Khans skatt av Clive Cussler

Clive Cussler

Khans skatt

© CAPPELEN DAMM AS 2010 © 2006 by Sandecker, RLLLP. Innehaver av verkets rettigheter internasjonalt ISBN 978-82-02-32118-5 1. utgave, 1. opplag 2010 Denne boken ble først utgitt i 2009 på norsk av Cappelen Damm AS. Published by agreement with Peter Lampack Agency, Inc 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA. Oversettelse: Thor Dag Halvorsen Omslagsdesign: Erling Askhov / Johanna Blom Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Norhaven A/S, Danmark, 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

10. AUGUST 1281 E.KR. HAKATABUKTEN, JAPAN Arik Temur myste ut i mørket og la hodet på skrå mot rekka. Lyden av årer som ble stukket ned i vannet, ble stadig høyere. Da lyden bare var et par fot unna, trakk han seg inn i skyggen igjen og senket hodet. Denne gangen skulle angriperne få en varm mottakelse, tenkte han med grim forventning. Åreplaskingen forstummet, men et lite dunk i treverket fortalte ham at en liten båt hadde lagt seg inn til akterspeilet på den større båten. Midnattsmånen var en tynn sigd, men den krystallklare himmelen forsterket stjerneskinnet og badet skipet i et bomullsaktig skjær. Temur knelte lydløst mens han så hvordan en mørk skikkelse klatret over akterrekka, fulgt av en til, og enda en, helt til et titall menn sto på dekk. Angriperne var kledd i silkeplagg under tunikaer og brynjer av flere lag med skinn som raslet da de beveget seg. Men det var først og fremst de glinsende, barberbladkvasse katanaene, de eneggede duellsverdene, som fanget hans oppmerksomhet da de samlet seg.

Fellen var lagt og lokkematen slukt. Den mongolske orlogskapteinen nikket til en gutt ved siden av seg. Gutten begynte straks å ringe med en tung bronsebjelle han 5

holdt i armene. Den metalliske klangen flerret den stille natteluften. Angriperne stivnet til, overrumplet av den plutselige alarmen. Så sprang en skjult flokk på tretti soldater lydløst frem fra skyggene. Bevæpnet med spyd med jernspisser gjøv de løs på angriperne og stakk dem med våpnene sine i dødelig raseri. Halvparten av de som hadde bordet skipet, ble drept momentant, spiddet av mange spydspisser som boret seg gjennom brynjene deres. De gjenværende angriperne veivet med sverdene og forsøkte å holde stand, men de ble raskt overmannet av de overtallige forsvarerne. I løpet av noen sekunder lå alle angriperne døde eller døende på skipsdekket. Det vil si alle, unntatt én enslig, stående dervisj.

Han var kledd i en brodert silkekappe med posete bukser stappet ned i støvler av bjørneskinn, og var tydeligvis ingen bondesoldat. Med knusende hurtighet og nøyaktighet overrasket han de angripende forsvarerne ved å snu seg og løpe rett mot dem. Han slo flere stikkende spyd til side med raske sveip med sverdet. I løpet av et øyeblikk hadde han trengt en gruppe på tre forsvarere opp i et hjørne, og sendte raskt alle tre i dørken med sverdet. Han kunnet nesten hogge en mann i to med ett enkelt sveip med sverdet.

Temur så hvordan denne virvelvinden desimerte soldatene hans. Han spratt opp, trakk sitt eget sverd og bykste forover. Sverdmannen så Temur angripe og parerte dyktig et spydstøt, før han virvlet rundt og stakk sitt blodige sverd i retning av den angripende krigeren. Den mongolske orlogskapteinen hadde drept over tjue menn i løpet av sitt liv, og steppet rolig til side for det svingende sverdet.

Sverdspissen suste forbi brystet på ham, bare noen millimeter fra huden. Mens motstanderens sverd passerte, 6

løftet Temur sitt eget blad og støtte spissen på det først inn i siden på sin motstander. Angriperen stivnet til da bladet skar gjennom ribbena og delte hjertet hans i to.

Han bøyde seg svakt mot mongolen mens pupillene forsvant bak øyelokkene og angriperen falt død over ende.

Forsvarerne satte i et jubelrop som ga gjenlyd over hele havnen, og lot resten av den samlede mongolske invasjonsflåten få vite at nattens geriljaangrep var slått ned.

«Dere kjempet tappert,» roste Temur sine soldater, flesteparten av dem kinesere, som sto omkring ham.

«Sleng likene av japanerne i sjøen og vask blodet deres vekk fra dekkene. Så kan vi legge oss i stolthet og sove godt i natt.» Mens soldatene jublet igjen, knelte Temur ved siden av samuraien og lirket det blodbestenkte sverdet ut av den døde mannens hender. I det svake skjæret fra skipslanternene studerte han nøye det japanske våpenet. Han beundret det fine håndverket og den barberbladkvasse eggen, før han stakk det i sin egen slire med et tilfreds nikk.

Mens de døde ble lempet uhøytidelig over skipssiden, kom en alvorlig skipskaptein, en koreaner ved navn Yon, bort til Temur.

«Et fint slag,» sa Yon uten empati, «men hvor mange flere angrep på skipet mitt må jeg tåle?»

«Landoffensiven vil gjennomføres med fornyet styrke så snart sørflanken av Yangtse-flåten ankommer. Fienden vil snart være knust, og dermed vil disse raidene opphøre.

Kanskje vår felle i kveld vil ha en avskrekkende effekt.»

Yon gryntet skeptisk. «Mitt skip og mannskap skulle ha vært tilbake i Pusan nå. Invasjonen er i ferd med å bli en gedigen fiasko.»

«Jeg er enig i at ankomsten til de to flåtene burde ha 7

vært bedre koordinert, men det er ingen tvil om hva det endelige utfallet vil bli. Seieren skal bli vår,» svarte Temur prøvende.

Mens kapteinen forlot ham hoderystende, bannet Temur for seg selv. Å være avhengig av et koreansk skip med koreansk mannskap og en hær av kinesiske fotsoldater var som å kjempe med bakbundne hender. Hadde man ilandsatt en mongolsk kavaleridivisjon i stedet, ville øynasjonen ha vært inntatt i løpet av en uke.

Men ønsketenkning førte ingen steder hen, og han tenkte misunnelig over sannheten i kapteinens ord. Invasjonen hadde faktisk startet på vaklende føtter, og dersom han hadde vært overtroisk, kunne han til og med ha trodd at det hvilte en forbannelse over dem. Da Khubilai, den kinesiske keiser og øverste khan i Det mongolske imperiet, hadde krevd en skatt fra Japan, men ikke fått det, var det bare naturlig å sende en invasjonsflåte for å slå ned ulydigheten. Men invasjonsflåten som ble sendt i 1274, var altfor liten. Før de rakk å sikre et brohode, ble den mongolske flåten rammet av et forrykende uvær som reduserte tallet på krigsskip ute til havs.

