Konfirmasjon

Eivind Buene

Konfirmasjon

Av Eivind Buene: Enmannsorkester, roman 2010 Allsang, roman 2012 Dobbeltliv, essay 2014 Oppstandelse, roman 2016 Nye privilegier, essay 2019

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74267-6 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen EXIL design Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Rikke

Han åpner kjøkkenskuffen og tar frem telefonen. Taster inn koden mens han heller opp en kaffekopp, bærer frokosten ut på trammen. Fire ubesvarte anrop og en melding fra Anna.

Har du tenkt på talen?

Talen? skriver han.

Hun svarer med en gang. Ja, du skal vel holde tale for Emma?

Det har jeg ikke tenkt på.

Kanskje på tide å begynne å tenke, da.

Det er to uker til.

Ja, nettopp.

Ok. Jeg tenker.

Endre legger fra seg telefonen på de morkne plankene og avslutter den andre brødskiven med Jarlsberg og paprika.

Reiser seg, strekker på ryggen, kjenner en svak smerte i det ene kneet. Det er så mange gamle folk på hyttene rundt her at han føler seg som en ungsau når han basker rundt i vannkanten. Det er jo en illusjon.

Ute på fjorden flyr en skarv lavt over havblikket, nesten ingen klaring, forsvinner rundt neset. Han forundrer seg 5

over at de aldri feilberegner avstanden til vannet, det kan ikke være snakk om mer enn et par centimeter. At de aldri slår vingespissen nedi og går på trynet med nebb og fjær.

Han åpner meldingstråden.

Noe dere trenger hjelp til?

Nei, alt er under kontroll. Smilefjes.

Han legger bånd på sarkasmen som kiler i fingertuppene og sender et smilefjes tilbake, stapper båtnøkkelen i lomma.

båten

Endre dypper hånden i vannet og snuser inn lukten av sjø blandet med en svak eim av motorolje. Han senker propellen, pumper bensin og vrir om tenningsnøkkelen. Så løsner han fortøyningene og glir ut fra brygga.

Hver gang motoren starter tenker han på Volvoen de hadde da han var liten. Han husker hvor stolt faren hadde vært da han kom hjem og parkerte foran rekkehuset. Det var forbudt med biler på gangveien, de skulle parkeres borte ved garasjene. Men det fantes unntak. For eksempel når man skulle vise frem en ny bil. Hvor gammel kan han ha vært, seks–sju år? Han ser for seg morens overbærende smil fra fluktstolen i hagen, før hun forsvant bak avisen igjen.

Volvoen var strengt tatt ikke ny, det var en 81-modell, noen år yngre enn ham selv, en himmelblå stasjonsvogn. Faren var ikke spesielt opptatt av biler, men likevel. Så stolt. Ti år senere tok en nyere modell plassen i garasjen og Endre fikk med seg den blå Volvoen da han flyttet hjemmefra. For ham hadde det vært stort i seg selv, det å eie en bil. Selv om den hadde rustflekker og var nesten umulig å få parkert i de trange gatene han hadde flyttet til.

9

Han vokste opp like utenfor storbyen. McDonald’s ved Egertorget, Jean TV i Arkaden, det nyåpnede Oslo City, alt lå bare en liten time unna med en av de gule bussene. Da han flyttet til byen var det fremdeles mange år til MDG, sykkelrevolusjon og diskusjoner om et bilfritt sentrum, men han merket det med en gang, på studiekameratene, de som hadde vokst opp i Oslo: Man kjører trikk og buss, tog om man skal på langtur, til Sandvika eller Ski, for eksempel. Bil var noe foreldregenerasjonen holdt på med. Bønder spiller ikke tennis. Oslokids kjører ikke bil.

De kjørte ikke båt heller, merkelig nok. Fjorden lå jo der, rett utenfor døra. En kort tur med 60-bussen ned til Vippetangen. Eller 30 ut til Frognerkilen, på den andre siden av byen. Det var forståelig at de av vennene som kom fra Vinje eller Valdres ikke kjørte båt. Men at ingen av oslofolkene gjorde det var et mysterium. Han husker hvordan han kunne bli overrumplet av et plutselig drag av sjøluft, en helt vanlig kveld på byen, på vei inn på nattkino på Klingenberg sammen med Peter og Tor-Erik. Plutselig var han tilbake i den uendelige sommeren på hytta, en endeløs rekke av dager som fløt i hverandre, da han og broren var like mye på sjøen som på land. Han sto på fortauet under det røde neonlyset og trakk luften dypt ned i lungene, og det han kjente var lukten av fortid. Følelsen varte bare noen sekunder, så kjente han asfalten under føttene igjen.

