__MAIN_TEXT__

Page 1


Marte Spurkland

KLASSEN Fortellinger fra et skoleĂĽr


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-53416-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Torfinn Weisser Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2017 Satt i 10,1/12,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Forord

Send borna til oss, vi lærer dei alt som tida krev. Dyr Last, Aslaug Høydal, 1963.

I engelsken på ungdomsskolen leste vi To Sir, With Love av E. R. Braithwaite, en selvbiografisk roman om en lærer på en østkantskole i London. Han får en særdeles røff klasse å bryne seg på og må jobbe hardt for å sette seg i respekt. Et av grepene hans er å kreve at elevene tiltaler hverandre med etternavn og kaller ham «Sir». Å vise andre respekt skaper selvrespekt. Å bli behandlet som et voksent, ansvarlig menneske gjør deg til et voksent, ansvarlig menneske. Boka gjorde inntrykk på meg. Jeg syntes jeg kjente igjen klassen vår og svingningene i forholdet mellom oss og lærerne våre. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte noe særlig over at boken var skrevet i 1959 og foregår like etter 1945, eller at mye av motstanden læreren møtte skyldtes at han var svart. Selv gikk jeg på Tindlund på Greåker, en veldig hvit middelklasseskole, tidlig på 80-tallet. Temaene var likevel de samme, syntes jeg. Hva mer handler skoletiden om enn å lære fag? Hvor tøff og hvor snill skal skolen være? Diskusjonen var den samme i 1980 som på 1960-tallet. Den var den samme rundt Jens Bjørneboes roman Jonas i 1955 og Margreth Olins film Ungdommens råskap i 2004. Den er den samme nå i dag, når det igjen skal redefineres hvilke krav som skal stilles til lærerutdanningen og til lærerne våre. De levende eksemplene har alltid vært viktige i samta5


len om skolen. Like viktige som PISA-undersøkelsen og for den saks skyld NOVAs Ungdata. Vi trenger å se skolen fra innsiden, like mye som vi trenger grafer og kakediagrammer. Lærer «Anette» og hennes elever gir et slikt innblikk. Til forskjell fra min egen hvite skoletid, men også til forskjell fra de harde motsetningene på Londons østkant like etter krigen, møter vi her en etnisk og kulturelt sammensatt klasse der alle veldig gjerne vil lykkes, ut fra sine svært ulike utgangsposisjoner. De er ikke opprørere eller tapere. De er ungdom som gjør så godt de kan, men som har alt for mye å håndtere. I stedet for karikerte og forenklede fiksjoner får vi her det komplekse, det rotete, det som ikke føyer seg inn i velment forståelsesfulle eller sensasjonalistiske framstillinger. Ingen idyll, men heller ingen dystopi, bare norsk hverdag, slik den er, fortalt av ungdommene selv og læreren deres. Krevende pensum og ikke mindre krevende roller som ivaretakere av familiens ve og vel. Oppmøte og ordenskarakterer og nødvendigheten av å holde posisjonen i guttegjengen. Lekseprøver og voldtekter. En lærer som strekker seg langt. Også læreren må veie mange hensyn og ofte famle seg fram uten fasit. Når gir man en elev akkurat den sjansen hun trenger i en urettferdig verden? Når strekker evnene og viljen til, likevel? Vi trenger akkurat disse historiene. I akkurat slik dybde og nyanserikdom, så fri for klisjeer, uten helter og skurker. Vi kjenner oss igjen i «Carina», «Mouna», «Daran», «Max» og de andre, enten vi har skolegangen vår fra Oslo Indre Øst, fra Tindlund eller helt andre steder. Mange av oss kjenner igjen «Anette», den ene voksne som trodde på oss og gikk den ekstra mila for oss da det virkelig gjorde den store forskjellen. Gjenkjennelsen vekker medfølelse, for den minner om hva vi har felles på tvers av tid, klasseskiller og ulike opphav. Men å kjenne seg igjen er ikke alt. Gjenkjennelse blir noen ganger til nostalgi: alle bør ha det slik jeg hadde det; andre ganger til antipati: slik bør ingen 6


ha det, her må det skjæres igjennom. Den nødvendige motvekten til gjenkjennelsen er å ha øye for det som er noe annet, det som er særegent ved akkurat disse livene og hverdagene. Det som er annerledes gir farge og livsblod til statistikkene, ikke som avvik og feil, men som den variasjonen vi må gripe hvis vi virkelig skal forstå. Innsikten i den enkelte åpner oss for å tenke videre og bredere. Å åpne seg for det som er annerledes, er å vise den respekten som skaper selvrespekt, og som gjør den andre til et voksent, ansvarlig menneske.


