Line Nyborg For deg, for deg alene

For deg, for deg alene

Line Nyborg

For deg, for deg alene Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-49289-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Ingeborg Ousland/cmykdesign.no Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 11/14 pkt Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle alenemødre

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida.

Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor.

Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss. * Blokka mi er den innerste. Den siste før skogen. Blokka ligger der på gresset, en avlang murkloss, fire etasjer med røde murstein, grå betong og studentkropper som leser, spiser og sover. Svarte, lave vinduer med stålkarmer. Bak blokka ligger grusbanene med enslige grønne nett og gule og røde kjegler, så går stien gjennom skogen ned mot vannet, forbi gamle falne trær, nye skudd og hvitveis i små tepper om våren.

7

Stillheta ligger over blokkene på dagen, når alle er på jobb, på forelesning, i lesesalen. Det ser fint ut her oppe.

Det er bare at når du kommer inn i husene, så ligger sårene og verker. Da hjelper det ikke at det ser bra ut fra utsida.

Blokka mi med de stille stuevinduene ser ut mot grusbanen. Skjæra sitter på kraftledninga som strekker seg over den, og snakker hver morgen. Noen av ledningene blinker i hvitt, noen i svart, akkurat som ho.

Bak et lite skogholt til venstre går stien nedover mot byen, hvis du vil gå, hvis du vil ta banen, må du gå gjennom studentbyen, på gangstier mellom alle blokkene, barnehagene, de små åpne plenene med benker, avfallsbøtter og huskestativ, og forbi butikken.

Stien inne i leiligheta mi er ikke lang, fra senga i den ene enden til stuevinduet i den andre. Imellom der, en kjøkkenbenk, et skap, et lite bad. Ei dør ut i gangen, som er lang og smal og belagt med mørkegrønn linoleum, veggene der er i rød mur, dørene inn til studenthyblene på hver side åpnes og lukkes uten at jeg vet om det.

Over senga mi ligger sengeteppet som ho mamma hekla.

Hennes raske fingre over handarbeidet, alle meterne med like blomster og blader som vokste i fanget hennes, duker og tepper. Det har fulgt med fra Nord-Norge og hit, alle stedene jeg har bodd her nede, det ser lett ut med blomster og blader og hull på hull, men når jeg løfter det, er det tungt i hendene.

8

*

Fjeset hennes så mjukt og glatt, der ho lå i likhuset. Alle rynkene slettet ut, alle drag, all flakking borte. Det er sånn ho var, egentlig, tenker jeg, det er den her freden som var i ho, under overflata, men som kom ut bare i små glimt da ho levde. * Jeg lager te hver morgen. Te og P2 på radioen. Sylfest Lomheim i Språkteigen, Marta Norheim i Bok i P2. Vannkokeren er svart, jeg fyller den med vann. Teboksen med grønne blader lukter svakt av grønne erter. Jeg bruker ikke skje, jeg tar fire fingre opp i boksen, klyper med meg teen, de tørre bladene mot fingertuppen. Avlange spisse blader. Kanna er dekorert med svarte penselstrøk, et japansk motiv. Inne i kanna er det render etter all den teen som har vært oppe i den. Jeg heller det kokte vannet over bladene, ser bladene virvle opp og rundt der inne.

Lokket skraper mot åpningen når jeg setter det på. Inne i kanna fortsetter bladene å rotere.

Hendene mine rundt tekoppen har spredte fingre. Uroa sitter i dem som hvite og røde flekker inne i handa. Blodet virvler rundt som tebladene. Synker ikke. Den ene lillefingeren min er mindre enn den andre, sammenvokst i de midterste knoklene, en hel tredel kortere. En krøpling, som ingen ser.

9

Hendene mine kjenner alt de tar på. Hendene mine holder ungen. Jeg ser at hendene er det fineste jeg har. Hendene mine holder koppen til den er tom.

Jeg ser ut på skogen, som skifter hver dag. Den forandrer seg i lyset, i ulike nivåer av kulde ligger frostrøyken rundt den, hinner av is rundt hver grein, hver nål. Snøsmeltinga som får den til å gå litt i oppløsning, kommer veltende ut av skogen etter den lange vinteren, gjennomvåt, kald, spor kommer fram under snøen. Husene lenger bort, sola kommer dit før den kommer hit, og veggene og skorsteinene der mot øst slås med gull.