Nå, sju år senere, hadde de ikke tenkt å begå den samme feilen en gang til. Khubilai-Khan hadde samlet en massiv invasjonsstyrke og kombinerte elementer fra den koreanske østlige flåte med hovedstridsgruppene fra Kina, Yangtses sørlige flåte. Over hundre og femti tusen kinesiske og mongolske soldater skulle samle seg på den sørlige japanske øya Kyushu for å overmanne bølingen av krigsherrer som forsvarte landet. Men invasjonshæren var fremdeles ikke konsolidert. Flåten som hadde lagt ut fra Korea, hadde ankommet først. Sultne på ære hadde de forsøkt å landsette styrker nord for Hakatabukten, 8

men de var raskt blitt nedkjempet. I møte med et aggressivt japansk forsvar var de blitt tvunget til å trekke seg tilbake og vente på at den andre flåten skulle komme.

Med økende tillit hadde de japanske krigerne begynt å flytte kamparenaen til den mongolske flåten. Dristige angrepsenheter i små båter snek seg inn i havnen om natten og overfalt de mongolske skipene som lå for anker.

De grusomme funnene av halshogde kropper fortalte om stadige angrep av samuraikrigere som tok hodene til sine nedslaktede ofre med seg tilbake som krigstrofeer. Etter flere geriljaangrep begynte etter hvert invasjonsflåten å binde skipene sine sammen for å beskytte seg. Temurs felle, som besto i å ankre opp skipet sitt alene i utkanten av bukten, hadde fungert som forventet og lokket en japansk bordingsenhet i døden.

Selv om de sene natteangrepene hadde liten strategisk betydning, la de en demper på den synkende moralen til invasjonsstyrkene. Soldatene var fremdeles stasjonert om bord på de fullstappede koreanske skipene, nesten tre måneder etter at de hadde forlatt Pusan. Det skortet på provianten, skipene var begynt å råtne, og det brøt ut stadig flere tilfeller av dysenteri i flåten. Men Temur visste at situasjonen ville snus helt på hodet når Yangtses sørlige flåte ankom. Så snart de var landsatt, ville de erfarne og disiplinerte styrkene fra Kina enkelt kunne nedkjempe de løst organiserte samuraikrigerne. Om de nå bare kunne dukke opp.

Neste morgen opprant med sol og klar himmel. En frisk bris sto inn over land fra sør. På akterstavnen av sitt mugun-støtteskip speidet kaptein Yon ut over skipene som lå tett i tett i Hakatabukten. Den koreanske flåten var i seg selv et imponerende syn. Nesten ni hundre farkoster 9

i forskjellige størrelser og former strakte seg over bukten. De fleste var brede og robuste djunker, noen så små som tjue fot, andre, som Yons egen, på nesten åtti. Nesten alle var bygd med tanke på denne invasjonen. Men Østflåten, som den var kjent som, var langt mindre enn styrkene som var i vente.

Klokken halv fire om ettermiddagen kom det er varsel fra en speider, og snart gjenlød hele havnen av lyden av opprømte rop og tordnende trommer. Ute til havs kom de første prikkene av den sørlige invasjonsflåten til syne i horisonten, i sakte fart mot den japanske kysten. Etter hvert som timene gikk, ble prikkene stadig flere, helt til havet så ut til å være en masse av mørke treskip med blodrøde seil. Over tre tusen skip med ett hundre tusen soldater kom til syne i Koreastredet og dannet en invasjonsflåte man ikke ville se maken til igjen før under invasjonen av Normandie nesten sju hundre år senere.

Krigsflåtens røde silkeseil blafret over horisonten som et purpurrødt stormkast. Hele natten og til langt ut på neste dag nærmet skvadron etter skvadron av kinesiske djunker seg kysten. De samlet seg i og rundt Hakatabukten mens de militære lederne planla landgangen. Signalflaggene hang høyt på flaggskipet, der mongolske og kinesiske generaler planla en fornyet invasjon.

Bak forsvarsmurene beskuet skrekkslagne japanerne den massive flåten. De overveldende oddsene så ut til å styrke besluttsomheten hos enkelte av forsvarssoldatene.

Andre så bare på med frykt i blikket og ba desperat til gudene om å komme dem til unnsetning fra himmelen.

Selv de mest fryktløse samuraier innså at det var små sjanser for at de ville overleve angrepet.

Men 150 mil lenger sør var en annen styrke i bevegelse, 10

en som til og med var enda mektigere enn Kublai Khans invasjonsstyrke. Et sydende oppkok av vind og sjø og regn var i ferd med å oppstå og smelte sammen til en skremmende energimasse. Som de fleste andre tyfoner hadde uværet dannet seg i de varme farvannene i den vestlige delen av Stillehavet, i nærheten av Filippinene. Et isolert tordenvær hadde vært selve utløseren. Det hadde forstyrret den omliggende høytrykksfronten ved å få varm og kald luft til å møtes. Etter hvert som varm luft ble sugd opp fra havoverflaten, vokste de hissige vindene gradvis i styrke, og snart var stormen et faktum. Den beveget seg ubønnhørlig over havet mens den fortsatte å vokse i styrke og utvikle en altødeleggende vind. Kastene over havoverflaten raste fortere og fortere helt til de passerte 250 kilometer i timen. «Supertyfonen», som de kalles nå for tiden, satte kursen nesten rett nordover før den på forunderlig vis skiftet retning mot nordøst. Nå lå Japans sørligste øyer og den mongolske flåten rett i dens vei.

Rett utenfor Kyushu hadde den samlede invasjonsstyrken kun erobring i tankene. Uvitende om uværet som nærmet seg, samlet den felles flåten seg til en koordinert invasjon.

«Vi har fått ordre om å slutte oss til utplasseringene i sør,» rapporterte kaptein Yon til Temur etter at de hadde utvekslet flaggsignaler innenfor hans skvadron. «Midlertidige bakkestyrker er landsatt og har sikret havnen, slik at soldatene kan gå i land. Vi skal følge deler av Yangtseflåten ut av Hakatabukten og gjøre oss klar til å landsette våre soldater som forsterkninger.»

«Det skal være meg en lettelse å få soldatene mine på tørr grunn igjen,» svarte Temur. Som alle mongoler var Temur en landkriger som var vant til å slåss til hest. Å 11

angripe fra sjøen var relativt nytt for mongolene, og noe keiserne først hadde tydd til de seneste årene som et nødvendig grep for å kunne underlegge seg Korea og SørKina.

«Du vil raskt nok få anledning til å kjenne fast grunn under føttene og komme deg ut i kamp,» svarte Yon mens han holdt oppsyn med lettingen av skipets steinanker.

På vei ut av Hakatabukten, i kjølvannet av den store flåten, myste Yon urolig mot den stadig mørkere himmelen i horisonten. En enslig sky så ut til å vokse seg stadig større, helt til den dekket hele himmelen. Da mørket falt på, begynte vinden og havet å syde, og regnet smalt hardt mot skipsskroget. Mange av de koreanske kapteinene kjente igjen tegnene på kommende uvær og seilte skipene sine lenger ut fra land. De kinesiske sjømennene, som ikke var så erfarne i åpent farvann, var dumme nok til å holde sine posisjoner nær landgangsstedet.

