Page 1


Kristine Storli Henningsen

Om vi heftes underveis Krigsseilerne og deres familier


© CAPPELEN DAMM AS 2014 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Sjømannshjelpen til å skrive manuskriptet til denne boken. Tittelen «Om vi heftes underveis» er hentet fra «Sang til den norske legion i Skottland» av Nordahl Grieg ISBN 978-82-02-42854-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Aud Gloppen Omslagsfoto: Robert Doisneau/Gamma-Rapho/Getty Images Sats: Type-it, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i Sabon og trykt på 115 g Arctic Volume White 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Else og Aksel


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

FØRKRIGSTID (–1939) . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

2. VERDENSKRIG (1939–45). . . . . . . . . . . . . . .

27

ETTERKRIGSTID 1945–. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

81

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Litteratur- og kildeliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163


Forord

Sommeren 2012 var jeg på Risør Trebåtfestival som journalist. Under festivalen, som var dedisert til krigsseilerne, ble jeg kjent med deres historie. Hvorfor visste jeg så lite om denne delen av krigshistorien? Jeg har lært om 2. verdenskrig på skolen. Jeg er oppvokst med en far som har et eget bibliotek med bøker fra denne perioden. Men jeg kan ikke huske å ha hørt stort om krigen på havet. En krig som varte lengre enn den her hjemme. Krigen som krevde livet til hver tiende norske sjømann. Av til sammen 1024 norske handelsfartøyer i utenriksfart, gikk 694 tapt, og 3734 sjøfolk mistet livet. Hvordan var det å reise ut som sivil unggutt, og komme hjem som moden mann og veteran flere år senere? Det er lett å se for seg sjøfolkene som kraftige, tatoverte mannfolk. Men halve mannskapet på handelsflåten var under 30 år. Noen var knapt konfirmert. Krigsseilerne var helt vanlige sjøfolk som brått befant seg i en verdenskrig de ikke var forberedt på. De seilte på alle hav og deltok i viktige og farlige sjømilitære operasjoner. I 1941 i artikkelen «Norwegian contribution» fra januarnummeret av tidsskriftet Motorship (UK), sto det: «It is probably an understatement to say that, at the 9


present time, this fleet is worth more to us than a million soldiers.» Uttalelsen, om at den norske handelsflåte var verdt mer enn én million soldater, ble senere gjentatt av Churchills transportminister Sir Philip Noel-Baker. Han understreket at norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen: «For ‘the battle of the Atlantic’ betyr den norske tankflåte det samme som Spitfires betydde i ‘the battle of Britain’ i 1940.» Da slaget om Storbritannia pågikk, ble 40 prosent av oljen til Storbritannia fraktet med norske handelsfartøyer av norske sjømenn. Da freden ble feiret her hjemme i maidagene 1945, hadde Japan ennå ikke kapitulert. Det betydde at krigen ikke var over for sjøfolkene. Og mange av dem hadde lang reise hjem. Da de endelig kom tilbake til Norge, hadde jubelbruset stilnet. Det var vanskelig å forstå byråkratiet. Mange klarte seg godt, fortsatte å være yrkesaktive, fikk et godt liv. Samtidig: Mange slet psykisk, etter flere år i krig. Flere evnet ikke å jobbe og slet økonomisk. Enkelte hadde problemer med nattesøvnen og humørsvingninger, og dette påvirket selvsagt familien. Hvordan var det for kona å få tilbake en sjømann fra krigen? Hvordan var det for barna? Og hva med dem som ikke hadde en familie å komme hjem til? Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem er Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid. Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende 10


krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv.


FØRKRIGSTID (–1939)


Ingvald Wahl (f. 1919) Solen gnistrer i det mørke vannet som ruller innover fjæra. Ingvald er to år og gjør det han synes er morsomst av alt: Leker seg med bølgene. Når de kommer innover, løper han fra dem. Når vannet siver utover igjen, følger han etter. Sånn kan han holde på i timevis. Av og til stopper han opp og kikker utover horisonten. Der ute et sted er faren hans, med Telegrafverkets skute. Ingvald er bare to år og for liten til å uttrykke seg ordentlig. Men han henger i buksebeina til faren hver gang han skal dra, og maser om å få være med. Han har ingen ord for eventyrlysten. Den bare er der, som et sug som trekker ham mot bølgene. Igjen og igjen. Moren er syerske og har akkurat laget en ny vindjakke til ham. Den fungerer som et seil som gir ham ekstra fart og svev. Han ler høyt hver gang vinden tar tak. Moren, som er i huset noen meter inn på land, er ikke engstelig. Hun kjenner godt sønnens utforskertrang. Hun vet også at han er forstandig og at det pleier å ende godt. Så kommer den store bølgen. Den Ingvald ikke er forberedt på. Plutselig er den bare der, suger tak i føttene hans og trekker ham over ende og utover. Den lille kroppen har ikke en sjanse mot de sterke kreftene. Det er bare 15


