Issuu on Google+


Tania Kjeldset

Juli


© CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-02-30675-5 ISBN 978-82-525-7286-5 (Bokklubben) 2. opplag 2009 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Trykk og innbinding: Valdres Trykkeri, Fagernes Satt i Sabon 10,8/13,5 pkt. og trykt på Munken print cream 80g 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Schrøderøya 12. august

– Der går Mikkel og Therese, sa Sara. De sto på den lille steintrappa utenfor butikken. Luften hadde fått et kjølig drag, og opp fra søppelkassen strømmet veps i døsig sensommerflukt. På butikkdøra hang den gamle plakaten fru Meyer pleide å klistre opp når ferien gikk mot slutten: Halv pris på alle varer. Elin og Sara hadde hamstret et lite lager allerede. Kjeven til Sara jobbet konsentrert mens hun speidet nedover mot sjøen. Elin fulgte blikket hennes. Therese og Mikkel var på vei ned den lille stien som ledet mot havna. Mikkel hadde lagt armen over skulderen hennes. Hånden gled videre nedover ryggen og ble liggende som en trofast labb rundt livet til Therese. Hun kunne høre Sara puste ved siden av seg. De tenkte nok på det samme. Hvordan det ville være å gå der nede på stien og holde Mikkel i hånden. Det var nesten en lettelse at ferien snart var over. Bare noen dager til nå, så var Elin på vei hjem. Hun skulle begynne i niende, snart skulle hun glemme hvordan det var å være 14. Hun skulle ønske at hun allerede satt i bilen, kjørte inn på den gamle ferga, hun 5


kom til å krangle med Håvard hele bilturen hjem til byen, det gjorde de alltid. Om et år skulle hun komme tilbake. Da ville hun være en annen. Ikke innvendig. Men kroppen hennes ville se annerledes ut. Sara klaget over hvor kjedelig alt var blitt nå som alle hadde reist hjem. Hun sto og fiklet med det nye kameraet hun hadde fått av faren sin dagen før. Hun hadde ikke bursdag eller noe, det var bare sånn det var: Her har du et kamera, liksom. Hun tok en del bilder for å teste ut ting, men virket egentlig ganske likeglad med hele kameraet. Det var kanskje sånn med ting man bare fikk, tenkte Elin, at det ikke betød så mye som det man virkelig ønsket seg. Sara rettet kameraet mot henne, holdt det litt på skeive og knipset. Hun tok to bilder. – Du ser sur ut, sa hun. Var det noe rart? Det skjedde ingenting. Det lå en irriterende, tung skodde over hele stedet, verken sol eller skyer, men så kaldt at de ikke gadd å dra på stranda. Om kvelden var himmelen sort og mettet av gnikkingen fra tusen gresshopper. Og det kalde draget i luften hadde ikke noe med sommer å gjøre. – De tar kyststien bort til Rønna. Sara så på henne. – De drar dit sikkert for å pule. Hun flirte og snudde seg rundt, men det var bare de to som sto der, og ingen andre enn Elin som hørte hva hun sa. 6


Det var Saras id´e at de skulle følge etter dem. De hadde jo ikke noe annet å finne på. Det gamle badehuset sto der og lokket til seg alle som ønsket å gjemme seg bort. Brukte kondomer, knuste flasker og en gammal madrass vitnet om hva stedet ble brukt til. Det var nesten ingen som dro til Rønna for å bade lenger, fordi havet sto rett inn og etterlot seg mengder av rusk på stranda. Glasskår, søppel og underlige gjenstander som var slipt ned av salt sjø. Men ingen hadde kommet på å rive det gamle badehuset. Det gikk rykter om noen temmelig ville fester der også. Bregnene hadde spredt seg over hele den fuktige skogbunnen. Små frosker spratt fram overalt. Noen av dem var allerede smurt utover stien, presset sammen til flate, slimete klumper. Elin prøvde å gå utenom. Langt der framme kunne de høre stemmen til Mikkel blande seg med Thereses lyse latter. Sara hadde god fart bortover stien, armen hennes holdt rundt den lyseblå skulderveska. Elin fulgte etter. De kunne jo bare snu når som helst. Rønna klamret seg trossig til et lite fjell, ekkelt og fristende på samme tid. De gled ned bak noen store tornebusker. Holdt seg på avstand. Lå og ventet. Therese sto oppe på en knaus og så utover sjøen. Hun samlet håret i en hestehale bak i nakken. – Døra er åpen! ropte Mikkel nede fra badehuset. Vinden sendte det hvite håret hans rett til værs. Om noen dager ble han 16 år, men han hadde alltid sett eldre ut enn han var. Han slo hånden i dørkarmen. – Kjapp deg, da! 7