Temur fikk ikke sove i sin gyngende køye, og gikk opp på dekk. Der fant han åtte av sine menn stå krumbøyde og sjøsyke over rekka. Den beksvarte natten ble brutt av flere titalls små lys som danset over bølgene, små lanterner som markerte de andre fartøyene i flåten. Mange av skipene var fremdeles bundet fast til hverandre, og Temur så hvordan klynger av lanterner med levende lys hevet og senket seg i takt på de duvende bølgene.

«Det blir umulig å ilandsette soldatene dine,» ropte Yon til Temur over de ulende vindene. «Vinden blir stadig sterkere. Vi må seile lenger ut for ikke å bli knust mot steinene.»

Temur gjorde ikke noe forsøk på å protestere, og nikket bare. Selv om det ikke var noe han heller ville enn å få soldatene sine og seg selv av skipet, visste han at et12

hvert forsøk på å gjøre det nå ville være dumdristig. Yon hadde rett. Samme hvor trøstesløst det lød, var det ikke annet å gjøre enn å ri stormen av.

Yon ga ordre om å heise luggerseilet på formasten og manøvrerte skipsbaugen mot vest. Den robuste båten hev kraftig på seg i de stadig større bølgene og begynte å stampe ut fra kysten.

Forvirringen rådet i resten av flåten. Flere av de kinesiske skipene forsøkte å sette soldater på land i malstrømmen, selv om de fleste ble liggende for anker et kort stykke unna. Noen spredte farkoster, for det meste fra den østlige flåten, fulgte Yons eksempel og begynte å reposisjonere seg utenfor kysten. Få så ut til å tro at en ny tyfon kunne slå til og skade flåten slik som i 1274.

Men de tvilende skulle snart vise seg å begå en skjebnesvanger tabbe.

Supertyfonen vokste i styrke og rullet stadig nærmere med en heksegryte av vind og regn. Like etter grålysningen ble himmelen svart, og stormen spilte opp med alle sine krefter. Enorme regnskyll blåste horisontalt, mens vannperlene skjøt som kuler med nok kraft til å flerre seilene på den gyngende flåten. Bølger slo mot land med tordendrønn som kunne høres på flere kilometers avstand. Med hylende vinder som overgikk en orkan av kategori 4, feide tyfonen endelig inn over Kyushu.

På land var de japanske forsvarerne rammet av en tre meter høy flodbølge som stupte inn over kysten og oversvømte hjem, landsbyer og forsvarsverk. Flere hundre mennesker druknet. Voldsomme vinder rev urgamle trær opp med roten og sendte løst vrakgods gjennom luften som luftmissiler. En vedvarende syndflod av regn dumpet tretti centimeter vann over fastlandet i løpet av en 13

time, oversvømte daler og pepret elver med dødelig trommeild. Flommer og leirras drepte utallige mennesker og begravde hele byer og landsbyer i løpet av sekunder.

Men malstrømmen på land bleknet i forhold til raseriet den mongolske flåten til havs fikk føle. I tillegg til de eksplosive vindene og det piskende regnet kom kjempebølger veltende mot dem, blåst opp til kolosser av stormens vrede. Rullende fjell av vann feide inn over invasjonsflåten. Mange skip kantret, mens andre ble mast i stykker. Skip som lå for anker tett ved land, ble raskt feid inn mot grunnene, der de ble knust til pinneved. Tømmerstokker knakk og bjelker ble splintret av de brytende bølgene som fikk flere titalls skip til simpelthen å gå i oppløsning i det frådende havet. I Hakatabukten fikk skip som fremdeles lå fortøyd til hverandre, en nådeløs medfart. Når ett skip sank, trakk det de andre skipene med seg til bunns i en dominoeffekt. Fanget inne i de raskt synkende skipene led mannskap og soldater en rask død.

De som kastet seg ut i det frådende havet, druknet kort tid senere, ettersom bare et fåtall kunne svømme.

Om bord på den koreanske mugunen klamret Temur og mennene hans seg desperat til skipet, som ble slengt hit og dit som en kork i en vaskemaskin. Yon loste skipet dyktig gjennom stormens tenner og kjempet for å møte bølgene med baugen. Flere ganger krenget skipet så kraftig at Temur var sikker på at det skulle kantre. Men Yon sto tappert ved roret mens skipet rettet seg opp igjen, og fortsatte kampen mot elementene med et besluttsomt glis. Det var ikke før en monsterbølge på tolv meter plutselig dukket opp i halvmørket at den ramsalte kapteinen bleknet.

Den enorme vannveggen veltet ned over dem med 14

et øredøvende brak. Den tårnende bølgen feide som et skred over skipet og begravde det i en fråde av sjø og skum. I flere sekunder forsvant det koreanske skipet fullstendig under den rasende sjøen. Mennene under dekk kjente suget i magen da båten stupte ned i bølgedalen, og hørte hvordan lyden av den ulende vinden forsvant da alt ble svart. Ifølge alle solemerker burde skipet ha blitt brutt i stykker av den knusende bølgen. Men det robuste, lille skipet holdt stand. Da kjempebølgen rullet forbi, steg skipet opp igjen som et spøkelse fra dypet og gjenvant sin posisjon på det opprørte havet.

Da bølgen veltet over skipet, ble Temur skyllet bortover dekket og greide så vidt å klamre seg til et stigetrinn mens skipet forsvant under vann. Han gispet etter luft da skipet brøt vannflaten igjen, og registrerte til sin fortvilelse at mastene var revet av. Bak seg hørte han et gjennomtrengende rop fra sjøen. Da han så seg rundt på dekket, oppdaget han til sin store skrekk at Yon og fem koreanske sjømenn, sammen med en håndfull av hans egne menn, var blitt skyllet over bord. Et kor av paniske rop skar et øyeblikk gjennom luften før det ble overdøvet av den hylende vinden. Temur fikk øye på kapteinen og mennene som kjempet i vannet like bak akterspeilet.

Han kunne bare stå der hjelpeløs og se på mens en stor bølge førte dem ut av syne.

Uten master og uten mannskap var skipet nå fullstendig i havets vold. Skipet hadde tusen anledninger til å synke, der det lå og rugget langsomt i sjøen mens høye bølger hamret mot det og slo inn over det. Men den enkle, robuste konstruksjonen holdt det koreanske skipet over vann mens haugevis av kinesiske skip forsvant i dypet.

Etter flere intense, hamrende timer løyet vinden en15

delig av, og det peprende regnet ga seg. Et kort øyeblikk brøt også solen igjennom, og Temur trodde at uværet var over. Men det var bare tyfonens øye som passerte og ga dem et lite pusterom før angrepet fortsatte igjen. Under dekk fant Temur to koreanske sjømenn som fremdeles var om bord, og tvang dem til å hjelpe ham med å bemanne skipet. Da vinden økte igjen og regnet begynte å hølje ned nok en gang, skiftet Temur og sjømennene på å binde seg fast til roret og kjempe mot de dødelige bølgene.

Uten å ane sin posisjon eller til og med i hvilken retning de seilte, konsentrerte mennene seg tappert om å holde skipet flytende. Uten å være klar over at de nå møtte vinder som gikk imot klokkeretningen fra nord, ble de skjøvet raskt gjennom det åpne farvannet mot sør.

