Livetsomvarmentfordeg
Livetsomvarmentfordeg
KristinHarmel
Originalenstittel: TheLifeIntended OversattavBenedictaWindt-Val
Copyright©2015byKristinHarmel
Publishedinagreementwiththeauthor,c/oBARORINTERNATIONAL, INC.,Armonk,NewYork,U.S.A.
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-50249-2
1.utgave,1.opplag2016
Sats:Type-itAS,Trondheim2016 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016 SattiSabon10,5/12,6ogtryktpå70gEnzoCreamy2,0.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilallesomnoengangharelsketogmistet. Ogtilmittlivskjærlighet,Jason. Jegkanikkeforestillemegenverdenutendeg.
«Musikkermellomrommetmellomnotene.»
– claudedebussy,franskkomponist (1862–1918)
Kapittel1
Klokkenvar23:04daPatrickkominnavdørendensiste kveldenfornestentolvårsiden.
Jeghuskerattalleneglødetrødeogsintepådendigitaleklokkenvedsengenvår,huskerlydenavnøkkelen hansilåsen.Jeghuskerdetfåreteuttrykkethans,ettermiddagensskjeggstubbersomrasktvarpåveitilåbli skjegg,denkrølleteskjortenhansdahanstoidøråpningen.Jeghuskermåtenhanuttaltenavnetmittpå, Kate, somomdetvarenunnskyldningogenhilsenpåéngang.
Mensjegventetpåathanskullekommehjem,hadde jeglyttettilSisterHazels Fortress,somvarfavorittalbumetmittpådentiden.Detvar«ChampagneHigh»,det fjerdesporetpåcd-en,somvarigang,oglikeførhan kominn,haddejegsungetmedpåtekstenogtenktat «themillionhoursthatwewere»varenutroligpoetisk beskrivelseavetlivsammen.
Patrickogjeghaddebareværtgiftifiremåneder,og jegkunneikkeforestillemegatdetkunnekommeendag daviikkeskulleværesammenlenger.Jegvaråtteogtyve dengangen,Patrickvarniogtyve,ogårenestrakteseg utforanossogforsvantientilsynelatendeendeløshorisont.Jeghuskeratjegfunderteoveraténmilliontimer –barelittoverhundreår–ikkevirketsomnoktid.
Mensomdetskulleviseseg,varvåretimersammen snartbruktopp.Detantalletsomdefinerteosstilslutt, varbarefemtentusenogni.
Detvardetantallettimersomhaddegåttsidenvitraff
hverandrepåennyttårsfestdensistekveldeni2000,det antallettimervihaddetilbraktivisshetomatvihadde funnetvårsjelevenn,detantalltimervihaddetilbrakti troenpåatvihaddealt.Menfemtentusenognierikke enganginærhetenavenmillion.
«Elskling,jegervirkeligforferdeligleifordet.»Patrickvarfullavunnskyldningerdahanfomletseginnpå soverommet,derjegsattoppåsengeteppetmedknærne trukketopptilbrystetogkastetetmegetsigendeblikk påklokken.Lettelsenoverathanvartrygthjemme,ble raskterstattetavirritasjonoverathanhaddegjortmeg bekymret.
«Duringteikke.»Jegvissteatjegvirketgretten,men detblåstejegi.Vihaddegitthverandreetløfteåretfør, etteratonkelenminvarblittdreptienjaktulykke,om atvialltidskullegjørealtvikunneforågihverandre beskjednårvibleforsinket.Tantenminhaddelevdivelsignetuvitenhetomsinmannsdødinestentyvetimer,og dethaddegjortPatrickogmegredselslagne.
«Jegblebarehengendefastinoe,»saPatrickogslo blikketned.Dettykke,svartehåretvarbustet,ogde grønneøynenevarfulleavbekymringdahanomsiderså påmegigjen.
Jegkastetetblikkpåtelefonenpånattbordetvårt,den telefonensomhaddeværttaushelekvelden.«Bledusittendefastpåkontoret?»spurtejeg.Detvilleisåfallikke væreførstegang.PatrickarbeidetsomkonsulentirisikostyringietfirmaiMidtown.Hanvarungogsulten, enavdemsomalltidvillestilleopphvisdetvarenekstra arbeidsoppgavesommåttegjøres.Jegelsketdettrekket vedham.
«Nei,Katielee,»sahanogbruktedetkjælenavnethan haddegittmegdenkveldenvitraffhverandre,etterat hanhaddemisoppfattetpikenavnetmitt,KateBeale,da jegforsøkteåpresenteremegmidtialtståketfrafesten.«MinvakreKatielee,»mumlethanogkombortog
sattesegvedsidenavmegpåsengen.Håndbakenhans strøkmotlåretmitt,ogjegrettetlangsomtutbenaog smøgmeginntilham.Hanflyttetsegnærmereogla armenrundtskuldrenemine.Hanluktetavetterbarberingsvannogrøyk.«JegvarsammenmedCandice,»sa hannedihåretmitt.«Hunhaddenoeviktighungjerne villefortellemeg.»
Jegtrakkmegvekkfrahamogsprattoppfrasengen. «Candice? Vardusammenmed Candice ?Tilklokken elleveomkvelden?»
CandiceBelazarvardenjentahanhaddeværtsammen medførmeg.Hunvarbartenderpåenrøykfyltkneipe iMidtown.Dethaddeværtenkortvarigaffære,ogde haddegjortdetslutttomånederførvitraffhverandre, menhunhaddeværtentorniøyetpåmegsålengejeg haddekjentham.«Detvarbareenfysiskgreie,»hadde hanforsøktåforklareførsteganghanfortaltemegom henne.«Jegkjedetmeg,ogdervarhun.Jegkommegut avdetmedengangdetgikkoppformegatvivarhelt feilforhverandre.»Mendethaddeikkegittmegmye trøst.
VihaddestøttpåCandiceengangienrestauranti LittleItaly,ogdetblebareendaverreetteratnavnet haddefåttetansikt.Hunvarfleretommerhøyereenn meg,medstorebrystersomåpenbartvarkjøptidyre dommer,tørt,bleket,blondthårogdyptliggendeøyne. Hunsmiltehånligdahunmønstretmegoppogned,og jeghørteathunhvisketteatralsktilvenninnensinatPatrickåpenbartikkeklarteåhåndtereenektekvinnelenger.
«Kate,elskling,detskjeddeingenting,»saPatrickfort ogstraktearmenutettermeg.«Jegvillealdrigjørenoe somkunnesåredeg.»
«Hvorforringteduikke,da?»
