Polakken
62190 Polakken – s. 1
14.12.2023 12:41
J.M. Coetzee
Polakken Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
62190 Polakken – s. 3
14.12.2023 12:41
Polakken
62190 Polakken – s. 1
14.12.2023 12:41
J.M. Coetzee
Polakken Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
62190 Polakken – s. 3
14.12.2023 12:41
J.M. Coetzee Originalens tittel: The Pole Oversatt fra engelsk av John Erik Bøe Lindgren Medlem av Norsk Oversetterforening The Pole ble første gang utgitt, i spansk oversettelse, som El Polaco. (Buenos Aires: El Hilo de Ariadna, 2022) Copyright © 2022, 2023 by J. M. Coetzee By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10176-0187 USA. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-77077-8 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagsdesign: Keith Hayes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2024 Satt i 9,7/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
62190 Polakken – s. 4
14.12.2023 12:41
Takk Takk til Mariana Dimópulos, Georges Lory og Valerie Miles for gode råd under arbeidet med Polakken.
62190 Polakken – s. 5
14.12.2023 12:41
EN
1.
Kvinnen er den første som skaper vanskeligheter for ham, snart fulgt av mannen.
2. I begynnelsen har han et fullstendig klart bilde av hvem kvinnen er. Hun er høy og yndig. Etter konvensjonelle idealer kvalifiserer hun muligens ikke til å være noen skjønnhet, men trekkene hennes – mørkt hår og mørke øyne, høye kinnben, fyldige lepper – er slående, og stemmen, en dyp alt, har en elegant og tiltrekkende kraft. Sexy? Nei, hun er ikke sexy, og så avgjort ikke forførende. Hun var kanskje sexy som ung – hvordan kunne hun ha unngått det, med en slik figur? – men nå, i førtiårene, satser hun på en viss utilnærmelighet. Hun går – dette legger man spesielt merke til – uten å vrikke på hoftene, hun glir oppreist over gulvet, nesten majestetisk. Slik ville han oppsummert hennes ytre. Når det gjelder selvet hennes, sjelen, har den fremdeles tid på seg til å komme til syne. Én ting er han overbevist om: Hun er et godt menneske, snill, vennlig.
7
62190 Polakken – s. 7
14.12.2023 12:41
3.
Det er vanskeligere med mannen. Som bilde er han også fullstendig tydelig. Han er polakk, en mann på sytti, en energisk syttiåring, en konsertpianist best kjent som fortolker av Chopin, men en kontroversiell fortolker: Hans Chopin er langt fra romantisk, snarere noe streng, Chopin som arvtager av Bach. Han skiller seg tilstrekkelig ut på konsertscenen til å tiltrekke seg et lite, men krevende publikum i Barcelona, byen han er blitt invitert til, byen der han skal treffe den elegante, lavmælte kvinnen. Men polakken har knapt rukket å komme ut i lyset før han begynner å forandre seg. Med sin oppsiktsvekkende manke av sølvgrått hår, sine egenartede gjengivelser av Chopin, gir polakken løfter om å være en tydelig nok person. Men når det gjelder sjel og følelser, er han urovekkende uklar. Han spiller utvilsomt med sjel ved pianoet, men sjelen som styrer ham, er Chopins, ikke hans egen. Og om denne sjelen slår en som usedvanlig tørr og hard, kan det skyldes en viss tørrhet i hans eget temperament.
4.
Hvor kommer de så fra, den høye, polske pianisten og den elegante kvinnen med den glidende gangen, bankmannens kone, som fyller dagene med gode gjerninger? De har banket på døren hele året, med ønske om å bli sluppet inn eller vist bort og stedt til hvile. Er endelig turen kommet til dem?
