Kroppen er en morder

akkurat som kvelden var blitt. Og hun kom fortsatt ikke da mamma ropte. Kanskje var hun allerede tatt av et rovdyr.

Da vi kjørte ned fra fjellet en uke senere, satt jeg klistret til ruta og speidet etter Svarten blant grantrær og bjørk.

Tror du hun lever, spurte jeg mamma. Kanskje hun har funnet noe å spise og et sted å sove? Ja, men jeg tror nok ikke hun klarer å overleve her, vennen min, sa mamma.

Hvitøre levde i beste velgående i flere år til. Hun forsvant noen ganger, en gang i mange dager, kanskje en uke. Jeg og venninnene mine gikk og lette etter henne i skogen og blokkområdet der vi bodde. Vi ropte og hengte opp lapper med beskrivelse av at hun var hvit og svart, med ett hvitt øre.

Uten hell.

En dag ringte noen inn til lokalavisen der mamma jobbet som sekretær, og ville at de skulle skrive en notis om en katt som hadde født kattunger i uteområdet til barnehagen, som lå et par kilometer fra oss. Det var blitt stor oppstandelse blant barnehagebarna. Jeg tror det der er min katt, sa mamma.

Etter jobb dro hun til barnehagen og fikk konstatert at det var Hvitøre. Stukket av for å gjøre sin egen greie, føde noen barn, leve sitt liv. Hvorfor ville hun ikke gjøre det hjemme hos oss?

Jeg tror jeg bare må få dem avlivet, sa mamma fortvila til barnehagen, fordi hun ikke hadde råd til å vaksinere dem eller overskudd til å finne familier til dem. Barne14