Krittmannen av C.J. Tudor

C.J. Tudor

Krittmannen Oversatt av Guro Dimmen, MNO

C.J. Tudor Originalens tittel: The Chalk Man Oversatt av Guro Dimmen, MNO © C.J. Tudor 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-54922-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Betty. Begge to.

Prolog

Jentas hode lå på en liten haug av oransje og brune blader.

Mandeløynene hennes stirret opp mot løvtaket av lønn, bøk og eik, men de så ikke de famlende fingrene av sollys som stakk gjennom greinene og strødde gull ut over skogbunnen. De blunket ikke da blanke, svarte biller pilte over pupillene. De så ikke noe lenger, bare mørke.

Like i nærheten strakte en blek hånd seg frem fra sin egen lille bladhaug, som om den lette etter hjelp eller prøvde å forsikre seg om at den ikke var alene. Den fant ingenting.

Resten av kroppen lå utenfor rekkevidde, skjult på andre bortgjemte steder rundt omkring i skogen.

En kvist knakk i nærheten. Det lød som et fyrverkeri i stillheten, og en storm av fugler eksploderte ut av underskogen. Det kom noen.

Noen satte seg på kne ved siden av jenta som ikke kunne se, og strøk henne forsiktig over håret, klappet det kalde kinnet hennes. Fingrene skalv av spenning. Så ble hodet løftet, et par blader som hadde klistret seg til de ujevne kantene på halsen hennes, ble fjernet, og så ble det lagt forsiktig ned i en veske. Der ble det liggende sammen med et par avbrukne biter kritt.

Etter et øyeblikks betenkning stakk noen hånden nedi 7

veska og lukket øynene hennes. Så ble glidelåsen dratt igjen, og noen reiste seg og bar veska med bort.

Noen timer senere kom det politibetjenter og kriminalteknikere til stedet. De nummererte, fotograferte, undersøkte og tok til slutt med seg jentas levninger til likhuset, der de ble liggende i flere uker, som om de ventet på en ferdigstillelse.

Det ble det aldri noe av. Det ble foretatt utbredte søk, folk ble avhørt og oppfordret til å melde fra, men selv om byens beste etterforskere og byens beste menn gjorde sitt ytterste, ble hodet aldri funnet, og jenta i skogen ble aldri satt sammen igjen.

2016

La oss begynne med begynnelsen.

Problemet er at vi aldri klarte å bli enige om akkurat når det begynte. Var det da Fat Gav fikk en bøtte med kritt i bursdagsgave? Var det da vi fikk det for oss at vi skulle tegne krittfigurer, eller da de begynte å dukke opp av seg selv? Var det etter den fryktelige ulykken? Eller da de fant det første liket?

En hel rekke mulige begynnelser. Og man kan vel egentlig si at det begynte med dem alle. Men egentlig tror jeg det begynte den dagen vi var på tivoli. Det er den dagen jeg husker best. På grunn av Tekopp-jenta, selvfølgelig, men også fordi det var den dagen alt sluttet å være normalt.

Hvis vår verden var en snøkule, var dette den dagen en eller annen tilfeldig gud kom forbi, ristet hardt i kulen og satte den fra seg igjen. Selv etter at skummet og alle snøflakene hadde lagt seg, var ikke noe slik det hadde pleid å være lenger. Ikke helt. Det så kanskje ikke så annerledes ut på utsiden av glasset, men inni var alt annerledes.

Det var også den dagen jeg møtte Mr. Halloran for første gang. Som begynnelse tror jeg derfor denne dagen fungerer like godt som noen annen.

1986

«I dag blir det storm, Eddie.»

Faren min likte å melde været med dyp og myndig røst, akkurat som de gjorde på TV. Han meldte det alltid med hundre prosent overbevisning, selv om han som oftest tok feil.

Jeg så ut av vinduet, på den perfekte, blå himmelen, og blåfargen var så skarp at man måtte myse litt for å orke å se på den.

«Det ser ikke ut som om det blir storm, pappa», sa jeg med munnen full av ostesmørbrød.

«Det er fordi det ikke blir storm», sa mamma, som plutselig og helt lydløst hadde tatt seg inn på kjøkkenet, som en annen ninjakriger. «BBC sier at det kommer til å bli sol og varmt hele helgen … Og ikke snakk med mat i munnen, Eddie», la hun til.

«Hmmmm», sa pappa, som var det han alltid sa når han var uenig med mamma, men ikke torde si at hun tok feil.

Ingen torde være uenig med mamma. Mamma var – og er faktisk fortsatt – litt skremmende. Hun var høy, med kort, mørkt hår og brune øyne, som kunne boble av glede eller blusse opp og bli nærmest helt svarte når hun var sint (og på samme måte som med Hulken burde man i grunnen unngå å gjøre henne sint).

10

Mamma var lege, men ikke en normal lege som sydde beina på folk og satte sprøyter. Pappa fortalte meg en gang at hun «hjalp kvinner som hadde det vanskelig». Han sa ikke noe om hvordan de hadde det vanskelig, men jeg antok at det måtte være ganske ille hvis man trengte en lege.

Pappa jobbet også, men han jobbet hjemmefra. Han skrev for aviser og tidsskrifter. Ikke hele tiden. Noen ganger sukket han og sa at ingen ville gi ham jobb, eller så sa han med en litt bitter latter: «Det er visst ikke mitt publikum denne måneden, Eddie.»

Da jeg var barn, følte jeg ikke at han hadde en «ordentlig jobb». Ikke til pappa å være. En pappa skulle ta på seg dress og slips og dra på jobben om morgenen, og komme hjem om kvelden og spise middag. Pappa dro på jobb inne på gjesterommet vårt, satt ved datamaskinen i pyjamasbukse og T-skjorte, og noen ganger børstet han ikke engang håret.