Informatikkstudiene ved universitetet var altoppslukende, Volvoen moden for skraphaugen, og det å farte rundt i båt tilhørte et annet liv. Det var så mange andre steder han heller ville tilbringe feriene, sammen med de nye vennene, sammen med Anna.

10

Det er annerledes nå. Juni, juli, august, hver dag født i vannet. Hver morgen har han gått den smale stien ned fra hytta og kastet seg ut fra svabergene, ut i den tempererte avkroken av Atlanterhavet som har funnet veien inn til den frynsete telemarkskysten. Nå har nattekulda begynt å smyge seg over øya i ly av septembermørket, og senket temperaturen forbi det akseptable. I går tok det en time å få varmen etter morgenbadet, fra i dag må det bli båten.

Etter at faren døde ble det hans ansvar å passe på hytta.

Det er rart med det, hvordan kjønnsroller biter seg fast.

Moren er strengt tatt en bedre handyman enn det han er, likevel er det hans oppgave å se til båten, kontrollere takrennene, sjekke kittingen på vindusrutene. Storebroren har alltid vært genuint uinteressert, han har ikke satt sine sneakerskledde føtter på øya siden nittitallet. Men det er greit, Endre har sjelden veket fra ansvar. Det har nok hendt at dømmekraften har sviktet, men ansvaret løper han ikke fra.

Han manøvrerer forbi et par bøyer og setter kursen mot horisonten. Der ute i havgapet, forbi kystfortet helt øst på øya, forbi fyret på den vindblåste klippen, ligger en stripe av lys og skimrer. En glipe mellom havet og en ullgrå himmel. Han skyver gasshendelen fremover, den gamle motoren sparker bra fra seg fremdeles, løfter båten opp i plan og feier ham bortover havblikket. Vinden lugger i den solblekede capsen, horisonten åpner seg som et lerret, utvider seg meter for meter etter hvert som han nærmer seg enden av øya, der landskapet brekker opp i flate holmer og skjær.

Kjølvannet brer seg i en skumvifte, går over i regelmessige bølgemønstre før havet glatter ut rynkene og legger vannet til ro igjen, langt der borte bak ham.

Han passerer kystfortet, sprengt inn i fjellet av foretak11

somme tyskere for åtti år siden, da et par skingrende pipelyder skjærer gjennom motorduren. Han vet hvem det er, motstår trangen til å kaste telefonen over bord. Banner lavt, kan ikke huske å ha slått av lydløs. Han trykker på den røde knappen, kjenner at pulsen slår raskere under livvesten, puster dypt ut og inn et par ganger mens treløse holmer flyter forbi og kysten åpner seg. Vanligvis ligger telefonen i skuffen sammen med fyrstikkesker, stearinlysstumper og morken strikk, han har den bare med i båten i tilfelle noe skulle hende. Han vil ikke snakke med noen her ute, han vil ha ro og fred.

Noen forblåste hytter huker seg så godt de kan mellom knausene, snart er det bare ham og horisonten. Landet svinger sørover mot neste søvnige småby, pipingen i ørene forsvinner, han senker farten og båten legger seg til rette dypere i vannet. Beveger seg annerledes enn inne i skjærgården, han stiger og synker på langsomme dønninger. Rester av langreiste bølger som har vandret over revet på den andre siden av fyret, forbi båer og skjær med arkaiske navn.

Han skrur av motoren og stillheten faller over ham. Lyden av bølgene som bryter mot fyret der ute, noen måker som roper etter vind, det er alt. Han puster helt rolig og legger seg ned i båten, duvingen forplanter seg i kroppen, nesten som å svømme.