Sola rir over tretoppene. Stillheta før ungen våkner, likevel er han der, pusten til det lille vesenet bak tynne vegger. * Ho mamma er død. Det ser ikke sånn ut. Hvis ho virkelig var borte, måtte det sett større ut enn det gjør. Det skulle betydd mer. Det skulle vært et jordskjelv under føttene, et ras ned fra fjellene, noen som skrek i gatene. Men alle lever som før der ute, de går på jobb, i butikken, til skolen, lokaltoget passerer som før, hundene bjeffer. Og igjen der ho bodde er det bare et stille stuegolv, faren min sitt hode i svingstolen, kneet hans som stikker til sides, svinger stolen sakte fram og tilbake. Den eneste bevegelsen, det er for lite.

Min egen kropp vil ikke vite om det, at mora mi er død, den kjenner bare noe uklart, vagt. Vi er igjen etter en fest, 10

kroppene til meg og faren min, glemt igjen i lokalet, vi er spinkle stoler tilfeldig satt igjen midt på golvet, som om noen hadde glemt hvor de skulle stables.

Ungen sover i sprinkelseng. Jeg går ned i vaskekjelleren, vasken min er ferdig. Det er langt å gå, gjennom gangen og ned trappa. Ute er det fortsatt varmt. Jeg tar med klesklypene og går ut med vasken, sånn som mora mi ville gjort, det er god tørk i dag, ville ho sagt, litt vind, sol. Mora mi snakker mellom snorene. Jeg henger opp plagg for plagg på tørkestativet utafor blokka. Små bodyer og gensere og bukser som stadig blir større, 90, 104, 110. Jeg bøyer meg ned og henter klyper fra en plastboks.

Mamma hadde sydd et forkle spesielt til klesklypene, med store lommer foran, så ho slapp å bøye seg helt ned for å hente klypene. De henger der rett foran magen hennes, så hendene kan gli lett inn i lommene fra hver side og hente dem, feste laknene til snora, lett og stramt på samme tid.

Jeg tenker at jeg må sy et sånt forkle.

Klærne lukter så godt når de har hengt ute, sier mamma før ho bærer kurven inn igjen på hofta.

Tøyet svinger sakte rundt i sola. Jeg går opp trappa med kurven. Døra til blokka mi går tregt igjen, den smeller ikke før jeg har kommet et stykke opp trappa. Da synger lyden oppover alle etasjene. Ekkoet varer til jeg har kommet helt opp. Så blir det helt stille i betongen.

11

Men noe er galt. Døra inn til leiligheta er åpen, og det står en mørk rygg i åpningen. Jeg springer innover gangen.

Jeg skulle ikke gått ut. Skulle tenkt at det blei for lenge.

Ryggen snur seg mot meg, og jeg ser at det er et kjent fjes, han som bor i leiligheta ved sida av meg. Uroa slipper taket i meg, og jeg lukker øynene og slipper pusten ut med åpen munn.

Jeg hørte at han ropte på deg, så begynte han å skrike, så jeg banket på. Døra var åpen. Jeg visste ikke hvor du var.

At jeg ikke var der, at han våkna uten at jeg var der.

At jeg kunne la ungen min stå og skrike i senga.

Jeg var bare i vaskekjelleren, sier jeg. Ungen står i sprinkelsenga og ser på oss, nå smiler han. Takk, sier jeg, takk.

Nei, en så glad unge, sier han, det er bare hyggelig, så sier han det som alle sier, eller tenker.

Har han ingen kontakt med faren sin?

Klypene kjennes harde i hendene. Faren hans. Hva er det å si om det, holde gjemt alt jeg kjenner om det. Skal jeg si at han er et hull i veggen hvor det kommer kald luft inn. Med ei dør som står og slår og lager gjennomtrekk.

At jeg ønsker han var død, så jeg kunne ha lukka igjen den døra.

Skal jeg si at jeg går rundt og tror han vil komme. En dag kommer han til å ringe og si, hør her, jeg har ikke vært helt meg sjøl, men nå skal det bli annerledes. Jeg vil se ungen min. De ordene som ville fått det til å sildre nedover ryggen min, av det som slapp taket. Bekken nedover fjellet. For hvorfor kan han ikke? Han er jo faren. Han har to bein og to armer. Han burde kunne. Han er mer enn nok.

12

Jeg rister på hodet, nei, sier jeg, han har ikke det.

Si fra hvis det er noe da, sier han. * Når jeg kommer med vogna gjennom skogen, åpner det seg ned mot Sognsvann, sletter med nedtråkket gress, det ligger søppel spredt utover, papirbiter, kondomer og sigarettsneiper, trass i alle søppelbøttene. Store bjørketrær står som gamle uteliggere, skjeve og slitne, og tar imot støyten, alle har den nederste nevra skåret i, svarte skjermer på de tjukke stammene, de yngre bjørkene er også fulle av kutt og sår, som armene til de narkomane. Det er tagget på flere av stammene. Vannet strekker seg utover i en sirkel rammet inn av løvtrær og granskog.