vindjakken som hindrer ham i å gå under, den er som et livbelte rundt kroppen. Han trekkes stadig lenger ut, mens han roper desperat på moren. Men moren hører ham ikke. Han dras ut mot den horisonten han så ofte kikket mot, der faren er. Det er bare ham og det mørke vannet. En fisker ser Ingvald og plukker ham opp. Han er kald og skjelven. Fiskeren legger et teppe rundt ham og pakker ham inn. Slik sitter Ingvald helt til han er inne ved land og i morens varme favn. Hun klemmer hardt rundt ham. Han kjenner lukten av henne og lukker øynene. Tjue år senere skal han igjen ligge i det kalde vannet og kjempe for livet. Lille Ingvald var en hyppig gjest på Hammerfest folkebibliotek. Her fordypet han seg i historiene til Mark Twain og Jack London. Han satt med store øyne og bladde i de slitte bøkene. Kjente at eventyrene vekket noe i ham. Han ville ut i verden. Møtet med bølgene hadde ikke skremt ham. Tvert imot. Mer enn noen gang ville han se fremmede havner og seile på de syv hav. Ingvalds far, som var skipper i Telegrafverket, lovet sønnen at når han ble ti år skulle han få være med ut på havet. Det løftet holdt han. Den sommerferien Ingvald rundet ti fikk han være med på skuta til faren. Han elsket sjølivet fra første stund. Gynging under føttene passet ham langt bedre enn fast grunn. Han fløy rundt på skipet og ville tekkes alle, så han kunne få være med på nok en tur. Ingvald fikk være med hver sommer til han fylte 14, og etter det var han med året rundt. Faren lønnet sønnen av egen lomme, og var fornøyd med innsatsen. Da Ingvald ble 16 år, kom han på lønningslisten til Telegrafverket. Kort tid etter døde faren. 16


Telegrafskipet «Tana» fikk en ny skipper, men Ingvald fortsatte om bord. Men han ville mer enn å seile med skuta langs norskekysten. Han ville ut i verden. Helst til Amerika. Mor sa nei. Ingvald ble gående hjemme, rastløs og drømmende, helt til han nærmet seg myndighetsalder. – Da jeg ble 17 år kunne ikke mor stoppe meg lenger. Nå kunne jeg endelig reise. Men til min fortvilelse fikk jeg ikke hyre noe sted. Tiden gikk. Jeg var blakk og frustrert. Ingvald bestemte seg for å dra til Svolvær, sammen med en kamerat. De ble «leiekarer». En leiekar er en som verken eier båt eller fiskeutstyr, og bare har sin egen arbeidskraft å bidra med. Det var flere som advarte dem; det å være leiekar på lofotfiske var like ille som å være hund i helvete. Men Ingvald og kameraten ombestemte seg ikke. De var ute fra fem om morgenen til sent om kvelden, hver eneste dag. Det var hardt, fysisk arbeid og røft vær. Da sesongen var over og mat, hyre og arbeidsklær var trukket fra lønnen, satt Ingvald igjen med 96 kroner. Sjefen var godt fornøyd med innsatsen. Han stakk til Ingvald en ekstra slant og ville ha ham tilbake året etter. Ingvald takket nei. Han hadde ikke gitt opp drømmen om å seile på verdenshavene. I 1938 reiste Ingvald til Bergen, og ved sjømannskontoret fikk han hyre. Han ble kombinert bysse- og messegutt på «Atle Jarl», som gikk i fart mellom Eitrheim i Odda og Rouen i Frankrike. Senere fikk han hyre på skipet «Stavangeren». En augustdag i 1939 seilte de fra Leningrad og gjennom Kielkanalen. – Det var en strålende søndag. Stille og solfylt. Så fikk vi beskjed over radioen om at tyske tropper hadde invadert Polen. Og Frankrike og Storbritannia hadde erklært krig mot tyskerne. 17

Krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen  

I 1939 ble tusenvis av norske sjøfolk del av en krig de ikke var trent for. Hver tiende mann døde og mange ble invalidiserte. Forfatteren ha...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you