Hva skjedde – og hva skjer?
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 1
20.10.2023 12:18
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 2
20.10.2023 12:18
Hans Olav Lahlum
Hva skjedde – og hva skjer? Thorbjørn Berntsen i samtale med Hans Olav Lahlum
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 3
20.10.2023 12:18
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2023 ISBN 978-82-02-80337-7 1. utgave, 1. opplag 2023 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Janne Møller-Hansen / VG Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 11/15 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 4
20.10.2023 12:18
Innhold
Innledning og varedeklarasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Del 1: 1935–1969 Fra arbeidergutt til fagforeningsmann – og rikspolitiker.
11
Del 2: 1969–1989 En folkelig og menig stortingsmann . . . . . . . . . . . . . . . .
36
Del 3: 1989–1997 Nestleder og miljøvernminister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
84
Del 4: 1997–2023 Et langt og engasjert pensjonistliv. . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Avslutning Noen korte konklusjoner etter mange lange samtaler . . . 145 Minneord for Yngve Hågensen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Kilder og tips til videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 5
20.10.2023 12:18
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 6
20.10.2023 12:18
Innledning og varedeklarasjon
Da den nær 88 år gamle og fortsatt høyst taleføre Thorbjørn Berntsen i vår kontaktet meg for å spørre om et mulig samarbeid om en samtalebok, sto det raskt klart for meg at dette var en fristelse jeg ikke ville klare å si nei til. Den folkelige og frittalende industriarbeideren Thorbjørn Berntsen var stortingsrepresentant gjennom et kvart århundre, og ble mot slutten av sin politiske karriere nestleder i Arbeiderpartiet fra 1989 til 1992 og Norges lengst sittende miljøvernminister fra 1990 til 1997. Han var en av landets mest kjente politikere de første ti årene jeg fulgte med. Nå i 2023 er han en av de siste veteranene fra norsk toppolitikk på 1970-tallet. Han er av ulike årsaker en av de mest interessante hovedpersonene jeg kan tenke meg for en samtalebok med en tidligere norsk politiker. Thorbjørn Berntsen ønsket å få frem sin historie og sitt syn både på tidligere hendelser og den nåværende situasjonen, innenfor et tidsperspektiv på et år. Jeg hadde betydelige arbeidsforpliktelser med andre viktige oppgaver, blant annet som følge av mine egne verv som folkevalgt politiker. Dessuten var jeg godt i gang med en fullskala historisk biografi om Einar Gerhardsen. Thorbjørn Berntsen og jeg var skjønt enige om at det ikke var noen mulig løsning for en 600 sider lang 7
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 7
20.10.2023 12:18
historisk biografi om ham nå. Vi snakket først om en samtalebok. Men tidlig i prosessen, visst allerede før det første lengre intervjumøtet med hovedpersonen, sto det samtidig klart for meg at en bok om og med Thorbjørn Berntsen i 2023 ikke kunne bli bare en ren samtalebok. Hans tid som aktiv politiker ligger nå mer enn 25 år tilbake i tid. Hovedtrekkene fra hans lange politiske karriere er, i likhet med viktige begivenheter og aktører fra den gang, i dag ganske ukjent for de fleste norske boklesere under 35 år. Også for mange eldre lesere som fulgte med i norsk politikk på 1970-, 1980- og 1990-tallet, vil det nå på 2020-tallet være et åpenbart behov for noen repetisjonsøvelser. Før vi går løs på den spennende historien om Thorbjørn Berntsen, må det altså understrekes at denne boken ikke har noen ambisjoner om å være en komplett historisk biografi av den