Fra forfatteren

Nesten alle husker én lærer. En som kom inn i klasserommet og var noe utenom det vanlige, en lærer som ga fagene ekstra farge og mening – eller som så deg da du trengte det som mest. Som sa noen ord til deg og om deg du tok med deg videre mens du formet deg selv. En lærer som utgjorde en forskjell. I ti år har jeg kjent Anette. I ti år har hun delt historier fra klasserommet sitt med meg. Om elever som oppnår strålende prestasjoner mot alle odds. Om elever med så mange utfordringer i livet at hun ikke aner hvordan hun skal kunne hjelpe dem. Kanskje jeg skulle søkt jobb på en av toppkarakterskolene, har hun sukket på tunge dager, en skole full av generasjon prestasjon-elever og curlingbarn. På en slik skole ville hovedoppgaven hennes vært å hjelpe sterke elever med å løfte firere til femmere og seksere, i et klasserom hvor hun ikke hadde behøvd å være lærer, helsesøster og politi (se s. 34) i samme person. Slike tanker slår hun raskt fra seg. Anette brenner mest for de utfordrende elevene. De som har gode evner og store ambisjoner, men som har noe i livet som holder dem nede. En skrøpelig psyke, en vanskelig hjemmesituasjon, krefter rundt seg som trekker dem i motsatt retning av gode skoleprestasjoner. Ingenting gjør henne lykkeligere enn når elever som lett kunne ha falt fra og utenfor, likevel lander innenfor. Får vitnemål på at de duger, at det er plass til dem i det norske samfunnet. Anettes elever er ikke så synlige i medienes fortellinger fra skolen. Det er enklere å skrive om ressurssterke 9


barn som jager mot toppkarakterer, støttet av tigermoms og velstående pappaer (eller omvendt). Anettes elever dukker opp som fiktive karakterer i NRK-suksessen Skam og i låter av rapgruppa Karpe Diem. Kanskje sender de et leserinnlegg til Aftenpostens SiD-spalte, men ofte har de ikke noen stemme i offentligheten. I en virkelighet hvor vi stadig oftere snakker om eliten og de andre, kjennes det viktig å fortelle om Anettes elever og om en lærer som har bestemt seg for å tette gapet (se s. 135). KLASSEN er en dokumentarbok. Den er basert på et stort antall intervjuer med sju tredjeklasseelever ved en videregående skole på Østlandet og kontaktlæreren deres, gjennom skoleåret 2016/17. Beskrivelser av disse menneskenes tanker, følelser og handlinger i de ulike scenene i boka er basert på hva de selv har fortalt om sine opplevelser. Alle direkte sitater er gitt i intervjusettinger, men disse settingene er stort sett skrevet ut av teksten og dukker bare opp noen få steder hvor noe ved dem har relevans. Sitatene er skrevet i kursiv, og mange steder gjengis bare bruddstykker av sitater. Dette for å bevare elevenes og lærerens språk og vendinger mest mulig genuint. Elevene og læreren har delt sms-samtaler og chattelogger som bekrefter enkelte hendelsesforløp og meningsutvekslinger. Informasjon er innhentet fra kommunens sosialtjenester, lokalt politi, UDI og Politiets utlendingsenhet. Jeg har også brukt sekundærkilder som politianmeldelser og dommer. Elevene som har latt seg intervjue, er alle over 18 år. De har løst kontaktlæreren fra taushetsplikten rundt hendelser og refleksjoner som inngår i boka. Rektor ved skolen har vært informert om bokprosjektet fra starten og har bidratt med verdifulle tilbakemeldinger på to versjoner av manuset. De sju elevene og læreren har lest og godkjent kapitlene som omhandler dem. Avtalen har vært at de selv har valgt hva de har villet dele med meg av sine opplevelser og 10


tanker gjennom året, og at de helt frem til trykkedato har stått fritt til å kreve omskriving og til å trekke tilbake hele eller deler av sin historie. I størst mulig grad er omtalte foreldre blitt informert om og har fått lese gjennom tekst som omtaler dem og elevenes hjemmesituasjon. KLASSEN er anonymisert. Navn, familiesammensetning, geografiske referanser og andre enkeltheter som kan bidra til å identifisere de omtalte, er blitt endret eller utelatt. Anonymiseringen er gjort ut fra flere hensyn. For to av elevene kan det ikke utelukkes å være en sikkerhetsrisiko om de identifiseres. Dermed må også klassekamerater, lærer, skole og lokalmiljø anonymiseres. Et annet hensyn er at elevene som deler sine historier, fortsatt er unge. Riktignok er alle over myndighetsalder, men det er likevel naturlig å anta at deres syn på seg selv og sine nærstående kan endre seg i løpet av voksenlivet som venter. Jeg har derfor ønsket at historiene de forteller, ikke skal være søkbare knyttet til reelle navn. Som journalist og forfatter har jeg et ansvar for å formidle elevenes historier på en måte som viser omsorg for dem og menneskene de omtaler. I enkelte partier er detaljer utelatt og påstander tonet ned ut fra dette hensynet, men det har også vært tilfeller der elevene selv har reagert på mine forsøksvis omsorgsfulle omskrivninger. Som en av dem sa til meg ved et slikt tilfelle: Dette er mine tanker og følelser. Det er viktig for meg at det blir riktig. Til deg som leser denne boka: Jeg håper at KLASSEN tar deg med til innsiden av en normal, men lite omtalt norsk skolehverdag. At du under lesningen sender en vennlig tanke til en lærer som betydde noe for deg en gang i tiden, eller en som betyr noe for barna dine i dag. At du blir minnet på at en treer i kjemi av og til er like imponerende som en sekser. Om ikke mer.

