Michael Stilson
Kampfikseren
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-69693-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Trine og Kim designstudio Omslagsfoto: © Shutterstock / Otill is Franck Camhi / EFKS / Erler Dmitry Sats: Type it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 11/14pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boka er til alle lagkamerater de jeg har delt seire og nederlag med til spillere jeg har kjempet mot til dommere jeg har skjelt ut hver eneste Gunnar, Kjell og Lars Arne som pumper baller og vasker vester og alltid har taktikken klar til trenere som har prøvd og prøver igjen til alle som står hvert eneste år i piskende regn og stiv kuling med kald kaffe og altfor sprø vafler til løkka og leken friheten og felleskapet og alle historiene som følger med. Takk.
fredag
Man vet aldri hvem som følger med, pleide han å si. Ingenting skulle være skriftlig. Ingen meldinger. Ingen mail. Helst ingen telefonsamtaler. Det eneste jeg visste, var at en eller annen gang omtrent midt i uka, en dag eller to før neste kamp, sto den store, svarte og blankpolerte bilen til Marko utenfor garderoben vår. Slik hadde det vært hele denne våren. Jeg hadde aldri noe annet valg enn å sette meg inn. Derfor satt jeg her nå. Marko snudde seg mot meg. – Gratulerer, Fredrik, sa han. Jeg nikka og smilte. Kjente hvordan hestekreftene i bilen som hadde dratt oss gjennom gatene i Berlin, fortsatt fikk magen til å vrenge seg, selv etter at vi hadde stoppet utenfor leiligheten min. Kanskje var det fordi jeg visste hva som ventet. – Stor dag, da. 18 år. Det er ikke mange som er etablerte Bundesliga-spillere før de fyller 18, Freddie. Han klappet med hånda på låret mitt, før han løftet den, strøk det lange, glatte håret bak øret og pustet dypt inn gjennom nesa. Alltid den samme bevegelsen før han satte i gang. Han nikka mot hanskerommet. – Åpne! 9
Jeg nølte, ble sittende med hendene i fanget. Han ristet irritert på hodet, før han strakk den store hånda over til min side og røsket tak i det lille håndtaket. Inni hanskerommet lå en eske pakket inn i gavepapir med en liten sløyfe på. Han smilte til meg, før han signaliserte med hånda at jeg skulle ta den. – Til bursdagsbarnet fra din venn. Jeg lot den ligge. Han slo meg i skuldra, hardere enn nødvendig. Jeg skvatt til og plukket esken ut av hanskerommet. Han så rett fram, med et lurt lite smil, klarte liksom ikke å skjule hvor fornøyd han var med gaven. Men jeg visste at dette ikke var noen gave. Det var betaling. Betaling for en tjeneste som jeg ennå ikke hadde gjort. Jeg åpnet esken. Det var ei klokke. Tudor. Reima var sølvfarget med ei gullstripe, og selve uret var i svart og gull. Den var fet. Jeg så ned på det venstre håndleddet mitt. På den gamle, digitale Casio-klokka jeg fortsatt hadde. En gave fra fattern for mange år siden. Marko la merke til det. – Du er for stor stjerne til å gå rundt med ei barneklokke på hånda, Freddie. Det der –, sa han og pekte mot esken som lå i hendene mine. – Det der er en Tudor Black Bay Chrono. Vet du hvem som også har en sånn? Jeg ristet på hodet. – David Beckham. Jeg tenkte det passet fint for deg og den der høyrefoten din. En symbolsk gave for å vise hvor stor tro jeg har på dette samarbeidet vårt. Jeg nikka og forsøkte å smile, men alt jeg ville, var å bli ferdig med denne samtalen. Komme meg ut av bilen, før han rakk å si noe mer. Da kunne jeg kanskje slippe unna. 10
– Ta den på, da! – Eh, nei takk. Det går fint, sa jeg, som om det ville hjelpe å ikke bruke den. Som om Marko ville akseptere det. – Er det noe galt? – Nei, sa jeg. – Du ser bekymret ut, Fredrik. Er du redd for noe? Inngangen til bygget, leiligheten, var rett utenfor bildøra, jeg var fire meter fra friheten, men det var ikke snakk om å komme seg ut av denne bilen før Marko hadde fått sagt det han skulle si. – Du tenker for mye. Tror du at jeg utnytter deg? Jeg trakk på skuldrene, lot som om jeg ikke helt visste. Blikket mitt var festet på dørhåndtaket. Han tok tak i haka mi og vred på ansiktet mitt slik at jeg måtte se på ham. Han smilte, og stemmen hans var rolig og mild. – Jeg gjør alt dette for deg, ikke for meg. Vi er et lag, Fredrik. Målet mitt er å få deg vekk fra lille Hertha Berlin til en storklubb der du kan