Pappa så ikke ut som andre pappaer heller. Han hadde et stort, buskete skjegg og langt hår, som han samlet i en hestehale. Han gikk i avklipte jeans med hull i, til og med om vinteren, og falmede T-skjorter med navn på utgamle band, som Led Zeppelin og The Who. Noen ganger gikk han dessuten i sandaler.

Fat Gav sa at pappa var en «jævla hippie». Han hadde antakeligvis rett. Men på det tidspunktet tok jeg det som en fornærmelse, så jeg dyttet til ham, og han løftet meg opp og kastet meg i bakken, og så vaklet jeg hjem med noen nye blåmerker og en blodig nese.

Vi ble venner igjen, selvfølgelig. Fat Gav kunne være skikkelig dust – han var et av disse tjukke barna som alltid må være mest høylytt og uutholdelig, for å skremme bort de ekte bøllene – men han var også en av mine beste 11

venner og den mest lojale og sjenerøse personen jeg visste om.

«Pass på vennene dine, Eddie Munster», sa han en gang litt høytidelig til meg. «Venner er alt.»

Eddie Munster var økenavnet mitt. Det var fordi etternavnet mitt var Adams, som i The Addams Family. Ungen i The Addams Family het naturligvis Pugsley, og Eddie Munster var hentet fra The Munsters, men på det tidspunktet virket det fornuftig, og økenavnet ble hengende ved meg, slik økenavn som oftest gjør.

Eddie Munster, Fat Gav, Metal Mickey (på grunn av en enorm tannregulering), Hoppo (David Hopkins) og Nicky.

Det var gjengen vår. Nicky hadde ikke noe økenavn, for hun var jente, selv om hun gjorde sitt absolutt beste for å skjule det. Hun bannet som en gutt, klatret i trær og kunne slåss nesten like bra som en gutt. Men hun så fortsatt ut som ei jente. Ei veldig søt jente, med langt, rødt hår og blek hud oversådd med mange bitte små, brune fregner. Ikke at jeg egentlig hadde lagt merke til det, altså.

Vi hadde planlagt å møtes den lørdagen, hele gjengen. Vi pleide å møtes på lørdagene, hjemme hos en av oss eller borte på lekeplassen, og noen ganger i skogen. Denne lørdagen var imidlertid spesiell, på grunn av tivoliet. Tivoliet kom til byen hvert år og ble satt opp i parken like ved elven.

Dette året var det første året vi fikk lov til å dra helt alene, uten en voksen som fulgte med.

Vi hadde gledet oss i mange uker, helt siden de hadde begynt å henge opp plakater rundt omkring i byen. De skulle ha Radiobiler, en Meteoritt, et Sjørøverskip og en Orbiter. Det så helt konge ut.

«Så», sa jeg og skyndte meg å bli ferdig med ostesmør12

brødet, «jeg sa at jeg skulle møte de andre utenfor parken klokka to.»

«Ok, men hold deg på hovedveien», sa mamma. «Ikke ta noen snarveier, og ikke snakk med folk du ikke kjenner.»

«Jeg lover.»

Jeg gled ned fra stolen og gikk mot døra.

«Og ta med rumpetaska.»

«Mammaaa. » «Du skal kjøre berg-og-dal-bane. Lommeboka kommer til å falle ut av buksa di. Rumpetaske. Ingen diskusjon.»

Jeg åpnet munnen, så lukket jeg den igjen. Jeg kjente at kinnene brant. Jeg hatet den idiotiske rumpetaska. Feite turister brukte rumpetaske. Det kom ikke til å bli godt mottatt i gjengen, særlig ikke av Nicky. Men når mamma var sånn, var det virkelig ingen vits i å protestere.

«Greit.»

Det var det ikke, men jeg så at kjøkkenklokka dro seg mot to, og jeg måtte komme meg av gårde. Jeg løp opp trappa, rev med meg den dumme rumpetaska og stakk pengene nedi. Hele 5 pund. En formue. Så stormet jeg ned igjen.

«Ses senere.»

«Ha det gøy.»

Jeg tvilte ikke et sekund på at jeg kom til å ha det gøy. Sola skinte. Jeg hadde på meg min beste T-skjorte og Converse.

Jeg kunne allerede høre den svake dunk, dunk-lyden fra tivoliet, og jeg luktet hamburgere og sukkerspinn. Denne dagen kom til å bli perfekt.

Fat Gav, Hoppo og Metal Mickey sto allerede og ventet ved porten da jeg ankom.

«Hei, Eddie Munster. Stilig rumpetaske!» ropte Fat Gav. 13

Jeg ble sprutrød og viste ham fingeren. Hoppo og Metal Mickey snøftet av Fat Gavs vits. Hoppo, som alltid var den snilleste av oss, selveste fredsmegleren, snudde seg mot Fat Gav: «Den ser i alle fall ikke like homo ut som shortsen din, dumskalle.»

Fat Gav flirte, grep kanten av shortsen sin og utførte en liten dans, mens han løftet de kraftige beina høyt opp i været som en ballerina. Det var det som var greia med Fat Gav. Man kunne egentlig aldri fornærme ham, for han brydde seg virkelig ikke. Eller, det var i alle fall det han fikk andre til å tro.

«Uansett», sa jeg, for selv etter Hoppos avledningsmanøver kjente jeg på at rumpetaska så idiotisk ut. «Jeg har ikke tenkt å ha den på meg.»

Jeg klikket opp beltet, stakk lommeboka ned i lomma på shortsen og så meg rundt. En tjukk hekk omkranset parken.