vektklassen jeg skrev om Oscar Torp i 2007, om Haakon Lie i 2009 og om Reiulf Steen i 2019. Heller ikke er det en ren samtalebok lignende den jeg, sammen med journalisten Hilde Harbo, skrev om og med den 103 år gamle Haakon Lie i 2008. Årets bok om Thorbjørn Berntsen skal være en lettlest og forhåpentligvis samtidig lærerik portrett- og intervjubok. Leserne vil, mellom hans egne ord, få presentert et riss av de viktigste begivenhetene fra hans lange liv i norsk politikk. Berntsen får fortelle ganske fritt hva angår mindre kontroversielle sider av historien om sitt liv og politiske engasjement. Ved omtalen av mer omstridte begivenheter har jeg både stilt noen kritiske spørsmål om hans egen rolle og satt hans forståelse opp mot opplysninger om hva andre aktører og fagfolk har skrevet om dette. Ikke så sjelden har jeg også funnet det riktig å legge inn sitater av hva Thorbjørn Berntsen selv tidligere har sagt. Bruk av slike sitater fra hans aktive politikerkarriere er markert tydelig med årstall i teksten. Boken er skrevet i en lettlest form uten 8
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 8
20.10.2023 12:18
nummererte noter, men en forenklet oversikt over hvor tidligere sitater og andre opplysninger er hentet fra kan finnes i kildelisten bakerst. Der kan interesserte lesere også finne tips til videre lesning om sentrale politiske begivenheter og politikere omtalt i denne boken. De aller fleste sitatene i boken er hentet fra en serie samtaler jeg har hatt med Thorbjørn Berntsen, avholdt i hans hjem mellom mars og oktober i år. Vi har her sammen gjennomgått hans liv og viktige hendelser derfra ganske kronologisk. Boken presenteres for leseren i kronologisk form med livsløpet fordelt på fire tidsperioder. Thorbjørn Berntsen og hans tre sønner er gitt anledning til å lese hva som er kommet med i hvilken form fra disse møtene, og rette opp eventuelle misforståelser og feil der. Noen av mine tanker og konklusjoner etter årets samtaler med Thorbjørn Berntsen oppsummeres i et kort sluttkapittel. En grunnleggende konklusjon sto klar ganske tidlig i våre samtaler, og kan avsløres allerede her i innledningen. Thorbjørn Berntsen er, 88 år gammel, fortsatt en høyst engasjert og reflektert mann med meget god hukommelse. Faktiske opplysninger han ga i samtalene med meg, uten å ha fått vite spørsmålene på forhånd, viste seg ved kontrollsjekk å stemme oppsiktsvekkende godt også når det gjaldt hendelser fra mange tiår tilbake. Noen få unøyaktigheter med tidsangivelser er blitt oppklart og rettet opp før boken gikk i trykken. Til de punktene hvor det er snakk om omstridte historiske hendelser, har jeg latt Berntsens versjon fra intervjudelen bli stående, men med en tydelig presisering av at dette er hans inntrykk og hans forståelse. Fremtiden får vise om denne kombinerte portrett- og intervjuboken blir en enkeltstående hendelse i mitt forfatterskap, eller om den kan bli starten på en serie med slike bøker om politiske veteraner. Jeg håper uansett at denne boken om Thor9
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 9
20.10.2023 12:18
bjørn Berntsens liv og meninger i år vil være interessant lesning for alle med et minimum av interesse for norsk arbeiderbevegelses historie og norsk politikk fra de siste 50 årene. Forfatterinntektene for boken ble hovedpersonen og forfatteren, etter under ett minutts diskusjon, enige om at vi skulle dele likt. Jeg er avslutningsvis her skyldig en takk for et åpenhjertig og godt samarbeid om boken til Thorbjørn Berntsen og hans sønn Lars. Enn videre er jeg skyldig en takk til redaksjonssjef Ingebrigt Waage Hetland for gode diskusjoner om innholdet og presentasjonen av det. Gunn Vigdis Mo og Tina Sunde Nordberg har