Lena Muchina Lenas dagbok

Page 1



Lena Mukhina

Lenas dagbok Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan


Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: «… sochrani moju petschalnuju istoriju …» © Editions Robert Laffont, Paris, 2013 © Central National Archive for Historical-political Documents, St. Petersburg, 2012 © Kommentarer og forord: Dr. Alexander Tsjistikov, Dr. Alexander Rupasov og Dr. Vladimir Kovaltsjuk, 2012 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan Første gang utgitt av Asbuka, St. Petersburg Utgitt etter avtale med Editions Robert Laffont, Paris Innkjøpt av Norsk kulturråd Omslagsdesign: hertzblut02, München Tilrettelegging av design: Carina Holtmon Omslagsfoto: © eyewave – Fotolia.com / Graf Verlag / Central National Archive for Historical-political Documents, St. Petersburg Forfatterfoto: © Graf Verlag / Central National Archive for Historical-political Documents, St. Petersburg For- og baksats: © Graf Verlag / Central National Archive for Historical-political Documents, St. Petersburg Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,4/15 pt Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, Sverige Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-563-1 Sanger, dikt og andre tekstutdrag i boken er oversatt av Hege Susanne Bergan, unntatt sitatene fra Ivan Turgenjevs roman Rudin, som er hentet fra Erling Sandes oversettelse, Solum forlag, 2008.

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Innhold Norsk forord ved Johannes Due Enstad 5 Forord til den russiske utgaven 11 Lenas dagbok 1941 21 1942 147 Etterord til den russiske utgaven 281



Norsk forord Lena Mukhinas dagbok kaster lys over et svart kapittel i europeisk historie. Historikere regner i dag med at 1–1,2 millioner mennesker døde som følge av den 29 måneder lange beleiringen av Leningrad under andre verdenskrig (september 1941 til januar 1944). Antallet dødsofre er nær så høyt som i Auschwitz (1,3 millioner). Også i Leningrad ble krematorier innrettet for å brenne enorme mengder lik. Byens ovner oppnådde en månedlig kapasitet på 30 000 i april 1942. Det var imidlertid ingen gasskamre i Leningrad. Innbyggerne døde av sult, kulde, utmattelse og tyske bombe- og artilleriangrep. Men de var ikke tilfeldige ofre for krigen. En morderisk intensjon spilte nemlig en avgjørende rolle ved ihjelsultingen av byens befolkning. Sammenlikningen med Auschwitz, det fremste symbolet på nazistenes massemord, er derfor ikke uten historisk berettigelse. De ekstreme erfaringene som ligger til grunn for Lena Mukhinas nedtegnelser, fant sted under vilkår som langt på vei var bestemt av Nazi-Tysklands ideologiske krigføring. Beleiringen av Leningrad var ikke en ordinær militæroperasjon, men må forstås innenfor rammene av tyskernes overordnede befolkningspolitiske planer for de sovjetiske områdene.* Da mer enn fire millioner tyske og tyskallierte * Jf. Jörg Ganzenmüller, Das belagerte Leningrad 1941–1944. Die Stadt in den Strategien von Angreifern und Verteidigern (Paderborn: Schöningh, 2007).

5


soldater invaderte Sovjetunionen den 22. juni 1941, begynte en offensiv som var total. Angrepet på Sovjetunionen hadde ikke bare til hensikt å nøytralisere fiendens væpnede styrker, men skulle tilintetgjøre selve den sovjetiske staten og la dens slaviske borgere dø av sult, flykte til Sibir eller tjene som slaver under germansk overherredømme. Planene om Lebensraum i de sovjetiske områdene skulle få avgjørende betydning for beleiringen av Leningrad. For å se hvordan dette henger sammen, må vi først se nærmere på den militære utviklingen sommeren og høsten 1941. Den tyske fremrykningen var hurtig, og innen midten av september hadde Wehrmacht-styrker kjempet seg vei frem til Leningrads forsteder. Byen syntes å være innen rekkevidde, men til mange tyske soldaters overraskelse og frustrasjon ble ordren om å gå inn og erobre byen aldri gitt. En av dem skrev følgende i sine memoarer: Vi kjempet oss vei gatelangs inn i Leningrads forsteder og møtte bare spredt motstand fra Den røde hær. Etter å ha avansert noen kilometer til fikk vi ordre om å stoppe og trekke oss tilbake til forsvarsposisjon ved Uritsk. Mange av oss antok at dette var en midlertidig taktisk manøver i påvente av et koordinert stormangrep på byen. (…) Noen dager senere ble vi frustrert over å få vite at Hitler hadde beordret en beleiring av byen snarere enn et forsøk på å storme og erobre den. Tross de enorme tapene var vi helt sikre på at vi ville kunne nå Leningrad sentrum innen få dager.*