Jeg dyttet rumpetaska inn i hekken, så langt inn at den ikke var synlig når man gikk forbi, men ikke så langt at jeg ikke kunne få tak i den senere.

«Sikker på at du vil legge den igjen der?» spurte Hoppo.

«Ja, tenk om mamma finner ut av det?» sa Metal Mickey, på sin spydige, monotone måte.

Selv om han var en del av gjengen vår, og Fat Gavs beste venn, hadde jeg aldri likt Metal Mickey noe særlig. Han hadde noe ved seg som var like kaldt og stygt som reguleringen i kjeften hans. Og med tanke på hvem broren hans var, så var det kanskje ikke så rart.

«Det driter jeg i», løy jeg og trakk på skuldrene.

«Ja, hvem gjør ikke det?» sa Fat Gav utålmodig. «Kan vi glemme den jævla rumpetaska nå og stikke? Jeg vil ta Orbiter først.»

14

Metal Mickey og Hoppo satte av gårde – vi gjorde som oftest som Fat Gav ville. Antakeligvis fordi han var størst og mest høylytt.

«Men Nicky har ikke kommet», sa jeg.

«Og så?» sa Metal Mickey. «Hun er alltid sent ute. La oss bare dra. Hun finner oss.»

Mickey hadde rett. Nicky var alltid sent ute. På den annen side var det ikke det som hadde vært avtalen. Vi skulle liksom holde sammen. Det var ikke trygt på tivoliet alene. Særlig ikke for ei jente.

«La oss gi henne fem minutter til», sa jeg.

«You cannot be serious», sa Fat Gav og gjorde sin beste – det vil si ganske dårlige – John McEnroe-etterligning.

Fat Gav etterlignet folk hele tiden. Mest av alt amerikanere. Og alle etterligningene var så elendige at de fikk oss til å knekke sammen i latter.

Metal Mickey lo ikke like intenst som Hoppo og meg.

Han likte det ikke når han følte seg motarbeidet av gjengen.

Det spilte uansett ingen rolle, for latteren hadde bare så vidt gitt seg da en kjent stemme sa: «Hva er det som er så morsomt?»

Vi snudde oss. Nicky kom gående opp bakken mot oss.

Som alltid fikk jeg en rar følelse i magen da jeg så henne.

Som om jeg plutselig var veldig sulten og samtidig kjente meg litt kvalm.

Håret hennes hang løst i dag, falt i et flokete virvar nedover ryggen, nesten helt ned til den slitte dongerishortsen.

Hun hadde på seg en gul, ermeløs bluse med små, blå blomster rundt halsen. Jeg så et lite glimt av sølv der også.

Et lite kors på et kjede. Over skulderen hadde hun en stor lerretsveske som så tung ut.

15

«Du er sein», sa Metal Mickey. «Vi har ventet på deg.»

Som om det var hans idé.

«Hva har du i veska?» spurte Hoppo.

«Faren min vil at jeg skal dele ut denne skiten på tivoliet.»

Hun dro frem et flygeblad fra veska og holdt det opp.

Kom til St. Thomas’s og lovpris Herren. Det finnes ingen større spenning!

Nickys far var prest i den lokale kirken vår. Jeg hadde faktisk aldri vært i kirken – mamma og pappa drev ikke med sånt – men jeg hadde sett ham i byen. Han brukte små, runde briller, og det skallede hodet hans var dekket av fregner, akkurat som Nickys nese. Han smilte alltid og sa hallo, men jeg syntes at han var litt skremmende.

«Snakker om stinkende Buckaroo, kompis», sa Fat Gav. «Stinkende» eller «flygende Buckaroo » var enda en av Fat Gavs favorittfraser, vanligvis fulgt av et «kompis» i et veldig snobbete tonefall, av en eller annen grunn.

«Men du har ikke faktisk tenkt å gjøre det, har du vel?» spurte jeg og så plutselig for meg at hele dagen gikk i dass, der vi labbet rundt med Nicky mens hun delte ut flygebladene sine.

Hun sendte meg et blikk. Det minnet litt om mammas.

«Selvfølgelig skal jeg ikke det, din dust», sa hun. «Vi bare sprer dem litt rundt omkring, som om folk har kastet dem fra seg, og så stapper vi resten i søpla.»

Alle smilte bredt. Det fantes ikke noe bedre enn å gjøre noe man ikke burde gjøre, samtidig som man tok innersvingen på en voksen.

Vi spredte flygebladene, tømte veska og satte i gang.

Orbiter (som virkelig var konge), Radiobilene, der Fat Gav 16

kjørte så hardt inn i meg at jeg kjente ryggraden knake.

Space Rockets (ganske spennende i fjor, litt kjedelig nå), Helter Skelter, Meteoritten og Sjørøverskipet.

Vi spiste pølser, og Fat Gav og Nicky prøvde å fiske ender ut av andedammen. De fikk smertelig erfare at en premie hver gang ikke nødvendigvis betyr en premie man ønsker seg. De endte opp med å le og kaste de dårlige, små lekedyrene på hverandre.

På dette punktet hadde ettermiddagen allerede begynt å dabbe av. Spenningen og adrenalinet hadde lagt seg litt, og det begynte å gå opp for meg at jeg antakelig bare hadde nok kontanter igjen til to eller kanskje tre turer.

Jeg stakk hånden i lomma for å fiske frem lommeboka.

Hjertet spratt opp i halsen. Den var borte.

«Faen!»

«Hva er det?» spurte Hoppo.

«Lommeboka mi. Jeg har mistet den.»

«Er du sikker?»

«Selvfølgelig er jeg sikker.»

Men jeg sjekket den andre lomma for sikkerhets skyld.

Begge var tomme. Faen.

«Når hadde du den sist?» spurte Nicky.

