Page 1



Gunn Marit Nisja

Jeg skal ta vare på deg


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63698-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: vientocuatroestudio - stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til deg, som har trua uansett



Prolog

Øverlia, september 1970 De våte skolissene slang omkring anklene på Idun, sammen med bregner og strå og lyng. Hun hadde ikke lært å knytte ordentlig ennå. Det vil si, hun laget to løkker, som hun deretter knyttet sammen. Men de ville liksom ikke holde seg sånn. Hun hadde tatt på seg de nye, røde joggeskoene. I all verden som de føttene dine vokser, hadde moren smilt. Idun hadde blitt leiet inn i skobutikken, og turte endelig tro på at hun skulle få de fine skoene hun ønsket seg til skolestart. De var dyre, altfor dyre. Igjen og igjen hadde hun lovet mor at hun skulle passe godt på dem. Iduns føtter fløy gjennom eventyrskogen. Hun skulle opp til gården hvor tante Ingeborg bodde, til grisungene. Som oftest var det alltid noe inne mellom trærne som fikk henne til å stanse opp og somle på veien. Blomster hun måtte ta med seg, eller en stor hakkespett som trommet med smatrende lyd mot en trestamme. Men i dag hadde hun ikke tid til å se seg omkring. Skoledagen var ferdig allerede klokka ett. Hun hadde kommet hjem til tomt hus. Nøkkelen lå under blomsterkrukka på trappa, men huset var stille, ensomt og kjølig. Far var på kontoret, Elisabeth fortsatt på skolen, og mor vasket for noen eldre mennesker oppi bygda. Idun benyttet muligheten. Hun satte ranselen på trappa og dro rett opp til gården uten å gjøre lekser først. 7


Gresset var fortsatt fuktig etter regnet natten før. Like våte var Iduns nye sko og sokker, lenge før hun kom inn på tunet i Øverlia. Det bekymret henne ikke. Skoene ville tørke igjen, det var ikke så farlig. Vanligvis ville hennes første tanke vært Kala, tantes pensjonerte arbeidshest. I dag hadde ikke Idun tid til den. Gårdstunet lå i en bratt bakke øverst i lia. Herifra så man alt. Idun følte det som om hun sto på toppen av verden, og alt hun kunne se utover, var liksom hennes. Romsdalsfjellene og den blanke fjorden der nede. Gårdene, naustene og bilveien som en gråbrun slange langs fjæra. Iblant blinket sola i bilenes skjermer og speil der nede, de beveget seg som fargerike insekter på veien. Hadde det ikke vært for at fjorden krummet seg, kunne Idun sikkert sett helt ut til Molde by med alle de spennende butikkene … Kanskje helt ut til havet bortenfor. Grisebingen lå på oversiden av fjøset. Innhegningen var som en dyp grop i skråningen, og et solid gjerde var satt opp omkring den. Idun måtte passe seg så hun ikke fikk flis i fingrene fra det grove treverket. Staurene gikk langt ned i bakken. Grisene var flinke til å grave, det ble dype hull etter dem. Kloke var de også, de fant raskt ut hvordan de skulle grave seg ut under et vanlig gjerde. Og var det én ting gårdsgutten til tante Ingeborg ikke var interessert i, var det å springe skogen rundt på jakt etter rømte griser. Idun hadde forbud mot å åpne grinda inn til dyrene, siden hun kunne tenkes å glemme å lukke den igjen. Ville hun inn, måtte hun klatre over gjerdet. Idun gikk rett forbi stuevinduet, vel vitende at hun helt sikkert ble sett. Tante pleide alltid å stå der i forklekjolen sin og holde øye med alt som rørte seg. Idun kom og gikk som hun ønsket, og var alltid velkommen på Øverlia selv om tante Ingeborg var streng. Mat fikk hun enten hun ville eller ei, og det fantes alltid en oppredd seng klar om det skulle behøves.