11


del i

HØSTSEMESTERET


SEPTEMBER Anette

Videregående skole. 3 ganger 38 uker. 570 dager. Tallfestet og oppstilt ser det lite ut; bare en brøkdel av tiden vi mennesker har på jorden. Men alle som har gått på skole, vet at lite er det ikke. At det kan være nettopp denne brøkdelen som former en. Den beste av tider og den verste. Førsteklassinger er 16 år, ennå har de hengslete tenåringskroppene noen barnlige fakter, ennå vet ikke elevene hvem de skal være i den verdenen som er i ferd med å åpne seg. På skolen skapes vinnere, tapere, middelhavsfarere. Alfahann og idealkvinne, broiler og bråkmaker. Her erfares den første store forelskelsen, det første store nederlaget. Noen vil for alltid forbli i rollen de inntok i klasserommet, andre bruker resten av livet på å bryte med den. Anette har ledet klassen sin gjennom to skoleår, gått foran og angitt retning, stått ved siden av og støttet. Nå er de fleste av elevene hennes blitt atten år. Når de går ut av klasserommet for siste gang i juni, skal de være voksne mennesker, ferdig formede samfunnsborgere, klare til å bygge seg en fremtid. Da de kom ramlende inn i klasserommet hennes etter sommerferien, fortsatt varme og myke i kroppen, ennå med solbrun hud, virket de 190 dagene som lå foran dem og til sammen skulle utgjøre tredje klasse, som et hav av tid. Nå, seks uker senere, kjennes de bare som en dråpe. Tirsdag før høstferien setter hun elevene i 3STA i gang med en kortsvarsoppgave som ble gitt som en del av 15


avgangseksamen i norsk i fjor: Pek på hvordan den naturalistiske tradisjonen kommer til uttrykk i Mannfolk av Arne Garborg. Først murrer de litt, sier at det er for vanskelig. Det var før sommeren de lærte om naturalismen, det er flere måneder siden, hvordan skal de kunne huske noe av det nå? Dette vet jeg dere får til, svarer hun, når dere begynner å skrive, vil dere se at dere kan mer enn dere tror. Så kommer en av de stundene hun beskriver som gylne. En liten stund som bærer alt jeg trenger av lærerlykke og mening, som veier opp for fem, ti, femten nedturer og kriser. En stille boble av konsentrasjon. 29 hoder bøyd over bøkene. 29 kropper rolig på hver sin stol. Den jevne klapringen av lette fingre som løper over 29 tastaturer. Jeg kunne se at de hadde lagt fra seg alt de bar med seg til skolen denne morgenen. En søvnløs natt, en krangel hjemme, en kjærlighetssorg, en frykt for fremtiden. De kommer med så mye forskjellig at jeg kan bli helt svimmel innimellom. Men akkurat da, i noen minutter, var alt borte. Det finnes nesten ingen bedre følelse enn når de sitter sånn og er bare mine. Anette har vært lærer i 22 år. I alle disse årene har hun jobbet i lokalmiljøet der hun selv vokste opp. I midten av tjueårene flyttet hun bort, ut av den lille leiligheten hvor hun hadde bodd sammen med ungdomskjæresten som røykte mer og mer hasj, fikk større og større pengeproblemer og skjønte mindre og mindre av hvor mye jobben betydde for henne. Du får velge, sa hasjkjæresten til Anette en gang. Lærerjobben eller meg. Anette valgte jobben. Og et nytt liv i Oslo, med tomannsbolig i hageby, bøker i bokhyllene, blomsterbed langs kjøkkenveggen hvor hun planter og luker sommeren gjennom. Etter hvert: en sindig sørlending til ektemann. På en eller annen måte håndterer de alt sammen – hverdagene, jobbene og tvillingene på åtte, selv om livet knaker i sammenføyningen innimellom, selv om det hender stresset tar henne, selv om de siste ukene før 16