Hvorfor ville ikke Hitler erobre Leningrad? Det ville bety et trofé av enorm symbolsk betydning og en alvorlig svekkelse av sovjetisk kampmoral. Leningrad – Lenins by – var ikke bare revolusjonens vugge, men tjente også som flåtebase og industrielt kraftsenter. Erobring var dessuten oppført som offisielt mål i planene for Operasjon Barbarossa. Likevel var beleiring den foretrukne løsningen. Russiske historikere har som oftest argumentert for at beleiringen var et tysk * William Lubbeck og David Hurt, At Leningrad’s Gates. The Story of a Soldier with Army Group North (Havertown, PA: Casemate, 2006), 101–2.

6


nederlag, en tilbaketrekning i møte med overlegne sovjetiske forsvarsstyrker. Tyske kilder indikerer imidlertid at Hitler tidlig besluttet å ikke erobre byen: Ifølge nedtegnelser fra daværende generalstabssjef Franz Halder nevnte Hitler gjentatte ganger i juli–september 1941 at Leningrad skulle omringes, omsluttes og isoleres – ikke erobres. Videre har vi en uttalelse fra Hitler selv, fra en tale i München 8. november 1941: Når noen i dag sier: «Dere er jo på defensiven ved Leningrad», da svarer jeg følgende: Ved Leningrad var vi akkurat så lenge på offensiven som nødvendig for å omringe byen. Nå er vi på defensiven, og den andre må forsøke å bryte ut, men han vil sulte i hjel i Leningrad!*

Hitlers ord var ikke tomme: Noen uker i forveien hadde han gitt ordre om at en eventuell kapitulasjon fra Leningrads side skulle avvises. Flyktninger som forsøkte å ta seg ut av den sultende byen ved å krysse tyske linjer, skulle stoppes med alle midler. Befolkningen skulle overlates til seg selv. Normalt er beleiring en metode for å tvinge fienden til å overgi seg. I Leningrad var hensikten en annen, nemlig å tilintetgjøre befolkningen gjennom utsulting for deretter å jevne byen med jorden. I tyske samtidige militærrapporter rettferdiggjøres denne beslutningen med henvisning til byrden det ville være for Wehrmacht å skulle fø en befolkning på tre millioner mennesker. På et mer overordnet nivå var en slik politikk i tråd med Generalplan øst, et sett med hemmelige dokumenter som la frem Nazi-Tysklands langsiktige planer for de sovjetiske områdene. Ifølge Generalplan øst, som ble diskutert og utarbeidet i forskjellige sentrale nazistiske institusjoner mellom 1940 og 1942, skulle de østeuropeiske og sovjetiske landområdene koloniseres og «germaniseres» etter krigens slutt. For å skape Lebensraum for germanerne skulle opptil 65 millioner «rasemessig uønskede» mennesker fjernes * Sitert i Ganzenmüller, Das belagerte Leningrad, 39.

7


gjennom deportasjon eller utsulting. Generalplan øst er dermed kanskje den mest ekstreme demonstrasjonen av nazismens grenseløse voldsberedskap.*