8


Ivrig rundet Idun hjørnet, hun kunne knapt vente til hun fikk hilse på de søte grisungene. Etter at de ble født, hadde hun vært her så ofte hun kunne. At mor klaget over at det luktet gris av klær og hår, brydde hun seg ikke om. Åtte unger hadde den store purka fått, og fortsatt var de såpass små at Idun klarte å løfte på dem. Hun kunne sitte på en kasse med en av dem i fanget og kose. De rosa, søte vesenene så ut til å like det. De ble rolige og rynket på trynet og blunket trøtt med øynene, som hadde hvite, lange vipper. Idun klatret over gjerdet og hoppet ned i grisebingen med et dunk. Peggy, den store purka, veide sikkert over hundre og femti kilo, og hadde bitt gårdsgutten mange ganger. Men Idun var ikke redd for det store dyret. Hun satte seg bare ned på trekassa, stappet lissene ned i skoene, og plukket opp minstemann. Han sprellet litt med det samme, men så la han seg helt til ro slik han pleide. Han var visst den som sto sist i matkøen hos purka, og da burde han få mest kos, syntes Idun. Grisunger ble som oftest født tidlig på våren på Øverlia. Det at Peggy hadde fått små nå når det var høst, var et uhell. Gårdsgutten hadde en gang glemt å lukke ei fjøsgrind skikkelig, slik at en av de unge rånene hadde kommet seg inn til henne. Den drengen lager mer rot enn han gjør nytte for seg, hadde tante klaget, og den hengslete, unge mannen hadde fnyst og slamret med døra. Idun var bare glad for feilen gårdsgutten hadde gjort. Hun la jakken sin rundt den vesle grisungen og småpratet til den. – Sååånn ja, så blir du ikke så kald … Jeg tror du skal hete … Truls, det passer bra. Og du skal ikke bli koteletter og flesk altså, for du er jo min kosegris, du. Idun visste godt at sjansene var veldig små for at noen av grisene fikk bli mer enn et halvt år gamle. Sånn var det 9


bare på en gård. Men det ville hun ikke tenke på akkurat i dag. Peggy la seg rett ut på siden i den gjørmete grisegården. Flere av ungene lot seg straks friste av de rosahvite pattene som var fulle av melk. Moren gryntet med lukkede øyne og så ut til å trives spesielt godt med å ligge sånn nå når det hadde regnet litt. Fra der hun satt, oppdaget Idun at den store sinkbaljen som tjente som vannkar for purka, var tom. Det lå bare litt gjørmeaktig slam på bunnen. Den gårdsgutten, sukket Idun, slik tante Ingeborg pleide å gjøre. Men når han ikke hadde gitt grisene vann, fikk Idun gjøre det. Egentlig kunne hun like gjerne jobbe her på Øverlia, og hun trengte ikke engang å få penger for det. Vannkranen satt fast, så Idun måtte legge seg på hendelen med hele sin beskjedne vekt før noe plutselig løsnet. Klart og friskt vann begynte å fosse ned i karet. En stund ble hun stående og se på. Peggy kom sikkert til å skitne til vannet igjen med en gang, men griser likte visst sølevann best. I det samme lød tante Ingeborgs stemme over tunet: Idun! Kan du komme hit og hjelpe meg? Hun klappet Truls en siste gang, for nå hadde han også funnet en plass i rekken ved morens mage. Idun kunne ha sittet med ham i fanget i en time til, eller to timer for den del, uten å kjede seg, men nå ble hun glad for å se at han fikk mat. Snart tilbake, sa hun til grisungen, før hun smatt over gjerdet og løp ned på tunet. På trappa sto tante og ventet med det lange, grånende håret i en stram knute som alltid. Denne gangen var det ikke spørsmål om å skrelle poteter eller bære inn ved, oppgaver Idun vanligvis ble satt til. Nei, nå var det noe helt annet. – Kom her, sa tante og vinket på henne med et lurt glimt i øynene. Idun fulgte etter henne inn i gangen og opp trappa til loftet. 10