Stillheten på øya minner om stillheten hjemme i leiligheten. Vinden, havet, en og annen snekke, nesten ingen båter på denne tiden av året. Det er den samme fargede stillheten i de trange kvartalene der han bor. En jevn, lavfrekvent bakgrunnsdur som sprekker opp i hendelser med enkle forklaringer. Dyr, mennesker, motorer. Stille, midt i byen. Fra leiligheten kan han se ned på en frisørsalong hvor menn 12

klipper hverandre og drikker sterk te i små kopper, ellers har bygårdene stort sett gjenmurte butikkfasader, gjort om til boliger på bakkeplan. Han husker de første ukene i den nye leiligheten, tolv, kanskje tretten år siden. Et nytt nabolag, nye lyder, andre mennesker. Han sto ved vinduet med en halvfull kaffekopp i hånden, kikket ned på gatekrysset, menneskene som streifet hverandre i de trange passasjene mellom husene. En og annen bil, mest fotgjengere og syklister på vei ned til Grønlands torg eller opp til Botanisk hage. Ettermiddagsmumlingen fra byen trenger ikke gjennom glasset, de siste ungene på vei hjem fra aktivitetsskolen og foreldre med handleposer på sykkelstyrene beveger seg gjennom krysset i en taus koreografi. En kvinne kommer gående opp Herslebs gate med hurtige skritt, hun er nærme nok til at han kan se ansiktet hennes. En trenchcoat flagrer etter henne, han forsøker å forestille seg lyden av de klaprende hælene mot asfalten. Foran seg skyver hun en sportsvogn med et sovende barn, to–tre år, kanskje. På hjørnet ved frisørsalongen stanser hun, tar frem telefonen, legger den tilbake da hun får øye på mannen som kommer opp Motzfeldts gate. Han er kledd i jeans og parka, det ser varmt ut for en lun forsommerkveld. Så blir barnevognen overlevert, sammen med en liten bag, og selv i stillheten her oppe hører han hvordan det skjer, med bebreidelsen i harde blikk og hurtige bevegelser. De er på hans egen alder, omkring tretti år gamle. Han setter fra seg kaffekoppen i vinduskarmen og kniper et par tørre blader av basilikumplanten han forsøker å holde liv i. Den skulle hatt mer lys, og det hender at han glemmer å vanne den. Da han kikker opp, er det lille ritualet ferdig, og kvinnen trekker frakken tettere om seg før hun snur på hælen og forsvinner samme 13

vei som hun kom. Mannen setter seg på huk foran barnevognen, lurer kanskje på om han skal vekke barnet, før han reiser seg og blir stående og se seg rundt. Så setter han vognen i bevegelse, håndtaket er for lavt for ham, Endre følger den lute ryggen med blikket helt til den forsvinner ut av syne. Han glemmer at han ikke liker lunken kaffe og tømmer koppen i et langt drag. Så snur han seg mot kjøkkenbordet der en lubben hånd gnukker rød fargestift mot arket.

Naboen står på fellesbrygga da han kommer inn. Som om han venter på noe. Følger oppmerksomt med mens Endre fortøyer, kaffekopp i hånden og skyggelue på hodet.

Ja vel, sier naboen.

Hei hei, svarer Endre og skritter over ripa.

Du er tidlig utpå i dag? Naboens myke dialekt kommer fra et sted lenger sør. Endre har alltid betraktet ham som en fastboende, selv om han er hyttegjest han også.

Tidlig? Jeg vet ikke. Han gløtter opp på skylaget, hvor det ikke er noen sol å se.

Ja, nei, det er vel slutt på badesesongen.

Ja, det er nok det. Endre fomler med båtnøkkelen, klemmer på den runde korkballen.

Du har vært her lenge, du.

Det har blitt noen uker, ja.

Så du drar hjem i morgen, da? Naboen trekker blikket inn fra horisonten, fester det et sted i pannen hans.

I morgen? Nei, det hadde jeg ikke tenkt.

Jo, du sa det sist vi pratet. En uke til, sa du. For en uke siden.

15

Endre myser opp mot den fraværende solen igjen. Sa jeg det? Det har jeg helt glemt. Han ler en kort latter.

Ja, nei, det bestemmer du jo selv. Naboen ler også, eller kanskje han bare hoster. Men det var det du sa. Så du drar ikke, da?

Nei, ikke ennå. Blir nok enda en uke, legger han til for å korte ned på spørsmålsrunden. Men du får ha en fin dag.

Det letter nok opp etter hvert.

Nå er det naboen som kikker opp. Ja, sier han. Det gjør nok det.

Han blir stående og myse mot himmelen, og Endre benytter sjansen, smetter bortover bryggeplankene og tar de bratte knausene mot hytta i lange klyv.

Du, torsken er tilbake, roper naboen etter ham. Du burde ta med stanga neste gang!

