Tungvekt
61892 Tungvekt – s. 1
20.11.2023 14:00
Kristian Klausen
Tungvekt Et essay om en etterlatt boksamling
61892 Tungvekt – s. 3
20.11.2023 14:00
Av samme forfatter: Måltidet i Emmaus, noveller 2008 Globus, roman 2009 Akilles, roman 2011 Mitt liv var et hett bibliotek, roman 2013 Veien til Mekka, roman 2015 Lotusspiserne, noveller 2017 Dagbøkene 1996-2018, roman 2018 Døden i arbeid, roman 2020 Anne F., roman 2021 Den lille mannen fra Argentina, roman 2022 Fra en russisk skrivemaskin, roman 2023
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2024 ISBN 978-82-02-81481-6 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61892 Tungvekt – s. 4
20.11.2023 14:00
We Poets in our youth begin in gladness; But thereof come in the end despondency and madness. william wordsworth
61892 Tungvekt – s. 5
20.11.2023 14:00
1
Poeten Nils Yttri kom til Drammen som ung gutt på slutten av 1950-tallet og bodde her til han begikk selvmord i 1980, bare 33 år gammel. På denne korte tida rakk han likevel å markere seg som en original dikter. Jeg, Kristian Klausen, ble født i Drammen i 1971 og var ni år den høsten han ble revet bort. Jeg møtte ham altså aldri. På videregående oppdaget jeg bøkene hans på biblioteket. Først debuten Turister i nattens lugar (1979). Omslagets illustrasjon gjorde meg nysgjerrig: en svarthvit tegning av en hodeskalle med tilhørende kvestede armer og bein som strekker seg oppover i en slags siste dødskrampe, og tittelen, der hvert ord peker mot fremmedgjøring og ensomhet; Turister (de som egentlig ikke hører hjemme, men bare er på kortvarig besøk), nattens (ikke det våkne, realistiske, apolloniske, men det mørke, introspektive, dionysiske), lugar (ikke hotellsuitens behag, men den trange, klaustrofobiske cellen i et overbefolket nattog gjennom Europa). Deretter de posthumt utgitte Når min fantasi berører dine drømmer (1981) og Zenith (1982). Men det var Bokserens blod (1980) som ble min bok: en fortelling i diktets form om et menneskeliv i en 7
61892 Tungvekt – s. 7
20.11.2023 14:00
etterkrigstid, fra vugge til voksen sjelelig fortapelse. Den åpner slik: Jeg var ikke av familie Jeg er fortsatt elev Av de uheldige omstendigheter Men jeg vokste opp Som de fleste Ble til med parkfugl Ikke Bach Ikke opera Jeg vokste opp Ble stor og svak
Nils Yttri ble en mystisk og lokal veiviser for det jeg søkte: litteraturen. Kunsten. Noen hadde gått rundt i hjembyen min før meg og hadde fått brutt noe ned i seg, noen hadde satt kommaer i enden av gatene, og diktet nye veier ut av en livsfortvilelse: I dine gater barndom Gikk jeg i stykker Bit for bit Meter for meter
Eller som Bernard Malamud dialog-sier-det i novellen Take Pity: – Broke in him something. That’s how. – Broke what? – Broke what breaks. 8
61892 Tungvekt – s. 8
20.11.2023 14:00
Nils, som stirret fra 1970-tallsportrettfotoet gjennom runde briller og med et luftig mørkt hår og et svært skjegg, var nær, i stemmen som snakket til meg fra papiret i bøkene, likevel på den andre siden av dødens målsnor. Jeg fant gravsteinen hans på Strømsgodset kirkegård. Den ble et konkret peilepunkt i landskapet. Jeg utdannet meg til lærer i kunstfag. Jeg ville male bilder. Jeg malte i 2003 en serie bilder og stilte dem ut i fylkets aller minste galleri, og utstillingen fikk felles-tittelen Bokserens blod. Oljemaleriene hadde titler fra enkeltstående strofer i langdiktet, som: Best