Page 1


DE SØVNLØSE


Kim Leine

DE SØVNLØSE ROMAN


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52755-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,7/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Carina våkner ikke. For hun har ikke sovet. Jeg er allerede død, tenker hun. Død, men våken. Enda en natt under søvnløshetens tunge dyne, martret av nattesolen. Har jeg smerter i dag? Eller er det bare den sedvanlige hodepinen? Hun kjenner etter hvor smertedjevelen har gjemt seg; den pleier å krype i ly i knoklene i hoften hvor den ligger på lur, for så å bykse fram som en falsk alarm om å skulle på do. Hun etterforsker kroppens forskjellige nisjer og avkroker. Men hun kan ikke finne den. Den har endelig slumret inn, tenker hun. Men jeg er våken. Carinas dilemma er at hun ikke kan ligge på høyre side, for da skjærer lyset fra vinduet som kniver, selv om hun har dekket det til med svarte søppelsekker. Men det er alltid en eller annen defekt i plasten, og lansene av lys som spriker inn gjennom hullene er desto mer pinefulle. Og venstre side kan hun heller ikke ligge på, for da vender hun mot Ejnar og de varme dunstene hans. 5


Derfor ligger hun allikevel på høyre side, med ryggen mot Ejnar, og kniper øynene sammen. Dette morgenlyset mellom den lyse natten og den blendende dagen, det er noe perverst med det. Det er som en storm, en storm av lys, en solstorm, som hamrer mot vinduene og vil blåse dem på vidt gap og gripe tak i henne og virvle henne rundt. Hun har denne tvangstanken, og siden hun er sykepleier med en viss erfaring innen psykiatrien, er hun fullt ut i stand til å identifisere den som en tvangstanke, at det er lyset som har gjort henne syk. Det er ikke normalt. Og Gud skilte natten fra dagen. Er det ikke slik det står skrevet? Men ikke i dette gudløse landet. Solen skinner fra mai til september og holder henne våken. Det holder alle andre våkne òg. Men de – og her tillater hun seg å tenke: de innfødte – har tilsynelatende ikke noe imot det. Jævla hedninger, tenker hun og rettferdiggjør seg: Når man er syk, kan man tillate seg den slags tanker. Når man er syk, får man lov til å være litt ond. Senere, når mannen hennes har gått på jobb, vil hun stå opp og tette hullene. Så vil hun sove. Når det er dagslys både dag og natt, kan det være det samme når man sover. Hvis bare man kunne sove. En gang vil søvnen komme for alvor, som en stor, langsom bølge, den vil skylle inn over henne, løfte henne opp og gjemme henne i dypet. Hun lengter etter den, og hun frykter den. Ikke ennå, tenker hun. Ikke i dag. I dag skal jeg bare sove et par timer. Hun kjenner at madrassen rister. Så sier Ejnar: Skatt? Han legger en hånd på skulderen hennes. Er du våken? Hm. 6


Hvordan går det med deg? Hun drar dynen opp over hodet og svarer ikke. Han sukker. Sitter litt med beina ut over kanten av senga og ser på den Z-formede skikkelsen under dynen. Jeg ringer senere, sier han. Så står han opp. Klokka er et par minutter over seks om morgenen den 1. juli. En onsdag. Ejnar Hammeken står opp i det mørklagte soverommet og dveler litt ved drømmen. En drøm om hester. Han tar disse hestene med seg ut på kjøkkenet, ser dem i glassruten når han kikker ut av vinduet. Ville hester som løp over fjellet med flagrende man og uskodde hover. Det var ingen mennesker i drømmen, bare denne hesteflokken som bølget gjennom et nordisk landskap, og en veldig blå himmel spent ut over den store heden der de løp. Det må ha vært Island. Han har vært der flere ganger de siste par årene, har kikket på landet gjennom sightseeingbussens tonede ruter, og ved siden av ham satt Carina, hendene deres knyttet sammen i et favntak, mens hun hadde permisjon fra sykehuset. Det er lenge siden hun har holdt meg i hånden på den måten, tenker han. Hun trenger meg ikke lenger. Hun har gitt slipp. Frihet. Det var det drømmen handlet om. Hans egen tvilsomme frihet, kanskje. Og på en måte handlet den også om døden. Alt handler vel om døden, når alt kommer til alt. Døden er alle tings premiss. Bøkene vi leser, filmene vi ser, drømmene som hjemsøker oss. Noe han hørte i radioen forleden dag. En filosof eller en prest som reflekterte over den nye virkeligheten nede i Europa. Han skal på jobb klokka syv. Bare ti minutters gange 7