hver jul og sommerferie kan kjennes nærmest uoverkommelige. Hver morgen drar hun tilbake, setter seg i bilen og råkjører en snau time ut av Oslo, til den videregående skolen og klassen som venter på henne. Etter atten år som ungdomsskolelærer tok hun videreutdanning og søkte seg oppover. Tenkte noe sånt som at på videregående skole ville hun kunne jobbe mindre med adferd og mer med faglig innhold. Men så er det nesten motsatt, sier hun. Elevene jeg har på videregående, virker nesten mer alene i livet enn de yngre elevene. Innimellom blir jeg skremt over hvor tett innpå dem jeg kommer. Hvor raskt jeg blir det første mennesket de snakker med om gleder og bekymringer. Elevene i Anettes klasserom er ikke den type elever som har fått mest oppmerksomhet de siste årene. Media forteller om generasjon prestasjon, om ungdommene som leser til de blør neseblod, som driver seg selv til psykisk smerte i strevet etter å sikre toppkarakterer. Om ambisiøse og beskyttende foreldre som tyr til ekstreme virkemidler for å tilrettelegge for barna sine, som feier vanskelighetene deres unna og bærer dem frem. Om ungdommer som har levd så friksjonsfritt at de sliter med å takle motgang når den før eller senere kommer. Anettes elever befinner seg langt unna denne virkeligheten. Overbeskyttet er de ikke, generasjon prestasjon er en annen verden. På kvalitetsmålingene som er gjort av norske skoler de siste to årene, ligger Anettes skole riktignok nesten nøyaktig på landsgjennomsnittet på kriterier som gjennomføring, fullføring og karakterer. Det er andelen elever med minoritetsbakgrunn som skiller seg fra snittet; den er langt høyere på Anettes skole enn på norske skoler flest. Det er også en annen ting hun syns er påfallende, på tvers av ressurser i hjemmet og elevenes kulturelle bakgrunn: Så mange av dem er vokst opp i hjem uten bokhyller og bøker. Av de tjueni som sitter i 17


klasserommet mitt dette året, er det bare tre som har lest en hel roman av egen fri vilje. Også i Anettes klasserom er det elever som strever etter toppkarakterer, og som har evne og vilje til å oppnå dem. Men ofte er det noe som forstyrrer, de har noe i tillegg til evnene, noe som holder dem tilbake, utfordringer utenfor og inni seg som gjør det vanskelig å prestere på skolen. For slike elever brenner hun litt ekstra. Aldri er hun så stolt som når en elev som var i ferd med å gi opp, likevel kommer seg gjennom alle de tre årene og står foran henne på avslutningsseremonien en lys sommerkveld, pyntet og lykkelig, med vitnemålet i hånden. I juni i fjor skulle en lærer ved en Oslo vest-skole være sensor da Anettes påbyggsklasse1 var oppe til muntlig eksamen i norsk. Da den velfriserte damen kom bortover gangen, syntes Anette det gikk en støkk gjennom henne. Utenfor klasserommet, mellom jenter i blondebluser og gutter i nystrøkne skjorter, satt tøffegjengen. Gutter kledd som gangster-rappere, med caps og hullete bukser, overdrevent store T-skjorter og bling-smykker, høye stemmer og store armbevegelser. Jenter med hard sminke og harde ansikter. Sensoren fra Oslo var påfallende stram og taus før eksamen begynte. Men inn kom den ene caps- og hettegensergutten etter den andre og snakket ganske overbevisende om Sigurd Obstfelder og diktet «Jeg ser». Sensor ble overrasket og sjarmert. De er jo så hyggelige, sa hun til Anette. Oslo vest-sensoren er ikke den eneste som er blitt overrasket. Anette har opplevd det flere ganger: Eksterne foredragsholdere som skal inn i klassen min, representanter for utdanningsetatene som er på besøk, folk som til daglig beveger seg i et homogent miljø – de kan bli litt nervøse Vg3 påbygging er et ettårig program for elever som har fullført og bestått Vg1 og Vg2 fra et yrkesfaglig utdanningsprogram, og som ønsker generell studiekompetanse. 1

18


i møte med elevene mine. Det som er min hverdag, er en fremmed verden for dem. Da skoleåret startet denne høsten var Anette mer spent enn vanlig. De 29 elevene har så spesielt mange utfordringer, så mange forhistorier og livssituasjoner som kan gjøre det vanskelig å komme seg velberget gjennom det tredje og avgjørende skoleåret. Eller kanskje de ikke er så spesielle. Kanskje er det slik jeg tenker om hver eneste klasse jeg har, om alle elever som blir mine. At nettopp disse er så unike, så gode, så utsatte og så håpefulle at jeg bare er nødt til å strekke meg enda lenger enn jeg pleier for å få dem gjennom. De første seks ukene av tredje klasse har vært gode. Det er som om hver og en har skjønt at det er nå det gjelder. 3STA kommer tidsnok, har innleveringer klare innen fristen, snakker og diskuterer i timene, stiller forberedt til muntlige presentasjoner. I elevsamtalene er de positive og bevisste på at de selv har et ansvar for å gjøre sitt aller beste for å få vitnemålet de trenger til å bygge den fremtiden de ønsker seg. Anette har startet godt selv også. Ennå er det ingen sterke spenninger i nakken eller kjeven, ingen hodepine og svimmelhet. Ingen stressreaksjon som gjør at alt låser seg. To ganger i uka har hun vært på trening, nå løper hun nesten 40 minutter i strekk og nyter følelsen av svett hud og dirrende muskler etterpå. Hvor lenge kan det gå så glatt? Hun griper seg i å vente på øyeblikket hvor alt snur. I går gikk brannalarmen på skolen. Det var ingen øvelse, alle elever og lærere måtte evakueres. Selv hadde hun ikke undervisning da alarmen begynte å ule, elevene hennes var spredd i ulike programfag2 med andre lærere. Derfor gjorde hun ikke noe forsøk 2 Programfag er spesialfag som sorterer under det utdanningsprogrammet elevene selv har valgt utover de obligatoriske fagene. Programfag avhenger av skolens tilbud og er typisk fag innenfor språk, økonomi, realfag og samfunnskunnskap.