Nordmenn ved Leningrad Nordmenn flest visste lite om hva som foregikk i den beleirede byen utover det som måtte komme av informasjon i den tyskkontrollerte pressen. Men én gruppe nordmenn var umiddelbart knyttet til beleiringen. De var med på å opprettholde den som frontkjempere. Om lag 5000 nordmenn kjempet frivillig for Hitlers Tyskland. Langt de fleste ble sendt til Østfronten. Av disse tjenestegjorde omkring 1200 mann ved Leningrad-fronten, i SS-Freiwilligen-Legion Norwegen – Den norske legion. De var utstasjonert her fra februar 1942 til mars 1943. Om lag 200 mistet livet, og noen få ble tatt til fange eller deserterte til fienden. Hva gjorde soldatene i Den norske legion ved fronten? For det meste deltok de i intens skyttergravskrig mot sovjetiske posisjoner. Flere memoarforfattere beskriver dette marerittet inngående. Det er blod, søle, kulde, død og lemlestelse. Det finnes også beskrivelser av frontkjempernes kontakt med sivilbefolkningen bak fronten. Bjarne Dramstad forteller om lokale russiske kvinner som måket snø på veiene dagen lang, og som tyskerne mishandlet regelmessig. Ifølge ham gikk flere nordmenn sine læremestre i næringen.** Den tyske hæren rekvirerte det de trengte av matvarer fra den sovjetiske sivilbefolkningen bak fronten, og noen steder resulterte dette i hungersnød. I byen Pusjkin (i dag: Tsarskoje Selo) led over 9500 mennesker sultedøden under krigen, ifølge sovjetiske anslag. Norske frontkjempere var også i Pusjkin. En av dem, Svein Halse, beretter i * Se Czeslaw Madajczyk og Stanislaw Biernacki (red.), Vom Generalplan Ost zum Generalsiedlungsplan (München, New Providence, London og Paris: K.G. Saur, 1994). ** Knut Flovik Thoresen og Bjarne Dramstad, En verden i flammer. Frontkjemperen Bjarne Dramstads egen historie (Oslo: Historie & Kultur, 2009).

8


sin bok I forreste linje fra 1970 at norske soldater i februar 1942 her oppdaget et tilfluktsrom fullt av stivfrosne og utmagrede lik – voksne og barn. På flere av kroppene var kjøtt skåret av. Halses bok er en krigsroman, men er bygget på egne opplevelser. Og vi vet fra samtidige tyske kilder at det ble meldt om tegn på kannibalisme og handel med menneskekjøtt i dette området.* Det finnes også vitnemål om at nordmenn ga hjelp til den sultende sivilbefolkningen. Dette er ikke bare nevnt i frontkjempermemoarer, men kan faktisk også gjenfinnes i russiske publikasjoner. En kvinnelig innbygger av Krasnoje Selo like sør for Leningrad husket hvordan en norsk soldat ga familien hennes brød og slik hjalp dem å overleve vinteren.** Hva så med krigsforbrytelser? Under rettsoppgjøret etter krigen var ikke anklagerne spesielt interessert i hva frontkjemperne hadde gjort ved fronten. Hovedsaken var at de hadde kjempet frivillig i fiendens tjeneste. De siste årene har diskusjonen om norske frontkjemperes deltagelse i krigsforbrytelser på østfronten tiltatt. Historikere og andre har begynt å granske spørsmålet. Bjarne Dramstad forteller i boken En verden i flammer at det ikke er kjent at noen av de norske frivillige ved Leningrad-fronten deltok i drap på sivile. Dette kan bestrides på to nivåer. For det første var Leningrad-beleiringen en enorm krigsforbrytelse i seg selv. Byen ble beleiret med det spesifikke formål å drepe innbyggerne ved utsulting. En eventuell kapitulasjon skulle avvises. Norske frontkjempere som ved sin militærinnsats bidro til å opprettholde jernringen rundt byen, var dermed delaktige i utsultingen * G.L. Sobolev, «Blokadnyj martirolog: budet li on zakontsjen?», i Vestnik SanktPeterburgskogo universiteta. Serija 2, Istorija, jazykoznanie, literaturovedenie, 3 (1994): 6; Svein Halse, I forreste linje. En krigsroman fra Leningradfronen bygget på egne opplevelser (Oslo: Dreyers forlag, 1970), 65–7; Dieter Pohl, Die Herrschaft der Wehrmacht: Deutsche Militärbesatzung und einheimische Bevölkerung in der Sowjetunion 1941–1944 (München: Oldenbourg, 2008), 189. ** Sergej Glezerov, Ot nenavisti k primireniju (St. Petersburg: Izdatelstvo OSTROV, 2006), 160.