Hovedtyngden av tyfonens energi var blitt uttømt da den traff Kyushu, så vinden var ikke like sterk som før. Men vindkast på over 130 kilometer i timen slo fremdeles mot skipet og sendte det bryskt over havet. Blendet av styrtregnet hadde Temur liten peiling på hvor det bar. Flere ganger nærmet skipet seg land og formelig sneide borti øyer, klipper og grunner som passerte usett i stormens dystre mørke. Mirakuløst nok gikk skipet klar av farene, og mennene om bord skjønte aldri hvor nær de hadde vært døden.

Tyfonen raste dag og natt før den gradvis mistet sin kraft og regnet og vinden bleknet til kuling. Den koreanske mugunen holdt stand og klamret seg medtatt og lekk til overflaten med resolutt stolthet. Selv om kapteinen og mannskapet var fortapt og skipet nærmest var vrak, hadde de overlevd alt den drepende stormen hadde slengt mot dem. En stillferdig følelse av flaks 16

og skjebne senket seg over dem mens sjøen begynte å stilne.

Resten av den mongolske invasjonsstyrken var ikke like heldig, og ble brutalt desimert av den drepende tyfonen. Nesten hele Yangtse-flåten ble ødelagt og knust til pinneved mot den steinete kysten eller sendt til bunns av de enorme bølgene. En salig blanding av knust tømmer fra digre kinesiske djunker, koreanske krigsskip og åredrevne sjalupper fylte strendene. Ute i sjøen hadde ropene fra de døende som gjenlød i hylene fra vinden, stilnet. Mange av soldatene, kledd i tunge skinnbrynjer, hadde gått rett til bunns etter å ha blitt skyllet ut i bølgene. Andre hadde kjempet panisk for å holde seg flytende, for bare å bli slått i svime av de massive bølgenes endeløse angrep. De heldige få som hadde greid å kare seg på land, var raskt blitt meid ned av samuraibander på plyndringstokt langs kysten. Etter stormen hadde de døde ligget som vedstabler på strendene. Halvsunkne vrak lå på rekke og rad langs horisonten utenfor Kyushu i slikt antall at det ble sagt at man kunne spasere tørrskodd tvers over hele Imari-golfen.

Restene av invasjonsflåten karet seg tilbake til Korea og Kina med de utenkelige nyhetene om at moder natur nok en gang hadde forpurret de mongolske erobringsplanene. Det var et knusende nederlag for Kublai Khan.

Katastrofen representerte det verste nederlaget i mongolenes historie siden Djengis Khan, og viste resten av verden at styrkene til det mektige imperiet langt fra var uovervinnelige.

For japanerne var kjempetyfonen ikke mindre enn et mirakel. Trass i ødeleggelsene den forårsaket på Kyushu, slapp øya å bli invadert, og de angripende styrkene var 17

slått tilbake. De fleste trodde det bare kunne skyldes bønnene de i ellevte time hadde rettet til solgudinnen ved helligedommen Ise. Den guddommelige intervensjonen hadde seiret, noe som var et sikkert tegn på at Japan var velsignet med himmelsk beskyttelse mot ethvert forsøk fra fremmede på å invadere landet. Så sterk var troen på Kami-Kaze eller «den hellige vind» at den gjennomsyret japansk historie i flere hundre år og dukket opp igjen som navnet på selvmordspilotene i 2. verdenskrig.

Om bord i det koreanske troppeskipet hadde Temur og det overlevende mannskapet ingen anelse om hvor store ødeleggelser uværet hadde forårsaket på invasjonsflåten.

De var selv blåst til havs, og kunne bare anta at invasjonsstyrken ville omgruppere seg etter at stormen hadde lagt seg, og fortsette angrepet.

«Vi må slutte oss til flåten igjen,» sa Temur til mennene. «Keiseren venter seier, og vi må gjøre vår plikt.»

Det var bare én hake ved det hele. Etter tre dager og tre netter i forrykende uvær, slengt hit og dit med mast og seil, var det umulig å si hvor de befant seg. Været klarnet, men ingen andre skip var å se. Enda verre for Temur var det at ingen om bord kunne navigere et skip til havs. De to koreanske sjømennene som hadde overlevd stormen, var en kokk og en eldre skipssnekker. Ingen av dem kunne noe om navigasjon.

«Japan må ligge øst for oss,» sa han og samrådde seg med den koreanske snekkeren. «Lag en ny mast og seil, så kan vi bruke solen til å lede oss til vi når land og finner invasjonsflåten igjen.»

Den gamle snekkeren hevdet hardnakket at skipet ikke var sjødyktig. «Det er kraftig medtatt og lekker. Vi må 18

seile nordvestover, mot Korea, om vi skal berge livet,» gråt han.

Men det ville ikke Temur ha noe snakk om. En midlertidig mast ble konstruert i all hast, og snart hadde de heist et provisorisk seil. Med ny besluttsomhet førte den mongolske soldaten, som nå var blitt sjømann, det bortkomne skipet mot horisonten i øst, ivrig etter å gå i land og delta i striden.

To dager gikk. Fremdeles var hav alt Temur og mennene hans kunne se. Det japanske fastlandet dukket aldri opp.

Tanker på å skifte kurs ble avfeid da enda et uvær kom snikende mot dem fra sørvest. Selv om det var mindre intenst enn den tidligere tyfonen, var den tropiske stormen stor i omfang og beveget seg langsomt. I fem dager kjempet skipet seg gjennom sterk vind og kraftige regnskyll som sendte det dansende rundt på sjøen. Det forkomne skipet så ut til å nærme seg bristepunktet. Den provisoriske masten og seilene ble nok en gang feid på sjøen, og lekkasjer under vannstripen holdt snekkeren i full aktivitet døgnet rundt. Enda mer bekymringsfullt var det at hele roret hadde revet seg løs fra skipet og tatt med seg to av Temurs soldater, som klamret seg til det for bare livet.

Da det så ut som om skipet ikke ville tåle mer, løyet endelig stormen. Men da bølgene la seg, ble mennene om bord mer engstelige enn noensinne. De hadde ikke sett land på over en uke, og provianten begynte å ta slutt. Mennene tryglet Temur om å sette kursen for Kina, men de rådende vindene, så vel som mangelen på et skipsror, gjorde det umulig. Det enslige skipet drev hjelpeløst omkring på havet uten mål, uten na19

vigasjonsutstyr og med få hjelpemidler til å vise dem veien.

Etter hvert som timene gled over i dager og dager ble til uker, mistet Temur alt begrep om tid. Etter at de gikk tom for proviant, begynte det svekkede mannskapet å fiske for å ha noe å spise og samle regnvann for å ha noe å drikke. Det grå uværet ble gradvis erstattet av klar himmel og sol. Etter hvert som vinden løyet, steg også temperaturen. Det virket som om skipet stagnerte sammen med mannskapet, og drev målløst omkring i de svake vindene på det blanke havet. Snart begynte en dødssky å legge seg over fartøyet. Hver eneste soloppgang avdekket et nytt lik etter hvert som de utsultede besetningsmedlemmene begynte å dø om natten. Temur så ut over sine utmagrede soldater med en følelse av vanære. I stedet for å dø i strid var deres skjebne å sulte i hjel på et øde hav langt hjemmefra.

Mens mennene rundt ham døste i middagssolen, brøt det plutselig ut et leven på babord side av skipet.