19


på å samle dem i skolegården etter evakueringen. Likevel kom de bort til henne, en etter en, til hele 3STA sto rundt henne i en sirkel. Jeg ble så rørt. Og så grepet av et voldsomt beskyttelsesansvar. Disse attenåringene er flokken min. Jeg sa det til dem etterpå: «I dag kjente jeg at jeg kan gjøre hva som helst for dere.» Etter to år kjenner hun klassen godt. Er blitt spesialist i å lese det de forteller henne uten ord. God morgen, sier hun. Hei, svarer de, med åpent blikk eller nedslåtte øyne, med døsige morgenstemmer eller fulle av energi. Er noen ikke helt seg selv, kommer de inn døra med noe som er tungt å bære, merker hun det og signaliserer tilbake. Et lite nikk og smil som sier: «Jeg ser at du ikke har det bra i dag. Jeg er her for deg. Vi snakkes senere. Det ordner seg.» Det kan være nok til at de klarer seg gjennom skoletimen og dagen. Så er de likevel ikke alene. Så er det likevel noen som ser dem. Hun kan også blikke dem i den helt andre enden av skalaen. Et par hevede øyebryn og noen raske grimaser er en ordløs oppstramming: Tror du virkelig jeg ikke skjønner at du er på ville veier nå? Husk hva du har lovet meg. Da skvetter de litt, ser skyldbetynget tilbake på henne. Lover bot og bedring med øynene. Da 3STA sitter og jobber med Garborg tirsdag før høstferien, ser ikke Anette et eneste faresignal, ingen tegn til at noen vil trenge akutthjelp i løpet av kvelden. Etter at timen er over, har elevene ingen hast med å komme seg ut av klasserommet, flere av dem stikker bortom henne ved kateteret, vil gjennom den faste rutinen før de går. Går de aldri lei av dette, tenker hun når de står foran henne, løfter en hånd og venter på at hun skal gjøre sin del. Men de går ikke lei. Tvert imot. Det var i første klasse rutinen ble formet, de siste minuttene av en lang og hektisk dag. Anette gjorde mange ting på en gang, tok imot innleveringer fra elever som hadde dem klare, lyttet til hviskende forklaringer fra dem som ikke hadde noe å levere, delte ut telefo20


ner hun hadde passet på i timen, ropte ut en viktig beskjed som hun nesten hadde glemt. Anette, er du snart ferdig snakka, spurte en av guttene. Ja, svarte hun, og brukte en vending som hun har hørt blant elevene hundrevis av ganger, et uttrykk som står på elevordlista hun stadig oppdaterer. Ferdig snakka, bror, sa Anette, og fikk en respons hun ikke hadde ventet. Bror er et kraftfullt ord, en erklæring om lojalitet, nærhet og fellesskap. Et ord for medmenneske, slik tolker Anette det. Et ord som virker. Den ene etter den andre av elevene kom bort til henne denne fredag ettermiddagen, hevet hånden til high five, kalte henne bror tilbake. Og slik har det fortsatt, det er blitt vår greie. Om dagen eller uka har vært lang og tung, så har vi en vei ut av den, vi ser hverandre i øynene, gjør high five og sier ferdig snakka, bror. Om fire dager er det høstferie. Anette og familien skal til fjells. Til hytta med vinduer som vender mot store vidder og høy himmel. Der skal hun, Jørgen, sønnen og datteren leve sakte en hel uke, rusle på tur om dagen, spille brettspill og se på stjernene om kvelden, alle skal sove godt om nettene, og ingen skal krangle. Sånn ser hun det for seg, det er lov å håpe, og selv skal hun gjøre hva hun kan for å være hundre prosent til stede. Nittini prosent, i hvert fall. For bak i hodet ligger tankene på de andre barna. De store barna, de som ikke er hennes på samme måte, siden de ikke kommer fra hennes kropp, siden noen andre har lært dem å snakke, gå, leke, være menneske. Det hender hun blir frustrert over at hun aldri helt klarer legge attenåringene fra seg. Over alle tekstmeldingene de sender henne, fra tidlig om morgenen til langt på kveld. Og hun svarer alltid, klarer ikke si nei, sender oppmuntringer og råd, hjerter og smilefjes, bruker sene kveldstimer til å snakke dem rolige. Jeg ser tjueni hele mennesker. Med hud og hår, klokskap og kvaler, dramatikk og harmoni. Om en elev sender meg 21


en fortvilet tekstmelding og sier at hun ikke klarer å gjøre skolearbeid fordi det skjer noe forferdelig i livet hennes, er det klart jeg bryr meg. Den dagen jeg slutter å gjøre det, må jeg bare legge opp. Så får det bare være at det blir for mye innimellom. At oppvask, klesvask og husvask står på vent hjemme mens hun rydder i elevenes liv. Så får det bare komme, det som komme vil, av alt attenåringene har å by på. Og det kommer. To dager før høstferien kommer det.