9


av byen. Spørsmålet om hvorvidt frontkjemperne selv var informert om den tyske toppledelsenes intensjoner, er imidlertid vanskelig å svare på ut fra det foreliggende kildematerialet. For det andre er det nylig avdekket kilder som forteller om norske soldaters deltakelse i mord på sivile bak Leningrad-fronten. I en hemmelig rapport fra den norske regjeringens informasjonskontor i London datert 8. august 1942 berettes det om hvordan norske legionærer var med på å henrette alle russiske menn i en landsby. Ifølge rapporten fortalte Den norske legions leder Arthur Quist at flere legionærer kranglet om hvem som skulle få lov til å henrette en 17 år gammel gutt som hadde gjemt seg og ble funnet dagen etter massakren. En uavhengig kilde – et forhør fra en landssviksak – bekrefter at menn fra legionen var involvert i drap på russiske sivile i områder bak fronten.* De norske frontkjemperne ble på denne måten, enten de ønsket det eller ei, soldater i nazistenes utryddelseskrig mot Sovjetunionen, mot Leningrad og mot Lena Mukhina. Johannes Due Enstad

* Matthew Kott, «The Genocidal Context of the Norwegian Legion of the WaffenSS», upublisert foredrag, 24. juni 2009, holdt i Oslo under konferansen International Task Force on Holocaust Education, Remembrance, and Research.


Forord til den russiske utgaven Beleiringen! Noe grusommere kapittel i Leningrads (det nåværende St. Petersburgs) historie finnes ikke. Da det nazistiske Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen sommerdagen 22. juni 1941, var det ingen av byens innbyggere som ante at de om under et halvt år skulle se dødens rike komme … Den 16 år gamle skolejenta fra Leningrad Lena Mukhina skriver i dagboka si, som ved et under har blitt bevart fra denne grusomme perioden, om de siste dagene av livet med fred og de første dagene av livet med krig, om byen der krigen nærmet seg med stormskritt, og dens fredelige, ubevæpnede innbyggere, som skulle befinne seg i krigens helvete i lang tid framover. Dagboka er preget av rystende åpenhet, barnlig naivitet og voksen klokskap på en gang. Den er utvilsomt skrevet av et talentfullt menneske og holder leseren i åndeløs spenning. Man leser begeistret, «i ett strekk», og opplever hendelsene sammen med forfatteren på en måte som lar en fornemme den dype tragedien og heltemotet hos de enkle, vanlige, «små menneskene» som stater står og faller med, og som skriver sitt lands historie på lik linje med «de store og mektige». Men la oss først helt kortfattet, nærmest referataktig, fortelle om Leningrad og menneskene i byen under krigens første år, vinteren 1941–1942 innbefattet, beleiringens verste og «døde11


ligste» periode. Mot denne historiske bakgrunnen blir det enklere å forstå mye av det som Mukhina og hennes klassekamerater, slekt og venner gjennomgikk. Allerede i krigens første dager begynte byens ansikt å forandre seg. I løpet av noen uker ble Leningrad dekket av et nettverk av grøfter og skyttergraver som skulle tjene som tilfluktssted under bombeangrep. Gassmaskeveskene som ble båret av både sivile og militære, var iøynefallende. Butikkvinduer og en rekke minnesmerker ble dekket med treskjold eller stabler av sandsekker. Klodts berømte hester forlot sine sokler og søkte tilflukt i Pionerpalassets hage. Hvite eller blå papirremser ble limt på kryss og tvers i vindusrutene i leiligheter og institusjoner. I begynnelsen var byen som en hektisk maurtue, med køer utenfor butikker og sparebanker, køer av utkommanderte og frivillige foran krigskomissariatene, og flokker av evakuerte på togstasjonene … Samtidig som kampene pågikk like utenfor Leningrad, dro en halv million av byens innbyggere, blant dem Lena Mukhina, flere ganger av sted for å være med og bygge forsvarsverk i de vestlige områdene av Leningrad fylke. Men i begynnelsen av september 1941 lyktes den tyske Armégruppe Nord, under generalfeltmarskalk Wilhelm von Leebs kommando, i å slå seg gjennom til byen ved Neva fra sørvest og sør, til tross for innbitt motstand fra de sovjetiske styrkene. Sammen med finske tropper som hadde rykket fram nordfra, lukket de den 8. september beleiringsringen og dømte over to og en halv million mennesker til langsomt å ta farvel med livet. Innsjøen Ladoga, den eneste tråden som forbandt den omringede byen med de uokkuperte landområdene rundt, har gått inn i Russlands historie som Isveien, og skulle siden bli kalt den beleirede Leningrads Livets vei. 5. september erklærte Hitler at «fra nå av er Leningrad12