Jeg prøvde å tenke etter. Jeg visste at jeg hadde hatt den etter forrige tur, for jeg hadde sjekket. Og dessuten hadde vi kjøpt pølser etter det. Jeg prøvde meg ikke på Andedammen, så …

«Pølseboden.»

Pølseboden lå i den andre enden av tivoliet, i motsatt retning av Orbiter og Meteoritten.

«Faen», gjentok jeg.

«Kom igjen», sa Hoppo. «Vi går og leter.»

17

«Hva er vitsen?» sa Metal Mickey. «Noen har helt sikkert funnet den nå.»

«Jeg kan låne deg litt penger», sa Fat Gav. «Men jeg har ikke så mye igjen.»

Jeg var ganske sikker på at det var løgn. Fat Gav hadde alltid mer penger enn resten av oss. Akkurat som han alltid hadde de beste lekene og den nyeste, mest skinnende sykkelen. Faren hans eide en av de lokale pubene, The Bull, og moren solgte Avon-produkter. Fat Gav var sjenerøs, men jeg visste også at han hadde skikkelig lyst på flere turer.

Jeg ristet uansett på hodet. «Tusen takk. Det går bra.»

Det gjorde det ikke. Jeg kunne kjenne tårene svi i øynene.

Det handlet ikke bare om pengene jeg hadde mistet. Jeg følte meg dum, det ødela dagen. Og jeg visste at mamma kom til å bli irritert og si: «Hva var det jeg sa?»

«Bare fortsett, dere», sa jeg. «Jeg stikker og leter litt.

Ingen grunn til at alle skal kaste bort tiden.»

«Fint», sa Metal Mickey. «Kom igjen, så stikker vi.»

Alle lusket av gårde. Jeg så at de var lettet. Det var ikke de som hadde mistet pengene, det var ikke deres dag som var ødelagt. Jeg trasket tilbake til den andre enden av tivoliet, mot pølseboden. Den lå like ved Tekoppene, og jeg brukte dem som landemerke. Det var umulig å ikke se den gamle karusellen, som lå midt på området.

Musikken dundret, fordreid av de gamle høyttalerne.

Mangefargede lys blinket, og passasjerene skrek da trevognene spant rundt og rundt, raskere og raskere på den roterende trekarusellen.

Da jeg kom nærmere, begynte jeg å kikke ned, gikk mer oppmerksomt, gransket bakken. Søppel, pølsepapir, ingen 18

lommebok. Selvfølgelig ikke. Metal Mickey hadde hatt rett.

Noen hadde plukket den opp og tatt pengene mine.

Jeg sukket og kikket opp. Det første jeg så, var Blekansiktet. Det var selvfølgelig ikke det han het. Senere fant jeg ut at han het Mr. Halloran og var den nye læreren vår.

Man kunne ikke unngå å legge merke til Blekansiktet.

Han var for det første veldig høy og tynn. Han hadde på seg steinvaskede jeans, en posete, hvit T-skjorte og en stor stråhatt. Han lignet litt på den eldgamle 70-tallssangeren som mamma likte. David Bowie.

Blekansiktet sto like ved pølseboden og drakk en blå slush med sugerør og så på Tekoppene. Det vil si, jeg trodde at han så på Tekoppene.

Jeg kikket i samme retning, og det var da jeg fikk øye på jenta. Jeg var fremdeles oppkavet på grunn av lommeboka, men jeg var også en tolv år gammel gutt med hormoner som akkurat hadde begynt å boble og putre. Kveldene på rommet ble ikke alltid tilbrakt med å lese tegneserier ved hjelp av en lommelykt lenger.

Jenta sto sammen med en blond venninne jeg så vidt husket å ha sett i byen (faren hennes var politimann eller noe), men hodet avfeide henne umiddelbart. Det er et trist faktum at skjønnhet, virkelig skjønnhet, overskygger alt og alle rundt seg. Blond Venninne var søt, men Tekopp-jenta – som jeg alltid kom til å kalle henne, også etter at jeg fikk vite hva hun het – var en virkelig skjønnhet. Høy og tynn med langt, svart hår og enda lengre bein, så glatte og brune at de skimret i sola. Hun hadde på seg et kort tyllskjørt og en vid singlet, som det sto «Relax» skriblet på, over en fluorescerende, grønn sports-bh. Da hun skjøv håret bak det ene øret, glitret en gullring i sola.

19

Jeg skammer meg litt over å innrømme at jeg egentlig ikke la noe særlig merke til ansiktet hennes til å begynne med, men da hun snudde seg for å si noe til Blond Venninne, ble jeg ikke skuffet. Det var hjerteskjærende vakkert, med store lepper og skrå mandeløyne.

Og så var det borte.

I det ene øyeblikket var hun der, ansiktet hennes var der, i det neste kunne man høre en trommehinnevrengende lyd, som om et enormt beist brølte fra jordens indre. Senere skjønte jeg at det var svingkransen i en av de eldgamle tekoppene som røk, etter for mye bruk og for lite vedlikehold. Jeg så et glimt av sølv, og så var ansiktet hennes, eller halvparten av det, borte, og alt som var igjen, var en gapende masse av brusk, bein og blod. Så mye blod.

Et brøkdels sekund senere, før jeg engang rakk å åpne munnen og skrike, kom det noe svært og blodrødt og svart susende forbi. Det lød et øredøvende brak – den løse tekoppen krasjet inn i pølseboden i en haglstorm av flygende metall og tresplinter – og mer skriking og roping fulgte da folk kastet seg ut av veien. Jeg var slått ned, smelt i bakken.

