Ingens herre
62247 Ingens herre – s. 1
20.12.2023 09:00
62247 Ingens herre – s. 2
20.12.2023 09:00
Eivind Hofstad Evjemo
Ingens herre Roman
62247 Ingens herre – s. 3
20.12.2023 09:00
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2024 ISBN 978-82-02-80375-9 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © N-Sky/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2024 Satt med 11.7/14 pkt. Bembo og trykt på 100 g Munken premium cream. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan fore til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
62247 Ingens herre – s. 4
20.12.2023 09:00
Så skjer mirakelet og egget kommer trillende. Moren vender seg og berører det forsiktig med nebbet. Og egget er varmt og beskyttet og lyset er dempet og ikke for mørkt. I hallen er det ikke et menneske å se, bare vifter som suser, og hvisken fra andre mødre som står slik som henne og vokter et egg. Først etter en lang stund går moren bort for å spise av fôrskåla, hun er sulten og trenger energi etter prestasjonen hun har gjort. Med nebbet roter hun rundt i karet, samler partikler som glir ned gjennom halsen og ned i kroa. Når hun er ferdig, vender hun tilbake og tar ikke feil av sitt egg, forveksler det ikke med noen av de andres, og hun ruger det fordi hun ennå kan. Lyden av døra som går opp og hva det nå enn er som får henne til å snu seg. Hun er oppe på beina og kjenner blaffet av noe kaldt som skjærer gjennom den feite, varme lufta. Et regnskyll, et rovdyr eller en snok som glir langs bregnerøttene. Nei, inn kommer menneskene, og selv om det oppstår uro blant mødrene, så vil ingen betegne det som «panikk». De stivner til mens eggene stjeles, de lar det skje. Temperaturen i rommet er god, og hastigheten i bevegelsen er innstudert og drillet, slik at 5
62247 Ingens herre – s. 5
20.12.2023 09:00
overgangen knapt merkes. Hanskene er desinfisert og behagelige, og munnene er skjult bak masker, og det er fortsatt rikelig med fôr i skålene. Og så er hennes egg blandet med andre egg fra andre mødre, og det skjøre livet som er skapt, føres over til rom som ingen av dem kan se. Så flyter alt vennlig forbi, og hun står igjen i en ørken av gul og lummer treflis. Døra skjuler en vind, en forandring, men nå er den lukket (for alltid?). Forskningen har vist at hun kan føle og har hukommelse, og nå kjenner hun en følelse av frykt som hun vil komme til å huske. Alt som står igjen, beveger seg knapt nå, for de er slitne av å ha båret noe fram, og for så å miste det så enkelt. Moren har sunket sammen, men hun vet at døra fins, og vil den åpne seg igjen? Snart skal også kroppen hennes sendes gjennom maskiner, og det som en gang var henne, skal havne i et kar, forvandlet til et godt og foredlet næringsprodukt. Hendene som først berører det og tar det imot, er varsomme, for hinnene er tynne, slik livet fremdeles er tynt. Prosessen skal fortsette, for vi er bare inne i første bevegelse i trinn-programmet som skal føre dyrematerialet til riktig endestasjon, og teknologien er kun her for å sikre at det lille som er, skal bli produktet som er bestilt. Lastebilene står utenfor, de står ferdig rigget til for reisen, og så losses eggene, og så begynner ferden over grensen.