5. Polakkens invitasjon kommer fra en krets som oppfører månedlige konserter i Sala Mompou i Barcelonas gotiske kvarter, og som har gjort det i flere tiår. Konsertene 8
62190 Polakken – s. 8
14.12.2023 12:41
er åpne for alle, men billettene er dyre, og publikum er ofte velstående, aldrende og konservative i smaken. Kvinnen det er snakk om – ved navn Beatriz – sitter i styret som administrerer konsertrekken. Hun utfører rollen som en slags borgerplikt, men også fordi hun mener at musikken er god i seg selv, slik kjærligheten er god, eller skjønnheten, og god også i den forstand at den gjør folk til bedre mennesker. Selv om hun er fullstendig klar over at denne troen er naiv, holder hun på den likevel. Hun er intelligent, men ikke så reflektert. En andel av intelligensen hennes består av en bevissthet om at for mye refleksjon kan lamme viljen.
6.
Avgjørelsen om å invitere polakken, hvis navn inneholder så mange w-er og z-er at ingen i styret engang forsøker å uttale det – de omtaler ham bare som «polakken» – blir fattet etter en del sjelegransking. Det var ikke hun, Beatriz, som foreslo hans kandidatur, men venninnen hennes, Margarita, den animerte ånd bak konsertrekken som i sin ungdom studerte ved konservatoriet i Madrid og vet mye mer om musikk enn det hun gjør. Polakken, sier Margarita, banet vei for en ny generasjon Chopin-fortolkere i sitt hjemland. Hun sender rundt en anmeldelse av en konsert han holdt i London. Ifølge anmelderen er tiden med en hard, rytmisk Chopin – Chopin som Prokofjev – over. Den var aldri noe annet enn en modernistisk reaksjon på oppfatningen av den franskpolske mesteren som en skjør, drømmende og «feminin» ånd. 9
62190 Polakken – s. 9
14.12.2023 12:41
Den framvoksende og historisk autentiske Chopin er myk i tonen og italienisert. Polakkens revisjonistiske lesning av Chopin, om enn noe overintellektualisert, må lovprises. Hun, Beatriz, er ikke sikker på om hun ønsker en hel kveld med en historisk autentisk Chopin, ei heller, og mer vesentlig, om den noe sedate Kretsen vil ta det vel imot. Men Margarita har sterke følelser for saken, og Margarita er venninnen hennes, så hun gir henne sin støtte. Dermed ble invitasjonen sendt til polakken med forslag til dato og honorar, begge deler ble akseptert. Nå er dagen her. Han er kommet med fly fra Berlin, blitt møtt på flyplassen og kjørt til hotellet. Planen er at hun, sammen med Margarita og Margaritas mann, skal ta ham med ut på middag etter konserten.
7.
Hvorfor er ikke Beatriz’ egen ektemann med i selskapet? Svar: fordi han aldri er med på Konsertkretsens arrangementer.
8.
Planen er enkel nok. Men så oppstår et problem. Morgenen det er snakk om, ringer Margarita og forteller at hun er blitt syk. Dette er det nokså formelle uttrykket hun bruker: caído enferma, falt i sykdom. Hva slags sykdom er det snakk om? Det sier hun ikke. Hun er vag, og det virker som om det er med overlegg. Men hun kommer ikke på konserten. Ikke mannen hennes heller. Derfor må hun, Beatriz, være snill å overta vertskapspliktene, det vil si ordne det slik at gjesten blir transportert fra hotellet til 10
62190 Polakken – s. 10
14.12.2023 12:41
auditoriet i god tid, samt varte ham opp etterpå, dersom han ønsker oppvartning, slik at han, når han vender tilbake til sitt hjemland, vil kunne fortelle vennene sine: Ja, jeg hadde det fint i Barcelona, i det store og hele. Ja, de stelte godt med meg. «Det er i orden,» sier Beatriz, «det skal jeg gjøre. Og så håper jeg at du snart blir frisk.»
9.