hjemmefra. Det gnager allerede i magen av engstelse. Hva har dagen i beredskap til ham? Han døyver nervene med en kopp pulverkaffe og en sigarett, sitter ved vinduet på kjøkkenet og kikker gjennom det støvete glasset ned over byen og havnen. Fjorden er blikkstille, fjellene på den andre siden står glassklare i vannet og skaper et svimmelhetsperspektiv. Speilbildet, som selve fjellene, er kledd i morgensol, de står der, akkurat som de stod der på hans forfedres tid, på hedningenes tid, selv i en førhedensk tid, den gangen det ikke var en levende sjel her og landet bare fantes som en utlengsel i hodet til en reiselysten kanadisk inuit. Men fjellene var der. Fjellene var der, og ingen så på dem. Menneskenes tidsregning ved siden av fjellenes; her er det en uoverensstemmelse som nesten er komisk. Tankene hans går til rommet, til universet, noe han så en film om på nettet for noen dager siden, om de kapslene som ble sendt av gårde den gangen, i forrige århundre, før han ble født, filmsnutter og musikk og Einsteins formel, som sikkert aldri kommer til å bli mottatt med annet enn likegyldighet og taushet, ikke engang det. Kan tomheten være taus og likegyldig? Hvis det er noen der ute, kommer de sikkert til å le av det de finner når de åpner kapselen. Menneskets selvovervurdering. Han føler det som en god ting, denne fjellenes opphøyde uforanderlighet som rammer inn en parentes av menneskelig uro og jag og forsøk på å kommunisere med en likegyldig evighet. Han hører Carina snu seg inne i senga. Døren står på gløtt, og han ser en bevegelse inne i mørket. Er du våken, skatt? … 8


Carina? Nei, hun sover. Eller hun later som hun sover, forpuppet under dynen i det mørke soverommet. Hun har blitt så fremmed. Sykdommen, og ikke minst behandlingen, har berøvet henne alle kvinnelige kjennetegn. Hun ligner en eller annen mannlig skuespiller han nylig så, med det glatte hodet og de runde, rødrandede øynene. Hun er på vei i sin egen tidskapsel, ut i rommet. Hvor lenge? tenker han, men svelger tanken før den rekker å utvikle seg. Nei. Man må selvfølgelig håpe. Håpet er det viktigste, har presten sagt til ham. Man må aldri gi slipp på håpet. Men hvorfor ikke egentlig? En rød jeep kryper opp den bratte veien på denne siden av brua. Så svinger den til høyre, i retning hotellet, men stanser ved fotballplassen. Henning Kuitse, hotelleieren. Hva driver han med så tidlig om morgenen? Sniker seg hjem fra en eller annen fremmed dyne, antagelig. Ejnar misunner ham denne friheten, og han forakter ham av samme grunn. Han slår på fjernsynet som er skrudd fast til veggen over spisebordet, ser nyheter med lyden av. Verden i sin helhet er oppe hele døgnet, den nekter å gå til ro, er i en konstant tilstand av oppløsning og gjenskapelse. En eller annen rasert by i Sentral-Europa, støv og røyk, folk som krøker seg sammen, roper stumt, noen løper, noen blir liggende. Enda en bombe. En mann med blodet rennende ned i ansiktet som et elvedelta, snakker til kameraet, han flirer vanvittig, øynene hans lyser, pupillene omgitt av hvitt til alle kanter. Skal tro hva han sier. Ejnar trykker ikke på translate. Han holder mannens vanvittige ordflom på avstand. Han er redd for det systemet av logikk som sikkert gjemmer seg et sted 9