– Hvis det kommer noen, da … – Hvem skulle det være, liksom? Therese svarte ikke. Hun gikk langsomt ned mot Rønna. For hvert skritt minnet hun mer og mer om den gamle Therese, slik Elin husket henne fra i fjor, lut i ryggen med stramme fletter og lukket ansikt. Ikke vant til å være sammen med andre enn de som vanket i menigheten. Jehovas vitner. – Jeg vet ikke, jeg, sa Therese og stoppet foran døra. Men så forsvant hun inn i badehuset likevel. Pusten til Sara kilte i øret. – Var jo det jeg sa. Ingen som gidder å dra hit. Det stemte ikke helt. Hun og Sara var jo her. De listet seg over gresset. Et skrøpelig, lite vindu var plassert høyt oppe på den ene kortveggen. Sara svingte rundt hushjørnet og kom tilbake med et morkent hagebord som hun satte forsiktig inntil veggen. – Hold i her, hvisket hun og klatret opp. Elin grep tak i bordet. Insekter og biller drysset ned fra bordplaten. En grønn larve satt fast på lillefingeren hennes. Hun ristet den av seg. Fra badehuset kom et hardt dunk. Det kunne være lyden av en beltespenne som traff gulvet. Eller noe helt annet. Hun hørte stemmen til Mikkel gjennom veggen. Men Therese sa ingenting. Elin stirret på de brune leggene til Sara, hun sto på tærne, men kunne vel ikke se noe særlig gjennom den støvete gluggen. Det var egentlig ganske idiotisk å stå her. De hadde ikke noe med det. – Jeg vil gå nå, Sara. – Vent litt, da. Sara stakk hånden ned i lommen. 8


Det var over før Elin rakk å protestere. Først lyset fra blitzen, og i samme sekund et metallisk klikk. Kameraet i hånden til Sara. Hun og Sara som stormet mot skogen. Skriket til Therese. Og litt senere: Ropene til Mikkel som ljomet utover sjøen. – Jeg skal drepe deg! Jeg skal faen meg knuse skallen din! Men da var de allerede langt inne på stien. Kameraet dinglet fra hånden til Sara. Hun stoppet og hev etter pusten. Lente seg forover og støttet hendene på knærne. – Hvorfor gjorde du det? spurte Elin. – Du kan bare slappe av. De så ikke at det var oss. – Oss? Sara holdt opp kameraet og begynte å lete seg gjennom bildene. – Trodde ikke du likte Therese, jeg, sa hun mens hun stirret på det lille bildefeltet. – Har jeg sagt det? Herregud, Sara! – Han er naken, sa Sara og smilte. – Vil du se, eller? Elin møtte blikket hennes. – Nei. Først nå la Elin merke til at det regnet. Et stille, tynt regn. Øyensverten til Sara hadde glidd litt utover det ene kinnet. Vanndråpene glitret i det mørke håret hennes, det var liksom spunnet rundt hodet og minnet om stålull. Hun holdt kameraet opp foran seg med begge hendene, som et trofe, noe hun hadde vunnet. Men det er ingen som klapper, tenkte Elin, jeg vil ikke dele det med henne. Jeg kan gjette meg til hvordan det bildet ser ut, jeg trenger ikke 9


å vite det. Hvis jeg ser det, er jeg også med på det. Det var som om Sara skjønte hva hun tenkte, for hun bykset plutselig fram og stakk kameraet opp i ansiktet hennes. – Nå har du sett det likevel, sa hun med en kort latter. – Nå er det for sent.

Ja. Det var for sent. Rumpa til Mikkel, hvit og fremmed, den ene hånden hans på det nakne brystet til Therese. Øynene hennes. Hun så redd ut. Elin snudde seg vekk. Men det hjalp ikke. Hun kom til å ha det bildet på netthinnen, alltid. De skiltes oppe ved butikken. Sara skulle reise dagen etter. Elin ba henne om å slette bildet. – Ja da. – Du viser det ikke til noen? – Jeg er ikke helt dust heller. Sara lo. Det var noe rått over latteren hennes, som et pust fra en fuktig kjeller.