Rebecca

Tirsdag 27. september, 22.25 Hei, beklager melding så sent men når er du på skolen i morgen? Har skjedd en liten krise og trenger råd fra beste Anette

Anette vet at noen elever vil få det tøft dette tredje året. Slik de hadde det i første og andre klasse, slik de har det hver gang de går ut av klasserommet hennes. Det ligger i kortene de har fått utdelt, i hjemmet de kommer fra, i en forhistorie de ikke greier å fri seg fra, i dragningen de har mot et miljø som ikke er bra for dem. Noen av dem må kjempe modige kamper med seg selv eller andre hver eneste dag for å klare å møte på skolen, og for å få gjort skolearbeid utenfor. Disse er i en slags konstant beredskapsmodus, og det er hun selv også, overfor dem. Gjennom to år med tett kontakt vet hun hva de står i, og hvordan hun best kan støtte og hjelpe dem. Hvordan jeg skal klare å spenne opp sikkerhetsnettet under dem igjen. Når noe skjer med disse elevene, er hun på sett og vis klar. Desto verre da når det skjer noe med en av de andre, en av dem som skulle skli enkelt og greit gjennom det siste året, som ikke skulle ha behov for mer enn en liten oppstrammer innimellom, litt ekstra hjelp med det faglige når det kniper. 23


Et par dager før høstferien sitter Rebecca på en vaklevoren stol i møterommet der det knapt er luft, men hvor de er skjermet for innsyn fra dem som går forbi. Øyesminken renner, hun skjelver og gråter, kan ikke skjønne at det har skjedd, det som har skjedd. Det er andre slags jenter som blir utsatt for sånt, jenter som ikke passer på, og som på en eller annen måte har litt skyld i det selv. Så har det likevel skjedd med henne, og siden den natta henger ikke dagene sammen lenger, det er som om tryggheten hun hadde inni seg, liksom renner ut. Hun, som er en av de mest sosiale i flokken, orker nesten ikke snakke med folk, kjenner seg skitten, dum, redd. Igjen og igjen spør hun Anette: Hva gjør jeg nå? Rebecca pleier å si at hun vokste opp i skogen. I skogen med pappa. Bare halvannen time tar det å kjøre til hytta, likevel kjennes den som en annen verden. Fra trammen ser hun bare trær, trær og trær, vannet som blinker mellom stammene, noen skogsfugler som lander i tretoppene, et dyr eller to som tusler forbi. Fiske med pappa, jakt med pappa, filmkvelder mens skogen suser utenfor. Pappa som holder hytta varm, pusser hagla, går rundt i flekkete klær og med bustete hår, er sterk, morsom, trygg, nær. Selv om hun har bodd mest med mamma etter at foreldrene skilte seg da hun var åtte år gammel, er hun en soleklar pappajente. Guttejente. Kompisjente. Null-drama-jente. Fra pappa har hun fått den særpregede sansen for humor. Gleden over å fortelle knusktørre vitser eller blødmer så bløte at de nesten går i oppløsning. Fra pappa har hun også arvet gleden over å prestere. Enten gir du alt, eller så gir du blaffen. Sånn tenkte hun alle årene hun spilte fotball, sånn tenker hun på treningssenteret når tredemøllen spinner under føttene hennes og hun legger kilometer etter kilometer bak seg. I klasserommet har hun ikke like mye å gi. Rebecca har dysleksi, og det er ikke bare ord og stavelser som stokker seg for henne. Det kjennes som det er noe som ikke stemmer helt med oppfattelsesevnen. All skolelæ24


ring går tregere for meg enn for andre. Når Anette gir en oppgave i timen og forklarer hvor de skal starte, kaster de andre seg over tastaturet og bøkene med det samme, mens hun selv sitter der og forstår ikke. Kan du si det en gang til, jeg fikk det ikke med meg, sier Rebecca en gang om dagen, tre ganger, fem ganger. Da brer latteren seg i 3STA: Rebecca skjønte det ikke denne gangen heller. Det er greit at de ler. Jeg ler ofte, jeg også, av meg selv. Det er rollen jeg har i klasserommet, den litt trege. De to første årene av videregående har hun kommet seg gjennom med mange treere, et par firere, et par toere. Det er greit. Det er livet utenfor skolen hun mestrer. Trening, kameratskap og fest. Planen for tredje klasse er å ha det moro, henge med venner, nyte russetiden. Får hun gode nok karakterer til å komme inn på ambulansesjåfør eller kriminologi, er det fint. Eller så tar hun kanskje et friår etter tredje klasse og sikter mot Politihøgskolen. Et sted der fremme venter en fremtid hvor lesing, drøfting og analyse ikke er det viktigste lenger. Den fremtiden gleder hun seg til. Rebecca pleide å skjønne seg på gutter. De pleide å skjønne seg på henne. Fra barneskolen har hun nesten ingen minner om at hun lekte med jenter. Meldte seg aldri på i kampen om bestevenninner og nestbestevenninner, var aldri med på å stenge noen ute, holdt avstand til intriger og styr. Mens barneskolelæreren hadde samtalemøter med jentene i klassen om miljøet i jentegruppa, var Rebecca ute i skolegården sammen med guttene, i den tykkeste boblebuksa oppå den største snøhaugen, hvor leken gikk fort og spillereglene var enkle. Men årene i boblebukse varer ikke evig. Gjennom ungdomsskolen vokste det frem en ny dimensjon mellom Rebecca og guttene. Kroppene deres har vokst fra hverandre, antatt ulike former, og samtidig skjedde det også noe med måten de snakker sammen på. Det er ikke lenger like enkelt for henne å tøyse med dem. Guttene er 25