gjort en stor innsats med korrekturlesingen. Min gode venn Jan Kløvstad har lest hele manuset og gitt nyttige innspill både på språk og innhold. Den nå 77 år gamle og fortsatt like fremragende karikaturtegneren Herbjørn «Herb» Skogstad er herved takket for å ha stilt et titall av sine knivskarpe tegninger til disposisjon som illustrasjoner for denne boken. Det alltid hjelpsomme personalet ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek har gitt meg god hjelp med kildearbeidet, så vel som med å skaffe relevante bilder fra Thorbjørn Berntsens politikerkarriere. Sist, men ikke minst, skal min kjæreste Silje Ulstein ha takk for tålmodigheten og forståelsen under mitt arbeid med denne boken. Gjøvik, 18.10.2023
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 10
Hans Olav Lahlum
20.10.2023 12:18
Del 1
1935–1969 Fra arbeidergutt til fagforeningsmann – og rikspolitiker
Denne bokens hovedperson har hatt et langt og begivenhetsrikt liv. Da vi en marsdag i 2023 satte oss ned sammen i hans hjem på Sørumsand for første gang, var det for å snakke oss gjennom hans barndom, ungdomsår og første del av voksenlivet. 13. april 1935 ble barnet som skulle få navnet Thorbjørn Berntsen født, i landlige omgivelser på Skillebekk øverst i Groruddalen. Skillebekk lå den gang i Østre Aker kommune, men ble få år senere innlemmet i Oslo. I dag heter området Vestli og ligger helt i utkanten av Oslo, nær grensen til Nittedal kommune. «Barndommen er en periode som jeg i dag ser tilbake på med stor glede, selv om de materielle forholdene var enkle. Jeg var eldst av tre søsken og hadde mange gode venner blant de jevnaldrende. Jeg opplevde mye godt kameratskap i oppveksten min, både i og utenfor familien. Religion spilte en veldig liten rolle i mitt barndomshjem, selv om både min mor og bestemor regnet seg for troende og sang 11
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 11
20.10.2023 12:18
noen salmer fra tid til annen. Arbeiderklasseidentiteten var derimot noe vi alle delte og alltid bar med oss.» Omgivelsene var landlige og oppvekstforholdene nøkterne, men trygge. Faren Hans Bertrand Berntsen var en 23 år gammel yrkessjåfør. Moren Anna Mathilde Haldorsen var 20 år og hadde tidligere jobbet i butikk, men ble i pakt med tidens idealer hjemmeværende i mange år etter å ha stiftet familie. Thorbjørn var foreldrenes eldste barn, men fikk en bror året etter og en søster i 1940. Da bodde han i et lite hus øverst i Groruddalen sammen med broren, søsteren, foreldrene og farens foreldre. «Tippoldefaren min på farssiden het i 1848 Bernt Olsen og sto oppført som fattiglem i en kirkebok på Nes i Romerike. Av usikre årsaker endret han senere etternavnet til Berntsen. Han og barna hans levde trolig senere på husmannsplasser i området der. Farfaren min klarte i 1935 å få kjøpt seg et eget lite hus på Skillebekk, og der ble jeg født. Det var ett rom og kjøkken for oss i andre etasje, og ett rom for farfar og farmor i første. Det var innlagt strøm, men verken innlagt eller utlagt vann i huset. Farfar var steinhugger og overbevist arbeiderpartimann. Han brukte å true med at ingen kom over dørstokken hjemme hos ham hvis de snakket dritt om Gerhardsen.» 88 år gamle Thorbjørn Berntsen husker i 2023 fortsatt godt 9. april 1940. «Jeg husker godt selve dagen da tyskerne kom, selv om jeg ikke hadde fylt fem. Gutten på nabogården jobbet på meierienes salgssentral og hadde fått med seg hjem en trekasse derfra. Den hadde fatter’n overtatt og satt hjul på, så den ble som en tråbil. Jeg satt ute i den. Gunnar Brødkjører, som han ble kalt, var på fornavn med alle i lokalmiljøet og brakte ikke sjelden også med 12
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 12
20.10.2023 12:18