Han legger båtnøkkelen der den alltid har ligget, i den blomstrete skålen. Plasserer telefonen i kjøkkenskuffen, setter to panner på komfyren, slipper noen baconremser i den ene og kakker et par egg i den andre. Henter inn en bunt gressløk fra bergsprekkene. På vei inn legger han merke til badedrakten som henger på en spiker på bodveggen. Han snapper den ned og snuser inn dunsten av salt og sol. Den har hengt der siden Live var på besøk, den dype rødfargen er falmet etter uker i vær og vind. Han henger den tilbake på spikeren.

Naboen hadde rett, det var planen å reise i morgen.

Men det kommer ikke til å skje. Han har sørget for romslige deadlines på prosjektene som ligger og venter på lap-

16

topen, han kan starte opp stille og forsiktig her ute, jobbe et par timer om dagen. Han vil ikke tilbake til byen, han vil kjøre båt. Kikke ut av vinduet. Steke egg og bacon.

Komfyren sto der da han flyttet inn i leiligheten, etterlatt av den forrige eieren. Den virker helt fint. Han rører litt i risen og legger på lokk, finner frem en gryte til, setter den på kokeplaten. Nå er det snart middag, sier han. I dag skal vi ha laks. Nam, det blir godt! Nam, svarer Emma fra kjøkkenbordet. Han skjærer brokkoli i små buketter.

Mye jern. Sunt. Han holder en bit opp foran henne. Se på den, sier han. En blomst. Brokkoliblomst! Hun gløtter opp fra tegningen, betrakter grønnsaken i nøyaktig to sekunder før hun bøyer hodet og tegner videre. Hva er det du tegner, spør han og lener seg over bordet. En havfrue, svarer Emma. Oi, den var fin, sier han. Det er dagens fjerde havfrue, han har stabler av havfruetegninger liggende på toppen av kjøleskapet, skal sette dem i perm snart. Noe å bla i når hun blir større. Hun har perfeksjonert en egen havfruestil, har sin egen strek, om man kan bruke et sånt begrep om en treåring. Hva er dette, da? spør han og peker på noen runde, turkise bobler som flyter rundt havfruehodet.

Havfruen gråter, sier hun uten å se opp, konsentrerer seg om å lage en slags havbunn. Hurtige, skraverende bevegelser, i kontrast til de klare linjene som definerer havfruen.

18

Han ser det nå, hvordan tårene lager fallende buer ut fra hver side av havfruehodet. Hvorfor gråter hun? spør han og lener seg litt nærmere. Legger en hånd forsiktig på skulderen hennes. Fordi hun er lei seg, svarer Emma. Ja, sier han.

Lei, seg, ja. Hvorfor er hun det, da? Hun stanser bevegelsen med armen, gransker den grønne fargestiften hun holder i hånden. Fordi hun savner barnet sitt, svarer hun etter en kort pause. Å, sier han. Han retter seg litt opp. Kan du ikke tegne havfruebarnet der, da? spør han og peker mot en ledig flekk på arket. Nei, svarer Emma. Barnet er et annet sted.

Ja, men da kan du jo tegne barnet her, sier han og legger et blankt ark foran henne. Nei, sier hun og skyver arket bortover voksduken til det glir over kanten og ned på gulvet.

Han bøyer seg og plukker opp arket. Bretter det sammen, bretter det igjen, og enda en gang. Men du, sier han, nå må vi legge bort tegnesakene og dekke bordet. Fisken er ferdig, jeg skal bare koke brokkoliblomstene, ok? Jeg er ikke sulten, sier hun og sklir ned fra tripp-trapp-stolen.

Han våkner av fergen som legger til land på den andre siden av odden. Klankingen fra kjettinger, stål mot stål idet fergekroppen møter landgangen. Det må være åtte-båten som lastes med skolebarn og øyboere på vei til jobb inne i byen.

Endre kler på seg og brygger en kanne mens han smører et par brødskiver. Står ved stuevinduet, betrakter den glitrende flaten. Bedehuslys i dag, strimer av sol som skyter ned gjennom sprekkene i bomullsaktige skyer. Det blåser friskt allerede, brenningene slår hvitt over revet langt der ute. Som om noen veiver med hvite bannere, ber om nåde.