1 Schrøderøya. Sommeren etter.

– Er det ledig her? En mørk lugg glir ned over ansiktet, han ser på henne med et blått blikk. Peker på setet ved siden av. En liten bærepose fra Norli dingler fra hånden hans. Han har ikke med seg noe annet, ingen veske eller sekk. – Ja da. Elin tar sekken på fanget og legger jakka over. Kaster et blikk på kofferten som står i midtgangen. Baggen til Håvard som ligger foran. Bussen ruser motoren og kjører ut fra fergeleiet. Har hun flaks, går det greit. Hvis sjåføren ikke kjører som en gris. Det hender de gjør det, de yngste av dem. Gutten setter seg; fyller opp setet, hun kjenner skulderen hans mot sin og lener seg litt lenger inntil vinduet. Han tar av seg olajakka og legger den i fanget. Bevegelsen sender en vind mot ansiktet hennes, en lukt som minner om tjære, eller kanskje beis. Elin ser ut av vinduet. Fjorden ligger der ute, glatt og blank. Snart skal hun synke ned i det kjølige vannet. Kjenne smaken av salt på leppene. Hun gleder seg. 11


Luften er tett og full av lukter. Svette og reisestøv. Men sånn er det alltid. Det er juli og sommer på Schrøderøya, og de gamle, grønne bussene har aldri hatt aircondition. Hodet til Håvard stikker opp fra setet foran. Gud, som han driver og fikler med det håret sitt! Retter ut hver krøll med fingrene. Elin blir sittende og se på hånden hans en stund. Det er umulig å la være, den fiklinga går henne på nervene. Hun lener seg mot seteryggen foran. – Må du drive på med det der? Han snur seg, selvfølgelig, står med ett på knærne med tre kokende reisetimer mellom ørene. – Og må du gnåle inn i øret mitt? Hun prøver å mime det til ham, himler med øynene og drar seg i håret. Merker plutselig at han følger med, han som sitter ved siden av henne. – Si hva det er, da! – Ingenting, Håvard. Det var ingenting. Håvard kaster seg tilbake i setet med et dypt stønn. Men fortsetter med den samme irriterende fiklinga. Gutten ser på henne og smiler. – Broren din? – Mmm. – Liker han ikke krøller, eller? – Hater det. Han nikker, og blikket hans glir forbi henne og ut av vinduet. Stemmen hans klinger i øret. Dyp. De kjører forbi den hvite kirken, en gul åkerlapp, eikeskog … det er vakkert og støvete her. Fredelig. Det eneste som pirker litt borti den trygge, gode følelsen, er tanken på Sara og det som skjedde ved badehuset i fjor. Det føles lenge siden nå, allikevel brenner det i 12


ansiktet når hun tenker på Mikkel og Therese der inne i Rønna. Fotografiet. Hun gruer seg til å møte dem igjen. Gutten ved siden av har lange bein, det er så vidt han klarer å presse kneskålene inn bak setet. Litt komisk med den lille bæreposen og den store kroppen. Det er ikke mye oppi der, blyanter kanskje, en bok, en blokk, noe som er firkantet i hvert fall. Hendene hans holder rundt posen. Hun sitter og ser på dem en stund. Bussen gjør en brå sving mot høyre, og akkurat som hun fryktet: Kofferten raser i gulvet med et smell. Gutten tar et sprang ut i midtgangen og drar den på plass. Flytter litt på baggen til Håvard i samme slengen. Hun takker. – Ingen årsak, svarer han. Hun kjenner skulderen hans mot sin igjen, men denne gangen flytter hun seg ikke. Sitter isteden og kjenner på varmen fra kroppen hans. Hun liker det. Alle sitter jo sånn her. Tett. Håvard snur seg og fnyser grettent. – Skulle ikke du passe på bagasjen? Gutten ser på henne og smiler. Hun trekker pusten dypt og ser ut av vinduet igjen. Rødmen brenner i ansiktet. Hun klarer ikke å la være å smile, hun heller, det er som om noen står og trekker henne i munnviken. Han går av en holdeplass før de skal av. Elin får øye på Georg borte ved postkassene. Han lener seg over styret på den gamle diamantsykkelen sin. Georg står alltid klar nede ved postkassene og venter når feriegjestene kommer med bussen. Elin kan ikke tenke seg 13


Schrøderøya uten den underlige sønnen til Edmund Dal. Nå står han der og vinker mot gutten med Norliposen. Han går rolig bort til Georg og legger en hånd på skulderen hans. Fisker noe opp fra posen, som han rekker ham. En Firkløver. Georg flerrer av papiret og stikker sjokoladen i munnen. Motoren hoster litt før den starter opp og bussen ruller ut fra holdeplassen. Gutten snur seg og ser mot vinduet der hun sitter. Nikker. Så ser hun ham ikke lenger. To kalde svettedråper triller nedover innsiden av armen. Setet er klamt og fuktig mot huden. Håvard lener seg over setet og ser på henne. – Å, ja så! – Ja så, hva da? – Hvem var han, egentlig? – Vet vel ikke jeg. – Hva er det du gliser sånn for, da? – Snu deg, Håvard. Elin lukker øynene, et kort øyeblikk er det bare hendene hans hun husker. Store hender, store nok til å holde rundt et hode, tenker hun.


Juli av Tania Kjeldset