seg nyheter. Han kjørte forbi med brødbilen sin 9. april 1940, og ropte til mor at det hadde brutt ut krig. Jeg husker også at de første tyske kolonnene kom forbi der etterpå. Jeg så tyske jagerfly passere på vei nordover, men forsto ikke betydningen før de voksne forklarte meg hva som hadde skjedd. Senere slapp krigen aldri taket før den tok slutt fem år senere.» Grunnmuren i huset Thorbjørn bodde i, var under krigen dekket med sandsekker. Kjelleren fungerte som et eget lite og usikkert tilfluktsrom man ofte evakuerte ned til i krigsårene. Grorud folkeskole ble beslaglagt av tyskerne, slik at Thorbjørn hadde en omflakkende skoletilværelse i første, andre og tredje klasse på tidens enkle sjuårige folkeskole. «Noen dager var tysk luftskyts plassert ut så å si i hagan vår, og i krigsårene levde vi med luftalarmer og blendingsgardiner. På grunn av beliggenheten nær Oslo og god utsikt mot byen ble vi minna om hva som foregikk. Vi fulgte spent med når de kraftige tyske lyskasterne forsøkte å fange inn allierte fly og skjøt etter dem. Jeg tror ikke tyskerne noen gang traff noen britiske fly utenfor hos oss, og jeg har ingen egne minner av død fra krigen. Vi hadde dessuten en tysk militærforlegning på Lahaugmoen. Mor syntes så synd på soldatene at hun av og til ba dem inn på en kopp kaffeerstatning, selv om far ble sint. De var okkupasjonsmakten, men de var jo samtidig bare guttungene sjøl – sa mor. Far ble tvunget til å kjøre lastebillass med arresterte lærere nordover, og opplevde nok det som en tung belastning. Han sympatiserte klart med motstandsbevegelsen, men var hva jeg vet, aldri aktiv der. Mor hjalp til med arbeidet på Bånnkall gård og fikk med seg matvarer derfra. Det middelaldrende paret som drev gården, Alf og Ragna, var i nødsårene utrolig snille mot oss og mange andre. De ble forbilder for meg på det med omtanke.» 13
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 13
20.10.2023 12:18
Om Thorbjørn og de andre barna på Skillebekk aldri så døde krigsofre under krigen, så de desto oftere levende krigsofre. En fangeleir med flyktninger fra Sovjet, Polen og Jugoslavia lå også i nabolaget de siste årene av krigen. «En tidlig internasjonal solidaritet og bevissthet våknet med synet av de avmagrede krigsfangene innenfor gjerdene der. Jeg og mange av de andre ungene stakk noen ganger til dem skolematen vår under gjerdene. Noen ganger fikk vi tilbake fine små tregjenstander de hadde klart å lage. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på noen av tregjenstandene, men minnebildene sitter fortsatt i.» Frigjøringen i mai 1945 kom selvsagt som en enorm lettelse. Minnene derfra sitter også godt i nær 80 år senere. «8. mai 1945 husker jeg også godt. Det var Gunnar Brødkjører som kom med beskjeden igjen. Jeg husker at han ropte til bestemor: ‘Maren, nå må du ta fram flagget! Krigen er slutt!’ Bestemor hadde gjemt unna flagget og heiste det straks opp. Flaggstangen var ikke høy, men gleden stor. Så husker jeg at unge menn som hadde flyktet til Sverige, nå kom tilbake og hadde med sukkertøy og karameller. De kasta i gledesrus ut noe av det mens de kjørte forbi, og vi unga krabbet i grøften for å få med oss noe. Jeg fikk tak i en boks peanøttsmør og forspiste meg så fælt på den at jeg aldri har likt peanøttsmør senere. Alle minnene fra mai 1945 er ikke like gode. Jeg husker at jeg som tiåring da følte sterkt med to unge damer som hadde flørtet med tyske soldater, og som derfor hadde fått klippet av seg alt håret etter frigjøringen. Det virket veldig hardt og urettferdig. Begge rømte snart fra området. Ting fra okkupasjonsårene ble brukt i mange år etter krigen. 14
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 14