vinne titler og være superstjerne. Men for å få til det må vi gjøre litt drittarbeid først, for å komme i posisjon. Ok? Kroppen stritta imot, det velta seg rundt i magen min, og jeg ble kvalm av tanken på dette drittarbeidet som jeg visste altfor godt hva var. Likevel nikka jeg. – Folk som bekymrer seg, som tenker for mye, er ikke lykkelige mennesker. Det er som på fotballbanen. Når du tenker og planlegger og er redd for konsekvensene, da spiller du dårlig, Fredrik. Men sånn som du har vært i hele vinter og vår, når du bare kjører på uansett hva, da er du plutselig ustoppelig. Sånn er livet. Man må bare bestemme seg, gjøre det man skal, og så får det gå som det går. Jeg kjente igjen følelsen han beskrev. Å kunne gjøre som 11
jeg ville på fotballbanen, helt bekymringsløst. Slik hadde det vært siden kampen mot Bayern München i januar, da alt løsnet. Den samme kvelden som Marko lurte meg, betalte for hun jenta, og jeg plutselig satt i denne bilen hver uke. Jeg var livredd for at noen skulle få høre at jeg hadde dratt hjem med ei hore den kvelden, selv om jeg hadde stukket fra henne før noe skjedde. Men innen jeg skjønte at det ikke var noe å være redd for, hadde Marko fått meg til å gjøre ting jeg ikke kunne endre på. – Ta på deg den klokka, gå opp til moren din, og feire denne bursdagen din. Og så er du klar til kamp i morgen. Sjukt å tenke på at hvis dere vinner, så er plassen sikret. Da kan dere reise til Dortmund neste helg uten å frykte noe. Det var sant. Tre poeng mot Freiburg i morgen, og vi ville unngå nedrykk. Det ville bety alt for klubben og for Siggy, som hadde tatt over laget da vi lå helt sist. Marko grep tak i hånda mi og tok av meg Casio-klokka, putta den i skjortelomma mi, før han tok den nye klokka ut av esken og satte den på meg. Den var fin. – Fy faen! Du er jo like kjekk som Becks også! Han klappet meg på låret igjen. Jeg måtte smile. Det var det de kalte meg på laget også, litt på kødd, men jeg visste at de mente det også. Becks. Alt på grunn av høyrefoten min, som kunne prikke en ball nøyaktig dit jeg ville, akkurat som David Beckham. Jeg la hånda på dørhåndtaket og skulle til å åpne, da Marko grep tak i skuldra mi. Jeg kjente et ubehagelig sug i magen. – Bare én ting. I morgen trenger jeg at du får et gult kort før det er gått fem minutter. Ok? Jeg så på ham. Han kunne ikke mene det. Jeg mener, jeg hadde vært med på å gi bort innkast og cornere i noen 12
kamper, helt uskyldige ting som ikke nødvendigvis kom til å påvirke resultatet, men et gult kort før det var gått fem minutter, var noe helt annet. – Det kan jeg ikke gjøre, sa jeg. – Du må det. Det er det jeg trenger at du fikser. – Hva hvis jeg får et til og blir utvist før pause? Vi må vinne denne kampen. – Det må du nesten unngå. Bare skaff det gule kortet. Spark bort ballen, hindre en kontring ved å rive noen i trøya, eller kast deg inn for sent i en takling. Det er samme hvordan det skjer, bare det kommer et gult kort før vi ser femtallet på klokka. Ok? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Kjente kvalmen bre seg i kroppen. Marko festet grepet om armen min så det gjorde vondt. Smilet og den milde stemmen var borte. – Det er to kamper igjen. Fiks dette for meg, så kan jeg love deg at jeg skal fikse svære ting for deg. Og dessuten vil vi vel ikke at noen skal få vite om alt du har gjort denne våren? Det kan jo i verste fall bety slutten for karrieren din, det. Hvem vil signere kontrakt med en som jukser? Han klemte hardere om armen min. Jeg bet tennene sammen og kjente kjeven stramme seg. Frykten for at noen skulle finne ut av det jeg hadde gjort, og at karrieren skulle gå til helvete, var ille nok, men måten hånda hans strammet rundt armen min på, smerten som skjøt rundt i kroppen, fikk meg til å ane at det var mer som sto på spill. Plutselig, fra det ene øyeblikket til det andre, slapp han taket, smilte til meg og røsket tak i håret mitt, som om han var faren min. Han hadde gitt meg klar beskjed. Jeg åpnet døra og gikk ut av bilen. Jeg svelget unna ubehaget, mens jeg kjente blodet pumpe i armen. Han rullet ned vinduet. 13
– Vi ses etter kampen i morgen kveld. Kos deg med kake! Og så vrengte han bilen ut i veien igjen, og drønnet fra motoren slo i murveggene rundt meg, før det traff meg midt i magen.