«Jegersåleifordet.»Hankjørtefingrenegjennom håret.«Jegharingenunnskyldning.Menjegvillealdri,
aldriværeutromotdeg.Aldri.Detvetdu.»Stemmen hansbrastmotsluttenavsetningen,menøynenehans varliketroskyldigesomalltid.Jegkjenteatskuldrene minedalteetparhakkidetnoeavindignasjonenmin fordampet.
«Jeghørerdusierdet,»blåstejeg,forjegkomikkepå noebedreåsi.Jegvissteathansasannheten,mentankenpåatjeghaddeventetherhjemmemenshansattpå enbarsammenmedekskjæresten,svedennå.Jeghadde ikketenktåsiatdetvariorden,fordetvarikkeiorden.
«Jegvetatdetvargaltavmeg,»sahanogsloutmed hendeneiengestsombetydde meaculpa.«Mendetvar enalvorligsamtale,ogjegsyntesikkejegkunnestikke avfradenforåtaentelefon.»
«Nei,himmelenforbyatduskullekommetilåfornærmeCandice,»mumletjeg.
«Kate…»Patricksstemmedødehen. «Jeggårogleggermeg.»Jegvissteatdetvarmeningenjegskullesmelteogsiataltvarheltiorden.Menjeg klarteikkeåfåmegtildet.
«Vilduikkesnakkeomdette?»spurtehan.
«Nei.»
Patricksukket.«Jegskalforklarealtimorgen,Kate.» Jeghimletmedøynene,stormetutpåbadetogsmelte igjendørenettermeg.JegblunketmotmittegetspeilbildeoglurtepåhvordanCandicefremdelesklarteå beholdeenformformaktovermannenmin,nestentoår etteratdetblesluttmellomdem.
Mendajegkrøpoppisengentiminuttersenere, kjentejegatjegbegynteåtineopplitt.Patrickhadde trossaltfortaltmegmedenganghvorhanhaddevært. Jegvissteathanvarærlig.Ogdessutenhaddehanvalgt meg,oginnerstinnevisstejegathankomtilåfortsette åvelgemeghverdaghelerestenavlivet.Dajegtrakk dynenovermeg,ebbetsinnetutavmegilangsomme, jevnebølger.
JegvaralleredehalvveisinneisøvnendaPatrickkom oglaseg.Jegsnuddemegvekkfraham,innmotveggen, ogstraksetterkjentejegarmenehansrundtmeg.Han flyttetsegnærmere,pressetseginnmotryggenminog tvinnetbenarundtmine.
Etøyeblikkvurdertejegåtrekkemegvekk,mendette varPatrick,minPatrick.Imorgenvillehanfortellemeg hvasomhaddeskjedd,ogjegvilleforstå.Såetterenkort nølingslappetjegavinnmotvarmenfraham.
«Duvetatjegaldrivillesåredeg,Katielee,»hvisket han.«Aldriilivet.Detskjeddeingenting.»
Jeglukketøyneneogpustetinn.«Jegvetdet.»
Patrickkyssetgropenunderøretmittogsendteet gysnedoverlangsryggradenmin.«Jegvisstedetførjeg traffdeg…»mumlethanakkuratidetjegkjentesøvnen lukkesegrundtmeg.
Jegsmilte.«…atjegvarmentfordeg,»svartejeg.Det varslikvialltidsa jegelskerdeg,påvårtspesiellespråk.
Jegvissteatjegkomtilåføledetslikrestenavlivet.
Dajegvåknetnestemorgen,flommetsoleninnisoverommetsammenmedduftenavkaffeogbacon.Jeg blunketogsnuddemegrundtforåsepåklokken.Den viste6:47,ogPatrickvaralleredeoppeoglagetfrokost tilmeg.Jegvissteatdettevarhansmåteåbeomunnskyldningpå,mensannhetenvarathanforlengstvartilgitt.
«Godmorgen,»sajegogkvalteetgjespidetjegkom innpåkjøkkenetnoenminuttersenere.Patricksnudde segmedenstekespadeihånden,ogjegbegynteåle.Han haddepåsegetgultforklemedpåskriftenKYSSKOKKEN,overboksershortsderdetstoILOVENewYork, ogenhvitT-skjorte.Føttenevarbareoghåretbustettil ettersøvnen.
«LeChef tilDerestjeneste,madame,»sahanmed enoverdrevenfranskaksentsomfikkmegtilåleenda
mer.«Sitt,sitt,»sahanoggestikulertemotdetlillekjøkkenbordetvårtmedstekespaden.«Frokostenerklar, madame.»
Medenfeiendebevegelsesattehantotallerkenermed eggerøre,sprøstektbaconogristetbrødmedjordbærsyltetøypåbordet.Etøyeblikketterkomhantilbakemed tokrusmeddampendekaffe,alleredetilsattfløteogsukker,ogsattesegvedsidenavmeg.
«Duhaddeikkebehøvdålagemat,elskling,»sajeg medetsmil.
«Maisoui.» Hankyssetmegpåkinnet.«Baredetbeste ergodtnokforjentami.»
Jegtokenmunnfullaveggerørenogoppdagetathan betraktetmegmedetintenstblikk.«Hvaerdet?»spurte jeg,fremdelesmedmatimunnen.
«Detfinnesingenunnskyldningforatjegikkeringtei gårkveld,»sahansåfortatordenenestensnubletover hverandre.«Jegfølermegheltelendig.Jegmenteikkeå gjøredegbekymret.»
Jegnippettilkaffenogtrakkpustendypt.«Deteri orden,»sajeg.
Lettelsenspredtesegoveransiktethanssomensoloppgang.«Kandutilgimeg?»
«Jegvetatjegoverreagerte.»
«Nei,detgjordeduikke,»sahanraskt.Hantokenbit avbaconet,ogjegsåhvordandensterkekjevenarbeidetdahantygde.«Hørher,deternoejeggjernevil snakkemeddegom.»Hanblunketnoenganger,ognoe veduttrykkethansgjordemegplutseligurolig.Hanvirketnestennervøs.«Kanvigåutogspisemiddagikveld? PådenrestaurantenpåSherry-Netherlands,kanskje?Jeg vetdulikerdegder.»
Jegsmilte.«Detviljegsværtgjerne.»
«Erdetikkenoeduharglemt?»spurtePatricketøyeblikketter,mensjeggomletpåetstykkebacon.
Jegsåopp.«Hvada?»
Hanholdtfremforkleetogsnuddesegmotmeg.«Det ståratduskalkyssekokken.»Hansmiltetilmeg,og dajegmøtteblikkethans,blunkethantilmeg.«Deter uhøfligåikkefølgeinstruksenpåetforkle.»