i vanviddet. Han er på denne siden ennå, her hvor det hersker fred og fornuft, og han har tenkt å bli her så lenge som mulig. Demonstranter, plakater med hatefulle slagord, en mølje av rasende ansikter, knyttnever som bokser i lufta, dukken av en statsleder som henges og brennes, trampes på, jubelrop. Programledernes direkte og samtidig uttrykksløse blikk, deres morske jovialitet. De blar i papirene, de ser på hverandre med blanke smil. Redde. De er redde, tenker Ejnar. Statslederne som kommer hverandre i møte og trykker hverandre i neven etter enda en fåfengt forhandling som, ifølge underteksten nederst på skjermen, framstilles som et skritt i riktig retning. Er det fortsatt noen som tror på disse løgnene? Flere bilder svømmer over skjermen, byer, landskaper, folk, stort og smått hulter til bulter, samtidig med teksten som raser av gårde fra høyre mot venstre under bildene, en moderne stumfilm der alt skjer snublende, stakkato og altfor fort. Vi er nærmere en storkrig nå enn vi har vært på åtti år, sier en kommentator ifølge underteksten. Storkrigen er allerede en realitet, sier en annen. Kommer Grønland til å erklære selvstendighet? heter et innslag, og det kvepper i Ejnar. Dette er en internasjonal nyhetskanal. Den politiske situasjonen i Europa har etterlatt Danmarks gamle protektorat i et tomrom, står det. Hvis de mener alvor med alt det snakket om selvstendighet, er det nå de skal gjøre noe med det. Det er deres store sjanse. Bilder fra det grønlandske parlamentet i Nuuk, så vakkert og fredfylt og fjernt fra krigen, med fjorden og fjellene i bakgrunnen. Han kjenner igjen flere av ansiktene. De grønlandske politikerne holder foreløpig kortene tett til brystet, står det. Men 10


Ejnar, som kjenner et par av dem personlig, kan se på dem at de ikke har peiling på hva de skal si eller gjøre. Så klippes det tilbake til scener fra krigen. Paris brenner, står det. London raseres. Befolkningene strømmer ut av byene, ut på landsbygda. Bare la det bli krig, sier Ejnar Hammeken til seg selv. La folk massakrere hverandre, hvis det er det de vil. Det er historiens gang. Fjellene kommer til å bli stående. En hvilken som helst nåtid i menneskehetens historie finnes der ute et sted; nåtiden beveger seg vekk fra jorda med lysets hastighet, fragmentert i millioner av frosne øyeblikk, første gang jeg ligger med Carina, Hans Egede som kommer til Godthåb, lansen som skjærer en flenge i Jesu bryst og sprer en vifte av blod over ribbeina hans, og samtidig flyr et potpurri av historiske høydepunkter av gårde i en metallkapsel med en mye lavere hastighet, Martin Luther Kings taler, The Beatles’ musikk, en liten kakebit som menneskene har lagt på tallerkenen som presentasjon for kosmos: Vær så god. Her er vi. Slik er vi. Vi er gode. Ejnar Hammeken stumper sigaretten, slurper i seg resten av kaffen, slår av fjernsynet og reiser seg fra bordet. Han stikker hodet inn døren til soverommet. Jeg drar nå. Intet svar. Ha en god dag, skatt. Hun ligger på siden, omfavner dynen som om den var en gjenfunnet elsker. Det runde, hårløse hodet hviler i putens fordypning, glatt som et egg. Hadde hun hatt hår på hodet, ville han ha lagt en hånd på skulderen hennes, kysset henne på kinnet, vendt henne mot 11


seg og insistert på å få sagt ordentlig farvel. Men denne fremmede flintskallede kvinnen tør han ikke vekke. Vi sees i ettermiddag. På vei vekk, tenker han. Ut mellom stjernene. Han lister seg ut i gangen og smetter skoene på. Så er han ute. Med tungt hjerte går han ned bakken til elven. Men morgenluften er frisk, den dufter av smøreolje fra havnen, og av tang fra fjæra, og det er et element av is i lufta og den mentale friskheten som isen bærer med seg, og humøret lysner for hvert skritt og angsten driver vekk. Han hører motordur og ser en truck kjøre nede på Strandvejen med en motorbåt løftet høyt oppe på lastegaffelen. Absalon. Tidlig ute som vanlig. En mann som elsker arbeidet sitt, og er i gang før faen får på seg sko, som danskene sier. Ejnar misunner ham denne enkle jobben med å kjøre truck. Transportere paller med varer til og fra skipene og butikken, sette båter på sjøen, buksere biler med utbrente batterier, gjøre folk tjenester. Det enkle livet. Rene paradiset, tenker Ejnar. Nede ved butikken møter han trucken. Det ser nifst ut med den store, dyre båten løftet høyt opp av den lille doningen. En 150 hesters Mercury strutter muskuløs på hekken. Bensindunker, årer, bøyer og geværer, alt mulig utstyr nede i bunnen av båten. Tenk hvis han mistet den i havnen, og den gikk til bunns. For en katastrofe! tenker han og humrer for seg selv. Han kikker opp mot styrhuset og løfter hånden til hilsen. Absalon hilser tilbake, sneip i munnviken, skjeggstubbflir, skjeve plirende øyne. Han humper opp og ned i setet. Kumoorn! mimer de til hverandre. Så er Absalon forbi, på vei ned den bratte bakken 12