62247 Ingens herre – s. 6
20.12.2023 09:00
Rakel sto med lukkede øyne og trakk lufta, klar og nesten luktfri, inn gjennom nesen, og slapp den ut gjennom munnen. Kyllingene var hentet og kjørt til slakt, dørene sto åpne og vinden fra dypet fikk romstere fritt. Hun åpnet øynene og så at det drev skyer over fjellet og med dem skygger over gården. Det var juni, snart juli, og hun kom på at Gjøran hadde forlatt henne på en slik sommerdag for nesten tre år siden, men at hun for lengst var forsont. Snøflaket på toppen hadde klart seg gjennom forsommeren, så hun nå. Faren hennes pleide å peile etter det når han ventet på våren. En gang gikk han opp dit midtsommers, samlet sammen en ball av råtten snø og bar den med seg ned for å vise henne. Etterpå lot han den smelte i vasken mens de gjorde andre ting. Blikket gled mellom byggene som sto rundt henne, Gjøran pleide å si at rundt om på norske gårdstun sto fem millioner bygninger og forfalt. Som om hun noen gang hadde brydd seg om den biten med informasjon. Han hadde vist henne flyfotokart med omriss av gamle fjøs og våningshus, latt pilmarkøren gli langs det som var på vei til å bli borte. 7
62247 Ingens herre – s. 7
20.12.2023 09:00
Når hun lå i senga, ville hun først og fremst sove. Kyllinghuset presset inn mellom de rødmalte gårdsbygningene som faren hadde tatt så godt vare på, bygningen lå der som en vask snudd på hodet. Av og til så hun fremdeles for seg faren sitte på benken ved låvebrua mysende mot sola, eller så våknet hun av den fredsomme lyden av ljåbladet som glir gjennom grøftekantgresset. Kyllingfjøset var plassert akkurat der fordi Gjøran en gang hadde klart å overbevise henne om at kyllingoppdrett ville være gunstig å gå inn i, noe de kunne satse på, virkelig leve av. Timingen er perfekt. Og hun hadde pengene fra moren sin – rikmannsdatteren fra Østlandet – de kunne settes inn i sirkulasjon. Investeres. Og så var det var et slakteri under en time fra gården, så lå ikke alt til rette for å forlate den gamle tiden, sa han, logge seg på kjeden og begynne å tjene litt penger? Og fordi Rakel var forelsket i mannen og ville at han skulle bli hos henne, så ble hun med. Bare derfor, sa Nanna. Det hørtes lurt ut. Det hørtes riski ut. Av og til må man sjanse. Industriell massedød som kjærlighetshandling, ertet Nanna henne etterpå, men ja, hvordan kunne det skje? Rakel som var enebarn og hadde vokst opp med kyr, sau og hest og en far som elsket det når vårfuglene var tilbake under låvetaket, og som ga dyrene sine pene, norrøne navn. Som elsket James Bond, som skrelte poteter med hodet lent mot kjøkkenskapet og 8
62247 Ingens herre – s. 8
20.12.2023 09:00
som aldri ville ha lagt et stykke kylling i sin munn, kjøttet skulle da være rødt! Rakel hadde møtt Nanna på hjemmet. Hun var dansk sykepleier, opprinnelig fra Roskilde og jobbet på «demensen», som insiderne kalte den, der gamlinger og alkoholikere som hadde drukket i stykker livet, allerede tidlig i femtiårene satt i jevn oppløsning i hver sin rullestol langs korridoren, alene med sin dirrende sjel og speidende i begge retninger. Når det roet seg oppe på avdelingen hennes, bipet Nanna seg inn i trappehuset med nøkkelkortet sitt, passerte tekstilverket som hang på veggen på etasjeplatået – et garnverk med en kjerne av signalgule tråder, som inngangen til en fitteformet portal – og fortsatte ned de tolv trinnene som gjensto, der hun igjen bipet seg inn og skjøv den nye døra opp, tråkket over terskelen med sine crocs og sin tomme kaffekopp tredd på en finger – en gest – inn til stedet der denne «Rakel» jobbet med mennesker «uten boeevne». Rakel sa en gang til henne, at mister jeg boevnen, så skyt meg bak låven. Og hun tvilte aldri på at Nanna ville gjøre det. Hun hadde sagt: Du skal ikke bekymre dig. Rakel åpnet døra til fjøset, steg inn i kontrollrommet der kontorstolen sto midt ute på gulvet – Gjørans gamle gamingstol – hun skjøv den så den gled over betonggulvet og inn under benken, gikk videre inn i hallen uten å ta hensyn til ren og uren sone, for nå gjaldt ingen av tesene som hun hadde gaffet opp på vegger og dører. 9