Andre mennesker falt oppå meg. Noens fot tråkket på håndleddet mitt. Et kne smalt inn i hodet. En støvel sparket meg i ribbeina. Jeg hylte, men klarte på en eller annen måte å krølle meg sammen og rulle meg unna. Så hylte jeg igjen. Tekopp-jenta lå ved siden av meg. Heldigvis hadde håret falt over ansiktet hennes, men jeg gjenkjente T-skjorta og den fluorescerende sports-bh-en, selv om begge var gjennomfuktet av blod. Mer blod rant nedover beinet hennes. Et annet stykke skarpt metall hadde kuttet rett gjennom leggen hennes, rett under kneet. Leggen hang bare så vidt på, ved hjelp av noen trevlete sener.

20

Jeg begynte å kravle unna – hun var åpenbart død. Det var ikke noe jeg kunne gjøre – men hånden hennes strakte seg ut mot meg, og hun grep armen min.

Hun snudde det blodige, ødelagte ansiktet mot meg. Et sted midt i alt det røde stirret et enkelt øye på meg. Det andre hadde seget ned på det herpa kinnet.

«Hjelp meg», hveste hun. «Hjelp meg.»

Jeg ville bare løpe. Jeg ville skrike og gråte og spy på samme tid. Jeg kunne ha gjort alt på samme tid, hadde det ikke vært for at en stor, fast hånd la seg på skulderen min og en myk stemme sa: «Det går bra. Jeg skjønner at du er redd, men nå må du høre på meg og gjøre som jeg sier.»

Jeg snudde meg. Blekansiktet stirret på meg. Først nå innså jeg at ansiktet hans, under den bredbremmede hatten, var nesten like hvitt som T-skjorta. Til og med øynene var et tåkete, gjennomskinnelig grått. Han så ut som et spøkelse, eller en vampyr, og under alle andre omstendigheter hadde jeg sikkert vært redd for ham. Men akkurat nå var han en voksen, og jeg trengte at en voksen fortalte meg hva jeg skulle gjøre.

«Hva heter du?» spurte han.

«Ed-Eddie.»

«Okei, Eddie. Er du skadet?»

Jeg ristet på hodet.

«Bra. Men denne unge damen er skadet, så vi må hjelpe henne, ikke sant?»

Jeg nikket.

«Gjør akkurat som jeg sier nå … Hold rundt beinet hennes her, stramt, ordentlig stramt.»

Han tok hendene mine og plasserte dem på jentas bein.

Det var varmt og glatt av blod.

21

«Oppfattet?»

Jeg nikket igjen. Jeg kunne smake frykten på tunga, bitter og metallisk. Jeg kjente blodet sive mellom fingrene, selv om jeg holdt veldig stramt, så stramt som jeg klarte …

I det fjerne, mye lenger unna enn lydene faktisk var, kunne jeg høre musikken dundre og frydefulle skrik. Jenta hadde sluttet å skrike. Nå lå hun urørlig og stille. Bare den lave, hvesende pusten hennes kunne høres, og selv den var i ferd med å bli svakere.

«Eddie, du må konsentrere deg. Ok?» «Ok.» Jeg stirret på Blekansiktet. Han trakk beltet sitt ut av jeansen. Det var et langt belte, for langt til den magre midjen hans, og det hadde ekstra huller slik at det skulle passe. Det er forunderlig hvilke ting man legger merke til i de verste øyeblikkene. Jeg la for eksempel merke til at Tekopp-jenta hadde mistet den ene skoen. En plastsko. Rosa og glitrende.

Og jeg tenkte at hun antakeligvis ikke kom til å trenge den igjen, siden beinet hennes nesten var kappet av.

«Er du fortsatt med meg, Eddie?»

«Ja.» «Bra. Vi er nesten ferdige. Du er kjempeflink, Eddie.»

Blekansiktet la beltet om jentas bein. Han dro hardt i det, virkelig hardt. Han var sterkere enn han så ut som. Nesten umiddelbart kunne jeg kjenne hvordan blodflommen ga seg.

Han så på meg og nikket. «Nå kan du slippe taket. Jeg overtar.»

Jeg slapp beinet hennes, og nå som jeg ikke strammet hendene lenger, begynte de å skjelve. Jeg la dem rundt meg selv, stakk dem inn under armene.

22

«Kommer hun til å klare seg?»

«Jeg vet ikke. De klarer nok forhåpentligvis å redde beinet hennes.»

«Hva med ansiktet?» hvisket jeg.

Han så opp på meg, og noe i de lysegrå øynene fikk meg til å stivne. «Så du på ansiktet hennes før dette skjedde, Eddie?»

Jeg åpnet munnen, men visste ikke helt hva jeg skulle si, og skjønte ikke hvorfor stemmen hans ikke var like vennlig lenger.

Så så han bort igjen og sa stille: «Hun kommer til å overleve. Det er det som teller.»

Akkurat da lød det et voldsomt tordenskrall over hodet på oss, og de første regndråpene begynte å falle.

Jeg tror kanskje det var første gangen jeg innså hvordan alt kan forandre seg på et blunk. Hvordan alt det vi tar for gitt, plutselig kan rives bort. Og kanskje det var derfor jeg tok det. For å ha noe å holde fast ved. For å ta vare på det.

Det var i alle fall det jeg sa til meg selv.

Men i likhet med veldig mye vi sier til oss selv, var det antakeligvis bare en haug stinkende Buckaroo.

Lokalavisen kalte oss helter. De fikk Mr. Halloran og meg tilbake til parken og tok bilder av oss.

De to som satt i Tekoppen som hadde løsnet, brakk utrolig nok bare et par bein og fikk noen skrammer og blåmerker. Et par andre som hadde stått i nærheten, pådro seg et par stygge sår som måtte sys, og det var også snakk om et par brudd og brukne ribbein i forbindelse med at folk flyktet.