Hun har kjent Margarita siden de gikk sammen på nonneskolen som barn. Hun har alltid beundret venninnens åndelighet, hennes driftighet og sosiale selvsikkerhet. Nå må hun ta hennes plass. Hva medfører det å varte opp en mann som er på snartur i en fremmed by? I hans alder vil han i alle fall ikke forvente sex. Men han vil så avgjort forvente å bli smigret, til og med flørtet med. Flørting er en kunst hun aldri har brydd seg om å mestre. Med Margarita er det annerledes. Margarita har håndlag med menn. Hun, Beatriz, har mer enn én gang moret seg over å se venninnen gjøre sine erobringer. Men hun har intet ønske om å imitere henne. Hvis gjesten har store forventninger om smiger og desslike, kommer han til å bli skuffet.
10.
Ifølge Margarita er polakken en «virkelig minneverdig» pianist. Hun har hørt ham i Paris, legemlig. Er det en sjanse for at det skjedde noe mellom de to, Margarita og polakken, legemlig? Og at Margarita, etter å ha organisert besøket hans i Barcelona, fikk kalde føtter i siste minutt? Eller har mannen hennes endelig fått nok og 11
62190 Polakken – s. 11
14.12.2023 12:41
utstedt et dekret? Er det slik «falle i sykdom» skal forstås? Hvorfor må alt være så komplisert? Og nå må hun ta seg av denne fremmede! Det er ingen grunn til å tro at han snakker spansk. Hva om han ikke snakker engelsk heller? Hva om han er den typen polakk som snakker fransk? De eneste faste i Konsertkretsen som snakker fransk, er Ester og Tomás Lesinski. Og Tomás, som er i åttiårene, begynner å bli vanfør. Hva kommer polakken til å si dersom han, i stedet for den livlige Margarita, blir henvist til det skrøpelige Lesinski-paret? Hun ser ikke fram til denne kvelden. For et liv, tenker hun, som omreisende entertainer! Flyplasser, hotellrom, alle forskjellige, men likevel like. Vertskapene man må tåle, alle forskjellige, men likevel like. Overstrømmende, middelaldrende kvinner med uinteresserte ektemenn på slep. Nok til å slukke det som måtte finnes av sjelelig gnist. Hun er i det minste ikke overstrømmende. Hun skravler ikke heller. Hvis polakken ønsker å trekke seg inn i mutt taushet etter konserten, skal hun også være mutt.
11.
Å arrangere en konsert, sørge for at alt glir glatt, er ingen liten bragd. Nå har byrden falt helt og holdent på henne. Hun tilbringer ettermiddagen i konsertsalen, herser med personalet (deres overordnede er sendrektig, etter hennes erfaring), sjekker detaljer. Er det nødvendig å liste opp detaljene? Nei. Men det er gjennom sansen for detaljer at Beatriz skal vise at hun besitter flid og dugelighet. Til 12
62190 Polakken – s. 12
14.12.2023 12:41
sammenligning kommer polakken til å vise seg som upraktisk og initiativløs. Dersom man kan forestille seg dyd som en mengde, blir brorparten av polakkens dyder brukt på musikken, slik at det knapt er noe igjen til verdslige anliggender, mens Beatriz’ dyder er jevnt fordelt i alle retninger.
12.
Offentlige fotografier viser en mann som stirrer framfor seg med grovskåren profil og en flom av hvitt hår. De vedlagte biografiske opplysningene forteller at Witold Walczykiewicz ble født i 1943 og debuterte som konsertpianist i en alder av fjorten år. Det listes opp priser han har vunnet, og noen av innspillingene hans. Hun lurer på hvordan det er å være født i 1943, i Polen, under en krig, uten annet å spise enn kålsuppe med potetskrell. Blir den fysiske utviklingen hemmet? Og hva med den åndelige? Kommer Witold W til å vise seg å være preget, i knoklene, i ånden, av en utsultet barndom? En baby som hyler om natten, som hyler av sult. Hun er født i 1967. I 1967 trengte ingen i Europa å spise kålsuppe. Ingen i Polen, ingen i Spania. Hun har aldri kjent sult. Aldri. En velsignet generasjon. Sønnene hennes har også vært velsignet. De er blitt til energiske unge menn som er dypt involvert i uavhengige prosjekter som skal gjøre deres egne liv til en suksess. Om de noensinne hylte i natten, var det på grunn av bleieutslett eller fordi de var grinete, ikke fordi de var sultne. 13
62190 Polakken – s. 13
14.12.2023 12:41
I sin søken etter suksess tar sønnene etter faren, ikke moren. Faren har gjort åpenbar suksess i livet. Når det gjelder moren, kan en ikke være like sikker. Er det nok å ha satt to velfødde, energiske unge mannlige skapninger til verden?