Jeglo.«Virkelig?»
«Deterenavloveneikjøkkenkratierverdenover.»
«Kjøkkenkratier?»
«Selvsagt.Selvstendigekjøkkennasjoner.Sliksom denne.»
«Jegforstår,»sajegalvorlig.«Ogjegønskerselvfølgeligikkeåkrenkenoenlover,sir.»
«Deterantageligidinegeninteresseåbarefølgeopp, da.»Hanreistesegsmilendeograktearmeneutmot meg.
Jegloogkommegpåbena.Hanbøydehodet,jeg straktemegpåtå,ogleppenevåremøttes.
«Branok?»hvisketjeglittetter,dahanlaarmene rundtmegogtrakkmegendanærmere.
«Ikkepålangtnær,»mumlethan.Såkyssethanmeg igjenogskilteleppeneminevarsomtmedtungen.
Vielsketdenmorgenen,fortoghektisk,drakkhverandreinn.Såryddetjegvekketterfrokostenmenshan dusjetoggjordesegklartilågåpåjobben.
«Duverden!»utbrøtjegogplystretmegetsigendeda hankomutpåkjøkkenetigjenmednyvaskethår,koksgråbukser,nystrøketblåskjorteogstripetegråttslips.
«Jegregnetikkemedatforkleogboksershortsvilleslå anunderdetviktigemøtetjeghariformiddag,»sahan. «Selvom–ogjegmenerikkeåskryte,altså–menjeg har virkeligskikkeligsexyben!»
Jegloogstiltemegpåtåforåkyssehamadjø.«Hell oglykkemedklientene.»
«Hvemtrengerhell?»spurtehanmedetskjevtsmil somlokketfremsmilehullethans.«Jegharverdensbeste kone.Livetergodt.»
«Livetergodt,»nikketjegogkyssethamigjen,og
dennegangenvardetPatricksomtrakksegvekkfor fort.
Dajegåpnetøyneneigjen,stohanmedensølvdollar fradengamlesamlingentilbestefarensin.«Hørher,kan dutavarepådenneformegtilikveld?»spurtehan.
Jegnikketogtokimotden.«Hvaerdennefor?»Patrickhaddegjortdettilentradisjonåkasteensølvdollaretellerannetstedinærhetenhvergangnoegodt skjeddeham. Manmåsendehelletvidere, sahanalltid. Pådenmåtenfårnoenandreogsåmulighetentilå ønskesegnoe. VihaddekastetensølvdollarinneiCentralParkdendagenjegkominnpåmasterprogrammet, ogenannenifontenenutenforCityHalldaPatrickfikk enstorforfremmelseifjor.Entredjemynthavnetutei havetlikevedhusettilforeldrenehanspåLongIsland davihaddegiftetosspåvårparten.«Detmåværenoe stort,»tilføydejeg.
«Deterdet,»lovethan.«Bareventogse.Jegskalfortelledegomdetnårvispisermiddagikveld.Vikankaste deniPulitzerFountainetteratviharspist.OgKatielee?» «Ja?»
Hanstoderidørenogsålengepåmeg.«Jegvisstedet førjegtraffdeg…,»sahanomsidermedlavstemme. Hjertetmitthoppetoveretslag.«…atjegvarment fordeg.»
Dørenlukketsegetterhamklokken7:48. Jegsåhamaldriigjen.
Jegvarutepådenfastejoggerundensomjegløphver morgen,dadetskjedde.Mensjegjoggetnordoverpå gangveienlangsHudsonRiverogfrydetmegoverhvor klarogrenhimmelenvarblittetternoendagermedregn, sattensyvogtredveårgammelkvinnevednavnGenniferBarwin,enturistfraAlabama,ogdrakkdetsisteav denvodkaflaskenhunhaddebegyntpåklokkentreom natten,etterenkrangelmedkjæresten.Mensjegmen-
taltgjennomgikkenforelesningjeghaddehørtdagen førpåNYU,iforbindelsemeddetmasterprogrammeti musikkterapijegnettopphaddebegyntpå,spentehun fastsinsyttenmånedergamledatterLiannaibarnesetet isin1997-modellToyotaCorolla.Mensjegtenktepå hvorgladjegvarforatPatrickhaddeoppmuntretmeg tilåsioppjobbenibankenogskaffemegdenutdannelsenjegalltidhaddedrømtom,svingtehunutfraparkeringsplassenforanHoboken’sStarliteMotel.
Dumåfølgehjertetsstemme.Patricksoppmuntrende ordgjenlødiøreneminemensføttenemineslomotfortauet. Liveterforkorttilatduikkeskalfølgedrømmenedine,Kate.Mensjegkikketopppåhimmelenden morgenenogtenktepådenfantastiskestøttenjegfikk framannenmin,skjenteGenniferBarwingjennomLincolntunnelenmedkursforManhattan.Dajegsvingte søroverforåbegynnepåhjemveien,tokhunavkjørselen motWestFortiethStreetogveltetettrafikkskiltetterat hunhaddesvingtavframotorveien.
Ogmensjegsmilteformegselvoglurtepåhvaslags heldighendelsesomhaddefåttPatricktilårekkemegen sølvdollarførhangikk,kjørteGenniferBarwinmeden hastighetpå75kilometeritimenrettinnibakdørenpå passasjersidenavdendrosjenmannenminsatti.
Enhalvtimesenererundetjeghjørnettilleiligheten vårisjetteetasje,fremdelesandpustenetterløpeturen, ogfanttouniformertepolitimennutenfordøren.
«Mrs.Waithman?»spurtedenyngsteavdem.Jegvet ikkeheltomdetvardetmedfølendeuttrykketiøynene hans,detalvorligeuttrykket,ellermåtenhansanavnet mittpå,menjegskjønteøyeblikkeligatnoevarforferdeliggalt.
«Hvaharskjedd?»spurtejegogkjenteatknærne sviktetundermeg.Deneldstebetjentenfangetmegopp førjegtraffgulvet.
«Detgjørossvirkeligvondt,ma’am,menmannendin
varinnblandetienalvorligbilulykkelitttidligereimorges,»sahanmedflatstemme.«Hansattiendrosje.Like vedTimesSquare.»
«Nei,detkanikkestemme,»sajegogsåfradenene tildenandreavdetopolitimennene.Ansiktenederes varplutseliguskarpe.«Hanerpåjobben.Hantaralltid undergrunnentiljobben.»Menhanhaddehattetmøte, husketjegplutselig,etmøtemednoenavdeviktigste kundenesine.Hanhaddesikkerttattendrosjefrasitt kontortilderes. «Ågud!»