Her ute kjenner han alle skjærene, han kan manøvrere i blinde gjennom labyrinten av øyer og vann. Hjemme er det annerledes. Han har ikke engang klart å manøvrere gjennom en helt vanlig skilsmisse. Det burde ikke være så vanskelig å få til, et ordinært skilsmisseliv. Det skulle være sinne, aggresjon, hatefulle ord, den første tiden. Så skulle det gli over i en mer permanent tilstand av aksept. Aggresjon skulle bli avløst av resignasjon. Fortvilelse av likegyldighet. Livet skulle gå videre, de skulle forsone seg forsiktig med tingenes tilstand.

Hans livs store skuffelse var ikke at han ikke klarte sam20

livet. Den store skuffelsen var at han ikke klarte skilsmissen.

Endre følger fjorden innover mot vest og ser kirkespiret dukke opp rundt neset, den hvite trehusbebyggelsen som kryper oppover fra sentrum. Tretten år i krigen, tenker han.

Og så en stor, gemyttlig konfirmasjonsfest for hele familien.

Opp av skyttergravene, hvite damaskduker på bordene, hei hei, lenge siden, ja du verden som tiden flyr! Han vet ikke hvordan han skal klare det.

Han er nesten alene i det vide havnebassenget, under en tom himmel. Solen stråler som en gammel diva som har glemt at storhetstiden for lengst er over. I juli er det helt ulevelig her inne, fergekaia er et kaos av Teslaer og tyske biler, gatene fulle av folk med vaffeljakker og lakserøde bermudashorts. Unge gutter med vestkantskaut og de altfor store båters selvtillit. Han vet at han er en av dem, oslofolkene, men han føler at han er på vei over i en annen kategori.

Han fyller bensin og legger til på gjestebrygga, tar rundturen i forretningene. De må vel begynne å kjenne ham igjen, i fiskebutikken og slakterforretningen og bakeriet.

Bak kassaapparatene betrakter de ham kanskje som enda en av badejævlene. Men det spiller ingen rolle. Det er det indre som teller.

Han laster posene over i båten og bestemmer seg for å ta den lange veien hjem. Rundt øya på nordsiden, gjennom det trange sundet og ut i fjorden. Kanskje en tur ut mot havgapet, så kan resten av dagen gli forbi som et skip i sakte fart.

Hvordan går det? spør Nikolai.

De har tatt banen opp til Majorstua, til lekeslottet i utkanten av Frognerparken. Han kjenner ikke Nikolai veldig godt, de er arbeidskolleger og spiser av og til lunsj sammen, men de har barn i samme alder, og da behøver man ikke ha så mye annet til felles. Nå beveger de seg langsomt mot hjørnet hvor ungene er i ferd med å utforske en hengebro. Broen er på alle måter forsvarlig sikret for småbarnslek, men man må følge med.

Er det hardt?

Hardt, svarer Endre og trekker på det, jo, det er vel det.

Det har gått noen måneder, men alt er fremdeles i limbo.

Alle rutiner må bygges på nytt. Og så må jeg fikse den nye leiligheten, ordne et fint rom til henne, så hun kan føle seg hjemme. Han vinker mot tårnet hvor et lite ansikt kikker ut mellom treplankene, forsikrer seg om at pappa følger med.

Hva med Anna, hvordan tar hun det?

Endre drikker en slurk av take away-koppen før han svarer. Den gamle leiligheten, sier han, penger og sånt, det løser seg. Der har jeg bestemt meg for å være på tilbudssiden.

Hun får litt hjelp av foreldrene sine og kjøper meg ut rime22

lig. Men hun har forandret seg. Plutselig er hun bare opptatt av å være mamma.

Hun har blitt Momzilla?

Jeg ville ikke brukt akkurat det ordet. Men hun har jo grunn til å være sint. En stund til, i alle fall.

Ja, jeg har hørt ryktene. Noe du vil snakke om, eller?

Vi tar det en annen gang, sier Endre. Og da trenger vi noe annet i koppen enn kaffe. Nikolai ler og krøller det tomme pappkruset ned i en improvisert søppelpose under barnevognen. Praten blir avbrutt av guttungen som kommer ned fra stativet og trekker i farens bein, vil bort til husken. De ser på hverandre og Nikolai slår ut med armene, følger etter den lille skikkelsen i parkdress og gummistøvler. Endre løfter hånden og vender oppmerksomheten tilbake til Emma.