Til og med Tekopp-jenta (som egentlig het Elisa) over23

levde. Legene klarte å sette på henne beinet igjen og på en eller annen måte fikse øyet. Avisene kalte det et mirakel. De sa ikke så mye om resten av ansiktet hennes.

Gradvis, slik det er med alle dramaer og tragedier, begynte interessen å falme. Fat Gav oppga sine smakløse vitser (som stort sett handlet om å mangle et bein), og til og med Metal Mickey ble lei av å kalle meg «Heltegutten» og spørre meg hvor jeg hadde gjort av kappen. Andre nyheter og sladder overtok. En bilulykke på A36, søskenbarnet til en av ungene på skolen døde, og så ble Marie Bishop, som bare gikk i tiende klasse, gravid. Livet gikk videre, slik det har en tendens til å gjøre.

Det gjorde meg ikke noe. Jeg ble litt lei av historien selv også. Jeg er ikke egentlig en som liker å få så mye oppmerksomhet. Og dessuten, jo mindre jeg snakket om det, desto mindre trengte jeg å se for meg Tekopp-jentas ansikt. Marerittene ga seg. Mine hemmelige turer til skittentøykurven med vått sengetøy ble sjeldnere.

Mamma spurte meg et par ganger om jeg kunne tenkt meg å besøke Tekopp-jenta på sykehuset. Jeg sa alltid nei.

Jeg ville ikke se henne igjen. Ville ikke se det ødelagte ansiktet hennes. Ville ikke at de brune øynene skulle stirre klandrende på meg: Jeg vet at du hadde tenkt å flykte, Eddie.

Hadde det ikke vært for Mr. Halloran, hadde du latt meg ligge der og dø.

Jeg tror Mr. Halloran besøkte henne. Ofte. Jeg antar at han hadde tid til det. Han skulle ikke begynne på skolen vår før i september. Han hadde åpenbart bestemt seg for å flytte inn i den leide boligen sin et par måneder før tiden, slik at han rakk å finne seg til rette i byen først.

Jeg tenkte at det sikkert var lurt. Det ga alle muligheten 24

til å venne seg til å ha ham der. Fikk alle spørsmålene ut av verden før han gikk inn i klasserommet: Hva var det som var galt med huden hans? Han var albino, forklarte de voksne tålmodig. Det betydde at han manglet noe som het «pigment», som vanligvis ga huden et rosa eller brunaktig skjær. Og øynene hans? Samme greia.

De manglet bare pigment. Så han var ikke et misfoster eller et monster eller et spøkelse? Niks. Bare en normal mann med en medisinsk tilstand.

De tok feil. Mr. Halloran var mange ting, men normal var han ikke.

2016

Brevet kommer uten noe oppstyr og ikke det aller minste forvarsel. Det smetter ned i postkassen, inneklemt mellom et brev fra Kreftforeningen og reklame for en ny pizzasjappe.

Hvem i all verden sendte forresten brev nå om dagen?

Til og med moren min har i en alder av syttiåtte trykket e-post, Twitter og Facebook til sitt bryst. Hun har faktisk langt større teknisk innsikt enn meg på disse områdene. Jeg er nesten for teknologimotstander å regne. Dette er noe elevene mine har stor glede av, og når de snakker om Snapchat, favoritter, tagging og Instagram, kunne de like gjerne ha snakket gresk for min del. Jeg trodde det var engelsk jeg underviste i, sier jeg ofte bedrøvet. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva dere snakker om.

Jeg kjenner ikke igjen håndskriften på konvolutten, men så kjenner jeg knapt igjen min egen nå for tiden. Alt handler om tastaturer og berøringsskjermer nå.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og nipper til en kopp kaffe da jeg åpner konvolutten og betrakter innholdet. Det er faktisk ikke helt sant. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og stirrer på innholdet mens kaffen blir kald ved siden av meg.

«Hva er det?»

Jeg skvetter til og ser meg omkring. Chloe kommer tus26

lende inn på kjøkkenet, søvnig og gjespende. Det svartfargede håret hennes henger løst, mens den ujevne luggen står rett opp på grunn av alle hårvirvlene hennes. Hun har på seg en gammel Cure-genser og restene av gårsdagens sminke.

«Dette», sier jeg og bretter arket forsiktig sammen, «er noe vi kaller et brev. I gamle dager ble det brukt som kommunikasjonsmiddel.»

Hun sender meg et drepende blikk og en langfinger. «Jeg skjønner at du forsøker å si noe, men jeg hører bare bla-blabla.»

«Ungdommen nå til dags. De kan ikke lytte.»

«Ed, du er bare så vidt gammel nok til å være faren min, så hvorfor høres du ut som bestefaren min?»

Hun har rett. Jeg er førtito, og hun er i slutten av tjueårene et sted (tror jeg – hun har aldri sagt det til meg, og jeg er altfor galant til å spørre). Det er ikke så mange år mellom oss, men det føles ofte som tiår.

Chloe er ungdommelig og kul og kunne bli tatt for å være tenåring. Jeg er ikke det, jeg kunne muligens bli tatt for å være pensjonist. Hvis du er grei, kunne du kanskje kalt meg «lettere medtatt». Det er bekymringene og angeren som har satt seg.

Håret mitt er fortsatt tjukt og stort sett mørkt, men smilerynkene har mistet sin humoristiske sans for en stund siden.

I likhet med mange høye mennesker er jeg litt lut, og jeg føler meg mest komfortabel i det Chloe kaller «Fretex-stilen». Dresser, vester og solide sko. Jeg eier et par jeans, men jeg bruker dem aldri på jobben, og jeg jobber stort sett alltid – med mindre jeg lar meg oppsluke av noe hjemme – og jeg påtar meg ofte ekstraundervisning i feriene.