«Ma’am…?»
«Erderesikrepåatdeterham?»spurtejeghalvkvalt.
«Ja,ma’am,jegerreddfordet.»
«Mendetgårbramedham,ikkesant?»spurtejeginn idenunderligtungestillheten.«Detgårnaturligvisbra medham?»
«Mrs.Waithman…»begyntedenyngsteusikkert. «Hvorerhan?»avbrøtjegogsåpådeneldstebetjenten.Hanminnetmegomfarenmin,såhanvillesikkert sørgeforataltordnetseg.«Hvilketsykehus?Kandere kjøremegdit?Jegmåhjelpeham.»
Entynnskiveavtaushetlåogdirretmellomdem,og ingenavdemrørteseg,såjegvisstedetførdefikkordene frem.
«Ma’am.»Detvardeneldstesomomsidertokordet. Øynenehansvarfuktige.«Jegerreddmannendinble erklærtdødpåstedet.»
«Nei.Absoluttikke.»Svaretmittkomheltspontant, forensliktankevarfullstendigumulig.Detvarikke merenntotimersidenPatrickogjeghaddeelsket.Han haddeholdtmegiarmenesine.Hanhaddekyssetmeg adjø,akkuratsomhanpleideågjøre.Hanhaddevært varmoglevendeogmin.«Detkanikkeværesant,» mumletjeg.«Selvfølgeligkandetikkedet.Detmåha værtenellerannenmisforståelse.»
«Jegerredddetersant,ma’am,»sadenyngstebetjen-
ten,strakteutarmenoggrepmegidenandrealbuen.Nå hangjegmellomdetomennene.Jeghaddeikkeengang registrertatjegfalt.«Erdetnoenvikanringetilfor deg?»spurtehanmildt.
«Patrick,»svartejegirrasjonelt.«Patrickeroppført somkrisekontaktenmin.»Dethaddealdristreifetmeg athankunneværekrisen.Jeglotdemhjelpemeginni leiligheten,derdeplassertemegvarsomtpåsofaen.Jeg raktedemmobilenmin,ogpåenellerannenmåtemåde haklartåfinnenummerettilminsøsterSusan,forjeg blerevetutavdenfortumledetilstandenomtrentenhalv timesenerevedathunkombrasendeinngjennomdøren medhåretstrittendetilallekanter.
«Jegkomsåfortjegkunne,»sahun,menjegkunne barenikke.Førstdajegsåtårenesomsiltenedover ansiktethennes,gikkdetoppformegatjegikkehadde gråttennå.«Mammaogpappaerutenbys,menGinaer påvei.»
«Å,»fikkjegfrem.
«Kate,»sahunlavtogsattesegvedsidenavmegpå sofaen.«Gårdetbrameddeg?Hvakanjeggjøre?»
Jegbarestirretuforståendepåhenne.Detvarsomom hunsnakketetheltannetspråk.Jegvissteatjegmåtte ringetilforeldrenetilPatrick,fåtakivennenehans, arrangereenbegravelseoggjørealtdetmanvisstnokmå gjørenårnoendør.Mensakenvardenatjegikkevar klartilåinnrømmeathanvarborteennå.Sålengejeg baresattderpåsofaen,densofaendervihaddetilbrakt hundrevisavtimersammen,fulleavtropåenfellesfremtid,kunnejegennåoverbevisemegselvomatverden ikkehaddegåttunder.
MinbestevenninneGina,somhaddemistetmannen sinetårtidligereiangrepeneden11.september,komen stundetter,ogdetoblehosmegogstrøkmegoverryggenutenåsinoe,helttillengeetteratPatrickskulleha værthjemmefrajobben.Jegholdtøyemeddørenitime-
visoghåpethinsidesallfornuftathanplutseligskulle kommeinngjennomden,ogatdetskullevisesegatalt barevarenvanvittigmisforståelse.
Mendetvarikkedet.Ogdaklokkenpassertemidnatt og19.septemberbledenførstedagenimittlivdaPatrickikkevarpådennejordensammenmedmeg,begynte jegendeligågråte.
Kapittel2
Tolvårsenere
«Løfthendenehøytopp!»syngerjegmuntertogklimprerpågitarenmensjegsmilertilMax,someryndlingsklientenmin.
«Sparkutmedføtteneogså,»fortsetterjeg.«Også snurrerdurundtogrundt!Bøydegnedogtapå…» «…skoen!»roperMax.
«Brajobba,Max!»Jegdikteropptekstenetterhvert, ogMax,somharautisme,lersåhanrister,menhanhengermed.Iethjørneavkontoretmittsittermorenhans, Joya,oglerdaMaxrettersegoppetteråhatattpå skoen,ogbegynneråhoppeoppogned.
«Mer,Kate!»berMax.«Mer,mer!»
«Javel,»sierjegalvorlig,«mendennegangenmådu syngemed.Klarerdudet?»
«Ja!»forsikrerhanogstrekkerhendeneoppilufteni frydefullløssluppenhet.
«Loverdu?»spørjeg.
«Ja!»Entusiasmenhansersmittsom,ogjegbegynner åle,jegogså.
«Greit,Max,»sierjeglangsomt.«Dasyngervisammen–ikkesant?»
Jeghardrevetenprivatpraksissommusikkterapeuti femårnå,ogbarnmedsærligebehoverminspesialitet. Maxvarenavdeførsteklientenemine.Joyakommed hametteranbefalingfralogopedenhansdahanvarfem år,forhangjordeikkefremskrittsammenmedhenne,og hannektetåsnakke.Hanvarhosmegengangiuken, oglangsomtklartejegålokkeenstavelsesordutavham,
derettersetningerogtilslutthelesamtaler.Nåertimene vårepregetavsang,dansoggladlek.Påoverflatenhjelperjeghammedverbaleogmotoriskeferdigheter,men dethandlerommyemerennsomså.Dethandleromå hjelpehammedåblisosial,stolepåandremennesker, åpneseg.
«Jaha,Max,dafyllerduinntomrommene,»begynner jeg,klimprerpågitarenogsynger.«JegheterMax,ogjeg har…»
«…brunthår!»roperMaxogler.«JegheterMaxog jegharbrunthår!»
Jegler.«Godtsvart.»Jegspillerennyakkordogsynger:«Jegersåkjekkatallejenteneglanerpåmeg», syngerjegogheveretøyebrynmotham.