13.
Hun er intelligent, velutdannet, belest, en god kone og mor. Men hun blir ikke tatt på alvor. Ikke Margarita heller. Og ikke resten av Kretsen. Sosietetsdamer: Det er ikke vanskelig å gjøre narr av dem. Hånet for sine gode gjerninger. Hånet av seg selv også. For en latterlig skjebne! Ville hun noensinne ha gjettet at det var den som ventet på henne? Kanskje dette er grunnen til at Margarita har valgt å falle i sykdom i dag av alle dager. ¡Basta! Nok gode gjerninger!
14.
Hennes egen mann holder avstand til Konsertkretsen. Han tror på adskilte aktivitetssfærer. En hustrus aktivitetssfære bør være hennes egen. De har vokst fra hverandre, hun og mannen. De var studenter sammen, han var hennes første kjærlighet. I den første tiden følte de stor og umettelig lidenskap for hverandre. Lidenskapen var der til og med etter at barna var født. Så en dag var den ikke der lenger. Han hadde fått nok. Hun også. Hun har likevel vært trofast. Menn gjør tilnærmelser, som hun viker unna for, ikke fordi de ikke er velkomne, men fordi hun ikke har tatt steget ennå, steget bare hun kan ta, steget fra Nei til Ja.
14
62190 Polakken – s. 14
14.12.2023 12:41
15.
Hun får se polakken for første gang, legemlig, da han marsjerer ut på podiet, bukker og setter seg ved Steinway-flygelet. Født i 1943, derfor syttito år gammel. Han beveger seg smidig, ser ikke så gammel ut som han er. Hun blir slått av hvor høy han er. Ikke bare høy, men stor, med en brystkasse som ser ut til å sprenge jakken. Han ser ut som en enorm edderkopp der han sitter krumbøyd over klaviaturet. Vanskelig å forestille seg så store hender lokke noe nydelig og mykt fram fra klaviaturet. Men det gjør de. Har mannlige pianister et medfødt fortrinn sammenlignet med kvinnelige: hender som ville sett groteske ut på en kvinne? Hun har ikke tenkt mye på hender før, hender som gjør alt for eierne sine, som lydige, ubetalte tjenere. Det er ikke noe spesielt med hennes. Hendene til en kvinne som snart er femti. Noen ganger skjuler hun dem diskré. Hender avslører alder, på samme måte som halsen og rynkene ved armhulen. På morens tid kunne kvinner fremdeles vise seg offentlig med hansker på. Hansker, hatter, slør: de siste restene av en svunnen epoke.
15
62190 Polakken – s. 15
14.12.2023 12:41
16.
Det andre som slår henne med polakken, er håret hans, som er urimelig hvitt, urimelig bølget på toppen. Er det slik han forbereder seg til konsert, undrer hun: med en frisør på hotellrommet som ordner frisyren hans? Kanskje hun er smålig. Blant maestroer i hans generasjon, etterkommere av Abbé Liszt, må en grå eller hvit manke være standardutstyr. Noen år senere, når episoden med polakken har funnet sin plass i historien, skal hun undre seg over disse førsteinntrykkene. Hun tror stort sett på førsteinntrykk, når hjertet feller sin dom, rekker den fremmede hånden eller rygger unna. Hjertet hennes rakte ikke polakken hånden da hun så ham marsjere ut på podiet, kaste på manken og henvende seg til klaviaturet. Hjertets dom: For en posør! For en gammel klovn! Det skulle ta litt tid å komme forbi den første, instinktive reaksjonen, se polakken som hele seg. Men hva betyr egentlig hele seg? Inneholdt kanskje ikke polakkens hele seg både posøren og den gamle klovnen?