«En fugl» ropte en. «Prøv å drepe den!»

Temur spratt opp og så tre menn som forsøkte å omringe en stor, svartnebbet måse. Fuglen hoppet omkring i rykk og napp og sendte de sultne mennene et vaktsomt blikk. En av mennene grep en treklubbe med en knudret, solbrent hånd og slengte den lynraskt mot fuglen i håp om å svimeslå eller drepe den. Måsen spratt let unna den susende klubben, og med et indignert skrik bredte den ut vingene og steg dovent til værs. Mens de misfornøyde mennene bannet, studerte Temur måsen i stillhet og fulgte den hvite fuglen med øynene da den fløy sørover og langsomt gikk i ett med horisonten. Han myste mot den lange, blå streken i det fjerne der himmelen 20

møtte havet, og hevet plutselig et øyebryn. Han blunket kraftig og myste en gang til, og kjente hvordan musklene spente seg i kroppen da han konstaterte at det var en liten, grønn kul i horisonten. Så sluttet nesen hans seg til fantasien. Temur kunne kjenne en forandring i luften.

Den klamme, salte luften som lungene hadde vennet seg til, hadde en annen aroma nå. En søt, nærmest blomsteraktig duft strømmet gjennom neseborene på ham. Han trakk pusten dypt, kremtet og brummet til mennene på dekk.

«Land i sikte,» sa han med knusktørr stemme og pekte i den retningen som måsen hadde fløyet. «Hver mann som kan, må hjelpe til med å føre oss dit.»

Ordene fikk det utmattede og uttærte mannskapet til å våkne til live. Etter å ha anstrengt seg for å se den lille prikken langt bort i horisonten samlet mennene seg og gikk til verket. En stor støttebjelke ble saget løs og lagt over akterenden og festet med tau for å fungere som et slags ror. Mens tre menn kjempet med bjelken for å styre skipet, gikk resten løs på vannet. Feiekoster, brett og til og med sabler ble brukt som provisoriske årer av de desperate mennene som kjempet for å manøvrere det medtatte skipet mot land.

Sakte, men sikkert, ble prikken i det fjerne større, helt til en skimrende smaragdøy kom til syne, fullstendig med en bred, tårnende fjelltopp. Da de nærmet seg land, så de at tunge bølger slo mot en steinete kystlinje som steg loddrett opp av vannet. I et skrekkslagent øyeblikk ble skipet tatt av en motstrøm som sendte dem mot en bukt omgitt av kvasse kampesteiner.

«Steiner forut!» ropte den gamle skipssnekkeren da han så hva som stakk opp flere stedet foran baugen.

21

«Alle mann til venstre side av skipet,» brølte Temur idet de traff en mørk steinvegg. De seks mennene ved rekka på styrbord side løp, pilte og kravlet til babord side og padlet febrilsk med sine provisoriske årer. I siste sekund løftet en bølge dem forbi steinene, og mennene holdt pusten mens skroget på babord side skrapte mot en rekke undervannsskjær. Skrapingen stilnet, og mennene forsto at skipstømmeret nok en gang hadde holdt stand.

«Det er ikke noe sted å legge til her,» ropte snekkeren.

«Vi må snu og komme oss ut i åpent farvann igjen.»

Temur stirret mot den bratte steinklippen som løftet seg over bølgene. Over baugen på deres babord side hevet porøs svart og grå stein seg som en høy, takkete vegg foran dem, bare avbrutt av en liten svart oval grotte, kuttet av ved vannlinjen.

«Snu båten. Ro igjen, men i rolig tempo.»

De utslitte mennene krafset mot vannet og greide å snu båten vekk fra steinene og tilbake inn i strømmen fra land. Da de drev langs landmassene, så de at den tårnende kystlinjen etter hvert ble mykere. Omsider spyttet snekkeren ut de ordene mannskapet hadde ventet på.

«Vi kan strande henne her,» sa han og pekte på en stor, halvmåneformet vik som var skåret inn i kystlinjen.

Temur nikket, og med sine aller siste krefter manøvrerte mennene skuta inn mot land. De utmattede mennene padlet skipet mot sandstranden, helt til skroget fullt av andeskjell skrapte mot bunnen og ble stående i ro noen få fot fra land.

De slitne mennene var nesten for utmattede til å klatre ned av skipet. Temur grep sitt sverd og vaklet i land sammen med fem mann for å lete etter ferskvann og mat.

De fulgte lyden av rennende vann, skar seg gjennom et 22

kratt av høye bregner og fant en ferskvannslagune som fikk sitt vann fra en foss som rant ned langs en steinhylle.

Gledestrålende hoppet Temur og mennene hans ut i lagunen og svelget store munnfuller av det svale vannet.

Men gleden ble kortvarig da kraftige trommeslag plutselig fylte luften. Det var drønnet fra signaltrommen om bord på det koreanske skipet som kalte til strid. Temur spratt opp i én eneste bevegelse og ropte straks til mennene sine.

«Tilbake til skipet. Med én gang!»

Han ventet ikke på at mennene skulle samle seg, men bykste av gårde i retning av skipet. Smertene og de manglende kreftene i bena han hadde kjent tidligere, forsvant momentant ved påfyll av vann og adrenalinstrømmen gjennom kroppen. Mens han banet seg vei gjennom jungelen, kunne han høre lyden av trommingen vokse i styrke jo nærmere han kom, helt til han til slutt braste forbi en klynge palmetrær og ned på sandstranden.

Den erfarne soldatens blikk vandret ut over de omliggende farvannene og fanget straks årsaken til alarmen.

Midt ute i bukten kom en smal kano seilende mot det strandsatte skipet. I kanoen satt seks menn med bar overkropp og padlet seg rytmisk gjennom vannet med sine spadeformede treårer. Kanoene nærmet seg raskt land.

Temur la merke til at mennenes hud var dypt bronsefarget, og de fleste hadde krøllete svart hår som var kortere enn hans eget. Flere av mennene hadde halskjeder med et krokformet ben dinglende på brystet.

«Dine order, sir?» spurte en forkommen soldat som hadde slått på trommen og nå endelig stanset varselsignalene.

Temur nølte før han svarte, vel vitende om at selv et 23

harem av gamle jomfruer ville ha vunnet over hans utmagrede mannskap i dets nåværende tilstand.

«Bevæpn dere med spyd,» kommanderte han rolig.

«Defensiv linje bak meg på stranden.»

De overlevende soldatene som under hans kommando hadde klatret ned av skuta og stavret seg ut av jungelen, stilte seg på rekke bak Temur med de få gjenværende spydene om bord. Den forpjuskede styrken hadde lite krefter igjen, men Temur visste at de ville kjempe til døden for ham dersom det ble nødvendig. Han famlet etter skaftet på det japanske samuraisverdet han nå bar i beltet, og lurte på om han kom til å dø med bladet i hånden.

Kanoen kom rett mot mennene på stranden. Roerne ga ikke en lyd fra seg mens de drev båten mot land. Da baugen skrapte mot sandgrunnen i vannkanten, hoppet roerne ut og skyndte seg å trekke kanoen opp på land.