Hun har nådd frem til sklia, står og venter på at pappa skal komme bort og ta henne imot. Kom, roper han og klapper hendene sammen. Dette blir gøy! Hun smiler og skal til å sette utfor da hun blir skjøvet brått til side av en større jente som tar plassen hennes. Datteren velter over ende, slår seg ikke, men har et forvirret uttrykk i øynene da hun reiser seg. Den andre jenta kaster seg rutinert ut i sklia, og Endre fanger henne opp i enden, løfter henne til ansiktet sitt og roper at sånt er det ikke lov til å gjøre, man venter på tur! Så setter han barnet ned, kjenner et rykk gjennom den lille kroppen idet føttene treffer bakken, og ungen løper av gårde med skjelvende underleppe mens han retter ryggen og ser seg fort omkring. Det hele tok bare noen sekunder, han kan ikke identifisere overtrederens foreldre noe sted, og han strekker armene ut mot datteren som står der som et spørsmålstegn mens han kjenner at han blir varm i nakken.

Kom, sier han, kom til pappa! Hun setter seg nølende ned, 23

gummibuksene demper farten til et langsomt sig, nedfarten tar en evighet, han tar henne imot og gir henne en klem. Var det gøy? spør han, vil du gjøre det en gang til? Emma rister på hodet, vrir seg ut av grepet hans og løper bort mot huskene der Nikolai står og dytter på sønnen sin mens han later som ingenting.

Lyden av fergen igjen, blendende solskinn i glipen mellom gardinene. Han reiser seg i samme øyeblikk som han våkner, går ut i stua og blir stående naken i det hvite lyset.

Kroppen solbakt etter en lang sommer i shorts. Han kjenner et kjølig sting i luften, snart er det tid for sokker og sko.

Han roter frem en langbukse fra klesskapet, trekker en falmet, blå T-skjorte over hodet og lurer på om han trenger en genser.

Han kjører lenger ut i dag, senker ikke hastigheten før han nærmer seg fyret. Det ligger forlatt i sollyset, de hvite murveggene slikket rene av vinden, bare rester av rødt her og der på den slanke bygningen. Siste utpost før revet og det åpne havet på den andre siden. Selv i vindstille slår sjøen tungt mot knausene på fyrholmen, de svære dønningene arbeider ubønnhørlig, løfter ham opp og slipper ham ned i duvende rytmer. Han putrer rolig mot sydøst, et godt stykke klar av fyret, før han legger seg strak i båten og stirrer inn i den åpne himmelen.

Først på hjemveien begynner det å blåse opp. Ikke mye, bare en lett bris. Det skal så lite til. Allerede mens han 25

fortøyer begynner setninger å forme seg i hodet. Man må beskytte seg. Det har han blitt god til, han har mange års trening. Men så snart han senker guarden, begynner det å røre på seg. Han legger frem et par hvite ark og en blyant, så lager han frokost. Kikker gjennom mailene på telefonen mens han spiser. Rart med det, hvor fort gamle vaner vender tilbake. Tre meldinger fra to ulike oppdragsgivere som lurer på status. Han vet det jo, at ferien er over. Men det betyr ikke nødvendigvis at han må reise hjem. Han scroller gjennom kontaktlista og trykker på den grønne knappen.

Hva skjer? Peters stemme i den andre enden.

Ikke stort, svarer Endre. Er fremdeles på hytta. Skulle egentlig reist hjem i går, men …

Men …?

Jeg har det bedre her.

Digital detox, eller? Har du begynt å lese selvhjelpsbøker igjen?

Endre ler. Nei. Jeg trenger litt egentid. Det er vel bare det.

Egentid? Du som er så å si barnløs? Prøv deg én dag i mine sko, med fire unger og en kone som knuser glasstak til frokost.

Ufrivillig barnløs, heter det. Se på det som en diagnose.

Ja, sorry, jeg vet. Ikke meningen.

Det blir stille.

It is what it is, sier Endre etter en stund. Som Al Pacino pleier å si.

Eller var det Robert De Niro?

Husker ikke.

It is what it is, gjentar Peter. True that.

Endre lytter til det digitale tomrommet, tenker at en venn er en du kan være stille sammen med. På telefon.

26

Peters stemme etter en stund: Men hva gjør du, da, hele dagen?

Nok å gjøre. Kjører båt. Ser ut av vinduet. Spiser mat.

Høres kjedelig ut.

Det er kjempekjedelig. Helt topp.

Og nå er du lei og har slått på telefonen igjen?

Egentlig ikke. Endre nøler et øyeblikk før han fortsetter. Jeg tenkte å bli her en stund til, men da må jeg lage noen regler. Den første heter ring-en-venn-hver-dag. Eller en-gang-iblant, i det minste.