20.10.2023 12:18
I nabolaget hadde tyskerne satt igjen en motorsykkel med sidevogn de ikke fikk i gang. En gullsmed i bygda fikk tak i motorsykkelen og mekket på den til den gikk igjen. Han kjørte rundt i mange år med kona i sidevogna. Vi så stadig ting knyttet til tyskerne og okkupasjonen. Minnebildene fra okkupasjonen ble hengende igjen i mange år etter at tyskerne forsvant. Området ble på folkemunne kalt Vaffelkroken, og det var visstnok et navn noen britiske flygere kom på etter å ha sett oss fra luften.» Tilværelsen var langt fra sorgløs selv om okkupasjonen var over. For familien Berntsen fulgte det en krevende periode i etterkant av krigen. «En kort periode i nødsårene etter krigen spilte faren min og en arbeidskamerat av ham poker med omreisende tatere, og ble rundlurt av dem. Vi måtte handle mat på krita. Noen ganger ble jeg sendt på kolonialbutikken da det nærmet seg lønningsdag. Så var det en dag jeg sto der, hvor den snille damen bak kassen ristet beklagende på hodet og sa at vi ikke kunne få mer på krita før den tidligere gjelden var betalt. Jeg fikk med meg et brød til slutt, men har vel aldri følt meg så liten. Den opplevelsen ble sittende i meg og ble en påminnelse om hvor vondt det er å være fattig. Mor skaffet seg noen små inntekter ved å vaske klær for engelske soldater like etter krigen. Far kom seg bort fra det dårlige selskapet og spilte aldri pengespill senere. Så ble det heldigvis for oss bare en kortvarig kriseperiode. Man så jo i nabolaget at det var verre for mange andre.» Arbeiderklasseidentiteten var en selvsagt del av oppdragelsen og oppvekstmiljøet. Opplagt var det likevel ikke at den unge Thorbjørns vei skulle gå inn i Arbeiderpartiet. Da han en periode etter krigen gikk som avisgutt i nabolaget, var 15
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 15
20.10.2023 12:18
det med kommunistavisen Friheten og ikke med Arbeiderbladet. «Faren min hadde begynt arbeidskarrieren sin som visergutt. Han møtte mor fordi hun var tjenestejente og åpnet kjøkkeninngangen for ham i et hus hvor han skulle levere noen varer. Senere jobbet far over 50 år i det private næringslivet, som sjåfør for Oslo-firmaet Ingwald Nielsen. Han stemte trolig på kommunistpartiet ved de aller første valgene etter krigen. Senere stemte far også på Arbeiderpartiet, selv om han fortsatt hadde sans for kommunistpartiets formann Emil Løvlien. Far var en god gammel arbeidskar som jobbet lange dager år etter år, nesten uten fravær. Han gikk på jobb i dårlig vær, også på dager da formen ikke var helt god, og klaget aldri. Til slutt, etter fem tiår i samme firma, skulle han få Kongens fortjenstmedalje. Det var jo en stor ære, men samtidig en skuffelse for oss at han bare fikk den i sølv. Jeg spurte hvorfor og fikk til svar at det var fordi far ikke var akademiker. Jeg vet ikke om det var sant, men jeg tenkte nå uansett at slitere som ham vel mer enn mange akademikere hadde fortjent å få fortjenstmedaljen sin i gull. Mor var hjemme med oss ungene til vi ble store, men gikk så ut i en butikkjobb og ble der til pensjonsalderen. Henimot slutten av arbeidslivet kom det en stor og uventet jubeldag for mine foreldre, da de vant 50 000-gevinsten i det nasjonale Pengelotteriet. De hadde kjøpt et såkalt halvlodd, som bare ga rett til halv gevinst, men det var likevel veldig mye penger for et nøkternt par. Foreldrene mine var hverdagshelter som betalte sin skatt med glede og sto på for at ungene skulle få flere muligheter enn de selv hadde fått. Jeg føler fortsatt stor takknemlighet og respekt når jeg tenker på dem og minnene fra barndommen. Faren min og jeg hadde våre diskusjoner, men vi ble enige om 16
61782 Hva skjedde – og hva skjer? – s. 16
20.10.2023 12:18