husker jeg timene / Etter nederlaget … Jeg traff deg ikke / Da jeg mest trengte et fulltreff. Motivene var av nakne menn, uten boksehansker, men blødende, hengende i tauene, krabbende på kanvasen, malt i de sterkeste oljefargene jeg kunne finne hos fargehandleren. Men allerede da jeg pakket ned utstillingen (etter et par salg til ei tante og en kompis, samt fin omtale i lokalavisa) begynte jeg å ane at lerretet var for trangt for meg, og at det jeg drømte om å uttrykke, ikke fikk dybde nok, fantasi nok, gåtefullhet nok, i disse materialene. Oljetubene med kadmium rød, Napoli gult og ultramarin blå kunne nok åpne slike rom for Frans Widerberg, Giorgio de Chirico og Willem de Kooning, men når det kom til stykket – ikke for meg. Jeg hadde oppdaget noe annet, som inntil da hadde ligget rett under nesetippen, men usynlig: det jeg i flere år hadde trodd var dagboksnotater. Disse dagboksnotatene, påbegynt som 29-åring, hvis første datoangivelse var den 4. juni 2001, fortsatte ut 2001, og siden skrev jeg om hver eneste dag i 2002, dagbøkene ble flere og flere, jeg la dem i en skoeske etter endt skriving, og snart hadde jeg en skoeske full, og en ny måtte anskaffes. Å kjøpe nye loggbøker, skrive i dem, 9
61892 Tungvekt – s. 9
20.11.2023 14:00
avslutte dem og legge dem i skoesker, ble en sentral del av livet mitt. Jeg fortsatte å skrive om hver dag i 2003, 2004 og 2005. Av og til kunne jeg stusse over enkelte innspill i en dagbok. En beskrivelse av en hendelse eller et møte – et ansikt – en stemning – eller en drøm – minnet om noe. Kanskje anslaget til en novelle? Jeg innså en dag i 2006 at jeg rett og slett hadde begynt å skrive. Og at skrivingen hadde blitt viktig. Jeg måtte til slutt velge. Jeg la ned penselen. Jeg begynte å skrive små noveller. Jeg gikk innimellom ned til Nils Yttris gravstein (i rød drammensgranitt) og la hånda på steinen og snakket med ham. Er det dette jeg skal? spurte jeg. Gi meg kraft til å skrive bedre. Steinen svarte ikke. Det gikk to år eller kanskje tre. Jeg orket ikke å være lærer; ble fort sliten og nervøs av elever og foreldremøter, og tok meg heller jobb som nattevakt ved en omsorgsbolig i psykiatrien. Sov og skrev om dagen. Leste bøker og var våken om natta. Noen ganger skrev jeg også på nattevaktene, og oppdaget at jeg skrev bedre, med lavere guard, klokka tre om natta; og noen ganger skrev jeg bedre ved hjemkomst etter en søvnløs natt; ga mer faen, kjørte på, til fuglenes morgenkvitter, som var matte toner for Françoise, som jeg nettopp hadde lest om, gjennom natten, før jeg stupte i seng og sov til sent utpå formiddagen. Novellene mine ble til slutt antatt på Cappelen Damm. Dette mirakelet (selvsagt opplevdes det slik; jamfør statistikken; kun ett debutantmanus per 400–500 innsendte til de største forlagene blir akseptert hvert år) skjedde en februardag i 2008, nei, la oss være mer presise, min tvefødsel var mandag den 11.2.2008, klokka halv fire på ettermiddagen, jeg var 36 år, og noen kvelder etter den jordskjelvlignende (i min bevissthet) antakelsen, tråk10
61892 Tungvekt – s. 10
20.11.2023 14:00