Deretter stilte de seg høytidelig opp ved siden av farkosten. I flere sekunder stirret de to gruppene mistenksomt på hverandre. Til slutt gikk en av mennene fra kanoen bortover sanden og stilte seg foran Temur. Han var kortvokst, knapt 1,50 høy og eldre enn de andre. Det lange hvite håret var buntet sammen i en hestehale ved hjelp av en barkstrimmel. Han hadde et kjede med haitenner rundt halsen og holdt om en trestav laget av vridd drivved.

De brune øynene gnistret glansfullt. Han smilte bredt til mongolen og blottet en rekke med skjeve, hvite tenner. Deretter fulgte en tirade på et melodisk språk, og så langt Temur kunne dømme, var det snakk om en fredelig velkomsthilsen. Temur nikket forsiktig mens han holdt et våkent øye med de andre mennene ved kanoen. Den gamle mannen pratet i vei i flere minutter, før han plutselig vendte tilbake til kanoen og hentet noe opp av den.

24

Temur tok fastere grep om det japanske sverdet og sendte mennene et talende blikk om å være på vakt. Men han slappet av da den gamle mannen reiste seg og holdt opp en tykk kanskje femten kilo tung gulfinnetunfisk. De andre innfødte bøyde seg også ned i kanoen og hentet annen fisk og en del skalldyr i røde kurver, som de satte foran føttene til Temur og mennene hans. De utsultede soldatene ventet ivrig på godkjennelse fra sin mongolske leder før de gikk glupsk løs på maten og smilte til takk til de innfødte vertene. Den gamle mannen gikk bort til Temur og tilbød ham vann fra en bag av svinelær.

Etter å ha vunnet gjensidig tillit til hverandre pekte de innfødte inn mot jungelen og vinket til de skipbrudne mennene at de skulle følge etter dem. Temur og hans menn forlot nølende sitt skip og ble med de innfødte inn i jungelen. Etter halvannen kilometers gange nådde de en liten lysning. Flere titalls små hytter med stråtak omga en innhegning der små barn lekte sammen med en flokk griser. På den andre siden av lysningen sto en større hytte med høyt tak. Det var landsbyhøvdingens hus. Til Temurs overraskelse var det ingen annen enn den gamle, hvithårede mannen.

Innbyggerne i landsbyen måpte mot de fremmede mens de i all hast stelte til fest, og de asiatiske krigerne ble ønsket høytidelig velkommen inn i fellesskapet. Skipet, klærne og våpnene til de fremmede bar bud om store kunnskaper, og mennene ble i all stillhet ansett som nye og verdifulle allierte mot potensielle fiender. De kinesiske og de koreanske krigerne var på sin side lykkelig over å være i live, og tok hjertelig imot de sjenerøse tilbudene om mat, husly og kvinnelig selskap som de vennlige landsbyboerne kom med. Bare Temur nøt gjestfri25

heten med en viss tilbakeholdenhet. Mens han tygde på en bit grillet øresnegl sammen med landsbyhøvdingen, lurte han stille på om han noen gang ville få se sitt Mongolia igjen.

I løpet av ukene som fulgte, slo mennene fra den mongolske invasjonsstyrken seg ned i landsbyen og tilpasset seg sakte, men sikkert samfunnet. Til å begynne med nektet Temur å slå seg til i landsbyen, og sov hver natt i det råtnende skipet. Først da bjelkene i det stormherjede skroget endelig ga etter og de medtatte restene av skipet skled til bunns i bukten, flyttet han motvillig til landsbyen.

Tankene gikk stadig til hans kone og fire barn, men nå som skipet var ødelagt, begynte Temur omsider å gi opp håpet om å kunne vende hjem. Mannskapet hans hadde gladelig akseptert sitt nye liv på den tropiske utposten og så på situasjonen sin der som langt å foretrekke fremfor den triste tilværelsen som soldater for den mongolske keiser i Kina. Det var en holdning Temur aldri kunne akseptere. Den loslitte mongolske kommandøren var en av khanens lojale tjenere og visste at det var hans plikt å vende tilbake til sin tjeneste ved første og beste anledning. Men med skipet som vrak på bunnen av bukten hadde han ingenting han kunne dra hjem med. Med bitter motvilje resignerte Temur og tilpasset seg livet som en strandet sjømann på den store øya. Årene gikk, og den gamle krigerens fasthet ble gradvis mykere. Med tiden hadde Temur og mennene hans lært seg det lyriske språket til de innfødte, og den mongolske kommandøren likte å utveksle historier med den hvithårede høvdingen. Mahu, som han het, skrøt om hvor26

dan forfedrene hans hadde foretatt en episk reise over det store havet bare noen generasjoner tidligere i enorme seilskip. Øya hadde kalt på dem, sa han, med en rumling og en røyksøyle fra fjelltoppen, et velkomstbud fra gudene om å komme dit og nyte livet. Siden hadde gudene smilte til dem og sørget for et land med temperert klima og rikelig med vann og føde.

Temur humret til beskrivelsen og lurte på hvordan de primitive innfødte som knapt kom seg til naboøyene i sine små kanoer, skulle kunne krysse selve havet.

«Jeg skulle gjerne likt å se et av disse majestetiske skipene,» ertet han den gamle mannen.

«Jeg skal ta deg med til et,» svarte Mahu indignert. «Så får du se det med dine egne øyne.»

Den lattermilde Temur så at den gamle høvdingen mente alvor, og tok ham på ordet. Etter to dagers vandring over øya begynte han å angre på sin nysgjerrighet da den værbitte jungelstien de fulgte, plutselig åpnet seg mot en liten sandstrand. Temur stanset da han kjente sand under føttene, og den gamle mannen pekte taus mot enden av stranden.

Til å begynne med skjønte ikke Temur noe. Det eneste han så da han stirret bortover stranden, var et par digre trestammer som lå vinkelrett mot stranden. Resten av stranden virket helt tom. Da blikket vendte tilbake til de falne trærne, innså han plutselig at de var mer enn bare dødt treverk. Det var støtterammene til en massiv flåte som lå halvt begravd i sanden.

Den mongolske krigeren løp mot farkosten og trodde ikke sine egne øyne. For hvert skritt han tok, ble han mer og mer trollbundet. Selv om det tydeligvis hadde ligget på stranden i mange år, kanskje til og med flere tiår, var 27

det gamle seilfartøyet fremdeles intakt. Temur kunne se at det var en farkost med to skrog, og med et enslig, flatt dekk som hvilte på de to store tømmerstokkene. Farkosten var over seksti fot lang, men var bare utstyrt med én stor mast, som hadde råtnet. Selv om plankedekket hadde gått i oppløsning, kunne Temur se at de massive støttestokkene så like robuste ut som da de var felt. Temur var ikke det minste i tvil om at båten hadde vært et havgående fartøy. Mahus fargerike historie var sann likevel. Temur stirret opprømt på resten av farkosten og så en sjanse til å kunne flykte fra øya.

«Du skal bli med hjem til meg og min keiser,» mumlet han lengselsfullt til tømmermassen.

Med et innfødt arbeidslag under ledelse av den koreanske skipssnekkeren satte Temur i gang med å restaurere det gamle seilfartøyet. Det ble skåret og tilpasset nye dekksbord av hardtre som vokste like ved.