Jeg kunne si at det er fordi jeg elsker jobben min, men 27

ingen elsker jobben sin så høyt. Jeg gjør det fordi jeg trenger pengene. Det er også grunnen til at Chloe bor her. Hun er leietaker – og venn, liker jeg å tenke.

Det skal innrømmes at vi er et umake par. Chloe er ikke en leietaker jeg vanligvis ville ha vurdert. Men jeg hadde akkurat blitt sviktet av en annen leietaker-in-spe, og datteren til en bekjent av meg visste om «ei jente» som trengte et rom. Jeg tror det fungerer, og jeg er glad for leieinntektene.

Og selskapet.

Det virker kanskje rart at jeg overhodet trenger en leietaker. Jeg tjener relativt godt, huset jeg bor i, har jeg arvet av moren min, og de fleste tenker nok at det burde bety en behagelig tilværelse uten huslån.

Den triste sannheten er at huset ble kjøpt da renta var tosifret, så ble det refinansiert for å betale for oppussingen, og så enda en gang for å betale for fars pleie da sykdommen var kommet så langt at vi ikke klarte å håndtere den hjemme.

Moren min og jeg bodde her sammen inntil for fem år siden, da hun møtte Gerry, en jovial pensjonert bankmann, som bestemte seg for å oppgi alt til fordel for en selvberget livsstil i et økohus på landsbygda i Wiltshire.

Jeg har ikke noe imot Gerry. Jeg har ikke noe for ham heller, men det virker som om han gjør mamma lykkelig, og dét er jo det viktigste, som vi liker å si til hverandre. Men selv om jeg er førtito, så er det altså en del av meg som ikke vil at mamma skal være lykkelig sammen med noen annen mann enn pappa. Dette er barnslig, umodent og egoistisk. Og det er sånt som jeg er god til.

Nå som mamma er syttiåtte, gir hun imidlertid beng. Det var ikke akkurat de ordene hun brukte da hun fortalte meg 28

at hun hadde bestemt seg for å flytte inn hos Gerry, men jeg tok tegninga: «Jeg må komme meg bort fra dette stedet, Ed. Det er for mange minner her.»

«Vil du selge huset?»

«Nei. Jeg vil at du skal overta det, Ed. Med litt omsorg kan dette bli et nydelig familiehjem.»

«Mamma, jeg har ingen partner, og i alle fall ikke en familie.»

«Det er aldri for sent.»

Jeg kommenterte det ikke.

«Hvis du ikke vil ha huset, så selger du det bare.»

«Nei. Jeg … jeg vil bare at du skal ha det bra.»

«Hvem er brevet ditt fra?» spør Chloe og går bort til kaffetrakteren og skjenker i en kopp.

Jeg legger det i lomma på morgenkåpen. «Ingen av betydning.»

«Oooh. Mystisk.»

«Ikke egentlig. Bare … en gammel bekjent.»

Hun hever et øyenbryn. «Enda en? Jøss. Skal si de dukker opp på rekke og rad her. Jeg visste ikke at du var så populær.»

Jeg rynker pannen. Så husker jeg at jeg fortalte henne om kveldens middagsgjest.

«Hvordan kan det overraske deg?»

«Det gjør det, altså. For en som er så asosial som deg, er det forbløffende at du i det hele tatt har venner.»

«Jeg har da venner her i Anderbury, jeg. Du kjenner dem.

Gav og Hoppo.»

«De teller ikke.»

«Hvorfor ikke?»

29

«Fordi de ikke er ordentlige venner. De er bare folk du har kjent hele livet.»

«Er ikke det selve definisjonen av en venn?»

«Nei, det er definisjonen av en sambygding. Folk du føler deg forpliktet til å være sammen med fordi det er blitt en vane, og fordi dere har en historie sammen, i stedet for et ektefølt behov for deres selskap.»

Hun har et poeng. På sett og vis.

«Uansett», sier jeg og skifter tema, «jeg skal gå og kle på meg. Jeg må på skolen i dag.»

«Har ikke du ferie nå?»

«Alle tror at lærerens arbeid tar slutt når … School’s Out For Summer.»

«Jeg hadde aldri gjettet på at du var Alice Cooper-fan.»

«Digger musikken hennes», sier jeg uten å fortrekke en mine.

Chloe smiler, et besynderlig, usymmetrisk smil som gjør det ellers så alminnelige ansiktet hennes til noe bemerkelsesverdig. Noen kvinner er slik. Uvanlige, til og med litt underlige ved første øyekast, men så kommer det et smil eller en ørliten heving av øyenbrynet, og så er de forvandlet.

Jeg tror kanskje at jeg er litt småforelsket i Chloe, ikke at jeg noensinne kommer til å innrømme det. Jeg vet at hun ser mer på meg som en beskyttende onkel og ikke en potensiell kjæreste. Jeg ville aldri ha ønsket å gjøre det vanskelig for henne ved å la henne få vite at jeg ser på henne med noe annet enn faderlig hengivenhet. Jeg er også veldig klar over at det fort kunne misforstås hvis en i min posisjon, i en liten by som dette, hadde hatt et forhold til en mye yngre kvinne.

30

«Når dukker din andre ‘gamle kjenning’ opp?» spør hun og tar med kaffen bort til bordet.

Jeg skyver stolen tilbake og reiser meg. «I sjutiden.» Jeg er taus et øyeblikk. «Du må gjerne være her.»

«Tror jeg takker nei. Vil ikke ødelegge mimringen deres, heller.»

«Ok.» «Men kanskje en annen gang. Etter det jeg har lest, er han en interessant fyr.»

«Ja.» Jeg tvinger frem et smil. «Interessant er en måte å se det på.»