ket jeg gjennom høy umåket snø på kirkegården helt ned til steinen hans, den brunrøde lave, med Nils Yttri 31.7.1947 – 10.9.1980 innhugget, la hånda på den, og sa: – Vi klarte det. Dette som innledende forklaring på hvorfor jeg endte opp med å arve hele Nils Yttris boksamling, noe jeg gjorde i 2009, etter å ha blitt kjent med Yttris etterlatte, Anne Berglund (forloveden) og Else Berit Gulbrandsen (hans kusine), som ønsket at noen som var genuint opptatt av Nils Yttri, skulle overta en samling av fjorten stappfulle plastposer med bøker, disse fjorten posenes innhold hadde stått i en bokreol eller ligget teipet ned i pappesker i nesten 30 år, helt siden 1980, da Yttri etter en svømmetur steg dryppende våt og naken opp fra et tjern og begynte å gå mot et jernbanespor i nærheten, før han la seg på svillene og ventet. Hans lik var så ille tilredt at moren ble rådet til ikke å se ham før han ble lagt i en kiste. Jeg kjørte i slutten av mars 2009 bilen opp til Konnerud, til Bernåsbakken, og parkerte utenfor det gulmalte huset til Anne Berglund, som nå er en voksen dame i 70årene, men som i sin tid hadde vært den unge Nils Yttris kjæreste på 1960- og 70-tallet, og det var hun som var i besittelse av alle plastposene med bøker, og etter en samtale med henne og Else Berit, om Nils, som de kalte ham (også jeg begynte å bli på fornavn med ham, men først etter at jeg hadde fått plastposene), bar vi én etter én plastpose med bøker ut av huset på Konnerud, og lempet dem inn i bilen min (en Opel Astra stasjonsvogn som en gang hadde vært hvit, men som på det tidspunktet var så full av rust, skrammer og bulker at den lignet en sebra som bare så vidt har unnsluppet en sulten løveflokk), og så kjørte jeg hjemover, ned Konnerudbakkene, 11
61892 Tungvekt – s. 11
20.11.2023 14:00
til den øverste begynnelse av Konnerudgata, og rett før den lille jernbanebrua som fører Konnerudgata ned mot sitt endepunkt på Strømsø torg, svingte jeg mine vane tro til venstre inn i Professor Smiths lange allé, som tok meg til Gulskogen og Rødgata og til Fridtjov Nansens gate og den kryssende Hjalmar Johansens gate, og da jeg kom hjem, til den lille plassen som kalles Gosen (etter det bibelske sted som Gud valgte å spare da han sendte landeplagene over Egypt), åpnet jeg bakluka på bilen og bar én etter én plastpose med bøker inn i mitt eget hus, som ligger i utkanten av allfarvei. Rett bak mitt gamle hus (nærmest vandalisert av min manglende evne til å pusse det opp og holde det ved like) er det en skog jeg ofte går tur i mellom skriveslagene, og jeg kan se en åker fra vinduene i huset, i alle årets faser, gyllen og duvende av korn om sommeren, avhøstet mørkebrun i oktober, dekket av hvit snø i januar, lys brun og ventende på såkorn i slutten av april, og med de første spirer av grønt i mai – jeg har sett dette fra vinduet i det rommet der jeg sitter og skriver – i snart atten år har årstidene turnert sine farger og følelser på åkeren og i skogen hver gang jeg har løftet blikket fra skrivemaskinen. Det renner en bekk forbi bak huset som skiller huset og gårdsplassen fra skogen, og hvis jeg nå lukker øynene i det stille huset, kan jeg høre den sildre og egentlig fosse forbi, det er vår og vårløsning og april. Skogene og åkrene inngår i mine daglige rytmer og i skriverytmen. Ofte går jeg en tur i 13-tida, for å samle krefter til en siste økt over skrivemaskinen, og årstidsrytmene nedfeller seg også i mine vandringer, de jeg kan begi meg ut på og de jeg ikke kan; om vinteren når snømengden er på sitt største, kan jeg ikke – uten med stor møye – begi meg over den lille trebrua som min far har bygd over bekken 12
61892 Tungvekt – s. 12
20.11.2023 14:00