17.
Kveldens konsert er i to deler. Første halvdel består av en Haydn-sonate og en suite med danser av Lutosławski. Andre halvdel er viet Chopins tjuefire preludier. Han spiller Haydn-sonaten med rene og klare tonerekker, som for å demonstrere at store hender ikke behøver å bety klønete hender, men at de tvert imot kan danse sammen like elegant som en kvinnes.
16
62190 Polakken – s. 16
14.12.2023 12:41
Småstykkene av Lutosławski er nye for henne. De minner henne om Bartók, om hans bondedanser. Hun liker dem. Hun liker dem bedre enn Chopin-stykkene som følger. Polakken har kanskje fått et navn som fortolker av Chopin, men den Chopin hun kjenner, er mer intim og subtil enn den han byr på. Hennes Chopin har kraft til å transportere henne ut av Barri Gòtic, ut av Barcelona og inn i salongen i et stort landsens hus langt ute på de fjerne, polske slettene, der en lang sommerdag triller mot slutten, gardinene blafrer i vinden og duften av roser siver inn. Å bli transportert, gå seg vill i transporter: antagelig en utdatert forestilling om det musikken gjør med lytterne – utdatert, og sikkert også sentimental. Men det er dette hun ønsker seg akkurat denne kvelden, og det er dette polakken ikke gir henne. Applausen etter det siste preludiet er høflig, men ikke entusiastisk. Hun er ikke den eneste som kom for å høre Chopin spilt av en ekte polakk og ble skuffet. Som ekstranummer, som en gest til vertskapet, byr han på et kort stykke av Mompou, spilt ganske abstrakt, før han forsvinner fra scenen uten et smil. Er han tilfeldigvis i dårlig humør denne dagen, eller er han alltid slik? Kommer han til å ringe hjem og beklage seg over mottakelsen han fikk av de spissborgerlige katalanerne? Finnes det en fru Polakk der hjemme som hører 17
62190 Polakken – s. 17
14.12.2023 12:41
på klagene? Han ser ikke ut som en gift mann. Han ser ut som en mann med kaotiske skilsmisser bak seg, ekskoner som skjærer tenner og ønsker ham alt vondt.
18.
Det viser seg at polakken ikke snakker fransk. Han snakker faktisk et slags engelsk. Beatriz snakker språket flytende etter sine to år i Mount Holyoke. De polyglotte Lesenskiene er derfor overflødige. Men likevel velkomne til å lette litt på vertskapsbyrden hennes. Særlig Ester. Ester er kanskje gammel og krum, men hun er kvass som en nål.
19.