På trærne bortover stiene er det malt blå og røde streker, det er umulig å gå seg vill her, tenker jeg, for noen passer på deg, som om det skulle gå an å gå seg vill i den her lille marka. Bak hver busk sitter det noen gjemt med pensel og malingboks, eller ei søppelbøtte under armen, eller et skilt med godkjent bålplass. Det er nytt for meg, at det ikke bare er å tenne bål, at det må være godkjent av noen, at du må følge merker for å gå på tur.

Jeg tar opp tegneblokka fra under vogna, mens han sover, setter meg litt oppe på gressbakken, bak de andre, og leter med blyanten etter noe å tegne. Jeg fester meg ved det gamle treet nederst ved vannet som lener seg skrått over det, holder seg fast med klamrende fingre i leirjorda på land, røttene kommer opp av den som tjukke meite13

marker. De er glatte av alle støvleføttene som har klatret og gått på dem. Treet er som ei gammel barnehagetante, tålmodig og seig. Jeg lar blyanten gå over arket, og tegner det gamle treet, vannet bak, røttene. Etter ei stund stopper det opp. Jeg glir ut av tegninga mi. Det er som jeg holder noe tilbake, holder det innafor rammene, og ikke lar noe komme ut, anna enn nøyaktighet. Jeg legger blyanten ned, og blokka glir av fanget mitt.

Ungen trenger jo en far, sier en stemme i hodet. Trenger jeg en far? Det er bare jeg og faren min igjen nå. To hjerter over golvet, mitt banker i takt med hans, følger etter han. Hendene hans skjelver. Dråpen på leppa slipper ikke taket, ingenting kan sies om det som er for stort til å snakke om. Hva skal jeg med denne faren jeg har, hva trenger han meg til? Jeg kan snu ryggen til han og late som han ikke finnes. Slutte å ringe, bare bli borte. Sette en strek over tjuefem år, skyve minnet om fanget hans innerst i skuffene.

Faren min har plukka bær i taushet, bøtte på bøtte, bøyd seg over bærene inne i skogen med litermålet i handa.

Han har snekra plata som blåbærene renner nedover, oppå kjøkkenbordet. Kjøkkenpapiret ligger under bærene som triller, mamma sine fingre plukker av blader, kvister og umodne bær. De blå fine bærene renner ned i bøtta.

Den hule lille lyden av bær som faller. Ti liter, tjue liter.

Alle bærene kommer fra den store bøtta og over i bollen, hvor de røres med syltepulver og hvitt sukker, før de helles i tomme rømmebegre som står klar på benken. Lappene på dem har hennes formskrift: Blå Sylt, og 14

så årstallet. Så setter ho begrene i rader nederst i fryseren.

Nå har faren min blå tabletter i lomma som gjør han ustø, det er det som er årsaken til alle blåmerkene. De sløver sinnet, sier han, og det er like bra, så kan han ikke kjenne etter. Men noen ganger er heller ikke de blå nok.

Når jeg ser han, har jeg bare lyst til å gå, for ikke å bli dratt inn i spinnet hans. Men jeg vet at jeg ikke kan noe anna enn å bli, sjøl om jeg blir der med følelsen av å ville ut, få luft, dra de klissete trådene av meg.

Ungen min sover i vogna. Jeg vil ikke vekke han ennå, så jeg venter utafor inngangen til blokka. Ho som bor under meg kommer med trille og skal inn i vognskjulet. Jeg møter blikket hennes for første gang, det synker i meg og treffer mine egne sår langt der inne. Jenta hennes på kanskje to år står der og holder ho i handa, posene ligger både under og over vogna. Alt ho har handla.

Skal jeg hjelpe deg inn med dem, sier jeg.

Takk, mumler ho. Vi går inn med posene. Ho er stram i kjevene og skuldrene. Blek og rød rundt øynene.

Er du nordlending du òg? Ho snur seg rundt og ser på meg da vi kommer opp, slipper posen ho har i handa ned på golvet i gangen, tar seg til fjeset, stryker vekk håret foran øynene, men det faller ned igjen når ho bøyer seg over nøklene.

Ja, sier jeg. Du òg.

Mhm, Tromsø, litt utafor. Ho kikker opp på meg. Du, 15

takk for hjelpa. Det er godt at vi er fler her. Ho smiler med blek munn. Så venter ho litt. Sier med lavere stemme, er du aleina med ungen?