området en sekundær krigsskueplass». Det innebar at man ikke skulle gå til altfor omfattende militære skritt for å erobre byen, da den uansett var dømt til å falle. Den tyske marinekommandoen vedtok 29. september et direktiv «Om byen Petersburgs framtid», som lød slik: «Byen skal omringes tett og jevnes med jorden ved hjelp av artilleribeskytning av alle kalibre og kontinuerlige flyangrep. Kapitulasjonsanmodninger som følge av forholdene i byen vil bli avvist, da problemene med å bevare og ernære befolkningen verken kan eller bør løses av oss. I denne krigen har vi … ingen interesse av å bevare om så bare deler av denne store byens befolkning.» Byens myndigheter fryktet likevel at tyskerne skulle trenge inn i Leningrad, og utarbeidet derfor den såkalte plan D: Ved overhengende fare for erobring skulle 58 510 objekter destrueres. I tillegg dannet kommunistpartiets bykomité en illegal partiorganisasjon for å kunne drive organisert motstand mot okkupantene dersom de tyske troppene skulle innta byen. Det tok tid før leningraderne fikk vite at byen var beleiret. At tyske tropper sto ved byens sørlige utkant var en offentlig hemmelighet, man behøvde ikke ørneblikk for å se dét. Noe annet var det med de finske troppene som sto 30–40 kilometer fra bygrensa i nord uten langtrekkende artilleri. Under artilleribeskytning var det mye tryggere å befinne seg i de nordlige delene av Leningrad enn i de sørlige og sentrale delene, og innbyggerne var derfor ikke helt overbevist om at byen virkelig var omringet. Først i begynnelsen av november, da matvarelagrene var nesten tomme, fikk leningraderne vite sannheten av myndighetene. Ingen visste at beleiringsringen skulle knuge byen i 872 dager og netter. Men allerede i september kunne befolkningen tydelig merke gufset fra krigen som nærmet seg. Daglig bombing og artilleribeskytning av fredelige kvartaler tvang byens 13


innbyggere til å tilbringe lange timer i bomberom flere ganger om dagen. Trangen til å beskue åstedene for de første ødeleggelsene måtte snart vike for frykten for bombing og beskytning, og siden apati, framkalt av redselsfull sult og kulde. Man gledet seg over været når det var belgmørkt, og mislikte soldager og måneklare netter, for da økte sannsynligheten for bombeangrep fra tyskerne. Men dårlig vær beskyttet ikke mot beskytning: I løpet av de første drøyt seks månedene av beleiringen forløp bare 32 dager uten at prosjektiler eksploderte i bygatene. Hungersnøden rykket raskt nærmere. Fra september til november 1941 ble brødrasjonene som var blitt innført i juli, redusert fem ganger, helt til de den 20. november nådde sitt tragiske bunnivå med de beryktede 125 «beleiringsgrammene» for barn, forsørgede og kontorarbeidere, og 250 gram for kroppsarbeidere og teknikere. Rasjonene på smør, kjøtt, sukker og andre matvarer falt dramatisk. Nå var sommermånedene og begynnelsen av høsten bare et fjernt minne om den gang da kommersielle butikker og kafeteriaer holdt åpent, og det lå varer i vanlige butikkhyller som man kunne kjøpe uten rasjoneringskort. Selv ikke disse grammene kunne man være sikker på å få tak i. Folk stilte seg i kø utenfor butikkene om natta, men brødet som kom inn, rakk noen ganger bare til de 20–30 heldige første av de hundrevis som sto og ventet. Og for et brød det var! Deigen var blandet ut med kli, oljekake, spissmel og cellulose … Tilsetningsstoffene i melet kunne utgjøre så mye som 40 prosent. Nye retter dukket opp på leningradernes bord: khrjapa (de ytterste bladene på kålen) og soyamel (knuste rester). Begge deler hadde tjent som dyrefôr før krigen. Nå spiste man kråker, duer, katter og hunder. Man lagde sylte av snekkerlim og bakte brødlefse av furufrø. På én fabrikk forsøkte man å bake rundstykker av dekstrin, et stivelsesprodukt brukt 14