Oppe på klesloftet var det ganske mørkt, så Idun måtte blunke et par ganger for å se bedre. Men hun visste godt hvordan rommet så ut. Der var det kister og kasser med gamle klær, og i dag sto de åpne. Noe av innholdet var tatt ut og lagt ut over det støvete gulvet. Bluser, kofter, forklær, kjoler. – Det meste av dette blir det filleryer av, forklarte tante, – men kanskje du har lyst til å plukke ut en del som dere unger kan bruke til å kle dere ut med? Se her, det er noen hatter her også, og sko. Disse har nesten ikke vært brukt, sa tante Ingeborg og smilte, mens hun holdt opp en brun støvlett med pelskant øverst. Smilet i tantes smale ansikt var rart og snilt. – Ja … å ja! Gjett om Idun ville det. Et skattkammer. Da Idun ble alene, klarte hun ikke å la være. Hun måtte prøve noen av de gamle, fine klærne. Elisabeth, Iduns storesøster, ville bli fornærmet over at de ikke hadde vært sammen om det. Det fikk ikke hjelpe. Kjoler og kåper tok hun av og på en etter en. Følte stoffet under fingrene, velur og bomull og stikkete tweed. En blomstret trøye ble til en knelang kjole når Idun tok den på. Hun fant et perlekjede i rød plast, og et rødt lakkbelte som passet til. Akkurat samme farge som skoene hun hadde på. Med en stor stråhatt følte hun seg som en filmstjerne, og hun danset rundt og rundt på loftet og nynnet stille for seg selv. Oppgaven var å lage to hauger – det hun ville beholde, og det som kunne bli filleryer. Fillehaugen vokste veldig sakte. Det var nesten ingenting hun ville la tante klippe i stykker med stoffsaksa si. Hvor lang tid som hadde gått, visste hun ikke, da et rop utenfra rev henne ut av den hemmelige verdenen. – Hjelp! Kom og hjelp! Det var gårdsgutten; han hørtes redd ut, hva var skjedd? Var det kommet en bjørn eller en gaupe inn til grisungene? 11


Tante hadde fortalt at slikt noen ganger hadde skjedd før i tiden. Idun løp ned den smale, bratte trappa så fort hun kunne, mens hjertet dundret mot ribbeina. Tante Ingeborgs og gårdsguttens opphissede stemmer minnet om endene som snadrende jaget hverandre rundt og rundt i dammen bak stabburet. De to voksne forsvant ut gjennom hoveddøra og ut på tunet. Idun sprang etter; hun måtte holde følge med tantes hæler, og grep tak i kanten på ulljakken hennes. Ørene hennes klarte ikke å lage mening av det de to voksne sa, ordene fløt sammen. Hun visste bare at noe forferdelig hadde hendt, og hun måtte være nær tante, som alltid visste hvordan enhver floke skulle løses. Tantes hårknute løsnet mens hun løp, det lange håret med grå striper i, flakset bak henne. Fra det øvre hjørnet av fjøset rant en bekk av gjørmete vann. Da hørte Idun det: desperate, gryntende hyl. Synet som møtte dem, var forferdelig. Det kunne nok ha slått den sterkeste i bakken. Men uten å nøle hoppet tante Ingeborg over gjerdet til grisebingen, som hadde blitt et eneste basseng av søle. Straks sto hun i brunaktig vann til midt opp på låret. – Jeg har lenge sagt at det er noe galt med den vannkrana, jeg har jo sagt at vi må få noen til å se på den … Gårdsgutten sto tafatt med lutende skuldre. Stemmen hans var pipete og tynn, som om han kjempet for å holde tilbake gråt. Idun så på ansiktet hans, på hendene hans, som hang slapt ned langs siden. Han trodde han hadde skylden, han forsto i alle fall ikke at dette var Iduns verk. Men det var det. Idun hadde latt vannet stå og renne, og hun hadde ikke tenkt så langt som at ikke bare ville drikkekaret fylles opp, men hele grisebingen. Tante forholdt seg rolig, mens hun lirket med den gjenstridige hendelen og arbeidet konsentrert for å få stengt vannet. Mellom sammenbitte tenner konstaterte tante det 12


Idun helst ikke ville vite, selv om hun skjønte det, hun også. Hele grisebingen var nå en brun sjø. Kun Peggy sto med hodet over vann. Lydene fra purka vekslet mellom dype snøft og skarpe hvin. I vannskorpa omkring henne fløt ryggene på åtte druknede grisunger mellom visnet løv og kvist. Idun prøvde å ikke se etter hvilken av de døde kroppene som var lille Truls. Hun forsøkte å snu ansiktet en annen vei idet tante Ingeborg hadde fått stengt vannkranen og begynte å lempe livløse, rosa smågriser over gjerdet. De landet med våte klask i en haug nær Iduns føtter. Iduns sko var dekket av gjørme. Nå blir mor sint, for det gjennom henne. Grisungene sprellet ikke. De skrek ikke. Og lengst bort lå den som var mindre enn de andre, med halvåpne, døde øyne bak de hvite vippene. Idun som hadde sagt til ham at hun snart skulle komme tilbake.