Maxlersåhanramleromkull.Jegventertilhan kommersegoppigjenogsier:«Kate,detdererbareså dumt!»
«Dumt?»utbryterjegmedpåtattforferdelse.«Dener dumsomgjørnoedumt,ungemann.Nå–hardutenkt åsyngesammenmedmegellerikke?»
«Syngdetigjen,syngdetigjen!»roperMax.
Jegblunkertilham.«Jegersåkjekkatallejenteneglanerpåmeg,»gjentarjegmensjegspillerpågitaren.
DennegangensyngerMaxdettilbaketilmeg,såjeg gårvideretilnestelinje.
«Jegharakkuratfyltti,jegblirså…»syngerjeg. «…gammel!»roperhan,skyverbrystkassenfremog holderopptifingrer.«Jegblirgammel!»
«Dertraffdudet,gamlevenn!»Jegspillervidereog avslutterdetimproviserteverset.«Mendetbesteved meg,»syngerjeg,«eratjegharethjerteavgull.»
Jegslutteråspilleogleggerhåndenoverhjertetmens Maxsyngertilbake:«Detbestevedmegeratjeghar ethjerteavgull!»Hanlerigjenogleggerhendeneover munnen.«Menhjertetmitterikkelagetavgull!»protestererhangjennomfingrene.«Deterdumtigjen!»
«Duharrett,»sierjeg.«Mendetbetyratjegsynesdu eretveldig,veldighyggeligmenneske,Max.»
Hansmilerbredtogstrekkerarmeneut.«Duerogså hyggelig,Kate.»
Jegleggerframeggitarensåjegkangihamenklem. Idaghaddejegstørrebehovforhamogdenmuntre uskyldenhansennhanhaddeformeg,menjegvilikke athanskalvitedet.Dissetimeneskalikkedreiesegom meg.
«Tusentakk,Kate!»sierMaxogslårarmenerundt livetpåmegmenshanpresserhodetinnmotskulderen min.«Jegerveldiggladideg!»
«Duerenfingutt,Max,»svarerjeg,forbausetoverå kjenneatjegfårtåreriøynene.«Nåmåduværegreimot morendindenneuken,loverdudet?»
«Lover,Kate!»sierhanmuntert.Såspretterhanbort oggirJoyaenklem.
«Takk,Kate,»sierhunsmilendeogreisersegfrastolenmenshunklemmersønnensintilbake.«Kanduikke stikkeutogpratelittmedDinapåventerommet,Max? JegskalbaresnakkelittmedKateførvigår.»
«Greit,»nikkerMax.«Hadetbra,Kate!»roperhan førhanløperutavrommetogsmellerdørenigjenetter seg.
JegserpåJoya.«Altiorden?»
Hunsmilertilmeg.«Jeghaddetenktåspørredegom detsamme.Detvirkerikkesomduerheltdegselvi dag.»
Jegristerpåhodetogbebreidermegselvforatjeg larprivatlivetmittpåvirkeminprofesjonellefremtreden. «Jeghardetheltfint,Joya,»sierjeg.«Mentakkfor omtanken.»
Hunkommernærmere,ogjegsertvileniblikkethennes.«OgduogDanhardetfremdelesbrasammen?» spørhun.
«Alterbra,»svarerjegfort.Joyaogjegharblittgodt
kjentmedhverandreiløpetavdissefemårene.Jegvet foreksempelathunerensligmorogstreverforåfå endenetilåmøtes,ogathungjøralthunkanforatsønnenslivskalværesånormaltogenkeltsommulig.Hun vetatjegfortsattstrevermedsorgenetterPatricksdød forsnarttolvårsiden,menatjegomsiderharbegynt ågåutmedenmannjegmeneralvormed,enmann somalleilivetmitterenigeomatpasserperfektfor meg.
«Erdetnoeannet,da?»spørhunvarsomt.
«Detervirkeligingenting,»svarerjeglittforfortog littformuntert.Jegsereturoligglimtiøynenehennes. «Dumåikkeværebekymretformeg,»tilføyerjegmed alldenoverbevisningjegkanmønstre.«Altersomdet skalvære.»
MenetteratJoyahartattMaxihåndenoggått,fremdelesmedansiktetfulltavtvil,synkerjegnedistolen bakskrivebordetmittogleggerhodetihendene.Derblir jegsittendeifemlangeminutterførjegklareråtvinge megselvtilååpnedenmappenlegenmingamegidag, enmappesomerfullavuttrykksom kroniskmanglende eggløsning og grunnleggendeinfertilitet.
TotimersenereharjegfullførtnotateneomdagensklienterogerpåveisøroverpåThirdAvenueiretning avZidle’s,denintimebistroenpåhjørnetavLexingtonogForty-EighthsomerblittDansogmittfavorittsteddetsisteåret.Viharbestiltbordtilklokkensyv,og jonærmerejegkommer,destomerfebrilskslårhjertet mitt.
JegernødttilåfortelleDanhvalegenharsagt–at eggstokkenemineibunnoggrunnharsluttetåfungere. Mentenkomhanikkevilværesammenmedmeglengernårhanhørerdet?Hanerdenførstemannenjeghar værtseriøstinteressertisidenjegmistetPatrick.Jeghar –omsider–bestemtmegforådelelivetmittmedetannet
menneskeigjen.Jegkanikkemistedette.Jegkanikkebli aleneigjen.
DuvetikkehvaDankommertilåsi,formanerjeg megselvidetjegrunderhjørnettilForty-Eighth.Vihar aldriegentligsnakketombarn,bortsettfranoenenkelte, noksåoverfladiskesamtalerdenførstetidenetteratvi begynteåværesammen.Jeghaddeakkuratfyltåtteogtredvedavitraffhverandre,såjeggårutfraatden biologiskeklokkenminburdehatikket,mendenvar forunderligtaus.Jegtenkte–selvomjegvissterentintellektueltatdetvilleblivanskeligereåbligravidjoeldre jegble–atjeghaddeallverdenstidtilåbestemmemeg medhensyntilbarn.Jeghaddeihvertfallikkeventetå fåbeskjedomatallesjanseneminevarforsvunnet,og detattpåtilførjegfylteførti.Jegvetikkeengangomjeg faktisk ønsker megbarn,menjeginnserihvertfallatjeg ikkeermodenforåakseptereatmulighetenikkeeksistererlenger.
TenkomDanhellerikkeerdet?
