd med å skje i Europa. Noe var likevel på gang. I 1830-årene hadde en ny generasjon akademikere trådt fram. Jusprofessorene Anton Martin Schweigaard (1808–1870) og Fredrik Stang (1808–1884) gikk etter hvert inn i politikken. Schweigaard ble den ledende politikeren på Stortinget, mens Stang kom til å dominere regjeringen i en mannsalder. De to professorene var sterkt inspirert av opplysningsideene og framskrittstanken. Norge skulle moderniseres, og kunnskapen måtte derfor ha en praktisk nytteverdi. Skolesystemet gjennomgikk store reformer. Realfag kom inn på timeplanen, og tekniske skoler og landbruksskoler ble etablert. Det var nødvendig for å få fart på utbyggingen av veier og jernbane i 1850–1860-årene. Også i litteraturen kom den nye tidens teknikk til syne. Allerede Wergeland hadde begeistret skrevet om dampbåten på Mjøsa. Dampen representerte en ny kraft som kunne bidra til utviklingen av landet. Johan Sebastian Welhaven hadde en tilsvarende holdning til jernbanen. I diktet «Ved Arbeidets Begyndelse på Jernbanelinien» (1851) lovpriste han også den nye teknologien som viktig for verdensfreden. Jernbanesporene ville binde land og folk sammen og på den måten hindre nye konflikter.

Realfag i skolen

Dampskip og jernbane

test deg selv

www.aalykkesmed.no

99 Da nordmenn ble norske

Litteraturhistorie.indb 99

09-04-10 11:03:07


1945–1960: hovedtemaer og stikkord 1945 Drama: Samuel Beckett (1906–1989): Det absurde teater Vente på Godot (1948)

1945: FN Velstandsøkning

Prosa: Likestilling mellom kvinner og menn

Simone de Beauvoir (1908–1986): Det annet kjønn (1949) Mandarinene (1954)

Den kalde krigen mellom øst og vest

Atombombetrussel

Albert Camus (1913–1960): Eksistensialist Myten om Sisyfos (1942; essay) Den fremmede (19)

Framskrittstro og katastrofefrykt

Absurd virkelighet

Eksistensialismen

1960

174 Å lykkes med litteraturhistorie

Litteraturhistorie.indb 174

09-04-10 11:04:24


mål for opplæringen er at elevene skal kunne • drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag • gjøre rede for den modernistiske tradisjonen i norsk og internasjonal litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet til i dag

Europa etter 2. verdenskrig

Sammenbrudd og optimisme I 1945 lå verden, og særlig Europa, i ruiner for andre gang på tre tiår. Den industrielle krigføringen hadde tatt livet av millioner av mennesker. For mange var den store katastrofen en bekreftelse på at det moderne prosjektet hadde gått av sporet. Den fornufts- og vitenskapsbaserte utviklingen hadde skapt monsterkrefter som mennesket ikke var i stand til å kontrollere. Byråkratiske systemer hadde effektivisert både næringsliv og statsapparat så sterkt at massemyrderier lett lot seg gjennomføre uten at enkeltpersoner egentlig hadde ansvaret for det. Modernitetens tro på framskrittet hadde endt i nok et mareritt. Følelsen av å stå ved et nullpunkt var sterk, og mange diktere ga uttrykk for den. Men slett ikke alle delte den sterke pessimismen. Fra en side sett var 2. verdenskrig en seier for det moderne prosjektet. Det fascistiske og nazistiske barbariet var tross alt nedkjempet av nasjoner som sto for frihet og demokrati. For Sovjetunionen var seieren over erkefienden Tyskland et

2. verdenskrig: nytt sammenbrudd

Seier for demokrati og frihet

175

Europa etter 2. verdenskrig

Litteraturhistorie.indb 175

09-04-10 11:04:24

Å lykkes med litteraturhistorie  

Boka dekker sentrale læreplanmål (Kunnskapsløftet) innenfor emnet litteraturhistorie i fellesfaget norsk i studieforberedende utdanningsprog...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you