Skallfiberen fra kokosnøtter ble flettet til solide, flate tau og festet til båtbjelkene og støttebjelkene. Et digert, rødt seil ble vevd og tilpasset erstatningsmasten, som var stammen på et ungtre ved stranden. I løpet av noen korte uker var den nesten glemte havseileren befridd fra sandens favntak og gjort klar til å pløye bølgene igjen.

For å seile farkosten kunne Temur ha beordret sitt gamle mannskap om bord, men han visste at de fleste av dem var redde for å risikere livet igjen på en dristig sjøreise. Mange av mennene hadde skaffet seg hustru og barn på øya. Da han ba om frivillige, var det bare tre som meldte seg, sammen med den gamle mannen Mahu. Temur kunne ikke be om mer. Det holdt så vidt til å kunne seile den gamle farkosten, men den mongol28

ske kommandøren godtok uten spørsmål avgjørelsen til dem som valgte å bli.

Proviant ble lastet om bord, og mennene ventet til Mahu forkynte at tiden var inne for å dra.

«Gudinnen Hina vil sikre oss trygg overfart mot vest nå,» sa han omsider til Temur en uke senere, da vinden endret retning. «Tiden er inne til å dra.»

«Jeg skal fortelle keiseren om denne nye kolonien i dette fjerne landet,» ropte han til mennene som hadde samlet seg på stranden da toskrogskanoen brøt gjennom brenningene og en fralandsvind sendte dem raskt ut på havet. Lastet med rikelig med vann, tørrfisk og frukt fra det lokale området satte skipet seil med nok proviant til at mannskapet kunne overleve flere uker til sjøs.

Da den frodige, grønne øya forsvant i bølgene bak dem, følte mennene om bord på katamaranen seg usikre og dumdristige et øyeblikk. Minnene om kampen for å berge livet på havet mer enn et tiår tidligere skyllet inn over dem igjen, og alle undret på om naturens krefter ville la dem overleve en gang til.

Men Temur var fortrøstningsfull. Han stolte på den gamle mannen Mahu. Selv om den innfødte høvdingen hadde lite seilererfaring, hadde han lest stjernene uten problemer og holdt følge med solens bevegelser om dagen, samtidig som han vurderte skyene og dønningene.

Det var Mahu som visste at vindene sør for øya ble vestlige om høsten, noe som ville fylle seilene deres med en jevn bris i retning av hjemlandet deres. Det var også Mahu som visste hvordan de skulle fange tunfisk med line og en benkrok og bruke flygefisk som agn. På den måten fikk de et kjærkomment tilskudd til kosten på den lange reisen.

29

Etter at de ikke hadde landkjenning lenger, falt seilingen overraskende lett for det uerfarne mannskapet. Klar himmel og rolig sjø møtte mennene hver dag i to uker mens de seilte med vinden. Bare en og annen forbigående kuling testet båtens sjødyktighet, samtidig som det ga mannskapet anledning til å samle ferskt regnvann.

Hele tiden ga Mahu beskjed om hvordan de skulle seile, og fulgte hele tiden med på solen og stjernene. Da han studerte skyene i horisonten flere dager senere, la han merke til en uvanlig klynge mot sørvest.

«Land mot sør, to dagers seiling,» forkynte han.

Lettelse og opprømthet bredte seg blant mannskapet ved tanken på å få fast grunn under føttene igjen. Men hvor var de, og hva slags land nærmet de seg?

Neste morgen dukket en prikk opp i horisonten. Den vokste seg stadig større for hver time som gikk. Det var imidlertid ikke land, men et annet seilskip som krysset deres vei. Etter hvert som skipet nærmet seg, kunne Temur se at forstavnen var lav, og at skipet fanget vinden med trekantede, hvite seil. Han visste at det ikke var noe kinesisk fartøy, og antok at det var snakk om et arabisk handelsskip. Handelsskipet la seg inntil katamaranen og firte seilene. En tynn, mørkhudet mann i fargerike klær ropte til dem fra rekka. Temur så granskende på mannen et øyeblikk. Da han ikke så noe truende ved ham, klatret han om bord i det lille seilskipet.

Handelsskipet var fra Zanzibar, og kapteinen var en jovial, muslimsk handelsmann med stor erfaring når det gjaldt å handle med den store Khans kongelige hoff. Skipet var på vei til Shanghai med en last elfenben, gull og krydder, som skulle byttes i fint kinesisk porselen og silke.

Temurs lille mannskap ble ønsket velkommen om bord, 30

og det var med blanke øyne de så sin robuste toskrogskano bli skåret løs og overlatt til seg selv ute på det store Stillehavet.

Den muslimske kapteinen var slu nok til å skjønne at det å redde livet til en mongolsk kommandør ville gi ham enda gunstigere handelsbetingelser, og han ble ikke skuffet. Da skipet la til kai i Shanghai, vakte det øyeblikkelig stor oppstandelse. Nyheten om soldatene som vendte tilbake tretten år etter den avbrutte invasjonen av Japan, spredte seg som ild i tørt gress over hele byen. Representanter fra regjeringen møtte Temur og mennene hans og fraktet dem til den keiserlige by ved Ta-tu for en samtale med keiseren. På veien spurte Temur sitt følge om hva som hadde skjedd både militært og politisk mens han hadde vært borte.

Mesteparten av nyhetene var nedslående. Invasjonen av Japan hadde vært en total katastrofe, fikk han høre.

Tyfonen hadde ødelagt over to tusen skip og tatt livet av nesten hundre tusen mann. Temur ble bedrøvet over å høre at hans egen kommandør og mange av kameratene hans ikke hadde vendt tilbake sammen med restene av den overlevende flåtestyrken. Like urovekkende var nyheten om at de japanske øyene fremdeles lå der ubeseiret. Selv om Kublai Khan ønsket å forsøke seg på en tredje invasjon, hadde rådgiverne hans klokt nok snakket ham fra det.

På litt over et tiår var hele imperiets dominans blitt knust. Etter nederlag i Japan hadde en ekspedisjon som skulle stanse uro i Vietnam, også endt i fiasko, og utgiftene ved å forlenge Den store kanal til Chung-tu hadde nesten fått økonomien til å kollapse. Spørsmål omkring keiserens helse skapte engstelse omkring hans etterføl31

ger. Det fantes allerede en ulmende motvilje blant folk mot at en mongol hersket over Yuan-imperiet. Det så ikke ut til å være noen tvil. Etter å ha nedkjempet Songdynastiet i 1279 og forent Kina under én hersker var Kublai Khans rike langsomt i ferd med å svinne hen.

Da Temur og mennene hans kom til hovedstaden Ta-tu, ble de ført til den keiserlige by og eskortert inn i keiserens private værelser. Selv om Temur hadde sett Kublai Khan flere ganger tidligere, ble han nå sjokkert over synet som møtte ham. På en polstret sjeselong, kledd i metervis av silke, lå en tykk, herjet mann som stirret på ham gjennom matte, svarte øyne. Bedrøvet over sin yndlingskones død og tapet av sin nest eldste sønn hadde Kublai tydd til mat og drikke for å trøste seg, og konsumerte begge deler i overmål. Selv om han hadde nådd den forbausende alder av åtti år, påførte de ernæringsmessige utskeielsene den ærverdige lederen store helseplager. Temur la merke til at den overvektige khanen hvilte en podagraplaget fot på en pute, mens krukker med gjæret hestemelk sto på en armlengdes avstand.