som industrilim. Imidlertid klistret rundstykkene og sandkakene tennene sammen. Men det fantes en løsning på det problemet også. Man tok en skje dekstrin i pulverform som semulegryn, og skylte ned med vann. Helt uten uheldige bivirkninger … Sulten drev enkelte av byboerne til lik- og personfortæring. Myke kroppsdeler ble skåret av likene og spist eller solgt på svartebørsen. Personfortærerne drepte ikke bare fremmede mennesker, men også sine egne slektninger og barn. Kannibalene ble betraktet som banditter, og det ble ført en hard og brutal kamp for å få bukt med dem. Fra høsten 1941 til slutten av 1942 ble nesten 2000 personer i byen og distriktet arrestert for denne typen forbrytelser. Da matforsyningssituasjonen senere var blitt betydelig forbedret, ble det slutt på lik- og personfortæringen. Utmagringen og underernæringen den førte med seg, hadde en uhyggelig virkning. «Utseendet, ansiktet, forandret seg, folk så ut som vandrende lik, og alle vet jo at lik er et forferdelig syn», mintes et av beleiringsofrene. «Disse gule ansiktene er helt fryktelige, og man kan se at blikket har stivnet. Det er noe annet enn å ha veldig vondt i en arm eller et bein. Hele organismen ble brutt ned, ofte med forstyrrelser i de mentale funksjonene også. Et gult ansikt med stivt blikk og merkbart svekket stemme – det var umulig å høre om stemmen tilhørte en mann eller kvinne, bare en dirrende stemme, et vesen uten alder og kjønn …» Døden meide ned folk overalt. På én uke, fra 6. til 13. desember 1941, døde 841 mennesker bare ute på gata. I januar 1942 døde 101 583 leningradere, i februar var det 107 477, i mars 98 966 og i april 79 769. I disse månedene døde i gjennomsnitt mellom 110 og 160 av byens innbyggere hver time. Begravelser ble en ytterst komplisert affære. På enkelte 15


februardager i 1942 hopet det seg opp 20 000 – 25 000 ubegravde lik bare på Piskarjovskoje-gravlunden. De ble lagt i stabler langs veien – 180–200 meter lange og opp til to meter høye. For å avhjelpe situasjonen noe, ga myndighetene ordre om at en del av likene skulle brennes i ovnene på Izjorskijfabrikken og Mursteinsfabrikk nr. 1. Mange leningradere husker godt den 25. desember 1941. «For en lykke, for en lykke!» Med disse ordene åpner Lena Mukhina sitt dagboksnotat. Den dagen økte innbyggernes brødrasjon med 75–100 gram. Men det var umulig å leve av rasjonen alene. Byboerne måtte forsøke å skaffe seg ekstra næring på lovlig eller ulovlig vis. De kjøpte mat eller byttet den til seg mot verdisaker og andre gjenstander, eller de fikk matvarer mot å gi blod, fra slektninger som bodde utenfor det okkuperte området, eller fra fronten. De samlet krefter på hospitaler som ble satt opp på ordre fra myndighetene. Noen livnærte seg på simpelt tyveri, mens andre prøvde lykken med falske rasjoneringskort … «Den som spiste mest, overlevde, den som spiste minst, døde.» Denne enkle, men sanne regelen ble formulert av et av beleiringsofrene. Ifølge en annen samtidig var «sult og kulde (…) beleiringens psykologiske fornemmelser». Det ble en tidlig og streng vinter det året. Allerede i midten av oktober lå den første snøen i Leningrads gater. Nyheten om at byen var omringet, skapte frykt for at husoppvarmingen skulle forsvinne, for Leningrad hadde alltid vært avhengig av tilførsel av ved og kull. Nå var det liten grunn til å regne med dette. På myndighetenes ordre gikk trehus og gjerder, boder og tribuner til brensel, men likevel sluttet sentralfyringen å virke allerede tidlig på vinteren. Beboerne i disse leilighetene begynte å lage egenkonstruerte, provisoriske ovner i værelsene sine. Alt som kunne brenne, gikk i ovnen – møbler, bøker, gulvplanker og dører fra forlatte leiligheter. 16