til havnen. Ejnar går opp veien til rådhuset. På toppen stanser en bil, sykehusets ambulanse. Hopp inn! sier Gedion ut av vinduet. Han setter seg i passasjersetet. De kjører de hundre meterne ned til sykehuset. Rolig natt? spør Ejnar. Middels, sier Gedion. Litt bråk her og der. En ulykke oppe på Præstefjeldet. En turist. De rykket ut med Bell-en for å hente henne. Henne? Ramlet ned et juv, sier Gedion. Men klarte seg. En tysk kvinne. Legen sa hun hadde brukket begge anklene. Slapp heldig fra det. Søt jente, ganske ung. Hun ligger på et av rommene nå. Jøss, sier Ejnar. Det var da veldig. Ja, litt moro var det jo, sier Gedion og ler. Jeg bar henne ned til helikopteret i armene mine. Lette som en fjær disse jentene. Helt utrolig. Men så myke de er likevel! Jeg kjenner kroppen hennes mellom hendene ennå. Hun luktet svette. Gedion gløtter mot Ejnar. Er det det du kaller en rolig natt? Jeg sa middels, sier Gedion. Middels er når det ikke er noen som dauer. Jeg ville vel kalle det litt mer enn middels. Men vet du hva som er det morsomste? Ejnar kikker over på ham. Det morsomste er at de sier hun har blitt kjæreste med distriktslegen. Hun tyske? sier Ejnar. Michelle et eller annet. Lys lita snelle. Søt. Ha-ha! ler Ejnar. Med Bjerregaard. Den gamlingen? Den gifte gamlingen, ja. 13


Og kona da. Rikke. Vet hun om det? Alle vet alt i denne byen, sier Gedion. Nei, nå skal jeg hjem og sove, så får dere klare dere så godt dere kan uten meg. Han slenger nøkkelknippet til Ejnar og rekker ham tjenestetelefonen. De går inn på sykehuset sammen og slår følge til garderoben hvor Gedion tar av seg uniformen, og Ejnar tar på seg sin, det vil si en neongrønn refleksvest. De står ved siden av hverandre og grer håret foran speilet. See you, kammak, god vakt. God natt, kammak, sier Ejnar. Vi sees i ettermiddag. Du avløser meg vel klokka tre? Ja, klart det. Han går til sekretariatet og setter seg og drikker en kopp kaffe, småprater med Henriette, den ene tolken, og kikker på folk som går forbi ute på gangen. Jeg hører det har vært litt styr i natt, sier han. Ja, en klatreulykke igjen. En ung kvinne. De hentet henne med Bell-en. Brudd i anklene, kanskje også ribbbein og et håndledd. Såpass, sier Ejnar. Har de operert? Nei, hun skal visst bare gipses. Men inntil videre ligger hun med beina i været og venter på at hevelsen skal forta seg. Bjerregaard liker seg vel nå. Henriette kniser. Ja, tenk på det, kona på avdelingen, og dama i sykesenga. Det blir morsomt når de skal gå runden. Synd de ikke trenger tolk. Jeg ville gjerne ha vært flue på veggen. Det ser ut til å bli en interessant dag, sier Ejnar. En ung sykepleier kommer feiende inn med en mappe med papirer. Hun får øye på Ejnar. 14

Profile for Cappelen Damm AS

Kim Leine De søvnløse  

Ny, storslått roman fra vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris! Året er 2025 i, Tasiilaq i Grønland. Det er sommer, og solen går aldri ned...

Kim Leine De søvnløse  

Ny, storslått roman fra vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris! Året er 2025 i, Tasiilaq i Grønland. Det er sommer, og solen går aldri ned...