Jegserpåklokkenidetjegstårutenforinngangentil Zidle’s.Jegeralleredetiminutterforsentute,menen delavmegønskermestavaltåsnuoggåhjem.Jeg kunnesendeDanentekstmeldingmedenunnskyldning, siatdethardukketoppnoemedenklient,ogforeslå atvikunnebestillenoevikunnetamedhjemistedet. Detvillekjøpemegenekstratimedaaltfortsattvarsom før.
«Kate?»
MulighetenforsvinnersomduggforsolenidetDan kommerutfrarestaurantenmedetspørrendeuttrykki ansiktet.
«Å.»Jegtvingerfremetsmil.«Hei.»
«Hvorforblirdubareståendeherute?»Hantaret skrittnærmereogleggerhåndenpåskulderenmin.Jeg følermegstraksbedre.DetteerDan.Perfekte,lyshårede, brunøydeDan,somervennermedalle,somerfornuftig
ograsjonell,ogsomelskermeg.Altkommertilåblibra. Hankommerikketilåkuttemegutselvomeggstokkene minehargjortdet.
Jegtrekkerpustendypt.«Dan,deternoejegmåfortelledeg.»
Noestrykerietglimtoveransiktethans,menså smilerhanogristerpåhodet.«Trorduvikangåinn først?»
«Vel…»begynnerjeg.
«Dukanfortellemegdetmedengangviharfåttbordetvårt.Greit?»Hantarhåndenminogsnurseguten åventepåsvar.Jegsukkeroglarhamtrekkemeginn gjennomdøren.
«Overraskelse!»Etkoravstemmerslårmotossi sammeøyeblikkvikommerinn.Jeggisperogtaretskritt bakovermensøyneneminevennersegtildetdempede lysetirestauranten.Dettarenlitenstundførjegklareråregistrereatinngangspartieterfulltavnoenavde menneskenejegerallermestgladi–minsøsterSusanog mannenhennes,Robert,barnaderes,SammieogCalvin, minbestevenninneGinaogmannenhennes,Wayne,et titallandrevennerogbekjente.DansbrorWillerogså der,ogdetsammeerhansbestevenn,Stephen,ognoen andreavdepareneviavogtilgårutmed.
«Hvaskjer?»spørjegogretterforvirringenminmot søsterenmin,hunsomalltidklareråredeuttrådene formeg,selvomhunvanligvisirettesettermegsamtidig. Menhunbaresmilerogpekeroverskulderenmin.
Langsomtsnurjegmegmotdørenigjen,ogjegblir sjokkertoveråseDannedepåettkne.Jegblunkermot ham,hjertetmitthamrer.«Frirdutilmeg?»
Hanler.«Detserslikut.»Hantarenliten,dueblåeske oppavlommen,åpnerdenogholderdenfremmotmeg. «Vildugiftedegmedmeg,Kate?»
Vennenevårebryterutiapplaus,ogdetkjennessom tidenstårstillemensjegserpådenperfektediamantrin-
geniesken.Ietkortsekundklarerjegikkeåtenkepå noeannetennatdenerheltannerledes–altforannerledes–enndenantikkeforlovelsesringenPatrickfridde med.Såblirjegoverveldetavdårligsamvittighet.Jeg burdeikketenkepåPatricknå.Hvaeriveienmedmeg?
Detjegbørtenkepå,eromjegkansijatilDanutenat jegførstharfortalthamhvajegharfåttvitehoslegen idag.Pådenandresidenkanjegikkesidetforanalle dissemenneskeneheller.
Selvsagtharjegikke lyst tilåsinei,sierjegtilmeg selv.Danerperfekt.Holderalltiddøreråpneformeg. Glemmeraldriåsiværsåsnillogtakk.Hanerdentypen mannenhvermorønskerfordatterensin.Minegenmor gåraldriglippavensjansetilåminnemegpåhvorheldigjegersomharfunnetham.Jeghaddeikketenktpå ekteskap,mendeterdetnestelogiskeskrittet,ikkesant? Deterdetfolkgjørnårdeelskerhverandre.
«Kate?»Dansstemmerivermegtilbaketilvirkeligheten.
Jegkjenneratmunnenminvidersegutietsmil,samtidigsompulsenraser.«Ja,»hørerjegmegselvsi.Også, fordijegvetatdeterdetrette–selvsagterdetdet–sier jegdetpånytt.«Ja,selvfølgelig,ja.»Viersomskaptfor hverandre,ogdajegsierdettilmegselv,svulmerhjertetmitt.«Ja,jegvilgiftemegmeddeg,Dan,»sierjegog smilertilham.
Hanroperhøytavgledeogspretteropp,trekkermeg inniarmenesineogdanserrundtmedmegmensvennenevåreplystrerogheier.«KateWaithman,»sierhan, «jegakterågjøredegtilverdenslykkeligstekvinne.»
Jeglersammenmedhamdahanlarringengliinnpå fingerenmin,derdenfangerlysetogbryterdetoppien millionbittesmåstjerner.
«Jegelskerdeg,Kate,»mumlerhanogtrekkermeg nærmere.Mendeterbaresåvidtjeghørerhamoverden brusendelydeniørenemine.
Gjennomdennestetimensmileroglerjegnårdetforventesavmeg,menjegfølermegheltutenformegselv mensvennenevåresvermerrundtoss,fortellerhistorier omossbeggeto,kalleross«detgylneparet»,slårDan påskuldreneogkyssermegpåkinnet.Minsttimenneskerfortellermegatdeergladeforåseatjegkommer videremedlivetmitt,minsttitilfortellermegatDan ereneneståendemann.Jegregistrereratservitrisenbak barensenderhamnoenlystneblikkinnimellom,ogjeger takknemligforatdetvirkersomhanikkeleggermerke tildet.
Susanertraveltopptattmedåholdestyrpådetouregjerligeungenesine,sådeterGinasomholdersegtett vedmegmensDanminglermedvennenesine.Jegvet athunforstårdenunderligeblandingenavfølelsersom romstererimegnå.Hungiftetsegigjenseksåretterat ektemannenBilldøde,ogjeghuskerhunfortaltemeg atdetkjentessomdetherjetenstorminneihenneetter athunsaja.Dårligsamvittighetfordihungikkvidere. Gledeoveråhafunnetkjærlighetenigjen.Enforsiktig optimismevedtankepådetnyelivetsomskullebegynne. Vemodoverathunnådefinitivtsaadjøtildengamletilværelsen.
«Gårdetbra?»spørhunogrekkermegetglasschampagne.
«Ja.»Jegsmiler.«Takk.»
Hungirmegenfortklem.«Jegkannestenikketroat hanleideheledennerestaurantenbareforåkunnefritil deginærværavallevennenederes.»Hunflirerogrister påhodet.«Littavenfyr,hva?»