Etter at varmen forsvant, sluttet vannledningene og kloakken å fungere, og offentlige bad og frisører måtte stenge. Byboerne ga slipp på sin tidligere renslighet. De hadde stadig mindre krefter og færre muligheter til å bry seg om sin personlige hygiene. Å vaske klær var blitt en ulidelig, enormt anstrengende prosedyre. Forlatte rom, bygninger og baktrapper fikk gjøre nytte som toalett. I noen bakgårder ble det ordnet med et dreneringshull eller enorme kasser for kloakkavfall. Det var imidlertid ikke alle beboerne som hadde ork eller lyst til å ta turen helt dit. Fra midten av november lå byen nedsunket i mørke. Elektrisk lys fantes nå kun på vaktrommene på enkelte institusjoner, der det var tillatt å bruke de aller svakeste lyspærene. I værelser med vinduer som var tettet igjen for å holde kulda ute, mellom vegger som var rimete av bitende kulde, blinket det engstelig og matt i oljelamper, sotelykter og andre lyskilder. Døgnet rundt ble stillheten akkompagnert av de regelmessige metronomdunkene i høyttalerne og avbrutt av meldinger fra fronten og Leningrad-radioens programmer, flyalarmer, eksploderende granater og kanonild i det fjerne. I vintermånedene 1941–1942 ble byen igjen forvandlet. I gater dekket av hvit, oppsiktsvekkende ren snø (hundrevis av fabrikker var enten evakuert eller satt ut av drift) sto flere titalls trikker og trolleybusser stille i sporene sine etter at strømmen var blitt stengt av. Gater, elver og kanaler var dekket av slyngete stier der leningradernes krumbøyde skikkelser langsomt bevegde seg framover. Den akutte følelsen av mangel på utveier fikk mange til å føle at det var meningsløst å kjempe for livet. Folk ble overmannet av apati, og selv ikke tapet av ens aller nærmeste opplevdes lenger som noen stor sorg. Men det var flest av dem som ville leve. Og ønsket om å overleve var i seg selv en fantastisk stimu17


lus som vekket både oppfinnsomhet og den høyeste moral i noen, mens andre igjen ble villige til å ofre andre – og noen ganger til og med sine nærmeste – for å redde seg selv. Likevel ble flertallet av leningraderne ikke forrået. Utrolig nok fortsatte arbeiderne å reparere våpen, noen skoleelever og studenter fortsatte sine studier, og sykehusene fungerte selv i denne i sannhet umenneskelige situasjonen … Lena Mukhina gikk på nyttårsfest sammen med klassekameratene sine. Det virker som om denne festen med gang rundt treet, underholdning og sist, men ikke minst middag, gjorde inntrykk på alle skolebarna i den beleirede byen. Vitenskapslivet gikk ikke i stå. Selv tidlig i januar 1942 ble det vist kunstog dokumentarfilmer på kino i Leningrad, og på teaterscenene ble det satt opp forestillinger … Sent på våren gjorde Lena Mukhina seg klar til å forlate Leningrad, samtidig som byen opplevde en slags gjenfødelse etter at innbyggerne hadde rensket gatene for lik og avfall med sine egne hender og på den måten avverget truende epidemier. Sulten hadde mistet sitt jerngrep. Trikkene gikk igjen, og små parker og blomsterbed ble forvandlet til grønnsakshager. Guttungene som hadde overlevd vinteren, dristet seg til å spille fotball. En og annen ville utnytte det fine været og solte seg, til og med. Øyenvitner merket seg at kvinnene, i den grad det var mulig, nå forsøkte å kle seg elegant. Og det var langt fra alle som ønsket å forlate Leningrad. De mente at det verste var over nå, og enkelte måtte evakueres nærmest med makt. Men krigen var fremdeles nær. Overalt i byen bygde folk festningsverker mot stormangrep og samlet brensel, for de hadde beleiringens tragiske første vinter friskt i minnet. Artilleribeskytningen fortsatte, og bombingen ble gjenopptatt, med hundrevis av sivile ofre som resultat. Det var ennå åtte lange måneder igjen til beleiringen skulle 18


brytes, og et år og åtte måneder til artillerifyrverkeriet som markerte den endelige befrielsen av Leningrad. Hvor mange liv tok beleiringen? Ingen kan vite sikkert. De fleste historikere heller mot at minst 800 000 mennesker omkom. To ganger hadde Lena Mukhina hellet med seg. Hun kom seg ut av det beleirede Leningrad. Og hun døde ikke på veien, i motsetning til mange andre som ble evakuert. Men det skulle vise seg at det hun hadde opplevd, likevel ødela livet hennes. Hun drømte om å bli lykkelig. Etter alt å dømme forble den drømmen uoppfylt. Valentin Kovaltsjuk, Aleksandr Rupasov, Aleksandr Tsjistikov