Peter ler. Så nå kan du krysse av på lista og sette deg og kope ved vinduet igjen?

Nettopp. Dere burde komme på besøk igjen snart, du og Tor-Erik.

Det får bli til våren. Her er det helt Texas.

Mye forskning og utvikling?

Hey, ingen spydigheter. Jeg tenkte på familielivet, skulle gitt skjorta og buksa for litt egentid nå. Men slipper ikke unna, ikke sjans. Speaking of, jeg må nesten stikke, et eller annet lukter svidd på komfyren her.

Peter roper navnet til et av barna, og Endre hører noen skramlende lyder i bakgrunnen før stemmen er tilbake igjen mot en bakgrunn av hylende barnestemmer.

Ok, krise, vi snakkes!

Du får hilse til superkvinnen.

Will do. Hils måkene!

Han blir stående ved vinduet med telefonen i hånden. Han kunne betrodd seg til Peter. Men hva skulle han ha sagt? En konfirmasjon er ikke noe å være redd for. Folk gjør det hele tiden, i skilsmissefamilier som i andre familier.

27

De har kjent hverandre i tjue år, han og Peter og Tor-Erik.

De har hengt sammen siden første forelesning i det gamle informatikkbygget på Blindern – den gangen alt fremdeles var mulig, omkring årtusenskiftet. Ingen ble overrasket da Tor-Erik ble professor på instituttet for et par år siden, det lå liksom i kortene. Peter har jobbet som webutvikler i et stort mediehus, mens han brukte fritiden på å utvikle en app som han mente å se et behov for. Behovet viste seg å være så påtrengende at han kunne selge teknologien til Schibsted for et tosifret antall millioner – såpass mange at han strengt tatt ikke behøver å jobbe mer. Likevel arbeider han ivrig videre med nye prosjekter, vel vitende om at den dealen han har gjort, gjør man bare en gang i livet. Det er ikke vanskelig å skjønne at han holder på, tenker Endre.

Hva skulle man ellers gjøre, annet enn å holde på?

Da han møtte Tor-Erik og Peter, hadde den gamle venneflokken fra videregående gått i oppløsning, og det eneste han tok med seg til byen var den himmelblå bilen. Han vet at det er et livslangt vennskap, selv om livene deres har tatt ulike retninger. Og både Tor-Erik og Peter kjente Anna. Det er så lenge siden de skilte lag, og de fleste folkene han treffer aner ikke hvem hun var. De danner seg vel bare et bilde av en eks som er urimelig som en drage som ikke har fått frokosten sin, de gangene han deler historien om sitt lite vellykkede farskap. Det gjør han sjelden. Men sammen med Tor-Erik og Peter er det meste innforstått: De vet hvem han har vært, hvem de to var sammen. Han har levd to liv, og det er bare Tor-Erik og Peter som kjenner begge.

Han legger fra seg telefonen og begynner å innrede det ene soverommet til et provisorisk arbeidsrom. En gammel dør og et par sagbukker fra boden blir et helt ok arbeids28

bord, klemt mellom køyesenga og veggen, foran det lille vinduet mot nord. Hva mer trenger han? Laptop og netttilgang. Check. Arbeidslyst? Vel. Han begynner i morgen.

I dag er det talen.

Det er rart. De har ikke vært sammen på hvor lenge, tretten år. Likevel er det et eller annet mysteriøst bånd som forbinder dem. Emma, selvsagt. Men det er noe mer, en merkelig synkronitet han gjerne skulle vært uten. Han har akkurat satt seg ned med det hvite arket da han ser meldingen på telefonen.

Ikke for å mase, men hvordan går det med talen?

Mamma skal være toastmaster, og du vet at hun liker å være forberedt.

Jeg jobber med saken, svarer han. Det er jo ikke jug.

Sender du den over når den er klar? Så unngår vi at jeg drar for mange av de samme anekdotene i min tale. Smilefjes.

Han blir plutselig motløs.

Kanskje jeg skulle droppe det? Det blir mange taler.

Ikke tull. Du er faren hennes. Hun forventer at du sier noen ord.

Han svarer ikke.

Ok? lyser det på skjermen.

Hva kan han si.

Ok. Han får ta det som en jobb. Gå inn i det. Han må jo ha det i seg, han som prøvde så hardt, å være pappa.