«Gina?»Jeggriperhenneiarmenidethunbegynnerå snusegvekk.«TrorduDanfremdelesvillehalysttilå giftesegmedmeghvisjegikkekunnefåbarn?»
«Hva?»hunstanserogserpåmeg.«Kate,hvahar skjedd?»
Jegfårtåreriøynene.«Jegvarhoslegenidag.»Med
skjelvendestemmefortellerjeghvajegharfåttbeskjed om.«Detgårbra,jegskalnokklareåtakledet,»tilføyer jegfortdajegserdetbekymredeblikkethennes.«Jeger barelittengsteligforDan.»
«ÅKate.»Hunomfavnermegtaust.«Menønskerhan segbarn,da?»spørhunlittetter.
Jegtrekkerpåskuldrene.«Jegvetikke.Viharegentligaldrisnakketomdet.»
«Hardereikkesnakketomdet?»Tonefalleterikke anklagende,mendetkjenneslikevelsomjeghargjort noegalt.
«Detharliksomaldriværtdetretteøyeblikket.»Det lyderdumtnårjegsierdethøyt.«Dessutenvardet meningenjegskullefåbarnmedPatrick,»tilføyerjeg hviskende.
Ginasermedfølendepåmeg.Hunbitersegileppen, ogjegkjennerhennegodtnoktilåviteathunbokstaveligtaltbiterisegnoehunønskeråsi.Detsomtilslutt kommerut,er:«Ønsker du degbarn?»
«Jegvetikke.Menjegerihvertfallikkeklarforåfå viteatjegikkekanfånoen.»Jegtørkerøyneneførde kanrenneover.
«Deteringensompåstårdet,»fastslårhunbestemt. «Kanskjederekanhanytteavprøverørsbefruktning.
Ellerderekanleieensurrogatmorhvisdufortsatthar eggigjen.Derekantilogmedadoptere.Determange muligheter.Dumåbareikketropåatduikkeharflere sjanserigjen.»
«Takk.»Jegsmilerblekt.
«DeterklartatdumåfortelledettilDan,»tilføyer hun.«Menhankommerikketilåforandremeningom degavdengrunn.Hanelskerdeg.Ikketenkmerpådet nåikveld,hørerdu?Barenytaltdette.Mensnakkmed ham,Kate.Determeningenatduskalkunnesnakke meddenmannenduskalgiftedegmed.»
«Jegvetdet.Jegskalgjøredet.Jegburdeikkehanevnt
noeomdet.Ikkeværbekymret,erdusnill.»Jegsnur megoggår,medetsmilklistretfastrundtmunnen,før hunrekkeråsinoemer.
DetersynetavPatricksmorpåveiinngjennomdøren tyveminutterseneresomomsiderfårdettilåraknefor meg.
«Kate!»utbryterhunogskyndersegborttilmeg.Hun trekkermeginnienvarmomfavnelse.Somvanliglukter hunavkanelogmel.«Ginainvitertemeg.Jeghåperdet ergreitatjegerher.»
«Selvfølgelig!»Viharbevartetnærtforholdetterat Patrickdøde,ogbåndenemellomossbleendatettereda mannenhennes,Joe,dødeforniårsiden.Patrickvardet enestebarnetderes,ogetteratJoeogsåbleborte,føler jegmegansvarligforhenne.Mendeteretansvarjegsetterprispå,forhunersomenekstramorformeg.«Jeg ersågladduerher,Joan.»
«Jegskullebareønskejeghaddeklartåkommepresis!»Hunhimlermedøynene.«Duvilsikkertikketro det,menjegkomforsenttiltoget!Detødelaheletimeplanenmin.»
JoanboriGlenCove,enlitenbyutepåLongIsland, idetsammehusetPatrickvoksteoppi.Avogtilblir jegbekymretfordihunborderuteheltalene,omgittav fortiden.Jegmåtteflytteutavleilighetenminisentrum baretreukeretterPatricksbegravelse,forjegklarteikke tomheteniderommenevihaddedelt.Hvergangjeg kominngjennomdøren,ventetjeghalvveisåsehamstå der.Dessutenhaddenaboenebegyntåklageoveratdet hendtejegstoistuenogskrekhøyt.Jegklarteikkeå stoppe.Huseierenhaddebareværtgladtildajegbaom åbliløstfrakontrakten.
«Ikketenkmerpådetnå,»sierjeg.«Nåerduher,og deterdetsombetyrnoe.»Jegblirsjokkertoveråoppdageattårenetrillernedoverkinnenemine.«Hør,Joan –jegersåleifordet.»
«Forhvada?»Hunseruforståendepåmeg.
«Jeg…jegvilikkeduskaltroatjegglemmerPatrick,»snufserjegogtørkerøynenemine.Jegunngår blikkethennesinoensekunder,mensåsamlerjegmot ogseropp.
«Skattenmin,»sierhunmildt.«Klartduharlovtilå gåvidere.Deter meningen duskalgåvidere.»Hunleggerarmenrundtmeg.«Laosstrekkelittfriskluft.»Hun leiermegutavrestauranten,ogdaviharrundethjørnet, finnerhunetpapirlommetørkleiveskenogrekkermeg det.«KjæresteKate,detersnarttolvårsidennå.Patrick villehaønsketatduskulleværelykkelig.Jegvetathan erderoppeihimmelenogsmilernedtildeg.»
Vikasteretblikkoppmothimmelenbeggeto,ogjeg lurerpåomhuntenkerdetsammesomjeg,atbyener svøptietteppeavskyerdennekvelden,såingenstjerner eråse.Detfårmegtilåføleatdetersværtlangtopptil himmelen.
«Gårdufremdelesmeddenmynten?»spørhunlavt dajegikkesiernoe.
Jegnikkerogfinnerfremsølvdollarenunderskjorten.DenvardetsistePatrickgameg,ognoenmåneder etterathandøde,tokjegdenmedtilengullsmed,som gikkmedpååboreethullidenogfestedentiletlangt kjede.
Hunsmilersvakt.«Patricktroddepåalleslagsgode tingiuniverset,Kate,»sierhunogstrykermedfingerenovermynten.«Hantroddepåkjærlighetoghellog lykke,oghanvillehaønsketatduskulleoppnåaltdette. Deternettoppdetdissemyntenedreiersegom.Detmå duikkeglemme.Hanvillehaønsketverdensbestefremtidfordeg,vennenmin.»
«Jegkommeraldritilåholdeoppmedåelskeham, Joan.»