62247 Ingens herre – s. 9
20.12.2023 09:00
Den høye hvelvingen kunne gi henne kirkefølelsen, for det var både et storslått og mektig rom. De 34 dagene med intenst liv var over, og rommet hadde blitt etterlatt i en stillhet som dirret rundt henne. 36 000 kilo med nebb, knokler og kjøtt hadde blitt til her inne, her hadde de vokst, her hadde de blitt det de skulle bli, og så var de hentet. Kyllingene hadde veid flotte 2 kilo under plukking, på en drøy måned hadde de blitt til dette fullt utviklete kjøttproduktet som gav så mange næringsfordeler. Hun veide 69 kilo og hadde fått leve i snart 42 år, og skulle til å dykke inn i seg selv og sine egne tankebaner, da hun i affekt tok opp telefonen og så at klokka akkurat hadde passert 09:07, som hun hadde fått oppgitt var slaktetidspunktet for kyllingene – mine kyllinger, tenkte hun – at dem hun hadde hatt hos seg, i samme stund ble sendt gjennom de mest skånselløse maskinene: Det måtte vel være et tegn? Rakel og guttene var ferdige med plukkingen ved midnatt, og hun sendte dem ut i brakka med ei kasse øl. De var slitne og hadde arbeidet raskt med å samle opp dyrene, og hun var oppriktig når hun skrøt av dem. Ny rekord, bare to timer, sa hun, og dette gjorde dere bra, kos dere med øl og sov for guds skyld ut i morgen. De svarte ikke, men det var greit. Hun var sjef, de jobbet for henne. Selv tok hun seg et glass vin – den siste skvetten i en dunk – og skålte halvhøyt ut i løse lufta mot kjøkken10
62247 Ingens herre – s. 10
20.12.2023 09:00
stolen som sto tom, men begynte å tvile på sin rett til å skåle for et industridyr som hun så kaldblodig drepte to hundre tusen av hvert år. De hadde båret dem opp-ned som tulipanbuketter hengende etter stilkene. Mørket hadde gjort fjærene eksosgrå. Hun tenkte også på lommelykten transportøren hadde brukt for å lyse inn i skuffene. Ble hun redd for at han skulle se hvor skadde de var? Nå kom hun på at hun også hadde åpnet en flaske pinnevin, tømte i seg halve flaska i to–tre overfylte glass, husket nå at hun hadde gått til brakka for å se om guttene var våkne – drakk som henne – slik at de kunne holde henne med selskap. Det var mildt og varmt, sandaler sto klare til å ta henne med. Du prater meg edru, sa Gjøran en gang, litt hardt, før han reiste seg og trampet ut av rommet. Diskusjonen hadde gått på smerteterskelen hos dyr, og da hadde det blitt viktig for henne å vinne, overbevise ham om at dyr, til og med fisk, trenger smerte for å regulere livene sine, og hun ville få ham på sin side, hun ville få ham til å gå med på hennes premisser. Ikke se på meg på den måten, sa han, som om jeg er en dum hund. Jeg syns ikke du er dum, sa hun, og i hvert fall ikke en hund. Etterpå hadde hun gått etter ham og ropt, skal vi ikke begynne på nytt, skal vi ikke begynne på nytt. Presset seg inn på badet selv om han helt tydelig hadde 11
62247 Ingens herre – s. 11
20.12.2023 09:00