Skolen ligger femten minutters rask gange fra huset. På en dag som dette – en deilig, varm sommerdag, med små hint av blått som titter frem bak det tynne skylaget – er det en avslappende spasertur. En fin anledning til å rydde litt i tankene før jeg tar fatt på jobben.

I løpet av skoleåret kan det være nyttig. Mange av barna jeg underviser ved Anderbury Academy, er det vi kaller «utfordrende». I min tid ville de blitt kalt «en gjeng drittunger». Noen dager trenger jeg å forberede meg mentalt på å skulle håndtere dem. Andre dager er den eneste forberedelsen som hjelper, en liten støyt med vodka i morgenkaffen.

I likhet med mange andre småbyer kan Anderbury, sånn i forbifarten, se ut som et pittoresk lite sted. Vi har mange artige brosteinsbelagte gater, tesalonger og en litt berømt katedral. Det arrangeres marked to ganger i uken, og det finnes mange fine parker og stier langs elven. Byen ligger bare en kort kjøretur unna sandstrendene i Bournemouth og det åpne hedelandskapet i New Forest.

Hvis man skraper litt på overflaten, finner man imidler31

tid fort ut at turistglitteret er nettopp det. Mye av arbeidet her er sesongbestemt, og arbeidsledigheten er høy. Tiltaksløse ungdomsgjenger henger rundt i butikkene og parkene.

Tenåringsmødre triller skrikende babyer frem og tilbake i gatene. Dette er for så vidt ikke noe nytt fenomen, men det later til å ha blitt mer utbredt. Eller kanskje det bare er sånn jeg ser det. Ofte er det ikke visdommen som kommer med alderen, men intoleransen.

Jeg har kommet til porten inn til Old Meadows Park, som er der jeg oppholdt meg i tenårene. Parken har forandret seg en hel del siden min tid. Naturligvis. De har satt opp en ny skatepark, og rundt lekeplassen der gjengen vår pleide å henge, i den andre enden av parken, har man laget et nytt og moderne «rekreasjonsområde». Her finner man tauhusker og en stor tunnelsklie, løypestreng og andre kule innretninger, ting vi ikke engang kunne ha drømt om da vi var unge.

Pussig nok har de latt den gamle lekeplassen stå, forlatt og forfallen som den er. Klatrestativet er rustet, huskene er floket sammen og henger på toppen av tverrbjelken, og den en gang så fargesterke trekarusellen skaller av og er blitt tilgriset med eldgammel graffiti av folk som for lengst har glemt hvorfor Helen er en bitch eller hvorfor de hjertet Andy W. Jeg blir stående et øyeblikk og stirre på det, og huske.

Den svake knirkingen fra babyhusken, den bitende kulda i den tidlige morgenlufta, det skarpe hvite krittet på den svarte asfalten. Enda en beskjed. Men denne var annerledes.

Ikke en strekfigur … noe annet.

Jeg snur meg brått. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vil ikke bli dratt tilbake.

32

Arbeidet på skolen tar ikke lang tid. Jeg gir meg ved lunsjtid, samler sammen bøkene, låser etter meg og går mot sentrum igjen.

The Bull ligger på et hjørne i hovedgata, en av de siste «lokale» pubene. Anderbury hadde tidligere to andre puber, The Dragon og The Wheatsheaf, men så kom kjedene. De gamle lokale pubene ble stengt, og Gavs foreldre så seg nødt til å senke prisene, begynne å arrangere jentekvelder, innføre happy hours og bli «familievennlig» for å overleve.

Til slutt fikk de nok. De flyttet til Mallorca, hvor de nå driver en bar som heter Britz. Gav, som hadde jobbet deltid på puben siden han var seksten, tok over ølkranene og har vært der siden.

Jeg skyver opp den tunge, gamle døra og går inn. Hoppo og Gav sitter ved stambordet vårt, i hjørnet ved vinduet. Fra midjen og opp er Gav fortsatt massiv, stor nok til å minne meg på hvorfor vi kalte ham Fat Gav. Men nå består massen av mer muskler enn fett. Armene er som tømmerstokker, årene står ut som stramme, blå ledninger. Ansiktet hans er skarpskårent, det kortklipte håret er grått og tynt.

Hoppo har nesten ikke forandret seg i det hele tatt. Hvis man myste litt, kunne han fort bli tatt for å være en tolv år gammel gutt som hadde kledd seg ut i rørleggeroverall.

De snakker intenst sammen de to. Halvliterne deres står nesten urørte på bordet. Guinness til Hoppo og en Cola Light til Gav, som nesten aldri drikker.

Jeg bestiller en Taylor’s Mild fra ei gretten jente bak baren. Hun himler med øynene mot meg, så himler hun med øynene mot kranen, som om den har fornærmet henne på det verste.

«Jeg må bytte tønne», mumler hun.

33

«Ok.» Jeg venter. Hun himler med øynene igjen.

«Jeg skal komme med den.»

«Takk.»

Jeg snur meg og krysser puben. Da jeg kaster et blikk tilbake, har hun fortsatt ikke flyttet på seg.

Jeg setter meg på en vaklevoren krakk ved siden av Hoppo.

«God ettermiddag.»

De ser opp, og jeg skjønner med en gang at noe er galt.

Det har skjedd noe. Gav skyver rullestolen ut fra bordet.

Musklene i armene står i sterk kontrast til de kraftløse beina som ligger urørlige i stolen.

Jeg snur meg på krakken. «Gav? Hva –» Neven hans kommer susende mot ansiktet mitt, venstrekinnet eksploderer i smerte, og jeg vakler bakover og deiser i gulvet.

Han stirrer ned på meg. «Hvor lenge har du visst om det?»