Linde Hagerup En bror for mye

Page 1



Linde Hagerup

En bror for mye Illustrert av Jens A. Larsen Aas


TIDLIGERE UTGIVELSER AV LINDE HAGERUP: Var det det det var. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2012 Get used to it. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2010 Ingen som røyker hopper strikk. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2009

Verdens største gorilla og andre rim. Barnebok. Cappelen Damm 2008 Ikke sant. Roman. N.W. Damm & Søn. 2007 Og det skal vare så lenge. Kortprosa. Forlaget Oktober 1999


Til Torunn


4


1

Det er ikke sånn at noen vet alt, men det er mange som vet mye. De vet hvor mange planeter det er i verdensrommet, eller hvor mye plass en elefant tar. Eller så vet de noe annet. Men de fleste vet ikke noe om meg. Jeg heter Sara. Jeg har langt, brunt hår og grønne øyne. Rommet mitt er i andre etasje. Der er det lyse fugler på veggene. En lampe i taket går rundt når vinduet er åpent. Da sier det sushsushsush. Huset er hvitt. I hagen er det epletrær og mørkerøde roser som vokser oppover veggene om sommeren. 5


Mamma og pappa jobber mye. Av og til er de stressa. Da smiler de og sier at de egentlig er glade, og at det bare er litt mye akkurat nå. Men at det ikke gjør noen ting. Så klemmer de oss. Jeg har en søster som heter Emilie. Hun er fjorten år. Hun har det fineste rommet med skråtak og et rundt vindu over senga. Jeg er ni. Bestevenninnen min heter Helene. Hun bor i det gule huset på den andre siden av veien. Vi går i fjerde klasse. Om tre måneder er det jul.


2

Om kvelden pleier mamma eller pappa å lese for meg. Nå har vi lest Brødrene Løvehjerte. Den handler om to brødre som redder hverandre på forskjellige måter. Etterpå ville pappa snakke om hva kjærlighet er. Han sa at det er det fineste av alt. Han sa at det er kjærlighet som bærer et menneske.   – Kjærligheten bærer verden, sa han. – Det er ikke beina dine som bærer deg. Det er kjærligheten. Jeg skjønte ikke noe. Er kjærligheten bein jeg har som jeg ikke ser? Det går ikke an. Det sa jeg til pappa.   – Jo, sa pappa. – Det er akkurat sånn. Kjærligheten er bein som du ikke ser. De kan gå mye lenger enn de ordentlige beina dine. Det er de beina som skal få deg gjennom livet. 7


Så nå sitter jeg her med fire bein. To jeg ser som jeg bruker hele tida, og to jeg ikke ser som er kjærligheten min.


3

Da jeg kom hjem fra skolen i dag og åpna døra, visste jeg med én gang at noe var feil. Av og til er det sånn: Man bare vet at noe er gæernt. Noe alvorlig. Noe som vil ødelegge og forandre. Det er noe som kommer til å gjøre vondt et sted. Innimellom så vet man sånt. Jeg la fra meg sekken. Hengte fra meg regnjakka. Trampa gummistøvlene i gulvet så de grå flisene ble mørke av vann. Tok av meg på beina. Det skulle ikke vært noen hjemme ennå. Likevel var det stemmer på kjøkkenet. Det lukta kaffe.

9


Jeg sto en liten stund og lurte på om jeg skulle gå inn på kjøkkenet. Holdt hånda på dørhåndtaket. Venta. Jeg vet ikke hva jeg venta på. Så åpna døra seg. Der sto pappa. Med alvor i øynene og rynke i panna.   – Kom, sa han. – Jenta mi. Kom inn til oss litt. Mamma satt ved kjøkkenbordet. Hun snudde seg og så på meg. Strakte hånda ut mot meg. Sa et eller annet. Hun gråt. Og da tenkte jeg at jeg ikke ville være der. Så jeg snudde meg og løp min vei. Opp trappa, inn på rommet, heiv igjen døra, la meg i senga. Gravde meg inn i en pute. Hjertet dunka harde, forte dunk. Vinduet sto ikke åpent. Lampa sa ikke sushsushsush.