De tar ham med til restauranten de pleier å ta med utøvere til, et italiensk etablissement som heter Boffini’s, som har for mye flaskegrønn fløyel i dekoren, men en milanesisk kjøkkensjef som er til å stole på. Da de har satt seg, er Ester den første til å snakke. «Det må være vanskelig, maestro, å komme ned på jorden igjen etter at du har vært oppe i skyene med den sublime musikken din.» Polakken bøyer hodet, hverken enig eller uenig om skyene han har vært oppe i. På nært hold er det ikke like lett å skjule aldringstegnene. Han har poser under øynene, huden på halsen er slapp, håndbakene er flekkete. Maestro. Like greit å få spørsmålet om navn overstått. «Får jeg spørre,» sier hun, «om hvordan vi skal tiltale deg? Vi i Spania synes polske navn er så vanskelige, det har du 18
62190 Polakken – s. 18
14.12.2023 12:41
sikkert merket. Og vi kan ikke fortsette å kalle deg maestro i hele kveld.» «Jeg heter Witold,» sier han. «Dere kan bare kalle meg Witold.» «Og jeg er Beatriz. Vennene våre her er Ester og Tomás.» Polakken løfter glasset mot de tre nye vennene: Ester, Tomás og Beatriz. «Jeg er sikkert ikke den første, Witold,» sier Ester, «som forveksler deg med den berømte svenske skuespilleren, du vet sikkert hvem jeg tenker på.» Skyggen av et smil glir over polakkens ansikt. «Max von Sydow,» sier han. «Min onde bror. Han følger etter meg overalt.» Ester har rett: det samme lange, dystre ansiktet, de samme blasse, blå øynene, den samme rette ryggen. Men stemmen er en skuffelse. Den mangler den onde brorens dype resonans.
20.
«Fortell om Polen, Witold,» sier Ester. «Fortell oss hvorfor din landsmann Frédéric Chopin valgte å bo i Frankrike heller enn i sitt hjemland.» «Hvis Chopin hadde levd litt lenger, ville han vendt tilbake til Polen,» svarer polakken, håndterer verbtidene forsiktig, 19
62190 Polakken – s. 19
14.12.2023 12:41
men korrekt. «Han var en ung mann da han reiste, han var en ung mann da han døde. Unge menn er ikke lykkelige hjemme. De søker eventyr.» «Hva med deg?» sier Ester. «Var du som ham, ulykkelig i ditt eget land da du var en ung mann?» Dette er en sjanse for polakken til å fortelle dem om hvordan det var å være ung og rastløs i sitt ulykkelige hjemland, om lengselen etter å flykte til det dekadente, men spennende Vesten, men han griper den ikke. «Å være lykkelig er ikke den viktigste … den viktigste følelsen,» sier han. «Hvem som helst kan være lykkelig.» Hvem som helst kan være lykkelig, men man må være noen utenom det vanlige for å være ulykkelig, noen utenom det vanlige som jeg – er det slik han vil at de skal tolke ham? Hun hører seg selv snakke. «Hva er så den viktigste følelsen, Witold? Hvis det å være lykkelig ikke er viktig, hva er viktig?» Det blir stille rundt bordet. Hun får med seg at Ester og mannen hennes veksler blikk. Skal hun gjøre ting vanskelige? Disse vanskelige timene som ligger foran oss – skal hun gjøre dem enda vanskeligere? «Jeg er musiker,» sier polakken. «For meg er musikken det viktigste.»
20
62190 Polakken – s. 20
14.12.2023 12:41
Han svarer ikke på spørsmålet, han bøyer av, men det spiller ingen rolle. Det hun gjerne ville spurt om, men unnlater, er: Hva med fru Witold? Hva føler hun når mannen hennes sier at det å være lykkelig ikke er viktig? Eller finnes det ingen fru – kanskje fru stakk av for lenge siden for å finne lykken i en annens armer?
21.
Han snakker ikke om fru Witold, men han snakker om en datter med utdannelse innen musikk som flyttet til Tyskland for å synge i et band og aldri kom tilbake. «Jeg dro en gang for å høre dem. I Düsseldorf. Det var bra. Hun har god stemme. God stemme, god kontroll, ikke så god musikk.» «Ja, de unge …,» sier Ester. «De gir oss hjertesorg. Men det må være fint for deg – fint å vite at den musikalske åren fortsetter. Og landet ditt – hvordan står det til i landet ditt for tiden? Jeg husker Den gode paven, han var derfra, ikke sant? Johannes Paul.» Det virker som om polakken nødig vil snakke om Johannes Paul, Den gode paven. Hun, Beatriz, ser ikke på Johannes Paul som noen god pave. Ikke engang som et godt menneske. For henne framsto han fra starten av som en renkesmed, en politiker.