forsøkt å lukke døra for henne ved å hekte på kroken. Der stilte hun seg opp og sa en siste gang skal vi ikke begynne på nytt? Han sto bøyd over vasken, hadde begynte å pusse tennene sine i sinne og ropte plutselig så sint, at du drikker som tanta mi, og tror du jeg gidder å høre på alt sammen, du riffer på de samme tingene og jeg holder det ikke ut. Til Nanna sa hun: Har vi ikke alle våre refrenger? Hun hadde ikke engang banket på brakkedøra, men hadde bare gått rett inn med sitt liksomironiske tudelu. Stått der inne med flaska i hånda, tankene i kaos og kroppen som et tomt fjøs. Stolene var pent plassert inntil kjøkkenbordet, og mennene hadde lagt seg. De var sikkert slitne på ekte, og det var bra, tenkte hun, det burde de også være etter timene der ute i fjøset. De jobbet hardt og trengte å sove. Hvordan orker de, tenkte hun ofte, hva tjener de egentlig på å være her, og hvorfor klager de aldri? Hun hadde gått ut igjen, vandret rundt brakka mens hun vekselvis lyttet etter dem og kastet på hodet og drakk med vinflaska rett til værs. Tente de bål i skogkanten og strakte pølser fram på gyngende pinner, ville hun blitt med, shottet de Becherovka bak ripsbuskene, ville hun ha spurt om å få et glass. Til slutt var hun helt nede i hagen, der la hun seg på rygg i gresset og så opp i himmelen. Faren sa alltid det, legg deg ned, jenta mi, og se på de flotte stjernene og hør hvor fint stillheten suser. Han kunne fortelle om 12
62247 Ingens herre – s. 12
20.12.2023 09:00
stjernetegnene, han så informasjon i glidende skyformasjoner og tolket luktene i vinden, han leste av dette som hele tiden strømmet mot kroppen hans fra naturen, en evne som hun slett ikke hadde arvet, eller kanskje bare hadde sløst bort, og nå angret på hun ikke hadde vært mer oppmerksom overfor, ettersom dette var forbindelser hun kunne ha trengt nå når hun var alene. Hun håpet at guttene ikke hadde lagt merke til noe, at hun igjen hadde vært ute og vandret utenfor vinduene deres og vært inne i brakka. For hun hadde et tydelig formulert regelverk som sa at hennes hus var en no-go-sone hvis de ikke hadde lagd en avtale på forhånd, og at brakka da måtte regnes som en no-gosone for henne. Men hun trengte bilnøkkelen til sin bil, og regelen var alltid å hekte den på kroken i skapet i gangen, rett innenfor døra, men igjen var dette glemt, og hun likte det ei. Hvorfor brukte de ikke bare sin egen Berlingo? Brakkekjøkkenet luktet av varmt øl. Fluer gikk i taket rundt flekker med størknet blod fra mygg som hadde forsynt seg av kroppene på gården og så blitt most under et rapp med fluesmekkeren. Hun hadde bedt dem om å tørke det vekk, men det hadde de altså ikke gjort. Hun så røykvarsleren ligge på benken mellom ølflasker, sprit og blandevann. Batteriet fremdeles avkoblet. Sneiper og aske i en müsliskål ved siden av et ouijabrett med et jägermeistershotglass plassert i 13
62247 Ingens herre – s. 13
20.12.2023 09:00
basen. Og brakka var lettantennelig, tenkte hun – full fyr på få minutter – så de hadde tatt en sjanse, og hun måtte huske å advare dem. At røyking skal skje utenfor. Og de hadde også stappet et lys ned i en flaske, og stearin lå rundt tut og glass, noe som tydet på at de hadde latt flammen brenne helt ned. Hun hørte Krystofs snorking gjennom den halvåpne døra. Det var noe trygt og hjemlig over den, som å ha en dorsk hund liggende på et teppe på vaskerommet. Ufarlig, men allikevel en vokter. Hun kunne virkelig ikke skjønne hvordan de andre klarte å sove der inne, men de var vel bare for slitne. Vasil hadde allerede foreslått at de skulle la all pant i ett år gå til å delfinansiere snorkeoperasjon, han mente det ville være å anse som en gave til menneskeheten. De kunne da ha det litt gøy. Hun tok fire skritt inn i rommet og nappet til seg bilnøkkelen som de hadde glemt å levere tilbake, plutselig klar over at hun igjen hadde tatt seg inn til dem uten å ha bedt om tillatelse på forhånd, og skyndte seg tilbake ut i det som hun så bestemt regnet som sitt.
62247 Ingens herre – s. 14
20.12.2023 09:00