«Kommandør Temur, du har vendt tilbake fra et langt fravær for å gjenoppta din tjeneste,» konstaterte khanen med hes stemme.

«Som keiseren beordrer,» svarte Temur og bukket dypt.

«Fortell om reisene dine, Temur, og det mystiske landet der dere strandet.»

Det ble satt frem utskårne stoler til Temur og mennene hans mens den mongolske kommandøren beskrev den forrykende tyfonen som blåste skipet hans vekk fra det japanske fastlandet og deres påfølgende prøvelser i drift ute på havet. Mens kopper med alkoholholdig drikke ble sendt rundt, skildret han hvor heldige de var da de fant 32

den frodige øya, der de gikk i land og ble ønsket velkommen av de innfødte beboerne. Han presenterte Mahu og fortalte hvordan den gamle mannen hadde hjulpet dem med å seile toskrogs-fartøyet over havet før de støtte på den muslimske handelsmannen.

«En bemerkelsesverdig reise,» roste Kublai. «Landet dere kom til, var det rikt og fruktbart?»

«Til overmål. Jorden er grøderik, og med et temperert klima med mye regn vokser det en overflod av ville og dyrkede planter der.»

«Gratulerer, min hersker,» sa en skrukkete mann med langt, hvitt skjegg som sto ved siden av khanen. Den konfutsianske rådgiveren til tronen var tydeligvis lite imponert av historien og menneskene foran ham. «Nok en gang har Deres Majestet lagt nytt land til riket.»

«Er det riktig at du har latt en garnison bli igjen?» spurte Kublai. «Er landet nå under mongolsk styre?»

Temur forbannet den konfutsianske rådgiverens knep for å skaffe keiseren ære. Han visste at mennene han hadde latt bli igjen, for lengst hadde begravd sine sverd til fordel for familieliv. Deres lojalitet overfor khanen hadde vært et spørsmål til og med lenge før de havarerte.

«Ja,» løy Temur. «En liten kontingent styrer landet i ditt navn.» Han så på den gamle landsbyhøvdingen med skam i blikket, men den gamle mannen nikket bare tilbake, innforstått med keiserrikets politikk.

Khubilai stirret forbi mennene og ut i rommet, som om han så et syn langt bortenfor palassets vegger. Temur undret på om den mongolske lederen var beruset av drikken.

«Jeg skulle gjerne ha sett dette eventyrlige stedet, dette landet der solen først opprinner over mitt rike,» hvisket Kublai til slutt drømmende.

33

«Ja, det er nesten et paradis på jord. Så vakkert som noe land under keiserens herredømme.»

«Vet du veien tilbake, Temur?»

«Jeg vet ikke hvordan man navigerer til havs, men Mahu kan lese solen og stjernene. Han kan finne veien tilbake til sitt hjem på et solid skip, vil jeg tro.»

«Du har tjent riket godt, Temur. Din lojalitet overfor keiseren skal belønnes rikelig,» gispet Kublai og hostet opp en munnfull væske som sprutet nedover silketunikaen hans.

«Takk, min hersker,» svarte han og bukket igjen. Et par palassvoktere dukket plutselig opp og eskorterte Temur og mennene hans ut av khanens værelse.

Den mongolske kommandøren følte anger da han forlot palasset. Den store Kublai Khan var bare en trøtt og gammel skygge av den gamle lederen som hadde hersket over et av de største imperier i verdenshistorien. Khubilai hadde vært noe langt mer enn en blodtørstig leder som sin bestefar, og hadde ledet med en opplysning man aldri hadde sett før. Han ønsket handelsmenn og oppdagelsesreisende fra fjerne land velkommen, innførte lover som skapte religiøs toleranse og fremmet vitenskapelig forskning på områder som geografi, astronomi og medisin. Nå nærmet han seg døden, og det var ikke til å unngå at keiserriket var i ferd med å bli et mindre inspirert land uten hans visjonære lederskap.

Da Temur forlot det storslåtte palassområdet, la han plutselig merke til at Mahu ikke lenger var ved hans side.

Det slo ham at den gamle landsbyboeren av en eller annen forunderlig grunn var blitt igjen i keiserens værelse.

Temur ventet på at han skulle dukke opp, men etter flere timer ga han opp og forlot hovedstaden for å dra hjem 34

til sin landsby og sin familie. Han så aldri mer den gamle mannen som hadde vist ham veien hjem, og undret ofte på hva slags skjebne hans fremmede venn hadde lidd.

Bare to måneder senere kom den triste nyheten om den store keiserens død. Kublai Khan hadde endelig bukket under for alderens og alkoholens herjinger. En storslått avskjedsseremoni til ære for keiserens liv ble holdt i Ta-tu, byen han hadde valgt som sin hovedstad. Senere ble det bygd et alter til hans ære sør for byen, som nå kalles Beijing, og som fremdeles står den dag i dag.

Etter de offisielle seremoniene forlot begravelseskaravanen byen med kisten med den store khanen i en utsmykket vogn. Den høytidelige prosesjonen, med tusen hester og soldater, beveget seg langsomt nordover inn i Mongolia og Khubilais hjemland. På et hemmelig sted i Khentii-fjellene ble Kublai Khan stedt til hvile sammen med en kortesje av dyr, konkubiner og verdsatte rikdommer fra hele imperiet. For å sikre ham et fredelig liv etter døden satte man hester til å trampe ned området. Bygningsarbeidere som hadde vært med på å grave graven, ble henrettet på stedet, og lederne av prosesjonen sverget taushet under trussel om dødsstraff. I løpet av noen få, korte år var den mongolske lederens gravsted tapt for historien og minnet om Kublai Khan borte for alle vindene som feier utrettelig ned over dalsidene i den skogkledde fjellkjeden.

Hundre og femti mil lenger sør gled en stor kinesisk djunke ut fra kai i Shanghai før daggry og drev lydløst nedover Den gule flod mot Stillehavet. Den massive djunken var bare én av en håndfull havgående fartøyer og 35

var hele to hundre fot lang med et titall seil på fire høye master. Siden Yuan-riket fremdeles var i sorg, hadde det ikke heist sitt vanlige statsbanner. Faktisk førte det ingen flagg som kunne identifisere skipet i det hele tatt.

Bare et fåtall mennesker på land undret seg over hvorfor det store skipet la ut så tidlig, ettersom slike avreiser som regel foregikk under stor pomp og prakt. Bare en håndfull tilskuere la merke til at skipet kun var bemannet med halvparten av normalt mannskap, og enda færre festet seg ved det merkelige synet ved skipets ror.

En gammel, mørkhudet mann med flommende, hvitt hår sto ved siden av kapteinen og pekte opp mot skyene og den stigende morgensolen. På et merkelig språk stakk han ut kursen for det majestetiske fartøyet idet det forlot sivilisasjonen og la ut på det enorme, blå havet mot et fjernt mål som ikke sto på noe sjøkart.

36