4

Bestevenninnen til mamma hadde dødd. Helt plutselig. Det var noe med hjertet hennes. Det bare slutta å virke. I går hadde hun vært levende. I dag var hun død. Det hadde gått så fort. Da de kom fram til legevakta, var det allerede over. De skulle kommet til oss når det ble jul. De pleier det. Hun, og sønnen hennes, Steinar. Steinar griner for ingenting og får alltid viljen sin. Han ødelegger sånn at jeg ikke får sove på rommet mitt alene engang.

11


Det er akkurat som om de tror at jeg er like liten som Steinar. Han kan ikke kle på seg selv. Han spiser godteri etter at han har pussa tenna. Hvem andre får det? Men han er jo så ung, sier mamma. Bare fem år. Ung? Mamma? Hallo? Jeg syns Steinar er en idiot. Han bare maser og er helt ubrukelig til alt. Men da pleier mamma å si at jeg må holde ut med ham når han er her, selv om jeg syns han er dum.   – Steinar har det ikke så lett, pleier hun å si. – Det er jo bare han og mammaen hans. Og da er det at hun setter seg ned på huk og ser meg inn i øynene selv om jeg ikke vil det.   – Sara, sier hun med sånn stemme som hun bruker når hun vil at jeg skal føle meg som en drittunge. – Du vet hva jeg mener: Vær snill! Du skal være snill mot Steinar.

12


Men jeg orker ikke å være snill mot Steinar. Jeg orker ikke å synes synd på ham. Jeg er bare veldig glad for at han ikke kommer hit til jul.


5

Jeg har fått veldig lange armer. Alle gensere og jakker har krympa. Jeg sa det til søsteren min. Emilie bare lo.   – Du vokser, sa hun. – Beina dine også. Hodet og ryggen og tarmene dine. Alt blir lengre. Til slutt er du så lang at du ikke kommer inn av døra. Da må du stå utafor og se inn når vi andre spiser middag.   – Men du er ikke blitt så lang, sa jeg. – Hvorfor skal jeg bli det da?   – Fordi det bare er jenter som heter Sara som blir det, sa Emilie. Hun flirte og dytta til meg. Emilie pleier å fortelle en masse ting som ikke er sant. Jeg tror hun gjør det sånn at hun kan føle seg overlegen.   – Det er ikke sant, sa jeg. – Det der er bare tull. Du er dum. 14


6

En morgen kom mamma og vekka meg. Det pleide å være pappa. Nesten aldri mamma. Hun pleide ikke å ha tid til sånt. Nå strøyk hun meg over håret. Jeg tror hun hviska noe. Jeg var inni en drøm jeg ikke hadde lyst til å våkne fra. Men så, helt plutselig, huska jeg ikke hva jeg drømte, fordi jeg var blitt våken. Jeg satte meg opp. Da klemte mamma meg. Hun satt på senga mi i pysj og klemte meg. Hun pleier ikke å gå i pysj. Hun pleier aldri å sitte på senga mi om morgenen. Hun pleier ikke å ha tid til å klemme og stryke over håret mitt. I hvert fall ikke om morgenen, for når det er morgen 15


har vi dårlig tid, og alle må løpe rundt og gjøre det mamma sier at vi skal gjøre. Nå klemte hun hardt rundt meg sånn at det lugga i håret. Det kjentes som om hun aldri skulle slippe. Mamma som nesten alltid skal et annet sted veldig fort. Nå virka det ikke som om hun skulle noen steder i det hele tatt. Det er ikke sånne mammaklemmer jeg er vant til. Mammas klemmer skal ha litt dårlig tid. De skal lukte parfyme og hårspray. Det skal være fort og fint og få meg til å smile. Men denne klemmen var ikke sånn. Den var hard og lang. Den lugga. Den var masete. Det var en klem som gjorde vondt. – Mamma, da, sa jeg. Da slapp hun meg.

16