«Jegvetdet.»Joanleggerarmenerundtmegoggir megendaengodklem.«Mendetbetyrikkeatduikke
kanelskeenannenogså.Livetmågåvidere.Duerlykkelig,skattenmin–ikkesant?»
Jegnikker.
«Daerdetingentvilomatdetdugjør,erriktig,»konkludererhun.«Skalvigåinntilselskapetdittigjen?Jeg gledermegtilåmøtedinforlovede.»
EtteratjegharpresentertDanforJoanogheltimeg endaetglasschampagne,erdetnoensomsetterpåEric Claptons«WonderfulTonight».Danrekkerhendeneut motmegmedetsmil.«Laossdanse,duminvakre,tilkommendebrud.»
Hanspinnermegdramatiskutpådetprovisoriske dansegulvet,ogvifallerinnienubesværetrytme,slikvi alltidgjør.
«MorentilPatvirkerhyggelig,»sierhanlavtdavennenevårebegynneråkommeutpågulvettilossogdanserrundtoss.
«Patrick,»korrigererjeg.Danharenirriterendevane medåomtalemannenminmedetkjælenavnsomaldri harværtbrukt.«Ogja,hunerenestående.Jegerheldig somharhenneilivetmitt.»
«Javisst.»Hannølerlittførhanfortsetter.«Hardu tenktåfortsetteåholdekontaktenmedhenne,trordu?»
Jegtrekkermegvekkogserpåham.«Selvfølgelig!»
Dahanikkesiernoe,tilføyerjeg:«Hvorforskullejeg ikkedet?»Detlydermerdefensivtennjegønsker,såjeg prøveråmildneordenemedetlitesmil.
Dantrekkermeginntilsegigjen.«Jegtenktebareat dukanskjevillegislipppådendelenavfortidendinnår viblirgift.Menjegharikkenoeimotdet.Hunvirker veldighyggelig.»
«Hunerenavfamilien,Dan.Detkommerhunalltid tilåvære.»
«Deterbra,»sierDanfort.
Mendetfølesikkebra.DetfølessomDanmenerjeg gjørnoegalt,ogdetfårmegtilålurepåomhanharrett.
Dasangenerover,kommerGinafeiendemedetnytt glasschampagnetilmeg,ogjeghellerdetimegitostore slurkerpåveienvekkfradansegulvet.Hunsendermeg etbekymretblikk.«Noedugjernevilsnakkeom?»spør hunidethuntardettommeglassetframegoggjørtegn tilkelnerenomathanskalkommemedettil.
«Niks,»sierjeg.Boblenebegynnerågåtilhodetpå meg.
«HaddedetnoemedJoanågjøre?»spørhun.«Det Dansa?»
JegnikkerogkikkerbortpåDan,somdansertil «YMCA»sammenmednoenavkompisenesinefrajobben.Påenellerannenmåteklarerhanåfådansentilå setøffut.«Ja,»nikkerjeg.Deteringengrunntilåforklare,forjegvetatGinaforstår.
«Jegvilbaresiatduikkegjørnoegalt,itilfelledu lurer,»sierhun.Kelnerenkommermedendaetglass champagne,ogdennegangentarjegdetietroligere tempo.Hodetmittbegynneråspinne.
«Erdusikker?»
«Absolutt,»sierhunbestemt.«Joanerendelavlivet ditt.Detkommerhunalltidtilåvære.Deteroverhodet ikkenoegaltidet.»
«Fint.»
Iløpetavdenestetimenehellerjegimegdeteneglassetmedchampagneetterdetandre.Jegdanserentåpelig versjonav«CallMeMaybe»medSammieogCalvinfør Susantardemmedhjemforåfådemiseng.JeggirJoan engodnattklemvedtitidenogsetterhenneiendrosje medstrengbeskjedomåringemegsåsnarthunertrygt hjemme.OgjegdansermedDan,somholdermegtett inntilsegogsierathanerverdensheldigstemann.
VedmidnattstidsetterDansvennStephenpåGuns N’Roses’«SweetChildO’Mine»ogdrarhammedseg forårockeutepådansegulvetsammenmedenhelgjeng avvennenederes.Jegruslerborttilenstolibarenogset-
termegforålyttetilsangen,ogselvomjegvetatden egentligikkehandlerometbarn,fårrefrengetmegtilå tenkepåbarn.
Kanskjeskyldesdetchampagnen,kanskjeerdetfordi heleverdenføleslittsomenkarusell,menhodetmittfallerfremover,ogjegbegynnerplutseligålurepåhvasom villehaskjeddhvisPatrickogjeghaddeprøvdåfået barndengangenvigiftetoss.Tenkomjeghaddeblitt gravidførhandøde,lengeføreggstokkeneminehadde gittopp?Davillejeghattenelleveåringnå.Jeghadde hattendelavPatrickhosmegforbestandig.Angeren bølgergjennommegogfårstrupentilåsnøresegsammen.
DasangenersluttogRollingStonesovertar,kommer Danbortogleggerarmenrundtmeg.«Jegerogsålykkelig,»hviskerhan,ogdettaretøyeblikkførdetgåropp formegatjeggråter,ogathanfeiltolkerdetsomgledestårer.
Jeglarhambliitroen,forjeg er lykkelig.Veldiglykkelig.Determangemenneskersomaldrifårennysjanse. DerforkysserjeghaminderlighelttilStephenognoen avdeandrevennenehansbegynneråplystreogbuefra denandresidenavbaren.Jegtrekkermegvekkogser haminniøynene.
«Tusentakk,»sierjegalvorlig.
«Forhvada?»Hansmilerogkyssermegpåpannen.
«Foratduelskermeg,»sierjeg.«Fordidufårmegtil åfølemegsomnoeheltspesielt,ogfordiduprøveråforståmeg,ogfordi…»Stemmenmindørbort,forjeghar glemthvadetvarjegvillesi.
Danler.«Detserutsomnoenherharfåttlittformye champagne,»sierhan.Hanhjelpermegpåbena,ogjeg svaierlittogskjønnerathanharrett.«Hvasierdutilat jegtarmedmegdenvakrebrudenminhjemogfårhenne tilsengs?»
«Menjegeringenbrudennå,»protestererjeg,forbau-
setoveråhøremineegneordklistresegsammensomom deskulleværelagetavsirup.«Menja,greit.Seng.»
Hanlerigjenogfeiermegoppiarmenesine,ogdahan harvinketadjøtilvennenesine,bærerhanmeghjem.Jeg sovnerinnmotdensolidebrystkassenhans.