22.
De snakker om den unge japanske fiolinisten som var forrige måneds gjest. «Utrolig teknikk,» sier Tomás. «Den begynner veldig tidlig i Japan, musikkutdanningen. To år gamle, tre år gamle, barna har med seg fiolinen over21
62190 Polakken – s. 21
14.12.2023 12:41
alt. Til og med på do! Den er som en del av kroppen, som en ekstra arm, arm nummer tre. Når begynte du, maestro?» «Moren min var sangerinne,» sier polakken, «så jeg hørte alltid musikk i huset. Moren min var min første lærer. Så en annen lærer, så til akademiet i Kraków.» «Så du har alltid vært pianist. Siden du var barn.» Polakken vurderer nøye ordet pianist. «Jeg har vært en mann som spiller piano,» sier han til slutt. «Som mannen som stempler billetter på bussen. Han er en mann, og han stempler billetter, men han er ikke noen billettmann.» På bussene i Polen har de altså fremdeles menn som stempler billetter – de er ikke blitt rasjonalisert bort. Kanskje det var derfor unge Witold ikke rømte til Paris som sin musikalske helt. For i Polen har de menn som stempler billetter, og menn som spiller piano. For første gang kjenner hun seg vennligere stemt mot ham. Bak den alvorlige minen, tenker hun for seg selv, er han kanskje en spøkefugl. Kanskje.
23.
«Du burde prøve kalvekjøttet,» sier Tomás. «Kalvekjøttet er veldig bra her.» Polakken tar til motmæle. «Jeg har ikke stor mage om kvelden,» sier han. Han bestiller en salat, etterfulgt av gnocchi med pesto.
22
62190 Polakken – s. 22
14.12.2023 12:41
Stor mage: Kan det være et polsk uttrykk? Han har så avgjort ikke stor mage. Han er faktisk litt – hun leter etter et ord hun sjelden har bruk for – cadavérico, kadaveraktig. En mann som ham burde donere kroppen til medisinstudiet. De ville satt pris på å ha en så kraftig benbygning å øve seg på. Chopin ble begravd i Paris, men etterpå, hvis hun husker riktig, fikk en eller annen patriotorganisasjon ham gravd opp og fraktet tilbake til fedrelandet. En liten kropp, veide ingenting. Spinkel benbygning. Er en så liten mann stor nok, mektig nok, til at man gir ham sitt liv – en drømmer, når alt kommer til alt, en som vever elegante, soniske stoffer? Et viktig spørsmål, synes hun. Sammenlignet med Chopin, ja selv sammenlignet med Witold, disippelen hans, teller hun naturligvis ikke som noen viktig person. Det vet og godtar hun. Men hun må da ha krav på å få vite om timene hun bruker på å lytte tålmodig til klirringen av pianotangenter eller gnissingen av hestehår mot tarmer, mens hun kunne vært ute på gatene og gitt mat til de fattige, ikke er bortkastede timer, men en del av en større og rikere plan. Tal! har hun lyst til å si til polakken. Rettferdiggjør kunsten din!
24.
Mannen har naturligvis ingen anelse om det som foregår inni henne. For ham er hun en del av byrden han må bære for å ha en karriere som utøvende kunstner: en av de masete, velstående kvinnene som ikke vil la ham være i fred før de har sikret seg sitt hekto kjøtt. Akkurat 23
62190 Polakken – s. 23
14.12.2023 12:41
nå, på sitt korrekte, men langsomme engelsk, forteller han en historie han antar en kvinne som henne gjerne vil høre, en historie om hans første pianolærer, som satt over ham med en férula og ga ham en smekk på håndleddene hver gang han spilte feil.
25.
