zakhar prilepin
skogsedderkoppenes spinn og mygg utover kinnene med hender som luktet jord. Ejkhmanis og kvinnfolket hans satt til hest: han på en fuks, en egenrådig hingst, hun på en droplet, halvgammel hest som lot til å være tunghørt. Det gav seg til å regne igjen, et altfor grått og stikkende regn til å være i juli. En vind blåste opp, uventet kald selv for disse egnene. Ejkhmanis nikket til Artjom og Vasilij Petrovitsj. Kvinnen forble taus og dro tømmene mot venstre, det virket som om hun irriterte seg over et eller annet. − Hun sitter like godt i salen, hun, som Ejkhmanis, bemerket Artjom da han stod og så etter rytterne. − Javisst … svarte Vasilij Petrovitsj i en tone som tydelig viste at han ikke hørte etter hva den andre sa. Han hadde stilt kurven på bakken og drev og plukket opp de bærene som hadde drysset ut. − Det er sulten som gjør Dem svimmel, sa Artjom, halvt i spøk, halvt i ramme alvor, mens han kikket ned på skyggeluen til Vasilij Petrovitsj. – Det har ringt for sekstimersøkta allerede. Det står deilige retter og venter på oss. Blir det potet i dag, tro, eller bokhvete, hva tror De? Enda noen mann fra bærplukkerbrigaden kom ut av skogen og bort på veien. Vasilij Petrovitsj og Artjom brydde seg ikke med å vente på at det gjenstridige duskregnet skulle gå over, men langet avsted i retning klosteret. Artjom haltet litegrann, han hadde vrikket foten mens de plukket bær. Han var like trett, han, som Vasilij Petrovitsj. Dessuten hadde visst Artjom nå igjen plukket mindre enn dagsnormen. Artjom følte seg litt trykket av tausheten. − Jeg vil ikke gå på dette arbeidet mer, sa han lavt til Vasilij Petrovitsj. – Til helvete med de bæra. Jeg har spist nok for en hel uke, men det var ikke noe stas. − Javisst … gjentok Vasilij Petrovitsj, men så tok han seg sammen og svarte helt uventet: − Til gjengjeld går vi uten voktere! En hel dag uten å se disse svarte luebåndene til tsjekistene, og hverken angiverkompaniet eller «leopardene», Artjom. − Men jeg får halvert dagsrasjonen min, og middag uten hovedrett, parerte Artjom. – Kokt torsk, trist og dorsk. − Men jeg kan drysse over litt i din kurv, foreslo Vasilij Petrovitsj. 16