ikke lenger så rett frem, reale og liketil med henne som før. Kanskje er det lettere for jentene som ikke klovner og fjaser, sier hun, jentene som går gjennom gangene med myke bevegelser og lave stemmer, som sender blikk som guttene ikke skjønner noe av, som får hundrevis av likes på selfiene de legger ut på Instagram med den perfekte, gåtefulle utstrålingen. Det er slike jenter som er langt oppe på skalaen, slike jenter guttene vil ha. Selv er hun lenger ned, ikke et hakk over midten. Derfor ville det nok vært best om jeg gikk for gutter som var midt på skalaen. Men sånn er det ikke. Guttene jeg faller for, er mye kjekkere enn jeg er pen. De er liksom over min standard. Jeg vet at det ikke kommer til å gå. Når hun møter en som får noe til å dirre inni henne, en som vekker ekte følelser, fortsetter hun bare å klovne. Klarer ikke skru om til ekte og viktig. Klarer ikke, tør ikke, vil ikke, kanskje alt. Den som legger følelsene sine på bordet, risikerer å bli såret. Det har skjedd henne før, og hun vil ikke la det skje igjen. Inntil videre går hun for gutter som det er lett å klovne med, lett å gå inntil, lett å kle helt av seg med. Innimellom kan hun frykte at alle de lette tingene som skjer, gjør at hun glemmer hvordan ekte følelser kjennes. Men kanskje blir tredje klasse annerledes. Kanskje finner hun en gutt som vekker det ekte og viktige i henne igjen, en som er verdt risikoen. Det var sånt hun skulle finne ut av denne høsten, sånt hun skulle smake på, teste ut og gruble over de timene av døgnet som ikke skulle gå med til trening og skole. Det skulle være det perfekte nesten-voksen-livet, med akkurat passe nesten-voksen-problemer. Slik var det også. Inntil den natta da alt ble annerledes. Festfiksinga skjer på Snapchat. Her kommer meldingene som forteller hvem som har vors, hvilke antrekk som er aktuelle for kvelden, hvem som er innkjøpsansvarlig, hvilket av utestedene med attenårsgrense som gjelder etter vorset, og ikke minst: Hvem man kan komme til å møte der 26


ute. Rebecca har russebuss og russegjeng og alltid noen å vorse med. Åtte venninner, et par i klassen, et par i parallellklasser, noen fra naboskoler. På vors går det i sprit, drikkeleker og Instagram-bilder. På utestedene er det ofte mindre drikking. Har hun penger, får hun noen til å kjøpe Hulken for seg, favorittdrinken denne høsten, hun aner ikke hva som er i den, men smaken er sursøt, minner kanskje litt om eple, og den virker. Gir henne den yre og fnisete flyten som skal til. Hun beskriver seg som en vandrer, blir ikke stående med én gjeng hele kvelden, går fort lei av å ha de samme samtalene om og om igjen med de samme folkene, da går hun heller videre til neste gruppe, forlater russebussjentene sine og henger litt med en guttegjeng i stedet. Utpå natta spiser hun litt pitabrød eller kanskje en hel kebab, og ennå har jeg ikke fått skikkelig hangover. Er litt myk i kroppen og litt trøtt dagen etter, bare. Noen ganger er hun i nattelivet uten å feste. Som denne fredagen. Hun skal på trening dagen etter, orker ikke gå dit med alkohol i kroppen, og dessuten er hun blakk, må skaffe penger, ikke bruke dem. Jeg kjører, skriver Rebecca på mobiltelefonen, legger meldingen ut på Snap. Det tar ikke lang tid før de begynner å ringe. Mange har lang vei til utestedene, og taxi er dyrt. Det gir muligheter for dem som har lappen og bil. To–tre kvelder hver måned har Rebecca sjåførkvelder. Eller snarere netter. Den første kjøreturen i retning sentrum går rundt klokka åtte om kvelden. Da dunker bilen av høy musikk, passasjerene har vorspielglade stemmer og store planer for alt som skal skje der ute nettopp i kveld. Den siste turen hjemover går rundt fem om morgenen. Da er det ofte færre passasjerer, og Rebecca vil ha det stille i bilen. Rolig musikk, rolig prat, og en ubrytelig avtale om at de som er kvalme må varsle så hun rekker å stoppe og få dem ut av bilen før de spyr. For én kjøretur er det vanlig å betale 100 kroner. Ofte tjener jeg full tank på bilen 27