«Og nå må du avsløre for oss, Witold,» sier Ester: «Av alle byene i verden du besøker, hvilken liker du best? Hvor – bortsett fra i Barcelona, naturligvis – får du den varmeste mottakelsen?» Uten å la polakken få sjansen til å svare, til å avsløre hvilken av verdens byer som er hans favoritt, avbryter hun, Beatriz: «Før du forteller oss det, Witold, kan vi et øyeblikk vende tilbake til Chopin? Hvorfor lever Chopin videre, tror du? Hvorfor er han så viktig?» Polakken gransker henne kjølig. «Hvorfor han er viktig? Fordi han forteller oss om oss selv. Om lengselen vår. Som ikke alltid står klart for oss. Det er min oppfatning. Som noen ganger er en lengsel etter noe vi ikke kan få. Det som er utenfor rekkevidde.» «Jeg forstår ikke.» «Du forstår ikke fordi jeg ikke forklarer det godt på engelsk, ikke på noe språk, selv ikke polsk. For å forstå må du være stille og lytte. La musikken snakke, da vil du forstå.»
24
62190 Polakken – s. 24
14.12.2023 12:41
Hun er ikke fornøyd. Faktum er at hun lyttet denne kvelden, lyttet oppmerksomt, og likte ikke det hun hørte. Hadde ikke Lesinskiene vært her, hadde hun vært alene med mannen, ville hun presset hardere på. Det er ikke Chopin som ikke når fram til meg, Witold, men din Chopin, den Chopin som bruker deg som medium – det ville hun sagt. Claudio Arrau – kjenner du ham? – ville hun fortsatt – for meg er Arrau en bedre fortolker, et bedre medium. Gjennom Arrau snakker Chopin til hjertet mitt. Men Arrau var naturligvis ikke fra Polen, så det fantes kanskje ting han var døv for, et trekk ved mysteriet Chopin som utlendinger aldri kommer til å forstå.
26.
Kvelden har gått sin gang. På fortauet utenfor Boffini’s tar Lesinskiene avskjed («Slikt et privilegium, maestro!»). Det blir hennes oppgave å følge polakken tilbake til hotellet. De sitter tause ved siden av hverandre i drosjen, ferdigsnakket. For en dag! tenker hun. Hun kan ikke vente med å komme i seng. Hun er veldig oppmerksom på lukten hans, lukten av mannesvette og eau de cologne. Det er naturligvis alltid varmt på podiet under lysene. Og anstrengelsen, den fysiske anstrengelsen ved å slå ned alle tangentene, den ene etter den andre, i riktig rekkefølge! Så lukten kan kanskje unnskyldes. Men likevel …
25
62190 Polakken – s. 25
14.12.2023 12:41
De kommer fram til hotellet. «God natt, yndige dame,» sier polakken. Han griper hånden hennes og klemmer den. «Tusen takk. Takk også for dine dypsindige spørsmål. Jeg skal ikke glemme.» Så er han borte. Hun ser på hånden sin. Etter sitt korte opphold under den enorme poten virker den mindre enn vanlig. Men uskadd.
27.
En uke etter at han er reist, blir det levert en pakke til konsertsalen, adressert til henne, med tyske frimerker. Den inneholder en CD – hans innspilling av Chopin Nocturnes – og en beskjed på engelsk: «Til engelen som passet på meg i Barcelona. Jeg ber om at musikken taler til henne. Witold.»
28.
Liker hun denne mannen, Witold? Kanskje, alt i alt. Hun er lei seg, litt lei seg for at hun aldri skal se ham igjen. Hun liker at han står rett, sitter rett. Hun liker oppmerksomheten hans, alvoret han lytter med når hun snakker. Kvinnen med de dypsindige spørsmålene: Hun er glad for at han anerkjente det. Og hun morer seg over engelsken, med sin korrekte grammatikk og haltende uttrykksmåter. Hva er det hun misliker ved ham? En rekke ting. Framfor alt gebisset, for glinsende, for hvitt, for falskt.
62190 Polakken – s. 26
14.12.2023 12:41