Jeg setter posene ned, ser på ho. Ja, sier jeg. Ho kommer nærmere, lar nøklene henge i fingrene. Har han ikkje kontakt med faren sin? Nei, svarer jeg. Blikket og munnen hennes åpner seg, kjeven løsner litt og skjelver.

Jeg har ikke sovet ei hel natt sida ho blei født, sier ho.

Ho forteller at jenta er for tidlig født, og ho vil ikke sove mer enn to timer i strekk, sjøl om ho snart er to år.

Ho våkner flere ganger og skriker og skriker. Faren er ikke noe å regne med. Han bruker stoff. Og foreldrene er i Tromsø.

Det er så jeg kan bli misunnelig på enkelheta i det med en narkoman far. Det er som krigen, det kan forstås, det forklarer alt, hvorfor han ikke er der.

Hvor er faren til din unge da? Ho låser opp døra, lemper posene innafor.

Jeg ser inn i leiligheta hennes. Det ligger klær og godteposer og askebeger på golvet. Gardinene er trukket for.

Jeg vet ikke, sier jeg. Så rygger jeg bakover i gangen. * Jeg skriver et dikt og leser det i begravelsen. Ei tante kommer bort etterpå og sier, så fint det var, så poetisk, mens ho tørker en tåre fra øyekroken. Mora di, begynner ho.

Jeg går bare videre. Bare inne i ordene er jeg nær noen.

16

Da er pusten min inntil. Ikke i virkeligheten. I virkeligheten kan jeg ikke møte noen.

Agnar holder ungen, mens jeg setter meg på benken langt der framme. Han bøyer seg ned og gir meg en klem, kinnene våre streifer hverandre, jeg kjenner at nesen hans er kald. Hvordan har du det? Høy i frakken med snø på, kirkeklokkene ringer gjennom snøen, den skrå snøen i vinden, ungen har på seg det som ho, mora mi, strikka i naturfarga ull, perlestrikk, jakke, bukse, lue. Han holder ungen høyt, så hodene deres nesten er på linje. Lua glir litt av hodet til ungen, så det ene øret hans åpner seg mot vinden.

Agnar, bred i ryggen, stø, en kirkevegg jeg kan hvile mot sjøl om jeg ikke er nær han, mens mora mi går i sakte oppløsning under jorda, fortsettelsen, ho begynte å smuldre opp foran meg da ho levde. Mitt hjerte alltid vanker. Jeg vet ikke hva jeg føler, jeg gråter ikke, o helga natt, noen spiller på trompet.

Faren min er så annerledes, så oppspilt over alle som skulle komme, alt som måtte bestemmes, folk inn døra på besøk, alt styret. Han gråter heller ikke.

Agnar står på terrassen og røyker i lag med broren min. Han er ei vektstang som gjør at jeg ikke forsvinner nedover, han er tyngden som holder stanga i balanse, han slipper den ikke, og det gjør at jeg kan være her, på høyde med de andre, ikke synke ned under golvet. Han er mørk og bred, en motpol. Jeg 17

lurer på om han kjenner det òg, denne stanga mellom oss.

Men jeg er annerledes, jeg som kan kjenne på sånne ting, andre gjør ikke det. Andre ser det som er, lager ikke mer ut av det, ferdig rett opp og ned. Mens jeg ser ansikter i tapetene, i golvplankene, i trærne om kvelden, i bladene som bøyer seg, lager en ansiktsform, hulrom til øynene, munnen formet som et skrik, greina som ser ut som ei hand som strekker seg etter meg. Jeg som ser for mye i alt.

Han står der og det snør. Det er snø i håret hans. Sjøl om det er glass mellom oss, vet jeg at nesen hans er kald, og hendene varme.

Søstra mi ser skrått ut på han og sier det var fint av han å komme, og så det blikket på meg, som om det er noe jeg ikke har gjort. Begge ser på han, han står der og skifter vekta fra fot til fot, det eneste festet i sjøen rundt meg.

Jeg ser gjennom søstra mi. Ho legger ikke ned strikkepinnene, klirringa slutter ikke, ho følger mønsteret med et blikk som ei strikkemaskin, fram og tilbake. Du må jo kunne snakke med han, Elin. Jeg svarer ikke på noe av det ho sier. Hva skal jeg si til han, at sjøl om han står der ute, så kjenner jeg huden hans, at jeg alltid vet hvor han er i rommet, men når han kommer nær, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, da forsvinner han for meg.

18