pluss 500 kroner. 1500 kr på en god natt. I bilen hører hun siste nytt fra alle kanter, lytter til betroelser, trøster en som er trist, tar dem som har drukket for mye, ut på lufting før hun setter dem av ved mamma-og-pappa-huset. Får med seg alt som skjer på alle festene uten å være på en eneste fest. Klokka er rundt tre da den siste telefonen ringer denne fredagsnatta. En gutt langt ut i vennekretsen har vært på privatfest og vil kjøres hjem. Men på veien vil han luftes, stoppe og ta seg en røyk. Rebecca kjenner ham som en god gutt. Da de gikk i samme klasse på ungdomsskolen, var han en stille type, litt sjenert, satt hjemme i kjelleren og spilte data når de andre dro på fest. Det første året på yrkesfaglinjen på videregående var han fremdeles lavmælt og litt fortapt, men så skjedde det noe. Han kom inn i en festegjeng med masse andre yrkesfagsgutter og begynte å drikke, og med alkohol i kroppen blir han annerledes: pratsom, klengete, av og til bråsint. Hun har hørt at han har slåss med noen av de største guttene i idrettsklassen, at han ikke klarer styre temperamentet sitt når han drikker. Det er nok en overdrivelse, har hun tenkt, det går vel ikke an å bli så ulik seg selv. Men den gutten som sier han må luftes den natta, er en helt annen enn den stille og sjenerte gutten fra ungdomsskolen. De sitter på en benk ved lekeplassen i parken. Ennå lukter det sommer. Det er mer sommermørkt enn bekmørkt, likevel er det mulig å skimte stjerner på himmelen langt der oppe. Ikke mange meter unna går folk forbi på vei hjem fra byen, men mellom dem og gatene er det noen trær og busker. Det er ingen som ser hva som skjer da han snur seg og lener seg over henne. Først er det litt morsomt, nesten som lekeslåssing. Han tar kvelertak på henne, det er løst og bare på kødd. Men så strammer han grepet. Overraskelse er det første hun husker, hva i all verden er det som skjer? Hun husker at hun blir lagt i bakken. Tyngden av kroppen hans da han setter seg oppå henne. Hendene hans som 28


griper rundt begge håndleddene hennes og holder armene hennes låst til bakken. Ved ansiktet hennes lukter det fuktig gress. Han presser ansiktet sitt mot hennes og vil kline. Slipper en av armene hennes og begynner å dra buksa hennes nedover. Nå blir jeg voldtatt, tenker hun. Neste tanke: Det skal ikke skje. Etterpå vet hun ikke hvor lenge hun kjempet imot, hvor lenge han holdt armene hennes og forsøkte å presse seg inn i henne. Men hun vet at hun brukte beina. Timene på tredemølla har gjort henne sterk i lår og legger, denne natta er beina forsvarsspillerne hennes. Hun sparker og sparker og sparker og sparker. Sparker for livet, for å beholde verdigheten, for å vekke ham fra den transen som det virker som han er i. Skriker hun høyt nok, kan det være at noen hører henne, tenker hun. Men hun skriker ikke. Han er jo en slags kompis, og dette er jo en misforståelse, snart må han jo skjønne at han må stoppe. Hun bør kunne klare å snakke ham til fornuft. Mellom tvangen og sparkene, mellom de øredøvende bølgende av redsel prøver hun på det. Jeg sa stopp, du må stoppe. Nei, nei. Jeg vil ikke være med på det her. Drit i. Langt nede i underbevisstheten ligger kanskje noe annet som hindrer henne i å skrike. En følelse av at det som skjer denne natta, er uendelig skamfullt, en impuls som sier at ingen må få vite om det. Da han endelig gir seg, da hun endelig får ham inn i bilen igjen, da hun setter ham av utenfor huset der han bor, er klokka rundt fem. De få hun forteller om hendelsen i ukene etterpå, stiller det samme spørsmålet: Hvordan ble det til at du kjørte ham hjem etter det han gjorde mot deg? Hun svarer lavmælt, litt oppgitt. Jeg vet ikke. Jeg turte ikke annet.

Profile for Cappelen Damm AS

Klassen av Marte Spurkland  

Denne boken følger et knippe elever gjennom siste skoleår på videregående. Sju ungdommer mellom barndom og voksenliv, mellom påtatt trygghet...

Klassen av Marte Spurkland  

Denne boken følger et knippe elever gjennom siste skoleår på videregående. Sju ungdommer mellom barndom og voksenliv, mellom påtatt trygghet...